Dette er nesten mitt første møte med Ingvild Flottorp og Øyvind Blomstrøm. Det frister allerede til mye mer.
Øyvind Blomstrøm og Ingvild Flottorp har laga vakker musikk.
Sørlendingen Flottorp har gitt ut to soloprosjekt tidligere mens nordmøringen Blomstrøm har vist oss sine strålende gitaristiske kvaliteter både i trioen Orions Belte, i El Cuero og, i størst grad for min del, i Ola Kvernbergs unike Steamdome-univers. Til sammen har de to her skrevet og skapt vakker musikk i flere grenseland.
Flott stemme
Med si lyse og vakre stemme bærer Flottorp de ni låtene på et personlig vis. Vi befinner oss i et folk-americana-country landskap med psykedeliske over- eller undertoner og Blomstrøm, som trakterer allehånde gitarer og en hel del annet også vil jeg tro sjøl om det ikke er spesifisert på coveret, på et vis som kler Flottorps røst på aller beste vis. I tillegg er det flere gjester som dukker opp på enkelte spor og sørger for korrekt krydder hele veien.
Flyttes ikke merkesteiner
«In This For A Lifetime» er enkelt og greit en vakker tilstandsrapport fra den fine duoen Ingvild Flottorp og Øyvind Blomstrøm. De sprenger ikke noen grenser her, men det er absolutt ikke noe krav for at en utgivelse skal kunne leve lenge i landet. Det tror jeg faktisk denne kan gjøre – den har alt i seg til å kunne det. Vakkert og flott er det – musikalsk historiefortelling på høyt nivå.
Ingvild Flottorp & Øyvind Blomstrøm «In This For A Lifetime» Vestkyst Records
Hver gang det kommer et livstegn fra Geirr Lystrup så er det en bekreftelse på hvilken bauta han er i den norske visefloraen.
Geirr Lystrup gir oss en herlig bursdagspresang.
Nesten 40 solo-album har Geirr Lystrup på skrytelista si i ei platekarriere som har vart siden 1972. Det har vært både barne- og viseplater og det tar bare et sekund eller to å fastslå at det er Geirr Lystrup som er i aksjon. Han både har og er nemlig ei unik stemme.
Nå runder Lystrup 75 års-bøya og det markeres på et herlig vis. Telemarkingen Lystrup har vært bosatt i Brumunddal i årevis og her har sinfoniettaen Orkester Innlandet under ledelse av Atle Sponberg, slått sine kvaliteter sammen med Lystrup og spilt inn 14 av Lystrups mest kjente viser. Arrangementene er skrevet av en rekke storheter udi faget, Henning Sommerro og Staffan William-Olsson blant andre, og orkesteret er forsterka med Ole Gjøstøl på piano og Mats Lillehaug på trommer.
Bursdagspresang fra jubilanten
Vanligvis er det jo jubilantene som får presanger, men Lystrup har vært raus nok til å snu på flisa. De som kan sin Lystrup vil nikke gjenkjennende til blant andre “Vals skal bli”, “Sommar i september” og “Egg og champagne” og det er en Lystrup i kjempeslag som stortrives sammen med det utmerkede orkesteret.
Vi iler til og gratulerer med jubileet og plata og ønsker lykke til med de neste 75.
Geirr Lystrup «Lyden av Lystrup» Juni/Musikkoperatørene
Den unge engelske gitaristen Rob Luft har blitt en ny stor favoritt. Her kommer det to nye prov på hvorfor.
Daniel Sommer, Rob Luft og Arild Andersen – saker!
Helt siden Rob Luft (30) mer enn antyda hvem han var sammen med Ellen Andrea Wang sin utmerkede trio for noen år siden, så har jeg vært stadig mer sikker på at her har vi med ei fremtidig stjerne på verdensbasis å gjøre. Etter hvert har det kommet stadig flere prov på det, både med egne utgivelser og sammen med vokalisten Elina Duni og “vår egen” John Surman.
Det er absolutt ingen grunn til å bli overraska over at Luft, med en høyst personlig, vakker og – beklager, men det måtte nesten komme – luftig tone i gitaren sin, etter hvert har blitt en særdeles ettertrakta sidemann. Den unge danske trommeslageren Daniel Sommer ville gjerne skape musikk sammen med maestro Arild Andersen og han var ikke sein om å foreslå Luft som tredje hjul på vogna.
