Masekela nesten i 100

Bedre måte å starte Oslo World Music Festival på enn å slippe fri Hugh Masekela, finnes knapt.

Hugh Masekela omringa av Ole Edvard Antonsen og Mathias Eick.

Den 21. utgava av Oslo World Music Festival ser ut til å ha et svært spennende og ikke minst omfattende program. Når ledelsen valgte å sjøsette årets utgave med den sør-afrikanske flügelhornisten, vokalisten, komponisten og ikke minst ikonet Hugh Masekela, med norske supergjester, så har de lagt lista høyt for det som skal komme resten av festivalen.

Masekela (75) har vært og er en viktig personlighet for den sør-afrikanske frigjøringskampen. Han har brukt og bruker sin musikk, sine sanger og sin utstråling til både å opplyse og bevisstgjøre sin landsmenn og alle oss andre. Det makter han fortsatt på en overbevisende måte.

Sammen med et empatisk og helt ok band ga Masekela oss rundt to timer med ei blanding av gamle hits, som den afrikanske delen av publikum mer enn gjerne sang med på, og mer ukjente saker. Hans utstråling og showmanship gjør at han fortsatt går hjem fra første stund med sin jazzmusikk med klare afrikanske overtoner.

Vår egne trompethelter, Ole Edvard Antonsen, som også spilte flügelhorn, og Mathias Eick, blei i stor grad programhelter. Bortsett fra at Antonsen spilte åpningsfanfaren “Svalbard”, så blei ikke de to “invitert” inn før helt på slutten. De to greip imidlertid sjansen begjærlig og sammen med Masekela ga de oss en trompetfest, med afrikansk krydder, som egna seg perfekt til å gå ut i høstkvelden og møte resten av Oslo World Music Festival med.

Den nye stjerna

Antonio Sanchez er i mine ører den hippeste trommeslageren på kloden nå. Her får vi tre forskjellige bevis på det.

Antonio Sanchez – en mester i alle situasjoner.

De fleste i den jazzintresserte delen av verden har fått med seg de helt spesielle og enorme kvalitetene til den meksikanske trommeslageren Antonio Sanchez (42). Sien 2002 har han nemlig bekledd kanskje den mest attraktive trommestolen i jazzverdenen, nemlig i Pat Metheny Group og hele verden har vært hans scene. En rekke andre giganter har også etterspurt Sanchez sine kvaliteter og han har også jobba med egne band og sin egen musikk. Han er av typen som kan alt uansett sjanger og her treffer vi han sammen med tre forskjellige trioer og stort sett med hans egen musikk.

Sammen med John Scofield og Christian McBride overbeviser Sanchez nok en gang.

På denne dobbelt cden viser han seg først frem sammen med Matt Brewer på bass og Brad Mehldau på piano. To av de tre låtene er skrevet av Sanchez, som også spiller piano, men ikke her, og den tredje er en liten omskriving av Miles Davis-klassikeren “Nardis”. Sjølsagt passer Sanchez også utmerka inn i en “tradisjonell” pianotrio og bedre og mer særegen pianist enn Mehldau finnes knapt.

Neste trio ut er Christian McBride på bass og John Scofield på gitar. To Sanchez-låter her også pluss Wayne Shorters “Fall”. Tre giganter sammen kan gjerne gå feil med for store ego, men det er overhodet ikke noe problem her.

Siste trio ut er Joe Lovano på tenorsaksofon og John Patitucci på bass. Samme oppskrift her: to Sanchez-låter spesialskrevet for akkurat denne trioen pluss Thelonious Monks klassiker “I Mean You”. Her lukter det svidd fra første start og man skulle ikke tro verken denne trioen, eller de to andre, hadde gjort noe annet enn å spille sammen – noe de altså ikke har gjort.

Dette er moderne jazz skapt av noen av de aller største og Antonio Sanchez bare bekrefter at han er den eneren og unike trommeslageren vi har visst han har vært lenge. Her beviser han det med tre nye band og tre nye uttrykk – like hipt alt sammen.

