Tor Hammerø

Bill Frisell har avslutta mange av konsertene sine de siste åra med “We Shall Overcome”. Årsaken er åpenbar og nå kan både Frisell og mange andre forhåpentligvis se lyset.

Jeg har hatt den store gleden av å følge mennesket og musikeren Bill Frisell (69) tett siden en sommerdag i Molde i 1981. Da møttes drømmebandet til Arild Andersen, som eller bestod av Alphonse Mouzon og John Taylor, og som førte til både en stor konsert og ECM-plata “A Molde Concert” året etter. For veldig mange, meg sjøl inkludert, etablerte Bill Frisell seg der og da som en av de mest spennende gitarstemmene i moderne musikk. Det inntrykket har han bekrefta og forsterka gang på gang fram til nå og her gjør han det igjen.

Sammen med bassist Thomas Morgan og trommeslager Rudy Royston, en trio som har eksistert i åresvis og spilt hundrevis av jobber sammen, har Frisell skapt mye magi. 2019 var et spesielt innholdsrikt for trioen og heftig turnering blei avslutta med to uker på legendariske Village Vanguard i New York.

Deretter følte de seg klar for å gå i studio for å manifestere hvor de var ved overgangen til 2020 – et år som skulle ta trioen ut på nye ekskursjoner. Slik skulle det altså ikke bli, men du verden for en opplevelse det er å få bli med til denne stasjonen.

Med Frisells umiskjennelige country-inspirerte tone og uttrykk og en så samspilt og empatisk trio som vel tenkelig, så blir vi servert et repertoar bestående av alt fra Boubacar Traores “Baba Drame” via Billy Strayhorns “A Flower Is a Lovesome Thing” til countrylåta “Wagon Wheels” – for en bassintro forresten – og Bacharach og David- klassikeren “What the World Needs Now Is Love”, samt en rekke Frisell-låter, for så å avslutte med “We Shall Overcome”. Dette blir dermed det varmeste, vakreste og mest personlige Frisell noen gang har gjort.

Den siste Frisell-låta før det hele er over, heter “Where Do We Go?” Når han først “stiller” det retoriske spørsmålet for så å avslutte med “We Shall Overcome” så skal det ikke så mye fantasi til for å skjønne hvor Frisell er i sin tankeverden.

Måtte de neste dagene, ukene og månedene sørge for at we shall overcome både på den ene og den andre måten. Bill Frisell, Thomas Morgan og Rudy Royston gjør i alle fall en strålende innsats for at det skal skje.

PS Måtte dagen for Trumps avsettelse komme stadig nærmere – 20. januar.

De som har besøkt fjordene på Vestlandet, vet hvor vakkert det kan oppleves. Nå har vokalisten Heidi Torsvik og multiinstrumentalisten og produsenten Lazerus Winter satt ord og toner på det.

Jeg bryter sammen og tilstår at jeg måtte grave djupt for å finne fram til hva navnene Heidi Torsvik og Lazerus Winter fortalte meg. Ikke veldig mye må jeg innrømme, men når band som Last Hurrah og noe av ansvaret for lyden på Donald Fagens “Nightfly” blei nevnt, så skjønte jeg jo raskt at her var muligheten for noe kvalitativt spennende definitivt til stede.

Etter at Lazerus hadde besøkt Norge og Vestlandsfjordene, tatt opp mye naturlyd og sugd inn mange inntrykk, begynte ideen om å lage musikk om og rundt dette å ta form. Hvordan møtet med Bergensvokalisten Heidi Torsvik kom til aner jeg ikke, men det har definitivt vært et lykketreff.

Sammen og hver for seg, og både i Bergen og i Los Angeles, har de skapt usedvanlig vakre, ofte sakteflytende, tanke- og rofremkallende og empatiske landskap i alle slags sfærer. Her er det henta inspirasjon fra nær sagt alt mulig, blant annet finner vi det store og voldsomme, det stille og sakrale, det ambiente, spor av middelaldermusikk, norske folketoner og jazz. Om dette blir ei salig blanding? På sitt vis, men i all hovedsak blir det en varm, stor og flott hyllest av den vestlandske naturen.

Torsvik har ei nydelig stemme som bærer tekstene og hyllesten hun i stor grad har skrevet sjøl. Winter er en lydskaper av rang og når så et korps bestående av bassist Alexander Grieg, fiolinist Benedicte Maurseth, saksofonist og bukkehornist Karl Seglem, trommeslager Ivar Thormodsæther, gitarist Stein Urheim og fiolinist David Chelsom Vogt – et vestlandsk kremlag av dimensjoner som har skjønt intensjonene til Torsvik og Winter til ytterste konsekvens, så blir dette bokstavelig talt ei flott reise.

