Tor Hammerø

På grunn av veldig stor pågang, blir en del musikk liggende lenge. Noe blir også liggende veeeldig lenge, men i dette tilfellet gjør det ingen verdens ting. Kendrick Scott Oracle leverer med “We Are the Drum” tidløs og superhip musikk.

Trommeslager, komponist og bandleder Kendrick Scott (40) fra talentfabrikken i Houston, Texas, har de seinere åra gjennom samarbeid med giganter som Pat Metheny, Joe Lovano, Dianne Reeves, Terence Blanchard og nå seinest Charles Lloyd, ved gjentatte anledninger fortalt oss hvilket talent han er i besittelse av.

Siden 2006 har han også holdt sitt eget band Oracle i gang og med ujevne mellomrom gitt oss livstegn som viser oss at han har mye å fare med som leder også. På denne skiva, som kom ut i 2015, har han med seg et a-lag av den amerikanske mellomgenerasjonen bestående av Taylor Eigsti på tangenter, John Ellis på saksofoner og bassklarinett, Mike Moreno på gitar og Joe Sanders på bass, samt vokalstjerna Lizz Wright som gjest på ett spor.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Sjøl om postkassa nesten renner over av nye skiver fra de fleste verdenshjørner flere ganger i uka, så har jeg altså ikke det minste dårlig samvittighet for å plukke fram denne “gamle” skiva. Jeg var både nysgjerrig på Scott og bandet hans og så var jeg spent på hvordan dette låt fem år etter utgivelsen.

Sjøl om dette på ingen måte er revolusjonerende nybrottsarbeid på noe vis, så er det melodisk, sprudlende, spennende og hardtswingende amerikansk jazzmusikk med røtter tilbake til 60-tallet og med blikket retta fram til vår tid, fra aller øverste hylle. Både solistisk og kollektivt er dette veldig bra og det er tydelig at de fem stortrives med musikken Scott i stor grad har skrevet.

PS Føler meg trygg på at disse musikantene også vil sette pris på at Trump vil bli assistert ut av Det hvite hus så raskt som mulig.

Super Heavy Metal er virkelig det. Måten Kim Åge Furuhaug og Ådne Meisfjord har gjort det på er likevel ganske langt unna det de fleste vil tro det er.

Gjennom et relativt langt liv i selskap med musikk i alle former, konstellasjoner og sjatteringer, har jeg fått stifte bekjentskap med det “meste” – trodde jeg. Musikk med kun cymbaler som utgangspunkt derimot hadde ikke stått på lista før denne skiva ankom heimen og jeg må innrømme at jeg befant meg i et grenseland mellom spent, nysgjerrig og skeptisk før platespilleren blei fyrt opp.

Cymbalist – det må vel være et nytt ord? – Kim Åge Furuhaug har laga ei skive tidligere som Super Heavy Metal. Den gikk meg hus forbi, men skal utelukkende ha bestått av musikk med cymbaler uten noen form for effekter i reisefølget.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Denne gangen har han med seg Ådne Meisfjord som prosessør – nok et nytt ord? – og tar jeg ikke mye feil så betyr det at Meisfjord har bearbeida lyden med hjelp av ymse duppeditter og synther.

Furuhaug hadde ingen regler å forholde seg til da han inntok studio – han ønska å være totalt fri i forhold til hva han og Meisfjord skulle skape.

Det har ført til seks “låter” som varer fra vel et til vel sju minutter – knappe 26 minutter til sammen.. Dette frihetsønsket fusjonert med stor nysgjerrighet og en solid skaperevne har ført til et unikt musikkuttrykk.

Det er både rytmisk- og sonisk spennende og nesten sjølsagt totalt annerledes enn alt annet som har vederfaret mitt sinn og sanseapparat. De seks låtene er alle totalt forskjellig fra hverandre og åpner med andre ord stadig nye dører.

For dere der ute som ønsker noe annet og totalt forskjellig fra det meste, så anbefales denne utflukten: dere vil garantert ikke bli skuffa og her finnes det ikke eneste grunn til å kjede seg. Her skjer det nemlig masse hele veien.

PS Det nærmer seg nå bare en måned til Trump blir eskortert ut av Det hvite hus. Måtte det gjerne skje før!

Foreløpig er det dessverre lite som tyder på at grensa mot Sverige er i ferd med åpne igjen. Heldigvis kjenner ikke musikk slike grenser og det betyr et flott besøk av det unge bandet Lumi.

