Tor Hammerø

Den engelske saksofonisten Tim Garland blei kjent gjennom samarbeidet med Chick Corea. Her viser han at han står noe voldsomt på egne bein.

Tim Garland (52) blei for alvor lagt merke til da Chick Corea inviterte han med i Origin-bandet sitt. Da skriver vi slutten av 90-tallet og Garland fikk plutselig hele verden som si leikegrind. Årsaken til at Corea, som både kunne og kan velge på aller øverste hylle, spurte Garland var sjølsagt at han hadde noe helt eget å fare med.

Etter noen år sammen med Corea, valgte likevel Garland å fortsette karriera si med base på fotballøya. Det betyr ikke at han spiller i noen lavere jazzdivisjon, men det betyr at oppmerksomheten ikke blir den samme som om Corea er bandleder og USA er utskytingsrampen.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Med verket – for dette er virkelig et verk – «Weather Walker» viser Garland seg fram som en framifrå komponist. Musikken, inspirert av The Lake District i nordvest-England og stemningene dette området har satt Garland i opp gjennom livet hans, er skrevet og er arrangert for English Session Orchestra bestående av 35 strykere pluss en strykeoktett som kommer på toppen av orkesteret. Med Garland sjøl på sopran- og tenorsaksofon, hans faste pianist Jason Rebello og hans tyske kollega Pablo Held som deler på pianojobben og bassisten Yuri Goloubev, opprinnelig russisk, men nå bosatt i England, har  Garland skapt et vakkert univers som viser at den særegne jazzmusikeren Garland, med en sterk og uttrykksfull tone som kan minne litt om Marius Neset også når det gjelder trøkk, også har et solid grep om den klassiske verdenen.

Dette er flott, vakker, sterk og uhyre personlig musikk av en komponist og saksofonist fra øverste hylle. Tim Garland må gjerne ta turen over fjorden så raskt som mulig.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Danske Hr og Fru OrgelDuo leverer på så mange nivå. Organist og synthesist Simon Gorm Eskildsen og trommeslager Daniel Sommer har skapt et lite univers med både musikk og en morsom tegneserie som ingredienser.

I Hr & Fru OrgelDuo har Dronning Margrethe II & Co frembragt en kreativ duo som i tillegg til å gi oss unik og fascinerende musikk også tar oss med på en heidundrendes charterreise med en 50 siders tegneserie som de både har tegna og skrevet tekstene til sjøl.

Disse to musikantene i begynnelsen av 30-åra har jeg hatt gleden av å «møte» i flere settinger, men det er aller første gang jeg treffer dem som duo. En ting er jeg 100% sikker på: de har hatt det vanvittig morsomt under unnfangelsen av både musikken og tegneserien.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Hva som kom først av musikken og tegneserien vet jeg ikke, men de er uansett noe så voldsomt i slekt. Både som serieskapere/tegnere og som komponister/musikanter holde de to svært høy klasse.

Det er masse humor i serien som charterreisa til Fiasco Tours tar oss og ikke minst  Hr & Fru med på. Den humoren har Eskildsen og Sommer absolutt makta å ta med seg inn musikken også.

Ofte oppleves musikken som en slags kommentar til serien og hva de to opplever underveis, men samtidig så står musikken veldig på egne bein også.

Eskildsen og Sommer er to langt framskredne individualister som tydeligvis stortrives sammen og i et grooovete og svett musikalsk landskap der de får utmerket blåserstøtte på flere av spora, er det svært lett å finne fram paraplydrinken – som jo enkelte gjør på chartertur – og la seg rive med.

»Travels the World» har på alle slags vis blitt ei unik reise. Den blir jeg gjerne med på flere ganger, men jeg er ikke like sikker på om jeg kommer til å reise med Fiasco Tours.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Dr Bekken, som også reagerer hvis han blir tiltalt som Tor Einar Bekken, er et musikalsk overflødighetshorn av de sjeldne. Her følger det fire nye bevis på det.

Tor Einar Bekken er en musikant som har gått sin egen vei så lenge jeg har kjent til han. Han gjør det han tror på og han gjør det på et personlig og inderlig vis.

For bare noen uker siden blei Bekken tildelt Bluesprisen 2019 under Bluesfestivalen på Notodden. Det forteller en hel del om i hvilken grad han blir satt pris på av bluesmiljøet. Gjennom sin utrettelige innsats gjennom mange tiår for fundamentet for nesten all moderne musikk, bluesen, har Bekken vært med på å løfte solopianoversjonen av dette uttrykket til helt nye steder her hjemme.

Gjennom innspillingene «Øra I» og «Øra II» fører han oss gjennom cirka en time med friimporo basert på blues. Har jeg skjønt det riktig så er ingen av låtene basert på nedskrevne melodier, men kun skapt der og da basert på diverse inspirasjonskilder.

