Tor Hammerø

Nok en gang har jeg kommet over musikanter og musikk som er helt ukjent for meg. Pianisten Yves Theiler fra Sveits imponerer fra første anslag.

Blant de mange sakene jeg kan alt for lite om står sveitsisk jazz om ikke i en særstilling, så i alle fall relativt høyt oppe på lista. Plateselskapet Intakt Records, med base i Zürich, gjør sitt beste for å bøte på det. Selskapet gir ut mye spennende musikk med artister fra store deler av kloden, men har heldigvis tatt ansvaret for å presentere artister fra sitt eget hjemland også.

Etter å ha fått tilgang på musikken fra Intakt i mange år nå, så veit jeg bortimot intuitivt at det som kommer derfra har et solid kvalitetsstempel på seg. «WE» med Yves Theiler Trio er definitivt ikke noe unntak.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Sjefen spiller altså piano og har komponert alle de sju spora som varer fra vel seks til vel tolv minutter. Han er 31 år ung og har blant spilt med Gerry Hemingway og Rudi Mahall – to modernister som hører hjemme helt der oppe. Med seg har han trommeslageren Lukas Mantel og bassisten Luca Sisera og «WE» er deres tredje skive sammen.

Theiler er teknisk sett en suveren pianist som jeg har mistenkt for å ha tilbragt mer enn en time eller to sammen med Keith Jarrett og Esbjörn Svensson. Han er en melodiker av rang, men han trives også veldig godt når friere landskap blir åpna opp.

Mantel og Sisera følger Theiler minste vink og vinker mer enn gjerne tilbake – dette er åpenbart en trio som har jobba mye sammen. I tillegg til det melodiske og frie, så viser Theiler oss også at han er en romantiker og lyriker – han er enkelt og greit en pianist med en svær palett å hente fra.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Vi på denne sida av Kjølen har svært mye å takke svenskene for – spesielt i tida etter 1945. Det at Bobo Stenson kom til oss fra begynnelsen av 70-tallet og fortsatt gjør det, føyer seg inn i denne stolte rekka.

Bedre måte å markere starten på feiringa av plateselskapet ECMs 50 år, enn å presentere et fullsatt Victoria for Bobo Stenson Trio er vanskelig å tenke seg. I all rettferdighets navn så er det sjølsagt en del andre artister som også kunne ha inntatt landets kanskje beste jazzscene ved en slik anledning, men Bo Gustav Stenson – nå 75 år ung – var uansett et perfekt valg.

For oss som har levd ei stund, så har Stenson vært der helt siden begynnelse av 70-tallet – fra starten av ECMs historie mer eller mindre. Legendariske plater som «Underwear», med Arild Andersen og Jon Christensen, og «Witchi-Tai-To» med Christensen, Palle Danielsson og Jan Garbarek er to av utallige eksempler på Stensons mesterskap.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

De seineste tiåra har trio blitt Stensons foretrukne besetning. Christensen var med i en årrekke, men har blitt erstatta av Jon Fält etter hvert, mens bassansvaret hele tida har vært Anders Jormins.

Jon Fält – en verdig Christensen-arvtaker med mye humor i spillet sitt. Foto: Francesco B. Saggio

Et repertoar bestående av både Stenson- og Jormin-låter, litt Béla Bartók pluss blant annet et par sanger av den cubanske legenden Silvio Rodríguez  – ikke minst den usedvanlig vakre «Canción Contra la Indecisión» som står registrert med vel 5,3 millioner avspillinger på Spotify, avslutta møtet med trioen som fortalte oss om et empatisk kollektiv som befinner seg på aller øverste hylle.

Stenson er en melodiker og lyriker av rang. Professor Jormin har en tone, et buespill og en inderlighet som er sjelden. Fält, som leverer mer stående trommespill enn jeg noen gang har sett, tilfører masse energi med sitt oppfinnsomme, sprudlende og livsbejaende spill. Til sammen blir det Bobo Stenson Trio – en trio i verdensklasse.

