Tor Hammerø

Jeg har hatt gleden av å følge trioen I Like To Sleep gjennom mesteparten av de ti åra de har eksistert. Det har vært en sann fryd – og aldri mer enn nå.

For rundt 10 år siden fikk jeg en henvendelse fra tre unge herrer fra Trondheim: kunne jeg tenke meg å skrive liner notes til debutplata til en trio som het I Like To Sleep? Jeg ante ingenting om gutta, bandet og musikken og takka derfor sjølsagt ja. Pippi-metoden med andre ord. Etter at jeg hadde hørt på musikken skjønte jeg at det var en korrekt avgjørelse – dette var gutter som hadde noe eget på hjertet og de var åpenbart i starten av noe som kunne bli veldig spennende.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For sine føtter

Elbassist og barytongitarist Nicolas Leirtrø. trommeslager Øyvind Leite og vibrafonist og mellotronist Amund Storløkken Åse, tre ektefødte barn av jazzlinja i Trondheim, har brukt tida siden veldig godt. Ytterlige to skiver på Rune Grammofon har sett dagens lys og rundt 100 konserter på jazz- og rockeklubber både innen- og utenlands samt store festivaler, har vært med å føre trioen til stadig nye høyder. Det har blitt bekrefta gjennom blant annet å vinne Årets unge jazzmusikere-prisen i 2018 og i fjor toppa det hele seg med landets største pris i jazz-sammenheng – Sparebank1 SMN JazZtipendiat – med en totalverdi på rundt 1 million. Hva det har ført til får vi høre på Moldejazz i juli der I Like To Sleep vil få følge av sitt håndplukka Trondheim Jazzorkester. Noe, eller ganske mye faktisk, sier meg at der bør man faktisk være.

I mellomtida

Fram til uke 29 i Molde, og tida etter også for all del, er det all mulig grunn til å hygge seg med det powerjazztrioen – hvem skulle tro det med vibrafon som frontinstrument? – viser oss at de har kommet fram til med kapittel fire i bandets stadig mer spennende utvikling. De sju spora, kollektiv unnfanga, inviterer oss inn i et heftig og unikt univers som garantert har henta mye både fra rock- og jazzfolket, men som avgjort har et helt eget bumerke på seg.

Det er tungt, det er mektig, men samtidig så er det strålende eksempler på tre herrer som har utvikla noe sammen over tid og som åpenbart har en sjelden evne til å lytte til hverandre og til å gi hverandre rom.

I Like To Sleep – bare bandnavnet borger for originalitet – fortsetter på et herlig vis på sin ferd der det skapes rockete musikk for jazzfolket og jazza musikk for rockefolket og veldig mye annet for alle andre som digger tøff musikk.

Musikk for nåtid og fremtid er i de beste hender med I Like To Sleep.

Anna Gréta, som også reagerer hvis noen sier Sigurðardóttir til henne, er intet mindre enn en strålende singer/songwriter og pianist med masse jazz i ballasten.

Anna Gréta (29) er islandsk god som noen, men har bodd, studert og stort sett virka fra Stockholm de siste ti åra. Hun har på ingen måte glemt sitt opphav, noe som også skinner tydelig gjennom i tankegodset til tekstene hennes. Tittellåta er blant annet inspirert av en blomst som kalles vårstjerna og som forteller islendingene at vinteren er over – at våren er på vei.

Bred bakgrunn

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Anna Gréta studerte først klassisk musikk, men gikk etter hvert over til jazz. Ikke veldig overraskende siden hennes far er den strålende saksofonisten og klarinettisten Sigurður Flosason, som også bidrar på bassklarinett på noen av spora her.

De seineste åra vokste det også frem et ønske, og sikkert også et behov, for å skrive egne tekster som kunne egne seg for hennes egen stemme. Hun fikk enkelt og greit et behov for å uttrykke seg med ord også – noe hun gjorde allerede på sin ACT-debut i 2021, “Nightjar in the Northern Sky”, som dessverre gikk meg hus forbi.

Flott stemme

Anna Gréta skriver og synger på engelsk og hun har hele tida noe vakkert å melde med sin varme, om enn ikke store stemme. Både Björk og Norah Jones har vært nevnt som referanser og jeg synes ikke er det dummeste jeg har hørt. Samtidig har Anna Gréta allerede sørga for at hun har noe helt eget å tilføre både som låtskriver og som sanger.

