Øyvind Nypan er en gitarist som har vært der lenge, men som har fått alt for lite oppmerksomhet. Her kommer et nytt bevis på det.
Nypan Trio – tøffe saker.
43 år unge Øyvind Nypan kommer opprinnelig fra Trondheim, men har bosatt seg i Kristiansand og underviser ved universitet i Agder. Nesten sjølsagt er det gitar- og ensemblespill som står på kjøreplanen. Til Kristiansand dro han også for å starte sin egen utdannelse før turen gikk til København og seinere Paris der han var bosatt og spilte i flere år. Tidligere har vi fått soloskivene “Elements” og “Republique” med både norske og fremmedlandske musikanter som den franske bassgiganten Pierre Boussaguet og Miles Davis-saksofonisten Rick Margitza. Nå er det det klassiske orgeltrioformatet som har trigga Nypan og også der framstår han som en meget habil komponist, bandleder og gitarist.
I 2011 møttes Nypan og de to Trondheimsmusikantene Daniel Buner Formo (orgel) og Truls Rønning (trommer) til det som skulle være en engangsgig. Det viste seg at de tre syntes det var så moro å jobbe sammen at de har fortsatt og fortsatt og fortsatt. Med “Directions” foreligger beviset på at det har vært en korrekt avgjørelse.
Nypan har skrevet fem av de sju låtene mens Buner Formo har ansvaret for de to resterende. Utgangspunktet for musikken ligger på mange vis i tradisjonen orgelgiganter som Jimmy Smith og Brother Jack McDuff og gitarister som George Benson skapte. Samtidig har de ambisjoner og evner til å flytte musikken inn i 2015. Musikken er hele tida usedvanlig melodisk og vakker og har både mye straight jazz og soul i seg.
Nypan Trio er bare med på å understreke hvor mye talent som befinner seg rundt om i kongeriket – nesten uten at noen vet om det. “Directions” gir oss knappe 40 minutter med herlig og groovy musikk presentert av en trio som holder meget høy klasse.
PS “Directions” er ikke å finne i tradisjonelle distribusjonskanaler. iTunes derimot er tingen og sender du en mail til [email protected] så kan du ikke se bort fra at han kan hjelpe deg også.
Lage Lund heter en av Norges aller beste jazzmusikere. Her hjemme er det alt for få som kjenner til han.
Lage Lund er en gitarist i verdensklasse.
Etter at han han var ferdig med videregående hjemme i Skien satte Lage Lund (36) seg på flyet til USA og studier på Berklee i Boston. Siden den gang har han aldri sett seg tilbake og han har vært bosatt og jobba med Boston og New York som base ever since. Prisene og stipendene har stått i kø – først Fullbright og deretter The Thelonious Monk Competition – kanskje den mest ettertrakta jazzprisen over there – i 2005. Det å kalle Lage Lund en av de mest ettertrakta gitaristene i New York er absolutt ikke å ta for hardt i. I alt for liten grad stikker han innom gamlelandet, men gjør heldigvis et unntak under Oslo Jazzfestival om noen uker. I mellomtida og i månedene og åra som kommer så er det mulig å hygge seg med hans første trioskive – “Idlewild”.
Sammen med en av jazzens aller tøffeste trommeslagere, Bill Stewart, og den glitrende bassisten Ben Street, tilbragte Lund den 6. november i fjor i Systems Two Recording Studios i Brooklyn, New York – der Lund også er bosatt. Det er på det viset innspillingene til det nederlandske selskapet Criss Cross Jazz foregår – en dag i studio får holde. Og med “Idlewild” som “bevis” er det vanskelig å argumentere mot – dette er nemlig triojazz på øverste hylle.
Stewart og Street har jobba med Lund i åresvis og har også medvirka på blant annet hans kvartettskiver “Unlikely Stories” og “Foolhardy” der pianistene Edward Simon og Aaron Parks også spilt sentrale roller.
Nå hadde altså ønsket om å fronte en trio vokst fram og når Lund har Jim Hall som et av sine store forbilder er ikke det så overraskende. Repertoaret er en blanding av standardlåter som “Come Rain or Come Shine”, “So in Love” og “Just One of Those Things”, Bobby Hutchersons “Isn´t This My Sound Around Me?” og Joe Chambers´ “Mirrors” samt Lund-komposisjoner som både åpner og avslutter ballet.
Med sin varme og runde tone i gitaren gir Lund og hans medsammensvorne disse låtene, som enten er første- eller andre take, en ekthet og inderlighet som bare musikanter med store ferdigheter og ditto empati kan frembringe. Det tar ikke mange takter før man skjønner at disse tre har spilt mye sammen – her er det snakk om telepatiske evner. Stewart er en uendelig kilde av oppfinnsomhet uten å brøyte seg fram og Street er et fundament som alle gjerne ville hatt med seg i krigen. Lage Lund har vært, er og kommer til å bli værende en av de store innen et moderne tilnærma straight uttrykk med røtter i bebop og 60-tallet. “Idlewild” er nok et strålende eksempel på det.
PS Selskapet Criss Cross Jazz har for tiden ingen distribusjon i Norge. Det betyr at man må anstrenge seg litt ekstra for å få tak i denne og andre utgivelser derfra. Det er verdt det!
Hva Frank Sinatra bedrev mens han besøkte England, vet jeg lite om. Musikalske gener har han i alle fall lagt igjen og Joe Stilgoe har blitt tildelt mange av dem.
Joe Stilgoe spiller piano og synger som en – Sinatra.
Jeg bryter gjerne sammen i krampegråt og innrømmer at jeg aldri verken har hørt eller har hørt om Joe Stilgoe før. Etter et raskt søk på edb-en fant jeg ut at den 36 år unge engelskmannen faktisk har gitt ut tre plater før denne og at han er stort navn på fotballøya. Det er det lett å begripe etter at bare noen få runder med “New Songs for Old Souls”.
