Tor Hammerø

Trondheim og jazzlinja har virka som en magnet på en rekke ambisiøse musikanter fra inn- og utland. Oscar Grönberg og Tor Haugerud er to av dem og de har også blitt værende i bartebyen og berika miljøet på så mange vis.

Den svenske pianisten, komponisten og bandlederen Oscar Grönberg blei som mange andre frista til å reise til Trondheim for å tilbringe noen år på den ettertrakta jazzlinja. Det har vært så vellykka for alle involverte at han for sikkerhets skyld har blitt værende i byen – kanskje for godt?

Den eminente klangbehandleren har vi møtt i en rekke konstellasjoner. I fjor var han en av lederne av det store bestillingsverket under Moldejazz med The MaXx og Trondheim Jazzorkester og så traff vi han også i den helt andre enden av skalaen på duo med Eldbjørg Raknes. Uansett hvor han dukker opp, for eksempel i Hanna Paulsberg Concept, så setter han sitt tydelige preg på musikken.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

På platedebuten med sin egen trio, der Tor Haugerud spiller trommer og Eirik Hegdal trakterer klarinetten, er kanskje Grönberg mer på hjemmebane enn noensinne. Her har han skrevet all musikken og viser oss hvilken høyst personlig komponist han er i et uttrykk som har henta hemningsløst fra både Duke Ellington, Thelonious Monk og Jimmy Giuffre.

I dette bassløse samfunnet viser Haugerud og Hegdal en helt spesiell rolleforståelse og de tre glir elegant inn og ut av hverandres tanker og ideer. De ni låtene byr på et intrikat, men samtidig lettfattelig melodisk uttrykk og de tre forteller oss at her settes kollektivet i høysetet samtidig som alle tre får komme med det de har å melde.

Tor Haugerud, opprinnelig fra Brattvåg på Sunnmøre, er som Grönberg og Hegdal aktiv på mange områder. Etter studiene på jazzlinja blei han også værende i Trondheim og han er nå assisterende professor på jazzlinja.

Med «Råsane» har han også tatt det store steget og laga ei soloskive. Utstyrt med trommer, ymse perkusjonsinstrumenter, timpani, drone commander – hva nå enn det er og signal generator, inntok han Metodistkirka i Trondheim tre dager i løpet av fjoråret. Der benytta han seg også av kirkeorgelet og til sammen skapte han elleve «låter» som varte fra mellom 30 sekunder til godt over 20 minutter.

Haugerud unnfanga en rekke unike univers som forteller oss om et ustanselig kreativt sinn med en evne til å benytte og utnytte sitt store arsenal av instrumenter på et vis ingen andre kan gjøre han etter.

»Råsane» er på ingen måte musikk man benytter under familiesammenkomster. Den er krevende og krever noe av deg som mottaker. Slik er det med spennende og nyskapende musikk.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

En travel og herlig kveld med The Quintet, Gilberto Gil og John Surman Trio er på ingen måte å forakte. Stor variasjon og mye flott musikk i løpet av få timer denne tirsdagen under Oslo Jazzfestival.

Det er 20 år siden The Quintet med veteranene Bjørnar Andresen og Calle Neumann og ungkalvene Ketil Gutvik, Paal Nilssen-Love og Eivind Opsvik etablerte et frijazzunivers på tvers av generasjonene som satte voldsomme spor. Det hele varte bare i knappe to år og de spilte kun sju/åtte konserter, men var uansett et svært viktig kollektiv.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Som sist så er det de frie samtalene uten noen som helst avtaler som gjelder. Neumann har spilt svært lite de seineste åra og virka noe rusten fra start av. Men tonen – den inderlige og djupt personlige. – var der fortsatt og Gutvik, Nilssen-Love, Opsvik og Per Zanussi – som «erstatta» Andresen som gikk bort i 2004 – førte nok en gang ofte meningsfulle samtaler på tvers av det meste. Her var det fine ideer, utfordringer og omfavnelser som fortalte oss at dette hadde de gleda seg til. Et fint og ofte svært gledelig gjenhør.

