Trommeslageren Gard Nilssen er en bortimot utømmelig krukke av energi og kreativitet. Her er han endelig sjef for eget band også.

André Roligheten, Petter Eldh og Gard Nilssen skaper noe så voldsomt liv i leiren.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Gard Nilssen runder den anstendige alder av 32 år om noen dager. Sin relativt unge alder til tross har en av Skiens største sønner – og de er det mange av i kultur- og ikke minst jazzverdenen – siden Henrik Ibsen, har Nilssen markert seg voldsomt både innen- og utenlands og i et enormt antall band og sjangre. Om det er i elevert pop/rock-sammenheng med Susanne Sundfør, urtøffe Bushman´s Revenge eller i melodiske landskap med Mathias Eick eller i åpnere settinger som Cortex og sPacemoNkey, så er Gard Nilssen hjertelig tilstede – og gjerne på samme kveld hvis det er mulig!

Noe forteller meg at Nilssen med sitt alvorlige aktivitetsnivå må være en av SAS´ aller beste kunder – vi snakker nærmere 250 reisedager i året kloden rundt. Basert på kvaliteten Nilssen leverer uansett hvor og i hva slags konstellasjon han dukker opp, så blir det neppe færre dager i åra som kommer heller.

Ei god stund fremover hadde det vært hyggelig om mange av disse dagene hadde gått med til hans relativt ferske trio Gard Nilssen Acoustic Unity. Sammen med den svenske bassisten Petter Eldh og nok en ung Skiensgigant, André Roligheten, på saksofoner, har Nilssen laga et statement som forteller oss om både en musikant og et kollektiv som har fullt grep om den moderne jazzhistoria samtidig som de tar den med seg inn i 2015.

For noen dager siden forlot ikonet Ornette Coleman tida og sjøl om “Firehouse” blei spilt inn for et år siden, så oppleves det på sett og vis som en hyllest til akkurat Coleman. Som i hans banebrytende kvartett med Ed Blackwell, Don Cherry og Charlie Haden, så finnes det heller ikke her noe akkordinstrument. Det gjør det hele åpnere og løsere og betyr mer ansvar for de tre – noe de løser på et framifrå vis. Alle tre bidrar med låter pluss at en er unnfanga i fellesskap.

Det er et vanvittig trøkk og energi, en enorm vilje og en solid retning i Gard Nilssen Acoustic Unity. Vi har nemlig med tre av de mest uttrykksfulle unge jazzmusikantene i vår del av verden å gjøre – hvor som helst i verden for den sakens skyld.

Gard Nilssen´s Acoustic Unity

Firehouse

Clean Feed Records/MusikkLosen

Third Reel er en sveitsisk-italiensk trio med noe helt eget å melde.

Third Reel gir oss musikk knapt noen har hørt før.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Third Reels debut på ECM, “Third Reel” fra 2013, gikk meg dessverre hus forbi. En hel del forteller meg at jeg bør gå tilbake i bunken for å sjekke den ut – oppfølgeren “Many More Days” er nemlig en liten lykkepille for de som trenger påfyll av stemninger og musikk som egner seg til refleksjon og ettertanke.

Third Reel består av den italienske trommeslageren og pianisten – uvant kombinasjon kan man trygt si – Emanuele Maniscalco, som også tilbringer mye tid i både Danmark og Sverige, og sveitserne Nicolas Masson på tenor- og sopransaksofon og klarinett og Roberto Pianca på gitar. En ganske så spesiell instrumentering og nesten sjølsagt blir det musikalske resultatet deretter.

De tre herrene, som leder bandet kollektivt og som har skrevet all musikken, men hver for seg, har åpenbart de samme vakre, lyriske idealene. Her ligger også evige ECM-idealer som luft og rom helt oppe i dagen og heldigvis er det ingen her som frykter verken stillhet eller tid og rom til betraktninger.

De tre musikantene er utmerkede instrumentalister som har kommet godt forbi stadiet der de må imponere for å skape stor musikk. De fører derimot inderlige samtaler det er mulig å få noe ut av og som det er hyggelig og godt å bli invitert med inn i.

Third Reel

Many More Days

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Karl Ivar Refseth er norsk god som noen, men er likevel nesten ukjent her hjemme. Det kan det skje noe med nå.

Karl Ivar Refseth Trio har noe inderlig å melde.

Vibrafonisten, komponisten og bandlederen Karl Ivar Refseth (37) har, etter at han blei uteksaminert ved Norge Musikkhøgskole i 2005, vært bosatt i Berlin. Det er sjølsagt mye av grunnen til at vi har hørt lite – alt for lite – fra Refseth, som opprinnelig kommer fra Brøttum ved Lillehammer.