Stilgoe er på mange vis en gammel sjel i en ung kropp. Han skriver det aller meste av både tekst og musikk sjøl og han spiller piano og synger og alt er i en tradisjon fra 50-tallet som legender som Frank Sinatra, Sammy Davis Jr. og Dean Martin etablerte. Stilgoe har med seg en kjernekvartett, masse ekstra musikanter og fullt storband på tre av spora.
Stilgoe er utstyrt med ei flott stemme som egner seg perfekt til dette uttrykket og har et grep om denne sjangeren som bare noen få kan påberope seg. Duetten han gjør med Liane Carroll, “I Just Wasn´t Made for These Times”, forteller oss at han, og de for den sakens skyld, egner seg for de store scener – også musikalscener.
Til tross for at Joe Stilgoe bare er 36 år, så oppleves det som om han er født noen tiår for seint. Når det er sagt så egner denne musikken seg utmerket også i 2015 og Joe Stilgoe er en framifrå forlenger der borte på øya for folk som Georgie Fame.
Det flotte mennesket, gentlemannen og den unike pianisten John Taylor gikk bort på fredag 72 år gammel. Med det har en klang og ei stemme stilna, men heldigvis lever mye av hans genialitet videre.
John Taylor – 1942 – 2015. Ei helt spesiell stemme har stilna.
I mai møtte jeg John Taylor for siste gang – under Maijazz i Stavanger der han spilte med Marilyn Mazur. Jeg var så heldig å få tilbringe flere timer sammen med han under fire øyne og ører der han delte av sin livsvisdom og sine utallige historier fra et rikt og spennende liv. Vi har møtt han mye her hjemme både sammen med Jan Garbarek, Jon Christensen og Arild Andersen og de seineste åra i trioen Meadow sammen med Tore Brunborg og Thomas Strønen. Uansett setting så satte Taylor sitt helt spesielle bumerke på musikken og når disse ordene skrives så lytter jeg til hans fantastiske soloinnspilling “Songs and Variations” fra 2005 – året etter at han spilte en uforglemmelig solokonsert i Molde.
John Taylor døde etter et massivt hjerteattak der han elsket å være. Han skulle til å opptre på en festival i Frankrike da hjertet ikke ville mer.
En av de tinga vi snakka om i Stavanger vet jeg Taylor ikke ville ha noe i mot om jeg delte: Tell Jan I´d like to make some more music with him. I´m ready.
Slik skulle det ikke bli, men det John Taylor gjorde både med Garbarek og andre finnes der for alltid.
I stor respekt for en varm og inderlig sjel – takk for følget.
Her følger min anmeldelse av “Songs and Variations” fra 2005.
Songs and Variations
De som var tilstede på Forum en varm sommerkveld under fjorårets Moldejazz for å høre på den engelske pianisten John Taylor, vet at de har veldig mye å glede seg til på denne soloutgivelsen. I mange tiår har den usedvanlig hyggelige gentlemannen i mine ører vært blant den aller ypperste jazzpianoeliten, men fordi han kommer fra fotballøya og ikke fra den andre sida av dammen så har han aldri fått den anerkjennelsen han har fortjent.
Uansett hvilken setting vi har truffet på den 62 år gamle John Taylor, så har han satt sitt umiskjennelige preg på det som har skjedd musikalsk. På 70-tallet var han mye å høre med landsmenn som John Surman, Alan Skidmore og Ronnie Scott og i trioen Azimuth, som han dannet sammen med Kenny Wheeler og sin daværende kone, vokalisten Norma Winstone. På 80-tallet fikk vi høre Taylor stadig mer her hjemme sammen med Arild Andersen – “A Molde Concert” – og Jan Garbarek, som han spilte fast med i noen år.
De seinere åra har vi fått hilse musikalsk på Taylor stort sett i triosammenheng, med bl.a. Joey Baron og Peter Erskine på trommer og Palle Danielsson og Marc Johnson på bass. Som alle pianister som beveger seg i slike landskap, har også Taylor henta mye inspirasjon fra Bill Evans noe som kjennes igjen i hans klangideal og i hans rytmiske dristighet. I triosammenheng har han, som Evans, gitt sine medmusikanter høyst utvidede fullmakter.
Som i Molde i fjor får vi på “Songs And Variations” møte John Taylor mutters aleine. Musikken er spilt inn henholdsvis i Italia og i Tyskland i 2004 og i år. Alle de 11 låtene er skrevet av sjefen og flere av dem låter som om de kunne gå rett inn i standardskatten. Om det er måten Taylor behandler sine egne låter på eller om det er kvaliteten på komposisjonene som gjør at opplevelsen blir slik vet jeg ikke, men totaliteten i det John Taylor serverer oss er i alle fall av en slik kvalitet at dette oser kvalitet tvers gjennom.
Musikken er søkende, vakker, tildels melankolsk og hele tida på vei til et nytt sted. John Taylor er en melodiker av aller ypperste klasse og en klangmester som hører hjemme blant de største pianoimprovisatørene. “Songs And Variations” er et mesterstykke og sprer masse varme akkurat i det høsten har tenkt å feste grepet.
John Taylor i aksjon, plater han har spilt inn sammen med Arild Andersen og Jan Garbarek og trioen Meadow med Tore Brunborg og Thomas Strønen.
Bjørn Alterhaug er en bauta innen norsk jazz. Verdens yngste 70-åring serverte oss bestillingsverket “Tiden leker og ler” som ble urframført under Trondheim Jazzfest i fjor og som har tålt tidens tann på beste vis.
Bjørn Alterhaug, Viktoria Tolstoy og Frode Alnæs – godt humør og stor musikk. God blanding det!
Foto: Trym Schade Warloe
Det er mulig at 9-mannsbandet, hovedsakelig fra Trondheim, Alterhaug hadde med seg var i spesielt godt humør etter det som skjedde på Aker stadion noen minutter før de gikk på scena. Hva som enn var grunnen er for så vidt uvesentlig – årets utsolgte avslutningskonsert på Teateret Vårt på Plassen ble en lykkepille fra start til mål.
