Årets høydepunkt

For mange, undertegnede inkludert, var konserten med Vijay Iyer Sextet under Moldejazz kanskje årets høydepunkt. Her kommer bekreftelsen på hvor bra denne musikken er.

Vijay Iyer, nummer to fra venstre, er en av jazzens viktigste stemmer.

Foto: Lynne Harty

Pianisten, komponisten og bandlederen Vijay Iyer (45) forteller oss hver gang han gir lyd fra seg at han er en retningsgiver – han er en av jazzens mest innovative musikanter rett og slett. Som Artist in Residence i Molde i sommer fortalte oss med sine fem utgaver at det virker som om han ikke har noen grenser. Hver gang han satte seg ved pianoet, åpna han nye dører.

Det er sjølsagt opp til ørene som hører hvilke dører som er de mest spennende å gå gjennom og hvilket rom det er mest interessant å bli værende i. For min del blei den seine og intense kvelden på den intime scena Storyville den aller mest givende og varige og musikken vi som var så heldige å få oppleve, blei spilt inn i New York i april. Nå kan altså noen få muligheten til å gjenoppleve den og mange andre få høre den for første gang.

Amerikanske Iyer, med indiske røtter, har blitt kåra til årets artist i verdens mest anerkjente jazzmagasin, DownBeat, både i 2012, 2015 og 2016. Det sier det aller meste om hvilken anseelse Iyer nyter og jeg har ingen problemer med å si meg enig. Både som komponist og pianist tar han med seg impulser fra straight jazz, samtidsmusikk, indisk tradisjonell musikk, funk og gudene vet hva og setter det sammen til et univers som er fullstendig hans eget.

Med seg har Iyer et superlag av likesinnede sjelsfrender: bassisten Stephan Crump, kornettisten, flygelhornisten og elektronikeren Graham Haynes – sønn av trommelegenden Roy Haynes, altsaksofonisten Steve Lehman, tenorsaksofonisten Mark Shim og ikke minst trommeslageren Tyshawn Sorey. Denne sekstetten er på alle slags vis et kollektiv der alle får plass og rom – det er ikke Iyers solotripp på noe som helst slags vis, sjøl om han jo er premissleverandøren underveis som komponist av all musikken også.

Det er et driv, et trøkk og en originalitet i denne musikken og i disse musikantene som er nok en bekreftelse på at Vijay Iyer er blant de aller viktigste og mest visjonære musikerne, komponistene og bandlederne på kloden anno 2017.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Vijay Iyer Sextet

Far From Over

ECM/Naxos Norge

En unik verden

Den amerikanske komponisten Michael Pisaro har med hjelp av to norske musikere invitert oss inn i en unik og spennende verden.

Michael Pisaro har noe helt eget å melde.

La det være klart med en gang: den verdenen komponisten Michael Pisaro inviterer meg inn i, er ganske så ukjent for meg. Likevel lar jeg meg fascinere og mye av grunnen er sikkert min langt framskredne nysgjerrighet.

Dette er musikk som for enkelhets skyld kan plasseres i kategorien samtidsmusikk eller i alle fall i båsen eksperimentell musikk. I løpet av de 17 "satsene", som til sammen varer i vel en time, åpner Pisaro opp for en lydverden der små, nesten minimale forandringer gjør at man blir "tvunget" til å konsentrere seg kraftig for å få med seg budskapet.

Verket, som er skrevet i 2009 for bassklarinett, elektrisk gitar og tape, oppleves som små, stille innsyn i Pisaros observasjoner av de fire "tilstandene", som en bekreftelse av Garbareks påstand om at musikken er forskjellig, men likevel helt lik.

Musikken som er fri for tradisjonell melodikk og rytmikk, men som hele tida har en tydelig puls i seg, og tilstandene, utvikler seg sakte – fantastisk herlig i motsetning til alt mulig annet rundt oss. Mye av æren for det skal sjølsagt gitarist, og ymse annet, Håkon Stene og bass- og kontrabassklarinettist Kristine Tjøgersen ha.

