Hver for seg er trioen The Bad Plus og Joshua Redman noe av det beste som har kommet ut av amerikansk jazz de siste tiåra. Til sammen er det ofte magisk.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Ethan Iverson, Joshua Redman, Reid Anderson og Dave King – blir ikke mye bedre enn det.

The Bad Plus, som består av bassisten Reid Anderson, pianisten Ethan Iverson og trommeslageren Dave King, har helt siden unnfangelsen på slutten av 90-tallet fortalt jazzmenigheta at de har hatt noe helt eget på hjertet. Trioen, med røtter i det norskeste Minnesota, har i tillegg også gjort seg bemerka langt utenfor den innerste jazzkrets. The Bad Plus har nemlig benytta seg av impulser fra pop, rock, folk, blues og klassisk og har med det framstått som en grensesprengende enhet. Allerede første gang trioen besøkte Molde, i 2003, var publikum over seg av begeistring på den lille scena Forum. Bandet var den gangen relativt ukjent, men har siden fått et stadig større publikum kloden rundt med sin unike sound og sin spesielle innfallsvinkel til det å skape spennende musikk.

Joshua Redman (46) tilhører mer eller mindre samme generasjon som Bad Plus-gutta. Han slo gjennom litt tidligere på 90-tallet og gjesta Molde for første gang året etter The Bad Plus – i 2004. Nå troner han på verdenstoppen som tenorsaksofonist og når de står sammen på Teateret Vårt på Plassen på torsdag, så er det femte gang Redman er på plass under Moldejazz.

Det er fire år siden The Bad Plus inviterte med seg Redman for første gang. Da var det snakk om å spille ei uke sammen på den legendariske jazzklubben Blue Note i New York og ferdig med det. Begge hadde så stramme timeplaner at noe annet egentlig var utelukka. Nå viste det seg likevel at kjemien stemte noe så voldsomt både personlig og musikalsk at alle fire gjerne ville se om det var mulig å gjøre noe mer senere. Og her foreligger resultatet: “The Bad Plus Joshua Redman” – det morsomme ordspillet var vel heller ikke til å unngå. Innspillinga ble gjort i fjor og den er lansert nå i forbindelse med kvartettens intense turnering som starta i juni på hjemmebane i USA og som har forflytta seg til Europa i hele juli. Moldepublikummet skal prise seg lykkelig for at turneen også innbefatter Molde – dette er nemlig ikke noe annet enn strålende.

Det er jo langt fra slik at det er noen automatikk i at summen av to stjerner blir ei megastjerne, men i dette tilfelle har det så definitivt blitt slik. De som har opplevd Redman med “lokale” musikere Trondheim Jazz Orchestra og Ola Kvernberg, vet at det er en meget ydmyk verdensstjerne vi har med å gjøre – han vil kun være en en del av et spennende hele. Slik framstår han også sammen med The Bad Plus.

Alle de fire involverte har bidradd med nytt materiale samt at vi får to nye arrangement av The Bad Plus-“hitene” “Dirty Blonde” og “Silence Is the Question”. Kvartetten framstår som om de aldri har gjort noe annet enn å spille sammen tidligere og vi blir servert et dynamisk og melodisk smorgasbord, som det heter på amerikansk, som minner merkelig om en klassiker. Vi har med fire toppmusikanter å gjøre som ikke trenger å bevise noe som helst og som derfor gjør det hele tida – med lave skuldre.

“Pensjonert” festivallege Kjetil Ytre-Arne hørte The Bad Plus Joshua Redman i USA for en måneds tid siden. Han mente han ikke hadde opplevd noe liknende siden Jan Garbareks “Molde Canticle” i 1990. Forventningene blir ikke akkurat lave av slikt.

The Bad Plus Joshua Redman

The Bad Plus Joshua Redman

Nonesuch Records/Warner Music

Jeg bryter sammen og tilstår: “Blindgang” er mitt første møte med Jørn Lier Horst og hans krimhelt William Wisting. Det blir definitivt ikke det siste.

Jørn Lier Horst skriver lett, godt, intelligent og spennende.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg både kjenner til Horst Liers profesjonelle og litterære karriere, men av ingen gode årsaker har det altså ikke blitt til at jeg har fulgt politietterforsker William Wisting på hans vandring gjennom ni romaner siden debuten med “Nøkkelvitnet” i 2004.