Bekken er langt i fra bare en framifrå pianist. Han trakterer også akustisk gitar på et høyst personlig vis. På «Help Us in the Hour of Need» er det kun seksstrengeren som er involvert – med litt bottelneck fra tid til annen. Heller ikke her er det et bestemt låtmateriale som ligger til grunn for de fem låtene – kun Bekkens usedvanlige kunnskap om og forhold til bluesen.

På «Plays Blues Piano Especially for You» er det Dr Bekken vi får hilse på. Når og hvorfor han bytter «identitet» vet jeg ikke, men her det i alle fall hardcore pianoblues med ingredienser fra stride og boogie woogie som står på menyen nok en gang og her er Bekken noe så voldsomt på hjemmebane.

Det swinger og groover av pianospillet hans på et vis som ingen andre her hjemme og neppe så mange andre ellers på Tellus heller. Tor Einar – eller Dr – Bekken har nå levert bunke nummer to med fire innspillinger på et år – du verden! Nesten alt er like ærlig, inderlig og viktig.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Victoria og/eller Nasjonal Jazzscene gjør mye flott. Blant annet tar de initiativ til at ny spennende musikk og nye band oppstår. Sesongåpninga med Ellen Andrea Wang som sjef var et strålende eksempel på det.

Det er cirka et år siden Victoria-sjef Jan Ole Otnæs spurte bassist, vokalist, komponist og bandleder Ellen Andrea Wang om hun kunne tenke seg å skrive et bestillingsverk for Victoria – et verk som deretter skulle sendes rundt om i kongeriket og kanskje vel så det. Jeg tipper det tok Wang relativt kort tid før et ja kom i retur.

Med frie hender til å sette sammen et nytt drømmeband var dette sjølsagt en type mulighet som dukker opp med så sjeldne mellomrom at man sjølsagt takker ja. Med utgangspunkt i Charlie Hadens – en av Wangs store basshelter – mangslungne univers, hadde Wang delvis skrevet ny musikk og til en viss grad henta fra Hadens bok.

Wang er en melodiker fra øverste hylle. Det kommer ikke som noen overraskelse lenger og med et nært forhold til Hadens filosofi om at tonene skulle få synge og at musikken skulle få hvile, så blei denne kvelden en hyllest noe så voldsomt i den retning.

Platene «Closeness Duets» og «The Shape of Jazz to Come» har satt spor hos både Wang og mange andre og låter som fantastisk vakre «Ellen David» og «Lonely Woman» fikk nytt liv av den svenske trommeslageren Jon Fält, vår egen mestertrompeter Arve Henriksen, som kom inn på Ornette Colemans klassiker med sin pockettrompet slik Don Cherry gjorde det, men på sitt høyst personlige vis sjølsagt og den engelske gitaristen Rob Luft.

I Fält, som vi kjenner blant annet fra Bobo Stenson Trio, og Luft, som har vist sin store personlighet på utgivelser på det fine engelske selskapet Edition Records, har Wang funnet fram til to glitrende personligheter som ville musikken det aller beste og som løfta den fram både solistisk og ikke minst kollektivt. Når så Henriksen, som erstatta Hadens datter Rachel – vokalist, bassgitarist, trommeslager og tangentist – på kort varsel, bidro fra «Lonely Woman» og resten av konserten med en av klodens aller flotteste toner som finnes i en trompet, så er det lett å forstå at Wang fikk oppfylt en drøm. En annen drøm ligger like rundt hjørnet – da skal hun nemlig bli mor for første gang, noe som førte til at hun måtte «omfavne» bassen på et nytt og kjærlig vis.

Vi blei servert masse flott originalmateriale av Wang, David Bowie og Pat Methenys «This Is Not America», med alle på vokal, «Nobody Knows the Trouble I´ve Seen» med ny Wang-melodi – at prestedatter Wang har hørt på Haden og Hank Jones´ fantastiske duoskive «Steal Away» er det ikke mye tvil om – og med Hadens nydelige «Silence» som avslutning, blei dette både en hyllest av Haden og hans musikalske arv og en bekreftelse på hvor langt Ellen Andrea Wang har kommet både som bassist, komponist og bandleder. En strålende start på sesongen for Victoria.

Ellen Andrea Wang – Closeness

Victoria Nasjonal Jazzscene, 30. august, 19

Det er helt sikkert mange om countrydronning-tittelen også, men Loretta Lynn er så avgjort en verdig kandidat.

Loretta Lynn har rukket mye – blant annet å bli 87 år. Hvor aktiv hun er nå vet jeg faktisk ikke, men denne innspillinga er i alle fall gjort ei god stund etter at hun runda 80. Den forteller oss at hun fortsatt har dette helt spesielle som har prega store deler av karriera hennes – ei karriere som først tok av på begynnelsen av 60-tallet.

