Tor Hammerø

Store deler av den oppvoksende slekt norske jazzmusikere er kanskje mer sjangerutslettende enn noen gang. Lite er hyggeligere enn det og eksemplene står i kø: Broen, Finity, The Switch og Arthur Kay er veldig gode eksempler i alle fall.

I perioder har det her hjemme vært vanntette skott mellom musikere som har hørt hjemme i den ene eller andre sjangeren. Ikke bare vanntette skott: man har også skula på og til dels sett ned på hverandre. Slik det oppleves nå er det heldigvis en saga blott og dyktige musikanter går inn og ut av hverandres sjangre og ofte viskes stadig fler grenser ut.

Broen er ute med sitt tredje visittkort og Marianna Sangita Angeletaki Røe, Heida Karine Johannesdottir Mobeck, Anja Lauvdal, Lars Ove Stene Fossheim og Hans Hulbækmo forteller nok en gang at Duke Ellingtons påstand om at det finnes kun to typer musikk – god og dårlig – fortsatt holder. Her befinner vi i oss i kategorien svært god faktisk.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Broen henter hemningsløst fra R&B, rap, jazz, improvisasjon, psykedelia, dub, elektronikk og støy og setter det sammen til popmusikk a la Broen – og ingenting annet. Jeg har hatt gleden av å oppleve bandet live og med Marianna S. A. Røe som strålende frontfigur så befinner Broen seg nå på et svært høyt internasjonalt nivå med sitt unike uttrykk.

Tre av de samme musikantene, Hulbækmo (trommer), Johannesdottir (tuba og effekter) og Lauvdal (tangenter), er også med i sekstetten Finity. De tre andre er Torstein Lavik Larsen (trompet og synth), Kyrre Laastad (elektronikk og perkusjon) og Hanna Paulsberg (tenorsaksofon). Mange av røttene her er å finne på jazzlinja i Trondheim og låtene til Johannesdottir og Lauvdal – tidligere duoen Skrap – henter nok en gang blygselfritt fra nær sagt hva som helst.

Finity er likevel mye mer et «jazzband» enn Broen. I løpet av de knappe 27 minuttene denne debuten varer blir vi utfordra fra alle kanter og de seks utfordres så definitivt sjøl i landskapet der det programmerte møter det som skjer der og da.

Finity tar oss med til et nytt univers der åpne og nysgjerrige sinn skaper noe de er helt aleine om i nye grenseland – nok en gang.

Neste stopp er bandet The Switch som er ute med sitt femte visittkort. Også her har musikanter som Tore Flatjord (trommer) og Arthur Kay Piene (tangenter) solide jazzrøtter, men de bryr seg heldigvis heller ikke nevneverdig om sjangre.

Bandet, med Spellemannpriser i skapet, er et usedvanlig sofistikert popband som leverer på et svært høyt nivå med tekstene til Peter Vollset og vokalen til Thomas Sagbråten som svært sentrale ingredienser. Nydelige vokalharmonier, varme og veldig fine låter i et fjernt slektskap med Beach Boys og 10CC og et band som har jobba med detaljene på et vis som ligger sjømil bortenfor den daglige middle of the road-popen vi blir overfora med.

«Birds of Paradise» er mitt første møte med bandet og smakene frister absolutt til en ny porsjon ved en seinere anledning.

Siste stopp på denne kjappe gjennomgangen av fire fine utgivelser er Arthur Kay, her uten etternavn, fra The Switch mutters aleine. Jeg har hatt et avstandsforhold til mange av de prosjektene Arthur Kay har bidratt til de seineste åra og har så definitivt skjønt at han har mye spennende og originalt på hjertet.

Med denne soloutgivelsen på vel 26 minutter så tar han nok et steg som forteller at han både som låtskriver, vokalist og tangentist har ei stemme som i landskap som funk, pop, psychedelia, jazz og gudene vet hva, som er så tøff, personlig og hip at det bare er å åpne opp ørene uansett hvilken sjanger man bekjenner seg til. Arthur Kay låter som et schwært band!

