Tor Hammerø

God musikk dreier seg i stor grad om ærlighet, ekthet og inderlighet for min del. Adam Douglas´ “Better Angels” har alt dette – i store mengder faktisk.

Adam Douglas – for en mann. Foto: Torgrim Halvari

Adam Douglas nærmere seg 40 med stormskritt og hva er vel bedre enn ei slags musikalsk og personlig oppsummering da? Den amerikansk-norske artisten har sakte, men sikkert etablert seg i toppen her hjemme og etter seieren i Stjernekamp i 2017 har Douglas blitt noe som likner på folkeeie.

Helt siden Douglas flytta til kjempers fødeland i 2008 har jeg i stadig høyere grad latt meg imponere og begeistre av Douglas´ musikk, uttrykk og ikke minst inderlighet. Jeg enkelt og greit tror på det han har å melde – denne gangen mer enn noen sinne.

Douglas hadde planer om å besøke sine amerikanske røtter ved denne anledninga. Det vil blant annet si at han hadde tenkt seg “hjem” for å spille inn musikken med heftig assistanse fra noen av Sambandsstatenes beste menn og kvinner. Slik blei det av årsaker vi kjenner alt for godt ikke noe av, men når han har alliert seg med folk som Ruben Dalen, Martin Windstad, Marius Reksjø, Thor-Erik Fjellvang og Iver Olav Erstad, samt ei urheftig blåserekke med Børge-Are Halvorsen, Even Kruse Skatrud og Jens Petter Antonsen – hvilken Chicago-sound – og gjør en herlig duett med Beady Belle, så har dette blitt like bra som han kunne ha drømt om med amerikanske reisefølge.

Tekstene forteller oss om en herre som skuer både bakover og ikke minst fremover og som er trygg på hvem han er og hvor han vil. Når han så lager den mest velsmakende musikalske gumbo med ingredienser fra soul, gospel, country, jazz og roots, så har dette blitt årgangs-Douglas han kan ta med seg inn i de neste 40 åra og det med stolthet.

Adam Douglas er en type artist jeg altså tror på. Her snakker vi ikke fake news på noe slags vis og med “Better Angels” har han skapt det aller beste og hippeste han noen gang har gjort. Dette er musikk som hjelper oss godt i disse høyst spesielle tider – dette er ei musikalsk vitamininnsprøytning.

Hva kan man bruke en biolog og professor ved NTNU i Trondheim til? For eksempel til å lage singer/songwriter-musikk av meget solid kvalitet.

Hans Stenøien (52) fra skibygda Meråker er professor i biosystematikk og nå i noen år direktør for Vitenskapsmuseet i Trondheim. Det er liksom ikke mulig å finne så veldig mange naturlige linker til en rocker der, men de finnes altså og det til gagns.

For meg er dette det aller første møtet med Stenøien – det være seg både på den ene og andre måten. Når det viste seg at han debuterer på kvalitetsselskapet Øra Fonogram og omgir seg med flere størrelser fra jazzlinja i den nevnte byen ved Nidelvens bredd, så blei nysgjerrigheten pirra og etter flere runder med den svarte vinylen er det greit å slå fast at også på dette feltet holder Stenøien høyt nivå.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I tillegg til sin strålende akademiske karriere, har Stenøien hatt et tett og nært forhold til musikken siden før han runda tosifra antall år. Han har også vært med i flere Trondheimsband uten at noen av dem har oppnådd nasjonal status på høyt nivå.

Med ti egenskrevne låter samt egne tekster som i stor grad handler om tid og dens forgjengelighet, forteller Stenøien oss at han både er en vokalist og gitarist pluss pluss av høy byrd, som gir oss noe flott i et landskap der vakre og melodiøse popharmonier møter impulser fra singer/songwriter storheter som Nick Drake og Elliot Smith.

Når så Kyrre Laastad tar seg av både produksjon og trommer og de har hanka inn langt framskredne folk som Viktor Wilhelmsen, Stina Stjern, Anja Lauvdal og Kristoffer Lo, så mer enn aner man hvor lista ligger – høyt.

Hans Stenøien venta lenge med å sjøsette den musikalske skuta. Det har i alle fall ført til en flott jomfruferd.

De som er godt inne i ECM-katalogen og historia kjenner sikkert til den greske stemmekunstneren Savina Yannatou. Her møter vi henne i en helt ny setting.