Lynn hører hjemme i den samme generasjonen som Johnny Cash og June Carter. De hadde et nært forhold og det er da også sønnen deres, John Carter Cash, som har produsert skiva sammen med Lynns datter Patsy Lynn Russell. Et familie- og venneprosjekt med andre ord og slik høres det også ut.

Her får vi møte henne med sin umiskjennelige stemme og sjarme i alt fra hennes første egenskrevne låt, «Whispering Sea», som vi også får høre en verbalintro til via klassikeren «Always on My Mind» til festen avsluttes med to duetter: en der Elvis Costello spiller ei beskjeden rolle mens Willie Nelson virkelig gjør nytte for seg på avslutningslåta «Lay Me Down».

Det Loretta Lynn leverer er ekte vare med toppfolk, som varierer fra låt til låt, i bandet. Skiva har blitt liggende til marinering her i heimen ei god stund, men den holder fortsatt i bøtter og spann. Dette er nemlig tidløs kvalitetscountrymusikk.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det er vel ikke akkurat et møte mellom Nidarosdomens jentekor, TrondheimSolistene, Trygve Seim og Ståle Storløkken de fleste av oss så komme. Uansett har det blitt et både vakkert og spennende musikalsk treff.

Med to verk av Ståle Kleiberg, «Hymn to Love» og «The Light», og Andrew Smiths «Requiem», får vi bli med på unike møter med representanter for ulike sjangre som åpenbart synes det er spennende å utfordre og bli utfordra.

Utgangspunktet for denne innspillinga var at koret ønska å markere sitt 25 års jubileum. Dirigenten Anita Brevik har vært med fra starten og har hatt en klar ambisjon og retning med og for koret.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

To av korets «nære venner», komponistene Kleiberg og Smith, fikk i oppdrag å skrive musikk i anledning jubileet og innspillinga og Kleibergs to verk «pakker» inn Smiths «Requiem».

Smiths dødsmesse blei skrevet til minne om ungdommene som mista livet på Utøya. Flere av sangerne i koret måtte følge sine venner til grava den gangen og for dem var det nok en helt spesiell opplevelse å synge denne messa. Koret, med den flotte klangen som Brevik har jobba i 25 år for å utvikle, i samhandling med de unike stemmene til tenor- og sopransaksofonist Trygve Seim og organist Ståle Storløkken – to jazzmusikanter henta fra øverste hylle – som nok en gang forteller oss at de kan gå inn i hvilken som helst setting og tilføre noe helt unikt, viser oss hvor langt de har kommet i løpet av sin karriere. Sterkt, vakkert og inderlig.

Kleibergs to verk er møter mellom koret og det eminente ensemblet TrondheimSolistene – «Hymn to Love» – pluss domkantor Petra Bjørkhaug på «The Light». Verkene, med sine visjoner om tro, håp og kjærlighet, kler inn «Requiem» på et sterkt vis der lyset er et viktig element når alt er som mørkest.

Med selskapet 2L som utgiver og lydguru Morten Lindberg ved spakene så er sjølsagt lyden fra opptakene i sjølvaste Nidarosdomen av aller ypperste merke.

Nidarosdomens jentekor har ikke vært besøk her i heimen på jevnlig basis. Det må jeg bare ta på min kappe, men fra nå av er de hjertelig velkomne når det enn måtte være.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Når Per «Texas» Johansson, Torbjörn Zetterberg og Konrad Agnas setter hverandre stevne, så er det ingen bombe at det låter tøft. Vi snakker jo om tre av nabofolkets aller hippeste musikanter.

Hver for seg i en rekke settinger har saksofonisten og klarinettisten Per «Texas» Johansson, som altså ikke må forveksles med Per «Ruskträsk» Johansson – også han en strålende saksofonist, bassisten Torbjörn Zetterberg og trommeslageren Konrad Agnas, vist oss i åresvis hvilket skyhøyt og originalt nivå de befinner seg på.

Dette er første gang jeg i alle fall møter dem som trio og ikke overraskende er dette akkordløse samfunnet av typen som får meg til å sitte ytterst på stolen for ikke å gå glipp av en eneste detalj.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Johansson og Zetterberg kjenner vi godt her hjemme. Førstnevnte hørte vi ved to anledninger i løpet av Gard Nilssens drømmeuke i Molde i sommer mens Zetterberg leverte varene i Håvard Stubøs band litt tidligere i år.

Zetterberg har skrevet seks av de ni låtene, mens Johansson står for to og Agnas en. Som alltid i en slik akkordløs setting så er det mye rom for de involverte og sjølsagt så er disse tre i stand til å fylle det på unikt og innholdsrikt vis.

Det at Johansson skifter mellom tenorsaksofon og klarinetter fører til stor variasjon og ditto spenning i lydbildet. Zetterberg og Agnas – hvorfor har vi hørt så lite av han i Norge? – er lyttere og bidragsytere i ultraklassen og Zetterberg gir oss også prov på sin stemmeprakt.