I løpet av denne firedagers ECM-markeringa vil minst to band stå på scena hver kveld. Polsk/norske Maciej Obara Quartet var andre stopp på åpningskvelden, men her skulle det bli enda mer svenskehjelp.

Trommeslager Gard Nilssen har akkurat blitt far for første gang og hadde særdeles gyldig forfallsgrunn. Bassist Ole Morten Vågan måtte ta seg av sine plikter som leder for Trondheim Jazzorkester og kan vel også under tvil tilgis sitt fravær. Erstatterne Petter Eldh på bass og Jon Fält nok en gang på trommer skjente seg på ingen måte ut og sammen med bandleder og altsaksofonist Obara og pianist Dominik Wania, viste de hvordan langt framskredne jazzmusikere kan gå inn i nesten hvilken som helst setting på kort varsel.

Den opprinnelige kvartetten blei unnfanga etter at unge europeiske blei invitert til ei samling for noen år siden og siden har de spilt rundt 200 konserter kloden rundt.

Obara står får låtene i stor grad og høydepunktet for meg blei den vakre hyllesten av salige Tomasz Stanko. Her snakker vi om lyttere av ypperste klasse og med energien Fält og ikke minst Eldh tilførte kollektivet, så tok de oss inn mot natta på et fint vis. Åpningslåta, som varte knapt en halvtime, blei i meste laget for min konsentrasjons del, men det åpne, løse, men samtidig melodiske landskapet Obara & Co bretter ut – i klart slektskap med Stanko, Komeda og andre fra den stolte polske jazztradisjonen – fortalte oss på fint vis hvorfor denne musikken egner seg ypperlig både i ECM-katalogen og rundt om i verden.

Da er det bare å glede seg til de tre neste dagene – høydepunktene står i kø.

PS Et lite minus er at settene denne åpningskvelden blei litt i lengste laget. En time per band bør holde.

God, varm og herlig popmusikk skapt av veldig flinke folk har inntatt heimen. Bandet er norsk og heter Hajk.

En av de store privilegiene med å mene noe om musikk er at man stadig får tilgang på musikk man ikke ante eksisterte. Bandet Hajk, bosatt i hovedstaden, hører hjemme i den kategorien. Jeg har altså gått glipp av bandets debut fra 2017, men lover at det ikke skal bli noen vane. De er nemlig alt for bra til det.

Med Preben Sælid Andersen (vokal, gitar, tangenter, perkusjon), som jeg har mistenkt for å være hovedlåtskriver uten at det går frem av coveret eller noe annet sted jeg har snoka, Einar Næss Haugseth (tangenter og vokal), Johan Nord (trommer og perkusjon), Knut Olav Buverud Sandvik (bass, vokal, synthbass og perkusjon) og Sigrid Aase (vokal), er Hajk veldig på vei til å være et kollektiv der puslebrikkene er på vei til å falle elegant på plass.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Her har ingen veldig behov for å stikke seg fram framfor de andre. Med tre vokalister som veksler på hovedansvaret på det området, får Hajk et helt spesielt særpreg. Alle ligger langt fremme i miksen og der egner de seg da også. Jeg synes egentlig om alle «stemmene», men Sigrid Aase er likevel et åpenbart stortalent i mine ører med sitt sterke og uhyre personlige uttrykk. Som hun synger: «I Want to Be the Best Version of Myself». Det er hun så avgjort.

Flere av medlemmene i bandet har jeg støtt på også i andre sammenhenger. Det er nok et prov på at stadig flere i den oppvoksende slekt i stadig mindre grad bryr seg om sjangre – de er mye mer opptatt av at musikken har noe å melde. Aase har jeg for eksempel hørt med det eksperimentelle vokalensemblet Oslo 14 og Buverud Sandvik har jeg hørt i jazzsammenheng blant annet med bandet Papirfly.

