Tor Hammerø

En polakk, en franskmann og en nederlender har funnet sammen og skapt musikk de er helt aleine om.

Den polske fiolinisten Adam Bałdych kjenner vi ganske godt her hjemme etter et lengre og usedvanlig smakfullt samarbeid med Helge Lien Trio. Den franske cellisten Vincent Courtois og den nederlandske pianisten Rogier Telderman derimot, har ikke rent ned dørstokkene her til lands i noen særlig grad. Trioen, som har eksistert siden vinteren 2018, er uansett et nytt bekjentskap for meg.

Utgangspunktet for unnfangelsen var en nederlandsk festival som ga Telderman frie hender til å sette sammen det bandet han ønska seg. Allerede fra det første møtet var alle tre skjønt enige om at dette måtte videreføres og nå, etter en rekke konserter sammen, var det åpenbart at den felles respekten og empatien og ønsket og viljen til å eksperimentere stadig var til stede og vel så det.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

De tre langt framskredne instrumentalistene kommer altså fra tre forskjellige land og fra tre forskjellige kulturer. Dette har de tatt med seg til det varme koldtbordet der alle tre bidrar med komposisjoner som forteller om særpreget de har i sitt musikalske DNA.

Instrumenteringa mer enn antyder at her blir vi invitert inn i en type kammermusikalsk landskap. Alle tre har tydelige røtter i både improvisert og klassisk musikk. Samtidig henter de inspirasjon fra sine hjemlands musikkrøtter.

Til sammen setter de så sammen det hele til elleve musikalske samtaler som likevel kan oppleves litt enstonige og melankolske, men for all del usedvanlige vakre og egna til ettertanke. Dette er musikk å dykke ned i, bli værende ei stund i og kanskje bli litt klokere av.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den suverene frontfiguren Tuva Livsdatter Syvertsen i Valkyrien Allstars har sammen med sine tre gode venner begått noe som likner mistenkelig på et mesterverk.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Med «Slutte og byne» gir Valkyrien Allstars oss sitt sjette album siden 2007. Utgangspunktet var møtet mellom ei gruppe studenter på Norges Musikkhøgskole som hadde folkemusikk som fundamentet for sine musikalske ekskursjoner Samtidig var de utstyrt med åpne sinn og etter hvert brydde de seg ikke nevneverdig om sjangerbegrensninger.

Stjernekamp og Hver gang vi møtes

Felespilleren, vokalisten og det naturlige midtpunktet Tuva Livsdatter Syvertsen, blei for alvor kjent for et stort publikum gjennom sin strålende innsats i NRKs Stjernekamp og Hver gang vi møtes på TV 2 for noen år siden. Der viste hun oss flere sider av sitt enorme talent og mye av det har hun også tatt med seg inn i Valkyrien Allstars.

Historieforteller

Bortsett fra åpningssporet har Livsdatter Syvertsen skrevet alle tekstene og mesteparten av musikken. Hun framstår som en historieforteller av rang – vi snakker faktisk stor poesi når hun er på sitt aller beste. Hun er ikke akkurat den som pakker inn verken seg sjøl, meningene eller følelsene sine i bomull. Det har blant annet ført til at hun har laga en av de fineste kjærlighetsvisene på lang, lang tid og det er vel ingen andre enn Livsdatter Syvertsen som har kunnet unnfanga en tekst med tittelen «Dritings i en bil» – og det som en kjærlighetserklæring! Heldigvis er alle tekstene samla i tekstheftet som følger cd-en og for en sjelden gangs skyld kan jeg faktisk anbefale allmuen å sette seg ned å lese tekstene/diktene uten musikkfølge – tekstene står noe veldig på egne bein. Her tas det oppgjør med seg sjøl, her er det mye sjølironi og kjærlighet som absolutt ikke bare er rosenrød. Fyll, fanteri og bannskap blir det heller ikke spart på.

På tvers av det meste

Folkemusikken er fortsatt en viktig del av fundamentet til Valkyrien Allstars. Likevel er det slik her at i større grad enn noensinne så er pop/rock-elementet veldig tilstedeværende. Ingen kunne ha skapt denne unike miksen bedre enn det usedvanlig samspilte kollektivet Valkyrien Allstars der Magnus Larsen nok en gang sørger for at grunnmuren er beinsolid.