Stene og Tjøgersen makter å skape stemninger og rom som gir oss som lyttere plass til å ta bolig i Pisaros unike univers. Om jeg har skjønt hva og hvor han vil med denne musikken? Det er langt i fra sikkert, men jeg har uansett hatt glede av å bli invitert inn i denne unike verdenen.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Håkon Stene og Kristine Tjøgersen tar oss med inn i en "ny" verden.

Michael Pisaro

Asleep, Street, Pipes, Tones

HUBRO/Musikkoperatørene

Herlig brygg!

Dens svenske trommeslageren og visjonæren Bengt Berger kjenner få om noen grenser.

Bengt Berger, helt til høyre, med hele den svensk-indiske-ghanesiske gjengen.

Den svenske trommeslageren, bandlederen og komponisten Bengt Berger (75) er ei ustoppelig søkende sjel. Det skal vi være veldig glade for – det har det nemlig kommet usedvanlig mye vakker og livgivende musikk ut av. Alle som har vært i nærheten av musikanter som har forsøkt å sette sammen en turné med et band på en viss størrelse, vet hvor krevende det kan være. Berger er heldigvis av typen som ikke lar seg stoppe av slike problemstillinger og i januar i fjor la han ut på turné i India med sitt store band Beches Brew – se ikke bort fra en viss inspirasjon fra Miles Davis´ "Bitches Brew" her – og i oktober for knapt et år siden, var det klart for svensk turné med det samme prosjektet. Den er den delen av turen vi får være med på her med liveinnspillinger fra Stockholm, Malmö og Umeå.

Berger har helt siden 60-tallet vært opptatt av både jazz og musikk og kulturer et stykke utenfor den slagne landevei. Han flytta til India for å komme nærmere og lære mer om musikken og kulturen og seinere gikk turen til Afrika med det samme formålet. Han skapte band og "samfunn" som Bitter Funeral Beer Band, der blant andre Don Cherry spilte ei sentral rolle, og hele tida siden har Berger revet ned murer og fusjonert ideer, musikk og kulturer på et vis han har vært ganske så aleine om.

Med "Beches Indian Brew" har han skapt et "samfunn" der saksofonistene Thomas Gustafsson, Jonas Knutsson og Sir Thomas Jäderlund, gitaristene Max Schultz og Göran Klinghagen, bassisten Stefan Bellnäs, fiolinisten Livet Nord, perkusjonisten og elektronikeren Lise-Lotte Norelius og lydmannen Sigge Krantz møtte de indiske musikerene Akkarai Sisters, K. U. Jayachandra Rao og B. Shree Sundarkumar på alt fra fioliner, perkusjonsinstrumenter og vokal samt Doe Kushiator fra Ghana på perkusjon.

Det har ført til et møte av de sjeldne, livsbejaende og ikke minst viktige. Med et repertoar, som med ett unntak Berger har skrevet, som henter impulser fra "alt" Berger har vært inspirert og opptatt av, blir vi nesten bokstavelig talt tatt med på ei reise bortimot jorda rundt. Det er gjennom slike møter og slike uttrykk jeg i min naivitet ser eller hører for meg at verden kan bli et bedre sted å være. Her brytes det ned murer og grenser krysses og her uttrykkes det motsatte av hatretorikken vi har fått kjenne på i valgkampen vi har lagt bak oss.

Det er så mye varme, kjærlighet og livsbejaenhet i denne musikken at de som blir værende likegyldig til den bør vurdere profesjonell hjelp av folk med lang utdannelse og erfaring. Dette er et viktig møte og flott og viktig musikk.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bengt Berger

Beches Indian Brew

Country & Eastern/Naxos Norway

Unike brødre

Christian og Fredrik Wallumrød har mye på hjertet – som resten av den usedvanlig musikalske Wallumrød-slekta. Her kommer det et nytt strålende eksempel på det.

Fredrik og Christian Wallumrød – brødrene sine det.

