Det slår meg hvor privilegert jeg er, men sikkert alt for sjelden. Det at jeg blir «fora» med musikk med de fleste sjatteringer av artister jeg aldri har hørt om er et av mine store privilegium. Vokalisten og saksofonisten Kjetil Flatland hører hjemme i den kategorien og jeg har umiddelbart fått meg en ny favoritt.
Kjetil Flatland har mye å melde og gjør det på et vakkert og inderlig vis.
Kjetil Flatland (30) kommer fra tjukkaste Telemark og det høres. Han synger på den herlige dialekta som vi har blitt vant til gjennom møter med blant andre brødrene Nordstoga og Ingebjørg Bratland, sjøl om det er forskjeller og nyanser også – Flatland kommer fra Seljord med de særegenheter det fører med seg. All musikk og alle tekster er skrevet av Flatland, stort sett på hyttetur der den store ro har senka seg, og han forteller oss med en eneste gang at han, som de andre jeg har nevnt her, er en historieforteller av rang.
Etter at Flatland avslutta jazzstudier på Musikkhøgskolen i Oslo i 2010, har han undervist i musikk på folkehøgskolen i hjembygda Seljord. Der har han sikkert gjort en framifrå jobb, men det betyr at slike som meg i alle fall ikke har fått gleden av å oppleve hans åpenbare talent. For to år siden ga han (noen av) oss debutalbumet «Ein song til deg», men det har altså gått meg hus forbi.
Nå er det heldigvis min tur også å få hilse på Flatland og hans musikalske univers. Han skriver om relasjoner, nære, gode og viktige, han tar opp de store spørsmåla på et inderlig og troverdig vis og han forteller oss hvor viktig naturen er for hans livsanskuelse. Når han så formidler dette med en varm og flott tenor/baryton, så er det en sann fryd å tilbringe tid med Flatland og i hans verden.
Når han toppen på av dette skriver flotte poplåter med klare impulser fra både folkemusikk og jazz, låter som i stor grad fester seg etter et par runder i spilleren, og har med seg klassemusikere som Ivar Loe Bjørnstad (trommer), Ellen Brekken (bass), Helge Wahl Flatland (tangenter), Vegard Ringsby Hasselgård (gitar) og Erlend Viken (fele) og sjøl spiller saksofon med en like inderlig tone som han synger, så er det bare å ønske velkommen til ei ny flott stemme på alle slags vis.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Pianisten, gitaristen og vokalisten Troels Jensen er intet mindre enn en legende i dansk musikkliv. Her presenterer bluesfaderen der sør sitt band The Healers og nok en vokalist, Miriam Mandipira, som alle har beriket danskene i en årrekke nå.
Troels Jensen, The Healers og Miriam Mandipira skaper god og blå stemning.
«I´m a bluesman to the bone» synger Jensen, som passerte 70 i fjor, på åpningssporet. Etter å ha tilbragt kvalitetstid sammen med han og bandet hans – for første gang for min del – hersker det absolutt ingen tvil om det. Helt siden 60-tallet har Jensen, som blei «befalt» av den legendariske blues- og gospelsangeren og gitaristen Sister Rosetta Tharpe, oppholdet seg i dette landskapet og det er så åpenbart som vel mulig at Jensen og bluesen hører sammen.
Jensen har jobba med storheter innen sjangeren som Sunnyland Slim og Mickey Baker. Jensen har i flere tiår turnert rundt om i Europa med sitt Delta Blues Band og nå har han også greid å realisere sin store drøm, nemlig å etablere et stort band med rytmeseksjon – The Healers, blåsere – The Blues Horns og korister – The Belles of Joy. På toppen av dette har han også fått med seg den strålende vokalisten Miriam Mandipira, opprinnelig fra Zimbabwe, men som etter et lengre opphold i Sør-Afrika, har tilbragt de seineste ti åra i Danmark.
Her blir vi servert en del kjente låter som Willie Nelsons «Night Life», Buddy Johnsons «Since I Fell for You», Ben Peters´ «I Need Somebody Bad» samt en rekke originallåter skrevet av både Jensen og Mandipira.
