På ny vei

Kjetil Husebø er en tangentherre med mange talenter. Her får vi stifte bekjentskap med nok et.

Kjetil Husebø har stadig noe spennende på hjertet.

Kjetil Husebø er en knapt 40 år ung bergenser som, til tross for at han har gitt oss flere innspillinger både med prosjektet Optical Substance og i solosammenheng, i stor grad har greid å holde seg unna det store rampelyset.

Med “Steps” møter vi han i nok ei attraktiv utgave – aleine kun med det strålende flygelet til Jan Erik Kongshaug i Rainbow Studio.

2. desember i fjor inntok Husebø Rainbow med masse ideer. Her er ingenting, i motsetning til på tidligere innspillinger, ferdig komponert. Her stiller Husebø med ideer og skisser og skaper melodisk, rytmisk spennende og til tider abstrakt musikk – hele tida basert på ettertenksomme fabuleringer.

Husebø hevder sjøl at musikken befinner seg i grenseland mellom jazz, samtidsmusikk, klassisk og folkemusikk og det er hevet over tvil at elementer fra alt dette er å finne i dette unike brygget.

Kjetil Husebø er så utvilsomt en musikant med mye spennende på hjertet og i stadig større grad er han i stand til å få det ut også. Med “Steps” tar han akkurat det – nye steg.

Kjetil Husebø

Steps

Optical Substance Productions/Musikkoperatørene

For en reise!

Den norsk-svenske trioen Munkeby Nørstebø – Strid – de Heney tar oss med til steder neppe noen har vært på før.

Henrik Munkeby Nørstebø, Nina de Heney og Raymond Strid tar oss med på forskningsferd.

Da den nå 28 år gamle trombonisten Henrik Munkeby Nørstebø, opprinnelig fra Trondheim, skulle avlegge eksamen ved Musikhögskolan i Göteborg for knapt fire år siden, så satte han sammen drømmetrioen sin til eksamenskonserten. Den bestod av den sveitsiske, men Sverige-bosatte bassisten Nina de Heney og den svenske trommeslageren Raymond Strid. Noe forteller meg at Munkeby Nørstebø, som nå er i ferd med å avslutte sitt mastersstudium i Oslo, bestod eksamen med glans.

Trioen lever i alle fall fortsatt sitt eget liv og her får vi være med på to konserter i løpet av to marsdager i fjor i henholdsvis – du har kanskje tippa det allerede – Oslo og Wien.

Dette er så avgjort fritt improvisert musikk uten noen som helst melodiske referanser. Dette blei skapt der og da og kommer aldri til å bli spilt igjen. Her snakker vi om kommunikasjon på et høyt nivå og der lytteegenskapene er helt avgjørende.

Den felles forståelsen for bruken av spenning og avspenning er sentralt i alt trioen foretar seg. Musikken utvikler seg konstant, men ofte saaakte og stiiiille. De dynamiske virkemidlene de er utstyrt med gjør likevel at musikken også kan ta helt andre retninger med eksplosjoner og utbrudd av ganske voldsom karakter.

De to cirka 50 minutters konsertene er sjølsagt helt forskjellige, men har det samme tankegodset i bånn. Dette er original og unik musikk som for mange nok egner seg best live, men som absolutt har kvaliteter som gjør at den egner seg for eksempel ved en pool i Thailand også!

Henrik Munkeby Nørstebø er definitivt et spennende navn å følge i tiåra som kommer – uansett hvilken by han spiller i.

Munkeby Nørstebø – Strid – de Heney

Oslo Wien

Va Fongool/Musikkoperatørene

Van the Man smiler!!!

En av de store, uansett sjanger, Van Morrison har invitert 15 av sine “nærmeste” venner til samsang. Det har det blitt flotte tolkninger av Morrison-klassikere av.

Van The Man – ingen over, ved siden.

69 år unge George Ivan, bedre kjent som Van, Morrison er sær, ofte sur og nesten alltid vanvittig bra. Han driter i sjanger – han er nærmest sin egen med betydelige impulser fra rock, rhythm and blues, folk, jazz, blues og country.