Derfor blir det litt slik at jeg setter meg ned med “Blindgang” for å sjekke om hypen rundt Jørn Lier Horst holder mål. Som allerede sagt – det gjør den. Et mål for meg når jeg skal vurdere en krimroman og historie er om jeg bare “må” lese den i bortimot et strekk. Slik var det med “Blindgang” – storyen føk unna på bare noen få dager og Lier Horst holdt meg fanget fra første side.

Den meget erfarne politimannen Lier Horst kan faget til fingerspissene og det er lett å skjønne underveis her – alt er gjort med en fagmanns kunnskap og nesten alt, spesielt persongalleriet, er usedvanlig troverdig. Det eneste lille jeg har å sette fingeren på er et par sekvenser der noen vitner, blant annet ei gammel dame, husker alt off the top of her head om ting som man neppe vil legge merke til en gang, over et halvt etterpå.

Lier Horst skriver knakende godt og har et lett og godt språk. Personene er som sagt troverdige og da blir også historien det. Han introduserer nye elementer, detaljer, personer, snubletråder akkurat der de de bør komme. Han toner ned voldsaspektet ganske kraftig i forhold til flere av sine kolleger og storyen er lagt til hans eget nærområde i Larvik og Stavern med en viktig avstikker til en by litt lenger sør også. Dette har vært et udelt hyggelig og spennende møte med Jørn Lier Horst og det spørs om jeg ikke må rygge sakte inn i politigarasjen i Larvik for å oppsøke William Wisting og hans tidligere bravader etter hvert. For å si det sånn: jeg har full forståelse for at Jørn Lier Horst har fått alle de utmerkelser han har blitt tildelt og flere kommer det sikkert til å bli.

PS Akkuarat mens jeg leste “Blindgang” blei en av de store sakene Lier Horst jobba med i sitt liv som politietterforsker – den såkalte “Kristinsaken” – forhåpentligvis oppklart. Lier Horst setter nok enda større pris på det enn at “Blindgang” blir godt mottatt.

Jørn Lier Horst

Blindgang

Gyldendal

Steinar Raknes etablerte et unikt samarbeid med joikeren Inga Juuso med duoen Skáidi. Etter at Juuso gikk bort i fjor tok unge Sara Marielle Gaup over. Det har hun gjort med verdighet og inderlighet.

Sara Marielle Gaup og Steinar Raknes er til sammen Arvvas.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Steinar Raknes har evnen til å overraske som de fleste store jazzmusikere. I et par tiår har han i stadig større grad imponert som jazzmusiker både innaskjærs og sammen med giganter som Michael Brecker og Chick Corea. Likevel kom det nok som et “sjokk” på de fleste da han stod fram som sanger kun sammen med sitt eget bass-spill i prosjektet “Stillhouse”. Der stod et repertoar i stor grad prega av americana på programmet – Raknes viste oss at han hadde en solid bredde i sin musikktilnærming.

Samarbeidet med Inga Juuso i duoen Skáidi var bare med på å utvide paletten. Den fantastiske joikeren Juuso, som forlot tida i fjor, var åpen for Raknes´ tilnærmingsmåte til den tradisjonelle joiken og Raknes vice versa. I forbindelse med Juusos sjukdom steppa Sara Marielle Gaup, som med sine godt og vel 30 år tilhører en helt annen generasjon enn Juuso, inn og kjemien med Raknes var åpenbart på plass med en gang.

Duoen Arvvas var dermed unnfanga, men har av forskjellige årsaker tatt ei helt annen retning enn Skáidi. Gaup kommer fra en rocka bakgrunn samtidig som hun har den tradisjonelle joiken i ryggmargen. I mange år har hun jobba med det populære samiske bandet Adjágas og med Raknes´ fascinasjon for americana, så har de med Arvvas kombinert det hele på et unikt vis.

De fleste låtene er en kombinasjon av joik og Raknes´ låter og begge synger/joiker på henholdsvis samisk og engelsk – også som duett. Bortsett fra at Aleksander Kostopoulos bidrar på trommer og perkusjon på noen av spora, er dette et reint duosamarbeid mellom Gaup og Raknes.

Med sin rå/ru stemme i Bruce Springsteen-land fortsetter Raknes å ta oss med til nye steder og det får han så absolutt hjelp til av Gaup som er flink til å flytte grensene for joikens bruksområde.

Arvvas hadde slipp av “Remembrance”, som er tilegna Inga Juuso, på den samiske Riddu Riddu-festivalen. Musikken egna seg garantert der – det vil den også gjøre på rockeklubber, jazzklubber og der verdensmusikk står på plakaten. Tøft, annerledes – grensesprengede er budskapet til Arvvas.

