Mange har ønska å hylle legenden Billie Holiday i forbindelse med 100 års dagen for hennes fødsel. Sonia Loinsworth, med røtter både i Norge og på Trinidad, er en av dem.

Sonia Loinsworth en av mange med et sterkt forhold til Lady Day.

Annonsørinnhold

Spaoppholdet du bør unne deg

Sonia Loinsworth er et nytt bekjentskap for meg. Til tross for at hun starta si karriere i Oslo på 80-tallet med jazz, soul og funk på repertoaret, og seinere har drevet med modal musikk, norske folketoner, egne komposisjoner til buddhistisk mantra, overtonesang og indiske vokalresitasjoner, så er denne hyllesten altså mitt første møte med henne.

Her har hun møtt den fine pianisten Oscar Jansen, med base på Sørlandet og som vi tidligere har truffet sammen med vokalisten Inger Marie Gundersen, og sammen gir de oss elleve sanger alle forbundet med uforliknelige Billie Holiday, blant andre "God Bless The Child", "Angel Eyes", "The Very Thought of You" og "Summertime". Mange har forsøkt med noe liknende kloden rundt og har lykkes i større eller mindre grad.

Jeg har ingen problemer med å anerkjenne Loinsworths inderlighet og ærlige intensjoner, men for meg fungerer ikke tolkningene hennes hele veien. Det er absolutt ingen tvil om at Loinsworth har ei flott stemme og ditto musikalitet, men her prøver hun å gjøre alt hun har drevet på med gjennom sitt musikalske liv på en gang – jamfør det jeg har nevnt ovenfor. For meg blir det til tider for mye tonemessig brodering og ikke egna til å løfte fram det ekte som var og er Billie Holidays beskjed. Det er synd for, som sagt, så har Sonia Loinsworth ei flott stemme som jeg gjerne hører mer til, men da med litt mindre "garnityr" enn denne gangen.

Kom gjerne tilbake med mer Sonia Loinsworth, men du synger fint nok til ikke å bruke hele smykkeskrinet samtidig.

Sonia Loinsworth

A Tribute to Billie Holiday

Sonica Music/Musikkoperatørene

Det norske folk blei kjent med amerikanske England Brooks fra Bodø da hun sjarmerte oss bortimot i senk på The Voice på TV 2. Med sin cd-debut forteller hun oss om sine herlige jazzrøtter.

England Brooks er en ekte tolker av jazzens standardskatt.

De står i kø noen og 20-åringene om dagen for å gi ut det de har på hjertet på plate. Ofte er det ikke noe galt i det, men ikke reint sjelden er det åpenbart at de hadde hatt godt av å vente noen år til livet hadde hatt mer å fortelle dem. England Brooks Ellingsen, det siste etternavnet sier vel noe om hvorfor hun har flytta permanent fra Los Angeles til Bodø for vel 10 år siden, har rukket å bli nesten 60. Det høres og vi får møte en vokalist, en musikant og et menneske med et levd liv å vise til.

Jeg kjenner ikke veldig mye til hennes liv før jeg også møtte henne i The Voice. Jeg vet at hun sang i kor som 4-åring med Bing Crosby på "White Christmas" – større blir det vel ikke over there. Basert på hva vi får høre på hennes debut så er det likevel ikke tvil om at hun har pleid sitt forhold til den amerikanske sangskatten godt både før hun flytta til Bodø og definitivt etterpå.

Sammen med et utmerka band bestående av Magne Arnesen fra Vestfold på piano og ellers musikanter fra nord, John-Kåre Hansen på gitar som også har vært med og produsert herligheta, Roger Johansen på trommer og Dag Erik Pedersen på bass, tar Brooks oss med på ei reise med ni kjente standardlåter som "On a Clear Day", "The Nearness Of You", "My Romance" og "All The Things You Are". Både ballader og låter med heftigere tempi i seg har hun hun ful kontroll på og det swinger av henne uansett. To morsomme høydepunkt, hennes egne "Never In a Million Years" og hennes hyllest til sitt nye hjemland, "Northern Norway", forteller oss også at Brooks har et godt låtskrivergen i seg.