Van Morrison er så uhip i sin framtoning at han sjølsagt framstår som urhip – slik er det bare og jeg tror faktisk ikke han gjør noe for det heller.

I Molde for mange år siden fikk knappe 10000 oppleve Van The Man i en historisk duett da Bob Dylan inviterte han opp på scena på Romsdalsmuseet – den har blitt av typen hvor var du da – du skjønner? Nå har den nordirske superstjerna, som kommer til Kongsberg til sommeren, snudd på flisa og invitert med seg 16 av sine store favoritter.

Med Clare Teal.

Morrison har ikke tatt den lette veien denne gangen – han har blant annet droppa mange av de mest kjente låtene sine som “Moondance”, “Brown-Eyed Girl” og “Tupelo Honey”. Det kan nemlig en gigant med rundt 350 sanger, de aller fleste av meget høy kvalitet, tillate seg.

Sjefen har hatt planer om et slikt prosjekt helt siden begynnelsen av 2000-tallet, men andre oppdrag og vanskeligheter spesielt med logistikk har ført til at både han og vi har måttet vente til nå. Det har så avgjort vært verdt ventetida.

Med Mick Hucknall.

Men i 2013 løsna det endelig. På Bluesfest i Royal Albert Hall i Lonon møtte Morrison blant andre Bobby Womack, Mavis Staples og Natalie Cole og vips så var “Some Peace of Mind”, “If I Ever Needed Someone” og “These Are the Days” i boks.

Med Gregory Porter.

Det blir for omfattende å gå inn på hver av de 16 låtene, men her møter vi også George Benson – “Higher than the World” – både på vokal og gitar, Joss Stone – “Wild Honey”, PJ Proby – “Whatever Happened to PJ Proby”, Clare Teal – “Carrying a Torch”, Gregory Porter – “The Eternal Kansas City”, Mick Hucknall – “Streets of Arklow”, Georgie Fame – “Get On With the Show”, datter Shana Morrison – “Rough God Goes Riding”, Steve Winwood – “Fire in the Belly”, Chris Farlowe – “Born to Sing”, Mark Knopfler – “Irish Heartbeat”, Michael Bublé – “Real Real Gone” og Taj Mahal – “How Can a Poor Boy?”.

Det vil med andre ord si storheter fra mane generasjoner og fra mange stilretninger

Med Shana Morrison.

Med Georgie Fame.

Med Chris Farlowe.

Med Taj Mahal.

“Duets: Re-working the Catalogue” har blitt en strålende manifstasjon av hvem Van Morrison er både som sanger og ikke minst låtskriver. Dette er enkelt og greit ei skive som kommer til å gå på høy rotasjon i heimen i mange, mange år. Den passer forresten også utmerket på påskeferie på “hytta” i Thailand også! Og garantert over alt ellers også.

Van Morrison

Duets: Re-working the Catalogue

RCA Records/Sony Music

Ikke akkurat gammel dansk

Trommeslageren Stefan Pasborg viser seg fram på to forskjellige vis – begge er strålende.

Stefan Pasborg – hvilken musikant!

Trommeslageren og bandlederen Stefan Pasborg (40) tilhører den danske mellomgenerasjonen av jazzmusikere som etterhvert har vist fram svært så fordelaktig i en rekke konstellasjoner. Han er enkelt og greit av typen som kan det meste – og det jævli bra. Her hjemme har vi først og fremst møtt Pasborg i det heftige kollektivet Ibrahim Electric der jazz, funk, soul og jeg vet ikke hva går opp i en større enhet.

Den funky trioen har blitt satt på vent akkurat her i forbindelse med disse to utgivelsene som er helt forskjellige fra hva vi har støtt på med Ibrahim Electric.

Pasborg viser oss sin utrolige allsidighet og tilpasningsdyktighet – noe som sjølsagt har med en langt framskreden teknikk å gjøre.