Slike tilnærma pick up-band kan jo erfaringsmessig ende opp på alle slags vis. I dette tilfellet har det endt med et usedvanlig flott møte der alle tre har tatt med seg låter til sammenkomsten og at de tre traff hverandre på første forsøk er det ikke mye tvil om.
Her snakker vi melodisk, men samtidig åpen musikk med masse plass for de tre til å fortelle oss hva og hvem de er og den relativt ukjent Sommer passer utmerka inn i denne settingen ved varmt og lyttende trommespill. Det er på alle vis å håpe at dette er en trio som får muligheten til å vise seg frem i tida som kommer – gjerne også her hjemme.
Rob Luft ligger på ingen måte på latsida og det er det da heller ikke noen grunn til. Han er ute med sin tredje soloskive på det strålende engelske selskapet Edition Records og hans unike og varme sound kommer enda mer til sin rett her med kun hans egne komposisjoner og sammen med gode venner han har jobba mye sammen med.
“Riser” fra 2017 og “Life Is The Dancer” to år seinere fortalte oss hvilken flott ekskursjon Luft hadde lagt ut på. Nå forlenger han den med mer frisk og ikke minst lyrisk musikk. Han spiller både akustisk og strømgitar samt kalimba og har med seg en kjernetropp med Corrie Dick på trommer og perkusjon, Tom McCredie på bassgitar, Joe Webb på piano og orgel og Joe Wright på tenorsaksofon – alle unge, høykompetente herrer i sin beste alder. I tillegg dukker det opp flere gjester her og der, inkludert en strykekvartett, og til sammen har det ført til et høyst personlig og vakkert visittkort fra Luft – et visittkort som forsterker inntrykket av at her er det en gitarist og musiker med et voldsomt potensial og ei fremtidig i sikte som ser svært lovende ut.
Gi oss mer Luft, takk!
Arild Andersen/Daniel Sommer/Rob Luft «As Time Passes» April Records/aprilrecords.com
Rob Luft «Dahab Days» Edition Records/Border Music
Den svenske saksofonisten Karl-Martin Almqvist har med sør-afrikansk og norsk hjelp skapt en herlig musikalsk gumbo.
Karl-Martin Almqvist sammen med sitt internasjonale band.
De fleste ting har gått meg hus forbi. Blant annet at Karl-Martin Almqvist, som noen kjenner fra Danmarks Radio Big Band og flere egne konstellasjoner, også har jobba en del med sør-afrikanske musikere opp gjennom åra. Nå har det blitt en orden på dette avsindige misfoholdet gjennom den ferske skiva Almqvist har gjort og det med vår egen Magne Thormodsæter på bass.
Almqvists fascinasjon og samarbeid med sør-afrikansk jazz og spesielt pianisten Nduduzo Makhathini går tilbake over ti år. I 2022 gikk drømmen om å få Makhathini til Sverige i oppfyllelse gjennom jobb på Ystad Jazz Festival. Trommeslageren Ayanda Sikade, også han fra den andre enden av kloden, blei også invitert sammen med Thormodsæter, som hadde vært en del av Sør-Afrika-prosjektet mange år tilbake.
Med et repertoar bestående av Almqvists musikk pluss en Thormodsæter-komposisjon, gikk de fire i studio. Det har ført til særdeles frisk og livsbejaende musikk med impulser fra både nord og sør og de to sør-afrikanerne står på ingen måte tilbake for “våre” to representanter.
“The Travelers” er nok et bevis på at musikk er det eneste grenseløse språket som finnes. Her snakkes det et felles språk som alle skjønner og kommunikasjonen mellom de fire befinner seg på et særdeles høyt nivå i dette høyst melodiske og rytmisk spennende landskapet der det blant annet finnes herlige gospelimpulser også.
Almqvist, som spiller både tenor og sopran, er en musikant vi kjenner alt for lite til her hjemme. Dette samarbeidet med de to framifrå sør-afrikanske musikantene og alltid like pålitelige og tilstedeværende Thormodsæter, kan kanskje bli en døråpner for både Almqvist og bandet også her på bjerget. Ingenting hadde vært hyggeligere enn det.
