Tor Hammerø

Den amerikanske bluesvokalisten og gitaristen Eric Bibb har gjort svenske av seg for mange år siden, men har så avgjort ikke glemt sine røtter.

Eric Bibb (72) har ei karriere som strekker seg helt tilbake til 60-tallet. En kvinne, tror det eller ei, sørga for at turen først gikk til Finland og seinere til Sverige der han har bodd i rundt ti år. Karriera blei det absolutt ikke noen stopp på av den grunn og Bibb har fått et svært godt navn hos broderfolket i øst. Det å fylle legendariske Scala Teatern i Stockholm til denne liveinnspillinga sier det meste om det.

Pent

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Med et repertoar bestående av mye eget stoff og en hel del tradde blueslåter, tar den ekte, men likevel noe polerte Bibb oss med på en liten time i et blueslandskap et godt stykke unna bomullsmarkene i Louisianna. På et vis blir dette blues for de kondisjonerte – her er det ingen som har noe å være redd for sjøl om Bibb absolutt har brodd i flere av tekstene sine.

Med seg til denne blueskvelden i Stockholm har han et stjernelag med allestedsnærværende Johan Lindström på ymse gitarer i spissen. Strykere er det også i miksen, så å kalle det rått og upolert overfor den pent kledde forsamlingen i de djupe stolene sine i teateret, vil faktisk være direkte feil.

Uansett er Eric Bibb en sjarmerende artist med noe på hjertet som forteller oss at blues kan være så mangt. Flott er det sjøl om det altså er et godt stykke unna den råe, upolerte og heftige som bluesen også kan være.

Mye har fortalt meg at det var en hel del på gang med og rundt trombonisten og ikke minst komponisten Andreas Rotevatn. Her tar han det enda lenger enn det jeg hadde hørt for meg.

Andreas Rotevatn (34) fra Nordfjordeid har fortalt oss om sin allsidighet og store skaperevne og ditto vidsyn i så forskjellige konstellasjoner som Ytre Suløens Jass-ensemble og storbandet OJKOS. Men som det står i presseskrivet i forbindelse med hans debut under eget navn: fest eller flinkis, klubb eller kykje (hva i alle verdens dage er det?), håvamål eller autotune, alternativ pop eller tilgjengelig jazz – alt dette og mye mer inneholder denne flotte gumboen fra bygdegutten som har gjort storbygutt av seg og som tar med seg inspirasjon fra mer eller mindre alt han har vært borti gjennom sitt mer eller mindre voksne liv.

Todelt og vel så det

Noen vil kanskje få en følelse av at alt dette til sammen blir ei salig suppe der det er tilsatt alt for mange ingredienser. Jeg opplever det ikke slik. Jeg synes Rotevatn, om det er som komponist og teksforfatter eller som trombonist og sanger har makta å skape en helhet ut av alle ideene sine.

Det groover og svetter uten stans og jeg tror han har muligheten til å snakke til et ganske så stort publikum med dette brygget. Det er absolutt mulighet for at avanserte danseføtter også vil bli frista til eksesser underveis her.

Det skader på ingen måte at han har hanka inn sjelsfrender med mer eller mindre samme idealer. Sofie “Fieh” Tollefsbøl på vokal og synth, Sander Nordahl på gitar og banjo, Nikolai Hængsle på elbass og Elias Tafjord på trommer utgjør kjernetroppene og de har så avgjort skjønt hvor Rotevatn har tenkt seg med musikken og uttrykket sitt.

Rotevatn har kasta seg ut på djupt vatn, men du verden som han holder seg flytende og vel så det – helt uten svømmevest. Tøft er det!

Bassisten Stephan Crump kjenner jeg ikke minst fra den utmerkede trioen til Vijay Iyer. Her viser han oss ei helt annen og spennende side.

Stephan Crump (52) har helt siden Vijay Iyer virkelig slo gjennom på den aller største jazzscena vist oss hvilken strålende bassist og ikke minst lytter han er. I mine ører har han aldri hatt behov for å dominere det musikalske landskapet han har vært en del av – han har uten stans hatt ønske om å bidra som fargelegger: det store musikalske uttrykket har alltid stått i sentrum. Slik er det så avgjort fortsatt sjøl om det er Crumps navn som står i sentrum for denne utgivelsen.

Det avgjørende vannet
Crump har vært og er en meget ettertrakta sidemann hos storheter som Mary Halvorson, Tyshawn Sorey, Ingrid Laubrock og i Borderlands Trio med Kris Davis og Eric McPherson. Det bekrefter hvilken enorm anerkjennelse han nyter blant medmusikanter, men hans måte å uttrykke seg på vil aldri føre til superstjerne-status for Crump. Det føler jeg meg overbevist om at han lever veldig godt med.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Gjennom hele livet, fra oppveksten ved Mississippi til 30 år i Brooklyn ved Gowanus Canal, har Crump vært opptatt av vann. Dette verket, “Slow Water”, vokste nesten frem som en dyd av nødvendighet og blei ytterligere inspirert av boka “Water Always Wins” av Erica Gies. Vannet er en livsnødvendighet – det er også musikken.