Når han nå har tatt turen hjem, musikken er spilt inn i henholdsvis Brøttum og Veldre kirke for to år siden, så er det på høy tid og når han og trioen hans også gir oss en liten time med inderlig og vakker kammerjazz, så er det bare å ønske hjertelig velkommen.

Karl Ivar Refseth har tatt med seg vibrafonen til Berlin.

Refseth er opprinnelig utdanna som klassisk slagverker, men skjønte raskt at han ønska å jobbe med improvisert musikk også. Når han i tillegg ville bo i utlandet, så var valget Berlin ikke så spesielt vanskelig siden en av verdens beste vibrafonister, David Friedman, bodde og underviste der. Slagverk blei bytta ut med vibrafon og her framstår Refseth som en sterk og uttrykksfull musikant på det relativt sjeldne instrumentet.

Sammen med bassisten Matthias Pichler og altsaksofonisten Christian Weidner, som også spiller det armenske nasjonalinstrumentet duduk, tar Refseth oss med på ei varm og empatisk reise med musikk som har bakgrunn i et personlig tap som ramma han noen måneder før den blei spilt inn.

De tre utmerkede instrumentalistene snakker veldig godt sammen og de lar de 10 komposisjonene få vokse seg sterke. Her er det ingen som har behov for å fremheve seg sjøl på bekostning av de andre – her er det budskapet, musikken, samtalen og empatien som står i sentrum.

Med “Praying” har Karl Ivar Refseth gitt oss et visittkort som avslører at det finnes en skjult norsk musikkskatt gjemt i Berlin. Han må mer enn gjerne avlegge oss her i gamlelandet mange beøsk etter hvert.

Karl Ivar Refseth Trio

Praying

Traumton Records/barejazz.no

Hilde Louise Asbjørnsen er ei dame med stil og utstråling på alle slags vis. Her kommer det nok et strålende bevis.

Hilde Louise Asbjørnsen – vi snakker hot!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Hilde Louise Asbjørnsen er av typen som ser ut som om hun har grep om det meste. Om hun står på teaterscena i store roller, om hun inntar komikerrolla sammen med Lene Kongsvik Johansen eller om hun fronter sitt eget band med egne tekster og egen musikk, så er det en artist med noe helt eget vi har med å gjøre.

Jeg er ikke helt sikker på hvilket nummer i rekka “Don´t Stay For Breakfast” er i Hilde Louises diskografi. I hylla mi står det åtte fra før og jeg har blitt overraska og begeistra nesten i like stor grad hver gang det har kommet påfyll. “Don´t Stay For Breakfast” er så avgjort ikke noe unntak.

La oss begynne med tekstene: Hilde Louise forteller historier med hode og hale, inderlige og ekte og egna til ettertanke – vi snakker lyrikk, og hun gjør det på et meget elevert engelsk. Hva så med låtene? Hun skriver fine melodier i en slags swing/bebop-tradisjon – låter som kler tekstene utmerket sjøl om ikke alle er like sterke og minneverdige.

Og hvordan fremfører hun så dette? Som nevnt er Hilde Louise, som bare bruker fornavnet sitt i denne forbindelse, en artist i superklassen og hvorfor det internasjonale gjennombruddet ikke har kommet, forundrer meg storligen. Hun har nemlig alt som trenges – det unike, utstrålinga, the looks – hele pakka med andre ord. For å si det slik: hadde hun bodd i New York hadde Broadway og de hippe jazzklubbene åpna dørene for lenge siden. Så bra er det altså og når hun så omgir seg med et urempatisk band bestående av Jens Fossum (bass), Svein Erik Martinsen (gitar), sjakkspilleren Hermund Nygård, her på trommer, ei blåserekke med Jørgen Gjerde (trombone), Kåre Nymark jr (trompet) og Atle Nymo (saksofoner) og ikke minst Anders Aarum på tangenter og som arrangør og produsent, så er innpakninga i de aller beste hender.

“Don´t Stay For Breakfast” er et visittkort anno 2015 som forteller oss at Hilde Louise Asbjørnsen er en artist i verdensklasse. Ferdig snakka og bli ikke overraska om du hører om noen som gjerne vil bli værende til frokost også!

PS Pushwagner er ansvarlig for coveret. Skader ikke det heller!

Hilde Louise Orchestra

Don´t Stay For Breakfast

Grappa/Musikkoperatørene

Terri Lyne Carrington er en av jazzens aller hippeste trommeslagere. Her kommer det glitrende eksempler på det fra flere deler av hennes karriere.