Her har vi med fire band/artister å gjøre som gruser sjangre og som skaper musikk som kun har kvalitet og originalitet som målestokk. Hippe saker på alle vis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den cubansk/amerikanske pianisten, komponisten og bandlederen Fabian Almazan har vist seg fram i en rekke sammenhenger allerede, men med denne trioskiva tar han steget helt opp.

Jeg har hatt gleden av å oppleve Fabian Almazan (35) én gang i levende live. Det var i bandet til trommeslageren Mark Guiliana under Copenhagen Jazz Festival for et par år siden. Det tok kun noen få takter å slå fast at vi hadde med et helt spesielt pianotalent å gjøre.

Likevel skulle det ta enda et par år før jeg fikk møte han som leder med «This Land Abounds with Life» – hans fjerde visittkort under eget navn. Som sidemann har Alamazan vært svært ettertrakta blant annet av Terence Blanchard, Ambrose Akinmusire og Dave Douglas – tre av de aller hippeste trompeterne over there.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Nå er det kun hans egne komposisjoner, med to unntak, som gjelder. Utgangspunktet for musikken er i stor grad at Almazan besøkte Cuba for første gang på 23 år – hans foreldre og hans søster flytta/flykta til Miami, USA da han var liten gutt.

Røttene og kulturen har på ingen måte forlatt Almazan til tross for at han ikke har bodd på Cuba og har skinner inspirasjonen gjennom i alle slags farger og temperament. De to låtene han ikke har skrevet sjøl er en av den cubanske rockeren Carlos Varela og en av den store stridepianisten Willie «The Lion» Smith fra Harlem hvor Almazan bor nå.

Vi får møte virtuosen Almazan i alt fra solo, via duo til trio samt ei låt med strykekvartett. Uansett viser han oss at han er i besittelse av noe uhyre personlig og veldig spennende.

Når trioen har eksistert helt siden 2011 og består av trommeslageren Henry Cole og bassisten Linda May Han Oh, to av ung amerikansk jazz´ største kapasiteter på sine instrumenter, så har dette ført til en empatisk og samspilt trio som hører hjemme helt der oppe.

Utgivelsen er å finne på Almazans eget svært så miljøvennlige selskap Biophilia Records. Det tøffe, mangekanta og inneholdsrike coveret er produsert på resirkulerbart papir og inneholder en kode som man kan laste ned musikken fra. Hipt, langsiktig og miljøvennlig – akkurat som musikken. Fabian Almazan har allerede inntatt en plass i favorittsjiktet.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det store bandet Ensemble Denada, vokalisten Torun Eriksen og arrangør Erlend Skomsvoll skulle vise seg å være en konstellasjon så perfekt som vel tenkelig. Her får vi være med dem på konsert i Bremen, Tyskland.

Hvor initiativet kom fra vet jeg ikke, men samarbeidet mellom Ensemble Denada, Torun Eriksen og Erlend Skomsvoll så i alle fall dagens lys under Kongsbergfestivalen for to år siden. Det viste seg å være et møte som løfta frem alle «tre».

Ensemble Denada er noe av det hippeste som finnes av større ensembler nord for Sahara i alle fall. Det har de vist ved en rekke anledninger – ikke minst i møtet med Maria Schneider.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Erlend Skomsvoll er en arrangør i mesterklassen. Det finnes det også mange eksempler på. De som har opplevd hans mesterverk med Trondheim Jazzorkester og Chick Corea og Pat Metheny kommer neppe til å glemme det. Vi snakker magi – intet mindre.

Her har han tatt for seg Torun Eriksens nydelige låter og tekster fra albumet «Grand White Silk». Han har satt sitt bumerke på arrangementene slik at vi kan si, som når Gil Evans var i aksjon, at dette er Erlend Skomsvoll. Herlig, spennende, annerledes og djupt personlig.

Og så er det Torun Eriksen da. Hun er en historieforteller av rang både gjennom tekstene sine og evnen til å formidle budskapet. Vi har møtt den flotte vokalisten, med både både pop, soul, gospel og jazz i røysta, i en rekke mindre sammenhenger tidligere. Der stortrives hun åpenbart, men det gjør hun også her med heftige Denada i ryggen. Du verden så tøft det låter og det er ikke vanskelig å skjønne Bremenfolkets begeistring.