Arvvas

Remembrance

DAT/Musikkoperatørene

For et bandnavn og for en musikk noen av kongerikets aller meste kreative herrer gir oss med “Rainy Omen”.

Tøft band, tøff musikk, tøft bilde.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Foto: Andreas Ulvo

Jeg er neppe den eneste som ikke har hørt om Finland – bandet altså. Bak det spesielle bandnavnet skjuler imidlertid gitarist Ivar Grydeland, trommeslager Pål Hausken, bassist Jo Berger Myhre og tangentist Morten Qvenild seg og da begynner nok aha-faktoren å stige hos relativt mange. Vi har med andre ord med fire av Harald og Sonjas, eller kanskje heller Håkon og Mette Marits, beste og mest allsidige menn og musikanter å gjøre – uansett sjanger.

Finland har eksistert siden 2010 og har vært et overskuddsprosjekt for alle de involverte – vi snakker om folk som har mer enn nok å gjøre med band og artister som Huntsville, Ida Jenshus, In The Country, Susanna & The Magical Orchestra, Splashgirl og Nils Petter Molvær.

Her møter vi de fire i et ganske så nytt og annerledes landskap. Vi snakker om tøff, utadvendt, rocka, lekende og spennende musikk med impulser fra cinematisk instrumentalmusikk, americana, post-, prog-, støy- og frihetsrock – mye av dette aner jeg ikke hva er, men det høres riktig ut uansett. Improvisasjonselementet er sjølsagt veldig til stede hele veien, men alt i alt framstår likevel Finland som et hipt rockeband. De av dere som kjenner til alle eller noen av inspirasjonskildene tror kanskje dere aner hvordan dette låter, men da må jeg nok skuffe dere: Finland låter ikke som noe annet band jeg har hørt i alle fall.

Her om dagen var jeg så heldig at jeg fikk oppleve Morten Qvenilds premiere på hans soloprosjekt under jazzfestivalen på Kongsberg. Finnes det noen rettferdighet i den musikalske verdenen, men det gjør det neppe, så kan det føre til at Qvenild kommer til å bekle mange av de store musikkscenene i verden i åra som kommer. Det håper jeg vil skje, men samtidig håper jeg at overskuddet til å fortsette å leke seg med hyggebandet Finland, både for Qvenild og de andres del, ikke forsvinner. Bandet, musikken og leken vi får oppleve på “Rainy Omen” er nemlig alt for viktig og hip til det.

Finland

Rainy Omen

Hubro/Grappa/Musikkoperatørene

Stephan Micus er en tysk multiinstrumentalist som finner inspirasjon over alt.

Stephan Micus spiller på alt som kommer hans vei.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Stephan Micus er en 62 år gammel herre fra Stuttgart som helt siden midten av 70-tallet i stadig større grad har skapt sit eget univers. Bortimot 25 plater har det blitt siden debuten med “Archaic Concerts” i 1976 og Micus har hele tida vært tro mot sin søken etter nye og ekte uttrykk. De siste tiåra har han bodd på Mallorca, men jeg kan love at han har holdt seg et godt stykke unna charterparadiset Magaluf. Micus har derimot brukt Mallorca som base for utallige ekskursjoner kloden rundt. Japan, India og store deler av Sør-Amerika er bare noen av destinasjonene Micus har besøkt for å lære mer om kulturer og musikk og ikke minst i tillegg skaffe seg nye instrumenter slik at han kunne være i stand til å utvide palletten sin.

I tillegg til å synge så spiller han her ni forskjellige instrumenter, både strenge-, blåse- og perkusjonsinstrumenter. To av dem, henholdsvis fra Botswana og Marokko, er helt nye for Micus. Som alltid har han brukt instrumentene for å skrive/lage musikken og sette den inn i den kulturelle/etniske ramma de hører hjemme.

Stephan Micus har spilt inn musikken i sitt eget studio på Mallorca mellom 2012 og 2014 og som alltid er han helt alene – der flere instrumenter er involvert så har han sjølsagt benytta seg av muligheten til å legge på nye spor.

Stephan Micus har alltid vært en fremmed fugl som har holdt på med noe helt unikt. Slik er det fortsatt og han er fortsatt en musikalsk nomade som er i stand til å gi oss vakker og spennende musikk med røtter fra store deler av verden.