Om det er noe i det at bluesen og jazzen har sine røtter i Afrika, så er Mandipira et godt argument for det. Hun er utstyrt med ei varm, stor og uttrykksfull stemme som henter både fra Billie Holiday, Etta James og Aretha Franklin. Hun passer ypperlig inn i materialet og bandet til Jensen og vice versa.
«My Love» gir oss uforfalska blues med solide ingredienser soul og jazz i gumbogryta. Det blir ikke flytta en eneste musikalsk merkestein her, men det blir derimot servert god og ekte musikk av flinke folk. Det holder mer enn lenge det.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Troels Jensen & The Healers feat. Miriam Mandipira
På sett og vis så har vel Steinar Albrigtsen alltid vært der – i bluesheimen. Her bekrefter han det nok en gang – med nyskrevet materiale der han hyller sine store blueshelter.
Steinar Albrigtsen (60) har vært og er en sentral skikkelse i norsk musikkliv. Oppstarten på platebutikk i Tromsø og møter med sentrale musikkfolk på «byen», blant annet blueslegenden John Hammond, Jr. på musikkstedet Prelaten, har vært helt avgjørende for hvilken retning Albrigtsens liv og karriere har tatt.
Med «White Man Sings the Blues» har det blitt en slags payback time og det av det hyggelige og svært så personlige slaget. Sammen med sin kjære, Monika Nordli, og bortimot uunngåelige Tom Pacheco, har Albrigtsen skrevet både låter og tekster til Big Bill Broonzy, Junior Wells, Jimmie Rodgers, Joe Turner, Leon Redbone og B.B. King – alle giganter som har betydd mye for Albrigtsen på så mange vis. I tillegg er det ei coverlåt her – Merle Haggards «White Man Singin´the Blues». Countrylegenden Haggard var også en herre som betydde mye for Albrigtsen.
Sammen med et lag med Ernst Nikolaisen (gitar, piano), Richard Gjems (munnspill), Ole Torgeir Kopsland (strenger), Andy Nesblom og Jørun Bøgeberg (bass), Rune Arnesen (trommer og perkusjon) samt diverse bidrag fra Terje Tysland, Jens Petter Antonsen, Reidar Larsen og ikke minst fru Monika, har Albrigtsen med sine gitarer og ikke minst sin umiskjennelige stemme skapt et flott, sterkt, inderlig og ikke minst ekte bluesunivers.
I mine ører er Steinar Albrigtsen en historieforteller av sjeldent kaliber – uansett hva slags ører man måler det med, nasjonale eller internasjonale. Her møter vi han i et landskap han stortrives i – her er han noe så voldsomt på hjemmebane. Når det så er lagt mye sjel og arbeid i både den blå – hva ellers? – vinylen og omslaget som er laga som ei avis, så har «White Man Sings the Blues» blitt et vakkert og sterkt visittkort på alle vis.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Marius Neset (32) satte kursen mot København fra Os ved Bergen og musikkstudier rett etter videregående. Han har blitt værende i Dronningens by siden, men har nå store deler av verden som arbeidsfelt. Siden han runda 20 har han med jevne mellomrom gitt oss statusrapporter per cd på hvor han har befunnet seg i utviklinga si og med sitt sjette visittkort under eget navn, «Circle of Chimes», forteller han oss at nye steg er tatt. Steg mot noe som antyder verdensherredømme – intet mindre.
Som saksofonist har Neset tilegna seg en teknikk som ikke kan sammenliknes med noen andres. Han er i stand til å uttrykke hva han enn måtte ønske på instrumentene sine – det er umulig ikke å bli bortimot slått i bakken av det Neset melder hver gang han sier fra og slik er det også denne gangen.
Som komponist legger han også lista skyhøyt. Det er noe så inn i helvete intrikate saker han serverer oss, seg sjøl og sine medmusikanter, men samtidig er det rytmisk, melodisk og harmonisk så spennende at det bare er å sette seg ytterst på stolkanten, bite seg fast og håpe på det beste. Dessuten synes jeg Neset har blitt stadig flinkere til å benytte seg av de dynamiske virkemidlene som finnes til hans disposisjon – der han tidligere har pøst på nesten uten å puste, tar han seg nå i stadig større grad tid til det.