Den musikalske hyllesten består av fire satser som bygger på hverandre og som passer utmerka på en dag da verden endelig kanskje ser litt lys igjen. Vakkert og egna til at den store ro kan senke seg. Det var på høy tid.

PS Endelig ser det ut til at mitt håp om at Trump bør gå av så snart som mulig begynner å nærme seg. Takk og pris!

Tidløs musikk med røtter i swingperioden hører vi alt for sjelden om. Pianisten Chris Hopkins og hans tre australske venner sørger for litt orden på det i alle fall.

Den amerikanske, men Tyskland-bosatte pianisten Chris Hopkins kjenner jeg etter flere møter møter med det utmerkede bandet Echoes of Swing, men da som altsaksofonist. Her viser han like godt frem like flotte kvaliteter som pianist også. Musikken derimot har de samme røttene: swing- og mainstream-basert og med et ufravikelig krav – det skal swinge!

Og publikum i Hattingen i Tysklandet et par julidager i fjor, da det fortsatt var mulig å møtes på et normalt vis, fikk akkurat det de var kommet for og applausen mer enn tyder på at de hadde det særdeles hyggelig.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hvordan samarbeidet mellom Hopkins og den australske trioen The Jazz Kangaroos har kommet til, aner jeg ikke. Det jeg vet er at gitaristen David Blenkhorn, bassisten Mark Elton og fiolinisten og vokalisten George Washingmachine – du leste helt riktig ja – passer Hopkins og hans musikalske idealer som hånd i hanske.

Med et repertoar bestående av mer eller mindre kjente standardlåter som “Can´t We Be Friends”, “Moonlight in Vermont”, Django Reinhardts “Swing 42”, “When Lights Are Low”, med flott vokal, og “Fine and Dandy”, blir vi servert en tidsriktig og tidløs liten time som forteller de som lurer på hva det å swinge virkelig er.

Her kommer det ikke en eneste musikalsk overraskelse – kun empatisk og flott swingmusikk anno når som helst. Når det er dandert og framført av fire framifrå musikanter som åpenbart elsker denne musikken, så er det enkelt å hygge seg og finne fram dette som reisefølge til mørke og sure høstkvelder. Ellers i året også forresten.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Hvis heller ikke du har hørt om visegruppa Thomas & Tvilerne så er trøsten at vi er minst to. Anbefalinga er uansett å gjøre som jeg: å bli kjent med dem.

Et av de store privilegiene ved å omtale musikk, er at musikere i inn- og utland etter hvert oppdager at man gjør akkurat det og derfor forer postmannen med uante mengder musikk i håp om at den skal bli hørt og kanskje få en omtale også. Jeg rekker på ingen måte over alt som dumper ned i postkassa, men fra tid til annen dukker det opp ukjente ting som likevel pirrer nysgjerrigheten.

Visegruppa Thomas & Tvilerene med base i Åsgårdstrand og med Thomas Marthon Engevold som ideologisk fører, tekstforfatter, låtsnekrer, vokalist og gitarist i spissen, hører hjemme i den kategorien.

Først blir jeg tiltrukket av det flotte dobbelte-LP-omslaget. Det forteller at vi har med artister å gjøre som tar sin jobb seriøst – her skal det være kvalitet i alle ledd.

Når så musikken og tekstene, med røtter i alt fra Taube, Vreeswijk, Lillebjørn Nilsen, Di derre og sikkert mye annet i inspirasjonsskapet, føyer seg elegant inn i det samme kvalitets-sjiktet, så har dette seks manns- og kvinnerslaget med ett flytta inn i heimen her for å bli.

Engevold har dette genet i seg som sørger for at han er en historieforteller av rang. Han kjenner og er glad i de som hører hjemme på livets skyggeside og når de treffes på Heaven Pub så er det savn, drømmer, håp, kjærlighet og tilliggende herligheter det handler om. Jeg tror på Engevold både som tekstforfatter og som sanger/formidler og med det empatiske bandet/medvokalistene og med Øystein Fosshagen som styrende hånd for mangt og mye, har det blitt et vakkert lydlandskap ut av det unnfanga live i et hjemmestudio i Åsgårdstrand

Ikke alle låtene er like minneverdige og til sammen blir det kanskje litt for mye av typen “kan jeg bli din?”, men dette er egentlig bare pirk. Det er trivelig og ikke minst troverdig å tilbringe tid på Heaven Pub sammen med Thomas & Tvilerne.

