Tor Hammerø

Det gjør så godt å høre noen ta de minste på alvor og lage god musikk for dem. Det har duoen Snurr-Musikkeriet gjort for andre gang,

Det begynner å nærme seg tre år siden jeg møtte duoen Snurr-Musikkeriet for første gang. Sjøl om jeg neppe er i den mest naturlige målgruppa, så synes jeg likevel det er hyggelig å høre hvordan Margrete Augdal på vokal, ukulele, tangenter og perkusjon og Lene Anett Killingmo på saksofon, bassklarinett, fløyte, melodika, perkusjon og vokal, nok en gang introduserer oss for et univers som faktisk snakker til unger fra nesten 1 til nesten 100.

De to tar både musikken og tekstene – de har skrevet alt sjøl – sitt publikum og seg sjøl på alvor. Samtidig gjør de det med masse humor og tekstene er altså av slaget som får både smilet på plass og tankene i gang – både hos de minste og hos oss som har levd ei stund.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

De to har åpenbart en solid formell bakgrunn og de henter inspirasjon fra både pop, gospel, hip-hop, jazz, elektronika og sikkert mye annet og setter det sammen til noe de er ganske så aleine om.

Snurr-Musikkeriet, og alle andre som jobber med årntli musikk for den oppvoksende slekt, gjør en veldig viktig jobb for at så mange som mulig skal få en ekte start også på denne delen av livet sitt. Og hvem «Kenni i heisen» handler om deles det ikke ut premier for å gjette.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Til tross for at «Future Memories» er gitaristen Yotam Silbersteins sjette utgivelse under eget navn, så er dette mitt første møte med han. Det var på høy tid.

Yotam Silberstein (38) var sett på som et stjerneskudd i hjemlandet fra han var tenåring. Som så mange andre talentfulle landsmenn- og kvinner var det da naturlig at turen gikk til New York og der har han bodd og virka siden 2005. Han begynte da å studere på velrennomerte New School og fra denne høsten begynner han å undervise på den samme skolen. Med hans ferske «Future Memories» i høytalerene, så er det å håpe at han får mye tid til å spille også.

Hva årsaken er vet jeg ikke, men det finnes altså et svært stort antall israelske jazzmusikere som har gjort det stort på den andre sida av Atlanterhavet de seineste åra. På gitarsida er det spesielt Gilad Hekselman vi har fått stifta bekjentskap med, men Yotam Silberstein forteller oss umiddelbart at han hører hjemme i den samme ligaen.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Med sin varme og personlige tone i gitaren tar han oss med til melodiske landskap som har sterke forgreiner til brasiliansk musikk. Unikumet Hamilton de Holanda, som spiller bandolim – det er korrekt skrevet ja, har også komponert to av låtene. Når Silberstein også har med seg pianisten, trekkspilleren og perkusjonisten Vitor Gonçalves fra Brasil på flere av spora, så er den rette stemninga tatt vare på.

Ellers har Silberstein skrevet nesten all musikken. Et av unntaka er en liten intro  unnfanga av bassisten i laget, John Patitucci, som mange vil kjenne igjen fra bandene til Chick Corea og ikke minst Wayne Shorter de seineste åra. Det at Patitucci er involvert sier også en hel del om på hvilket nivå Silberstein befinner seg. Ellers spiller trommeslageren Daniel Dor, også han israeler bosatt i New York, og tangentisten Glenn Zaleski viktige roller.

«Future Memories» er et vakkert og usedvanlig melodisk visittkort fra en gitarist som hører hjemme i den øverste divisjonen.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den bergenske bassisten Ole Amund Gjersvik er av den ustoppelige sorten. Det betyr at det kommer musikk i bøtter og spann derfra – heldigvis.

Siden 1990 har Ole Amund Gjersvik (55) gitt ut plater under eget navn på sitt eget selskap Acoustic Records. Det gjør han fortsatt og i stadig større grad, men nå kommer alt kun digitalt. Musikken blir ikke noe mindre givende og spennende av den grunn.