Denada, med solister som Shannon Mowday, Per Mathisen, Børge-Are S. Halvorsen, Even Kruse Skatrud, Jens Thoresen, Atle og Frode Nymo, imponerer på alle vis – vi snakker superklasse.

Og da vil jeg benytte anledninga nok en gang: Frode Nymo har lagt altsaksofonen på hylla. Her får vi flere eksempler på hvor hinsidig bra han er og la oss like godt starte folkeaksjonen for å få han til å ombestemme seg. Frode Nymo er besjela med et talent som ikke har noe som helst på ei hylle å gjøre. Hører du Frode!!!!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Michel Petrucciani blei bare 36 år gammel. På de få åra ga han oss veldig mye både som menneske og musiker.

Fra dagen han var født visste omgivelsene at livet kom til å bli både kort og utfordrende for Michel Petrucciani (1962-99). Han var multi-funksjonshemma og blant annet led han av såkalt glassbones – beinstruktruren hans var så skjør at han risikerte å bryte bein i hele kroppen for den minste berøring. Likevel var han utstyrt med et pågangsmot, en viljestyrke og en livsbejaenhet som lærte oss som møtte han eller hans musikk på et eller annet vis noe vesentlig om det å leve og om kunsten.

I 1984 hadde jeg gleden og æren av å være et slags vertskap for Petrucciani under Moldejazz. Han spilte med, som Gard Nilssen ville sagt, et ganske guffent band bestående av Billy Hart, Joe Henderson, Freddie Hubbard og Buster Williams. Litt ut på kvelden ville den livsfriske 21-åringen gjerne ta seg et glass eller to og gjerne sjarmere lokale representanter av det motsatte kjønn. Når fludium skulle inntas var han ekstra redd for at han skulle komme borti noe og at bein kunne knekke. Dermed fikk jeg forespørselen om jeg 1: var edru 2: om jeg kunne tenke meg å bære han resten av kvelden. Jeg svarte ja på begge deler gitt. Det førte til en helt spesiell kveld som aldri kommer til å gå i glemmeboka.

Det er altså 20 år siden den lille kroppen ikke tålte mer. Han døde av en lungeinfeksjon og han hadde alltid visst at han måtte leve som den neste dagen var den siste. Og du verden hva han fikk ut av sine tilmålte år blant oss.

Hans franske selskap Dreyfus Jazz fant ut de ville minnes den lille store nok en gang i forbindelse med de to tiåra som har gått siden han forlot tida. Det har de gjort på et herlig vis med en dobbeltcd der vi får møte Petrucciani i en rekke settinger både live og i studio. Det er kun originalmateriale som blir spilt her og ei låt, sammen med organisten Eddy Louiss, har aldri vært gitt ut tidligere.

Vi får møte fyrverkeriet Petrucciani i alt fra solo, duo med Louiss og Stéphane Grappelli, trio med Steve Gadd og Anthony Jackson og med Dave Holland og Tony Williams, med strykere og i sekstett-format med blant andre trombonelegenden Bob Brookmeyer, og i løpet av disse to timene forteller han oss nok en gang hvilken fantastisk og livsbejaende virtuos han var – mot alle odds. Han var også en fantastisk komponist – hans «Looking Up» i solotapning her – er kanskje det aller beste eksemplet på det.

Michel Petrucciani er en musiker og et menneske man ikke passerer uberørt. Han vil være med oss for all fremtid og her minnes noen av hans beste musikervenner, blant andre Marcus Miller, Steve Gadd og Charles Lloyd, han med flotte minneord. Jeg kommer aldri til å glemme verken han, musikken hans eller tilliten han viste meg en julikveld i 1984. Merci Maestro!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Med denne høyst originale innspillinga viser Maja S. K. Ratkje oss hvordan musikk også kan stille sulten.

For et par år siden fikk Maja S. K. Ratkje i oppdrag å skrive musikk for ballettforestillinga «Sult» som Jo Strømgren satte opp. Utgangspunktet var sjølsagt Knut Hamsuns legendariske roman med samme navn.