Når hun så har alliert seg med en gjeng utmerkede musikanter fra sagaøya, blant andre elbassisten Skúli Sverrisson, så har hun og de skapt nydelige musikalske landskap rundt det flotte fundamentet hennes som kan ta Anna Gréta langt – også utenfor jazzens grenser.

Det norske selskapet AMP har det med å åpne nye dører for oss. Denne gangen er det den engelske saksofonisten Tom Thorp og den personlige musikken hans som hilser på for første gang.

Det aller meste og de aller fleste kan jeg lite eller ingenting om. Derfor er det svært hyggelig at det er noen som passer på meg slik at jeg får utvida horisonten fra tid til annen. Det norske plateselskapet AMP med svenske Anders Thorén i spissen tar absolutt ikke lett på jobben og sørger med jevne mellomrom for påfyll fra artister jeg aldri har hørt om.

Saksofonisten og klarinettisten Tom Thorpe fra Manchester, som av alle ting på jord også viser seg å være instruktør på nedoverski, har vært meget tilstedeværende på den engelske scena, og vel så det, siden 10-tallet, men jeg har altså greid å unngå både han og musikken hans til nå.

Annonsørinnhold

I butikk nå☀️ Årets fineste sommerkjoler

Myter og legender

Thorp er en svært uttrykksfull musiker med en stor og varm tone i horna sine. De ni låtene han har skrevet for dette prosjektet har han henta inspirasjon til fra myter og legender rundt om på kloden – det være seg alt fra keltiske dragelegender til skapningene fra 1001 natt, gresk mytologi og den mongolske steppe-kulturen. På ett av spora har han også fått med seg professor George Walkden på resitasjon på et språk som ligger et stykke bortenfor min begrepsverden – gælisk kanskje? – som er med på å understreke det mytiske.

Flott band

Thorp har skrevet vakker, melodiøs musikk som både kan være meditativ og nedpå og groovete og intens. Med seg har han John Arnesen på trommer, ikke i slekt med Rune Arnesen så vidt jeg vet, Grant Russell på bass, Andy Stamatakis-Brown på piano og Neil Yates på trompet og flygelhorn – sistnevnte den eneste jeg kjenner fra før fra ei fin Edition-plate under eget navn.

Thorp har så absolutt store deler av den moderne jazzhistoria inne, men henter også inspirasjon fra klassiske komponister og europeisk folkemusikk. Til sammen har det blitt et personlig og fint visittkort og en svært hyggelig introduksjon til musikanten og skilæreren fra Manchester!

Herbie Nichols er en bortimot glemt pianist og komponist. Heldigvis blir han fra tid til annen løfta fram igjen – som her av den originale vokalisten Fay Victor.

Fay Victor (58) er en vokalist, tekstforfatter og pedagog som, etter å ha bodd og virka store deler av 90-tallet i Amsterdam, flytta tilbake til New York og har markert seg i down town-miljøet – det vil si på den litt alternative scena.

Allerede mens hun bodde i Nederland blei hun opptatt og fascinert av en annen ganske så alternativ personlighet – Herbie Nichols (1919-63). Pianisten og komponisten Nichols blei både av si samtid, og også seinere, sett på som en spesiell musikant – en avlegger av Thelonious Monk i manges øyne og ører.

Annonsørinnhold

I butikk nå☀️ Årets fineste sommerkjoler

Kult

Sjøl om det ikke har vært mange som har falt i Nichols-gryta, det som finnes igjen etter han er fem trio-sessions fra 1955- og 56 for Blue Note og ei innspilling for Bethlehem året etter, og ei svært viktig låt som Billie Holiday gjorde en schläger av – “Lady Sings the Blues”, så satt han kraftige spor i engere kretser. Blant hans store tilhengere i samtida finner vi blant andre Mary Lou Williams og Charles Mingus og seinere bassisten Buell Neidlinger og trombonisten Roswell Rudd. Og ikke minst vokalisten Fay Victor.

Skrevet tekster

Victor hadde en del kontakt med en annen Nichols-tilhenger mens hun bodde i Nederland, den unike pianisten Misha Mengelberg. Han “kvalitetssikra” hennes forsøk på å ta Nichols´musikk videre – hun hadde nemlig begynt å skrive tekster til hans låter – både innspilte og uinnspilte.