Terri Lyne Carrington – tøffere enn toget.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Terri Lyne Carrington runder 50 litt seinere i år. I rundt 40 av dem har vi først hørt om og seinere hørt en rekke eksempler på hvilken usedvanlig spennende og dyktig trommeslager – og til dels også vokalist – hun er. For de som ikke har fått med seg alle etappene i hennes karriere kommer det her ei oppsummering på noe av det hun har gjort – i alle fall på det tyske selskapet ACT.

Carrington var med andre ord ei barnestjerne og spilte med Clark Terry som 10-åring. Født og oppvokst i en musikerfamilie i Boston var veien kort til Berklee og alle gigantene som jobba og studerte der. Fra ung alder blei Jack DeJohnette hennes mentor og etterhvert har hun jobba med “alle” inkludert Stan Getz og Wayne Shorter. Mitt første møte med Carrington var med akkurat Getz da legenden gjorde sin siste jobb i Molde like før han gikk bort på begynnelsen av 90-tallet. I stadig større grad har Carrington leda sine egne prosjekt og da vokalstjernene Angélique Kidjo, Dianne Reeves og Lizz Wright stod på scena sammen i Molde for et par år siden, så var det Carrington som leda det hele fra trommekrakken.

“The ACT Years” er henta fra tre album utgitt i henholdsvis 2002 og 2004. “Jazz Is a Spirit” er hennes debut på selskapet og er et funky, men stort sett akustisk visittkort med giganter som Herbie Hancock og trompeteren Wallace Roney som strålende bidragytere.

I 2002 kom også den fransk/vietnamesiske gitaristen Nguyên Lês hyllest til Jimi Hendrix – “Celebrating Jimi Hendrix”. Der får vi møte den rocka Carrington i låter som “Manic Depression” – med fantastisk afrikansk vokal av Aïda Khann, “Voodoo Child”, “Purple Haze” og “If 6 Was 9”. Beintøft og rocka så det holder!

Carringtons andre soloutgivelse på ACT kom i 2004 og heter “Structure”. Der har hun med seg et lekent og litt overraskende lag med den tidligere Yellowjackets-bassisten Jimmy Haslip, den litt på sida-altsaksofonisten Greg Osby og gitaristen Adam Rogers. Her får vi møte en litt mer søkende og eksperimenterende Carrington. Samtidig viser hun oss også sin allsidighet når hun synger Joni Mitchells “Ethiopia” på det samme albumet. Og hvem synger “Purple Haze”? Riktig gjetta!

Terri Lyne Carrington er en både allsidig og fantastisk trommeslager. Dessuten er hun en mer enn kapabel vokalist og bandleder i toppklasse. Mer makt til Terri Lyne Carrington!

Terri Lyne Carrington

The ACT Years

ACT/Musikkoperatørene

Jan Eggum er av typen artist som aldri hviler og som aldri slutter å overraske. Nå har han tatt turen til Brasil – det høres!

Jan Eggum er ustoppelig – heldigvis.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg er så glad for at artister som Jan Eggum (63) finnes. Det er nemlig en garanti for at kvalitetslista ligger høyt og for at kommende generasjoner har noe å strekke seg etter. Slik har det forsåvidt vært i mange tiår allerede og heldigvis er det slik fortsatt.

Eggum er ikke bare en kvalitetsgarantist. I forbindelse med at han runda 60 ga han oss for sikkerhets skyld 60 nye låter og husker jeg ikke feil så spilte han også 60 konserter i samme slengen. De som trodde det var en del av en nedtrappingsplan tok derimot kraftig feil. Og takk for det.

I tillegg til å være en låtskriver av guds nåde og en tekstforfatter som kan fortelle historier som ingen andre, så er Eggum en søkende sjel som veldig gjerne gir seg sjøl utfordringer. Vi har møtt han med den legendariske popgruppa Saft fra Bergen, med Bergen Filharmoniske Selskap, jazzrockbandet Cutting Edge og sammen med tre likesinnede gitarkamerater. Nå har han gitt seg sjøl nok ei utfordring og la det være klart med en gang – Eggum og musikken hans stortrives i akkurat Rio de Janeiro.

Eggum sier sjøl at dette er ei plate han gjerne kunne ha gjort for mange, mange år siden. Han mener at både hans gitarspill, hans tette akkorder og hans til tider bossa-aktige rytmikk egentlig har bedt om et slikt samarbeid lenge og det er bare å si seg hjertens enig. Som sagt og tenkt så gjort og i fjor høst var alt klart. Musikerne til legenden Gilberto Gil takka ja til jobben og da var det bare å kaste seg på flyet med gitar og 12 nye låter i bagasjen.