Her har Ratkje tatt musikken hun skrev et steg videre og vi møter henne på et musikalsk sted de færreste, om noen, av oss har møtt henne tidligere.

Sjøl om Ratkje spilte musikken live under forestillingene, så har hun med denne studioinnspillinga tilpassa den til et nytt format. Jeg fikk aldri oppleve verken balletten eller den tilhørende musikken, men du verden så glad jeg er for at den har kommet min vei endelig.

Ratkje gjør alt sjøl her. Hun spiller et høyst manipulert eller modifisert pumpeorgel – småsure er det også! Dessuten synger hun og plystrer – og improviserer.

Mange kjenner Ratkje som samtidsmusikant og komponist. Den delen av henne er også med her, men i minst like stor grad er det historiefortelleren og fargeleggeren Ratkje vi møter.

Hun makter på sitt helt unike vis å ta oss med inn i og videreføre Hamsuns univers inn i vår tid. Hun skaper helt nye rammer og samtidggjør «Sult» på et vis som aldri har blitt gjort tidligere.

Maja S. K. Ratkje bekrefter nok en gang at hun er en helt spesiell stemme med noe helt unik å melde.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

I 1966 ga Charles Lloyd ut det legendariske albumet «Dream Weaver». Lloyd er fortsatt i stand til å veve drømmer – store og vakre.

Som alltid med lue, mørke briller og den venstre skuldra litt høyere enn den høyre, ga den 81 år unge Charles Lloyd oss nok et prov på hvilken retningsgiver, drømmeskaper, unik saksofonist/fløytist og bandleder han har vært og fortsatt er.

I løpet av denne søndagen spilte han to konserter på Victoria – visstnok med to helt forskjellige sett. Jeg fikk med meg den siste – ryktene sier at den første var like bra. 

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Charles Lloyd har vært en mester til så mangt, men det å finne nye, strålende og samtidig utfordrende unge medmusikanter har vært et av hans varemerker helt siden han oppdaga Keith Jarrett på 60-tallet.

Kindred Spirit består av pianisten Gerald Clayton, trommeslageren Eric Harland – som har vært med lenge med sine doble hi hat-er, bassisten Harish Raghavan og gitaristen Marvin Sewell. Lloyd har hatt mange toppband, men det spørs likevel om ikke denne utgava er hans aller beste. For et band!

Det kunne vært skrevet et eget kapittel om hver enkelt av de fire «unge» medmusikantene. Etter at Raghavan hadde ei ganske beskjeden start på konserten, så etablerte han seg også med ei egen stemme på samme nivå som de  tre andre. Vi snakker unike solister som samtidig er lagspillere på alle øverste hylle.

Og så Lloyd da. Med en tone så umiskjennelig hans og en ustoppelig evne til å skape nye landskap, nye drømmer i en alder av 81 så har jeg ingen problemer med å utrope han til en av de aller største nålevende saksofonistene på Tellus.

Med et repertoar bestående av låter stort sett fra noen av hans seineste innspillinger, blant andre «Defiant», «Nu Blues»  og ikke minst den fantastisk vakre avslutninga med «La Llorona», så sørga den ustoppelig kreative Charles Lloyd for at novemberkvelden langt i fra blei så mørk som den trua med. En fantastisk opplevelse med en empati og dynamikk i uttrykket alle – musikere og alle andre – har mye å lære fra.

Charles Lloyd Kindred Spirit

Victoria Nasjonal Jazzscene, 3.11.19

Ca. 200

Duoen BirdWorld, med base i Oslo og London, er enda en konstellasjon som tar oss med til steder de færreste – om noen – av oss har vært på før.

Den engelske, men delvis Oslo-bosatte cellisten og elektronikeren Gregor Riddell og den canadiske, men London-bosatte trommeslageren og perkusjonisten Adam Teixeira, møttes for første gang i Banff i Teixeiras hjemland. På en workshop der begynte de å forske i landskap der både det frie og det strukturerte blei miksa med field recordings de begge hadde samla.