Etter at turen gikk tilbake til New York etablerte hun også bandet Herbie Nichols SUNG med alt- og barytonsaksofonisten Michaël Attias, pianisten Anthony Coleman, bassisten Ratzo Harris og trommeslageren Tom Rainey – alle dedikerte Nichols-fans.

Victor med sin unike vokale innfallsvinkel et sted mellom straight og ganske så fritt og med en personlig måtte å scatte på – noe forteller meg at hun har hørt et kvarter eller to på Betty Carter og Abbey Lincoln – og bandet, dette er nemlig en skikkelig kollektiv utflukt, har satt et flott lys på en skatt som nesten er glemt – eller som nesten aldri var huska.

Fay Victor – og Herbie Nichols – fortjener absolutt en ny runde med oppmerksomhet.

Grensa mellom folkemusikk og improvisasjon har ikke alltid vært like lett å oppdage – og hyggelig er det. Med sin elgitar tar Frederic Bech dette “samarbeidet” nok et skritt videre.

Finnes det ingen grenser for hva som kan gjøres med musikk? Svaret er heldigvis nei og Frederic Bech har vist med sin elgitar at folkemusikk så avgjort kan løftes frem og tolkes på strømgitar. Det er mulig noen tradisjonalister i folkemusikkmiljøet vil riste oppgitt på hodet – dem om det – men jeg føler meg rimelig sikker på at Bech, som en slags forlenger eller lillebror til Knut Reiersrud, kan være med å invitere nye generasjoner inn i dette landskapet med sine flotte tolkninger.

Rauland

Annonsørinnhold

I butikk nå☀️ Årets fineste sommerkjoler

Bech, som befinner seg midt i 30-åra, fikk fot for folkemusikk mens han studerte midt i folkemusikk-smørøyet, nemlig Rauland, for nesten ti år siden. Han valgte sang som hovedinstrument, men etter hvert fant han frem igjen strømgitaren og oppdaga raskt at det ikke var noe motsetningsforhold mellom folkemusikken han hadde blitt så fascinert av og elgitaren – snarere tvert i mot.

Herlig utflukt

Bech, som sjølsagt bor på Klokkarstua – mer folkemusikk blir det vel ikke over et stedsnavn – tar oss med på en utflukt som varer i en knapp halvtime og der repertoaret spenner over ti låter som i all hovedsak inneholder norsk folkemusikk, men med små avstikkere til både svensk og fransk tradisjonsmusikk samt en egen komposisjon også.

Bech har stor respekt for utgangspunktet i materialet han tar for seg. Samtidig tar han seg friheter og makter å legge mye av seg sjøl inn i tolkningene. Det har ført til at “Folk og rør” har blitt en original og spennende måte å tolke dette tidløse materialet på.

Den svorske kvintetten Friends & Neighbors har eksistert siden 2008. De låter tøffere og mer overbevisende enn noen gang.

Det å kalle Friends & Neighbors svorsk er nok en mild overdrivelse. Det eneste svenske bidraget er pianisten Oscar Grönberg, men han har nå bodd så lenge i Trondheim og Norge at jeg tipper han kan anlegge bart hvilken dag som helst – uansett så regner vi han for god trønder/nordmann nå. Så vanvittig bra og original er han nemlig som musiker.

De andre, det vil si Thomas Johansson på trompet, André Roligheten på tenorsaksofon, Jon Rune Strøm på bass og Tollef Østvang på trommer, hører hjemme på det samme nivået og at de har holdt sammen i godt over 15 år, uten en eneste forandring i lagoppstillinga, sier det meste om empatien og viljen og evnen til å utvikle uttrykket.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Klar retning

Til tross for at bandet har vært gjennom ei solid utvikling gjennom de seks platene som har sett dagens lys siden 2011 med “No Beat Policy”, så har kohorten vært svært tro mot idealet som hele tida har befunnet seg rundt universene John Coltrane, Pharoah Sanders og Archie Shepp skapte på 60-tallet.

Denne gangen har alle fem bidratt på skrivefronten med Østvang som den flittigste med tre låter. Titler som “Cecil” og “Charles” – det deles ikke ut ananasbrus om man tipper korrekt etternavn – mer enn antyder andre store forbilder også og uttrykket til dette uhyre sammensveisete kollektivet tar oss med fra helt frie ekskursjoner til ganske så boppa landskap.

