Tor Hammerø

Bergensbandet Shakai forteller oss på første forsøk at de har mye spennende og vakkert å by på.

Kvintetten Shakai, som er et japansk ord for samfunn, har eksistert siden 2015 og har nå, etter noen års pause, kommet med si andre plate. Nå er det slik at siden de ikke har sin base i hovedstaden, men i Bergen, så er det bortimot en naturlov som sier at det er svært vanskelig å oppnå den oppmerksomheten man ellers ville ha fått. Mitt første med Shakai forteller meg så absolutt at de fortjener godt med oppmerksomhet.

Samfunn med flotte individualister

Bassist og bandleder Eline Rafteseth har med seg vokalist Gabriela Garrubo, trommeslager Kenneth Kapstad, tenorsaksofonisten og fløytisten Elisabeth Lid Trøen og gitarist og lapsteelist Simen Walle.

Det er en gjeng med en rekke referanser å hente fra og det gjør de da også. Rock, singer-songwriter og ikke minst jazz er viktige ingredienser i denne gumboen som smaker veldig godt og overraskende – overraskende fordi jeg ikke kjente til bandet fra før.

Historier

Tekstene, både på norsk og engelsk, er fine små noveller som forteller historier om både de store og evige spørsmåla, små hverdagslige hendelser og det skues både bakover og fremover. Alt dette formidler Garrubo på et inderlig vis og hun forteller oss samtidig at hun har en mye større palett enn fargene på latindebuten hennes viste oss. En strålende formidler – intet mindre.

Dessuten vil jeg trekke frem Elisabeth Lid Trøen. Hun er en musikant og saksofonist som tar nye og store steg for hver gang jeg hører henne. Her viser hun seg frem med en autoritet og et trøkk som antyder enda større ting fra henne i tida som kommer.

Is It Jazz? Records er det herlige navnet på plateselskapet til Shakai. Det er et betimelig spørsmål her også, men det betyr faktisk ingen verdens ting. Det som betyr noe er at det er flott musikk og det er det.

Saksofonisten Jonas Knutsson og pianisten Anders Persson har samarbeida i en årrekke. Det har ført til at de denne gangen har gitt hverandre ei ny og spennende utfordring.

Knutsson og Persson, det blir vel ikke mer svensk enn det, begynner å
nærme seg veteranrekka i svensk jazz. Knutsson, som jeg kjenner best
av de to, har vært med på veldig mye og fremstår som en usedvanlig
allsidig musikant og komponist. Det virker på alle vis som han har en
sjelsfrende i Persson.

Delt på jobben

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Denne gangen fant de ut at Knutsson skulle skrive melodiene mens
Persson fikk ansvaret for harmoniene. Etter at arrangementene falt på
plass, så opplevde de at en ny musikalsk hybrid hadde oppstått. Her
var det impulser fra både jazz og klassisk musikk og artigkarene kalte
hybriden Oscar Peterson-Berger – oppkalt etter en viss jazzgigant og
den kjente svenske komponisten Wilhelm Peterson-Berger (1867-1942).

Jeg skal ikke på noen måte skryte på meg at jeg hører/skjønte at
fordelinga var slik herrene hadde bestemt seg for. Det jeg med hånda
på hjertet kan ta på meg er at jeg synes det har funka på et utmerka
vis.

Flotte låter

Knutsson har skrevet nydelige låter med inspirasjon fra en rekke
kilder både fra jazzens verden, det klassiske universet og fra
verdensmusikk. Alt fra «Waltz for Debussy», via en hyllest til den
nylig avdøde pianisten Jim Beard – «Over Calm and Stormy Waters» til
eksotiske «Khamsanday» og «Baby Dodds´ Vindaloo Strut».

Kjernekompet med den canadiske bassisten Sébastien Dubé – som har
flere år bak seg i Bergen, perkusjonisten Rafael Sida og den svorske
trommeslageren Terje Sundby, kler uttrykket på aller beste vis. I
tillegg dukker det opp helt «korrekte» gjester på enkelte spor, som
trombonisten Dicken Hedrenius, fiolinisten Livet Nord og
strykekvartetten Malva Quartet på tittelsporet.

Jonas Knutsson og Anders Persson forteller oss nok en gang at de hører
hjemme på øverste hylle blant moderne, melodiske svenske jazzmusikere.