Etter at Teixeira flytta til fotballøya for fem år siden, har forutsetningene for samarbeidet blitt bedre og mer stabile og BirdWorld har vokst fram som et resultat av det.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Tidligere i år kom det en digital smakebit bestående av fire låter som duoen kalte «Ting tar tid». Alle disse låtene har også blitt med over til den egentlige debuten, «Unda».

Samtalene mellom de to forsetter i en blanding av et fritt og et melodisk landskap der de akustiske instrumentene, blant annet kalimba, går sammen med den elektroniske manipuleringa av opptakene gjort rundt om på kloden.

De som aner at dette låter annerledes enn det meste, har faktisk helt rett. Musikken er tøff, spennende, utfordrende, hip, vanskelig, men overraskende tilgjengelig. Den er åpenbart skapt av to musikanter som kjenner hverandre godt og som vil til de samme stedene. Det har de i svært stor grad makta.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Fortellinga om Di derre er ei uendelig suksesshistorie. Noe forteller meg likevel at seinsommerdagene for noen måneder siden sammen med Kringkastingsorkesteret på Oslos tak, kommer til å gå inn på det folkekjære bandets seierspall – og bli der værende.

Det skulle jo bare være hygge. Di derre altså. Og det er det sikkert også. I tillegg har det blitt så mye, mye mer. Vennegjengen fra Molde med en gudebenåda historieforteller i sin midte har blitt folkeeie og de er blant de ytterst få artistene her til lands som kan reise rundt år etter år og spille de samme sangene til minst like stor applaus.

Toppe Moldejazz 2018

Di derre lurte sikkert sjøl også på hva som kunne toppe den legendariske Moldejazz-konserten på Romsdalsmuseet fra i fjor. Lykken står som kjent den kjekke bi og Norges «beste band», Kringkastingsorkestret, ønska å følge opp suksessen med store utekonserter sammen med kjente artister. Bjørn Eidsvåg og deLillos var de to første som hadde fått den ære og Di derre var ikke vanskelig å be da forespørselen kom de heller.

Tre konserter til ende 

Det som helst skulle være tre konserter bada i solskinn på Frognerseteren like ved Holmenkollen, blei en tildels regnfull affære. Været var faktisk så dårlig at en eller flere stod i fare for å bli avlyst. Heldigvis gikk det ikke så ille og sjøl om regnet plaska ned, så storkoste publikum seg tydeligvis i tre konserter til ende.

Høydepunkter 

Bortimot 750.000 mennesker har sett konsertopptaket på tv. Det sier en hel del om hvilken status Di derre har i nordmenns bevissthet og når får alle de – og alle andre – muligheten til å oppleve deler av disse helt spesielle konsertene på nytt.

KORK & Co

KORK, som orkesteret kalles både internt og på folkemunne, er intet mindre enn et fantastisk og usedvanlig allsidig «band». Med superarrangører som Lars Erik Gudim og Petter Winroth, som begge har «skjønt» Di deres univers på alle slags vis, så har Di derre fått et reisefølge denne gangen som de bare kunne drømme om.

Bandet er tydelig inspirert – de er seg bevisst at de kanskje aldri får oppleve dette igjen. Jo Nesbø er sjølsagt midtpunktet og både i sangene sine og i praten mellom låtene forteller han oss nok en gang hvilken eminent historieforteller han er. Sjøl om både mange av de tilstedeværende og jeg har hørt det meste før, så gjør det liksom ingenting. Nesbø gjør det med en sjarm og ekthet som får det til å låte som om det er første gang. Da er du i besittelse av et helt spesielt fortellertalent da.

Allsang

Repertoaret til Di derre – her får vi både de aller mest kjente, noe ganske sjeldent spilt og noe ganske nytt – er av slaget folket KAN. Da snakker vi fra a til å. Når Nesbø spør publikum om de kan verset på «Jenter», og ikke bare refrenget, så får han klart svar tilbake. Større blandakor har vel neppe Di derre hatt før. Sløyt, som «Faren til Ivar» sa det.

NRK

Hele konserten ligger godt bevart hos nrk.no. Det betyr at alle kan finne den fram når de enn måtte ønske. Nå slippes den altså digitalt og om ei uke også fysisk på plate. De som ikke får nok med det, må nesten søke hjelp andre steder. 