Den brasilianske gitaristen, vokalisten og komponisten Gilberto Gil (77) hadde tatt med seg to sønner, en datter og et barnebarn, pluss noen utmerkede musikanter til, og sørga for et varmt møte med store deler av hans enorme karriere. Vi blei servert mye fra hans seineste skive «OK OK OK», men også tilbakeblikk på noen av hans største hits, noe den store brasilianske kontigenten i Oslo Konserthus satte stor pris på, samt en inderlig hyllest av nylig avdøde Joao Gilberto.

Gil er intet mindre enn en legende og leverte med varme og inderlighet i bortimot to timer fra et utgangspunkt i en rekke brasilianske tonespråk med små doser av jazz som krydder.

Kveldens siste stopp blei et alt for kort møte med den britiske Stabæk-supporter John Surman og hans nydelige og originale trio bestående av den brasilianske pianisten Nelson Ayres og den «norske» vibrafonisten og marimbaspilleren Rob Waring. Bare besetninga forteller oss at dette er en unik musikalsk verden og med Surmans usedvanlig personlige tone i både bassklarinetten, sopran- og barytonsaksofonen, blei vi tatt med på ei vakker og usedvanlig melodisk kammermusikalsk jazzreise. Tre musikanter som kledde hverandre perfekt sørga for et perfekt punktum på en travel kveld og avslutning på årets Oslo Jazzfestival for min del.

Vind kan være så mangt, men den jazzvinden som kommer fra Sund Folkehøgskole i Trøndelag er så avgjort av den varme og gode sorten.

Helt siden oppstarten i 1992 har jazzlinja ved Sund Folkehøgskole i Inderøy i den nordlige delen av Trøndelag vært som en slags førskole for store deler av den oppvoksende norske jazzslekt.

Mange av det som var Highasakite, Eirik Hegdal, Ola Kvernberg, Kjetil Møster og Hedvig Mollestad er alle tidligere elever ved Sund – alle musikanter som har satt sine tydelige spor i norsk jazz og tilliggende herligheter. Helt siden starten har det vært slik og det er åpenbart slik også den dag i dag.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Med albumet «Sundavind», som kun er å finne digitalt, forteller det seineste kullet oss at talentene nok en gang står i kø. Alle de elleve låtene er skrevet av bandets 15 medlemmer og varierer relativt mye stilistisk. Med ei besetning som består av tre vokalister: Miriam Namtero Kibakaya, Benedikte Kornelia Eia Hegset og Liv Ellen Rønning – sistnevnte spiller også altsaksofon, to tenorsaksofonister: Simon Hagerup Holm og Aksel Rønning, Emil Storløkken Åse på gitar, Håvard Falch Belsheim og Johannes Rønning på tangenter, Eskild Okkenhaug, Sverre Sæbø og Sondre Lekang på bass samt Vegard Lemme, Tobias Rønnevig og Niklas Heide på trommer, åpnes det opp for mange muligheter og de gripes begjærlig. Her er alle nevnt og ingen glemt fordi de er bra alle sammen, men også fordi jeg om noen år kan løfte brillene og si at jeg nevnte han/henne allerede i august 2019. Jeg er nemlig ikke i tvil om at flere av disse unge musikantene vil bli å høre i en rekke viktige sammenhenger de nærmeste tiåra.

Musikken de allerede modne unge folka gir oss er i all hovedsak svært melodisk og tiltalende og av og til med et rockepreg ved seg. Det stoooore ensemblet kunne lett gått i veien for hverandre, men det skjer faktisk ikke. Arrangementene, som jeg regner med de involverte også står for, kler låtene på et fint vis. Dette er enkelt og greit tøft og en strålende bekreftelse på at det spirer og gror noe voldsomt i norsk jazz. Den nye vinden er her allerede.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Fra tid til annen blir gjesteartister med etablerte band bare en type unødvendig krydder. I dette tilfellet, der den framifrå svenske trompeteren Magnus Broo er gjest med Hanna Paulsberg Concept, er kjemien og inspirasjonen åpenbar.