For et par år siden kom en vinyl inn døra med tre låter signert Brutter, det vil si Christian og Fredrik Wallumrød. Sammen med søster Susanna og søskenbarn David utgjør Wallumrød-slekta kanskje den mest musikalske gjengen i kongeriket og uansett i hvilken setting vi støter på dem, så har hver og en av dem dette helt spesielle å by på.

Nå er altså Brutter klar med oppfølgeren "Reveal and Rise". All musikken er, som sist, unnfanga av de to i fellesskap. Christian trakterer trommemaskin, synth og elektronikk mens Fredrik har ansvaret for trommene, trommesynth og elektronikk. Var debuten "Brutter" av det unike slaget, så har årets visittkort blitt om mulig enda mer spennende.

Lydlandskapet er av det helt spesielle slaget og rytmisk og melodisk utfordrer de to de aller fleste vedtatte normer. Det betyr ikke at alt er flytende, fritt og uten et definert beat, men det betyr at de utfordrer både seg sjøl og oss til å finne fram til det. Det finnes en helt klart struktur der inne og det er veldig morsomt og spennende å være med på leitinga etter den. Dette er musikk som krever noe og som gir masse tilbake til den som er villig å åpne opp for den.

Storebror Christian, født i 1971 og to år eldre enn Fredrik, har markert seg kraftig som bandleder i en rekke konstellasjoner opp gjennom åra. Fredrik har ikke vært like markant i den rolla, men sammen har de funnet fram til noe de er helt aleine om. Brutter åpner og greit musikalske dører som vi ikke ante fantes før de to inntok høytalerne. Tøft, annerledes og spennende!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Brutter

Reveal and Rise

HUBRO/Musikkoperatørene

Brødre i ånden

Det unge polske fiolinstjerneskuddet Adam Bałdych omgir seg med norske toppmusikanter. Det er det mulig å ha full forståelse for.

Adam Bałdych omkransa av Helge Lien, Frode Berg, Per Oddvar Johansen og Tore Brunborg – for en gjeng!

For to år siden ga Adam Bałdych oss mer enn en indikasjon på hva hans samarbeid med Helge Lien Trio ville føre til med kvartettens debutalbum "Bridges". Da dreide det seg om musikalsk brobygging – nå har de fire reist masse og spilt mye sammen og oppfølgeren har fått det beskrivende navnet "Brothers" både mynta på de fires samarbeid og stadig sterkere bånd, samt at det er en hyllest til Adam Bałdychs avdøde bror, Grzegorz.

La det være slått fast med en gang: Adam Bałdych føyer seg elegant inn i den stolte polske jazzfiolintradisjonen som Michael Urbaniak og Zbigniew Seifert var viktige i etableringa av. Han er enkelt og greit en usedvanlig dyktig og uttrykksfull musikant med en teknikk som matcher hans ambisjoner på alle slags vis.

Når han så har fortsatt å videreutvikle samarbeidet med Helge Lien (piano), Frode Berg (bass) og Per Oddvar Johansen (trommer), musikanter som avgjort befinner seg på det samme nivået som Bałdych, så er dette visittkortet bestående av Bałdych-komposisjoner, samt en duoversjon Leonard Cohens gjennomspilte "Hallelujah" sammen med Lien, nok en stadfestelse av at dette er musikanter i det aller ypperste sjiktet. Det at Tore Brunborg bidrar med sin unike, sterke og varme saksofontone på noen spor, skader såvisst heller ikke.

Musikken er varm, mørk, ettertenksom og utadvendt – alt dette og mer til. Den er uten stans melodisk og egna til sinnets vederkvegelse. Vakkert er det – usigelige vakkert faktisk.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Adam Bałdych & Helge Lien Trio

Brothers

ACT/Musikkoperatørene

Personlig hilsen

Christian Ingebrigtsen er en sangsmed med mye på lager. Her gir han oss sine egne og mest personlige sanger.

Christian Ingebrigtsen har noe eget å komme med.

Det kommer neppe som noen bombe at musikken Christian Ingebrigtsen har stått for opp gjennom åra, ikke akkurat er dagligdags for mine ører. Det kommer den heller ikke til å bli, men siden postmannen var så hyggelig å bringe hans første soloalbum på ti år til heimen, så synes jeg at det er bare rett og rimelig at jeg tilbringer litt tid med den. Og jeg har blitt behagelig overraska.