Jonas Knutsson & Anders Persson

»Petrichor»

Prophone Records/Naxos Sweden

To av de viktigste og mest særprega stemmene i norsk pop og tilligende
herligheter, Aslag Haugen og Martin Hagfors, har nok en gang slått
sine putler sammen. Det skal vi være glade for.

Til tross for at de har stått på hver sine scener de siste 20 åta og vel så det, så er det mer enn noe som forteller meg Aslag Haugen, for mange Mr. Hellbillies himself, og Martin Hagfors, med ærbar fartstid i HGH, Home Groan og Meg og kammeraten min og som låtskriver for mange, har holdt god kontakt på flere plan siden de møttes i hyggebandet Respatexans på slutten av 90-tallet.

Felles studio

Siden de to blant annet her delt øvingsrom/studio i åresvis, så er det kanskje ikke så overraskende at det har vokst fram et nytt samarbeid og nye låter av det.

Her har de to både hver for seg og sammen skrevet et dusin nye låter som forteller oss at de snakker det samme språket. Kjemien og empatien er åpenbar – de stortrives tydeligvis sammen.

De to har gått litt motstrøms og gir oss med platespiller 12 låter, mens strømmefolket må nøye seg med to færre.

Alt foregår på engelsk og har jeg ikke hørt feil så er det slik Hellbillies-tekster også blir til: Haugen skriver på fremmedlandsk og så oversetter Arne Moslåtten ofte til halling.

Her i dette americana, singer-songwriter-landskapet med fine låter, synger begge på herlig og svært troverdig vis. Når de så har invitert med seg gjester som Ingebjørg Bratland og Susanne Sundfør, et komp med Nikolai Hængsle og Ola Øverby samt andre krydrere som Øyvind Blomstrøm, Mathias Eick, Frode Haltli, Lars Horntveth, Erik Johannessen, Tommy Kristiansen og Kjetil Møster, så sier det det meste om hvor lista er lagt.

Tidløst

«London Dry» er intet mindre enn tidløs pop/rockmusikk som toucher innom en rekke sjangre. Om det står hitlåter i kø her, vet jeg ikke – på det området har jeg tatt feil så mange ganger at jeg har gitt opp den øvelsen.

Det jeg vet er at dette er musikk og ei plate jeg kommer til å plukke frem ganske så ofte i åra som kommer slik jeg gjør med musikk som tar umiddelbar bolig i meg.

Alle som har opplevd den amerikanske vokalisten Lizz Wright vet hva slags utstråling hun er i besittelse av. Nå gir hun oss kanskje sitt sterkeste og vakreste visittkort noensinne.

Helt siden starten på dette århundret har Lizz Wright (44) ved gjentatte anledninger fortalt oss at hun både er en bevarer og forlenger av en svært stolt amerikansk vokaltradisjon. Med si djupe og varme stemme og en tradisjon hun har med seg fra kirka der faren var prest, har Wright etablert seg som en av de viktigste stemmene i en melodisk tradisjon som henter inspirasjon fra en rekke kilder.

Sjuende løypemelding

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Siden 2003 har Wright gitt oss sju skiver under eget navn og i tillegg vært gjest på en rekke andre blant annet hos David Sanborn, Toots Thielemans og Taj Mahal.

Det sier en hel del om spennet i Wrights musikktilnærming og her er det store doser jazz, blues og gospel og mye annet også i den musikalske gumboen hun serverer oss.

Inderligere

Om mulig så er hun enda mer inderlig nå enn noen gang. Hun har med seg gjester som vokalisten Angelique Kidjo, bassisten Meshell Ndegeocello og harpisten Brandee Younger og hun har med seg håndplukka lag på hvert eneste spor.

Her får vi blant annet egetskrevet materiale, standardlåta «I Concentrate On You» og Sandy Dennys «Who Knows Where The Time Goes» i en fin miks.

Lizz Wright er enkelt og greit en vokalist og formidler jeg tror på. Hun vet hvem hun er og hun vet hva hun snakker om. Hun gjør ingenting halvveis og på rutine. Dette er blodig alvor og gjort på et ekte og intimt og ikke minst inderlig vis.