Seint, men godt er det noe som heter og England Brooks passer så absolutt inn i den kategorien. Endelig er hun å finne på den norske jazzscena – nå er det bare å håpe at så mange som mulig får anledning til å oppleve henne, ikke bare i hennes nye hjemby Bodø, men fra landsende til landsende. Så bra er hun nemlig!

England Brooks

My Mother´s Eyes

Ponca Jazz Records/Musikkoperatørene

Den sveitsiske saksofonisten, komponisten og bandlederen Florian Egli er det nok ikke mange som kjenner til her på berget – bortsett fra Jens Christian Bugge Wesseltoft! Det han gir oss med sitt band Weird Beard forteller oss at han er verdt å lytte til – og vel så det.

Florian Egli, nummer to fra venstre, sammen med Weird Beard. Ikke mye skjegg å skimte, men mye god musikk.

Annonsørinnhold

Spar opptil 1549,- på middager fra Hello Fresh

Når Skiens største siden Henrik Ibsen, Jens Christian Bugge Wesseltoft, snakker så er det på sin plass å lytte. Såvidt jeg vet er det første gang Bugge skriver en slags innledning på coveret til andre artister – i alle fall til artister som ikke holder til på hans eget selskap. Det har han altså gjort på debuten til Florian Egli Weird Beard. Han skriver om den 33 år unge sveitseren og hans musikk at han er svært begeistra for de fires musikalske ideer og inspirasjonskilder som de har evna å sette sammen til noe friskt og nyskapende. Hardcore og progrock gitar, noe som likner på programmerte trommer miksa med "mountain-echoed" saksofon og djup, fri-inspirert elbass-spill, sier Bugge og fortsetter å skryte av den unge, sveitsiske jazzscena som vi veit altfor lite om her nord.

Det er bare å underskrive på det Bugge har opplevd. Florian Egli har skrevet all musikken og har, sammen med trommeslageren Rico Baumann, elbassisten Martina Berther og gitaristen Dave Gisler, laga et et lite univers de er helt aleine om. Egli, som stort sett spiller altsaksofon, har en vidtfavnende visjon der han henter hemningsløst fra en rekke kilder. Jovisst er det jazz og improvisasjon som ligger i bånn her, men både rock, punk og støy er viktige elementer underveis.

"Everything Moves" er en meget passende tittel på denne Intakt-debuten. Dette er musikk som er i stadig bevegelse og studioteknikeren David Odlum har også spilt ei sentral rolle som gjør at Weird Beard visstnok høres vesensforskjellig ut på cd og på scena.

Dette har vært et tøft og annerledes møte med et band, musikanter og en musikk som jeg aldri har støtt på tidligere. Det forteller oss at like utenfor stuedøra vår befinner det seg musikk som det absolutt er verdt å bruke tid på – bare vi får greie på at den finnes.

Florian Egli Weird Beard

Everything Moves

Intakt Records/MuskkLosen

Når Kim Myhr får anledning til å invitere med seg Jenny Hval og det alltid like tilpasningsdyktige Trondheim Jazz Orchestra, så ligger meste til rette for at det vil bli skapt unik musikk av usedvanlig høy kvalitet. Det har da også skjedd.

Jenny Hval og Kim Myhr – to usedvanlige stemmer.

Foto: Andreas Ulvo

Til Ultimafestivalen i 2012 fikk den unike gitaristen og komponisten Kim Myhr muligheten til å framføre verket "In the End His Voice Will Be the Sound of Paper". Anledninga førte til at han for andre gang inviterte med seg Trondheim Jazz Orchestra – første gang var til bestillingsverket "Stems and Cages" sammen med Sidsel Endresen under Moldejazz i 2009. Mange av musikantene i TJO er de samme som i 2009, men vokalisten er en annen – Jenny Hval. Det Endresen og Hval blant annet har til felles er at de er helt spesielle stemmer, men de har ganske så forskjellige uttrykk og det er sjølsagt mye av grunnen til at denne utgava blir helt forskjellig, men like spennende.

Jenny Hval er et ganske nytt bekjentskap for meg. Jeg har hørt bruddstykker av hva og hvem hun er tidligere, men dette møtet har nesten blitt en liten åpenbaring. Der Endresen ER improvisasjon, så er det et sted Hval har kommet til underveis fra et eksperimentelt rock-utgangspunkt som mange oppdaga gjennom "bandet" Rockettothesky. Her har hun laget tekster og melodier til Myhrs skisser og musikk. Visjonen var Myhrs, mens Hval opplevde det som en stor ære å få jobbe med og lære av så fantastiske medmusikanter. Noe forteller meg at den æren og respekten går begge veier.