Stephan Micus

Nomad Songs

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Eyes of a Blue Dog er et spennende og annerledes samarbeid med relativt ukjente musikanter. For alle som vil ha mer i samme gata som Highasakite, Emilie Nicolas og Susanne Sundfør er redninga nær.

Rory Simmons, Elisabeth Nygård og Terje Evensen er tilsammen Eyes of a Blue Dog.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Trioen Eyes of a Blue Dog og musikken de har skapt de siste fem-seks åra har gått meg hus forbi. Basert på bandets andre visittkort, “Hamartia”, er det både synd og skam – for meg.

Bandet består av trommeslageren og elektronikeren Terje Evensen, som jeg har oppdaga gjennom det engelske bandet Spin Marvel der blant andre Nils Petter Molvær gjorde en utmerka gjesteopptreden på gruppas siste skive, vokalisten Elisabeth Nygård, fra Trondheim etter en lengre opphold i England der hun studerte jazz i Leeds og trompeteren og elektronikeren Rory Simmons, med fortid blant annet hos Jamie Cullum og Katie Melua og ikke minst med sitt eget prosjekt Fringe Magnetic.

“Hamartia” er spilt inn på forskjellige steder og de tre har vel neppe vært i studio samtidig. Det gjør i våre dager, og med denne typen musikk, ingen verdens ting – her suser filer gjennom lufta helt til alle involverte er fornøyde. Ambient dreamtronica, alt pop og electronica og spor av jazz er merkelapper som Eyes of a Blue Dog neppe vil fraskrive seg – tilsammen har det blitt et uttrykk i en type landskap der stadig flere improvisasjonamusikanter beveger seg og trives.

Nygård har skrevet alle tekstene og mye av musikken og med sin intime vokal løfter hun det hele fram på et inderlig vis med meget god hjelp av Evensen og Simmons. På et av spora, “Before the Night Ends”, får hun vakker hjelp av vokalisten i bandet Guillemot, Fyfe Dangerfield, til et av skivas høydepunkt.

Musikken er uten unntak vakker, suggererende, melodiøs, original og stemningsfull og Eyes of a Blue Dog fortjener et stort publikum. De som digger Highasakite, Emilie Nicolas og Susanne Sundfør har mye å glede seg til.

PS “Hamartia” er forløpig bare å finne på diverse strømmetjenester.

Eyes of a Blue Dog

Hamartia

Phaedra gir oss popmusikk på et helt eget og vakkert vis.

Ingvild Langgård er Phaedra – med god hjelp av mange andre.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Skal jeg være ærlig, og det skal jeg jo, så ligger nok musikken til Phaedra et lite stykke utenfor den musikalske verdenen jeg til daglig omgir meg med. Når jeg likevel bruker tid sammen med musikken til Phaedra er det mye på grunn av at jeg er fascinert av det meste som kommer ut på Rune Grammofon – og det tok kun ei gjennomspilling å slå fast at “Blackwinged Night” ikke var noe unntak.

Phaedra er i stor grad Ingvild Langgård som både synger og komponerer. Hun er utdanna fra Kunstakademiet i Oslo og lager prosjekter innen lyd, video og installasjon og sammen med Ingri Fiksdal og Signe Becker har hun laga danseforestillingene “Orchard Ballads” og “Night Tripper”.

Her dreier det seg om det andre albumet til Phaedra på Rune Grammofon – “The Sea” kom i 2011. Det er definitivt Langgårds egen unike verden vi blir invitert inn i og at hun og Phaedra blir hyra til både Øya, Moldejazz og Oslo Jazzfestival forteller en hel del om hvilket spekter hun spenner over.

Internasjonal musikkpresse overgikk hverandre i bruken av godord rundt “The Sea” og det ville forundre meg om de ikke finner fram de største superlativene også denne gangen. Phaedra skriver atmosfærisk, søkende og storslått musikk med spor av artister som Nick Cave og Kate Bush. Tematikken i tekstene hennes dreier seg om tiden, fallende stjerner, tilblivelse og kollaps – intet mindre faktisk……..Med sin vakre stemme og musikk som ber om og får masse luft, så har “Blackwinged Night” blitt en tilstandsrapport som forteller oss at både Ingvild Langgård og Phaedra har potensial til å innta scener over den store, vide verden. I tillegg til Phaedras faste musikanter, Jørn Egseth på synther, basser og elektronikk, Ane Marthe Sørlien Holen på melodisk perkusjon og trommer og Gunnhild Mathea Olaussen på fiolin, så er det denne gangen også med to klassiske treblåsere og to fiolinister. Det har det blitt et utrolig vakkert og unikt lydlandskap ut av. Ingvild Langgård, som har produsert herligheten sjøl, er likevel alfa og omega her og hun egner seg perfekt i dette vakre og unike lydlandskapet.