Av svært gode grunner er vi svært stolte av Sidsel Endresen og hennes store kunstnerskap og unike stemme her oppe ved Nordpolen. Like kjent er vi av forståelige årsaker ikke med det som skjer langt sør i Europa når det gjelder frilynte uttrykk, men akkurat derfor er det herlig med en slik påminnelse vi har fått gjennom dette originale duoprosjektet.

Det hele begynte med at den portugisiske tangentisten, eksperimentalisten og lydskulptøren Joana Sá spilte en konsert i Hellas for noen år siden. Til stede var Yannatou og hun blei så fascinert at hun tok turen backstage og introduserte seg sjøl. Sá skjønte ikke hvem som henvendte seg med det samme, men det blei raskt oppretta kontakt etter at hun hadde returnert til sitt kjære Portugal og de to skjønte raskt at de hadde mye å “snakke” om.

Noe av musikken er skrevet av Sá, mens mesteparten er kollektivt unnfanga. Som Endresen så har Yannatou skapt sitt helt eget “språk” og uttrykk, men at de to har lytta på og latt seg inspirere av hverandre vil ikke komme som noen bombe på meg.

Yannatou og Sá samtaler på et vis som kun to eleverte sjelsfrender kan gjøre. De utfordrer både seg sjøl og oss som for eksempel Endresen og Stian Westerhus gjør det, men altså helt forskjellig. Det er spennende, det er interessant og unikt langt bortenfor alle tradisjonelle forestillinger om harmonikk og melodikk.

Når du sier opp jobben din som kapellmester ved Slottet for å gi deg frijazzen i vold, så betyr det at du virkelig har bestemt deg for å være kompromissløs med kunsten din.

Akkurat i den posisjonen finner vi nemlig trekkspiller Kalle Moberg (26). Allerede som 19-åring blei han ansatt som kapellmester ved det flotte store gule huset på Drammensveien 1. Det var sjølsagt både ei spennende og utfordrende oppgave for en ung musikant, men for fire år siden fant altså Moberg ut at han ville studere videre og finne fram til sitt eget uttrykk og si egen stemme.

Det var sjølsagt både modig og tøft gjort – det som man på Vestlandet kaller å kaste seg ut på 70000 favners dyp – uten redningsvest! Det førte blant annet Moberg inn i et av de mest spennende store frilynte ensemblene i europeisk frijazz, Paal Nilssen-Loves Large Unit. Det førte igjen til jobber både på de store festivalene her til lands samt turneer langt utenfor Harald og Sonjas grenser.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Japan var et av stoppestedene for Large Unit i 2018 og der møtte Moberg den langt framskredne produsenten Jim O´Rourke med klare linjer til blant andre Sonic Youth. Vi må jobbe sammen sa O´Rourke og året etter satt Moberg på flyet til Japan for ei uke med plateinnspillinger. I fjor kom det heftige solo-visittkortet “Unheard-of” og her er “oppfølgeren” “Twist”.

Tittelen har neppe noe som helst med Freias godtepose å gjøre, men for frijazzelskere er det likevel ikke så langt unna. O´Rourke hadde nemlig funnet frem til de to australske musikantene Marty Holoubek på bass og Joe Talia på trommer, samt japanske Tatsuhisa Yamamoto på trommer på ett spor, og sendt de ut i åpne farvann.

Med Mobergs unike trekkspill-innfallsvinkel; det skal låte skittent, skeivt, rått, djupt personlig og dermed ærlig – og du verden som det gjør det, så blir vi tatt med til steder de færreste av oss – kanskje ingen – har besøkt tidligere.

De fire musikantene, som neppe kjente hverandre fra før, lytter til hverandre og skaper ustoppelig nye landskap og stemninger. Spennende, tøft og heftig.

Harald og Sonja visste ikke hva de gikk glipp av da Moberg sa opp jobben. Håper de inviterer han til taffeljobb jo før jo heller!

Den helt spesielle kvartetten Azolia, med base i Berlin, gir oss noe helt eget, vakkert og ikke minst viktig.

I fjor fikk jeg møte den belgiske vokalisten Sophie Tassignon for første gang via hennes solodebut “Mysteries Unfold”. Det var langt i fra hennes debut verken som artist eller på plate og her om dagen dukka det tredje albumet med bandet Azolia opp i postkassa.

Dette er et band som har eksistert siden 2009 og som kjapt viser oss hvilken usedvanlig allsidig vokalist Tassignon er. Med ei stemme som kan minne om Rebekka Bakken sin, løfter hun fram poesien til den engelske dikteren Wilfred Owen som omkom under første verdenskrig og som skrev om sine opplevelser som soldat. Vi snakker tidløs poesi som Tassignon uttrykker med perfekt engelskuttale og nydelig diksjon.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Sammen med altsaksofonist, klarinettist og tidvis medvokalist Susanne Folk, sopransaksofonist og bassklarinettist Lothar Ohlmeier og bassist Andreas Waelti, har Tassignon skapt nydelige landskap og melodier som gir de tunge diktene lys og håp.