Vi har all grunn til å være stolt av jazzutdanninga her til lands og resultatene som har kommet ut derfra de seineste tiåra. Oslo og Trondheim har spilt ei hovedrolle, men andre læresteder har fulgt etter. Vi skal likevel ikke være hovmodige på noe vis – også i våre naboland er det svært høyt nivå og her kommer et godt eksempel på det.

Lumi, det vil si Pontus Häggblom på trommer, Martin Jutéus på piano, Alex Littorin på bass og Emil Nerstrand på saksofon, har alle sin formelle bakgrunn fra Musikhögskolan i Malmõ og, hvis jeg har skjønt det rett, så befinner de seg alle rundt 30-streken. “It´s a Jungle!” er bandets andre album, men både bandet og de fire musikantene er nye bekjentskaper for meg.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Alle, bortsett fra Littorin, har skrevet musikk til utgivelsen og både kollektivt og individuelt er det tydelig at alle vil den samme veien. Bandet hevder sjøl at de har henta inspirasjon den franske post-impresjonistiske maleren Henri Rousseau og hans naive drømmende jungellandskap.

Det har ført til musikk som kan være søkende og tendere til det åpne og frie for så å gå videre i det usedvanlig melodiske og reflekterende. Musikken utvikler seg hele tida organisk og dynamisk og det er fire veldig lyttende unge herrer vi har med å gjøre.

Lumi er på god vei til å finne sin egen stemme og at det er fire musikanter vi helt sikkert får høre mye til i åra som kommer, er det ingen grunn til å tvile på.

PS Hvis noen kan påta seg å få Trump til å gjøre noe godt for millioner rundt seg den siste måneden han gjør skam på embetet, hadde det vært svært fint.

Tor Einar Bekken, bedre kjent som Dr Bekken, er intet mindre enn en ekte musikant som leverer både kvantitet og kvalitet. Her kommer det et nytt bevis på det.

Dr Bekken (56) har i mange tiår fortalt oss at han er en en blues- og jazzmusiker med solide røtter der denne musikken hadde sin spede begynnelse ganske så langt sør i Sambandsstatene. Det den mannen ikke kan om blues, stride, boogie woogie, funk og tilliggende herligheter, er det vel ikke så mye å mase med, vil jeg tro.

Dr Bekken er også en særdeles produktiv herre som gir ut innspillinger av ymse slag gjerne flere ganger i året. Det synes jeg absolutt han skal fortsette med for han og innspillingene har det med å bringe varme inn i heimen.

Jeg har hørt doktor´n i en rekke konstellasjoner opp gjennom åra, men sjøl om denne trioen har eksistert i rundt 30 år så tror jeg det er aller første gang den har kommet forbi meg. Med seg har pianist og vokalist Bekken trommeslager Dag Kittilsen og elbassist Mattis Kleppen – to herrer som tydeligvis deler Bekkens fascinasjon for New Orleans-musikken med funk, blues og jazz i ryggmargen til fulle.

Vi får bli med til Lillehammer Mikrobryggeri den 10. januar i år – like før det hele stengte ned. Der er det lett å merke hvordan folk hygger seg når de får anledning til å sitte tett sammen og samtidig lytte til livsbejaende, ekte og utadvendt musikk spilt av musikanter som mener det de spiller.

Sjøl om ikke fingrene henger med intensjonene hele veien for pianist Bekken, så gjør det ingen verdens ting. Det er faktisk det som er med på å gjøre det hele så ekte som det er. Det svært så medgjørlige publikummet er med å løfte fram trioen til leveranser som man bare kan få av heftige musikanter i selskap med et entusiastisk publikum. Fonken a la Dr Bekken Trio er så avgjort til å stole på.

PS Må galskapen som foregår i og rundt Det hvite hus ta slutt så raskt som mulig!

Den svenske multisaksofonisten Sten Källman og perkusjonisten Sanba Zao fra Haiti har møtt hverandre på mange slags vis. Det har det blitt flott musikk av.

I rundt 50 av sine 68 år på Tellus har Sten Källman vært fascinert av både nordisk folkemusikk og rituell trommemusikk fra Haiti. Hva det har ført til tidligere vet jeg ikke, men på “Mapou” har det i alle fall endt opp med med et sjeldent, fascinerende og spennende møte.