Phaedra

Blackwinged Night

Rune Grammofon/Musikkoperatørene

Lawrence Fields, Morten Qvenild og Håvard Wiik spiller piano på helt forskjellig vis. Fellesnevneren er at det låter strålende uansett og de tre var så avgjort med på å sette et verdig punktum for årets Kongsberg-festival.

Morten Qvenild – verdensscenene venter!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Foto: Heidi Gustafson

(Kongsberg): Vi begynner like godt med Kongsbergs store pianosønn – nå er det definitivt flere av dem – men akkurat nå dreier det seg om Morten Qvenild og noe forteller meg at det kan det gjøre i åresvis fremover. Det å få anledning til å være med på premieren av hans soloprosjekt “HyPer(sonal) Piano” kan lett vise seg å være av typen hvor var du da….du skjønner? Vi som var så heldige å være der fikk være med på en utflukt av de helt sjeldne der Qvenild sjøsatte et prosjekt han hadde jobba med i rundt tre år.

Det var en sonisk reise der han viste oss sin unike måte å behandle et piano på. Gjennom et stipendarbeid på Musikkhøgskolen har Qvenild forska seg fram til et helt nytt og innovativt lydbilde. Det kommer ikke som noen stor overraskelse at Qvenild, som har en unik oversikt over allehånde elektriske muligheter, har greid å koble sammen alt han har tilegna seg opp gjennom åra til en sonisk palett basert på et utall impulser. Når han så er en komponist av en annen verden, skriver fine tekster og synger tøft, så er det lett å skjønne at dette blei en opplevelse av de sjeldne.

Noen av låtene har skikkelig hitpotensial – hele “forestillinga” forresten – hvis den blir stramma litt inn her og der. Noen av groovene eller låtene fikk tankene til å gå tilbake til Keith Jarretts legendariske “Köln Concert” på 70-tallet – så hippe groover har jeg nemlig ikke hørt siden den gang. Det slo meg faktisk at hadde Jarrett vært 30-40 år yngre enn han er nå, så ville han ha laga så hip musikk som Qvenild har laga her.

Når Morten Qvenild krummer ryggen og har hodelykta der den skal være, så vet vi at han mener alvor. Han har kvaliteter som grenser til det geniale og denne ekskursjonen kan lett gi Morten Qvenild verdensherredømme. Såpass!

Joe Lovano med Joey Baron, Linda Oh og Lawrence Fields. Jazz med stor J.

Foto: Ron Jansen

Big J

Faren til Joe Lovano, Tony Lovano, var også en meget habil saksofonist og gikk under tilnavnet Big T både på grunn av tonen og sin fysikk. Det er absolutt ingen grunn til at sønnen ikke bør overta hedersbetegnelsen – herved kalles han Big J. Det Joe Lovano ga oss med sin Classic Quartet var jazz med stor J. Han bekrefta at han har hele den moderne jazzhistoria inne via sine egne låter, med solid beboptilknytning og hyllesten av nylig avdøde Ornette Coleman med to av hans låter – blant annet “Sleep Talking”.

Med sin store flotte og varme tone, skjønner man raskt at Joe Lovano ikke kødder – han mener alvor fra første tone og det er aldri noen lett utflukt han begir seg ut på. Når han i tillegg omgir seg med en topp trio bestående av en klodens beste trommeslagere, Joey Baron, den utmerkede pianisten Lawrence Fields og den stadig mer brukte bassisten Linda Oh, så var dette en topp konsert for publikum som ønska seg straight jazz. Big J og hans Classic Quartet leverte slik man kan og bør forvente av toppfolk på tur.

Side A med Håvard Wiik, Ken Vandermark og Chad Taylor. Perfekt avslutning på å¨rets Kongsberg-festival.