Kim Myhr og Jenny Hval omkransa av Trondheim Jazz Orchestra – et strålende møte.

Foto: André Løyning

Hval har tatt med seg mye av pop/rock-estetikken inn i dette improviserte samtidslandskapet. Myhrs vidunderlige musikalske verden er noe så for seg sjøl at det heldigvis er nesten umulig å sammenlikne den med noe som helst annet. Når han så har med seg Rhodri Davies på harpe, Jim Denley på fløyter og saksofon, Michael Duch på bass, Klaus Holm på klarinett, Tor Haugerud på trommer, Eivind Lønning på trompet, Morten Olsen på perkusjon, Espen Reinertsen på saksofon, Kari Rønnekleiv på bratsj, Martin Taxt på tuba og Christian Wallumrød på piano og harmonium, samt seg sjøl på 12-strengers akustisk gitar og vokal på et spor, så sier det sjøl at dette musikalske kollektivet er noe helt unikt – og det har også innspillinga gjort hos Jan Erik Kongshaug i Rainbow Studio på seinsommeren 2014 blitt.

Kim Myhr er en kompromissløs musikalsk søker som her har fått med seg en på mange måter likesinna utfordrer i Jenny Hval. De kommer fra hvert sitt ståsted, men har åpenbart veldig mye å snakke om og "In the End His Voice Will Be the Sound of Paper" – som henspeiler på hvordan de to mener Bob Dylan høres ut nå i moden alder – har blitt så unike og spennende musikalske samtaler som vel tenkelig.

Trondheim Jazz Orchestra/Kim Myhr/Jenny Hval

In the End His Voice Will Be the Sound of Paper

Hubro/Musikkoperatørene

Den originale kvintetten Baker Hansen forsetter suksessen fra 2014 da de ga oss sine gjendiktninger av Chet Baker på norsk. Nå er det flere herlige standardlåter med utgangspunkt i Chet Bakers verden som blir servert på nynorsk og ikke ny norsk som til daglig.

Baker Hansen med nok ei herlig nynorsk tapning av standardlåter.

Annonsørinnhold

Spar opptil 1549,- på middager fra Hello Fresh

Det er bare to år siden siden bassist Stian Andreas Egeland Andersen, trommeslager Tore Flatjord, pianist Kjetil Jerve, trompeter Thomas Husmo Litleskare og ikke minst vokalist og oversetter Sigurd Rotvik Tunestveit, under det kollektive navnet Baker Hansen, ga oss den overraskende debuten "Chet på norsk – Ei som deg". Overraskende enkelt og greit fordi jeg i alle fall ikke så lyrikken til standardlåtene Chet Baker stort sett omga seg med skulle oversettes og synges på Ål-dialekt. Vi snakker Ål i Hallingdalen der Rotvik Tunestveit kommer fra og der dialekta ligger nært opptil nynorsk. Uansett var det en udelt hyggelig og vakker overraskelse.

Her har de fem tatt for seg åtte nye Baker-klassikere, blant andre "I´m Old Fashioned" som har blitt til. "Gamle daga", "You´d Be So Nice to Come Home to" som har blitt "Koma heim", "My. Funny Valentine" som har blitt "Min ven", "They All Laughed" heter på ålisk "Nansen og e" og til slutt heter "My Ideal" "Skapt for meg". Rotvik Tunestveit skal ha all mulig slags ære for både oversetter- og vokaljobben og det er veldig bra at han ikke prøver å etterlikne Baker på noe vis vokalt – bare når det gjelder stemningene han og resten av gjengen makter å skape. Det at både Rotvik Tunestveit og resten av bandet er tungt inspirert av legenden og hans univers ligger jo i sakens natur, men de har både ønska og evna å finne sin egen innfallsvinkel og godt er det.

Da debuten kom i 2014 var som sagt overraskelsen stor. Det er den ikke nå lenger. Likevel er det både hyggelig, varmt og empatisk å få besøk av Baker Hansen og Chet Bakers univers nok en gang.