Källman har i mange tiår jobba med å få rytmer og melodier fra de to universene til å møtes. I teorien høres det kanskje fjernt ut – hva har de med hverandre å gjøre og har de noe å “snakke sammen” om ?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Svaret er at med disse ekte musikantene i aksjon så har denne fusjonen ført til ny musikk på tvers av noe som i utgangspunktet virka som to verdener. Improvisasjonselementet og jazzbakgrunnen til Källman har garantert spilt ei viktig rolle også og det mangeårige vennskapet mellom Källman og mesterperkusjonist Zao har definitivt ikke skada heller.

Med Källman i spissen for en rekke svenske blåsere med røtter i både folkemusikk og jazz og Zao som leder for ei gruppe perkusjonister av ymse slag fra Haiti, har de tatt for seg en rekke valser og polskaer – hvis det heter det – samt mye tradisjonell musikk fra Haiti.

Det har de makta å skape en herlig musikalsk gumbo av innspilt i både Port-au-Prince og i Göteborg. Det låter tøft, friskt og ikke minst livsbejaende og “Mapou” er nok en bekreftelse på at musikk er det beste og viktigste verdensspråket som finnes.

PS Vel en måned igjen før Trump blir eskortert ut av Det hvite hus. Kan noen sørge for at det skjer før, hadde jeg blitt svært letta.

Erland Dahlen har bidratt på rundt 250 skiver blant annet med Madrugada og Nils Petter Molvær. Her møter vi han mutters aleine, men det høres definitivt ikke sånn ut.

Erland Dahlen (49) fra jazzmetropolen Ulefoss i Telemark, har satt sine tydelige, heftige og flotte spor i norsk musikkliv de seineste tiåra. Årsaken til at han både støtt og både stadig blir invitert med på å bidra til ymse musikalske ekskursjoner, er både det at han er en vanvittig bra trommeslager og perkusjonist og så skader det ikke at han er en hyggelig kar også.

I tillegg til å ha spilt den viktige sidemannrolla i alle mulige konstellasjoner i mange år, så har Dahlen også jobba mye med sine soloprosjekt siden før den første soloskiva, “Rolling Bomber”, kom i 2012. Siden har han gitt oss “Blossom Bells” og “Clocks” og med “Bones” så har han tenkt å avslutte denne serien. Hvorfor kan jeg ikke helt skjønne; det og han har nemlig aldri låt hippere, tøffere og mer unikt enn denne gangen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Og la det være klart med en gang: dette er på ingen måte noen tradisjonell tromme- eller perkusjonsskive. Dette er nemlig instrumentparken Dahlen benytter seg av: Slingerland black gold duco drums, cymbells, blossom bells, hand bells, musical saw, xylophone, log drums, gongs, marbles on metal plate, frame drum, steel drums, concert toms, electronics, drum machines, drone boxes, mellotron, Moog grandmother, modular synth, dulcimer, guitars, vocal and sticks/mallets/bow on zithers. Som på LP-coveret er dette gjengitt på engelsk og det er like greit for denne musikken bør så avgjort finne veien langt utenfor våre grenser.

«Bones» blir kalt en minimalistisk symfoni av repeterende tema og motiver, men en symfoni som bruker så mange perkusive ressurser som mulig. Det er det ikke noe å si på og underveis er musikken så bildefremkallende som bare det. Det hele låter som seks komponerte låter fremført av schwært band med perkesjef gigante Erland Dahlen som maestro hele veien.

Det hadde vært vanvittig moro å høre dette live, men om det er fysisk mulig aner jeg ikke. Uansett har vi i alle fall denne formidable innspillinga å glede oss med og over. Erland Dahlen bekrefter nok en gang at han er en av de hippeste og mest visjonære perkegutta – uansett hvor på kloden vi leiter.

PS Nedtellinga er i gang, men det er likevel å håpe at noen eskorterer Trump ut av Det hvite hus før den 20. januar.

Sjøl om det er kort vei over Kjølen, så er disse to møtene med den svenske elbassisten Mikael Berglund mine aller første. Det var på høy tid.

Mikael Berglund (60) er, i tillegg å være utøvende musikant på høyt nivå, også elbasslærer på Kungliga Musikhögskolan i Stockholm. Med hans to ferske cd-utgivelser friskt i minne er det til å begripe at Berglund føyer seg godt inn i Berglund-klanen av strålende svenske bassister. Dan Berglund, som vi kjenner godt fra både Rymden og Ane Bruns band, har enn så lenge vært Berglund-bassisten fra Sverige. Nå får han særdeles hyggelig følge fra navnebror Mikael.