Dette er tøft, upolert, inderlig, ekte og ujålete – dette er Valkyrien Allstars på sitt aller beste. Ingen av låtene er dårlige, sier Tuva Livsdatter Syvertsen. Hun har på alle måter sine ord i behold.

Tuva Livsdatter Syvertsen – vokal, synth, fele

Martin Langlie – trommer, vokal, banjo, synth

Magnus Larsen – bass

Erik Sollid – tenorgitar, vokal, fele, mandolin

De unge danskene Nikolaj Svaneborg og Jonas Kardyb tar oss med til usedvanlig vakre steder – steder som egner seg til ettertanke.

Dette er duoens andre visittkort, men likevel mitt første med dem. Det er uansett lett å skjønne hvorfor de fikk mye oppmerksomhet rundt sin debut “Knob” hvis den er i nærheten av å være så vakker og inneholde så mye varme som “Haven”.

Svaneborg trakterer allehånde tangentinstrumenter – i tillegg til akustisk piano også wurlitzer og diverse synther. Kardyb har ansvaret for trommer og perkusjon og hvis noen tror at det blir tynne, flate og fattige lydunivers av “kun” det, så tar de veldig feil.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

De to herrene kjenner hverandre åpenbart svært godt. De har både skapt og snakker det samme varme og melodiske språket som er en hyllest til naturen – det mest dyrebare vi har. Ved et par anledninger krydres det hele med nydelige trompettoner fra Jakob Sørensen.

Musikken er inderlig og ektefølt og ved flere anledninger roper den etter tekst. Jovisst er det improvisert musikk vi har med å gjøre, men fra tid til annen låter det også som instrumental popmusikk og det er ikke det minste feil med det.

På låta “Dialekt” får vi også to eldre dansker som snakker, akkurat dialekt, og det er også med på å skape noe helt særegent.

Nikiolaj Svaneborg og Jonas Kardyb har skapt musikk som har noe høyst vakkert, meditativt og unikt ved seg. Musikk som egner seg for å la den store ro senke seg. Det gjør godt det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsette så snart som mulig.

For oss som har levd ei stund vekket møtet med musikken til den såkalte Friends-kvartetten gode minner. Svært gode minner.

I år ville trommeslageren, den hippeste av dem alle, Ole Jacob Hansen (1940-2000), tenorsaksofonisten Bjørn Johansen (1940-1991), den hyggeligste av dem alle, og pianisten Egil Kapstad (1940-2017), den mest elegante av dem alle, ha runda 80 år. Plata «Friends» er halvparten så gammel og for all fremtid tidløs på alle slags vis. Fjerdemann i vennegjengen var bassisten og ungsauen på 75 år, den hippeste, hyggeligste og mest elegante av dem alle, Bjørn Alterhaug.

Med Alterhaug som det naturlige midtpunktet fikk vi et nydelig gjenhør med musikken som Friends-kvartetten bragte oss rundt 1980 og noen år fremover. Bedre vikarer enn trommeslager Tom Olstad, tenorsaksofonist Knut Riisnæs og pianist Vigleik Storaas til å fylle akkurat de nevntes sko, er ikke mulig å tenke seg og det som var som om alle fire sa: dette er vår musikk – dette er vårt liv.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det var absolutt ikke et grams tvil om slektskapet mellom de som var på scena og de som kanskje kikka ned fra et eller annet sted – og garantert smilte. Repertoaret, som var en blanding av standardstoff som «Everything I Love», «Will You Still Be Mine», «I Wish I Knew» – for et balladespill av den største elegantieren ved pianoet  siden Egil Kapstad, Vigleik Storaas, overnydelige «Peace» av Horace Silver med Alterhaug så inderlig som bare han kan være og en rekke originallåter i stor grad signert Johansen og Kapstad, tok oss med tilbake og samtidig til vår egen tid – dette både er og vil bli værende tidløs musikk.

Når så den mest stilsikre av dem alle, Tom Olstad, en musikant med stor M som alltid er der i musikkens tjeneste, og en av verdens beste saksofonister – jeg mener det når som helst og i hvilket som helst selskap – i dette musikalske landskapet, Knut Riisnæs (hvorfor har han forresten sluttet å vri på munnstykket????), fra start til mål fortalte oss hvor stor pris de satte på å være med på denne utflukten, så blei dette en hyggekveld for evigheten.

Det var nesten som vi kunne føle Bjørn Johansen, med hentesveis i Sir Bobby Charlton-klassen, overvåka det hele og konkluderte med sin umiskjennelige litt spinkle stemme: dette fikk dere til gutter. Ole Jacob Hansen og Egil Kapstad var enige – svært enige.