Antonio Sanchez

Three Times Three

CamJazz/MusikkLosen

Inderlig og annerledes

Pianisten og komponisten Lars Jakob Rudjord evner å ta oss med inn i en unik verden.

Lars Jakob Rudjord Ensemble skaper unike landskap.

“Clockwork”, debutskiva til Lars Jakob Rudjord, har vært blant noen av oss ei stund allerede. For den store hop, inkludert undertegnede, har den dessverre passert kraftig under radaren helt til nå. Det er forsåvidt både synd og skam, men nå har den dukka opp og tidløs musikk som dette går heldigvis ikke ut på dato. Med en spennende trio bestående av bassisten Adrian Fiskum Myhr og cellisten Katrine Schiøtt – piano, bass og cello er ikke akkurat dagligdags, kan man vel trygt si – tar Rudjord oss med på ei musikalsk reise som få, om noen har opplevd tidligere.

Lars Jakob Rudjord åpne nye dører.

Rudjord er så avgjort en improvisernede musikant med jazzen i ryggmargen, men musikken han har komponert og har skapt sammen med de to andre har definitivt spor av både samtidsmusikk, folkemusikk og kammermusikk.

Her får vi servert 10 usedvanlige melodiske småstykker og låter som de tre ikler nydelige innpakninger. Dette er musikk det er lett å forsvinne inn i og som har lett for å få tankene til å fly. Etter noen runder sammen med “Clockwork” er den eneste viktige innsigelsen at musikken kan bli litt for enstonig. Det aller flotteste med musikken er at den er egna til å skape tanker og ideer som er nye og unike. Samtidig gir den oss påfyll av noe vakkert – noe vi trenger spesielt nå når høsten, mørket og vinteren omgir oss.

Lars Jakob Rudjord Ensemble

Clockwork

Fyrlyd Records/Indigoboom/Phonofile

En herlig bastard

Bak navnet Mongrel – som betyr noe sånt som bastard eller blandingsrase – skjuler fire av landets mest lovende jazzmusikere seg.

Mongrel – fra venstre Stian Andersen, Tore Flatjord, Johan Lindvall og Thomas Litleskare – har noe helt eget på gang.

Foto: Magnus S. Nergaard

Bassisten Stian Andersen, trommeslageren Tore Flatjord, pianisten Johan Lindvall og trompeteren Thomas Litleskare møttes og har sin formelle bakgrunn fra Norges Musikkhøgskole i Oslo. I løpet av sin relativt korte karriere har de allerede markert seg kraftig i band som KAROKH, Dr. Kay & His Interstellar Tone Scientists, Kamala og Baker Hansen. De som har lånt øre til flere av disse gruppene vil raskt skjønne at vi har med fire herrer å gjøre som er usedvanlig allsidige i sin musikkanskuelse og Mongrel blir nok et bevis på det.

De 10 låtene er alle skrevet av enten Andersen (2), Lindvall (2) eller Litleskare (6). Både gjennom komposisjonene og gjennom den kollektive og individuelle tilnærminga til musikken så forteller de oss at de til tross for relativt få år på Tellus, så har de et solid grep om hele den moderne jazzhistoria – alt fra det grooveorienterte og sterkt melodiøse til det mer fri. Mongrel framstår med sin debut både som et sterkt kollektiv og samtidig med meget sterke solister.

Som sine forgjengere i det norske jazzlivet, så setter også Mongrel og dens innbyggere sin stolthet inn på at de skal ha noe eget å fare med. Det har de makta allerede med sin debut og det skal bli uhyre interessant å følge dem både som Mongrel og som individuelle utøvere. Dette er en type “Taskenspill” det er svært lett å like.

Mongrel

Taskenspill

Losen Records/MusikkLosen

Ti på dusinet

Richard Elliot kan spille saksofon. Det er bare så synd at han gjør det så dørgende kjedelig.

Richard Elliot spiller instrumentalpop der sola skinner hele tida.