Vi blir tatt med på ei melodisk, søkende og luftig reise som forteller oss at broderfolket med denne trioen har sjøsatt et band som hører hjemme helt der oppe.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jazz og poesi har ikke mange avleggere her hjemme. Jan Erik Vold er den klare ledestjerna, men nå er den unge duoen Nybo/Ravn muligens på vei til å bringe stafetten videre.

Jan Erik Vold i samarbeid med blant andre Jan Garbarek la lista svært høyt når det gjaldt samarbeid mellom poeter og jazzmusikere. Kanskje har det «skremt» bort noen fra å plukke opp hansken. Uansett er det veldig hyggelig at de unge Vestfold-vennene Arne Martin Nybo, som har skrevet musikken, og Ulrik Ravn, som har skrevet diktene og leser dem, nå viderefører denne tradisjonen.

Her har vi med to herrer å gjøre som midt i 20-åra allerede forteller oss at de har mye på fare med. Nybo, som spiller gitar, har skrevet høyst personlig musikk som henter inspirasjon fra både jazz og såkalt kunstmusikk – og sikkert mye annet. Kombinert med Ravns poesi som er like personlig fordi den er basert på hans egen erfaringsverden, har «En (alle)» faktisk blitt et nytt kapittel i historia om jazz og lyrikk her til lands.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Har jeg skjønt det rett er bandet de to har satt sammen henta fra det svært så oppegående miljøet på Musikkhøgskolen i Oslo. Sammen med seg har de Petter Asbjørnsen på bass, Simen Kiil Halvorsen på trompet, Per Kamfjord på trommer, Jørgen Mathisen på fiolin og Karoline Wallace på vokal. Sistnevnte synger og resiterer mens Ravn kun resiterer. Martin Nodeland (gitar), Raymond Storaunet Lavik og Lars Takla (trommer og perkusjon) bidrar også på noen av spora.

Alle har skjønt intensjonene til Nybo og Ravn og det betyr at alle fargelegger de inderlige stemningene på best mulig vis. Tekstere får akkurat så mye luft som de ber om og det betyr at budskapene når frem.

»En (alle)» har blitt ei reise eller ei vandring der man ser framover og innover. Som Ravn sier: «Vi griper etter det uhåndgripelige». Dette samarbeidet er både spennende og originalt og skal bli svært interessant å følge i tida som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Gitaristen Julian Lage blei sett på som et vidunderbarn da han viste seg fram første gang for et stort publikum som 13-åring. Nå har han blitt 31 og talentet  og personligheten er intet mindre enn voldsom.

Jazzverden blei først oppmerksom på Lage som 13-åring. Allerede i 1997 blei det laga en dokumentar om Lage som da var 10 år. Som 13-åring spilte han på Grammy-utdelinga og han blei ansatt (!) på Stanford University som 15-åring. Han blei nominert til Grammy for debutalbumet sitt «Sounding Point» for ti år siden. I 2010 flytta han til New York og etablerte seg raskt i jazzens hovedstad og hans favorittgitar er fortsatt en Linda Manzer Blue Note Archtop som han har eid siden han var 11.

Som mange fremtidige gitarstjerner så har Lage også jobba med vibrafonguru Gary Burton. Han trives veldig godt i ganske så tradisjonelle settinger, men samtidig lar han seg gjerne utfordre av neste års Artist in Residence i Molde, John Zorn. Julian Lage har med andre ord en brei palett å hente fra.

Her møter vi Lage – det kunne jo blitt et morsomt bandnavn hvis han og vår egen Lage Lund hadde laga band sammen – i en usedvanlig oppegående trio med trommeslager Dave King, som vi kjenner fra både Bad Plus og fra Molde i sommer med Joshua Redman, og bassist Jorge Roeder – opprinnelig fra Peru.

Lage serverer et veldig sammensatt repertoar med blant annet filmlåta «In Heaven», Ornette Colemans «Tomorrow Is the Question», Belonging-kvartettens legendariske «The Windup» – du verden så spennende det er å høre Christensen, Danielsson, Garbarek og Jarrett-klassikeren tolka av andre, sjølvaste «Love Hurts», standardlåta «I´m Getting Sentimental Over You» og Roy Orbisons legendariske «Crying».

Her viser han seg fram som en usedvanlig personlig gitarist med en modenhet og stilsikkerhet som er av sjeldent kaliber. King og Roeder passer utmerket inn i dette musikalske uttrykket – der ingen har behov for å fremheve seg på bekostning av de to andre. Dette er enkelt og greit et BAND med en strålende gitarist som sjef.

Julian Lage har etablert seg på gitartoppen allerede og der kommer han til å bli værende i mange tiår framover.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.