Til et landskap som heter inspirasjon fra jazz, folkemusikk og klassisk musikk, satt sammen til noe som er umiskjennelig Marius Neset, har han med sitt faste band bestående den utrolige norsk-svenske trommeslageren Anton Eger, den svenske bassisten Petter Eldh og engelskmennene Jim Hart på vibrafon, marimba og perkusjon og Ivo Neame på piano samt gjestene Andreas Brantelid på cello, Lionel Loueke på gitar og vokal og søster Ingrid Neset på ymse fløyter.
«Circle of Chimes» har blitt en strålende tilstandsrapport fra en våre store og en av dem som kan være med å sette standarden for det som skal komme i de neste tiåra.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Adam Bałdych har gjennom tre skiver de siste åra mer enn antyda at han er på vei mot jazzens stjernehimmel. Denne lørdagen på Victoria kom bekreftelsen.
Adam Bałdych er intet mindre enn en virtuos med et personlig uttrykk.
Ikke bare er han snarlik Zlatan Ibrahimovic både i utseende og frisyre – Adam Bałdych (31) har også dette helt spesielle som ikke kan læres noe sted, men som man enten har eller ikke har. Han er utstyrt med den musikalske it-faktoren, slik som Zlatan er det på og rundt fotballbanen. Dette smått magiske.
For noen år siden fant Bałdych ut, etter å ha hørt på Helge Liens triomusikk, at han ville møte den norske pianisten og bandet hans for å finne ut hva som ville skje i skjæringspunktet mellom hans eget og Liens uttrykk. Det har så langt ført til to skiver, «Bridges» fra 2015 og den ferske «Brothers». Mitt første møte med Bałdych var forresten en herlig duoinnspilling med en annen pianist, Yaron Herman – «The New Tradition».
Nå var de altså tilbake i Oslo der det hele starta for tre år siden og tittelen «Brothers» passer strålende på samarbeidet mellom disse herrene. Vi fikk møte fem sjelsfrender der Frode Berg (bass), Tore Brunborg (tenorsaksofon), Per Oddvar Johansen (trommer) og Helge Lien både kledde og utfordra Bałdych sitt slaviske, litt mørke, men hele tida stemningsfulle uttrykk på et inderlig og personlig vis.
Musikken, som Bałdych hadde skrevet, er både romantisk og lyrisk, den er reflekterende og utadvendt og med utmerka støtte i Berg og Johansen og med strålende solistiske bidrag fra Brunborg – jeg simpelthen elsker tonen i hornet hans – og Lien, som nå er en lyriker i nær slekt med både Bill Evans og Keith Jarrett, så blei dette en opplevelse for mange lange høstkvelder fremover.
Adam Bałdych følger en stolt polsk jazzfiolintradisjon der Zbigniew Seifert og Michał Urbaniak la lista svært høyt. Han gjør ikke skam på den overhodet – han kan med tida legge den stadig høyere.
Helge Lien, Adam Bałdych, Frode Berg, Tore Brunborg og Per Oddvar Johansen – et kremlag rett og slett.
Her får vi den andre utgava av Anders Thorén og hans Nordic Circles-prosjekt der relativt unge norske musikere møter erfarne og langt framskredne nordiske stjerner.
Lars Jansson, Siril Malmedal Hauge, Jesper Bodilsen, Magnus Bakken og Jacob Young med Anders Thorén foran – Nordic Circles.
For to år siden kom første del av Nordic Circles-prosjektet. Den gang inviterte Thorén trompeter Tore Johansen og pianist Helge Lien til et møte med svenskene Anders Ljungberg (bass) og Per Orvang (gitar) – et vellykket sådant.
Her følger han opp med en sammenkomst med danskenes nye stjernebassist Jesper Bodilsen og den svenske mesterpianisten Lars Jansson i samrøre med den unge tenorsaksofonisten Magnus Bakken, gitaristen Jacob Young og den unge og lovende vokalisten Siril Malmedal Hauge på noen av spora.
Repertoaret består av fire Jansson-låter, tre fra Bodilsens hånd, en fri-improvisasjon samt Olle Adolphsons «Om natten» som Malmedal Hauge synger på nynorsk.