Eggum og stjernelaget fant tonen (sic) med en gang og vakrere og varmere musikalsk innpakning er det nesten ikke mulig å finne. Som ekstra krydder har også Bergens topp-pianist Dag Arnesen, koristen Tine Taule og en ypperlig strykekvartett bidratt på vakkert vis.

Jan Eggum skriver som alltid tekster som snakker til oss, med oss og om oss. De får oss til å tenke oss om en gang til – en god egenskap kan man trygt si. Med reisefølget fra Rio har dette blitt nok et høydepunkt i Eggums karriere – og de er det mange av.

Jan Eggum

Rio

Grappa/Musikkoperatørene

“Sannheten om livet og døden” er mitt første møte med den engelske krimforfatteren Belinda Bauer. Hun skriver på et originalt og annerledes vis.

Belinda Bauer er noe av det beste fotballøya har å by på i krimverdenen.

Utmerkelsene og godordene har stått i kø for Belinda Bauer som debuterte i godt moden alder for fem år siden med “Blacklands”. Siden har det kommet ei bok i året og med “Sannheten om livet og døden” forteller hun oss “nykommere” at hun er en strålende historieforteller.

Hun bygger opp storyen – i alle fall denne gangen – på et vis som gjør at de som er ute etter å sitte ytterst på stolsetet til siste side før den/de skyldige blir avslørt, blir skuffet.

Etter en litt omstendelig start kommer drapene på rekke og rad. Bauer beskriver med innsikt og svært god menneskekunnskap hva, hvorfor og hvordan det skjer og settingen med den lille engelske landsbyen i Devon gjør at det ikke er så mange mistenkte.

Det er også her Bauer benytter grepet med å fortelle oss hvem morderen er sånn cirka halvveis i boka. Alle andre derimot, skjønner ikke hvem det er og vi blir som lesere sittende å lure på hvem som løser dette først – greier politiet å finne ut av mysteriet eller blir det flere drap før vi kommer i mål?

Når Bauer har valgt å gjøre det på denne måten så er det løst det på et godt vis. Jeg er likevel slik skapt at jeg gjerne vil delta hele veien og “konkurrere” med forfatteren om å finne fram til den skyldige. Den gleden får jeg ikke her og det blir storyens, eller oppbyggingens, svakhet.

PS En av våre store krimforfattere, Tor Edvin Dahl, har oversatt på et glitrende vis, men fotball har han ikke greie på. Da hadde han ikke skrevet “Deretter slo han på annen halvdel av England mot San Marino” – sjøl om det heter second half på fotballøya.

Belinda Bauer

Sannheten om livet og døden

Cappelen Damm

Tore Johansen har fått ja fra alle førstevalga sine. Det har det blitt usedvanlig vakker musikk av.

Tore Johansen leverer både kvalitet og kvantitet.

Foto: Erik Burås/Studio B13

Inspirert av bilder skapt av kunstneren Jannik Abel etter ei reise han var på i India for noen år siden, unnfanga 37 år unge Tore Johansen musikken til det som har blitt hans 15. plate på like mange år. Den overordna tanken bak både bildene og musikken er omsorgen for kloden vi bor på – eller kanskje mangelen på akkurat omsorg. Til tross for jeg ikke kan finne noe direkte likhetstegn mellom musikken og bildene, noe som ikke er noe poeng i seg sjøl heller, er dette nok en gang inderlig og ektefølt musikk fra Norlands trompet. Da er det heller ingen overraskelse at han har fått med seg kremen av norske samt en engelsk stjernemusikant til å forvalte den. Alle fem har tydeligvis oppdaga inderligheten i budskpet til Johansen.

Gard Nilssen, Tore Johansen, Jens Christian Bugge Wesseltoft, Andy Sheppard og Arild Andersen – holder ei stund det.

Hva sies om følgende lagoppstilling: Arild Andersen (bass), Gard Nilssen (trommer), Andy Sheppard (tenorsaksofon) og Jens Christian Bugge Wesseltoft (piano) i tillegg til sjefen sjøl på trompet? Noe forteller meg at Johansen kun har tatt fire telefoner for å få dette laget på plass – her må det nemlig være snakk om førstevalg på alle plasser. Slik er det på papiret og du verden som de leverer i studio også.

Johansen skriver vakker og usedvanlig empatisk og melodisk musikk som en slags hilsen til moder jord – som et slags ønske om at den er meget vel verd å ta vare på. Når Johansen så har med seg et stjernelag som overhodet ikke har noe som helst å bevise og derfor ikke tar mer plass enn det som passer seg, så blir “Earth Stills” en vakker påminnelse om at vi bare har ei jord.