Hanna Paulsberg Concept, som i tillegg til sjefen på tenorsaksofon består av Trygve Waldemar Fiske på bass, Oscar Grönberg på piano og Hans Hulbækmo på trommer, har eksistert siden 2010 og har sine røtter tilbake til jazzlinja i Trondheim. Det er flott å høre et band med musikanter som har utvikla seg over lang tid og som effektivt tar livet av myten om at alt må være nytt.

Ny er likevel musikken til dette bandet. Den har nemlig utvikla seg kraftig hele tida og samarbeidet med Atomic-trompeter Magnus Broo på den seineste skiva «Daughter of the Sun», var et et nytt høydepunkt både for Paulsberg og bandet.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

At dette møtet også skulle fungere bra live kom derfor ikke som noen stor overraskelse. Med et repertoar bestående av låter fra skiva samt en hel del nytt materiale, blei vi møtt med ei fri åpning som sømløst glei over i ei afrikansk stemning. Deretter bidro de fleste som komponister og ga oss vel en time med en rekke flotte stemninger i det moderne, melodiske tonespråket.

Broo er en fantastisk trompeter med en autoritet i uttrykket sitt som er sjelden og han utfyller den mer neddempa Paulsberg på et strålende vis. Når så klangmester Grönberg, bassist Fiske med noen av de største ørene på Nordmøre gjennom tidene og den lille giganten Hulbækmo er så samspilte og så på tilbudssida som de er, så blei denne klubbkvelden akkurat så varm og personlig som vi kunne ønske oss.

Hanna Paulsberg Concept med Magnus Broo

Victoria Nasjonal Jazzscene, Oslo Jazzfestival – 12. august 2019

Jeg har hatt gleden av å støte på den tyske trommeslageren Christian Lillinger i bandene Amok Amor og KUU! tidligere. Det gjorde ikke forventningene lavere før møtet med hans soloprosjekt «Open Form for Society».

»Open Form for Society» er et uhyre ambisiøst prosjekt som har vokst frem i løpet av et par år. Lillinger er komponisten bak verket som har henta inspirasjon fra såkalt ny musikk, avantgarde-jazz, hip hop og musique concrète. De som konkluderer med at det musikalske resultatet må bli noe helt spesielt har faktisk helt rett.

I dette elektro-akustiske ensemblet finner vi musikere Tyskland, Hellas, Slovenia, Østerrike, Storbritannia og Sverige. De vi kjenner best her hjemme er pianisten Kaja Draksler og bassisten Petter Eldh – begge på plass i Molde i sommer, førstnevnte med egen oktett og Eldh i to konstellasjoner sammen med Gard Nilssen.

Tre tangentister, to perkusjonister, cello pluss Lillinger på trommer har ført til et lydlandskap ganske langt bortenfor det de fleste av oss har vært i nærheten av tidligere. Det er spennende, det er annerledes, det er utfordrende og det forteller oss at det miljøet Lillinger kommer fra i Berlin er akkurat den smeltedigelen vi stadig hører om som er med på å viske ut grenser vi overhodet ikke har behov for mellom ny musikk, fri improvisasjon, støy, jazz og popkultur.

Christian Lillinger forteller oss tydeligere enn noen gang at han er ei stemme vi bør gi mye oppmerksomhet i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det gjør man vel strengt talt ikke, men man trenger Ketil Bjørnstad til sinnets forlystelse og til ettertanke. Det har vi gjort i 50 år og bedre måte å hedre Bjørnstad og store deler av hans gave til oss i et halvt århundre, er nesten ikke mulig.

To fullsatte hus i Operaens storstue sier en hel del om hvilken anerkjennelse Ketil Bjørnstad nyter. Mannen med den største og mest allsidige produksjonen i moderne norsk kulturliv hadde blitt invitert av Oslo Jazzfestival til ei markering av sine første 50 år som musikant, komponist og tekstforfatter og hvilken oppsummering dette blei.