I løpet av noen måneder har Berglund altså gitt ut to ganske så forskjellige visittkort som forteller om en usedvanlig dyktig og allsidig musikant. “Nordicana” gir oss en knapp halvtime med Berglund mutters aleine og med ni egenkomponerte låter eller rettere sagt improvisasjoner skapt der og da. Han begynner med en “Polska” som bekrefter at også han har røtter i svensk folkemusikk og følger opp med “Minor Excursion” som mer enn antyder at Bach også har spilt ei rolle på veien frem til hvem Berglund er som musikant.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Seinere møter vi også Berglund som en funky lyriker. Han viser oss at elbassen kan spille ei viktig og uttrykksfull rolle som soloinstrument også – i de rette hender og med den rette musikaliteten. Mikael Berglund er så avgjort i besittelse av begge deler.

For noen måneder siden ga Berglund også ut “Bas-musik”. Med sine elbasser, både med og uten bånd og åtte egenskrevne låter, har han lagt et bunnsolid og groovy fundament som trommeslager Pelle Claesson og saksofonist Jonas Knutsson, som vi kjenner godt her hjemme fra en rekke besøk tidligere, stortrives å være i selskap med.

Berglund prøver på ingen måte å legge skjul på at han har latt seg inspirere av Jaco Pastorius og Weather Report for den saks skyld. Det betyr at musikken er heftig og ikke minst veldig groovy. Samtidig er alle de tre musikantene av typen som ikke har noe voldsomt behov for å fortelle oss hvor bra og teknisk dyktige de er – og dermed gjør de akkurat det. Det viktigste her er å skape tøff, hip og groovy musikk og det gjør de tre fra start til mål.

Det tok altså si tid før Mikael Berglund ga lyd fra seg som lot seg høre her i heimen. Han etablerte seg raskt som ei tøff og original stemme.

PS Måtte alle gode krefter gå sammen over there å sørge for at Trump blir hjulpet ut av Det hvite hus så raskt som mulig.

Det har skjedd mye i livet til pianisten og komponisten Kjetil Jerve det siste året. Veldig mye. Det beskriver han på et inderlig vis med dette solo-visittkortet.

Kjetil Jerve (32) har allerede ved en rekke, og ganske så forskjellige settinger, fortalt oss at han er en pianist med ei helt egen stemme. Det spørs likevel ikke om han ved denne anledninga har gitt oss sitt mest personlige og sin viktigste tilstandsrapport så langt med “The Soundtrack of My Home”.

Musikken Jerve enten har forhåndskomponert eller spontankomponerer mens han sitter der, er uten unntak tilegna mennesker som står han svært nær. I løpet av året har han blitt trillingfar og både Eivor, Iben og Turid har fått hver sin låt. Det har også kona Karoline, mora hans, hans to storebrødre og katten i heimen fått. Til å åpne denne flotte samlinga har han dedikert åpningssporet til seg sjøl mens den siste låta er skrevet til hans avdøde far.

Musikken er spilt inn i heimen på et vanlig piano. Det låter langt fra som et studioflygel, men det gjør da heller ingenting i dette tilfellet. Her er det inderligheten, ektheten og nærheten som er de viktigste ingrediensene og når det hele blir krydra med lyden av barneleik, gulv som knirker og fugler som kvitrer utenfor leiligheta på Holmlia i Oslo, ja da opplever vi nesten at vi er til stede i stua.

Det sies at musikken henter inspirasjon fra rytmisk ambient, lo-fi jazz og minimalistisk pop. Det stemmer nok det, men for meg er det stemninga og inderligheten i det Kjetil Jerve forteller oss som er det viktige. Jeg tror på det han vil fortelle og med små, forsiktige grep tar han oss med inn i sitt varme og reflekterende univers. En flott hyllest fra Kjetil Jerve til sine nærmeste som samtidig er en lise for alle oss andre også.

PS Kan noen over there snarest sørge for at Trump ikke gjør mer skade? Det blir jo bare verre for hver dag nå.

Det at Elina Duni er ei ny stemme er en sannhet med modifikasjon. Dette er nemlig hennes fjerde ECM-utgivelse, men likevel mitt første møte med henne. Det var virkelig på høy tid.

Elina Duni (39) er opprinnelig albansk, men forlot hjemlandet som 10-åring for å studere musikk i Sveits. Der har hun seinere blitt værende og definitivt utvikla seg til å bli en særdeles spennende vokalist med røtter i mange retninger.