Foto: Ron Jansen

Side A

Årets Kongsbergfestival blei for min del av slutta med trioen Side A. Det betyr at jeg fikk mitt første møte med trommeslageren Chad Taylor. Ryktet hadde løpt foran han i flere år og han bekrefta kjapt at han hører hjemme blant eliten av moderne trommeslagere. Barytonsaksofonist og klarinettist – for anledninga – Ken Vandermark har vært banebrytende i et par tiår allerede i et unikt grenseland mellom postbop og frijazz og vår egen Berlin-bosatte topp-pianist i samme gate, Håvard Wiik, likeså.

Alle bidro med komposisjoner i et spennende grenseland der utgangspunktene åpna for utflukter kun denne trioen og disse herrene kunne tatt oss med på. Kompromissløst, åpent, strukturert, fritt – en slags elevert og avansert kammerjazz var en herlig måte å avslutte en flott Kongsbergfestival på.

Nå er det bare å begynne nedtellinga til neste år – 51 uker igjen….

Mange ismer har heldigvis nærma seg historiens skraphaug. Arild Andersen og Christian Meaas Svendsen fortalte oss at bassismen heldigvis lever i beste velgående. Sammen med Mari Kvien Brunvoll tatt omringa av Ensemble Denada og Brad Mehldau Trio leverte de to toppbassistene noen av de store høydepunkta denne fredagen.

Arild Andersen og Christian Meaas Svendsen – stor basshygge.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Foto: Irene Lislien

(Kongsberg): Snart 70 år unge Arild Andersen og 27 år gamle Christian Meaas Svendsen, en av Kongsbergs store musikksønner, har sikkert en hel del til felles. Det som er åpenbart for alle oss som var til stede på dette vidunderlige møtet mellom de to, er at deres felles kjærlighet til den store fela er djup og inderlig – og garantert evig.

De to møttes for knapt to år siden for første gang og heldigvis fant festivalen ut at dette samarbeidet måtte videreføres. Ei smekkfull Smeltehytta, som virkelig levde opp til navnet sitt denne heite ettermiddagen, fikk være med på et møte med to storheter – en som har vist oss det helt siden han slo gjennom på 60-tallet og en som er helt i startgropa på karriera si. De to hadde mye å “snakke” om og stortrivdes tydeligvis i hverandres selskap – og vi med dem. Her var det ikke snakk om generasjonsmotsetninger for å si det sånn!

Det er så flott å se og oppleve at Andersen synes det å spille med Meaas Svendsen, og skape meningsfull og varm musikk, er like moro i dag som for 10, 20, 30 eller 40 år siden. Det ligger så tydelig utenpå han der han omfavner musikken, oss og sin unge venn med et stort smil fra start til mål. Når det gjelder Meaas Svendsen, en ung gigant på god vei til nye topper, så hadde han lagt bort respekten i garderoba og utfordra både seg sjøl, Andersen og oss på et herlig vis. Hans bueteknikk, med tre buer samtidig, hadde heller ikke en måpende Andersen opplevd tidligere.

Repertoaret bestod av låter de begge hadde skrevet, folkemusikk fra Jemen, en hyllest til Ornette Coleman og Paul Simon – “Lonely Woman” og “Jonah”, Meaas Svendsen også på vokal i den amerikanske folkemelodien “Working on a Building” – kanskje like greit at Andersen ikke sang forresten? – og en herlig duett der begge spilte hver sin Bach-sonate – samtidig!

De to spilte, smilte og kommuniserte til Andersen var svett på knærne og ga oss tro på at bassismen vil leve evig. Herlig!

Ensemble Denada – for et band!

Foto: Kongsberg Jazzfestival

Mari Kvien Brunvoll med Ensemble Denada – et herlig møte.

Foto: Kongsberg Jazzfestival

Stort band og stor vokalist

Sammen med Trondheim Jazz Orchestra er så definitivt Ensemble Denada toppen av det som finnes her hjemme av store band – på alle slags vis. Det betyr i samme slengen at de befinner seg på et meget høyt internasjonalt nivå. Mange skal ha mye av æren for det, men bandleder, åndelig fører, komponist, arrangør og trombonist i toppklasse Helge Sunde beviser gang på gang at det kommer mye mer enn en Flo eller ti fra fagre Stryn.