En spesiell fusjon
Mye av musikken er utskrevet, mens noe flyter frem spontant. Vi befinner oss i et skjæringspunkt mellom jazz og samtidsmusikk og det håndplukka laget, mange førstegangsbekjentskaper også for Crump, har så definitivt skjønt kapteinens intensjoner. Her er det en blanding av kammermusikere og improvisatører og vibrafonisten Patricia Brennan, trombonisten Jacob Garchik, fiolinisten yuniya edi kwon, bratsjisten Joanna Mattrey og trompeteren Kenny Warren gjør en flott jobb med å få musikken og vannet til å flyte.

Stephan Crump bekrefter at han er ei spesiell og spennende stemme.

Bedre måte å hylle sin tippoldefar på enn det pianisten og komponisten Lars Jakob Rudjord gjør med dette verket er faktisk vanskelig å tenke seg.

Lars Jakob Rudjord (40) fra jazzmetropolen Farsund har med ujevne mellomrom fortalt oss at han har noe høyst personlig på hjertet. Likevel tror jeg aldri han har gått så inn til kjernen av hva og hvem han er musikalsk som her. Kanskje ikke så merkelig siden det er sine egne røtter han hyller med “Kjempe-Jo”. Tippeoldefarens døpenavn var Jon Olsen (1816-1883) og han var en gigant som gikk like mye på hendene som på føttene, sier sagnet. Det sies også at han var en stor danser og at han aldri gikk av veien for en slåsskamp.

Til røttene

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

På dette verket, som opprinnelig var skrevet for Riksscenen i Oslo og Farsund Folk Festival, tar Rudjord oss med til steder som Kjempe-Jo ville kjent seg igjen i og samtidig løfter han uttrykket inn i vår tid. Her er det tydelige spor av moderne klassisk musikk, jazz og improvisasjon og ikke minst folkemusikken som garantert var en del av tippoldefarens hverdag og fest. Jeg tror neppe Rudjord vil protestere høylytt om jeg antyder at han har latt seg inspirere av både Jan Garbarek og Arild Andersen og hans Arv- og Sagn-univers.

Nydelig reisefølge

Med seg til å skape dette vakre og høyst personlige universet har han invitert med seg Johanne Flottorp på hardingfele og vokal på ett spor, Jakop Janssønn på trommer og Katrine Schiøtt på cello. Strålende fargeleggere alle sammen og de som ser/hører for seg at dette ender opp som et svært personlig musikalsk landskap, har faktisk helt rett.

Lars Jakob Rudjord hyller sin tippoldefar på aller beste vis.

Audun Ellingsens musikalske laboratorium, Audun Automat, møtte jeg for første gang i 2011 med bandets andre visittkort. Nå er ventetida over – tredjerunden er unnagjort og det med glans.

Bassist, komponist og bandleder Audun Ellingsen fra jazzmetropolen Ørsta, var blant dem som stakk over til området rundt Elland Road, Leeds med andre ord, for å studere jazz. Ut av det oppstod blant annet det flotte kollektivet Sphinx med andre nordmenn som også valgte Leeds som sitt studiested. Etter hjemkomsten etablerte han også Audun Automat og to av de opprinnelige medlemmene i kvintetten, saksofonist Jørgen Mathisen og elpianist og medsunnmøring Erlend Slettevoll fra nabobygda Volda, er fortsatt hjertelig tilstede.

Skuer både bakover og fremover

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg stortrives med komponisten Ellingsen. Allerede på åpningssporet “Triumphus” setter han meg i godt humør og bandet tolker hans hans gode og varme låter på et vis som virkelig hjelper på sinnets helse. Dette er enkelt og greit livgivende og inspirerende musikk. Ellingsen har definitivt tatt med seg viktige elementer fra både 70- og 80-tallet og fusjonert det med elementer anno nå slik at dette har blitt et ganske så tidløst uttrykk. Det skal så avgjort de to andre “nykommerne”, Torstein Lavik Larsen på trompet og Ole Mofjell på trommer, ha sin solide del av æren for.

Masqualero

Om et par måneder møtes et av mine favorittband fra 80- og 90-tallet på scena til ei gjenforening under Oslo Jazzfestival. Jeg vil ikke bli et sekund forundra om Audun Ellingsen & Co har lånt både ett og to ører til supergruppa fra den gangen – Audun Automat har med seg mange av de samme idealene og det samme trøkket Masqualero hadde den gangen og sikkert i begynnelsen av august også.