Festen blei sjølsagt avslutta med Bjørn Johansens nydelige «Friends». Noe annet skulle tatt seg ut. Venner for livet!

Bjørn Alterhaug, Tom Olstad, Knut Riisnæs og Vigleik Storaas

Victoria Nasjonal Jazzscene, 231020

Ca 100 – nesten coronafullt

Den portugisiske pianisten og komponisten Luísa Gonçalves gir oss noe vakkert – usedvanlig vakkert.

Jeg har verken hørt eller hørt om Luísa Gonçalves før samarbeidet mellom det portugisiske og norske postvesenet gjorde en flott innsats og sørga for at hennes debut-cd dukka opp i postkassa for ei stund siden. Jeg har lest meg til at Gonçalves kommer fra et usedvanlig musikalsk hjem og at hun har studert klassisk piano fra hun var lita jente.

Det har ført til at hun er i besittelse av en framifrå teknikk og hun har også utvikla en herlig følsomhet og skapt seg en klangverden det er svært hyggelig og varmt å dukke ned i – og bli værende i.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det Luísa Gonçalves gir oss i løpet av disse cirka 35 minuttene er solopiano av høy klasse der hun har skrevet seks av de sju låtene og filmmusikkguru David Raksin – ikke Raskin som det står på coveret – sin nydelige “Laura” også passer perfekt inn i sammenhengen.

Det er en ro, en oversikt og en inderlighet i pianospillet og uttrykket til Luísa Gonçalves som gjør at jeg vil bli værende i hennes univers lenge og gjerne utvide bekjentskapet ytterligere i åra som kommer.

Verden har i disse dager blitt gjort oppmerksom på at Keith Jarrett høyst sannsynlig aldri vil spille igjen. Luísa Gonçalves vil ikke fylle tomrommet etter geniet Jarrett sjøl om slektskapet er der, men hun vil absolutt kunne gjøre savnet litt lettere å leve med. Nydelig!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Strengeleikeren Andreas Haddeland, perkusjonisten Ulrik Ibsen Thorsrud
og vokalisten Liv Ulvik kommer til dette musikalske varme koldtbordet
fra ganske så forskjellige utgangspunkt. Sammen har de skapt noe
grenseløst og inspirerende.

Etter å ha blitt blitt konfrontert med spørsmålene om hvor han kom fra
og hva som var hans musikk, begynte gitaristen, bassisten, rubabisten
og perkusjonisten Andreas Haddeland å søke seg tilbake til sin egne
røtter på et mer seriøst vis enn tidligere. Sammen med trommeslageren,
perkusjonisten, klokkespilleren og sageren Ulrik Ibsen Thorsrud og
folkesangeren Liv Ulvik søkte de røttene i den norske
folkemusikktradisjonen.

Her har de tatt for seg ni ni melodier/sanger som har levd lenge, men
som åpenbart ikke har hatt det minste mot å bli møtt på nytt og gitt
nye drakter.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Med sine utgangspunkt som improviserende musikanter og folkemusiker,
har Østerlide skrota tradisjonelle tilnærmingsmåter og skapt sine egne
innfallsvinkler, men med respekt, der de har møttes på tvers og der de
utfyller og tydeligvis inspirerer hverandre på et herlig vis. Til
sammen skaper de stemninger og fortellinger som det gjør godt å dykke
ned i og bli værende i.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den unge danske kvintetten Caktus debuterer på et særegent og spennende vis. Jeg sier som Ole Brum: ja takk til både ung og Gammel dansk.

Først kom Bjørn Borg til verdenstoppen som ambassadør for svensk tennis. Så kom det mange. I norsk alpinsport kom først Ole Kristian Furuseth til toppen. Så kom det mange. Hvem som kom først av de kvinnelige danske saksofonistene Julie Kjær, Signe Emmeluth, Mette Rasmussen og Maria Dybbroe vet jeg ikke, men at de stammer på mange vis fra Lotte Anker vil ikke forundre meg.

Alle de fire unge danskerne holder uansett svært høyt nivå og her hjemme hos fjellapene har vi heldigvis i større eller mindre grad hatt gleden av å høre dem alle sammen. Neste år skal også Oslo-bosatte Emmeluth vise fram sitt store bestillingsverk som JazZtipendiat under Moldejazz.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Denne gangen skal det dreie seg om Maria Dybbroe (27) som også har studert på Norges Musikkhøgskole i Oslo. Med sitt band Caktus, som har eksistert siden 2017, viser hun frem sine flotte talenter både som bandleder, komponist og saksofonist.