Baker Hansen

Gamle daga

NORCD/Musikkoperatørene

Charles Lloyd er en av de siste store gjenlevende jazzpersonlighetene fra 60-talls generasjonen. Her møter vi han med et nytt toppband og med Norah Jones og Willie Nelson som gjester.

Charles Lloyd gir seg heldigvis ikke og han har fortsatt mye å melde.

Annonsørinnhold

Spaoppholdet du bør unne deg

Legenden Charles Lloyd har rukket å nå den meget anstendige alder av 78. Det hindrer ikke den unike tenorsaksofonisten og fløytisten fortsatt å skape ny og spennende musikk i stadig nye konstellasjoner. Jeg husker jeg skrev om "Mirror" som kom ut på ECM i 2010 at det kanskje var den aller beste utgivelsen til Lloyd og da sammenlikner jeg med skiver fra gjennombruddet i 1966 som "Dream Weaver" og "Forest Flower" der han sammen med Jack DeJohnette, Keith Jarrett og Cecil McBee oppnådde noe som likna på popstjernestatus.

Etterhvert blei denne statusen og tilnærma heltedyrkelsen for mye for Lloyd og han trakk seg tilbake fra offentligheten og til sitt indre eksil i Big Sur i Calofornia. Der blei han værende i bortimot total ensomhet i flere år, mediterende og uten noe ønske om å komme tilbake til rampelyset og musikken. Så dukka den franske pianisten Michel Petrucciani opp på dørstokken i Big Sur i 1982 og etter at han hadde hørt den lille, store Petrucciani spille så visste han at han måtte fine fram hornet igjen. Siden har Lloyd reetablert seg som en av verdens ledende saksofonister nok en gang og med "I Long to See You" har han nesten overgått seg sjøl.

Med det nye bandet som han kaller The Marvels har han invitert med seg supergitarist Bill Frisell, trommeslager Eric Harland, steel-gitarist i ultraklassen Greg Leisz og bassist Reuben Rogers og soundet de fem skaper er altså så inderlig, så vakkert og så unikt at det ikke er lett å finne ord.

Når så Lloyd har fått tilsvarende inderlig besøk i studio av Willie Nelson til å tolke "Last Night I Had the Strangest Dream" – som vi her hjemme kjenner som " I natt jag drömde" med og av Cornelis Vreeswijk – og Norah Jones i "You Are So Beautful" som Joe Cocker gjorde en storhit av, så er det ikke så mye mer å ønske seg. Repertoaret ellers består av Bob Dylans "Masters Of War", fire Lloyd-låter, blant andre "Sombrero Sam" fra 1966 pluss fire folkemelodier, blant andre "Shenandoah" og "Abide with Me". Om det ikke blir søtsuppete? Aldri i nærheten en gang og det er nesten en fornærmelse å stille spørsmålet i et slikt selskap.

Charles Lloyd har aldri lefia med ektheten og inderligheten og han ser heller ingen grunn til å begynne med det nå i godt moden alder. "I Long to See You" forteller oss at Charles Lloyd fortsatt er i toppslag og at "alle" står i kø for å jobbe med han. Vi kan bare takke og nyte.

Charles Lloyd & The Marvels

I Long to See You

Blue Note/Universal

Saksofonisten, komponisten og bandlederen Hanna Paulsberg har helt siden jeg hørte henne første gang vokst og vokst på alle vis. Med "Eastern Smiles" tar hun enda flere steg mot noe helt eget.

Sammen med Hans Hulbækmo, Trygve Waldemar Fiske og Oscar Grönberg har Hanna Paulsberg et konsept som er hennes – og kun hennes.

Annonsørinnhold

Spaoppholdet du bør unne deg

Foto: Johannes Selvaag

Med "Eastern Smiles" gir 28 år unge Hanna Paulsberg oss si tredje skive med bandet sitt, Concept. I utgangspunktet skulle det være et band hun skulle ta eksamen med på jazzlinja i Trondheim i 2010, men resultat blei altså så laudabelt at bandet er i gang den dag i dag og det låter bedre enn noen gang.