Karl-Martin Almqvist Ababhemu Quartet «The Travelers» Ropeadope/ropeadope.com
Den unge skotske pianisten Fergus Mc Creadie imponerer voldsomt sammen med sin trio.
Fergus McCreadie er en svært spennende pianist og komponist.
Det er nå snart seks år siden jeg møtte den nå 26 år unge Fergus McCreadie og musikken hans for første gang. Han fortalte meg med all ønskelig tydelighet allerede på debutskiva si, “Turas”, at vi hadde med ei høyst spesiell stemme med et svært stort potensial å gjøre. Bekreftelsene har kommet på rekke og rad, blant annet med “Forest Floor” for to år siden og nå er tredjerunden på det meget oppegående engelske selskapet Edition Records unnagjort med “Stream” og McCreadie tar stadig nye, store steg i retning seg sjøl.
Helt siden starten er det bassisten David Bowden og trommeslageren Stephen Henderson som er McCreadies medsammensvorne. De kan hverandre ut og inn og de stortrives sammen og med de musikalske utgangspunktene McCreadie legger på bordet.
Nok en gang er det liten tvil om hvor McCreadie kommer fra. Han har en skotsk åre i sitt DNA som er en viktig del av det vakre og melodiske budskapet hans. Hovedtemaet for “Stream” er vann og hva det betyr for oss – som Stephan Crump også løfta frem på sin ferske “Slow Water” – og det gjør Mc Creadie på et herlig og virtuost vis.
Virtuost og inderlig
Fire plater på seks år kan virke som i meste laget, men Fergus McCreadie har faktisk noe nytt og spennende på lager hver eneste gang – sjøl om han holder fast ved trioformatet også denne gangen.
McCreadie er en teknisk virtuos med masse temperament i spillet sitt. Heldigvis er det mye dynamikk og modenhet i uttrykket også – Fergus McCreadie, trioen og musikken hans fremstår som om de har levd veldig mange flere år på Tellus enn det de beviselig har.
Fergus McCreadie «Stream» Edition Records/Border Music
Jeg har hygga meg kraftig sammen med musikken til folkemusikkbandet Ljom tidligere og det gjør jeg så avgjort også med denne spudlende og herlige tredjerunden til det unge trønderbandet.
Ljom gir oss sprudlende folkemusikk med mykje attåt.
Til tross for at Ljom fra Snåsa har eksistert i mer enn ti år, så er det fortsatt unge musikere med åpne og allsidige sinn som befolker denne kohorten som på alle vis skaper noe som gjerne kan kalles samtidsfolkemusikk. Om du ikke umiddelbart skjønner hva det er for noe, så kan det forsøksvis forklares med at her er det elementer av både visesang, en slags bluegrass og flere andre herligheter som til sammen fører til et uttrykk som det er veldig lett å trives med. Mye humor er det også god plass til.
Med Nils Andersson på akustisk gitar, ukulele, perkusjon og kor, Anne Marte Eggen på elbass, bass, perkusjon og kor, Per Walfridsson Ohls på trekkspill, trøorgel og perkusjon og Sivert Skavlan på klarinett, cello, perkusjon og kor så skal det ikke så veldig mye fantasi til for å skjønne at Ljom ikke er noe tradisjonelt spelemannslag. Når så Kjersti Kveli topper det hele med sin høyst personlige og livsbejaende vokal og perkusjon, så fører det nok en gang til at Ljom gir folkemusikken nok et solid dytt i retning vår egen tid. Kveli er enkelt og greit en flott og uttrykksfull formidler.
Låtene er stort sett unnfanga av bandets innbyggere og Kveli har skrevet mange av tekstene og min favoritt, “2500 feskvatn”, er en hyllest til hjembygda Snåsa som har det meste i seg til å bli bygdas nasjonalsang. “Moltdrolet” og “Rolls-Pols” – herlig humor – følger hakk i hæl og Kvelis formidling på uforfalska dialekt – eller på svensk og på bokmål – er direkte tiltalende og ikke minst smilfremkallende.