Først ut i denne bunka bestående av sju utgivelser er duoen Into the Beast som i tillegg til Gjersvik består av vokalisten Marita Moe Sandven. Her serverer de oss en rekke originallåter med fri impro med tekster både på norsk og engelsk pluss tre standardlåter. Her tas det sjanser og skapes settinger som er av det spennende slaget. Moe Sandven er et nytt bekjentskap for meg og forteller meg umiddelbart at her har Bergen frambragt ei ny stemme det skal bli interessant å følge.

»Down the Blues Lane – Alone» er Gjersvik mutters aleine i bluesland må vite. Det er langt i fra bare bassisten vi møter her: Gjersvik spiller også gitar, trommer og munnspill og så plystrer og synger han også! Et flott eksempel på Gjersviks voldsomme allsidighet.

»Goodbye» er et duoalbum med pianisten Tore Hegdahl. Sistnevnte er et nytt bekjentskap for meg. Gjersvik og han kler hverandre på et inderlig vis i tolkningene av en rekke kjente og mindre kjente sanger som Pat Methenys undervakre «Travels», svenske folketoner og standardlåter som «For All We Know» og «Goodbye». Bare det å høre igjen «Travels» er verdt inngangspengene aleine.

På «Folksongs» er vi tilbake til Gjersvik í solotapning og her dreier det seg utelukkende om bassisten Gjersvik. Ni mer eller mindre kjente folkesanger som for eksempel «Blåmann, Blåmann», «Den fyrste song» og «Danse mi vise gråte min sang» blir tolka på et høyst personlig og nedpå vis der Gjersvik får bassen til å synge. Vakkert!

»Moments» viser oss nok ei side av Gjersvik. Sjøl om vi kun møter han og bassen hans nok en gang, så er det her samtidskomponisten- og musikeren Gjersvik som inntar høytalerne. Dette er musikk som krever en hel del av oss som lyttere, men under overflaten her finnes det stadig nye lag det er spennende å stifte bekjentskap med.

»Twisted Walk» et et nytt solomøte med Gjersvik. Her spiller han i tillegg til bass – både akustisk og elektrisk – også elektriske og akustiske gitarer, trompet og munnspill. Han nekter seg ingenting den karen! Han har skrevet all musikken og den spenner over alt fra frirock til frijazz og gir oss nok et glimt av hva og hvem Ole Amund Gjersvik er.

Festen avsluttes med «Feelin´ Blue». Det er albumet som minner mest om et av de andre, nemlig «Down the Blues Lane – Alone». Her er det blues for alle penga og Gjersvik synger, spiller gitar, bass og munnspill. Tøft og originalt.

Ole Amund Gjersvik er en spennende og unik musikalsk personlighet. Han er ustoppelig kreativ og kjenner få om noen musikalske grenser. Her har vi altså fått hilse på sju av hans visittkort fra 2019 og året har fortsatt noen måneder igjen…..

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den engelske saksofonisten Tim Garland blei kjent gjennom samarbeidet med Chick Corea. Her viser han at han står noe voldsomt på egne bein.

Tim Garland (52) blei for alvor lagt merke til da Chick Corea inviterte han med i Origin-bandet sitt. Da skriver vi slutten av 90-tallet og Garland fikk plutselig hele verden som si leikegrind. Årsaken til at Corea, som både kunne og kan velge på aller øverste hylle, spurte Garland var sjølsagt at han hadde noe helt eget å fare med.