Når det er sagt så er altså dette Di derre på sitt aller beste. Verdens beste Di derre.

Bandet Kneebody har liksom ligget i vannskorpa både hos jazz- og rockefolket helt siden oppstarten. Kanskje er det på tide å ta det store steget nå?

Kneebody begynner å nærme seg 20 års jubileum som band nå. Store deler av vennegjengen møttes som studenter ved Eastman School of Music og siden bandet ikke hadde noen utprega leder, kom en kjæreste av en av gutta opp med navneforslaget Kneebody – et tulleord egentlig. Når det gjelder bandet Kneebody er det ikke mye tull.

«Chapters» er Kneebodys niende studioalbum og tittelen på skiva forteller oss om akkurat det – et nytt kapittel. Helt fra starten har bandet vært en kvintett, men nå har det krympa til en kvartett. Bassist Kaveh Rastegar har forlatt skuta og trommeslager Nate Wood har tatt over den jobben også. Hvordan det foregår live lurer jeg fælt på, men i denne studioproduksjonen fungerer det i alle fall utmerket.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

De tre andre som fortsatt er hjertelig til stede er tangentist Adam Benjamin, trompeter og effektist Shane Endsley og saksofonist og effektist Ben Wendel.

Mesteparten av materialet har de skrevet sjøl, men de har også utmerka hjelp av vokalgjestene Josh Dion, Michael Mayo, Gretchen Parlato og Becca Stevens. Vi snakker om veldig bra, men helt forskjellige sangere med røtter i alt fra pop, soul, funk, hip hop og jazz.

I tillegg til at vi får høre den nye kvartetten Kneebody, så er fortsatt Rastegar også med på seks av de ti spora og den framifrå pianisten Gerald Clayton gjester også på ei låt.

Det betyr at vi nok en gang får stifte bekjentskap med et hipt og sjangerutslettende band som ikke bryr seg nevneverdig om musikalske båser. Her får vi servert jazz som rockefolket kan kjenne slektskap til og vi blir også invitert inn i rocka landskap som jazzfolket ikke vil ha noe spesielt mot.

Kneebody har aldri fått noe skikkelig fotfeste her hjemme. Kanskje er det for flinkt for hipsterne? Noe forteller meg at den festival- eller klubbarrangøren som setter de på plakaten vil kunne innkassere en solid suksess. «Chapters» er et tøft bevis på at Kneebody er minst like bra som de alltid har vært.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Georgia Wartel Collins og Karl Hjalmar Nyberg er bare to av mange eksempler på unge svenske jazzmusikere som har kommet til Norge for å studere og som har blitt værende her hos Harald og Sonja. Det skal vi være glade for.

I en årrekke nå har både jazzlinja i Trondheim og jazzutdanninga ved Norges Musikkhøgskole fungert nesten som fluepapir på håpefulle studenter fra en rekke utland – ikke minst Sverige. Veldig mange har også blitt bufaste her i kjempers fødeland og bidratt i stor grad når det gjelder moderne, nyskapende jazz.

Det gjør også Aila Trio der bassist Georgia Wartel Collins, som har skrevet alt materialet, og tenorsaksofonist og klarinettist Karl Hjalmar Nyberg som har alliert seg med trommeslager og perkusjonist Andreas Winther fra Ålesund. Alle tre har enten gått eller går på den sagnomsuste jazzlinja i Trondheim og vi har støtt på alle tre i forskjellige spennende sammenhenger de seineste åra, blant annet Juno, Megalodon Collective og Kjetil Mulelid Trio.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Her kommer altså trioen med sin debut og den føyer seg elegant inn i rekka der det komponerte møter det frie. I denne akkordløse og åpne trioen er Wartel Collins´ låter flotte utgangspunkt for tre svært lyttende og empatiske musikanter som kun har som ønske å gjøre hverandre og musikken vel.

Musikken er ofte melodisk og søkende. Den har også et melankolsk drag over seg og de tre sterke stemmene gjør den vakker og spennende. Aila Trio har enkelt og greit noe helt eget på hjertet.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.