Lille Stefan vokste opp i et hjem som var fyllt med klassisk musikk. Både mor og stefar var dansere ved Den kongelige danske ballett i København og hver søndag stod klassisk musikk på programmet i heimen – spesielt Igor Stravinsky. Dette gikk ikke akkurat hjem hos den lille som hadde Elvis Presley som sitt store forbilde, men da han som 9-åring fikk se “Vårofferet” for første gang, fikk Elvis en solid konkurrent og slik har det vært siden.

Helt siden den gang har Pasborg hatt en drøm om å kunne kombinere sin egen musikk med noe fra det klassiske repertoaret og her skjer det på et helt unikt og spennende vis. Stravinskys “Ildfuglen” og “Vårofferet” samt Aram Khatjaturjans “Sabeldansen” er utgansgpunktet for hippe og groovy tolkninger full av respekt, men samtidig tatt til moderne steder den aldri har vært tidligere.

Sammen med tenorsaksofonisten og klarinettisten Anders Banke og tangentmannen Anders Filipsen, pluss Victor Dybbroe på perkusjon og Oliver Hoiness på gitar på noen spor, har Pasborg skapt en unik lydverden rundt dette udødelige materialet som komponistene sikkert også ville likt – førsteperkusjonist i Danmark Radios Symfoniorkester, Gert Sørensen, gjør i alle fall det og skryter fælt i cdomslaget at han opplever denne kjente musikken på en helt ny måte her. Det er det absolutt ikke vanskelig å være enig i.

Den andre cden er totalt forskjellig fra “The Firebirds” igjen. Sammen med den utmerkede pianisten Carsten Dahl (47), som vi kjenner blant annet fra samarbeid med Arild Andersen, inntok Pasborg Statens Museum for Kunst – SMK – den 8. juli i 2012. Et begeistra publikum fikk oppleve de to virtuosene stort sett i fri flyt, men dette er likevel et godt stykke unna Cecil Taylor og Rashid Ali for å si det slik.

Fire av de åtte låtene er spontant unnfanga, mens Dahl har skrevet tre, blant annet den urfyrrige “Psyko Calypso”, og så avsluttes ballet med den nydelige balladen “Blame it on My Youth”.

Pasborg og Dahl snakker svært så godt sammen og tar oss med på en personlig ekskursjon av den opplevelsesrike sorten. Skulle for eksempel Moldejazz ha et åpent hull på sitt Storyville-program så er det bare å ringe København – en garantert suksess vil sikkert være lett å be.

Stefan Pasborg beviser her at han er blant de aller mest spennende perkusjonistene denne verdensdelen – i alle fall – har å by på.

Stefan Pasborg og Carsten Dahl – duo med noe helt eget.

Stefan Pasborg

The Firebirds

ILK/DME

Stefan Pasborg/Carsten Dahl

Live at SMK

ILK/DME

Nye bølger

Saksofonisten og bandlederen Karl Seglem utvider stadig horisonten – nå med den utmerkede sveitsiske pianisten Christoph Stiefel.

Karl Seglem og Christoph Stiefel med sitt nye bølgeband i Molde i fjor.

Karl Seglem, tenorsaksofonist, bukkehornist, komponist, bandleder og plateselskapsdirektør, har vært her i mange tiår allerede, men begynner heldigvis nå å få den anerkjennelsen han fortjener. Han har ustanselig gått sine egne veier, ofte sammen med Terje Isungset, og musikken hans har alltid hatt elementer av norsk folkemusikk i seg – kombinert med improvisasjon.

Med sitt nye band, som han altså leder sammen med den – på hjemmebane i alle fall – meget anerkjente pianisten og bandlederen Christoph Stiefel, har de med seg bassisten Sigurd Hole, den dansk-norske stemmekunstneren og loopsartisten Jullie Hjetland Jensen og trommeslageren og perkusjonisten Kåre Opheim.

Hjetland Jensen, som er helt nytt bekjentskap for meg, beveger seg fritt i et landskap mellom folkemusikk, elektronika og jazz, og de yngre herrene Hole og Opheim henter også inspirasjon fra en rekke kilder.