Audun Automat er både en tradisjonsbærer og forlenger av et tidløst og livsbejaende musikkuttrykk. Når det så er formidla av svært dyktige herrer i sin beste alder så forlanger ikke jeg så mye mer.

Det tok sin tid før jeg møtte den svenske vokalisten og låtskriveren Amanda Ginsburg. Det skulle raskt vise seg at det både var synd og skam at det ikke hadde skjedd før.

Det skulle altså ta tre skiver, masse skryt og to Grammis før Amanda Ginsburg (33) endelig meldte sin ankomst med sin musikk her i heimen. Det er garantert ikke hennes feil, men jeg skjønner veldig kjapt at jeg har gått glipp av mye unik musikk basert på “Tur att jeg kan skratta” i alle fall.

Ginsburg forteller meg umiddelbart at hun både er en låtskriver, vokalist og formidler som befinner seg i den flotte svenske vokaltradisjonen som Alice Babs og Monica Zetterlund var to av foregangskvinnene for. Med sin varme stemme og sin solide jazzinnsikt tar hun denne tradisjonen et nytt steg videre med svenske tekster og flotte låter som hun i stor grad har unnfanga sjøl.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Historieforteller

Ginsburg er en historieforteller av rang. Hun tar for seg hverdagstemaer vi alle kan kjenne oss igjen i og hun gjør det på et særdeles swingende vis – det groover av henne. Dessuten er Ginsburg en scatter av sjeldent format og hun drar unislinjer med bandet som det griner av.

Bandet sitt

Når Ginsburg for sikkerhets skyld har alliert seg med Filip Ekestubbe på piano, Anders Fjeldsted på bass og den dansk-norske trommeslageren Snorre Kirk – som var en del av ungdomsteateret i Ålesund sammen med Hedvig Mollestad før han gjorde danske av seg på fulltid – som strålende kjernetrupp, samt en rekke gjester som kornettisten Tobias Wiklund, så har Ginsburg fått akkurat det reisefølget både hun og musikken hennes fortjener.

Amanda Ginsburg er en usedvanlig verdig arvtaker og forlenger av den vakre og melodiske svenske vokaljazz-tradisjonen.

Tre av Danmarks ledende jazzmusikanter har så avgjort funnet noe å “snakke” om og hvilke samtaler er det de fører!

Det er snart 20 år siden jeg hadde gleden av å høre trioen GinmanBlachmanDahl for første gang med trioens sjøltitulerte debutskive innspilt live på Copenhagen JazzHouse. Da tok bassist Lennart Ginman, trommeslager Thomas Blachman og pianist Carsten Dahl for seg en rekke standardlåter stort sett i et helvetes tempo.

Fritt frem

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Nå har de danske drenge blitt 20 år modnere og samarbeidet enda mer solid fundamentert. Denne gangen har de gått i studio uten at noe som helst var avtalt – kunne at de skulle improvisere frem musikken der og da. Basert på de tres langt framskredne musikalitet, deres lytteegenskaper og store tillit til hverandre, så tryllet de frem 15 låter på tre dager og her kan vi så avgjort bruke begrepet låter. Hadde jeg ikke visst bedre, så hadde jeg vært sikker på at dette var skrevet materiale – så melodisk, rytmisk og harmonisk på plass er det nemlig hele veien.

Bedre kjent

Carsten Dahl kjenner vi godt her hjemme som den virtuose elfenbeinsplukkeren som jobba mye sammen med Arild Andersen i en lengre periode for noen år siden. Blachman og Ginman er langt i fra så kjente her, men forteller oss med all ønskelig tydelighet hvorfor de kler hverandre så godt både kollektivt og solistisk.

“What´s To Come!” kan gjerne oversettes med det som skjer og her skjer det mye og flott fra start til mål. GinmanBlachmanDahl er en trio som hører hjemme helt der oppe der det skjer.

Jeg lar meg ofte begeistre og fascinere av musikk. Karin Krog er et av de aller beste eksemplene på det og her begeistrer og fascinerer hun med liveinnspilling for aller første gang.

Helt siden jazzen festa grepet på meg for ganske mange tiår siden, så har snart 87 år unge Karin Krog vært et fantastisk reisefølge. Når jeg/vi trodde vi visste hvor vi hadde vokalkunstneren Krog, så staka hun ut en ny kurs – hun har aldri blitt stående fast noe sted musikalsk. Hun har utfordra seg sjøl og oss og om det har vært folkemusikk med familiære røtter, straight jazz, elektronisk musikk eller frijazz, så har Karin Krog vært en foregangskvinne og stor inspirator.