PS Dessuten håper jeg Trump snart blir avsatt.

Peter Asplund har et stort navn på hjemmebane. Nå er det på tide at vi får opp ørene skikkelig her på denne sida av Kjølen også.

Trompeteren, sangeren, komponisten og bandlederen Peter Asplund (51) har vunnet Gyllene skivan to ganger for årets beste jazzalbum hos broder- och systerfolket. I tillegg til ei flott karriere under eget navn har han også vært benytta som solist av artister som Lisa Ekdahl og Viktoria Tolstoy og han har også jobba mye sammen med Bo Kaspers Orkester. Til tross for alt dette og rundt ti skiver som sjef, så er han fortsatt alt for ukjent her hos oss.

Sammen med sin faste trio bestående av Hans Andersson på bass og Johan Löfcrantz Ramsay på trommer samt gjestene Lars Jansson på piano, Isabella Lundgren på vokal, Joakim Milder på tenor- og sopransaksofon og et framifrå storband på ett spor, gir Asplund oss her nok et prov på at han både er en trompeter og komponist av meget høy byrd.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Asplund innrømmer uten blygsel at han er en romantiker og det bærer da også hans låter og hans uttrykk preg av. I et relativt tradisjonelt, varmt, melodisk og – akkurat, romantisk – landskap, imponerer han med sin nydelige og varme trompettone. Til tider flesker han også til og forteller oss om sin Miles-fascinasjon og i mine ører er det aldri feil.

Når Asplund har en utmerket trio som sine svirebrødre samt toppgjester som Jansson, Lundgren og Milder, så er forutsetningen mer enn til stede for at “All My Septembers” skulle bli en flott bekreftelse på at Peter Asplund er en strålende artist på så mange vis. Både i september, november og alle andre måneder vil dette budskapet fungere.

PS Dessuten håper jeg at Trump blir avsatt så snart som mulig. Etter fire år med dette PS-et på mine anmeldelser er i dag virkelig sjansen der. Måtte det skje!

De to veldig spennende og originale norske gruppene Chrome Hill og Ballrogg forteller oss på hvert sitt vis at de har mye nytt og flott å fortelle oss.

Her har vi med to band å gjøre som har gitt seg sjøl og oss god tid til å utvikle seg eller følge utviklinga til – for oss på den andre sida sin del da. Chrome Hill, med Roger Arntzen på bass, Asbjørn Lerheim på gitar og som komponist av musikken, Torstein Lofthus på trommer og Atle Nymo på tenorsaksofon og bassklarinett, har eksistert i snart 20 år. Først levde bandet under navnet Damp og ga oss to skiver, men siden 2008 har de kun reagert på hvis de har blitt tiltalt som Chrome Hill. Fire skiver til har det blitt siden gang.

Besetninga har også vært svært stabil. Det eneste byttet er at Nymo erstatta Jørgen Munkeby i 2015. Sjøl om Lerheim som komponist har lagt mye av premissene her, så er Chrome Hill anno 2020 så definitivt en kollektiv affære.

Musikken er tøff, heftig og mørk – det virker som Lerheim har vært solid inspirert av stemninger fra univers som Twin Peaks, Tom Waits og ikke minst Japan, som bandet har gjesta en rekke ganger, og der kontrastene er til dels voldsomme.

De fire herrene, alle i sin aller best alder og med kollektive og individuelle egenskaper et solid stykke foran gjennomsnittet, skaper nydelige, spennende, melodiske og varme stemninger som sikkert er prega av den høyst spesielle tida vi lever i, avslutter med “Light” – det finnes sjølsagt både lys og håp der fremme og Chrome Hill byr på svært god trøst på veien dit.

Trioen Ballrogg er på sett og vis i slekt med Chrome Hill. De gir platene sine på det meget oppegående portugisiske selskapet Clean Feed Records og ikke minst så spiller Roger Arntzen bass i begge gruppene. Ballrogg, som så dagens lys i 2006 som duo med Arntzen og klarinettist- og bassklarinettist – på denne skiva i alle fall – Klaus Ellerhusen Holm, serverte først to skiver som duo. Deretter kom gitarist Ivar Grydeland med på laget og bidro på to skiver.