Etter noen år sammen med Corea, valgte likevel Garland å fortsette karriera si med base på fotballøya. Det betyr ikke at han spiller i noen lavere jazzdivisjon, men det betyr at oppmerksomheten ikke blir den samme som om Corea er bandleder og USA er utskytingsrampen.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Med verket – for dette er virkelig et verk – «Weather Walker» viser Garland seg fram som en framifrå komponist. Musikken, inspirert av The Lake District i nordvest-England og stemningene dette området har satt Garland i opp gjennom livet hans, er skrevet og er arrangert for English Session Orchestra bestående av 35 strykere pluss en strykeoktett som kommer på toppen av orkesteret. Med Garland sjøl på sopran- og tenorsaksofon, hans faste pianist Jason Rebello og hans tyske kollega Pablo Held som deler på pianojobben og bassisten Yuri Goloubev, opprinnelig russisk, men nå bosatt i England, har  Garland skapt et vakkert univers som viser at den særegne jazzmusikeren Garland, med en sterk og uttrykksfull tone som kan minne litt om Marius Neset også når det gjelder trøkk, også har et solid grep om den klassiske verdenen.

Dette er flott, vakker, sterk og uhyre personlig musikk av en komponist og saksofonist fra øverste hylle. Tim Garland må gjerne ta turen over fjorden så raskt som mulig.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Danske Hr og Fru OrgelDuo leverer på så mange nivå. Organist og synthesist Simon Gorm Eskildsen og trommeslager Daniel Sommer har skapt et lite univers med både musikk og en morsom tegneserie som ingredienser.

I Hr & Fru OrgelDuo har Dronning Margrethe II & Co frembragt en kreativ duo som i tillegg til å gi oss unik og fascinerende musikk også tar oss med på en heidundrendes charterreise med en 50 siders tegneserie som de både har tegna og skrevet tekstene til sjøl.

Disse to musikantene i begynnelsen av 30-åra har jeg hatt gleden av å «møte» i flere settinger, men det er aller første gang jeg treffer dem som duo. En ting er jeg 100% sikker på: de har hatt det vanvittig morsomt under unnfangelsen av både musikken og tegneserien.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Hva som kom først av musikken og tegneserien vet jeg ikke, men de er uansett noe så voldsomt i slekt. Både som serieskapere/tegnere og som komponister/musikanter holde de to svært høy klasse.

Det er masse humor i serien som charterreisa til Fiasco Tours tar oss og ikke minst  Hr & Fru med på. Den humoren har Eskildsen og Sommer absolutt makta å ta med seg inn musikken også.

Ofte oppleves musikken som en slags kommentar til serien og hva de to opplever underveis, men samtidig så står musikken veldig på egne bein også.

Eskildsen og Sommer er to langt framskredne individualister som tydeligvis stortrives sammen og i et grooovete og svett musikalsk landskap der de får utmerket blåserstøtte på flere av spora, er det svært lett å finne fram paraplydrinken – som jo enkelte gjør på chartertur – og la seg rive med.

»Travels the World» har på alle slags vis blitt ei unik reise. Den blir jeg gjerne med på flere ganger, men jeg er ikke like sikker på om jeg kommer til å reise med Fiasco Tours.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Dr Bekken, som også reagerer hvis han blir tiltalt som Tor Einar Bekken, er et musikalsk overflødighetshorn av de sjeldne. Her følger det fire nye bevis på det.

Tor Einar Bekken er en musikant som har gått sin egen vei så lenge jeg har kjent til han. Han gjør det han tror på og han gjør det på et personlig og inderlig vis.

For bare noen uker siden blei Bekken tildelt Bluesprisen 2019 under Bluesfestivalen på Notodden. Det forteller en hel del om i hvilken grad han blir satt pris på av bluesmiljøet. Gjennom sin utrettelige innsats gjennom mange tiår for fundamentet for nesten all moderne musikk, bluesen, har Bekken vært med på å løfte solopianoversjonen av dette uttrykket til helt nye steder her hjemme.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Gjennom innspillingene «Øra I» og «Øra II» fører han oss gjennom cirka en time med friimporo basert på blues. Har jeg skjønt det riktig så er ingen av låtene basert på nedskrevne melodier, men kun skapt der og da basert på diverse inspirasjonskilder.