Bortsett fra de to sistnevnte så har alle bidratt på låtskriversida. Det har ført til et unikt lydunivers både melodisk, rytmisk og harmonisk. Det er bandets styrke, samtidig som det også er dets svakhet. For meg er det nemlig slik at ikke alt låtmaterialet er like sterkt – det blir til tider noe pregløst.

Når det er sagt så er “Waves” et sterkt visittkort med en rekke kraftige soloprestasjoner og ikke minst et flott kollektivt uttrykk. Karl Seglem og Christoph Stiefel kan så absolutt være på vei mot noe enda større.

Karl Seglem & Christoph Stiefel

Waves

Challenge Records/NORCD/Musikkoperatørene

En ny verdensfusjon

Felespilleren Nils Økland har laga sin helt unike musikk med sitt strålende nye band.

Sigbjørn Apeland, Mats Eilertsen, Rolf-Erik Nystrøm, Nils Økland og Håkon Mørch Stene – litt av et band.

Foto: Ellen Ane Eggen

Gjennom samarbeid med blant andre Christian Wallumrød, Løver og Tigre, deLillos, Kari Bremnes, Åsne Valland Nordli og Bjørnar Andresen, og i seinere med “rockebandet” Lumen Drones og med improbandet 1982, har Nils Økland enten på hardingfele, fiolin eller viola d´amore, vist alle med åpne ører at han er en grenseløs musikant.

Han har skrevet musikk for film, ballett og teater og i stadig større grad vist seg fram som en unik utøver med egne band også. Kanskje litt overraskende har ECM-sjef Manfred Eicher fatta voldsom interesse for vestlendingen med djupe røtter i folkemusikken, men som har skapt en fusjon mellom den og såkalt kunstmusikk og improvisasjonsmusikk – langt fra tradisjonell jazzmusikk.

Økland sier sjøl at han gjennom 30 år som profesjonell fiolinist har bevegd seg fritt mellom klassisk musikk, balkansk folkemusikk, rock, punk, jazz og impro – og ikke minst norsk folkemusikk. Alt dette har nå blitt til en usedvanlig vakker, sterk og personlig hybrid – “Kjølvatn”. Poesi, inderlighet, ettertanke, energi, interaksjon – alt dette er begreper som dukker opp i forbindelse med denne musikken som får anledning til å utvikle seg sakte, og til noe så uendelig vakkert.

Sigbjørn Apeland på harmonium eller trøorgel, Mats Eilertsen på bass, Rolf-Erik Nystrøm på alt- og barytonsaksofon og Håkon Mørch Stene på perkusjon og vibrafon, utgjør dette usedvanlig empatiske nye bandet til Økland og du verden for noen lykkevalg han har gjort når han har valgt akkurat disse. Det har ført til en helt unik sound – en sound som passer dette musikalske budskapet bortimot perfekt.

Det å befinne seg i kjølvannet til Nils Økland Band er en av årets store opplevelser – slått fast allerede før vi blar over til april på kalenderen.

Nils Økland Band

Kjølvatn

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Tidløst fra en mester

Legenden Pat Martino (70) har lært seg å spille gitar to ganger i sitt liv – fra bånn. Han har blitt like bra begge ganger.

Pat Martino – intet mindre enn et unikum.

Allerede som 15-åring var Pat Martino, som egentlig heter Azzara til etternavn, profesjonell musiker. Det betyr at han har spilt ei relativt betydelig rolle helt siden slutten av 50-tallet. I 1980 måtte Martino gjennomgå en alvorlig hjerneoperasjon. Den førte til at flere egenskaper blei “sletta” – blant annet den som gjaldt gitarspilling. Martino måtte enkelt og greit lære seg gitarfaget på nytt og man kan ikke være annet enn superimponert over hva han har fått til. Her kommer et nytt, men samtidig litt gammelt bevis på det.

En herlig duo – Jim Ridl og Pat Martino.