Jeg lener meg ofte på Duke Ellingtons musikkanskuelse: det finnes bare to typer musikk, god og dårlig. Med den i bakhodet, så faller "Got to Be" helt klart ned i kategorien god. Årsakene er mange for så vidt mange, men de viktigste er at Ingebrigtsen er en flink låtskriver, en bra sanger og en flink formidler. Det holder ei god stund det.

Ingebrigtsen, med ei lang og solid popkarriere bak seg spesielt med gruppa a1, har brukt lang tid på å komme i mål med denne soloskiva. Hovedårsaken er at han har vært en svært opptatt herre på mange områder, blant annet med å skrive låter for andre artister. Noen av låtene han har unnfanga har han underveis skjønt har vært av typen så personlige tar han ikke ville gi dem fra seg – han ville enkelt og greit spille dem inn sjøl når tida var inne.

Nå var han og timeplana endelig klar og de 12 låtene forteller oss om en historieforteller av klasse sjøl om ikke klisjeene helt har fått fri. Låtmessig henter han hemningsløst fra både country, reggae, pop og sikkert mye mer og med sin prikkfri engelskuttale og diksjon, så snakker han garantert til et publikum over hele kloden.

Når så Ingebrigtsen har med seg allsidige kremmusikanter som Rino Johannessen, Hermund Nygård, Børge Petersen-Øverleir og Jonny Sjo, så sier det seg sjøl at tonefølget også er i de beste hender. For alle der ute som vil ha litt påfyll av personlig og ganske ufarlig popmusikk, så er Christian Ingebrigtsen klar.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Christian Ingebrigtsen

Got to Be

Incicon/Cameloso

Jazz med stor J

Det å gå på jazzklubb er noe av det hyggeligste som finnes – spesielt når musikken snakker til meg. Her blir vi tatt med på Jazzhus Montmartre i København og blir møtt av den amerikanske trommeslageren Rodney Green og hans utmerkede kvartett.

Rodney Green – definisjonen på det å swinge.

Trommeslageren og bandlederen Rodney Green (38) har spilt med både Diana Krall, Christian McBride, Tom Harrell og Joe Henderson – før han runda 20! Det sier vel det aller meste om hvilket unikt talent vi har med å gjøre. Seinere har Charlie Haden og Mulgrew Miller vært blant arbeidsgiverne. Nå jobber han i stor grad med sin egen trio og i trioen til en annen Green, pianisten Benny Green.

I februar i fjor blei han invitert til det legendariske Jazzhus Montmartre i København for å gi publikum tre dager med straight, hardtswingende jazz med røtter i bebop- og 60-tallsjazzen. Dette har de jo en voldsomt stolt tradisjon for i København og Danmark, nemlig å invitere amerikanske musikanter for bli værende i kortere eller lengre tid og gjerne skape musikk sammen med de innfødte.

Slik blei det også disse tre dagene i fjor: Green tok med seg sin faste bassist David Wong og den svært langt framskredne vibrafonisten Warren Wolf og inviterte med seg den danske pianisten Jacob Christoffersen. De blei invitert til å leke uten alt for mye øvelser involvert, men så er de heller ikke av typen som trenger det, spesielt ikke når repertoaret er som det er her.

To Chick Corea-låter, "Bud Powell" og "Humpty Dumpty", to av Thelonious Monk, "Well You Needn´t" og "´Round Midnight", Bill Evans´"Emily", Miles Davis´ "Budo" og Cole Porters "Just One of Those Things" står på programmet. Dette er musikk og låter disse gutta har inne før de møtes og under mottoet la oss se hva som skjer, har de gått til verket.

Egentlig så vet vi vel hva vi får i løpet av denne knappe timen. Med slike kapasiteter som synes det er morsomt å leike med hverandre så er det bare å trykke på knappen og la det stå til – og du verden som det stod til!