På ECM-utgivelsen “Partir”, som kom for to år siden, synger hun for sikkerhets skyld på ni språk. Nå har hun tona det kraftig ned og synger “kun” på albansk, engelsk, fransk og italiensk her. Det sier også en hel del om hvor hun hører hjemme både kulturelt og musikalsk.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Duni har avgjort ikke gitt avkall på sine albanske røtter. De er til stede her sammen med impulser fra Middelhavsområdet ellers også. Når så standardlåter som “I´m a Fool to Want You”, blant annet gjort berømt av Sinatra og den amerikanske tradlåta “The Wayfaring Stranger” – gjort kjent her hjemme gjennom Kristin Asbjørnsens nydelige versjon, samt Charles Aznavours “Hier Encore” og masse flott originalmateriale av Duni og Luft er satt sammen til en velsmakende musikalsk gumbo, så skjønner man fort at “Lost Ships” har blitt ei sammensatt reise som viser fram mange aspekter av Elina Duni.

Temaer som migrasjon og bekymringa for kloden er viktige elementer i tilnærminga til Duni og det er åpenbart gjennom inderligheten hennes at dette er gjort med ekthet og empati.

Siden 2017 har Duni jobba mye sammen med den engelske gitaristen Rob Luft. Den svært så talentfulle 27-åringen fra London kjenner vi etter hvert her hjemme gjennom samarbeidet hans med Ellen Andrea Wang. Det er åpenbart at vi har med en av de aller mest spennende gitaristene å gjøre uansett hvor i leter på Tellus. Så smakfull, så lyttende og med en så personlig tone.

I tillegg har de to fått med seg engelske Fred Thomas på piano og trommer og sveitsiske Matthieu Michel på flygelhorn – til sammen har det blitt en vakker, variert og usedvanlig smakfull tilstandsrapport med ei nydelig stemme og ditto gitarspill som de mest sentrale elementene.

PS Måtte gode krefter gå sammen for å få fjerna Trump så fort som mulig fra Det hvite hus så raskt som mulig.

Den norsk-svenske kvintetten The End forteller oss med sitt andre visittkort at det neppe finnes noe annet band som kan komme opp med så energisk kreativitet. Ikke på Tellus i alle fall.

Bare ved å lese lagoppstillinga til The End så mer enn aner man at noe helt spesielt er på gang. De som fikk med seg bandets debutskive, “Svärmod och Vemod Är Värdesinnen” – (hvilket tittel!), skjønte det nok allerede for to år siden, men nå har The End tatt ytterligere mange steg i retning seg sjøl.

Sverige er representert med vulkanen Mats Gustafsson på barytonsaksofon, fløyte og live elektronikk og den helt spesielle vokalisten Sofia Jernberg. Harald og Sonja har sendt trommeslager Børge Fjordheim, som har erstatta Deerhof-trommisen Greg Saunier fra debuten, barytongitarist og langeleiker Anders Hana og tenorsaksofonist, klarinettist og elektroniker fra det øverste sjiktet, Kjetil Møster, til startfeltet og du verden som de fem har “truffet” hverandre.

Debuten blei spilt inn etter at bandet bare hadde gjort noen få jobber. Nå har The End spilt mye sammen og virkelig funnet fram til en kjerne som de er helt aleine om.

Sjølsagt er det en energi i bånn for alt som skjer her som ikke læres på noen skolebenk. Enten så er man utstyrt med den eller så er man ikke det. Sjølsagt kan energien utvikles, men den må ligge i hver enkelts DNA i utgangspunktet og du verden som den gjør det med alle disse fem.

Med et repertoar som spenner fra folkartisten Karen Daltons “It Hurts Me Too” til Dewey Redmans “Imani”, via en rekke originalkomposisjoner fra Gustafsson, Hana og Møster, blir vi tatt med fra det nedpå og reflekterende til det heftige og kaotiske – nesten som et bilde på sjølve livet.

Vi har med fem strålende improvisatorer å gjøre her som ikke har det minste behov for å stjele rampelyset på bekostning av de andre. Jo da, alle får den plassen de trenger til å fortelle hvem og hva de er, men likevel er det det kollektive uttrykket og trøkket som snakker tydeligst til meg hele veien. Det er så tøft, så hipt og så ytterst personlig at når verden tillater det igjen, så er det bare å ønske The End velkommen til hvilken som helst scene. Det er bare å feste sikkerhetsbeltene!

PS Kan noen i mellomtida sørge for å eskortere Trump ut av Det Hvite hus? Hans inkompetanse fører nå til at stadig flere mennesker dør. Det er nok nå.