“Nexus”, som er spilt inn på klubben Tin Angel i Philadelphia, er nemlig henta fra Martinos private arkiv og er spilt inn midt på 90-tallet. De har blitt liggende hjemme hos Martino til marinering og du verden så godt det smaker nå cirka 20 år etter at Martino og hans faste følgesvenn i mange år, pianisten Jim Ridl, gjorde en av sine mange duokonserter.

Ridl er mye yngre enn Martino, men spilte mye sammen med han i en 10 års periode fra 1994 i både kvartett- og duosammenhenger. I løpet av disse åtte låtene, fem av dem skrevet av herrene sjøl, får vi stifte bekjentskap med en unik duo der de to går inn og ut av hverandres tanker og linjer som om det var én hjerne som styrte det hele. Dette er musikk basert på at det skal swinge og den kommer fra et beboputgangspunkt. Harold Maberns “The Phineas Trane” – dedikert til både Phineas Newborn og John Coltrane – samt “hitlåtene” “Oleo” av Sonny Rollins og “Naima” av Coltrane, forteller oss hvor sterkt Martino og Ridl er inne i tradisjonen, men samtidig hvilket særpreg de er i stand til å sette på musikken.

“Nexus” er altså fra Martinos andre periode som gitarist og musikant. Uansett hvilke kriterier man legger til grunn så er dette strålende musisering fra en helt spesiell musikant.

Pat Martino with Jim Ridl

Nexus

HighNote Records/MusikkLosen

Gode nordiske råd

Den svensk-norske trommeslageren Anders Thorén har unnfanga en meget god idé – og satt den ut i praksis!

Tore Johansen, Per Orvang, Anders Ljungberg, Anders Thorén og Helge Lien har skapt ei lita perle.

Svenske Anders Thorén har bosatt seg i Oslo. Det vites ikke om det er årsaken til at han har ønska å fokusere sterkt på å kombinere nordiske artister. Uansett er det en god idé – musikanter fra disse landene har garantert mye til felles samtidig som de har en hel del unikt å bringe til bordet også – og på dette første møtet er det musikere og musikk fra Norge og Sverige som har takka ja til invitasjonen.

Harald og Sonja sendte trompeteren Tore Johansen og pianisten Helge Lien mens Carl XVI Gustaf og Silvia har bidratt med gitaristen Per Orvang og bassisten Anders Ljungberg. Thorén fungerer som en slags oppmann med røtter på begge sider av Kjølen.

Trommeslager Anders Thorén er mannen bak den nordiske ideen.

Dette er altså ikke noe band i tradisjonell forstand – sjøl om det høres sånn ut. Det er en kvintett håndplukka for anledningen av Thorén – som den første av forhåpentligvis mange i det som absolutt bør bli en serie.

Alle bortsett fra Ljungberg har bidratt med komposisjoner og, sjøl om det er solide særpreg hos alle komponistene, så har de mye til felles både melodisk og ikke minst uttrykksmessig. Det at de har møttes i legendariske Rainbow Stuio hos unikumet Jan Erik Kongshaug, gjør også sitt til at dette låter akkurat så vakkert, transparent og luftig som det skal.

Dette er uten unntak vakker og melodiøs musikk, ikke så langt fra ECM-land, spilt av toppfolk. Det er nesten ikke til å tro at dette er et studioband med liten eller ingen erfaring sammen før opptaksmaskina blei skrudd på.

Du verden som vi gleder oss til nye konstellasjoner med musikanter fra Danmark, Finland og Island også!

Nordic Circles

Winter Rainbow

AMP Music & Records/Musikkoperatørene

Sola står opp i vest

BenReddik er et ektefødt barn av jazzlinja i Stavanger. Nye talenter har meldt seg på.

BenReddik med noe eget på hjertet.

BenReddik er en septett bestående av unge musikanter som traff hverandre høsten 2011 da alle begynte på den tornefulle veien mot å bli profesjonelle jazzutøvere i oljehovedstaden. De kommer fra hele landet: Langesund, Firda, Ålesund, Sandefjord, Klepp, Trondheim og Oslo, noe som bekrefter at jazzen slår rot overalt. Et lite apropos i den forbindelse: jeg er imponert over kvaliteten og mengden av fremtidige jazzutøvere som utdannes i Norge, men er aldri så lite forundra over hva de skal leve av alle sammen? Er alle disse tankene tenkt av de som bør tenke dem?