Richard Elliot er en 54 år gammel skotte som gjorde Los Angeles til sin nye hjemby for flere tiår siden. Det er ikke til å undres over – det er nemlig på den amerikanske vestkysten smoothjazzen eller instrumentalpopen Elliot sverger til egentlig stammer fra og trives best. I fem år på 80-tallet var Elliot med i blåserekka i rhythm and blues/soul/funk-gruppa Tower of Power, men siden den gang har han stått på egne bein og med sin radiovennlige musikk som passer utmerka til høye drinker og åpne biler med vind i håret, så har det gått mer enn greit.

Richard Elliot blir nok tiljubla nok en gang av sine mange fans.

På “Lip Service”, som er hans solo-cd cirka nummer 23 i rekka, får vi mer av det samme og er du ikke devota fan av smoothjazz eller instrumentalpop, så er det musikk egna til å kjede seg – intet mindre. Når det kan nevnes at Elliot slo gjennom med sin versjon av Percy Sledge-klassikeren “When a Man Loves a Woman”, så skjønner man vel lett hvilken vei vi er inne på.

Her er det 10 nye låter som går inn i akkurat det samme sporet og arrangementene og medspillerne er alle søte og flinke, men de byr ikke på det minste motstand eller utfordring. Når flere av låtene er av typen som må fades, så er det ganske beskrivende for hvor vi befinner oss.

Dette er altså ikke musikk som snakker særlig til meg. Richard Elliot kan som sagt spille, men han gir meg altså ikke noe som helst. Se ikke bort fra at dette er musikk som dukker opp i ei heis nær deg når som helst.

Richard Elliot

Lip Service

Heads Up/Naxos Norway

Nok ei ny stemme

Calvert er nok ei ny norsk jente med noe spennende på hjertet.

Calvert vet hvor hun vil.

Sarah Christin Calvert er ei 24 år gammel jente oppvokst på Stovner i Oslo, men med røtter både på Sunnmøre og i Sør-Afrika. Musikk har åpenbart vært en ingrediens i Calverts oppvekst og med sin debut-cd viser hun oss at vi bokstavelig talt har fått ei ny, lovende stemme.

De 10 låtene er spilt i naturskjønne omgivelser i Hardanger og et svært empatisk band under ledelse av gitarist og produsent Gisle Torvik, sørger for at det skinner gjennom i musikken.

Calvert omtaler sjøl musikken sin som eksperimentell kunstpop med et nordisk og kjølig lydbilde som står i kontrast til Calverts varme og innbydende vokal. I tillegg har hun også henta inspirasjon fra diverse jazzuttrykk. Det aller meste av dette er det ikke vanskelig å være enig i.

Calvert har rett fokus.

Calvert har skrevet all tekt og musikk sjøl og det er ei engasjert og svært bevisst unge jente vi har med å gjøre. Av og til låter det på grensa til litt småsurt, men det gjør det egentlig bare litt mer spennende og uperfekt. De ni første låtene er på engelsk, mens debuten blir avslutta med den sterke “De andre” på morsmålet kun sammen med Torvik, som også gir seg sjøl plass til å strekke ut noen steder – noe som absolutt ikke gjør noe.

De står etter hvert nesten i kø nå de mange norske vokalistene som kommer i kjølvannet til ledestjerner som Sidsel Endresen, Hanne Hukkelberg og Torun Eriksen. Med sitt vare, letende og personlige uttrykk melder Calvert seg på og det er en glede å ønske henne velkommen.

Calvert

Could Have Been Me

Incicon

Den nye stemmen

Gjetordene har stått i kø når det gjelder Emilie Nicolas. Det er det all grunn til.

Emilie Nicolas har noe helt eget å fare med.