Låtene er varme, åpne og de glir lett inn i mottakerapparetet – slik god popmusikk skal gjøre. Spesielt digger jeg balladene. Vi har med musikere å gjøre som vil dette sammen og som i tillegg kan håndverket sitt. Jeg vil gjerne få Hajk med dette bandet og dette uttrykket også i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Når man har med Pat Metheny på laget, så skjerpes ørene og resten av sanseapparatet øyeblikkelig. Saksofonisten Logan Richardson har med seg et stjernelag ellers også.

Når du kontakter supergitarist Pat Metheny, stjernetangentist Jason Moran og langt framskredne Harish Raghavan på bass og Nasheet Waits på trommer, og får ja fra alle, så betyr det aldri så lite for sjøltilliten vil jeg tro.

Altsaksofonist og komponist Richardson (39) kommer fra Kansas City. Det gjorde også en annen herre som trakterte et liknende instrument: Charlie Parker. For mange er han guden over alle guder i moderne jazz og når Richardson også har fått spilt med pianisten Jay McShann (1916-2006), som Parker også vokste opp og spilte med, så er forbindelseslinjene både mange og tydlige.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Pat Metheny er også vokst opp «rett borti gata» for Kansas City – i byen Lee´s Summit i Missouri. Om det var årsaken til at han og Richardson følte et slags bånd vites ikke, men faktum er at dette er en av de svært få gangene mestergitaristen med solide norske røtter har takka ja til å være med i andres prosjekter til og med uten at hans musikk står på menyen.

Denne skiva har blitt liggende til marinering i hylla i heimen lenge, men som all tidløs musikk så har den på ingen måte tatt skade av det. En morsom «tegneserie» i omslagsheftet forteller oss hvordan Richardson gikk fram for å sette sammen dette «bandet» og han var vel kanskje den som var mest overraska over at alle brikkene falt på plass.

Så vidt jeg vet har denne kvintetten aldri spilt live sjøl om de åpenbart stortrivdes med de elleve låtene til sjefen. Både Metheny, både på straight gitar og hans umiskjennelige gitarsynth, Moran, på akustisk og elektrisk piano, og Richardson får masse plass til å fortelle hva og hvem de er i et moderne og melodisk musikalsk landskap som helt tydelig byr på herlige utfordringer for alle.

»Shift» er ei lita og bortimot hemmelig musikalsk perle med noen av jazzens aller største stjerner i ei flott gjesterolle og med en altsaksofonist og komponist som fortjener mye mer oppmerksomhet enn det han har fått.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Highasakite har vært gjennom en svært så turbulent periode. «Uranium Heart» forteller oss at de to gjenværende står godt på egne bein også.

Noen hevder at man blir sterkere kunstnerisk av å gå gjennom kriser og konflikter. Historia er full av interne konflikter kunstnere mellom og internt i band – noen ganger har det kommet noe godt ut av det, mens andre ganger har det gått lukt åt helvete for alle de involverte.

Med fasit i hånd, eller høytalere, er det vel noe/mye som taler for at kunsterisk så har begge parter i Highasakite-konflikten greid seg rimelig bra. Når det er sagt så er det jo forbanna kjedelig at tidligere gode venner ikke greier å finne det ut av med hverandre, men det lar vi ligge akkurat nå.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Her er det altså låtskriver og vokalist Ingrid Helene Håvik, for et særpreg hun har i stemma og uttrykket sitt, og trommeslager, synthesist og produsent Trond Bersu som står for det fjerde Highasakite-albumet. Helt siden debuten og gjennombruddet med «All that Floats Will Rain» har særpreget og populariteten vært voldsom både både hjemme og ute. De som har digga Highasakite før, kommer høyst sannsynlig til å fortsette med det sjøl om det låter noe annerledes nå enn før.

Det er vel liten tvil om at stemma til Håvik har prega Highasakite hele veien – og det gjør det voldsomt også ved dette veikrysset. Produksjonen er fortsatt superproff – kudos til Bersu – og flere med jazzbakgrunn, blant andre gitarist Even Helte Hermansen og tangentist Øystein Moen, er med og sørger for at det låter fett og vel så det.