Tore Johansen

Earth Stills

Inner Ear/Musikkoperatørene

Melody Gardot er både uamerikansk og amerikansk på samme tid. Det viktigste er at hun har noe å melde – og det har hun.

Melody Gardot er det nok en gang interessant å tilbringe kvalitetstid sammen med.

Melody Gardot har vært med på mye og opplevd mye til tross for at hun fortsatt bare er 30 år ung. Hun var utsatt for en alvorlig bilulykke som 19-åring, noe som har preget og fortsatt preger henne. Mens hun var i rekonvalesens skrev hun musikken som hun debuterte med i 2006 og som førte til et brakgjennombrudd da den blei relansert på Verve to år seinere. Verden hadde fått ei ny stemme i ei gate gått opp av blant andre Norah Jones og Madeleine Peyroux. Til tross for de fysiske plagene etter ulykka, hun må alltid bruke mørke briller og stokk, har Gardot vært usedvanlig produktiv og kvalitetssikker. Med “Currency of Man” tar hun nok et steg.

I perioder har Gardot bodd i Los Angeles og tekstene her er henta fra møter og opplevelser hun har hatt med mennesker på skyggesida både der og andre steder. Gardot er et sosialt bevisst vesen som løfter fram temaer som rasisme og annen sosial urettferdighet på et ekte vis.

Musikalsk har Gardot denne gangen bevegd seg et stykke i retning soul, funk, pop og rock, men uten å ta avstand fra sin lett jazza bakgrunn. Eliten av vestkystmusikanter som Vinnie Colaiuta, Dean Parks og Larry Goldings, samt heftige blåsere, gjør dette til et tøft og annerledes uttrykk som kler tekstene godt. Det skal garantert produsent Larry Klein, eks Joni Mitchell på alle slags vis, og som også har produsert Thomas Dybdahl, ha all mulig slags ære for.

Melody Gardot er en artist og ikke minst et menneske i stadig utvikling. Innpakninga er nok ganske så amerikansk, men jeg tror på henne på et vis jeg ikke alltid gjør med artister fra den sida av fjorden. Ekte vare med andre ord.

Melody Gardot

Currency of Man

Decca/Universal

Jaga Jazzist – eller bare Jaga – er et band, et kollektiv, et unikum, ja faktisk et fenomen. Etter 20 år i aksjon er de hippere og sultnere enn noen gang.

Jaga – blant venner og de er det mange av: Lars Horntveth (på huk foran) og resten av Jaga Jazzist, fra venstre Martin Horntveth, Even Ormestad, Andreas Mjøs, Marcus Forsgren, Erik Johannessen, Line Horntveth og Øystein Moen. FOTO: ANTHONY P. HUUS

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jaga, de kalles sjelden noe annet, er altså vennegjengen fra Tønsberg som sakte, men sikkert siden 1994 har skapt et univers som stadig utvider seg. Den like unike klubben Blå ved Akerselva, med Martin Aleksander Korsvik Revheim i spissen som ideologisk fører, var på sett og vis en slags fødselshjelper, men du verden som Jaga i ymse utgaver har vært i stand til å føre seg sjøl videre.

Jeg er ikke blant dem som har vært der fra første stund og vært ihuga fan hele veien. Jaga har kommet til underveis for min del og vokst og vokst og….

Lars Horntveth, en av tre søsken i bandet, har vært og er på mange vis hovedkomponist, produsent og bandleder for galskapen – for det er bortimot uforståelig og irrasjonelt at dette store bandet fortsatt er i live. Grunnen er at gjengen synes at dette har vært og er viktig og at de derfor har prioritert Jaga fremfor mye annet som garantert hadde hjulpet betydelig mer på bankkontoen. Vi som mottakere skal være veldig glade for det.

Denne gangen har L. Horntveth tatt med seg et mobilt studio til Los Angeles, der han har oppholdt seg mye de siste par åra, og spilt inn all musikken sjøl. Etter hvert kom de andre “på besøk” og erstatta sjefens utgangspunkt med sine egne personlige stemmer. Praktisk når alle er opptatt på mange hold som for eksempel Susanne Sundfør, a-ha, Todd Terje og Jonas Alaska. Ikke minst så slapp de lange øvelser og masse krangling 🙂

Musikken låter som alltid Jaga – den kan ikke sammenliknes med noe annet. Ere jazz, ere pop, ere rock? Ja, nei og mye annet. Horntveth har skapt et lydlandskap som er så inviterende og innsmigrende og ikke minst spennende og annerledes at bedre bekreftelse på at Jaga så absolutt fortsatt er på jakt, er ikke mulig å finne.

Jaga Jazzist

Starfire

Ninja Tunes/Playground