Her snakker vi varm og melodisk jazz tolka av dyktige folk, men for meg framstår det likevel som om det er første gang de møtes – og det er det sikkert også. Det store løftet kommer aldri – der musikken blir tatt med til overraskende steder. Det betyr på ingen måte at dette er dårlig på noe vis – langt der i fra. Musikken og tolkningene klarer enkelt og greit ikke å lage minneverdige øyeblikk hos meg.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Den amerikansk-vietnamesiske trompeteren Cuong Vu kan velge blant gitarister helt der oppe. Forrige gang var det Pat Metheny og nå er det Bill Frisell.
Allerede i 2005 jobba Cuong Vu (48) for første gang på skive, «It´s Mostly Residual», sammen med sin daværende sambying Bill Frisell. Begge var bosatt i Seattle og har på alle vis holdt kontakten siden, sjøl om de har jobba med mye og mangt annet. Frisells karriere tør være kjent for de fleste jazzinteresserte, mens Vu har spilt ei mer beskjeden rolle. Til tross for det har han vært fast med i Pat Methenys band i en årrekke og bidratt på flere av sjefens skiver. I fjor var det Metheny som bidro på Vus Nonesuch-utgivelse «Cuong Vu Trio Meets Pat Metheny».
Det er ikke spesielt merkelig i det hele tatt at de langt framskredne gitaristene og mange andre vil samarbeide med Vu. Han har nemlig utvikla et spennende og personlig uttrykk som henter mye fra 60-talls uttrykket med Don Cherry som en slags ledestjerne, samtidig som han har makta å flytte det inn i samtida på et personlig vis.
Frisell har nå flytta tilbake til New York, men før det skjedde blei Vu spurt av University of Washington i Seattle om de kunne gjøre noe sammen. Det er disse konsertene vi får være med på her. Frisell var ikke vanskelig å be, men han hadde et spesielt ønske: han ville at de skulle tolke musikk av komponisten Michael Gibbs.
Det syntes heldigvis Vu var en god idé. Gibbs (80) er født i Zimbabwe, studerte på Berklee på 60-tallet, jobba mye med Gary Burton og har stort sett vært bosatt på fotballøya etter studiene. Han er intet mindre enn en strålende komponist og ikke minst arrangør, som likevel har fått altfor lite oppmerksomhet.
Her tar Vu og Frisell, sammen med Vus faste triomedspillere Luke Bergman på elbass og Ted Poor på trommer, for seg fem Gibbs-komposisjoner – med Gibbs på plass i salen – på et løst vis. Låtenes flotte melodier er så avgjort tatt vare på, men spesielt Frisell og Vu tar seg friheter som både vi, og sikkert også Gibbs, setter stor pris på. Frisells americana-stemme skinner sjølsagt gjennom hele veien – det er hans bumerke – og han og Vu kler hverandre på et framifrå vis. Noe forteller meg at Michael Gibbs satte pris på denne hyllesten – det burde han i alle fall. Den er nemlig både hjertevarm og veldig bra.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
De som vil gjenoppleve minner med Tore Brunborg og Steinar Raknes fra Reknesparken under Moldejazz en tidlig lørdags morgen eller fra toppen av Rørsethornet over Midsund tidligere i år, får nå anledning til det. Alle andre også for den sakens skyld.
Absolutt ingen grunn til å se så alvorlige ut gutter!
Da Voss sin store sønn, tenor-og sopransaksofonisten Tore Brunborg, skulle sette sammen et nytt band i forbindelse med bestillingsverket «Ym» til Vossajazz i 2013, falt bassvalget på Midsunds store sønn, Steinar Raknes. Siden har de to hatt fast følge og blant annet på Brunborgs flotte kvartettutgivelse på det tyske storselskaper ACT, «Slow Snow» fra 2015, er Raknes mer enn hjertelig tilstede.
De to fant også ut at de ville utforske en enda mindre konstellasjon, nemlig duoformatet. Brunborg benytter seg her kun av tenorsaksofonen og gjennom komposisjoner de enten har unnfanga sammen eller hver for seg, for så å avslutte med den argentinske legenden Ariel Ramirez´ underskjønne «Alfonsina y el Mar», tar de oss med til så vakre, personlige og inderlige steder som vel tenkelig.