Det sier seg sjøl at den høyst spesielle instrumenteringa sørger for et helt spesielt sound. De fire har jobba sammen i mange år og har funnet fram til dette helt unike. Det betyr igjen at denne tidløse lyrikken og den “nye”, melodiske og vakre musikken får oss til å sitte ytterst på stolsetet for å få med oss dette viktige budskapet.

Sophie Tassignon trigga meg ved det første møtet i fjor og her viderefører hun trigginga med noe ganske så annerledes, men minst like spennende sammen med det fine bandet og universet Azolia.

For et par år siden viste trioen Johnsen – Sahlander – Moen oss at det kommer bra jazz fra Sørlandet også. Ingen bombe det og nå bekrefter de at formen er akkurat der den skal være fortsatt.

Utdanningsinstitusjonene for jazz har dukka opp fra øst til vest og fra nord til sør i kongeriket. Kristiansand og Universitet i Agder er vel ikke den “linja” som har fått mest oppmerksomhet, men at det skjer mye spennende der har vi fått flere eksempler på allerede.

Disse tre herrene, det vil si trommeslager Geir Åge Johnsen, bassist Fredrik Sahlander og pianist Bernt Moen, enten har eller har hatt mye med jazzlinja i Sørlandets hovedstad å gjøre; de to sistnevnte er begge assisterende professorer der nå.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg har hatt gleden av å høre disse gutta i flere forskjellige konstellasjoner og med ymse uttrykk opp gjennom åra. De har hele tida fortalt oss at de har noe helt der oppe å gjøre, men har likevel aldri fått det store navnet på nasjonal basis. Mye av årsaken, som vi har nevnt ved mange liknende anledninger, er nok sikkert at de bor og leverer et stykke utenfor “allfarvei” – det vil veldig ofte si Oslo.

Som i forbindelse med trioens første innspilling, så oppleves også denne som en type con amore-session. De tre trives åpenbart og åpenlyst i hverandres selskap og synes at det å leke sammen er noe av det morsomste de vet.

Hei gutter: Vi tar med oss ei bunke låter og tar oss en tur i studio og ser hva som skjer, synes nesten som det har vært mottoet. Og skjedde gjorde det om det var “Solar”, “”A Foggy Day”, “Bemsha Swing”, “Autumn Leaves”, “Giant Steps” eller Moens originallåter som stod på programmet.

Alt er gjort med en egen twist – Moen har gjort låtene nesten ugjenkjennelige før de “dukker” opp igjen – og det gjør denne trioen til noe eget og friskt. Jazzmusikk kan og skal ofte være leken. Det mottoet lever denne trioen etter og nok en gang har det vært stas å tilbringe kvalitetstid sammen med de tre.

Katie Melua kom som et stjerneskudd på singer/songwriter/jazzhimmelen for en hel del år siden. Her viser hun at hun har beholdt grepet, men heller ikke så mye mer.

Alle har sjølsagt sin helt personlige karrierevei fram til der de er per nuh. Katie Melua (36) sin er likevel noe mer spesiell enn de aller fleste si rute. Født i den tidligere sovjetiske republikken Georgia, flytta hun med sin familie først til Nord-Irland som ni-åring og seinere til England. Allerede som tenåring, i 2003, platedebuterte hun og slo gjennom med et brak året etter da hun sang duett med Jamie Cullum på Brit Awards.

Siden har det gått slag i slag og, tro det eller ei, så er “Album No. 8” hennes åttende visittkort. Helt fra starten har Melua blitt sammenlikna med Eva Cassidy og andre jazzpopvokalister som Madeleine Peyroux og Melody Gardot er heller ikke langt unna. Jeg vil likevel hevde at Melua har skapt sin egen stemme i den etter hvert ganske så omfattende karriera – ei karriere som blant annet har ført henne til en installasjon vel 300 meter under havets overflate der hun holdt konsert i det ene beinet på Troll A-plattformen i Nordsjøen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Med ti egenkomponerte og nye låter møter Melua oss på et spesielt sted i livet. Musikken og ikke minst tekstene er skrevet i det hun og hennes ektemann gjennom mange år var i ferd med å forlate hverandre og sjølsagt preger det sluttresultatet. Det er en melankolsk, men likevel alltid en vakker og optimistisk tone over de knappe 40 minuttene hun serverer oss.