Tolstoy den yngre
Festen ble starta av en engere krets av ensemblet bestående av Frode Alnæs på gitar, Håkon Mjåset Johansen på trommer og sjefen sjøl på bass samt den utmerkede svenskeimporten Viktoria Tolstoy på vokal. Etter hvert kom også Vigleik Storaas på piano med og de tolka “Peace” av Horace Silver, “South” av Tolstoys pianist Jacob Karlzon og Paul Simons “Have a Good Time”. Smila satt løst fra første takt, noe Alterhaug skal ha mye av “skylda” for med sin avvæpnende verbale kontakt med publikum, samt at vi hadde med strålende musikanter å gjøre som åpenbart syntes det var moro å møtes igjen.
Viktoria Tolstoy, som er oldebarn av den store forfatter Leo Tolstoj, er en glitrende formidler med en sceneutstråling som holder herfra til Stureplan i Stockholm og vel så det og kjemien var av typen perfekt.
Tiden leker og ler
Til bestillingsverket, som er et samarbeidsprosjekt mellom festivalene i Trondheim og Molde, ble kvintetten forsterka av blokkfløytisten Tore Aaen Aune, altsaksofonisten Martin Myhre Olsen, bassklarinettisten Knut Lauritzen, som faktisk også spilte på den aller første Moldejazz i 1961, og cellisten Øyvind Fjørtoft Engen.
Alterhaug hadde latt seg inspirere av lyrikk skrevet av så forskjellige forfattere som Harald Sverdrup og Heraklit! Musikken, hele tida av det usedvanlig melodiske og vakre slaget, varierte voldsomt i temperatur og farge og starta opp med en heftig blues der det nok en gang var stas å få høre jazzmusikeren Frode Alnæs. Om noen skulle være i tvil så er han glitrende også på det området og han ga verket ekstra trøkk ved flere anledninger. Han resiterte også en tekst på nordmørsk som Tolstoy sang på svensk etterpå – virkningsfullt! Solistisk var det prestasjoner på topp nivå rund baut, men det var ekstra hyggelig å høre unge Myhre Olsen – et stort nytt saksofontalent har så avgjort meldt seg.
Herlig avrunding
Verket ble runda av med den udødelige balladen “God Bless the Child” der Alterhaug og Tolstoy førte en dialog som vil bli huska – lenge. Som ekstranummer fikk vi “When Lights Are Low” og enda mer latter før menigheta gikk oppløfta ut i sommerkvelden – eller var det det?
Bjørn Alterhaug er en flott kar, musiker og komponist – det høres i musikken hans.
Bjørn Alterhaug – for en mann og for et band.
Foto: Trym Schade Warloe
Melissa Aldana Trio – ekte vare.
Foto: Ole Bjørn Steinsvik
Gjetordene har mer enn gått om Melissa Aldana. Den 25 år unge chilenske tenorsaksofonisten har tatt jazzverdenen med storm etter at hun slo seg ned i USA. Spesielt etter at hun, som Joshua Redman noen år før henne, vant The Thelonious Monk Saxophone Competition har ørene blitt sperra opp kloden rundt og et fullsatt Storyville var lutter øre og vel så det under Aldanas første Moldebesøk.
Sammen med bassisten, og sambygdingen fra Chile, Pablo Menares og den tyske, men også New York-bosatte, trommeslageren Jochen Reuckert, viste Aldana oss at hun har store deler av den moderne jazzhistoria inne.
Med sin høyst personlige tone og lange, intrikate linjer viste hun oss blant annet sin fascinasjon for Sonny Rollins – som muligens også er inspirasjonen til at hun benytter dette pianoløse formatet. Menares og Reuckert passa hennes uttrykk perfekt og de ga oss snaut 90 minutters kompromissløs, urforfalska og ekte jazzmusikk som avslutning på en festival som høyst sannsynlig vil bli et veiskille for Moldejazz og der jazz – og kun jazz – vil bli viktigere enn noen gang i åra som kommer. Vi sees om 51 uker!
Melissa Aldana – ei stemme for nåtida og framtida.
I følge DownBeat, verdens ledende jazzmagasin, er Vijay Iyer både årets beste jazzartist og leder av verdens beste jazzgruppe. Det skulle han gi oss prov på her i Molde.
Det er kritikere fra hele verden som en gang i året stemmer på sine favoritter i en rekke kategorier. Og i august-utgava av amerikanske DownBeat, som allerede er på gata, så er det 43 år gamle Iyer som pryder forsida etter å ha vunnet to av de gjeveste kategoriene.
For de som har fulgt godt med i internasjonal jazz de siste 10 åra var dette om ikke forventa, så i alle fall ikke noen bombe. Allerede da Iyer besøkte Molde for første gang for åtte år siden sammen med altsaksofonisten Rudresh Mahantappa – begge amerikanere med indiske røtter forøvrig – så var det åpenbart at ei stor karriere var rett rundt hjørnet. Mahantappa vant forøvrig kategorien for årets beste plate med sin “Bird Calls”.
Årsaken til Iyers popularitet er en hans originalitet både som pianist, komponist og bandleder. Han byr oss ei intellektuell utfordring, noe som ikke betyr at musikken er utilgjengelig, men den er krevende. Musikken er søkende og ideene flyter sakte inn og ut av hverandre. Iyer er fullstendig avhengig av empatiske medmusikanter og bassist Stephan Crump og trommeslager Marcus Gilmore, forøvrig barnebarn av trommelegenden Roy Haynes som fortsatt er still going strong også etter at han har runda 90, har jobba med Iyer lenge og denne trioen fungerer mer eller mindre på et telepatisk nivå.
Iyer valgte ikke å snakke med publikum før de nærmet seg slutten av konserten med begrunnelsen at musikken snakka bedre enn ord og etter å ha tilbragt en og en halv time sammen med de tre, har jeg full forståelse for det.