Bekken er langt i fra bare en framifrå pianist. Han trakterer også akustisk gitar på et høyst personlig vis. På «Help Us in the Hour of Need» er det kun seksstrengeren som er involvert – med litt bottelneck fra tid til annen. Heller ikke her er det et bestemt låtmateriale som ligger til grunn for de fem låtene – kun Bekkens usedvanlige kunnskap om og forhold til bluesen.

På «Plays Blues Piano Especially for You» er det Dr Bekken vi får hilse på. Når og hvorfor han bytter «identitet» vet jeg ikke, men her det i alle fall hardcore pianoblues med ingredienser fra stride og boogie woogie som står på menyen nok en gang og her er Bekken noe så voldsomt på hjemmebane.

Det swinger og groover av pianospillet hans på et vis som ingen andre her hjemme og neppe så mange andre ellers på Tellus heller. Tor Einar – eller Dr – Bekken har nå levert bunke nummer to med fire innspillinger på et år – du verden! Nesten alt er like ærlig, inderlig og viktig.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Victoria og/eller Nasjonal Jazzscene gjør mye flott. Blant annet tar de initiativ til at ny spennende musikk og nye band oppstår. Sesongåpninga med Ellen Andrea Wang som sjef var et strålende eksempel på det.

Det er cirka et år siden Victoria-sjef Jan Ole Otnæs spurte bassist, vokalist, komponist og bandleder Ellen Andrea Wang om hun kunne tenke seg å skrive et bestillingsverk for Victoria – et verk som deretter skulle sendes rundt om i kongeriket og kanskje vel så det. Jeg tipper det tok Wang relativt kort tid før et ja kom i retur.

Med frie hender til å sette sammen et nytt drømmeband var dette sjølsagt en type mulighet som dukker opp med så sjeldne mellomrom at man sjølsagt takker ja. Med utgangspunkt i Charlie Hadens – en av Wangs store basshelter – mangslungne univers, hadde Wang delvis skrevet ny musikk og til en viss grad henta fra Hadens bok.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Wang er en melodiker fra øverste hylle. Det kommer ikke som noen overraskelse lenger og med et nært forhold til Hadens filosofi om at tonene skulle få synge og at musikken skulle få hvile, så blei denne kvelden en hyllest noe så voldsomt i den retning.

Platene «Closeness Duets» og «The Shape of Jazz to Come» har satt spor hos både Wang og mange andre og låter som fantastisk vakre «Ellen David» og «Lonely Woman» fikk nytt liv av den svenske trommeslageren Jon Fält, vår egen mestertrompeter Arve Henriksen, som kom inn på Ornette Colemans klassiker med sin pockettrompet slik Don Cherry gjorde det, men på sitt høyst personlige vis sjølsagt og den engelske gitaristen Rob Luft.

I Fält, som vi kjenner blant annet fra Bobo Stenson Trio, og Luft, som har vist sin store personlighet på utgivelser på det fine engelske selskapet Edition Records, har Wang funnet fram til to glitrende personligheter som ville musikken det aller beste og som løfta den fram både solistisk og ikke minst kollektivt. Når så Henriksen, som erstatta Hadens datter Rachel – vokalist, bassgitarist, trommeslager og tangentist – på kort varsel, bidro fra «Lonely Woman» og resten av konserten med en av klodens aller flotteste toner som finnes i en trompet, så er det lett å forstå at Wang fikk oppfylt en drøm. En annen drøm ligger like rundt hjørnet – da skal hun nemlig bli mor for første gang, noe som førte til at hun måtte «omfavne» bassen på et nytt og kjærlig vis.

Vi blei servert masse flott originalmateriale av Wang, David Bowie og Pat Methenys «This Is Not America», med alle på vokal, «Nobody Knows the Trouble I´ve Seen» med ny Wang-melodi – at prestedatter Wang har hørt på Haden og Hank Jones´ fantastiske duoskive «Steal Away» er det ikke mye tvil om – og med Hadens nydelige «Silence» som avslutning, blei dette både en hyllest av Haden og hans musikalske arv og en bekreftelse på hvor langt Ellen Andrea Wang har kommet både som bassist, komponist og bandleder. En strålende start på sesongen for Victoria.