Både Brunborg og Raknes er utstyrt med helt unike stemmer – stemmer som klinger nydelig sammen. De to er lyttere av voldsomt kaliber og det fører til samtaler på et vanvittig høyt nivå mellom to av våre aller mest uttrykksfulle jazzmusikanter.
Er det jazz? Så avgjort, men dette er musikk for alle med et stort hjerte for MUSIKK som uttrykker noe stort og viktig – langt forbi uviktige sjangergrenser. Tore Brunborg, som er en liten generasjon eldre enn Raknes, har allerede etablert seg langt der fremme – det har også Raknes gjort de seineste åra. Sammen har de funnet fram til et språk og et landskap de er aleine om og som mange burde få anledning til å oppleve.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Hva er det med vannet eller lufta i Grenland? Jeg aner ikke, men den frembringer i alle fall jazzmusikanter på et usedvanlig høyt nivå. Thomas Johansson, Gard Nilssen og André Roligheten er tre glitrende eksempler på det.
Kristoffer Berre Alberts, Thomas Johansson, Ola Høyer og Gard Nilssen – Cortex – for et band.
Det er ikke småtterier som har fulgt i fotsporene til grenledninger som Guttorm Guttormsen, Rune Klakegg, Audun Kleive og Jens Christian Bugge Wesseltoft. Eyolf Dale, Torun Eriksen, Lage Lund og Bjørn Vidar Solli er bare noen av mange som har etablert seg på toppnivå både innaskjærs og utaskjærs. Da har jeg på ingen måte glemt Thomas Johansson, Gard Nilssen og André Roligheten – disse tre utgivelsene på det meget oppegående og innovative portugisiske selskapet Clean Feed handler nemlig i stor grad om disse tre.
Kvartetten Cortex har eksistert i ti år og bestått av saksofonisten Kristoffer Berre Alberts, bassisten Ola Høyer, trompeteren Thomas Johansson og trommeslageren Gard Nilssen hele tida. «Avant-Garde Party Music» – for en tittel!!!! – er bandets femte utgivelse og med et knippe Johansson-komposisjoner på menyen, forteller Cortex oss at der et mer samspilt, tøft og empatisk band enn noensinne.
Cortex har akkurat lagt bak seg en ti-dagers USA-turné. Det er nemlig et band som har vært i stadig utvikling, sjøl om de har holdt fast ved sine idealer og sine fundament hele veien, og som har fått et stadig større nedslagsfelt og publikum.
Bandet og musikantene er utstyrt med en utømmelig mengde energi og vilje til å drive det melodiske utgangspunktet til Johansson videre til steder musikken aldri har vært før. Ornette Coleman har garantert vært en viktig inspirasjonskilde, men Cortex har hele tida og i stadig større grad stått på sitt eget fundament. Beintøft og heftig er det!
André Roligheten, Petter Eldh og Gard Nilssen – Acoustic Unity – tøffere blir det knapt.
Trommeslageren Paal Nilssen-Love lå definitivt i teten når det gjaldt antall spillejobber og reisedøgn blant norske musikanter noen år. Nå har jeg en mistanke om at Gard Nilssen, som av fullt forståelige årsaker er en særdeles ettertrakta perkusjonist hos alle fra Pat Metheny til Susanne Sundfør og dalstrøka utafor, har overtatt tetposisjonen. Denne uka tror jeg USA, Tyrkia og Halden står på reiseruta!!! Det er ikke til å undres over: Nilssen er nemlig så forbanna bra på alt han involverer seg i og så kjenner han ingen grenser, sjangre er ikke noe ord som brukes i Nilssens vokabular.
For noen år siden ville han sjekke ut hvor musikken ville ta veien med hans egne låter som utgangspunkt. Han inviterte med seg den svenske bassisten Petter Eldh og sin sambying André Roligheten på tenor- og sopransaksofon til en studiosession, kjemien stemte og trioens debut-cd «Firehouse» blei resultatet.