Vijay Iyer er en teknisk bortimot fullkommen pianist som likevel ikke briljerer eller flasher sin teknikk. Crump er på mange måter limet i trioen og Gilmore, med et originalt oppsett med ett cymbal og to hi-hater, er en fantastisk trommeslager som går i sin farfars fotspor, men som har flytta musikken inn i vår tid også.
Iyer henter mye inspirasjon fra moderne klassisk musikk, mens den indiske innflytelsen ikke er så gjenkjennbar i denne trioen. Det som er gjenkjennbart er Vijay Iyers unike bumerke og vi skjønner jazzkritikerne fra de fleste verdenshjørner: Vijay Iyer og hans trio er verdensklasse.
Ikke bare gull til Mats Northug
Noen av oss er opptatt av både musikk og sport. Noen gjør noe med det – ikke minst Artist in Residence Mats Gustafsson.
Noe av det første Mats Gustafsson tenkte på da han fikk forespørselen om å bli årets festivalartist, var å lage en hyllest til et av sine aller største sportsidol – Petter Northug. Årsaken var todelt: Gustafsson mener dypt og inderlig at Northug er den aller største og at måten han oppnår sine suksesser på er imponerende. Den andre årsaken er at svenske Gustafsson synes at måten Northug erter svensker på er usedvanlig stor humor!
Ikke akkurat A4
De som har møtt på Gustafsson og hans musikk enten denne uka i Molde eller tidligere, vil skjønne at dette ikke kom til å bli en hyllest av typen A4 – altså helt i Northugs ånd. Denne timen – delt i fire til ære for hvert av gullene Northug tok under VM i Falun sist vinter – var en musikalsk reise eller mer performance som aldri verken kan eller vil bli gjentatt. Det var noe så voldsomt der og da – slik Northugs opptredener/konkurranser også er det.
Lydspor fra virkeligheten
Med lydspor fra både TV 2, SVT og NRK fra gull-løpene til Mosvikas aller største sønn og referater fra kommentatorene lest/resitert av vokalistene Sofia Jernberg og Stine Janvind Motland, dramatiserte Gustafsson ved hjelp av et uhyre spesielt ensemble bestående av den franske sekkepipespilleren og trompeteren Erwan Keravec, perkusjonisten Raymond Strid, Frode Haltli på akkordeon, Dieb 13 på platespillere og Leif Elggren som Leif Elggren – det vil blant annet si diverse blikkbokser og to barbermaskiner – en stemt og en ustemt!, disse fire gull-løpene.
Ja, vi elsker
Bakveggen var dekorert med Northug-bilder da han gikk i mål på de fire løpene og “Ja, vi elsker” ble tolka på måter som den aldri har blitt tolka på før og neppe senere heller – sekkepipe og trekkspill. Skjønner? Det var en dramaturgisk oppbygging til målgang og medaljene ble båret frem til premiebordet av seremonimestrene Elggren og Janvind Motland, men for mitt mottakerapparat ble det hele ganske likt for de fire gullene.
Inderlig
Dette var på alle måter en dyp og inderlig hyllest til Petter Northug og hans kunst, særhet og individualisme fremført av saksofonist Gustafsson, som besitter mange av de samme kvalitetene på sitt felt, og med mye humor.
Positiv galskap og masse kreativitet preger både Petter Northug og Mats Gustafsson og det var som det skulle være da det hele ble avslutta med bare den tunge pusten etter en opptreden av Northug/Gustafsson og hans Tribute Unit der alt blir tatt ut.
Petter Northug Tribute Unit inkludert medaljeutdeling!
Foto: Petter W. Sele og Trym Schade Warloe
Og så kom den store nedturen med avlysninga av D´Angelo-konserten. Men i dag håpes det likevel på en pangavslutning og at sola kommer og hilser på – kanskje……
Det er ingen selvfølge at et møte mellom to storheter fører til noe ekstra. Møtet mellom den fabelaktige trioen The Bad Plus og verdens kanskje beste tenorsaksofonist, Joshua Redman, gjorde imidlertid det. Det førte til magi. Dessuten viste Gregory Porter oss at verden har fått ei ny vokalstjerne.
Ideen til dette møtet går tilbake til 2011. Da spurte herrene i The Bad Plus, bassist Reid Anderson, pianist Ethan Iverson og trommeslager Dave King, om Joshua Redman kunne være gjest med dem under ei ukes engasjement på den legendariske jazzklubben Blue Note i New York. Redman takka ja, men utgangspunktet fra alle fire var at det skulle bli med det. Suksessen var imidlertid så formidabel at de raskt begynte å undersøke muligheten til å videreføre herligheten og etter et solid logistisk puslespill gikk de i studio i fjor, ga ut den strålende cden “The Bad Plus Joshua Redman” for et par måneder siden og la ut på en større USA/Europa-turné denne sommeren. Vi skal prise oss svært lykkelig for at Molde greide å få de på programmet.
Kollektivt
Her er det ingen stjerner eller rettere sagt: her er det bare stjerner. Dette samarbeidet er på alle vis tufta på at alle står på like fot og alle fire har bidratt i like stor grad på låtskriversida. Alt er usedvanlig melodisk, intrikat, men samtidig lettfattelig. Det er rytmisk spennende og med en interaksjon de fire mellom få om noen på jazzkloden er i stand til å matche i dag. De fire viser en oversikt og en ydmykhet overfor hverandre og musikken som er sjelden og de vever seg inn og ut av hverandres linjer og ideer som er rent ut sagt mesterlig.
Kveldens “snakker”, Reid Anderson, fleipa med The Bad Plus´ skandinaviske bakgrunn, de kommer alle fra norske Minnesota, og at en av låtene faktisk hadde med deres “Scandinavian angst” å gjøre!
Mye kan og bør sies om de fires individuelle ferdigheter. Alle leverte nemlig på mesternivå gjennom hele konserten, men jeg vil likevel trekke frem kanskje den minst profilerte av de fire: trommeslager Dave King. Mer melodisk, lydhør og “spillende” trommeslager tror jeg knapt finnes på denne kloden i alle fall. Fabelaktig! Og så Moldevennen Joshua Redman da. Dette var hans sjette besøk siden 2004, inkludert ett år som Artist in Residence. Han benytta kun tenorsaksofon i denne settingen og bekrefta med sin inderlighet, ydmykhet og sin originalitet at det i mine ører i alle fall er verdens beste og mest uttrykksfulle tenorist vi fikk være sammen med.