Jeg digger med andre ord fortsatt Highasakite – det de gir oss er tøft, hipt og personlig. Samtidig er det noe jeg savner. I mangel på en bedre måte å beskrive savnet, så er det et fravær av varme i uttrykket. Det blir noe kjølig og kalkulert over hjertet av uranium, men til tross for det så trives jeg altså: Do You Have a Heart, synger Ingrid Helene Håvik. Jeg mener jeg kan svare ja, men hjertet til Highasakite oppfatter jeg nå som varmtkaldt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det er opp til flere fellesnevnere i musikken, gruppene og tenkingen til den tyske saksofonisten Angelika Niescier og den russiske pianisten Simon Nabatov. En av dem er at de lager original og spennende musikk.

Altsaksofonisten Angelika Niescier (49) er født i Polen, men oppvokst i Tyskland. Pianisten Simon Nabatov (60) er født og oppvokst i Russland, men bosatt i Tyskland. Begge er nå viktige deler av et meget oppegående jazzmiljø i storbyen Köln. Det er også enda flere fellesnevnere som jeg skal komme tilbake til etter hvert.

Niescier har aldri bodd i New York, men hun har samarbeida en rekke ganger med noen av de mest fremtredende av jazzhovedstadens alternative storheter. Bassisten Christopher Tordini er med på sin tredje plate med Niescier som leder og på de to første var også trommeslageren Tyshawn Sorey med. Nå har Gerald Cleaver tatt over trommestikkene og så er trompeteren Jonathan Finlayson, som noen fikk stifte hyggelig bekjentskap med på Kongsberg for noen år siden i bandet til Steve Coleman, med på deler av utflukten.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Niescier er definitivt en modernist. Hun er sterkt inspirert av ikonet John Cage, men samtidig er hun en melodiker som gjør det «lett» å følge hennes intensjoner. I NY-herrene har hun funnet tre sjelsfrender som følger og utfordrer henne hele veien og som forteller oss at forbindelsen hun har oppretta med New York-miljøet fungerer akkurat slik hun har tenkt det.

Nabatov har tilbragt flere år i New York som student, men er nå altså bosatt i Köln. Han har holdt kontakten med NY-miljøet samtidig som han samarbeider med musikere over store deler av Europa. Nok en fellesnevner med Niescier er trommeslageren Cleaver – så avgjort en av The Big Apples aller mest lyttende og spennende i faget. I tillegg bidrar bassist Michael Formanek, tenor- og sopransaksofonist Tony Malaby og gitarist Brandon Seabrook til å løfte de sju Nabatov-komposisjonene.

Cleaver har Nabatov jobba med tidligere mens de tre andre er «nykommere» når det gjelder å spille sammen med pianisten som skriver personlig, melodisk og utfordrende musikk for noen av New Yorks aller beste musikanter fra underskogen.  Malaby jobba jo i si tid med med legenden Paul Motian og musikken Nabatov skriver er absolutt i slekt med Motians univers.

Musikken til Angelika Niescier og Simon Nabatov forteller oss at det skjer mye spennende rundt om i Europa. Det skader heller ikke med New York-samarbeid tydeligvis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Etter å ha falt i den tradisjonelle irske musikkgryta, la Anders Lillebo jazzkarriera på hylla. Han stortrives åpenbart med sitt nye ståsted.

Både herrens og musikkens veier er ganske så uransakelige. For Anders Lillebo (32) fra Drevsjø i Hedmark har det ført til at han etter studier på blant annet Musikkhøgskolen og lefling med jazzuttrykket, fant ut at det var tradisjonell irsk musikk som snakka aller mest til han.