Gode ambassadører
Ljom er både veldig bra og unike og samtidig usedvanlig viktige ambassadører overfor nye generasjoner når det gjelder å åpne folkemusikkdøra og tilliggende herligheter. Mer makt til Ljom!
Ljom «Trollskjegg og trillbår» Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene
Den nederlandske kvartetten The Leaning In Underground gir oss tidløs jazzmusikk som det både er mulig å hygge seg med og som man definitivt ikke tar skade av.
Nederlandske The Leaning In Underground vet hvor eneren er.
For et par år siden dukka det opp ei innspilling i posten med den tyske, men Amsterdam-bosatte gitaristen Linus Eppinger. Sammen med med seg hadde han pianisten Nicolai Daneck, den tidligere Brad Mehldau-trommeslageren Jorge Rossy og Al Foster-bassisten Doug Weiss. Det var debuten til Linus Eppinger (28) og var et lovende visittkort i Peter Bernstein-gata.
Et steg til side Eppinger, som åpenbart er en særdeles spillekåt ung mann, fant ut at han måtte sette sammen et litt annet band som han kunne turnere på mindre og dårligere betalte steder med enn det Rossy og Weiss var vant med. Kamerat Daneck var fortsatt mer enn klar, men inn kom noe “billigere” Peter Primus Frosch på trommer og Ties Laarakker på bass – totalt ukjente, unge nederlandske herrer som deler Eppinger og Danecks musikalske visjoner fullt ut.
Det betyr at vi få ei samling egne låter, “Love for Sale”, de to Jobim-klassikerne “The Girl from Ipanema” og “Wave” og sjølvaste “Sunny” – en av Chers store klassikere. Her er det aldri tvil om hvor eneren befinner seg – her skal det swinge på et enkelt og rett frem vis fra start til mål og det gjør det da også.
The Leaning In Underground er et band med en musikalsk beskjed som er lett å oppfatte. Her blir det ikke flytta en eneste musikalsk merkestein, men det blir servert mye musikalsk hygge. Det holder lenge det.
The Leaning In Underground «Taking Over» Amsterdam Records/[email protected]
Ragnar Bjerkreim har skrevet musikken og sammen med Ingvar Hovland skrevet tekstene til noe flott og viktig i stort sett et poplandskap som minner om en bekjennelse.
Bjørn Eidsvåg formidler Ragnar Bjerkreims tanker.
Jeg er på ingen måte sikker på om begrepet bekjennelse er riktig, men teologen og komponisten Ragnar Bjerkreim benytter seg i alle fall av Josef-skikkelsen i Det Gamle Testamentet for å sette det hele inn i en kontekst som har noe veldig med vår tid å gjøre. Det Bjerkreim og Hovland har satt ord på er tanker om flukt, emigrasjon og folkevandring – temaer som har blitt en del av våre daglige nyhetsoppdateringer og vår mer eller mindre dårlige samvittighet og som garantert kommer til å forbli det i svært lang tid fremover.Ambisiøst og stort
Bjerkreim har gjennom flere årtier spesialisert seg som film og TV-musikk-komponist. Han er vant med å lage “stor” musikk og store produksjoner og “Stjernsti” er på ingen måte noe unntak. Her snakker vi 23 låter som strekker seg over knappe en og en halv time og Bjerkreim har invitert med seg gjester som Bjørn Eidsvåg, Espen Grjotheim, Jannike Kruse, Kristin Asbjørnsen, Pål Rake, Tom Roger Aadland og Hildegunn Gjedrem som tekstformidlere.
Når så et stort kor og et band bestående av Børge Petersen-Øverleir og Eivind Aarset (gitar), Frode Berg (bass), Rune Arnesen (trommer) og David Wallumrød (tangenter) tar seg av den resterende musikalske formidlinga, så er det lett å legge sammen på hvilket smakfulle og høye nivå den befinner seg.
Bjerkreim har også laga ei fin bok med alle tekster, fine bilder og en rekke betraktninger temaene “Stjernsti” gjør sitt beste for å løfte frem.
Dette er på mange vis et konseptalbum med en klar tråd fra start til mål. Mange fine låter og mange svært gode tekstformidlere – på nynorsk, må vite, men med 23 låter i banken så er det ikke alle som er like minneverdige.