Vi snakker Jazz i denne gata på aller øverste nivå og alle får masse rom til å fortelle hvem de er og hva de står for. Green har absolutt ikke noe behov for å breie seg på bekostning av de andre – han forteller bare med sin pure tilstedeværelse at han er en autoritet mer enn klar for å ta over stafettpinnen etter legender som Art Blakey og Billy Higgins. Har du lyst å ta en tur på jazzklubb med topp musikanter og flott stemning når det enn måtte passe deg? Da anbefales det å invitere Rodney Green & Co hjem med en eneste gang.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Rodney Green Quartet i aksjon på Jazzhus Montmartre i København.

Rodney Green Quartet Feat. Warren Wolf

Live at Jazzhus Montmartre

Storyville Records/MusikkLosen

Taxt og tone

Tubaisten Martin Taxt går sine egne veier – helt egne veier!

Sammen med sine russiske medsammensvorne Kurt Liedwart og Andrey Popovskiy skaper Martin Taxt noe helt spesielt.

Martin Taxt (36) er en allsidig trønder med formell bakgrunn fra både Paris og Musikkhøgskolen i Oslo bak seg. Hans tuba har dukka opp hos artister som Maria Mena og Odd Nordstoga og han har vært en viktig del av gruppa Music for a While med Tora Augestad, Stian Carstensen, Mathias Eick og Pål Hausken. Sjøl om dette er relativt straighte settinger, så har jeg en mistanke om at en stor del av Taxt sitt musikalske hjerte befinner seg i den eksperimentelle sfæren. Her kommer det to utmerkede prov på det.

I november 2015, etter at Taxt hadde vært i Russland et par måneder tidligere med det norske kunstnerkollektivet Verdensteateret, møtte han igjen Kurt Liedwart, som "spiller" på EDB-maskina ppooll – et nettverkssystem for både lyd og bilde hvis jeg har skjønt det riktig, men det er jo langt i fra sikkert, og Andrey Popovskiy, som trakterer bratsj, elektronikk og "ting".

Sammen med Taxts mikrotonale tuba har de tre funnet hverandre og skapt et elektroakustisk landskap langt hinsides noe annet som har vederfaret eders sanseapparat. Det er spennende, det er stygt, det er rart, det er vakkert og det er uten stans originalt og modig.

Martin Taxt med den japanske innovatøren Toshimaru Nakamura.

Japanske Toshimaru Nakamura og Taxt har jobba sammen siden 2006 i bandet Kokobu Senjû. Nakamura har både miksa og mastra "Hjem". I april i fjor var de to på turné i Japan – Nakamura med sitt miksebord og Taxt med sin mikrotonale tuba.

Vi får være med på tre "konserter" som varer til sammen i cirka 36 minutter. Dette låter også akkurat så annerledes som trioen med de to russerne – likt, men helt forskjellig som Jan Garbarek en gang beskrev musikken sin. Det er støy, det er stille, det er kommunikasjon, det er søken, det er kompromissløshet, det er både vilje og evne til å stake opp ny kurs.

Martin Taxt er ei original og søkende musikalsk sjel. De som er i tvil om det kan bare sjekke ut disse to visittkortene.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kurt Liedwart – Andrey Popovskiy – Martin Taxt

Hjem

Mikroton Recordings/Diger Distro

Toshimaru Nakamura & Martin Taxt

Listening to the Footsteps of Living Ones Who Are Still on the Ground

ftarri.com/Diger Distro

Modig og originalt

Setter man sammen to sveitsiske og to portugisiske improsjeler, kan det lett bli noe helt unikt ut av det. Det har det definitivt blitt i dette tilfellet.

Big Bold Back Bone i fri utfoldelse.

Jeg må innrømme at Luis Lopes, Marco von Orelli, Sheldon Suter og Travassos er fire totalt ukjente størrelser for meg. Når det mer enn oppegående portugisiske selskapet Clean Feed Records, med blant annet en rekke norske musikanter og konstellasjoner i stallen, står bak denne utgivelsen, er det en mer enn sterk nok indikasjon på at det er både dyktige musikanter med masse integritet involvert og at det er musikk med visjoner som er på vei.