Nå har “vikaren” for Grydeland, den svenske gitaristen David Stackenäs, som trakterer både akustisk og elektrisk gitar, overtatt på permanent basis og er så avgjort med på å sette sitt bumerke på Ballroggs femte utgivelse.

Americana i kammertapning er en betegnelse som har blitt benytta på Ballroggs uttrykk. For meg er det en ganske presis definisjon og sjøl om trioen låter ganske annerledes nå, så befinner den seg likevel i den typen landskap.

Tidligere har Ellerhusen Holm skrevet all musikken for Ballrogg, men nå har Stackenäs ansvaret for fem av de åtte låtene – Ellerhusen Holm for de tre siste. Instrumenteringa sier det aller meste om at lydbildet er noe helt for seg sjøl – i mine ører er det så vakkert og skjørt at jeg av og til nesten er redd for at vasen skal sprekke – skjønner du?

De tre fører elegante, meningsfulle og høyst personlige samtaler som det er en sann glede å bli invitert inn i som lytter. Ballrogg har alltid vært et eget lite fyrtårn på musikkens hav. Måtte de fortsette å være det i mange år fremover.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ane Brun er tilbake med eget materiale for første gang siden 2015. De nye stegene både som låtskriver, lyriker og artist plasserer henne nå helt der oppe. Blant de aller største.

Jeg bryter med glede sammen og tilstår at jeg i stadig større grad har blitt en Ane Brun-beundrer. I  løpet av de to tiåra vi har hatt gleden av å bli med henne på ferden, så har vi sett ei utvikling av en artist med en integritet og ei særegen stemme på alle mulige måter som stadig har fått et større publikum over hele verden.

Rettferdighet

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Musikkindustrien er en bransje der rettferdighet ikke er det begrepet som renner en først i hu. Når Ane Brun i stadig større grad får den oppmerksomheten hun fortjener, så forteller det oss en hel del om at hardt arbeid over tid, kompromissløshet og kvalitet betaler seg – av og til i alle fall.

Etter at faren gikk bort i 2016 fikk Ane Brun på sett og vis skrivesperre. Det er mye av årsaken til at det har tatt så lang tid før hun hadde noe nytt og eget å melde. En tre ukers hyttetur i fjor sommer førte til at slusene åpna seg og «After the Great Storm» er bare første etappe på den nye veien: allerede om en måned kommer det nok ei plate fra Brun. Kan vi snakke om en musikalsk ketchup-effekt så må det vel være her!

Ikke dobbelt-album

Brun vurderte lenge å gi det hele ut som et dobbelt-album, men fant ut at det hele tok så forskjellige retninger at hun heller ville dele det opp. Med fasit delvis i hånda er det bare å glede seg til del to også – del en er nemlig det beste Ane Brun noen gang har gjort og det sier etter hvert mye. Veldig mye.

Jeg nevnte innledningsvis at Ane Brun er en lyriker. Hun befinner seg i et sjikt blant dagens pop/rock-artister der det er svært få andre. Under årets Moldejazz tok jeg meg den frihet å nevne henne i samme åndedrag som Joni Mitchell og her kommer det nok en bekreftelse på at det er der Ane Brun hører hjemme som lyriker – stort ord, men jeg står for det også – anno 2020. Hun tar for seg temaer som savn, ensomhet, indre kamper, kjærlighet, forhold – de store spørsmåla.  

Svarer på de store spørsmåla

Ikke bare stiller Ane Brun spørsmåla – hun gir oss også en rekke tankevekkende svar. Hennes svar. Med sin særegne stemme og s-en som bare hun og Jo Nesbø er besjela med (må man komme fra Molde for å bli utstyrt med den???), formidler hun dette på et vis som bekrefter at hun hører hjemme helt der oppe blant de største.

Når så låtene også er av det slaget som smyger seg innpå deg for der å bli der værende, så har «After the Great Storm» blitt så flott som man bare kunne ønske seg. Assistanse fra noen av nabofolkets aller beste sjangerfrie musikanter og produsenter som Martin Hederos, Johan Lindström og Dan Berglund har vært med å sørge for et stort, men ikke overlessa lydbilde der vokalen og budskapet til Ane Brun får skinne slik det skal og slik det bør.