Konferansieren sa under introduksjonen at dette møtet nesten ikke kunne gå galt. Det hadde han helt rett i. Det ble intet mindre enn magisk og vil bli stående i Moldejazz-historia som en av de store konsertene av typen hvor var du da The Bad Plus møtte Joshua Redman. Heldige var vi som var der!
Reid Anderson, Ethan Iverson og Dave King i The Bad Plus møtte Joshua Redman til et magisk treff.
Foto: Trym Schade Warloe
Jazzens nye mannlige vokalstjerne heter Gregory Porter. Det tok han ikke mange minutter å fortelle oss det og han benytta sin tildelte time til å bekrefte det.
Knut Borge har ved gjentatte tilfeller forfekta at man må gi ungdommen brennevin før idretten tar dem. For sikkerhets skyld: med sitt sedvanlige smil i øyekroken. Når det gjelder Gregory Porter (41) så var det nesten motsatt. Han var på vei til å etablere seg på høyt nivå i amerikansk fotball før en skade gjorde det umulig å fortsette. Det førte heldigvis til at musikken, jazzen og vi som publikum fikk låne Gregory Porter på Romsdalsmuseet denne torsdagskvelden og du verden for en sanger og scenepersonlighet vi hadde på besøk.
Den lange veien
Det betyr at Porter ikke var noen musikalsk barnestjerne på noe vis. Ikke før i 2011 slo han gjennom med debutskiva “Water” og siden har jobbene stått i kø på stadig større scener verden rundt. Siden har vi fått “Be Good” og “Liquid Spirit”. Han begynte seiersgangen på Museet med “Painted on Canvas” fra “Be Good” og det var åpenbart fra første takt at han var kommet til sine egne og de tok godt i mot han.
Porter makta faktisk kunststykket å skape tilnærma jazzklubbstemning i amfiet foran scena der folk stort sett var innhylla i plastikk – imponerende i seg sjøl. Spesielt “On My Way to Harlem” gikk rett hjem hos jazzfolket og jeg tror faktisk Robert Plant-fansen også digga den særdeles utadvendte og jordnære Porter.
Hele to ganger var pianist Chip Crawford innom “Norwegian Wood” – også på Harlem-låta som handla om livet i jazzbydelen samt at den også var innom salige Marvin Gaye og hans “What´s Going On”. Gregory Porter er enkelt og greit en stor historieforteller og han får folk til å lytte – noe som vanligvis ikke er så lett for en oppvarmer. Han fikk oss til og med til å tro at regnet vi har opplevd de seineste dagene egentlig er her for å vaske bort alle eventuelle problemer!
Styrke og power
Med sin kraftige barytonstemme og sjeldne utstråling, og med den spesielle capsen han alltid bruker etter en operasjon i hodet, så viste han oss nok en gang at han ikke er typen som tar av til tross for suksessen han har opplevd de seineste åra. Han har fortsatt med seg bandet han jobba med på små klubber før noen ante hvem han var og både pianist Crawford, trommeslager Emanuel Harrold, bassist Jahmal Nichols og altsaksofonist og fløytist Yousuke Sato, fikk rom og plass til å vise at de dugde og vel så det. Perfekt lyd gjennom hele settet var nok et pluss.
A good vibe
-It´s a good vibe here, sa Porter. Det er mulig han sier det over alt, men han er altså av typen vi tror på. Når han så sammen med pianist Crawford greide mesterstykket å gjøre en duo ballade av vakre “Wolfcry” for et stort utepublikum, så var det den endelige bekreftelsen på at Gregory Porter er en storstjerne allerede – og det kommer ikke til å stoppe her. Høydepunktene stod i kø etterhvert: “Hey Laura” og “Musical Genocide”, der både Monk, Coltrane, Moody og James Brown ble nevnt, som to av de største. Gregory Porter viste oss hele sitt voldsomme spekter fra de sarteste og vakreste ballader til fullt trøkk med allsangpotensial. Han fiksa alt og avslutta med å ønske oss peace and love.
Ønsket sendes herved tilbake og vi får håpe at Gregory Porter kommer tilbake til Molde mange ganger.
En framifrå torsdag på Moldejazz med andre ord som blei avslutta med en time sammen med hysterisk dyktige og heftige Soul Rebels fra New Orleans.
Gregory Porter er jazzens nye mannlige vokalstjerne.
Med en av verdens viktigste og beste trommeslagere i spissen for sitt drømmeband, The Things møte med James Blood Ulmer og en unik opplevelse med pianisten Kris Davis, blei onsdagen nok et høydepunkt i Molde.
Muhal Richard Abrams, Larry Gray, Jack DeJohnette og Roscoe Mitchell – Made in Molde.
En av verdens mest trendsettende trommeslagere de siste 50 åra, Jack DeJohnette, fortalte oss hvorfor han blir regna som en av de viktigste og beste den dag i dag.
Jack DeJohnette (72) har spilt med alt og alle – og alle har ønska hans tjenester. Siden han slo gjennom på midten av 60-tallet med Charles Lloyd, har blant andre Miles Davis og Keith Jarrett, de siste 30 åra, vært sentrale samarbeidspartnere. Her hjemme har giganter som Jan Garbarek og Terje Rypdal også hatt gleden av DeJohnettes eksepsjonelle kvaliteter.