Det har igjen ført til flere opphold i Irland samt at han platedebuterte under eget navn med «Departure» for to år siden – et album der trekkspilleren og tangentisten Lillebo møtte en rekke irske storheter på hjemmebane.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Nå har Lillebo snudd litt på flisa. Han har flytta hjem til Drevsjø og invitert tre gode venner, fiolinisten, mandolinisten og banjoisten Olav Rossebø, den irske bouzoukispilleren og banjoisten Arthur Stones og og den engelske gitartisten James Taylor, til å tilbringe sammen for å skape god stemning og ditto musikk.

Det skjedde sommeren 2018 og med god tid så førte intensiv jamming på i all hovedsak irske tradlåter, et par norske valser og en Lillebo-komposisjon til at hjemkomsten til Lillebo har blitt en svært så hyggelig musikalsk sammenkomst.

Jeg er fascinert av dette uttrykket og det er åpenbart svært dyktige musikanter som har satt hverandre stevne. Musikken er livsbejaende og tar med seg tradisjonen inn i vår tid, men i lengden blir den likevel noe enstonig for mitt ringe mottakerapparat. Uansett skal Anders Lillebo ha all ære for å leve ut drømmen sin og gjøre det på et fint vis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Trompeteren Avishai Cohen og pianisten Yonathan Avishai har spilt sammen siden de gikk i kortbukser i Tel Aviv i Israel. Nå bor de i hvert sitt land, men kontakten er fortsatt av det utmerkede slaget.

Sjøl om Cohen har gjort som sine søsken, klarinettisten Anat og saksofonisten Yuval Cohen, og flytta til New York og Avishai har slått seg ned i Frankrike, så har ikke kjemien blitt dårligere av den grunn mellom de to herrene som er i begynnelsen av 40 åra.

De har fortsatt å jobbe sammen i en rekke konstellasjoner, men denne innspillinga er den første de gjør som duo og tro det eller ei, men det var altså ECM-sjef Manfred Eicher sin idé.

Eicher hørte for seg seg at det kunne oppstå noe spesielt når de to møttes i studioet i Lugano i Sveits som Eicher og ECM nå benytter i stor grad etter at Jan Erik Kongshaug solgte og forlot Rainbow.

Og nok en gang hadde Eicher helt rett i sine antakelser. De ni samtalene mellom de to barndomsvennene er basert på låter de enten har skrevet sjøl eller henta fra felles inspirasjonskilder som John Coltrane, Duke Ellington, Abdullah Ibrahim, Ornette Coleman, Milt Jackson, Stevie Wonder og en go´ natta sang av den israelske legenden Sasha Argov.

Musikken er uten unntak vakker, nedpå og egna til at den store ro kan senke seg. De to er i besittelse av hver sin unike stemme – stemmer som klinger perfekt sammen og som benytter seg av mulighetene dette spesielle rommet i Lugano byr på. Manfred Eicher beviser også nok en gang sine spesielle evner som fødeselshjelper.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

For meg hører pianisten Brad Mehldau hjemme i samme kategori som Bill Evans og Keith Jarrett. Helt øverst med andre ord. Det bekrefta han nok en gang denne magiske kvelden på Victoria.

Med venstre øre mot tangentene, med høyre skulder hevet og med øynene lukket – slik jeg husker Brad Mehldau (49) fra alle møtene med han – møtte han et forventningsfullt og fullsatt Victoria på den første av to konserter. Han har siden midten av 90-tallet i stadig større grad fortalt oss hvilken unik pianist han er – sjøl om han bygger på tradisjonen, så har han skapt sitt helt eget uttrykk.

Det er altså en følsomhet og en eleganse i det melodiske, intrikate, men likevel tilgjengelige pianospillet til Mehldau som det tar et hundredel av et sekund å slå fast at det er kun han som kan formidle. Han er en lyriker av aller ypperste klasse og samtidig swinger det noe infernalsk av både han og trioen hans.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Jeff Ballard på trommer og Larry Grenadier på bass har vært en del av Mehldaus musikalske DNA i flere tiår nå og hvis noen lurer på hvordan et BAND låter som kan hverandre ut og inn, så er det bare å vie denne trioen full oppmerksomhet. Det er en kjemi, en forståelse, en musikalitet og samtidig en utfordring i alt de foretar seg som hører hjemme blant de kun de aller beste.