For noen måneder siden blei legenden Eberhard Weber hylla hjemme i Tyskland. Der stilte de opp “alle” sammen: Gary Burton, Jan Garbarek, Pat Metheny sammen med et av Tysklands aller beste storband. Leder for det hele: Helge Sunde. Det sier en hel del om hvilken anerkjennelse han nyter der ute og når vi nå fikk høre hans låter, hans arrangement og “hans” band, så er det ikke vanskelig å skjønne begeistringa. Han skriver usedvanlige krevende arrangement som likevel går “enkelt” hjem. De er utfordrende for både scene og sal, men på ingen måte utilgjengelige – det er uten unntak beintøff og melodiøs musikk om det er folkemelodier eller egne låter som ligger til grunn. Med et superkomp bestående av Mats Eilertsen på bass, Håkon Mjåset Johansen på trommer, Olga Konkova på piano og Jens Thoresen på gitar og rekker med kremen av norske ensemblemusikanter og solister, befesta Ensemble Denada sin posisjon – et stort band på alle vis.

Del to med Mari Kvien Brunvoll på vokal, elektronikk og ymse duppeditter, var bare med på å forsterke inntrykket. Jaga Jazzist-gutta Lars Horntveth og Erik Johannessen og Helge Sunde hadde arrangert noen av Kvien Brunvolls herlige sanger for bandet og at det var gjensidig begeistring var ikke vanskelig å få med seg. Lillesøstera til Ane Brun synger og lager låter fullt på høyde med resten av slekta og at det er slektskap også musikalsk, skinner tydelig gjennom. Hva Inger Johanne og Knut Anker Brunvoll hadde i frokostblandinga ved vannkanten like vest for Molde vet jeg ikke, men noe usedvanlig godt og utviklende må det ha vært. Kan noen forresten sørge for et musikalsk møte mellom søstrene jo før jo heller? Det hadde vært spennende det!

Mari Kvien Brunvoll storkoste seg åpenbart over å få spille/synge med så flotte musikanter som hun sa og på spørsmålet hun stilte i en av sangene sine: “The answers of my life is hard to find” vil jeg tro hun fikk flere gode svar i løpet av denne konserten på Kongsberg. Dette møtet må mange få oppleve.

Brad Mehldau med Larry Grenadier og Jeff Ballard – en ok dag på jobben.

En dag på jobben

Da samarbeidet mellom Keith Jarrett, Gary Peacock og Jack DeJohnette opphørte for vel et års tid siden, stod pianotrio-trona ledig. Mange vil nok mene at Brad Mehldau Trio sto klar og vel så det til å overta. Jeg var blant dem og hadde store forventninger til avslutninga av fredagskvelden i Kongsberg Kino. Den blei bra – noe annet skulle tatt seg ut – men magien var likevel ikke til stede.

Brad Mehldau er utstyrt med en tohåndsteknikk som kanskje ingen andre på denne kloden i alle fall. Det er både imponerende og spennende, men fra tid til annen så ødelegger venstrehånda hans for både bass og trommer – den åpner ikke opp romma som finnes der. Trommeslager Jeff Ballard og bassist Larry Grenadier er der og gjør dette til et flott triouttrykk, men heller ikke de fikk anledning eller greide å løfte musikken – stort sett originallåter av Mehldau, men med standardlåter som “It´s Allright with Me” og Sidney Bechets “Si tu vois ma mere” som flott krydder – til noe mer enn en vanlig dag på jobben. Da skal det legge til at en vanlig dag på jobben for Brad Mehldau Trio faktisk er en god dag.

Nok en gang skinner sola på Kongsberg og avslutningsdagen venter!

Etter en strålende åpningsdag på Kongsberg med flotte kvinner i sentrum, var det guttas tur dagen derpå. Og det svake kjønn leverte så det holdt med Mathias Eick, Cortex og Monkey Plot som tre viktige ingredienser.

Mathias Eick og Håkon Aase – usedvanlig vakkert.

Foto: Gunn Beate Stensløkken

(Kongsberg): Vi begynner like godt med slutten: bedre måte å ta kvelden på enn å tilbringe den sammen med fjorårets prisvinner på Kongsberg, Mathias Eick, finnes knapt. Til tross for at vi har hørt om Eick siden tidenes morgen, så er han fortsatt bare 36 år ung. Han har vært et stjerneskudd siden han kunne snakke reint og han var frivillig her på Kongsberg lenge før han hadde lov å sykle med to på.

Også i jazzen har det til alle tider funnes stjerneskudd, men svært få har greid å ta steget videre. Mathias Eick er så avgjort blant dem som beviser at det er mulig også i voksen alder å fortsette utviklinga. Både som sidemann i utallige konstellasjoner, både nasjonalt og internasjonalt, har Eick, som også behersker en rekke andre instrumenter enn trompet, vist at han har noe helt eget på hjertet med sin varme og personlige tone.