Alle tre var begeistra for samarbeidet som var basert på åpne rammer der notelesing ikke sto i høysetet for å si det slik. Siden debuten har trioen, som har mange av de samme idealene som Cortex, men som likevel låter helt forskjellig, spilt en rekke jobber og blitt en en stadig tettere enhet. I fjor sommer gjorde de en rekke festivaljobber rundt om i Europa, og basert på det vi får høre på denne trippel cd-en, var det stor begeistring både på North Sea-festivalen i Rotterdam, i Ljubljana og i Oslo. I Ljubljana blei trioen utvida til kvartett med Atomics Fredrik Ljungkvist som gjest på tenorsaksofon og klarinett og i Oslo blei de faktisk fem med Cortex´ Kristoffer Berre Alberts på alt-, tenor- og barytonsaksofon og Jørgen Mathisen på tenorsaksofon og klarinett.
Som Jan Garbarek sa for noen år siden da han blei spurt om hvordan han trodde hans nye musikk ville låte: akkurat som før, men helt forskjellig. Slik låter også Gard Nilssen´s Acoustic Unity. Noen av de samme låtene går igjen, men med de forskjellige besetningene så tar musikken stadig nye og spennende veier.
Uansett så er musikken tøff, kompromissløs, energisk og forteller oss at også som bandleder har Gard Nilssen mye å fare med – ikke veldig overraskende det heller.
André Roligheten – en saksofonist i det aller øverste sjiktet.
André Roligheten (32) blei vi først kjent med på nasjonalt nivå gjennom duoen Albatrosh. Sammen med barndomskameraten Eyolf Dale på piano skapte han et lite musikalsk univers ulikt alt annet, de vant de den høythengende Jazzintro-konkurransen, de vant JazZtipendiat-prisen og dermed storkonsert med Trondheim Jazzorkester og de turnerte masse i både inn- og utland.
Roligheten viste gjennom dette bandet og en rekke andre konstellasjoner, blant annet Team Hegdal, at han har han en helt egen tone i det han foretar seg og med bandet Roligheten og denne debutskiva viser han det kanskje tydeligere enn noen gang både som instrumentalist, komponist og bandleder.
Med en kvartett bestående av Erik Nylander opp trommer og perkusjon, Jon Rune Strøm på bass og Adrian Løseth Waade på fiolin – som stadig når nye høyder med sitt flotte sjangerutslettende spill, samt seg sjøl på tenor- og sopransaksofon og bassklarinett, tar Roligheten oss med til landskap som med denne spesielle instrumenteringa låter spennende og ganske så unikt.
Roligheten har skrevet alle låtene, blant andre «Bratsberg Boogie» og «Telemark Tango», bortsett fra avslutningslåta «Kathleen Gray» av Ornette Coleman. Den forteller også en hel del om hvilke idealer som ligger til grunn for Rolighetens ekskursjoner – de er tøffe, originale, med stor respekt for tradisjonen, men med blikket festa solid mot framtida.
Thomas Johansson, Gard Nilssen og André Roligheten er alle viktige retningsgivere i norsk og internasjonal jazz allerede.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Sjøl om Ape Club har eksistert siden 2009 og kom med sin sjøltitulerte debut-cd for fire år siden, så er dette altså mitt aller første møte med bandet. Bortsett fra bassisten og bandlederen Julius Lind, så har jeg stifta mye bekjentskap med både trombonist Øyvind Brække, trommeslager Erik Nylander og saksofonist Kasper Værnes i en rekke andre sammenhenger som The Source, Trondheim Jazzorkester, Ola Kvernberg og Large Unit. Derfor kommer det ikke akkurat som noen bombe at også Ape Club har masse originalt å fare med.
Som det går fram av instrumenteringa så er det altså et akkordfritt univers vi beveger oss inn i. Da er det lett å la tankene gå i retning Ornette Colemans verden og jeg er ganske så sikker på at Ape Club har henta mye derfra og fra andre føringsoffiserer som befant seg i skjæringspunktet mellom bebop og mer løsere uttrykk.
Ape Club er et band som trives med gode og sterke melodier og Brække og Værnes kler hverandre svært godt. Solistisk vet vi jo fra før at de holder meget solid klasse og Lind og Nylander er et meget bra fundament for det som skjer i front. Sjøl om Ape Club består av meget dyktige individualister – Lind synger også på avslutningssporet – så er det kollektivet som gir meg det største kicket: de vet hvor de vil og de staker ut kursen sammen på et spennende vis. Det tok altså sin tid før våre veier skulle krysse hverandre. Det var virkelig på høy tid!
Denne utgivelsen finnes kun digitalt.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