Med en høyst spesiell instrumentering, to saksofonister, Zeki Jindyl i tillegg til Dybbroe, to bassister: Frederik Hagner og Thorbjørn Kaas samt den ensomme trommeslageren Tobias Andreassen, tar Caktus oss med på ei musikalsk reise ganske så forskjellig fra det meste vi har blitt invitert med på tidligere.

Noe er innspilt live under Copenhagen Jazz Festival i fjor mens noe er gjort i studio. Det gir musikken forskjellig type energi og gjør den spennende på hvert sitt vis. Noe er veldig tydelig komponert, mens noe, blant annet flere mellomspill/interludes. er løsere unnfanga.

Caktus, både kollektivt og individuelt, har makta å skape sitt eget tonespråk som både er vakkert, melodisk og til dels meditativt. Det er en klar og tydelig retning både i bandet og musikken og alle fem vil det samme. I omslaget på lp-en har også tolv danske poeter skrivet hvert sitt dikt til hver sin låt og som om ikke det var nok så har Dybbroe skrevet et eget dikt som preger innersleeven – eller heter det omslagsposen kanskje på norsk?

Caktus bekrefter på alle slags vis at det skjer mye spennende i ung dansk jazz og Maria Dybbroe står langt fremme i rekka blant dem vi som bør følge med argusører i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Pandemien har vært ei stor belastning for svært mange.  Likevel har den ført til noe fint også – Kjell Harald Litangens debutplate er et strålende eksempel på det.

De aller, aller fleste har hørt strengeleikeren Kjell Harald Litangen (47) en rekke ganger. Likevel er det veldig få som kjenner godt til han. Årsaken er enkelt og greit at han har spilt ei viktig rolle som sidemann for en rekke artister som Ole Edvard Antonsen, Maria Mena, Kurt Nilsen, Frode Alnæs, Johnsen/Nordberg, Kjetil Bjerkestrand, Finn Kalvik, Rebekka Bakken, Al Jarreau, Knut Anders Sørum, Adam Douglas og Rita Eriksen. Og grunnen til at de har etterspurt hans kvaliteter er åpenbar: vi snakker om en meget dyktig og svært allsidig plekterfører som trakterer hva som helst av strengeinstrumenter.

For anledninga, som altså er at den meget godt befolka avtaleboka hans nesten blei totalt viska ut etter den 12. mars, henta han frem noe av sitt arsenal med instrumenter – gitarer, bouzouki, lap steel, banjo, ukulele, mandolin, oud og dobro – og inntok sitt hjemmestudio i Asker. Tolv nye komposisjoner blei unnfanga og sakte, men sikkert tok låtene form etter som LITANGEN – som er atistnavnet – fikk lagt på stadig nye lag etter som låtene og innholdet i dem vokste.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Låtene er ganske så forskjellige, men fellesnevneren er at alle er usedvanlig stemningsfulle og vakre. LITANGEN har funnet fram til en kjerne som er ekte, inderlig og åpenbart han. Han har ikke noe behov for å vise til enhver tid hvor bra han er teknisk – han har behov for å fortelle oss hvem han er og det gjør han til gagns.

Vi skulle mer enn gjerne vært den helvetes pandemien foruten, men noe godt har den altså likevel ført med seg. Dette visittkortet fra LITANGEN er et utmerka eksempel på det. Han har skapt og gir oss musikk som gjør at kveldene utover høsten og vinteren kan bli både kortere og ikke minst varmere.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det var sjølsagt en begivenhet da gigantene BB King og Eric Clapton gikk i studio sammen for rundt 20 år siden. Det er det fortsatt når den remastra versjonen med to uutgitte spor nå kommer ut også.

Det var sjølsagt store forventninger til mestermøtet mellom BB King (1925-2015) og Eric Clapton som så dagens lys i 2000. Beundringa og respekten var åpenbar, men ingen av de to stod med lua i hånda da de gikk i studio. Og du verden som det blei levert i noe som likna på ei rundreise i bluesens standardrepertoar.