Likevel er det som soloartist med de tre visittkorta på ECM at Eick virkelig har stått frem som en trompeter, komponist og bandleder med kvaliteter som kan føre han nesten hvor som helst i tiåra som kommer.

Takkekonserten på Kongsberg var en ny og utvida versjon av hans vakre “Midwest”-skive som kom for noen måneder siden. I tillegg til kjernebandet med Audun Erlien på elbass, Torstein Lofthus på trommer, Andreas Ulvo på piano og Håkon Aase på fiolin, så var besetninga for anledninga utvida med en utmerket strykekvartett – glitrende arrangert av Erik Johannessen og Eick – og den nye røysta fra en fjellovergang i Telemark, Ingebjørg Bratland.

Musikken er en vakker beskrivelse av landskap Eick opplevde på turné i – akkurat – midtvesten i Sambandsstatene. Disse landskapene minte Eick om hjemtraktene i nordre Vestfold og en av låtene heter også “Hem” – stedet der Eick er født og oppvokst – et sted uten skilt. Alle som kommer dit vet hvem de skal på besøk til uansett, som han sjøl sa.

Musikken er varm, inderlig, melodisk – til tider kanskje noe motstandsløs – men perfekt til å synke ned i og bli tatt med på tur i. Mathias Eick er enkelt og greit en gudebenåda trompeter med ei herlig utstråling på scena – det er usedvanlig lett å trives i hans og ikke minst musikken hans sitt selskap.

Monkey Plot med Jan Martin Gismervik, Magnus Skavhaug Nergaard og Christian Winther – stille og fri flyt.

Foto: Gunn Beate Stensløkken

Det vakre Galleri Åkern i et av Kongsbergs eldste hus vil jeg tro, har opp gjennom åra bydd på en rekke unike små drypp med musikk og musikanter vi knapt har hørt om. Monkey Plot har vi så avgjort hørt om, spesielt etter at de vant den gjeve “Årets unge jazzutøvere”-prisen i fjor. Jan Martin Gismervik på trommer, Magnus Skavhaug Nergaard på bass og Christian Winther på akustisk gitar byr oss stille frijazz som flyter sakte fremover. De skaper vakre, underlige og helt egne lydbilder. Her er det ingen solister i tradisjonell forstand – her er alle solister og de lytter seg fram til hvem som til enhver tid skal ta føringa som det heter i sykkelsporten.

Her dreier det seg om å søke, lytte, kommunisere – det kan Monkey Plot bedre enn de fleste. Til og med hanen i hagen på utsida skjønte det og ga lyd fra seg på akkurat korrekt tidspunkt.

Cortex med Kristoffer Berre Alberts, Ola Høyer og Thomas Johansson.

Foto: Gunn Beate Stensløkken

Og ikke minst Gard Nilssen – vi snakker verdensklasse!

Foto: Gunn Beate Stensløkken

Ettermiddagsøkta blei tilbrakt sammen med Cortex – en kvartett med en beskjed, et uttrykk og ikke minst en energi man skal leite ei stund etter. Kristoffer Berre Alberts på tenorsaksofon, Ola Høyer på bass, Thomas Johansson på trompet og ustoppelige Gard Nilssen på trommer har tatt til seg Ornette Colemans ånd på et vis jeg sjelden eller aldri har hørt maken til tidligere. Det betyr på ingen måte noen kopiering, men en måte å tenke på når det gjelder musikk som salige Ornette etablerte og som Cortex-gutta viderefører på et utmerket vis.

Musikken Cortex gir oss er en kraftkrevende øvelse – her blir det ikke spart på noe. De fire har tydeligvis jobba sammen over lengre tid og det er et band med masse empati som hele tida vet hvor de har hverandre. De er trygge på seg sjøl og på hverandre og alle er solister som kan måle seg med hvem som helst hvor som helst.

Et lite ekstra ord om Gard Nilssen. Her har kongeriket fått seg en trommeslager som er i verdensklasse nesten uansett sjanger. Dagen før spilte han i New York med et internasjonalt band og i dag spiller han på Roskilde med Susanne Sundfør – alt garantert med den samme energien og oppfinnsomheten. Det eneste laget han ikke har spilt seg inn på foreløpig er Odd – favorittlaget fra Skien. Vi får håpe han ikke blir oppdaga av Dag Eilev Fagermo – Nilssen og vi fortjener det.

Og nå er sola på vei opp igjen på Kongsberg!