Med et repertoar bestående av egne låter, blant annet en nydelig hyllest av John Scofield, «Gentle John», Cole Porters «From This Moment On», en hinsides vakker tolkning av Elvis Costellos «Baby Plays Around», «Dark Turn of Mind» av singer/songwriteren Gillian Welch og ei oppløpsside med Wes Montgomerys «West Coast Blues», John Coltranes «Countdown» – låta som satte Jan Garbarek i gang som guttunge på Årvoll i Oslo og «Secret Love» helt til slutt, blei dette en konsertopplevelse for minnebanken.

Jeg sitter og hører på Mehldaus helt ferske soloutgivelse «Live in Tokyo» mens jeg skriver disse ordene. Det er også overordentlig vakkert og personlig og som jeg tenkte mens han og trioen ga oss den store opplevelsen, så hører jeg for meg Brad Mehldau som et helt orkester i seg sjøl. 19. september 2019 vil bli huska – lenge.

Brad Mehldau Trio

Victoria Nasjonal Jazzscene. 190919

Ca 300 – utsolgt

Siril Malmedal Hauge har allerede fortalt oss at hun er i besittelse av ei stemme som gjør at hun vil være med å prege norsk musikkliv i mange tiår fremover. Med debuten under eget navn kommer det nok en nydelig bekreftelse.

Med sine røtter i Langevåg på Sunnmøre, så måtte det nesten gå som det gikk – Siril Malmedal Hauge (26) måtte bli musiker. Vi snakker nemlig om øya Sula der Nils Petter Molvær, Brazz Brothers, Ytre- Suløens Jass-ensemble, Kåre Nymark og mange andre på svært så høyt nivå, kommer fra.

Malmedal Hauge falt i gryta som svært ung og hun har vel egentlig aldri vært i tvil – det var musikk som skulle bli hennes lodd i livet. Etter noen år på jazzlinja i Trondheim, har hun nå inntatt hovedstaden og i fjor kunne hun påtreffes i to forskjellige duoer på cd, både med pianisten Alf Hulbækmo og gitaristen Jacob Young. Begge strålende på hvert sitt vis.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I 2018 blei Malmedal Hauge også tildelt den store talentprisen under Moldejazz. Det medførte blant annet at hun fikk gjøre sin «takk-for-prisen»-konsert under årets festival. Det gjorde hun med bravur og mye av repertoaret var henta fra debutskiva  hennes under eget navn, «Uncharted Territory».

Her har Malmedal Hauge skrevet alt av tekst og musikk – det vil si ni låter som blant annet handler om forandringer og oppdagelser. Dette er noe alle unge – eldre også for den sakens skyld – opplever og forhåpentligvis vokser på. Det er likevel få som greier å sette ord på det slik Malmedal Hauge gjør det og det er enda færre som makter å skrive så fine låter som hun gjør.

Vi befinner oss i et åpent, melodisk og luftig jazzlandskap med sterke impulser også fra popens univers og fra singer/songwritertradisjonen og med Malmedal Hauges evne til å skape luft, tid og rom rundt seg, så har dette blitt nok ei nydelig reise på vei mot Siril Malmedal Hauge.

Når hun så omgir seg med det ypperste av den oppvoksende slekt representert med Henrik Lødøen på trommer, Martin Morland på bass, Kjetil André Mulelid på tangenter, Martin Myhre Olsen på saksofoner, Torgeir Hovden Standal på gitar samt en stryketrio med Isa Caroline Holmesland på bratsj, Kaja Fjellberg Pettersen på cello og Adrian Løseth Waade på fiolin, så er reisefølget av typen utmerket.

Ved hvert nytt møte forteller Siril Malmedal Hauge oss at hun er et talent helt utenom det vanlige. Det er jeg sikker på at historiefortelleren fremfor noen, Joni Mitchell, ville ha ment også om hun fikk anledning til en lytt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.