I forbindelse med jubileet og denne konserten kom det ut en 5 cders boks der mange av Bjørnstads møter med vokalister blei løfta frem. Der var det 45 store stemmer som fikk plass – på denne festkonserten var det fire: Kristin Asbjørnsen, Anneli Drecker, Lill Lindfors og Ole Paus. Bjørnstad har samarbeida med «alle» og «alle» har ønska å jobbe med Bjørnstad.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Bjørnstad ønska å oppsummere sine 50 år som artist med denne konserten. Det å plukke fra den voldsomme produksjonen må ha vært en blanding av veldig hyggelig og nesten umulig.

Utvalget fra blant annet «Berget det blå», «Leve Patagonia», «Ett Liv», «Grace», «Odyssey» og «Seafarer´s Song» førte uansett til at jeg i alle fall fikk rundreisa jeg hadde sett for meg.

I tillegg kom to hyllester av ECM-gründer og ideolog Manfred Eicher, en svært viktig personlighet i Bjørnstads musikalske karriere og utvikling,

Med et håndplukka lag – Bjørnstad har alltid valgt på øverste hylle – bestående av Frode Alnæs på gitar, Rune Arnesen på trommer, Audun Erlien på elbass og Svante Henryson på cello, var sjølsagt tonefølget i de aller beste hender og fra undertegnedes plass i salen gjorde lydmagikerne Sven Persson og David Solheim en strålende jobb – som vanlig.

Bjørnstad bandt det hele verbalt sammen på et fint vis – morsom var han også, spesielt til å begynne med – og som vanlig løfta han frem sine medmusikanter og vokalistene. Det var liksom de som skulle få skinne – en egenskap Bjørnstad har praktisert gjennom hele sitt virke.

»Verden som var min» er på mange vis også verden som har vært og er vår. Det er bare å takke for reisa så langt og takke for festen vi fikk være med på via denne konserten.

VERDEN SOM VAR MIN

Oslo Jazzfestival – Den norske Opera, 11. august

To utsolgte forestillinger

Den svenske saksofonisten, komponisten og bandlederen Martin Küchen tar oss med på ei luftig reise med sitt «lille storband» med blant andre vår egen Eirik Hegdal som viktig bidragsyter.

Martin Küchen (53) er en særdeles aktiv og kompromissløs musikant som er å treffe i en rekker konstellasjoner. Blant annet så er Angles-prosjektene å finne i alt fra trio til nonett og «Beyond Us» er den fjerde skiva til Angles 9 siden 2013.

Hvis du ser for deg et musikalsk ideal der storheter som Carla Bley, Charlie Haden´s Liberation Music Orchestra og Charles Mingus har spilt og spiller ei viktig inspirasjonrolle, så kommer du så absolutt i nærheten av Angles 9. Når det er sagt så har Küchen et eget bumerke som forteller oss at han har noe helt eget å fare med som komponist og arrangør.

Når Küchen så har innkalt store deler av kremen av den svenske moderne jazzeliten med Johan Berthling på bass, Magnus Broo på trompet, Goran Kajfes på kornett, Mattias Ståhl på vibrafon, Andreas Werliin på trommer, Alexander Zethson på piano og Mats Äleklint på trombone, i tillegg til vår mann Eirik Hegdal på barytonsaksofon, så har alt- og tenorsaksofonist Küchen det meste som skal til for å lage musikalsk fest.

Og det har det da også blitt. Det Angles 9 gir oss er så friskt, livsbejaende og sprudlende at publikum på denne liveinnspillinga i Nederland lar seg kraftig begeistre av dette virtuose og ikke minst virile og utadvendte uttrykket.

Angles 9 er garantert et band som egner seg veldig bra live, men også i heimen er det så avgjort mye hygge å få ut av Angles 9 og «Beyond Us».