Det sagt så har Ragnar Bjerkreim laga noe stort og viktig som svært mange vil ha godt av å tilbringe ettertenksomme stunder sammen med.
Den amerikanske bluesvokalisten og gitaristen Eric Bibb har gjort svenske av seg for mange år siden, men har så avgjort ikke glemt sine røtter.
Eric Bibb har noe vakkert, sterkt og polert på hjertet.
Eric Bibb (72) har ei karriere som strekker seg helt tilbake til 60-tallet. En kvinne, tror det eller ei, sørga for at turen først gikk til Finland og seinere til Sverige der han har bodd i rundt ti år. Karriera blei det absolutt ikke noen stopp på av den grunn og Bibb har fått et svært godt navn hos broderfolket i øst. Det å fylle legendariske Scala Teatern i Stockholm til denne liveinnspillinga sier det meste om det.
Med et repertoar bestående av mye eget stoff og en hel del tradde blueslåter, tar den ekte, men likevel noe polerte Bibb oss med på en liten time i et blueslandskap et godt stykke unna bomullsmarkene i Louisianna. På et vis blir dette blues for de kondisjonerte – her er det ingen som har noe å være redd for sjøl om Bibb absolutt har brodd i flere av tekstene sine.
Med seg til denne blueskvelden i Stockholm har han et stjernelag med allestedsnærværende Johan Lindström på ymse gitarer i spissen. Strykere er det også i miksen, så å kalle det rått og upolert overfor den pent kledde forsamlingen i de djupe stolene sine i teateret, vil faktisk være direkte feil.
Uansett er Eric Bibb en sjarmerende artist med noe på hjertet som forteller oss at blues kan være så mangt. Flott er det sjøl om det altså er et godt stykke unna den råe, upolerte og heftige som bluesen også kan være.
Eric Bibb «Live at The Scala Theater Stockholm» Repute Records/Stony Plain Records
Mye har fortalt meg at det var en hel del på gang med og rundt trombonisten og ikke minst komponisten Andreas Rotevatn. Her tar han det enda lenger enn det jeg hadde hørt for meg.
Andreas Rotevatn har mye spennende å melde i ymse landskap.
Andreas Rotevatn (34) fra Nordfjordeid har fortalt oss om sin allsidighet og store skaperevne og ditto vidsyn i så forskjellige konstellasjoner som Ytre Suløens Jass-ensemble og storbandet OJKOS. Men som det står i presseskrivet i forbindelse med hans debut under eget navn: fest eller flinkis, klubb eller kykje (hva i alle verdens dage er det?), håvamål eller autotune, alternativ pop eller tilgjengelig jazz – alt dette og mye mer inneholder denne flotte gumboen fra bygdegutten som har gjort storbygutt av seg og som tar med seg inspirasjon fra mer eller mindre alt han har vært borti gjennom sitt mer eller mindre voksne liv.
Todelt og vel så det
Noen vil kanskje få en følelse av at alt dette til sammen blir ei salig suppe der det er tilsatt alt for mange ingredienser. Jeg opplever det ikke slik. Jeg synes Rotevatn, om det er som komponist og teksforfatter eller som trombonist og sanger har makta å skape en helhet ut av alle ideene sine.
Det groover og svetter uten stans og jeg tror han har muligheten til å snakke til et ganske så stort publikum med dette brygget. Det er absolutt mulighet for at avanserte danseføtter også vil bli frista til eksesser underveis her.
Det skader på ingen måte at han har hanka inn sjelsfrender med mer eller mindre samme idealer. Sofie “Fieh” Tollefsbøl på vokal og synth, Sander Nordahl på gitar og banjo, Nikolai Hængsle på elbass og Elias Tafjord på trommer utgjør kjernetroppene og de har så avgjort skjønt hvor Rotevatn har tenkt seg med musikken og uttrykket sitt.
Rotevatn har kasta seg ut på djupt vatn, men du verden som han holder seg flytende og vel så det – helt uten svømmevest. Tøft er det!
Andreas Rotevatn «Av daude gror» Grappa/Musikkoperatørene