I 2013 runda DeJohnette 70 og jazzfestivalen i hans fødeby Chicago ville selvsagt hylle han på et verdig vis. Det gjorde de ved å invitere han til å sette sammen et drømmeband. DeJohnette bestemte seg for å skue bakover samtidig som han så framover. Han ville gjerne møte nok en gang musikanter som hadde betydd mye for han i oppveksten i Chicago og som den dag i dag var sterke og spennende stemmer. Pianisten Muhal Richard Abrams (84) var mannen som stod for unnfangelsen av det kreative musikalske kraftverket AACM – Association for the Advancement og Creative Musicians – og som DeJohnette spilte med allerede for over 50 år siden. Den “unge” bassisten og cellisten Larry Gray har vært en viktig figur i Chicago i mange år og Roscoe Mitchell (74), alt-, sopran- og sopraninosaksofonist med lang fartstid fra det legendariske Art Ensemble of Chicago, ble DeJohnettes valg sammen med altsaksofonisten Henry Threadgill.
Sistnevnte var ikke med til Molde, men du verden som de andre var det. Musikken var fra start løs, men notert og DeJohnette brukte både mikrofon sammen med trommesettet og etterhvert også elektroniske trommer i originalt samspill med det akustiske settet. Alle utstrålte en voldsom autoritet i en musikalsk reise som egentlig tok oss fra Chicago på midten av 60-tallet og fram til i dag. Mye av denne musikken er på sett og vis grunnlaget for moderne jazz slik vi kjenner den i dag og spesielt Abrams´ utrolige vitalitet og originalitet, alderen også tatt i betraktning, og DeJohnettes unike stemme, ikke minst hans cymbalspill, innfridde alle mine forventninger. Det var en særdeles flott historietime vi fikk være med på og når så Made in Chicago – herved omdøpt til Made in Molde – avslutta med en herlig blues, så var det slik det slik det skulle være. Vi var tilbake der det starta, men skua samtidig framover.
The Thing – Paal Nilssen-Love, Mats Gustafsson og Ingebrigt Håker Flaten – møtte sin store helt James Blood Ulmer.
Foto: Kjetil Valstadsve/fireflate.no
Mats Gustafssons andre etappe som Artist in Residence i Molde blei unnagjort sammen med et av hans viktigste band de siste 16 åra, The Thing, og et av bandets aller største forbilder og inspirasjonskilder, gitaristen og vokalisten James Blood Ulmer.
The Thing med våre egne storheter innenfor dette frie uttrykket midt mellom rock og frijazz, Ingebrigt Håker Flaten på både akustisk og elektrisk bass og Paal Nilssen-Love på trommer, samt Gustafsson på tenor- og barytonsaksofon, har vært et banebrytende band i dette åpne, frie og usedvanlig energiske uttrykket. Det er åpenbart at de har henta mye fra Ulmers verden underveis og denne konserten bød på Ulmers musikk som The Thing hang seg på.
Blues ligger på et vis i bånn for alt Ulmer holder på med samt at han også har henta mye fra sin tidligere samarbeidspartner Ornette Colemans harmolodiske filosofi. På ei av låtene sang også Ulmer, men de som kan fortelle meg hva den teksten handla om, skal på premie – hans diksjon og uttale er ikke akkurat den enkleste å få med seg.
Som Gustafsson sa så var The Thing svært beæra over å få møte James Blood Ulmer. Gustafsson var bokstavelig talt på tærne fra første tone og Håker Flaten og Nilssen-Love er også energileverandører av en annen verden.
Jack DeJohnette sa tidligere på dagen at musikk er liv, musikk er energi. Det var det veldig mye av her.
Kris Davis – ei ny, spennende pianostemme.
Foto: Arne Strømme
Den 35 år unge pianisten Kris Davis, opprinnelig fra Canada, men bosatt i New York siden 2001, var det knytta store forventninger til. Hun skulle egentlig ha vært i Molde for to år siden, men på grunn av barnefødsel blei konserten den gang avlyst. Nå hadde hun med seg sin lille sønn og et spennende og helt unikt pianouttrykk.
For mange år siden bestemte den klassisk utdanna Davis seg for å slutte å spille på akkorder – kun utvikle linjer i musikken sin. Hun begynte konserten med et bearbeida piano og med sitt perkussive anslag utvikla hun sine ideer over tid. Davis er en klangmester og ga oss drømmende og fabulerende musikk med mye rom, tid og luft. Musikken er rytmisk og melodisk spennende og hun er i besittelse av et helt unikt uttrykk – jeg har ikke hørt noen som spiller piano slik som henne.
En herlig Jazzdag med stor J i Molde og kanskje kommer sola også???? I alle fall er både Robert Plant, The Bad Plus Joshua Redman og Gregory Porter på plass og klar for innsats i dag – uansett vær- og føreforhold!
Noen av verdens aller beste jazzvokalister var samla i Molde i går. Dessuten viste Marius Neset oss at han hører til der oppe også og samarbeidet mellom Nils Petter Molvær og legendene Sly & Robbie er enkelt og greit historisk.
Kurt Elling i storslag hadde grep fra første sekund.
Kurt Elling er en av verdens beste mannlige jazzvokalister. Slik er det med den saken og du verden som han beviste det i løpet av denne kveldsøkta på Plassen.
De som har fulgt Kurt Elling (47) og hans karriere siden han slo gjennom med “Close Your Eyes” i 1995, lar seg ikke overraske så mye lenger. De lar seg derimot imponere. Jeg er en av dem og jeg har vært med han helt siden gjennombruddet for 20 år siden.
For første gang stod mannen med den dype og inderlige barytonstemma på ei scene i Molde og det tok han akkurat 3,4 sekunder før han hadde den fullsatte salen i sin hule hånd. I tillegg til å være en framifrå sanger, så er han også en særdeles utadvendt og sjarmerende entertainer som vet eksakt hvordan han skal opprette kontakten med sitt publikum – og beholde den.