For meg blir det likevel slik at jeg synes Melua i for stor grad går i sine egne fotspor. Jovisst er hun bra, veldig bra også, men jeg får bare en følelse av at dette har jeg hørt før. Sjølsagt har jeg ikke det, men det låter altså slik der hun sammen med et knippe svært dyktige engelske musikere samt symfoniorkester og kor fra hennes opprinnelige hjemland, Georgia, på noen av spora, gir oss Melua-musikk og uttrykk slik vi har blitt vant til det.

De som har Katie Melua øverst på favorittlista si, vil garantert få en nok ei høytidsstund med “Album No. 8”. For alle andre er ikke dette kapitlet noen nødvendighet.

Det finnes en del legender i norsk jazz. Calle Neumann er definitivt en av dem og her får vi møte to utgaver av han – med 47 års mellomrom.

Calle, eller Carl Magnus som det sår i dåpsattesten, Neumann har nådd den anstendige alder av 76. Da han slo gjennom på 60-tallet var altsaksofonisten sett på som et talent i samme klasse som Jan Garbarek og det aller meste så usedvanlig lovende og lyst ut for Neumann.

Nå ville det seg ikke akkurat slik for Neumann. Livet har ikke alltid tatt like godt vare på han – og vice versa. Heldigvis har han den ustoppelige ildsjela Paal Nilssen-Love, og flere med han, aldri glemt Calle og med ujevne mellomrom henta han frem igjen. Først skjedde det med The Quintet sammen med en annen legende, bassisten Bjørnar Andresen, og de seineste åra har en ny konstellasjon også sett dagens lys.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

På en konsert på Victoria Nasjonal Jazzscene i fjor sommer møttes Neuman, bassist Ingebrigt Håker Flaten, gitarist Ketil Gutvik og trommeslager Nilssen-Love og heldigvis var opptaskutyret slått på. Meininga var at de skulle gjøre studioinnspilling i etterkant, men alle var så fornøyd med det som skjedde på konserten at det blei droppa.

Med Neumanns umiskjennelige og høyst personlige saksofontone som et slags fokus, blir vi tatt med på vel en time i öppna landskap. Fire “låter”, alle unnfanga der og da, forteller oss om unik kommunikasjon og lytteegenskaper av sjeldent kaliber.

Det er en framdrift i musikken og en interaksjon mellom de fire som er av slaget unik og tidløs. Her blir det ikke kompromissa med noe eller noen og hvis betegnelsen tidvis melodiøs frijazz gir mening, så er den å finne her. De tre “ungkalvene”, som sjølsagt holder skyhøyt nivå, får likevel ha meg unnskyldt aldri så lite denne gangen: det er nemlig så stas å høre Calle Neumann i fri og full utfoldelse igjen at det blir den aller største beholdninga for meg ved dette møtet.

Samarbeidet mellom Neumann og pianist/komponist Christian Reim var viktig og sentralt i norsk jazzliv i store deler av 70-tallet. Kvartetten de hadde sammen bød på veldig mye spennende og original musikk.

Her møter vi de to i et spesialskrevet verk for Molde-festivalen i 1973 – et verk som, hvis jeg har skjønt det riktig, aldri blei spilt seinere. “Mona Lisa” er en suite bestående av seks deler og varer i rundt 40 minutter.

Musikken er skrevet av Reim og er av det vakre og melodiske slaget der bebopimpulser møter mer moderne toneganger. Reim har inkorporert sine impulser, inkludert rhythm and blues og karibiske toneganger samt en liten hilsen til “Tenderly” om jeg ikke tar feil, til et originalt hele og hans Monkske tankegang skinner også gjennom både i komposisjonene og i pianospillet.

Når han så fikk anledning til å sette sammen et drømmeband bestående av Ditlef Eckhoff på trompet, Knut Riisnæs på tenorsaksofon og fløyte, Espen Rud på trommer og Terje Venaas på bass, i tillegg til Neumann på alt- og sopransaksofon, så var forutsetningene veldig tilstede for at dette kunne bli veldig bra.

Det blei det da også og det er veldig hyggelig å høre musikken nå nesten 50 år seinere og kunne slå fast at den har tålt tidens tann på et strålende vis.. Lydopptaket, gjort av NRKs Erling Wicklund, holder også så absolutt 2021-standard.