Tilbake til BenRedikk. Camilla Hole og Håkon Hagen Knudsen trakterer saksofoner og bassklarinett, Marte Therese Jakobsen synger, Magnus Murphy Joelson og Johannes Fosse Solvang spiller trombone, Knut Kvifte Nesheim er trommeslageren og Morten Berger Stai har bassansvaret. Det betyr en helt spesiell bestning uten akkordinstrument der blåserne på sett og vis erstatter piano/gitar.

Materialet er totalt egenkomponert og tekstene det samme – på norsk! Mye er gjennomkomponert- og arrangert, mens noe er frittflytende.

Her er det mye talent, både individuelt og kollektivt. Mitt hovedankepunkt er låtene og tidvis arrangementene som jeg opplever som noe stive og for akademiske. “Make a mistake”, som Thelonious Monk sa til Abbey Lincoln en gang, hvis du skjønner hva jeg mener.

Flere av musikantene i BenReddik – kanskje alle for den saks skyld – kommer vi helt sikkert til å høre mye fra i åra som kommer. Det gleder jeg meg til – her finnes absolutt en kime til mye spennende og originalt.

BenReddik

Gjemsel

NORCD/Musikkoperatørene

Et hipt møte

Den spennende libanesiske trompeteren Ibrahim Maalouf inviterte med seg rapperen Oxmo Puccino. Alice i Wonderland vil aldri bli den samme.

Oxmo Puccino møter Ibrahim Maalouf – det blir det unikt musikalsk resultat av.

I 2011 spurte Ile de France-festivalen om Ibrahim Maalouf kunne tenke seg å lage en musikal basert på, eller kanskje rettere sagt inspirert av, “Alice in Wonderland”. Det syntes Maalouf var så interessant at han igjen spurte rapperen Oxmo Puccino om å bidra.

Resultatet blei kun en konsert der klassiske musikere, jazzmusikanter og et heftig barnekor danna rammen rundt de to ledestjernene. Konserten fikk strålende mottakelse, men som så ofte så blir slike store bestillingsverk lagt i skuffa etterpå.

I fjor møttes de to heldigvis igjen – den ene med røtter i Libanon og den andre opprinnelig fra Mali, men begge bosatt i den på alle måter strålende smeltedigelen Paris. Målet var enkelt og greit å få laga en skiveproduksjon slik at mange flere kunne få oppleve dette unike “verket” og få det dokumentert for evigheten. Med Maaloufs band pluss 30 klassiske musikere og barnekoret til Radio France, har Maalouf og Puccino fortalt oss de har skapt en heftig og moderne, multikulturell opera.

Her hjemme har vi ei stund nå trodd at alle de hippe trompeterne har kommet fra kjempers fødeland: Molvær, Jørgensen, Eick, Henriksen, Miljeteig er noen av de mest sentrale, men de finnes sør for Færder også og Ibrahim Maalouf er så avgjort et strålende bevis på det. Han er en framifrå instrumentalist og han skaper musikk med røtter fra både Midt-Østen og Europa der både verdensmusikk, jazz og rock er elementer i fusjonen.

Puccino, som har skrevet alle tekstene på fransk må vite, er et stort navn i Frankrike og hans måte å rappe på kler Maaloufs musikk veldig bra.

Når så musikken blir dandert av Maaloufs fusionband, barnekoret, det klassiske orkesteret og med Maalouf og Puccino som hovedsolister, så sier det seg sjøl at dette er noe helt “annerledes”.

Jeg skjønner ikke helt bakgrunnen for “Alice in Wonderland”-linken, men egentlig så er det ikke så viktig heller. Det viktigste er at det har blitt storslått, unik og vakker musikk ut av det – og det har det definitivt blitt.

Ibrahim Maalouf – Oxmo Puccino

Au pays d´Alice

Mi´ster Productions/Naxos Norway