Bli med på tur
Festen starta like godt med “Come Fly with Me” og menigheta var absolutt ikke vanskelig å be. Senere fulgte mye materiale fra hans ferske cd “Passion World”, blant annet U2s “The Street With No Name” i en tolkning som jeg er sikker på at Bono ville vært veldig stolt over. På den nye plata har Elling funnet sanger fra store deler av verden, han har vært på konstant turné de siste 20 åra som han sa, og en av de aller vakreste er den skotske folkemelodien “Loch Tay Boat Song”. Stort vakrere og mer inderlig blir ikke en sang om tapt kjærlighet framført. Ellers tok Elling oss med til Cuba, på spansk må vite, og han serverte oss også sin egen tekst til Jaco Pastorius´ legendariske “Three Views of a Secret”. Med en strålende kvintett, der spesielt gitaristen John McLean og pianisten og organisten Gary Versace viste frem kvaliteter langt der framme – hippere orgelspill har ikke vært levert på gullsmed Svein Strandes orgel på svært lenge enn på Pastorius-låta – hadde Elling akkurat et så empatisk reisefølge som vel ønskelig.
Silje from Hammmar
På Silje Nergaards siste cd, “Chain of Days”, er Elling med og synger på Nergaards vakre “The Dance Floor”. Til tross for det har de aldri møtt hverandre før – innspillingen av vokalen er gjort hver for seg. Noe bedre sted å møtes enn akkurat her i Molde finnes vel knapt og kjemien var umiddelbar.
Silje ble introdusert som kind of local – from Hammmar. Det kjøper vi lett og når de de i tillegg gjorde fyrrige “Bahia” – på portugisisk – så var det akkurat den desserten vi ønska oss.
Hyllest til Sinatra
Elling avslutta festen med en hyllest til den store – Frank Sinatra. Ol´Blue Eyes ville ha runda 100 år i år og Elling viste med sin tolkning av “All the Way” at han er en verdig arvtaker. Publikum fikk også en saksofonsolo – vokalt – fra Kurt Elling som et flott farvel på hans første besøk i Molde.
Publikum vil ha mer – mye mer – og Kurt Elling er velkommen tilbake mange ganger – “All the Way”.
Dee Dee Bridgewater og Irvin Mayfield inviterte til fest og fest blei det.
Foto: Petter W. Sele
Hører Kurt Elling til på toppen blant mannlige vokalister, så er definitivt Dee Dee Bridgewater der hos det sterke kjønn. Sammen med The New Orleans Jazz Orchestra under ledelse av trompeteren Irvin Mayfield, som vil huske fra TV-serien “Treme”, inntok divaen – og det med positivt fortegn – et fullsatt og begeistra Bjørnsonhuset og tok oss med på en rundreise i musikken med utgangspunkt i jazzens fødeby.
Bridgewater (65), som blei introdusert av Mayfield som den vakreste, beste og mest sexy kvinnen på kloden, er en entertainer og sanger av enorm klasse. Grammy- og Tony-prisene har stått i kø – fullt forståelig. Etter en litt ruskete åpning med storbandet på egen hånd, så overtok Bridgewater stafettpinnen og om det var Mahalia Jackson-hyllest med “Come Sunday”, Mardi Gras-hilsen med “Big Chief”, “St. James´ Infirmary Blues” eller “What a Wonderful World”, så viste Bridgewater nok en gang hvilken utrolig sanger og personlighet med utstråling i ultraklassen hun er. Stor musikk med stor underholdningsverdi – punktum.
Marius Neset – saksofonist i verdensklasse.
Foto: Arne Strømme
Marius Neset (30) viste seg virkelig fram for et større publikum da han som jazzstipendiat lanserte sitt store verk “Lion” i Molde for tre år siden. Den gangen var det i samarbeid med Trondheim Jazzorkester. Nå har tenor- og sopransaksofonisten fra Os utenfor Bergen, som har vært bosatt i København siden han gikk ut av videregående, tatt nye steg og framstår i mine ører som en av verdens aller mest lovende saksofonister. Teknisk sett virker det ikke som om Neset er utstyrt med en eneste begrensning og modenheten i både spillet og uttrykket utvikles stadig.
Denne gangen var det musikk fra hans relativt ferske cd “Pinball”, der både musikken er unnfanga og innspillinga gjort like sør for Molde, som stod på programmet. Neset skriver ikke akkurat enkle låter, men de er likevel livsbejaende og lettfattelige – spennende både rytmisk og melodisk. Det er nesten urettferdig å sammenlikne Neset med Michael Brecker, men han har faktisk det meste den salige og virtuose Brecker hadde – og etter hvert faktisk litt til. Når han så omgir seg med et superempatisk band med “norske” Anton Eger på trommer, svenske Petter Eldh på bass og engelskmennene Jim Hart på vibrafon og marimba og Ivo Neame på piano, så lå alt til rette for at det kunne føres dype og inderlige samtaler slik det gjøres mellom gode venner.
Mot slutten tok Neset oss med på en soloekskursjon der han ved hjelp av enkelte bokser gjorde salen om til en katedral og der han evnet å fylle rommet helt alene – slik bare de aller største kan.
Sly Dunbar, Robbie Shakespeare og Nils Petter Molvær – toppmøte.
Foto: Petter W. Sele
Nils Petter Molværs møte med de jamaicanske legendene Sly Dunbar og Robbie Shakespeare fikk jeg høre altfor lite av til å kunne mene noe meningsfullt. Der anbefaler jeg den utmerkete festivalavisa fireflate.no – den holder nemlig nattåpent også.
Som om ikke dette var nok på en heftig tirsdag, så vant Molde for sikkerhets skyld 5-0 Puynik fra Armenia i Champions League-kvalik. Dette kan bare gå en vei – oppover!!!!!
Fire! Orchestra, Espen Reinertsen & Trondheim Jazzorkester og Tigran Hamasyan – Armenias største stjerne – sørga for en bortimot perfekt åpning av Moldejazz 2015. Det trengtes!
Etter et mildt sagt turbulent 2014, er det å håpe at Moldejazz er tilbake på sporet. Med åpningsdagen som pekepinne så tyder mye på det.
Festen starta tradisjonen tro med at Artist in Residence kom ut av startgropa. I år er det den svenske multisaksofonisten, bandlederen, komponisten og energibomba Mats Gustafsson. I løpt av uka skal han gjøre fem ganske så forskjellige konserter med ny besetning hver gang og starten kunne nesten ikke vært bedre. Med sitt store Fire! Orchestra ga han oss tro på kreativiteten, vitaliteten, musikken – selve livet.