26 år unge Emilie Nicolas, som sikkert også reagerer hvis etternavnet Kongshavn blir nevnt, er et uomtvistelig talent av de helt sjeldne. Med oppvekst i Bærum og formell utdannelse fra jazzlinja i Trondheim, mer enn bekrefter hun hypen med sin debutskive “Like I´m a Warrior”. La det være klart med en gang at dette ikke er jazzmusikk, men den unike utdanningsinstitusjonen i bartebyen under Erling Aksdals ledelse har gjennom flere tiår vist at de har utdanna musikanter til seg sjøl. De har fått impulser og kunnskap til å gå i dybden og om de heter Frode Alnæs, Nils Petter Molvær, Tord Gustavsen, Stian Carstensen, Ola Kvernberg eller Inger Helene Håvik i Highasakite, så har de fått inspirasjon til å forfølge sin egen retning og drøm. Der finner vi også Emilie Nicolas og sjøl om vi mener å høre litt herfra og litt derfra, så er dette noe så voldsomt unikt og personlig.

Emilie Nicolas befinner seg seg bortimot i sin egen sjanger.

Sammen med en trio bestående av trommeslageren Eivind Helgerød, bassisten Anders Opdahl og tangentmannen Nicolay Tangen Svennæs, alle med tilsvarende bakgrunn som sjefen fra enten Kristiansand, Stavanger eller Trondheim, så har Emilie Nicolas skapt et lydbilde av en annen verden. Alle har bidratt på produsentsida også. Bortsett fra Dum Dum Boys-klassikeren “Pstereo”, i en versjon som gjør låta helt ny, så har Emilie Nicolas skrevet alt av musikk og tekst.

Dette er så elegant, personlig og urhip popmusikk som vel tenkelig. Når så Emilie Nicolas er utstyrt med ei stemme som er så inderlig og fascinerende som hun er, så blir dette en debut av de helt sjeldne. Det er mye melankoli i det hun gir oss, men det er så avgjort melankoli det er lett å leve med. Kan dette gå hele veien til verdensherredømme? Veldig vanskelig å si, må vite, men at Emilie Nicolas har noe helt spesielt hersker det i alle fall ingen tvil om. “Nobody knows where I´m hiding” synger Emilie Nicolas på åpningssporet. Nå vet vi det heldigvis og det unner vi resten av verden å få greie på også.

Emilie Nicolas

Like I´m a Warrior

Columbia/Mouchiouse Music/Sony Music

D e for tia sånn live e

Bjørn Eidsvåg med gode venner, strålende band, Kringkastingsorkesteret, sine beste låter samt en praktfull ny sang. Kan man ønske seg mer? Svaret er enkelt: nei.

Bjørn Eidsvåg er en historieforteller av de sjeldne.

Bjørn Eidsvåg er en låtskriver, tekstforfatter, observatør, formidler og bandleder som befinner seg i en helt spesiell kategori – sin egen. I tiår etter tiår har han makta å fornye seg og beholde sitt sylskarpe blikk på både de nære, viktige, morsomme og almenngyldige temaene som omgir både han og oss. Med denne flotte innpakninga der topparrangører som Helge Sunde, Håkon Berge og Johannes Leonard Rusten får mange av hans, jeg tør faktisk si udødelige, låter nytt liv.

Lisa Nilsson er en av de som mer enn gjerne synger sammen med vår riksskald.

Med sitt glitrende band med Anders Engen på trommer, Bjørn Holm på bass, Kjetil Steensnæs på gitar og David Wallumrød på tangenter, det utmerkede Kringkastingsorkesteret og med assistanse av Lisa Nilsson på “Mysteriet deg”, Elvira Nikolaisen på “Floden” og Kurt Nilsen på “På rett kjøl”, så er dette tidløs Eidsvåg på sitt aller beste.

Når han så gir han oss ei nydelig ny låt – “Parkert” – som er ei morsom “novelle” med en solid porsjon sjølironi, så stiller ikke jeg så mange flere krav. Ingen for å være eksakt.

Det er herlig at livet er sånn akkurat nå.

Bjørn Eidsvåg med Kringkastingsorkesteret

Klassisk

Relis/Sony Music

En av de nye store

Tenorsaksofonisten Mark Turner har egentlig vært her lenge, men har ikke fått det store gjennombruddet. Kanskje kommer det nå?

Joe Martin, Mark Turner, Marcus Gilmore og Avishai Cohen – en glitrende kvartett.