Når så det legendariske plateselskapet Odin, som levde og blomstra veldig mellom 1981 og 1993, skulle gjenoppstå så kan jeg nesten ikke se/høre for meg et bedre og mer passende band til gjenfødelsen. Hanna Paulsberg, med sin solide forankring i jazztradisjonen samtidig som hun har blikket retta godt opp og frem musikalsk, innehar nemlig alle de kvaliteter Odin bør forbindes med .

Rundt 100 jobber i inn- og utland har ført til tenorsaksofonist Paulsberg sammen med bassist Trygve Waldemar Fiske, pianist Oscar Grönberg og trommeslager Hans Hulbækmo, har blitt en så samspilt, lekende, søkende og empatisk enhet at de skinner gjennom høytalerne.

De seks komposisjonene, innspilt i Athletic Sound i Halden i løpet av et par novemberdager i fjor er alle unnfanga av sjefen – en svært så demokratisk sjef. De viser at både som komponist og som solist er Paulsberg i rivende utvikling – musikken er samtidig både melodisk og varm og ikke minst fri, men likevel langt unna frijazz.

De fire musikantene som utgjør Hanna Paulsberg Concept er fire av kongerikets – ja da jeg vet at Grönberg egentlig er svensk – aller mest lovende jazzmusikanter. Det bekrefter de både kollektivt og som solister underveis her. Det har vært veldig spennende og interessant å følge både bandets og Hanna Paulsbergs utvikling siden 2010. Det aller meste sier meg at det fortsatt skal bli like interessant de neste tiåra.

Hanna Paulsberg Concept

Eastern Smiles

Odin/Grappa/Musikkoperatørene

Highasakite er et av landets aller mest populære band og har lagt store deler av verden for sine føtter. Til tross for det har flere av bandmedlemmene, blant andre Marte Eberson, flere andre jern i ilden. Kristoffer Lo har heller ingen ambisjon om å ligge på latsida.

Kristoffer Lo har usedvanlig mange spennende bein å strå på.

Annonsørinnhold

Spar opptil 1549,- på middager fra Hello Fresh

Foto: André Løyning

Kristoffer Lo har ved en rekke anledninger vist oss at han er en usedvanlig allsidig og ustoppelig musikant med en tilnærmingsmåte til musikk som ikke kjenner noen grenser. Det er noe som heldigvis preger mange fra de oppvoksende generasjoner – de er sjangerfrie og utstyrt med åpne sinn. Det gjør at vi som lyttere/publikummere ikke vet hva som venter rundt neste sving – kanskje ikke de sjøl heller?

Inni mellom jobber kloden rundt med Highasakite, ny skive på gang, Spellemann-nominasjon for bestillingsverket "Savages" sammen med Trondheim Jazzorkester, så har Lo tatt med seg tubaen, flugabonen og alle effektmaskinene sine til Ryvingen fyr utenfor Mandal – Norges sørligste fyr.

Med stormen piskende på utsida av den vel 20 meter høye stålkonstruksjonen – noe Lo garantert har tatt med seg iunnfangelsen av "The Black Meat" – har han skapt musikk på sett og vis så langt unna Highasakite som vel mulig. Dette musikalske "kjøttstykket" – som invaderer deg på en både besnærende og truende måte – består av tre deler som byr på stemninger og vekker assosiasjoner som ingen andre enn Kristoffer Lo kunne ha skapt.

Musikken er tung, seig, dvelende – den gir både seg sjøl og oss tid til å komme videre – og den forteller oss hvilket unikt musikalsk og personlig vesen unge Lo er. "The Black Meat" er nok en bekreftelse på at Kristoffer Lo har noe høyst personlig å melde og hva som kommer rundt neste sving er jeg enda mer spent på. Kanskje han også?

Kristoffer Lo

The Black Meat

Name Music & Publishing/Musikkoperatørene

Chick Corea er verdens kanskje mest lekne pianist. Béla Fleck er verdens kanskje mest lekne banjoist. Når de så møtes foran et begeistra publikum så blir det musikalsk lek ut av det jeg nesten ikke kan huske å ha hørt maken til.

Så moro hadde Béla Fleck og Chick Corea det. Like moro er det å få oppleve dem i heimen også!