Høydepunkt

Hver gang postmannen har stukket innom med et nytt visittkort fra Friends & Neighbors så har det vist seg å være et nytt høydepunkt i bandets utvikling. Slik er det også med dette kapitlet som er innspilt i gymsalen i Halden, Athletic Sound – et kvalitetsstempel i seg sjøl når det gjelder strålende lyd.

Både kollektivt og individuelt er dette et band som hører hjemme svært høyt oppe på den internasjonale hylla. Dette er flotte og kompromissløse saker – det er bare å håpe at bandet holder sammen i 16 nye år.

Vokalisten Anne-Marie Giørtz er ikke blant dem som springer ned dørstokkene i platestudio i tide og utide. Nå er det åtte år siden sist og her er det på sin plass å melde at alle gode ting er tre.

Der de fleste har møtt Anne-Marie Giørtz de seineste åra er i den livsbejaende kohorten Trio de Janeiro. Sammen med troppsfører Tom S. Lund har hun vært med å spre uante mengder musikalsk glede over det det ganske land. Vi som har levd ei stund glemmer heller ikke på noen måte hennes gjennombrudd med “supergruppa” Ab und Zu som fortsatt står lengst fremme i platesamlinga mi. Det skal dog innrømmes at den er alfabetisk satt opp!

Solo

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Likevel er det som solo-artist vi kanskje har kommet nærmest kjernen av hvem Giørtz er som uttrykksfull kunstner. Først ga hun oss “På egne vegne” i 2009 og fulgte så opp med “Capital Punishment for Cars” i 2016. Som på det forrige albumet så er det, med ett unntak, den amerikanske lyrikeren Fran Landesman som var bosatt i England mot slutten av sitt liv, som er premissleverandøren.

Landesman har vært en svært populær lyriker for sangere som Ella Fitzgerald, Sarah Vaughan, Rickie Lee Jones og våre egen Radka Toneff. Årsaken er åpenbar: Landesman har noe høyst allmenngyldig og tankevekkende på hjertet som hun med få ord greier å løfte frem. Hva hadde skjedd hvis vi hadde gjort andre valg, er vel noe noen og enhver har tenkt på fra tid til annen.

Herlig samarbeid

Når Giørtz er så “heldig” at hun deler det meste med en av de største musikalske landskapsmalerne jeg vet om, Eivind Aarset, så har det ført til at de to har skapt nydelige neddempa stemninger rundt de seks diktene som Giørtz synger, eller ofte nesten resiterer, og som gjør at man blir sittende ytterst på stolsetet for å være sikker på at man ikke mister en eneste detalj. Når så trommeslager, perkusjonist og diverse annet Anders Engen på sitt uhyre fintfølende vis tilfører akkurat de riktige detaljene, så har denne tredjerunden fra Anne-Marie Giørtz blitt akkurat så bra og så personlig som vi hadde forventa.

“You will be rewarded in heaven” synger Giørtz på “Rules for the Cleaning Lady”. Det vil absolutt være å håpe at hun får sin lønn her og nå – det fortjener hun.

PS Kunne Anne-Marie Giørtz være brydd med ikke å vente til 2032 med neste kapittel, så hadde det blitt satt stor pris på.

PS 2 Coverillustrasjonen til Iben Sandemose er så avgjort med på å gi plata en ekstra dimensjon.

Tenorsaksofonisten Jeppe Zacho er ingen nykommer på den danske jazzscena. Likevel er dette hans debut som leder i et slikt format.

De som følger godt med på det som skjer i dansk jazz kjenner Jeppe Zacho (41) fra band som Jazz Five, Jack Street og The Counterfictionals. Han har også bidratt i flere storband og hele tida har det vært i den mer tradisjonelle gata, ofte kalt bop and beyond, det har vært mulig å finne Zacho. For alle med et godt øre til dansk jazz så er jo ikke det så veldig overraskende; helt siden Danmark og spesielt København blei invadert av amerikanske toppmusikere i den gata fra 50-tallet og noen tiår fremover, så har dette uttrykket vært en svært viktig del av dansk jazz.

Holdt fast

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Til tross for at mer rocka og frijazz-uttrykk blei mer og mer sentrale da Zacho studerte på Rytmisk Musikkonservatorium i København, så holdt han seg godt fast i tradisjonen hans mentor på RMC, Christina von Bülow, bekjente seg til og det er der han møter oss på denne “debuten” også.