Sjøl om jeg ofte lar meg begeistre av musikk, så er det sjelden jeg tar i bruk ord som mesterverk. Nå gjør jeg det uten blygsel og grunnen er enkelt og greit at Ola Kvernberg nå befinner seg helt der oppe med sitt sjangerfrie tonespråk.

Jeg hatt vært så heldig å få følge Ola Kvernberg (42) si utvikling helt fra han fortalte oss med all ønskelig tydelighet som tenåring at her hadde vi med et unikt talent å gjøre. Til å begynne med var det jo fiolinisten som imponerte alle med åpne ører og først i et stringswing-landskap. Seinere har han tatt megasteg i retning seg sjøl og med prosjekter som Liarbird og Mechanical Fair så mer enn antyda han at kursen han var i ferd med å stake ut ville ta han og oss til helt nye steder.

Steamdome

Steamdome-universet nådde ned til oss på denne planeten første gang i 2017 og var et nytt og stort gjennombrudd på tvers av sjangre for Kvernberg. Oppfølgeren «Steamdome II: The Hypopgean» tok det hele videre i Kvernbergs søken etter å krysse musikalske grenser.

Nå fullfører han ekskursjonen med intet mindre enn et fantastisk verk der han har skrevet en symfoni som Trondheim Symfoniorkester under ledelse av Nick Davies tar til uante steder sammen med Steamdome-bandet som består av noen av våre beste folk det være seg i jazz- eller rock-verdenen. Som ekstra krydder dukker også vokalisten Kirsti Huke og Motorpsycho-gitaristen Hans Magnus «Snah» Ryan opp på en av satsene.

Voldsomt

Når han nå fullfører Steamdome-trilogien, så forteller han oss også hvilken fantastisk komponist han har utvikla seg til å bli. Mange har vel mer enn ant det gjennom den fantastiske filmmusikken han har skrevet og som blant annet har ført til at han har vunnet svenske Guldbaggen for beste filmmusikk, men det han gir oss her i løpet av disse 62 minuttene er altså så mesterlig som vel tenkelig.

Måten Kvernberg «samkjører» Steamdome-bandet og symfoniorkesteret på er nesten uvirkelig sterkt og flott og er nok en bekreftelse på at Ola Kvernberg er en helt spesiell musikalsk begavelse.

Hva så med fiolinisten Kvernberg? Jo da, han er på plass, men ikke i noen dominerende rolle. Når det er sagt så møter vi Kvernberg også på 15 (!) andre instrumenter underveis – hva er det den mannen ikke kan?

Hva slags musikk er så «Beyond The End»? Er det klassisk musikk, er det jazz, er det electronica, er det rock? Svaret er ja på alt og mere til – musikken er enkelt og greit kvernbergsk, den er magisk og den er stor.

Hvor Ola Kvernberg setter sitt bumerke neste gang er umulig å vite – han overrasker nemlig hver eneste gang han møter opp. Det jeg er helt sikker på er at det blir på et spennende og kvernbergsk sted.

Den unge svenske gitaristen Lage Nordling er et nytt bekjentskap for meg. Han melder seg på med noe eget allerede på første forsøk.

Jeg er jo så heldig at musikere, agenter og plateselskap over store deler av kloden forer meg med musikk jeg aldri har hørt fra musikere som også i stor grad er nye for meg. Lage Nordling (31) og hans Electric Ensemble hører avgjort hjemme i den kategorien.

Spennende

Jeg synes alltid det er veldig spennende når det deles ut helt nye kort. Sammen med seg har Nordling et meget interessant lag der det er noen jeg kan nikke gjenkjennende til, nemlig altsaksofonisten Hannes Bennich og den norske elbassisten Anne Marte Eggen, trønder bosatt i Malmö, mens synthesisten Jesse Emmoth, gitaristen Samuel Hällkvist og trommeslageren Mario Ochoa er, så vidt jeg kan huske, førstegangsmøter for meg.

Artig fusjon

Jazz, prog og hip hop er viktige inspirasjonskilder for Nordlings univers. Han nevner også de musikalske idealene til Petter Eldh og Otis Sandsjö, to retningsgivere fra den svenske moderne og relativt unge generasjonen, og det mer enn antyder at det er tøff og kompromissløs musikk Lage Nordling & Co byr på også.