No ska i si ha det bra og takk for denne gang. Sier Ane Brun på et kassettopptak av seg sjøl som 18-åring på slutten av åpningslåta «Honey». Vi kan bare takke tilbake og glede oss hemningsløst til slutten av november når «How Beauty Holds the Hand of Sorrow» kommer på besøk.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

I mine ører er Keith Jarrett et musikalsk geni. Nå er det mer givende å få livstegn fra mesteren enn noensinne.

For bare et par uker siden kom beskjeden som veldig mange hadde frykta.: sannsynligheten for at Keith Jarrett noen gang kommer til å spille igjen er forsvinnende liten. Han har vært utsatt for slag og er delvis lamma i venstresida. Forferdelig trist sjølsagt, men akkurat derfor er det jo en god trøst at det finnes så mye gigantisk musikk å hygge seg med fra mesterens hånd. Og i dag slippes nok en Jarrett-konsert som spaserer rett inn i tetsjiktet blant hans solokonserter.

Mange med meg har spilt sønder og sammen mer enn ett eksemplar av “The Köln Concert” som kom i 1975 – året etter at det legendariske samarbeidet med Jon Christensen, Palle Danielsson og Jan Garbarek i Belonging-kvartetten så dagens lys. “The Köln Concert” har solgt i vanvittige 3,5 millioner eksemplarer og selger den dag i dag fortsatt tusener nye. Årsaken er åpenbar: den fantastiske nydelige og tidløse musikken som Jarrett spontant unnfanga i Köln.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Med ujevne mellomrom har Jarrett vendt tilbake til soloformatet siden han først ga oss “Facing You” innspilt i Oslo i november 1971. Forventningene er alltid store når et nytt album er meldt – i utgangspunktet har alle konserter blitt tatt opp og så har herrene Jarrett og ECM-sjef Manfred Eicher gått gjennom dem og bestemt seg for å gi ut det og de beste.

Denne gangen får vi bli med til Budapest den 3. juli 2016 og i løpet av rundt 90 minutter blir vi tatt med på tolv fritt improviserte låter – som alle høres ferdig komponerte ut – inkludert en blues samt de to standardlåtene “It´s a Lonesome Old Town” og fire minutter og 55 sekunder med “Answer Me, My Love” – vakrere er det faktisk ikke mulig å avslutte en konsert, vil jeg mene.

Klangmesteren over alle klangmestere tar oss gjennom hele spekteret av hvem han er i løpet av denne ekskursjonen. Den klassisk inspirerte, den frie improvisatoren, gospelspora er lett gjenkjennelige, jazzmesteren med en unik innsikt i standardrepertoaret som ingen andre, lyrikeren med et dynamisk tonespråk og et anslag han er helt aleine om. Alt dette og mer til er en flott trøst for alle millioner av Jarrett-tilhengere kloden rundt som aldri vil få høre han live igjen. Geniet leverer nok en gang – denne gangen fra Budapest.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den unge svenske bassisten, komponisten, tekstforfatteren og bandlederen Viktor Lundin gir oss mange grunner til ikke å sovne.

27 år unge Viktor Lundin er et nytt bekjentskap for meg. Heldigvis tar det norske plateselskapet AMP nok en gang ansvar og sørger for at vi blir introdusert for musikk og musikere fra andre land og andre kulturer enn vår egen. Det er viktigere enn noen gang.

Lundin har studert ved Högskolan för scen och musik i Göteborg med sjølvaste Anders Jormin som mentor. Det betyr at stort bedre retningsgiver kunne han faktisk ikke ønske seg. Det nordiske tonespråket preger også musikken til Lundin, men hans jazzuttrykk henter også inspirasjon fra både folkemusikk og singer/songwriter-tradisjonen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Lundin har skrevet tekster på svensk som handler om det å vokse opp og om alle mulighetene for å gå seg vill. I tillegg har han også satt musikk til Edith Södergrans dikt “Nordisk vår”. Alt blir sunget av Tora Runevad Kjellmer – nok et nytt flott vokaltalent.

Sammen med seg har Lundin et fint og empatisk gjeng med jevnaldrende: Karl Magnus Andersson (piano), Henrik Büller (barytonsaksofon) og Ossian Ward på trommer samt Friden Tolke på tenorsaksofon på noen spor. Spesielt Andersson og Büller gis godt med plass og tar godt vare på mulighetene.

Viktor Lundin har noe vakkert, melodisk og ofte aldri så lite melankolsk å melde. Samtidig forteller han og hans medmusikanter oss at det spirer og gror kraftig i det unge Göteborg-miljøet.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.