Ellen Andrea Wang – Closeness

Victoria Nasjonal Jazzscene, 30. august, 19

Det er helt sikkert mange om countrydronning-tittelen også, men Loretta Lynn er så avgjort en verdig kandidat.

Loretta Lynn har rukket mye – blant annet å bli 87 år. Hvor aktiv hun er nå vet jeg faktisk ikke, men denne innspillinga er i alle fall gjort ei god stund etter at hun runda 80. Den forteller oss at hun fortsatt har dette helt spesielle som har prega store deler av karriera hennes – ei karriere som først tok av på begynnelsen av 60-tallet.

Lynn hører hjemme i den samme generasjonen som Johnny Cash og June Carter. De hadde et nært forhold og det er da også sønnen deres, John Carter Cash, som har produsert skiva sammen med Lynns datter Patsy Lynn Russell. Et familie- og venneprosjekt med andre ord og slik høres det også ut.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Her får vi møte henne med sin umiskjennelige stemme og sjarme i alt fra hennes første egenskrevne låt, «Whispering Sea», som vi også får høre en verbalintro til via klassikeren «Always on My Mind» til festen avsluttes med to duetter: en der Elvis Costello spiller ei beskjeden rolle mens Willie Nelson virkelig gjør nytte for seg på avslutningslåta «Lay Me Down».

Det Loretta Lynn leverer er ekte vare med toppfolk, som varierer fra låt til låt, i bandet. Skiva har blitt liggende til marinering her i heimen ei god stund, men den holder fortsatt i bøtter og spann. Dette er nemlig tidløs kvalitetscountrymusikk.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det er vel ikke akkurat et møte mellom Nidarosdomens jentekor, TrondheimSolistene, Trygve Seim og Ståle Storløkken de fleste av oss så komme. Uansett har det blitt et både vakkert og spennende musikalsk treff.

Med to verk av Ståle Kleiberg, «Hymn to Love» og «The Light», og Andrew Smiths «Requiem», får vi bli med på unike møter med representanter for ulike sjangre som åpenbart synes det er spennende å utfordre og bli utfordra.

Utgangspunktet for denne innspillinga var at koret ønska å markere sitt 25 års jubileum. Dirigenten Anita Brevik har vært med fra starten og har hatt en klar ambisjon og retning med og for koret.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

To av korets «nære venner», komponistene Kleiberg og Smith, fikk i oppdrag å skrive musikk i anledning jubileet og innspillinga og Kleibergs to verk «pakker» inn Smiths «Requiem».

Smiths dødsmesse blei skrevet til minne om ungdommene som mista livet på Utøya. Flere av sangerne i koret måtte følge sine venner til grava den gangen og for dem var det nok en helt spesiell opplevelse å synge denne messa. Koret, med den flotte klangen som Brevik har jobba i 25 år for å utvikle, i samhandling med de unike stemmene til tenor- og sopransaksofonist Trygve Seim og organist Ståle Storløkken – to jazzmusikanter henta fra øverste hylle – som nok en gang forteller oss at de kan gå inn i hvilken som helst setting og tilføre noe helt unikt, viser oss hvor langt de har kommet i løpet av sin karriere. Sterkt, vakkert og inderlig.

Kleibergs to verk er møter mellom koret og det eminente ensemblet TrondheimSolistene – «Hymn to Love» – pluss domkantor Petra Bjørkhaug på «The Light». Verkene, med sine visjoner om tro, håp og kjærlighet, kler inn «Requiem» på et sterkt vis der lyset er et viktig element når alt er som mørkest.

Med selskapet 2L som utgiver og lydguru Morten Lindberg ved spakene så er sjølsagt lyden fra opptakene i sjølvaste Nidarosdomen av aller ypperste merke.

Nidarosdomens jentekor har ikke vært besøk her i heimen på jevnlig basis. Det må jeg bare ta på min kappe, men fra nå av er de hjertelig velkomne når det enn måtte være.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.