Knapt 50 år unge Mark Turner har fortalt oss gjennom samarbeid med Billy Hart, Enrico Rava og Stefano Bollani og ikke minst med den kollektive trioen Fly, med Jeff Ballard og Larry Grenadier, at han er en saksofonist med noe helt unikt på hjertet.

Ofte dukker Turner opp i akkordløse settinger og med røtter i tankegodset til John Coltrane og Warne Marsh, med lange og logiske linjer i måten å improvisere på, så passer det utmerket.

Mark Turner en tankefull og uttrykksfull tenorist.

Turner, forresten gift med norske Helena Bjerring Hansen og bosatt i New York, debuterer under eget navn på ECM med “Lathe of Heaven”. Tidligere har han gitt oss fire skiver på Warner Brothers uten at det store gjennombruddet kom.

Sammen med den israelske trompeteren Avishai Cohen, den meget allsidige og dyktige trommeslageren Marcus Gilmore – barnebarnet til trommelegenden Roy Haynes forresten – og bassisten Joe Martin, gir Turner oss en liten time med kun originalskrevet materiale.

De fire sjelsfrendene serverer oss melodisk utfordrende musikk der linjer veves inn og ut av hverandre. Det at piano og/eller gitar mangler, sørger for større ansvar for de fire. Det er de i voldsom grad i stand til å ta på seg – dette er på ingen måte noe band kunne ha vært samla på kort varsel. Dette er musikk og et band som har vokst fram over tid og som har mange bånd til Turners nære bånd til litteratur – tittelen er blant annet henta fra en science fiction-roman av Ursula K. Le Guin fra 1971.

Møtene med Mark Turner er altfor sjeldne. Det er bare å håpe at “Lathe of Heaven” kan åpne nye dører og at veien hit til Norge blir kort. Det hadde vært utrolig spennende å møte han på ei norsk scene igjen.

Mark Turner Quartet

Lathe of Heaven

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Sammen om oss

Ole Reinlund er en sanger, pianist og komponist som endelig har passert av den riktige sida av radaren min. Han gir oss sval visejazz med sjel og substans.

Ole Reinlund har noe å melde.

Ole Reinlund er en 48-åring fra Karmøy som har vært “der” mer eller mindre helt siden årtusenskiftet i nasjonal sammenheng. “Oss” er hans fjerde cd-visittkort og tidligere har han blant annet oppnådd Spellemannpris-nominasjon i viseklassen.

I tillegg til å drive på med musikk så har Reinlund også jobba som lærer, rektor og journalist, men han er åpenbart typen som aldri kan legge bort musikken – og bra er det.

Ole Reinlund spiller piano som egner seg til vokalen – og vice versa.

Med base på Valderøya og straightjobb i Ålesund, så fortsetter Reinlund å skape god stemning med 10 nye låter som han enten har skrevet sjøl eller fått “hjelp” av poeter som Birger Røksund, Kolbein Falkeid, Torgeir Rebolledo Pedersen, Reidar Munkejord og Dag Solstad. Låtene har han skrevet sjøl fra start til mål.

På sin uforfalska Karmøy-dialekt foredrar han tekster det er noe å hente i hele veien og han gir tekstene luft og tid til å leve. Det kan så abolutt være grunn til å få assosiasjoner til både Sigvart Dagsland og Bjørn Eidsvåg – aller mest den første fra tid til annen – men Ole Reinlund har så absolutt egne bein å stå på.

Når Reinlund nok en gang får strålende assistanse fra topp jazzfolk som Håkon Mjåset Johansen på trommer, Kåre Nymark jr. på trompet og flygelhorn, Gjermund Silset på bass og Kirsti Huke på koring, så er det nesten overflødig å bruke mye spalteplass på at den musikalske kvaliteten er på øverste hylle.

Ole Reinlund har så absolutt noe inderlig og ekte å melde – lån gjerne øre både ofte til han og “Oss”.

Ole Reinlund

Oss

Øra Fonogram/Musikkoperatørene