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

2019 er foreløpig det store Ketil Bjørnstad-året. Det er 50 år siden han debuterte som solist med Filharmonien i Aulaen og heftigere måte å markere jubileet på er vanskelig å tenke seg.

Jeg har stått på sidelinja i mange av disse 50 årene og både hørt og lest mye, men langt i fra alt – det hadde jeg jo vært en fulltidsstilling – av det Ketil Bjørnstad (67) har gitt oss. Tanken har slått meg mer enn en gang: hvordan hadde kulturlivet her oppe i steinrøysa vært uten Bjørnstads enorme bidrag både kvantitativt, men ikke minst kvalitativt? Svaret er enkelt og greit at vi hadde vært mye fattigere.

Eksakt på 50 års dagen blei vi servert en flott nyutgivelse av «Rainbow Sessions». Den litt over gjennomsnittet produktive Bjørnstad hadde på ingen måte tenkt å gi seg med det. Han har akkurat sjøsatt det femte bindet i det voldsomme romanprosjektet som han har kalt «Verden som var min» og som en ekstra presang til oss alle har han også gitt oss en boks som inneholder fem cder og et hefte som sier det som trengs å sies om dette prosjektet.

Boksen, som han har kalt «The World I Used to Know» og som både når det gjelder tittel og i innhold har et tydelig slektskap til romansyklusen, både begynner og slutter med pianisten og i stor grad komponisten Bjørnstad. I desember i fjor booka han like godt et av verdens aller mest berømte studio, Abbey Road i London, for å utfordre seg sjøl i et nytt studiomiljø og for å skue bakover og samtidig se framover.

I løpet av en formiddag spilte han inn 20 låter. «The World I Used to Know» av Rod McKuen – inspirasjon for tittel på både romansyklus og boks – er blant dem og det er også et par Ole Paus-låter, Joni Mitchells «Both Sides Now», Erik Byes «Anna Lovinda», Keith Jarretts «In Your Quiet Place», Burt Bacharachs «I Say a Little Prayer» og Chopin, Brahms, Debussy og Mozart. Mange av Bjørnstads egne klassikere er også med og hele denne herlige gjennomgangen av viktige deler av hans musikalske liv avsluttes med George Harrisons «Here Comes the Sun» – hva kunne vel passe bedre i akkurat Abbey Road?

Så følger tre cder breddfull av strålende eksempler på de fleste vokalistene Bjørnstad har jobba med gjennom disse 50 åra. Mye er herlige påminnelser om låter jeg har hørt, mens en hel del er nytt for mine ører.

Han har jobba med «alle» eller «alle» har jobba med han. Hør bare: Radka Toneff – på norsk, Lill Lindfors, Kari Bremnes, Anneli Drecker, Tommy Nilsson, Lage Fossheim, Jonas Fjeld, Göran Fristorp, Jahn Teigen, Cornelis Vreeswijk – på norsk og Olle Adolphson, Harald Heide Steen jr, Erik Bye, Håkon Kornstad og Tora Augestad er bare noen av de 45 vokalistene vi får møte. Nesten ikke til å tro hva denne mannen har gjort og bidratt til mellom 1978 og 2017 også på dette området.

Den 10. januar i år rusla Bjørnstad inn i Rainbow Studio nok en gang. Det var på dagen 50 år etter debuten i Aulaen og sjølsagt både starter og avslutter vår mann med et utdrag fra Bartoks pianokonsert nummer 3 – som han debuterte med i 1969. Åpninga er kobla med Zawinuls «In a Silent Way» sikkert for å illustrere broa  mellom den klassiske og jazzens verden.

Det var ikke lenger Jan Erik Kongshaug som styrte spakene og sørga for den magiske lyden, men hans arvtaker Martin Abrahamsen. Han har tydeligvis fått med seg det meste fra mester Kongshaug og denne solomarkeringa av 50 års dagen, med i all hovedsak Bjørnstad-komposisjoner, har blitt et perfekt punktum for en boks som nok en gang forteller oss om en musiker – en kunstnersjel – av helt spesiell kaliber.