Det er sjølsagt synd at denne musikken aldri blei spilt igjen etter denne augustkvelden i 1973. Derfor er det veldig flott at Fredrik Lavik og Jazzaggression Records løfter den fram igjen. Og ekstra moro er det å høre Calle Neumann med 47 års mellomrom. La det ikke gå 47 år til neste gang.

For vel et halvt år siden dukka den australske pianisten Alister Spence opp på min radar for første gang. Det frista så avgjort til gjentakelse og her har posten på den andre sida av kloden hjulpet til med det.

Fjorårets møte med Alister Spence (65) var av typen solopiano og fritt improvisert. Der viste en av veteranene i moderne australsk jazz at han var i besittelse av ei original og spennende stemme. Nå møter vi han i en totalt annerledes setting og bekreftelsene kommer på løpende bånd om at det er en uhyre allsidig musikant vi har med å gjøre.

Det er kanskje ikke så overraskende at min/vår kunnskap om det som skjer på jazzfronten på den andre sida av Tellus står noe tilbake å ønske. Avstanden er jo en åpenbar faktor, men akkurat det argumentet blir jo dårligere for nesten hver dag som går. Også av den grunn er det hyggelig og spennende å stifte bekjentskap med musikk fra for eksempel dette kontinentet langt borte.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Her møter vi Spence sammen med trioen sin som har eksistert i rundt 20 år og som har gitt ut åtte skiver på veien. Toby Hall på trommer og perkusjon og Lloyd Swanton på bass er også helt nye størrelser for meg, men forteller oss umiddelbart at de holder høyt nivå.

Som gjest ved denne anledninga har trioen med seg gitaristen Ed Kuepper – visstnok noe bortimot en legende i australsk rocke- og punkmusikk. Spence har hatt et nært forhold til Kueppers musikk i mer enn 30 år og siden 2007 har de med ujevne mellomrom også jobba sammen.

Etter en jobb som kvartett året før, gikk de i studio for to år siden og med kun noen få “anvisninger” fra Spence blei det en heftig dobbelt-cd ut av med nesten to timer musikk.

Her serveres det alt fra det reflekterende, vakre og melodiske som får tid til å utvikle seg, via det heftige og rocka til det ganske så frie. Det er med andre ord et veldig allsidig og sammensatt møte med fire svært lyttende og uttrykksfulle musikanter vi har med å gjøre og det forteller oss med all ønskelig tydelighet at det skjer mye spennende i jazzverdenen på den andre sida også.

Jørun Bøgeberg er en musikant med stor M som er så ekte og inderlig i alt han fortar seg at han aldri kommer til å bli noen stor stjerne. Sjøl om han egentlig er akkurat det.

Elbassist, eldolanist, fiolinist, vokalist, perkusjonist, låtskriver og sikkert mye mer, Jørun Bøgeberg, har nådd den anstendige alder av 62 år. Han har oppnådd veldig mye mer enn det også, men jeg er likevel ganske så sikker på at han lever svært så godt i rampelysets utkant.

Etter et langt musikerliv som foretrukket sidemann i band som Junipher Greene, Road, Heavy Gentlemen og a-ha, så dukker han heldigvis opp med egne prosjekter fra tid til annen. Det er der i større grad man får innblikk i hvem Bøgeberg er og hva han står for. Forrige gang jeg hadde gleden av et slikt treff var med bandet Henhouse i smakfull triotapning fra 2018.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Ved denne anledninga har Bøgeberg tatt´n enda lenger ned og møter oss mutters aleine. Utstyrt med sin seks-strengers elbass og et åtte-strengers spesialbygd instrument han kaller ElDola – med noe som minner om en gitarklang, samt litt annet snadder, inviterer han oss med til Aas kirke på Toten.

Med et knippe egenskrevne låter, snutter og stemninger samt et preludium av Francisco Tarrega og a-ha klassikeren “Hunting High and Low”, som han ganske sikkert spilte live for rundt 200.000 mennesker sammen med a-ha i Rio, forteller Bøgeberg oss nok en gang, og kanskje tydeligere enn noensinne, hvilken inderlig og ekte Musikant han er.

Om han befinner seg i et roots-, folk-, country- eller til og med et jazzlandskap, er jeg ikke veldig opptatt av. Det jeg derimot er opptatt av er personligheten han byr på og den musikalske skjønnheten han bringer til torgs. Alt er melodisk vakkert, ettertenksomt og skapt med en ro som man må ha levd et liv for å ha tilegna seg.

Bruk tid, gjerne mye tid, på Jørun Bøgeberg og dropp å bli med på debatten rundt TIX/Grønneberg. Du blir garantert mye lykkeligere og et bedre menneske av det.