Eget stoff

Med et håndplukka lag for anledninga bestående av pianisten Thomas Bornø, trompeteren og flygelhornisten Jonas Due, bassisten Anders Fjeldsted og trommeslageren Henrik Holst Hansen – definitivt fire karer som kommer fra den samme skolen som Zacho og som stortrives med musikken han har skrevet, blir vi invitert med på en utflukt der bebop and beyond også henter inspirasjon fra Cuba, soul og funk det være seg i ballade-, medium- eller opptempo-utgave. Her stilles det det bare ett krav: det skal swinge!

Jeppe Zacho er en saksofonist med store deler av den moderne jazzhistoria innabords. Den forvalter han på et varmt og personlig vis og vil garantert ikke skjemme ut verken seg sjøl eller musikken på ei scene både i Danmark og gjerne i Norge også.

Den iranske vokalisten Marjan Vahdat løfter frem en vakker og stolt tradisjon – mutters aleine. Stemma er som kjent den viktigste stemma.

De iranske søstrene Marjan og Mahsa Vahdat har fått en hel del, og svært fortjent, oppmerksomhet her til lands etter at Erik Hillestad og Kirkelig Kulturverksted “oppdaga” dem for flere år siden. Dette med å løfte frem ukjente og viktige stemmer er noe Hillestad kan bedre enn noen andre og forhåpentligvis gir han seg ikke med det sjøl om han nå trapper ned den administrative delen av KK-virksomheten.

Mange konstellasjoner

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

De seineste åra har vi møtt Marjan Vahdat i flere konstellasjoner også med norske musikere. Denne ganger er det så tett og nært som det er mulig å komme – Marjan Vahdat synger a cappella.

Fra sitt liv i eksil i California, prestestyret i Iran liker ikke kvinner som synger og som sier hva de tenker og tror, formidler hun med sin unike stemme både tradisjonsmusikk og eget materiale.

Jeg skjønner ikke et ord av hva hun synger, men jeg mener å skjønne en hel del av beskjeden og styrken i uttrykket og formidlinga likevel. Vahdat står opp for en kultur og ikke minst for kvinner som er trua fordi de er kvinner og som vil ha de rettighetene de sjølsagt bør ha rett til.

I opptak får vi også høre stemmer Vahdat kommer fra, blant annet hennes far, som hun synger “sammen” med. Dessuten synger Ruth Wilhelmine Meyer litt på ei av låtene.

Denne innspillinga, gjort i Tøyenkirka i Oslo, forteller oss tydeligere enn noen gang hvilken fantastisk stemme Marjan Vahdat er og har.

Mary Halvorson har i løpet av de par seineste tiåra fortalt oss at hun både er en fornyer og forlenger av jazztradisjonen. Her kommer det nok en bekreftelse på det.

Det å etterstrebe å finne sin egen stemme og sin egen retning er noe av det alle jazzmusikanter med ambisjoner har i bakhodet og vel så det fra relativt ung alder. Jeg føler meg ganske så sikker på at Mary Halvorson (43) har hatt slike ambisjoner ganske så lenge og det er hevet over tvil at hun har greid å stake ut en helt egen kurs både som gitarist, komponist og bandleder.

Forlenger

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

I 2022 ga Halvorson, noe sier meg at det finnes noen skandinaviske røtter et eller annet sted der, oss to spennende utgivelser: “Belladonna” og “Amaryllis”. Den første med Halvorson og en strykekvartett og den andre med strykekvartett og det som har blitt kalt Amaryllis Sextet. Denne gangen følger hun opp med “bare” Amaryllis-bandet. Det vil si Patricia Brennan på vibrafon, Nick Dunston på bass, Tomas Fujiwara på trommer, Jacob Garchik på trombone og Adam O´Farrill på trompet pluss sjefen sjøl.

Her har Halvorson satt sammen et originalt band med noen av New York-jazzens aller mest spennende, ganske så unge stemmer. Når hun så har invitert med seg sjølvaste Laurie Anderson på fiolin på et av spora, så mer enn antyder det at her inviteres det ikke akkurat til et A4-møte.

Komponisten

Halvorson fortsetter sin kompromissløse forskerferd som komponist og henter uhemma fra kilder som eksperimentell rock, folk og impro – og helt sikkert mye annet – til et hele som er hennes eget helt unike uttrykk.

Her er det masse plass til alle involverte og gitarspillet til Halvorson har jeg aldri hørt så vitalt noen gang tidligere. Dette er intet mindre enn heftig og veldig tøft.