Med bok og boks så er vel det alt? Ja, men bare nesten. Jeg har hatt trippel LP-boksen «Early Piano Music» liggende til marinering noen måneder og bedre anledning til å ta den frem og tilbringe kvalitetstid sammen med den enn nå, er vanskelig å finne.

Musikken, som består av 24 preludier og «Pianology» i åtte deler, blei spilt inn i henholdsvis 1984 og 1987, har vært gitt ut tidligere. Her kommer de vakre fabuleringene i remastra versjon og med eksklusive bonusspor utgitt på vinyl i et begrensa opplag. Det forteller oss om Bjørnstad nok en gang i skjæringspunktet mellom hans klassiske oppvekst og hans frigjøring mot improvisert musikk – mot hans ECM-epoke. Vakkert, sterkt og 100% bjørnstadsk.

På søndag markeres dette halve århundret med unike opplevelser med to utsolgte festkonserter under Oslo Jazzfestival. For et liv – for et bidrag. Vi hadde garantert vært mye fattigere uten tankene, bøkene, musikken og pianospillet til Ketil Bjørnstad.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bassisten, komponisten, plateselskapsdirektøren, pedagogen og ikke minst minst bandlederen Moppa Elliott gir oss et unikt innblikk i hva og hvem han er. Det er ikke småtterier.

De fleste kjenner Moppa Elliott som leder for bandet som kanskje har klodens tøffeste bandnavn: Mostly Other People Do the Killing. Elliott (40) er tydeligvis utstyrt med så store doser energi og ditto antall ideer, at MOPDtK langt i fra er nok for at han skal få utslipp for alt han har innabords. Derfor gir han oss her en dobbelt-cd med tre andre band han også leder og som har helt forskjellige meldinger å komme med.

Først ut er jazzbandet – en kvintett som lyder navnet Advancing On a Wild Pitch. Alle fem er baseballfanatikere og består i tillegg til sjefen av Christian Coleman på trommer, Charles Evans på barytonsaksofon, Danny Fox på piano og Sam Kulik på trombone.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Alle, bortsett fra Fox som har flytta til Brooklyn, bor i Queens i New York og de har kjent hverandre lenge. Bandet har derimot ikke eksistert lenger enn siden 2016 og blei satt sammen for å utforske noen av Elliotts låter for MOPDtK i en annen kontekst.

Klassisk 60-talls jazz er idealet – det skal groove og swinge og det gjør det.

I rockebandet Unspeakable Garbage får noen av Elliotts jazzvenner slippe løs sine rockerøtter som går tilbake til 80-tallet. Saksofonist Jon Irabagon og pianist Ron Stabinsky hører også hjemme i MOPDtK mens gitarist Nick Millevoi og trommeslager Dan Monaghan åpenbart har rockegenene i ryggmargen. Elliott har også skifta til elbass i dette bandet.

Her, som over alt ellers i Elliotts unike univers, er alle låtene oppkalt etter en by i Pennsylvania – delstaten han er født og oppvokst i. Elliott sier sjøl at de spiller instrumental van Halen, Def Leppard uten vokal og/eller Aerosmith med flere akkorder. Skjønner u? Moro er det uansett.

Rundreisa i Elliotts verden blir avslutta med Accelaration Due to Gravity – hans ni manns alternative danseband.Her dukker også den eneste låta opp som han sjøl ikke har skrevet: Kanye Wests «Power». Fem blåsere med Nate Wooley på trompet og Dave Taylor på trombone pluss tre saksofonister, gitar, piano og trommer utgjør den heftige besetninga.

Det er tøft, det er svett og det er plass til usedvanlige improvisatører som Wooley og det er definitivt alternativ dansemusikk – for de som tør seg ut på gulvet.

Uansett forteller det oss at Moppa Elliott er en helt spesiell musikant og visjonær med veldig mye spennende på hjertet. Saker!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.