Sveitserne von Orelli og Suter spiller henholdsvis trompet og sleidetrompet og trommer, mens portugiserne Lopes og Travassos har ansvaret for gitar og elektronikk. Det de unnfanga i Lisboa den 30. november 2015 er en ekskursjon på godt og vel 43 minutter som de har kalt "Immerge" og som jeg lover er ulikt alt annet som har kommet din vei.

Musikken, som er fri for tradisjonell melodikk og rytmikk, oppleves som en søken der fire åpne og kompromissløse musikanter utfordrer seg sjøl, hverandre og oss på vei til noe som gjør at både de og vi må skjerpe alle sanser – uten stans.

Det er stille, det er luft, det er støy, det er kommunikasjon, det er et ønske om å skape noe i mange typer grenseland der samtidskunst/musikk, installasjon og impro spiller sentrale roller. Big Bold Back Bone tør å gå dit ingen har gått før og de gjør det med suksess.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Big Bold Back Bone

In Search of the Emerging Species

Clean Feed Records/cleanfeed-records.com

Fake facts????

For noen måneder siden tilbrakte jeg noen dager sammen med "3740 forbausende fakta". Nå er gjengen bak det superpopulære engelske TV-programmet "Quite Interesting" klar med ytterligere "1181 fornuftsstridige fakta". Mer moro med andre ord!

John Lloyd, John Mitchinson og James Harkin har det garantert moro på jobben.

TV-programmet "Quite Interesting" eller QI, har vært en seersuksess av de sjeldne der borte på fotballøya med legenden Stephen Fry som frontfigur. Bak han finnes det sjølsagt en voldsom redaksjon som uten stans spar opp faktagrunnlaget for TV-suksessen og heldigvis har de funnet ut at det er en god idé å gi ut mye av materialet i bokform også.

Mitt første møte med bokversjonen går altså bare noen måneder tilbake i tid da samleutgava "3740 forbausende fakta" kom ut på norsk. Heldigvis er det slik at tilfanget er bortimot utømmelig og nå har redaktørene Lloyd, Mitchinson og Harkin, med god hjelp av et enormt hjelpekorps må vite, begått ei ny bok der 1234 mer eller mindre utrolige fakta på engelsk har blitt til "1181 fornuftsstridige fakta" på norsk.

Dette er intet mindre enn stor underholdning og boka fyker unna på noen få timer. Alle sannhetene (for det må vi jo tro at de er, ikke sant?) er formulert kort og kjapt. Noen er så rare, merkelige og smått utrolige at de må leses minst to ganger, mens mange andre er slik at man blir sittende å humre.

Eksemplene står sjølsagt i kø og her hentes det frem et lite knippe for å illustrere hvorfor hele ideen bak IQ, både på TV og mellom to permer, har blitt så utrolig populær. Det er altså slik at det finnes 19 språk som snakkes av bare ett menneske, og det er også sant at da den britiske dronninga fødte prins Charles, så spilte prins Philip squash.

Av det alvorlige slaget er det faktum at hver time begår en amerikansk krigsveteran sjølmord og mer kuriøst at det i følge dansk lov er forbudt å skjende fremmede lands flagg, men tillatt å brenne det danske !!!!! At Edith Wagner fra New York i 1901 gifta seg med sin malteserkatt er vel noe de fleste allerede vet og det samme når det gjelder at all sex mellom mark skjer i 69-stillingen. Noe annet skulle tatt seg ut!

Dette er altså ei bok som sørger for god stemning og en del undring og ikke minst humring. Minuset er at en del av eksemplene er så engelske at vi her på den andre sida av Nordsjøen ikke har noen forutsetninger for å skjønne hva de handler om. De kunne med fordel ha vært droppa, men pytt au: vi overlever både det og en SMS fra Arbeiderpartiet med oppfordring til å stemme på dem. Verden har så avgjort større problemer å stri med.

John Lloyd, John Mitchinson & James Harkin

1181 fornuftsstridige fakta

Font Forlag