Den sjøltitulerte debuten til Nordling viser oss både gode solister og et kollektiv som vil musikken vel og som forteller oss at herfra kommer det til å komme mye interessant musikk de neste åra.

Splashgirl er en norsk trio som med alt for sjeldne mellomrom dukker opp med spennende tilstandsrapporter. Slik er det så avgjort også denne gangen.

Trommeslager, perkusjonist, elektroniker og mye mer, Andreas Lønmo Knudsrød, tangentist og elektroniker Andreas Vold Løwe og bassist og elektroniker Jo Berger Myhre som har kjent hverandre siden år 2000, spilte sine første konserter sammen fire år seinere og ga ut si første plate som Splashgirl i 2007. Fram til 2018 kom det fem visittkort til og etter en rekke konserter både i Europa, USA og Japan er det nå klart for ei ny og spennende løypemelding.

Unikt samarbeid

Planen for samerbeidet med den helt spesielle amerikanske lydkunstneren Robert Aiki Aubrey Lowe og produsenten Randall Dunn var klar: høsten 2021 skulle de møtes i Ocean Sound på Giske på Sunnmøre for å spille inn ny musikk. En viss pandemi la opp til flere kjepper i hjula for den planen og amerikanerne fikk ikke lov å ankomme kjempers fødeland. Planene måtte forandres raskt og som strålende improvisatører så lykkes de med det også.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Mennesket vs KI

Musikken, som alle har vært med på å skape fundamentene til både hver for seg og sammen, samt ei tolkning av Talk Talk-låta “Taphead”, er en reaksjon på det som skjer rundt oss der musikere og andre kunstnere må konkurrere med kunstig intelligens.

Musikken blei spilt inn på Giske av Splashgirl, mens de to amerikanerne gikk i stduio over there – mer eller mindre samtidig. Noe blei først spilt inn her og så “bearbeida” der borte, mens noe blei unnfanga i USA og så ta tatt videre på Sunnmøre.

Det har ført til seks spennende, vakre, unike, stemningsfulle og ofte litt melankolske låter som inviterer oss inn i elektro-akustiske rom det gjør godt å oppholde seg i og som ber om at vi reflekterer over både budskapet og musikken.

Jeg hadde nesten glemt Splashgirl etter så mange års stillhet. Det lover jeg ikke å gjøre igjen – dette kollektivet er nemlig alt for bra og originalt til det.

Bandet eller konseptet Black Lives forteller oss om alvoret som omgir oss og de gjør det med flott, variert og sterk musikk.

For et par år siden debuterte det multinasjonale kollektivet Black Lives med visittkortet «Generation to Generation». Det gikk meg dessverre hus forbi, men heldigvis har jeg fått hekta meg på oppfølgeren «People of Earth». Noe forteller meg at både den første og i alle fall den andre utgivelsen fra Black Lives har både et politisk, sosialt, musikalsk og ikke minst medmenneskelig budskap.

Kollektiv

Bak dette store, flotte og viktige prosjektet står den amerikanske bassisten og hans kone Stefany Calembert. De er bosatt i Belgia, altså et land som på mange vis er et sentrum i Europa og en smeltedigel av folk og kulturer. Det bærer på mange vis også dette musikalske universet preg av.

Prosjektet og budskapet som står sentralt er en drøm for initativtakerne. Her er musikere fra USA, Afrika, Karibia og Europa i ei musikalsk gryte som både musikalsk og gjennom tekstene forenes i sin kamp for likhet og rettferdighet. De vil gjerne gjøre noe for bevisstheten vår når det gjelder fremtida til våre samfunn som de korrekt oppsummerer nå er så opptatt av materialisme og mangel av tro på hverandre at alt står i fare for å revne.

Herlig gumbo

De har satt sammen en nydelig gumbo med ingredienser fra jazz, soul, funk, hip hop, blues og sikkert en hel del andre godsaker til noe som det er lett både å engasjere seg i og bli fascinert av.

Når ingrediensene blir tatt vare på på beste vis av jazzmusikere som saksofonistene Jacques Schwarz-Bart, Pierrick Pédron og Marcus Strickland, pianistene Grégory Privat og Andy Milne, gitaristene Jean-Paul Bourelly og David Gilmore, trommeslageren Gene Lake, en rekke strålende rappere og vokalister, så har dette blitt en flott og sterk påminnelse om at vi må ta vare på den skjøre kloden vi bor på både for vår egen del og ikke minst for de som kommer etter oss.