Gustafsson er jo i sjel og sinn en frijazzer av guds nåde, men med Fire! Orchestra ga han oss en mer strukturert – i perioder i alle fall – versjon av seg sjøl og sin visjon. Med vokalistene Sofia Jernberg og Mariam Wallentin i sentrale posisjoner og et toppa lag av svenske, danske og en norsk – Hild Sofie Tafjord på horn – blåsere og rytmeseksjon, blei dette en utflukt så rocka, så punka, så fri og så søkende og finnende, at bedre øreskylling kunne man nesten ikke ønske seg som åpning på festivalen. Når så lyd og lys spilte på samme lag – fremragende på alle vis – så fortalte Mats Gustafsson & Co oss at vi har ei framifrå uka foran oss i hans selskap.
“Ritual” både starta og avslutta konserten og på mange vis var det noe rituelt over hele seansen – en slags rituell ofring til galskapen.
Espen Reinertsen – vakkert, annerledes og personlig.
Tenorsaksofonist, vokalist og komponist Espen Reinertsen ga i løpet av takk for Jazzstipendiat prisen-konserten pop et helt nytt ansikt.
Et av høydepunkta i løpet av festivaluka har tradisjonelt blitt sjøsatt allerede på festivalens åpningsdag. Vinneren av den store prisen som festivalen deler ut sammen med Midtnorsk Jazzsenter og Sparebank 1 SMN, har som vanlig brukt store deler av året som har gått siden tildelinga til å komponere, arrangere, fundere, sette sammen sitt Trondheim Jazzorkester og øve frem mot akkurat denne store dagen.
36 år gamle Espen Reinertsen, opprinnelig fra Gran på Hadeland, men bosatt i Oslo etter studier på jazzlinja i Trondheim, hadde tatt utgangspunkt i musikken som var grunnlaget for hans originale “popplate” “Forgaflingspop” – et navn han laga etter å ha hørt om forgaflingspunkt på radioen – og som kom for et par år siden.
Med et kremlag bestående av musikanter Reinertsen har jobba tildels mye med som sin sjelsfrende Eivind Lønning på trompet og Eirik Hegdal på saksofoner, Erik Nylander på trommer, Ole Morten Vågan på bass og Christian Wallumrød på ymse tangenter, og en del nyere bekjentskaper som Sofia Jernberg på vokal og Hild Sofie Tafjord på horn – begge de sistnevnte særdeles travle på åpningsdagen i Molde der de kom løpende fra konserten med Mats Gustafssons Fire! Orchestra – tok Reinertsen oss med på en vidunderlig vakker, rar og spennende ekskursjon.
Reinertsen hadde utvikla en app som musikantene brukte som “dirigent” – spør meg ikke hvordan den eller det funker – men det gjorde det i alle fall. Musikken begynte åpen og sakteflytende og glei elegant ned på ei stemning som Vågan tok videre. Musikken opplevdes som intens, men samtidig stille hvis du skjønner med et så stort orkester – to trommeslagere/perkusjonister som til sammen hadde et cymbal til rådighet forteller litt om det. I løpet av timen verket varte var det heller ingen lange saksofonsoloer – det var langt unna Dexter Gordon for å si det slik.
Både Jernberg, svenske som synger vakkert norsk, og Reinertsen sang mot slutten på låter som har potensiale i seg til å bli hitlåter i kultmiljøer – som den oppvakte vil skjønne så er Reinertsens verden et godt stykke unna den tradisjonelle popverdenen.
“Forgaflingspop” hadde elementer av samtidsmusikk, jazz og pop i seg. Vi ble enkelt og greit invitert med på en utflukt så unik og spennende som kun et menneske, på denne kloden i alle fall, kunne skapt – Espen Reinertsen. Når han så var omgitt av et empatisk stjernelag – de beste i sin prisklasse som bassist Vågan uttrykte det – ble dette en takkekonsert som vil bli huska lenge og som mange bør få anledning til å oppleve enten live eller på plate etter hvert.
Denne musikken hadde ikke oppstått hadde det ikke vært for Moldejazz. Som det ble sagt under åpningsseremonien: ta vare på Moldejazz. Og ikke minst unike talenter som Espen Reinertsen. Vi ville vært usedvanlig mye fattigere uten begge to.
Tigran Hamasyan – et fyrverkeri.
Den armenske pianisten, vokalisten, komponisten og bandlederen Tigran Hamasyan (27) har det gått store ord om i mange år allerede. Han har blant annet jobba mye med den svenske mesterbassisten Lars Danielsson, men når har Hamasyans solokarriere tatt av i en slik grad at det er kun den det dreier seg om. Det skjønner vi etter vårt første møte med han her i Molde.
Sammen med sin trio bestående av den sveitsiske trommeslageren Arthur Hnatek og den iransk-amerikanske elbassisten Sam Minaie, ga Hamasyan oss ei avslutning på kvelden som kommer til å sitte i ei stund.
Med sitt kraftfulle, til dels voldsomme anslag tok han oss med inn i en verden med klare og tydelige spor fra sitt hjemland Armenia og strøka rundt der. Rytmisk markant, melodisk vakkert og med noen taktarter og taktskifter de færreste av oss har hørt om før, tok Hamasyan – eller Tigran som han ofte kaller seg – publikum med storm.
Mye av musikken gikk unna i heftige tempi, men av og til tok heldigvis Tigran det hele ned slik at det hele fikk et flott dynamisk, nesten drømmende og fabulerende preg.
Med sine 27 år er Tigran Hamasyan bare såvidt i gang med karriera si. Den kommer til å bli både flott og spennende og han kommer til å spille på de store scenene rundt om i verden. Noe forteller meg at vi skal være glade for at vi fikk være til stede på debuten hans som bandleder her i Norge.
Moldefesten er så avgjort i gang – nå kan det bare gå oppover!