Endelig Live

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Karin Krog har med andre ord vært med på det aller meste og derfor er det smått utrolig at det aldri har kommet et livealbum fra den uhyre produktive og heldigvis ustoppelige Karin Krog. Det skulle ikke skje nå heller, men lydteknikeren Pete Hurst på BLÅ i Oslo hadde opprydding i sin harddisk da han skulle slutte i jobben. Der fant han et opptak fra en konsert Krog gjorde på BLÅ den 20. september 2019 sammen med Terje Gewelt på bass og Staffan William-Olsson på gitar – The In Between Times. Det er en trio som har jobba sammen siden 2008 og de “kan” hverandre for å si det mildt.

Nydelig opptak

Denne konserten var jo aldri ment som noe plateutgivelse og kanskje akkurat derfor opplever jeg ei veldig avslappa stemning blant de tre – noe det for så vidt alltid er når jeg har hørt trioen live.

Krog fikk tapen tilsendt av Hurst, synes det låt ok og plukka ut elleve låter inkludert Joni Mitchells “All I Want”, Michel Legrands “Once Upon a Summertime/Watch What Happens”, “On a Clear Day”, “My Romance”, “Every Time We Say Goodbye” og flere egne låter, bl.a. den morsomme samarbeidslåta med John Surman, “Canto Mai”.

Dette er så varmt, stilsikkert og samtidig så unikt som det alltid er når Karin Krog inntar estraden som Bengt Hallberg sa de to spilte sammen. Gewelt og William-Olsson kler Krog og hennes uttrykk perfekt, for en varme og for en lytteevne, og denne livedokumentasjonen er det beste provet på det.

Pete Hurst og ikke minst Karin Krog, Terje Gewelt og Staffan William-Olsson skal ha all mulig takk for det som skjedde denne seinsommerdagen på BLÅ.

“Duoen” Acording To The Sound har skapt varm musikk på et originalt vis to ganger tidligere. Det fortsetter de heldigvis med på “Pitch” også.

For et par år siden møtte jeg musikken til den engelske “duoen” According To The Sound for første gang. Norske Losen Records hadde da allerede gitt ut ei plate med synthisten, gitaristen og programøren Patrick Case og pianisten Adam Parry-Davies og nå er altså den vanskelige tredjerunden unnagjort. Den har de to fiksa på best mulig vis.

Samme oppskrift

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Som sist så har de to skrevet mye ny musikk, elleve svært melodiøse og stemningsfulle låter i alt, i en miks som henter inspirasjon fra både ganske så straight jazz og chill-out groover. De to preger absolutt musikken og miksen, men nok en gang har de henta strålende hjelp fra et titalls musikanter.

Besetninga varierer fra spor til spor, men når det kan nevnes at blant andre tenorsaksofonist James Carter og trompeter Mike Rodriguez er blant gjestene, så er det lett å legge sammen på hvilket nivå vi befinner oss.

According To The Sound byr på varm og tiltalende musikk som er så produsert som vel mulig, men som likevel funker utmerket.

Det er nok høyst tvilsomt om disse musikantene noen gang kommer til å møtes alle mann alle i det virkelige liv, men du verden som det funker i heimen uansett.

Sjangeren nesten jazz og dikt har fått en spennende avlegger med trønderduoen Enok Monk. Rap/resitasjon og kontrabass. Ikke akkurat hverdagskost.

Gudfaren når det gjelder lyrikk og jazz her til lands er så avgjort Jan Erik Vold. Sammen med de fire store i norsk jazz på slutten av 60-tallet, åpna Vold & Co opp nye dører. Seinere har Vold dukka opp i en rekke andre konstellasjoner også – blant annet i en eksklusiv liten duo med bassmaestro Arild Andersen, inkludert gitargigant Bill Frisell ved enkelte anledninger.

Forlengere

Sakte og sikkert har det dukka nye spennende avleggere og forlengere også i dette skrinne landskapet. Ikke minst Buicken med Lars Saabye Christensen og Tom Stalsberg har skapt usedvanlig mye spennende i samarbeid med noen av våre upperste jazz- og bluesmusikere, men hverdagskost i disse grenselandene har det likevel på ingen måte blitt.

Derfor er det mer enn hyggelig at det dukker opp en ny avlegger i denne faunaen eller floraen. Rapisten (ser at den kan misforstås), resitasjonisten og ordsmeden Trond Wiger forteller sine historier på et novelle-liknende vis – på kav trøndersk, må vite – og at det er en herre som har et liv å hente fra er det ikke mye tvil om.

Når så Erlend Smalås – som også spiller bass på trøndersk – og Wiger åpenbart har truffet hverandre både på det personlige og musikalske planet, så har det ført til eleverte samtaler i mange spennende grenseland.

Enok Monk er en flott tilvekst i det skrint befolka landskapet der lyrikk møter jazz. Herlig!