Tor Einar Bekken er ei helt spesiell røst – her på gitar og ukulele.

Jeg har sagt og skrevet det før, men gjentar det gjerne: Tor Einar Bekken er ei flott og særegen sjel. I det mange, kanskje de aller fleste, trodde de visste hvor de hadde Tor Einar Bekken eller Dr. Bekken musikalsk, så gir han oss den ene overraskelsen etter den andre. Her kommer det to slike herlige påfyll.

Først ut er «Jagged Edge». På kassett, må vite. De som trodde Bekken var en blues/tradjazz-pianist, får her klar beskjed om at det også er andre sider ved denne helt spesielle musikeren. Her har nemlig henta frem sin første musikalske kjærlighet, den akustiske gitaren, og gitt seg frijazzen ivold. Inspirert av den britiske frijazz-scena med Derek Bailey som føringsoffiser, så skjønte Bekken at man ikke trengte å være verdens beste gitarist for å kunne uttrykke seg med en litt sliten akustisk gitar.

I løpet av to «låter», hver seg på vel 15 minutter, viser Bekken oss ei sprudlende og frilynt side av seg sjøl som fascinerer på et spesielt vis. Bekken kaster seg ut på 70000 favners djup uten redningsvest og i det råe opptaket, gjort på kontoret på enkleste vis, kommer han absolutt levende fra det på et kompromissløst og tøft vis.

Slåtter og ukulele

Som ikke dette var nok, så kommer det nok en u-sving fra Bekken. På den digitale utgivelsen «Ukuleleslåtter» – jeg føler meg rimelig sikker på at den tittelen aldri har vært brukt før – får vi møte Bekken med hans sans for norsk folkemusikk og, tro det eller ei, ukulele!!

I løpet av et dusin slåtter – egenskapte sådan – gir han oss herlige og personlige stemninger basert på sine egne opplevelser av den norske folkemusikken. Og tror det eller ei ukulela egner seg på et overraskende flott vis også i dette universet.

Tor Einar Bekken viser oss stadig nye og spennende sider av seg sjøl. Herlig!

Sjøl om trio er et lite format så er det nok en gang stort format over det pianisten Dag Arnesen serverer oss.

Mye kan sikkert sies om Dag Arnesen. Det aller meste svært positivt. En ting er for eksempel at han er særdeles standhaftig. I med og motgang har han holdt på sitt musikalske ideal og i samme grad har han også stått støtt med sitt kjære Brann – uansett vær og vind. Det første har jeg i alle fall veldig sansen for – og når jeg tenker meg om for det andre også, sjøl om laget spiller i rødt. Jeg liker folk som ikke kaster inn håndkleet – det viser Arnesen oss nok en gang her at han aldri gjør.

Stayer

Jeg har vært så heldig å ha fått følge store deler av Dag Arnesen sitt musikalske liv og virke helt tilbake til 80-tallet. Høydepunktene har vært mange, men Ny Bris og ikke minst samarbeidet med Carla Bley satte uutslettelige spor.

Hele tida har Arnesen vært tro mot sine musikalske idealer. Som den gode bergenser han er, så har Grieg og mesterens musikalske verden vært et solid fundament for Arnesen og det er det absolutt fortsatt mulig å høre. spor av.

Som alltid, to av låtene her har levd et langt liv mens resten er nyskrevet, så er Arnesens sterke og vakre melodiske åre fremtredende. Det rytmiske og harmoniske aspektet ved komponist Arnesen er også tydeligere enn noensinne og samtidig som melodikeren og lyrikeren aldri legger bånd på seg, så blir dette intet mindre enn stor og vakker kunst.

Herlig trio

Arnesen er sikkert den første til å være enig i at trommeslager Øyvind Skarbø, som det groover stadig mer av, og bassist og Molde-supporter Magne Thormodsæter, som av fullt forståelige årsaker er stadig mer ettertrakta i både inn- og utland, skal ha mye av æra for at “Ice Braking” har blitt så bra som den har blitt.

Dette er en enhetlig og sammensveisa trio som vil den samme veien og som vet hvordan de skal komme seg dit – sammen. Jeg heier ustoppelig på Dag Arnesen. På Brann derimot….