Tittellåta, “Three O´Clock Blues”, “Hold on I´m Coming” og “Come Rain or Come Shine” var fire av de tolv låtene de to storkoste seg med og når kompet bestod av Nathan East på bass, Steve Gadd på trommer og Joe Sample på tangenter, så var liksom forutsetningene rimelig greie.

Nå har det altså gått 20 år og King har forlatt oss. I forbindelse med jubileet, og sikkert for å tjene ei krone eller to også, ønska plateselskapet å gjenutgi mestermøtet. Som sagt så gjort og i tillegg til at herligheten har blitt fresha opp og remastra så har arkeologene også funnet fram til to tidligere uutgitte spor: “Rollin´and Tumblin´” og “Let Me Love You Baby” som avsluttes med at King sier at han screwed it up og at han måtte komme tilbake for å fikse på vokalen. Sjølsagt så blei ikke det gjort og det holder som ei kule slik førstetagninga endte opp.

De aller mest ihuga må sjølsagt sikra seg denne utgivelsen også sjøl om de allerede har originalen fra 2000. For alle nykommere er dette et blueskongemøte som bør flytte inn i samlinga omgående.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det er jo ingen bombe at Lars Saabye Christensen leverer litterære storverk. Det har han skjemt oss bort med i mange tiår nå. Her kommer han så nært sin egen stemme som det er mulig.

Det at han kommer så nært sin egen stemme er ikke mine ord. Det er Saabye Christensen sine egne og han referer til diktet han skrev som tenåring om urmakerne på Drammensveien og som han mener har blitt døråpneren til sin farmors historie.

For å forstå seg sjøl, må man vite hvor man stammer fra – helst i fem generasjoner bakover. Samtidig bør man være i stand til å se like mange ledd frem. Skriver Saabye Christensen. Ambisiøst, ja visst, men sjølsagt så lykkes han med sitt forehavende også denne gangen. Sjølsagt? Ja, siden Lars Saabye Christensen er min favorittforfatter og sjelden eller aldri har tråkka feil for meg, så er det bortimot en selvfølge at det er stor litteratur som blir servert oss.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Når Saabye Christensen skriver at hun – det vil si farmoren – er romanen jeg alltid har ønsket å skrive, så sier det ganske mye. Det finnes ikke mye skriftlig materiale om henne – Hulda Christensen født Thomsen – men barnebarnet har gått opp løypa i så stor grad som overhodet mulig. Som han sier: diktningen forholder seg til virkeligheten som musikken til instrumentet. Det er altså et nært forhold, men det er samtidig muligheter for egne utflukter og tolkninger. Saabye Christensen, som på ingen måte er noen sjølhevdende forfatter eller personlighet, sier at han hele livet har løftet, båret og levert henholdsvis blomster, kofferter, møbler – han snakker om sine jobber som unggutt – og til slutt fortellinger, i heldige øyeblikk poesi. Ofte, svært ofte – som Saabye Christensen tillater jeg meg å gjenta meg sjøl – spør du meg.

Til tross for at forfatteren ikke kjente sin farmor godt så er det åpenbart at de på sitt vis var nære og at beundringen var stor. Med en innsikt, et språk han er helt aleine om, en humor – “som tidligere blomsterbud finner jeg det riktig å gjengi dette så nøyaktig som mulig” – og en sitatmester: “livet er basert på en sann historie”, så forteller han oss at det er denne reisen som har opptatt han siden han begynte å skrive. Hvorfor har han nølt med å skrive den? Svaret hans er: det jeg ikke vet er så mye mer enn det jeg vet. Og: “jeg prøver å se lyst på det, noe som ikke kler meg”.

Gjør meg forstått spør Saabye Christensen. Jeg er redd for ikke å bli forstått, svarer han og han kan ta det med den største ro: han blir noe så voldsomt forstått. Gjennom denne knappe, presise reisa der farmor reiser fra Danmark til Kina og tilbake til Danmark igjen via Frankrike og der vi får innsikt i både henne, resten av familien og Saabye Christensen sjøl, er både spennende, interessant og samtidig stor litteratur. Svært stor litteratur.

Graven til besteforeldrene er slettet. Lars Saabye Christensen har ingen steder å gå, sier han. Derfor satte jeg meg ned og skrev dette, selv om jeg for lengst hadde sluttet å skrive. Det skal vi være glade for. Veldig glade for.

Litt malurt som forlaget bør ta til seg: korrekturfeil av typen Olso og Ivar F. Andersen i stedet for Andresen bør være lett å luke vekk før trykkeriet tar over.