For rundt ti år siden fant Chick Corea og Béla Fleck ut at de ville gjøre noe sammen. Egentlig var det Corea som fant det ut – banjomester Fleck som stort sett bevegde seg i bluegrassens yttergrenser hadde vært en Corea-beundrer i en årrekke, men hadde ingen tro på at han hadde noe sammen med den store jazzmusikeren å gjøre. Han mente han ikke hadde tilstrekkelig harmoniske oversikt, men da svarte Corea at det skulle han ikke tenke på. Bare gjør det du pleier å gjøre, så skal jeg sørge for at det funker, mente Corea som feirer sin 75-års dag i Molde om noen måneder. Som sagt så gjort og i 2007 ga de ut "The Enchantment" som fortalte publikum verden rundt at Fleck ikke hadde noen grunn til å bekymre seg.

Etter 55 konserter verden rundt de seineste åra, der alle blei tatt opp, fant herrene nå ut at de ville gi ut en dobbelt live-cd med det beste av det beste. Etter at de hadde lytta gjennom absolutt alt de hadde gjort sammen, falt de ned på cirka 20 låter med det meste innabords.

Her får vi en blanding av musikalsk ekvilibrisme, et mesterskap på de to instrumentene som det vel ikke finnes maken til, et samspill av en annen verden og så mye musikalsk humor – også verbalt av og til – som det nesten ikke er mulig å ønske seg. Hvis idrettsuttrykket å spille hverandre gode skal brukes i musikkesammenheng noen gang, så er det akkurat i dette festlaget.

Musikken er delvis skrevet av Corea, delvis av Fleck – også en bluegrass-låt faktisk og Corea fikser sjølsagt det også – og vi får noen av hitlåtene til far, "Armando´s Rhumba" avslutter ballet, pluss en obskur klassisk låt også som det blir et herlig resultat av.

Chick Corea og Béla Fleck har skapt en duo som har laga fest verden rundt. Nå er de klar til å komme hjem til deg også – det er bare å åpne dørene og ørene. Dette er stas!

Chick Corea & Béla Fleck

Two

Stretch Records/Concord Jazz

Tone Hulbækmo har hatt si egen stemme både som vokalist og som harpist helt siden vi fikk stifte bekjentskap med henne på begynnelsen av 80-tallet. Nå viser hun oss det i større grad enn noensinne.

Tone Hulbækmo med den unike harpa si.

Annonsørinnhold

Spaoppholdet du bør unne deg

Det aller viktigste for en musikant er å finne sin egen vei med sin egen stemme. For Tone Hulbækmo har det vært like naturlig som å nyte naturen – og være en del av den. Helt siden hun viste seg fram for et større publikum for første gang med "Kåmmå no" i 1983 har hun vært en foregangskvinne når det gjelder å ta folkemusikken inn i vår tid samtidig som hun har hatt voldsom respekt for hvor den kommer fra.

Når hun nå hilser oss med "Stifinner" så har hun funnet fram til en tittel som passer utmerket både på musikken og henne sjøl. På denne dobelt-cden så sier hun at hun ønsker å presentere oss for en personlig musikalsk verden som både er moderne og tidløs og med elementer fra folkemusikk, middelalder og blues – intet mindre. Dessuten inkluderer hun elementer av rap (!), "syngesnakking", spoken word og deklamasjon – musikken er delvis instrumental og delvis med vokal – og de som sitter igjen med en følelse av at hun nok en gang har makta å skape noe som er hennes helt eget uttrykk, har helt rett i det.

I sentrum står stemma hennes og ikke minst den norske harpa som hun mer eller mindre egenhendig har tatt vare på og løfta fram. Når hun så omgir seg med så utmerkede og allsidige musikanter som ektemann Hans Fredrik Jacobsen på gitar, fløyter og en masse annet, sønnene Alf og Hans Hulbækmo på tangenter, munnspill, trommer, munnharpe og sag, Ellen Brekken på bass, Heida Johannesdottir Mobeck på tuba og Rob Waring på marimba, så er det ikke veldig vanskelig å legge sammen at "Stifinner" – med tekster av blant andre Alf Prøysen, Ove Røsbak, Halldis Moren Vesaas og Hans Børli – har blitt et flott, ekte, allsidig og varmt visittkort nok en gang fra Tone Hulbækmo.

Tone Hulbækmo

Stifinner

Heilo/Grappa/Musikkoperatørene