Torsion Beat, med blant andre den eleverte jazzpianisten Espen Eriksen og gitaristen Erlend Mokkelbost fra punkebandet JR Ewing, har laga musikk som folk som digga Bitches Brew vil like. Det hadde vel ikke mange trodd!

Torsion Beat – det er bandet sitt det!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Noen band, noen konstellasjoner og noe musikk har liksom ligget i lufta ei stund før den når oss. Den kan sjølsagt bli strålende og overraskende uansett. Andre «møter» kommer nesten som julekvelden på kjerringa – både sammensetninga av bandet, musikken og resultatet. Torsion Beat tilhører så avgjort den siste kategorien.

Kameratene Eriksen og Mokkelbost kommer nemlig fra to vidt forskjellige verdener – Eriksen fra sin egen melodiske jazztrio og som pedagog både på universitet og Musikkhøgskolen i Oslo. Mokkelbost derimot har aldri vært i nærheten av en gitartime i sitt liv, men har punken fra JR Ewing og popgenet fra det Spellemannvinnende popbandet Montée i ryggmargen. Likevel fant kameratene ut for fem år siden at de ville lage band sammen – muligens over et par brune. Ideen skulle uansett vise seg å være meget god den!

Til å begynne med møttes de til månedlige klubbkvelder på Soria Moria i Oslo. Omstendighetene førte til at «bandet» måtte ta seg ei lengre pause, men nå er de heldigvis tilbake med et kruttsterkt debutalbum som forteller oss at grenser er til for å brytes ned.

Med seg har de elbassist nummer én for de aller fleste her til lands, Audun Erlien, tromepter, vokalist, synthmann og elektroniker Gunnar Halle og bandkompisen til Mokkelbost fra Montée, trommeslageren Marius Simonsen.

På «Denh», som oppleves som mer eller mindre unnfanga der og da i studio, men med noen klare rammer, finner vi spor av jazzrock, funk, krautrock, afrobeat og psykedelia – og sikkert mye annen snadder – men til sammen har det blitt, ja akkurat Torsion Beat. Musikken er utgitt på LP og digitalt – der med et ekstra bonusspor – er så groovete, funky, svett, skitten og djupt personlig at tankene altså raskt går i retning «Bitches Brew» – intet mindre. Anno 2016 må vite.

PS En åpenbar Miles-referanse finnes i låta "In a Certain Way". Miles skapte mesterverket "In a Silent Way" sammen med Joe Zawinul på slutten av 60-tallet.

Torsion Beat

Denh

Your Favourite Music/MusikkLosen

Bak bandnavnet Ninjabeat skjuler en rekke unge norske musikanter seg, men ikke bare det. Man trenger faktisk ikke lang tid for å finne ut at Ninjabeat byr på heftig og groovy musikk med både jazz, fusion, pop, rock og soul i ryggmargen.

Ninjabeat – unge, friske herrer med blikket opp og frem og med heftig og rocka jazz i bagasjen.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

"The Waiting Game" er debutalbumet til det nimanns sterke bandet Ninjabeat. Det betyr på ingen måte at det er første gang disse relativt unge og usedvanlig velskolerte herrene inntar platestudio. Det siste året har jeg blant annet hatt gleden av å omtale skiver med både saksofonisten Magnus Bakken og gitaristen Svein Rikard Mathisen – to særdeles lovende musikanter fra dalstroka innafor og resten av Ninjabeat stiller i samme klasse.

Det er Bakken som har skrevet all musikken – to av låtene i samarbeid med elbassist Bo Berg. Dette er musikk som er ganske så sjelden her til lands – sikkert mye på grunn av at det som gikk under navnet fusion på slutten av det forrige årtusenet blei mer eller mindre forhatt i de hippe kretsene. Årsaken var nok at mange oppfatta fusion som glatt og som et forsøk på å tjene lette penger – den var ikke ekte nok og hadde ikke tilstrekkelig med substans.

Ofte var dette både rett og riktig, men i de rette hender og med de rette musikantene involvert var fusionmusikk så heftig og så personlig som vel tenkelig – i mine ører i alle fall. Miles Davis og The Brecker Brothers – uten sammenlikning forøvrig – er to eksempler på fusion av aller beste merke.

Det er litt i samme gata vi finner Ninjabeat også. Her er det ikke vanskelig å finne eneren får å si det på den måten. Med solide elementer av både jazz, pop, rock og soul blir dette ei herlig stuing med lettfattelig musikk, sjøl om den kan være ganske så kompleks, i alt fra salige ballader til heftige og svette uptemposaker. Sammen med de tre nevnte finne vi Pål Gunnar Fiksdal på trompet, Bjørn Einar Hanstveit på perkusjon, Ture Janson på gitar, Knut Løchsen og Kristian Wentzel på tangenter og Ole Morten Sommer på trommer – høykompetent tvers gjennom.

Det er vel ingen bombe å hevde at både som saksofonist og komponist så har Magnus Bakken henta mye fra salige Michael Brecker og bandet han hadde sammen med broren Randy. Det betyr at det både er trøkk og intensitet, gode solistprestasjoner og usedvanlig presist ensemblespill i bånn for det som har blitt Ninjabeats debut. Noe forteller meg at dette kan være urheftig live – også i heimen groover det kraftig fra start til slutt. Ninjabeat ser bakover og samtidig fremover med musikken sin og den er egna til å skape munterhet i sinnet. Holder lenge det!

Ninjabeat

The Waiting Game

AMP Music & Records/Musikkoperatørene

Den originale japanske pianisten Masabumi Kikuchi forlot tida i fjor. Det er en flott hyllest fra ECM å få møte han i en solokonsert i Tokyo fra 2012.

Masabumi Kikuchi – ei vakker og original stemme.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

De som har fulgt spesielt godt med i moderne amerikansk jazz har fått med seg stemma til Masabumi Kikuchi (1939-2015). Sjøl om han i stor grad holdt seg tilbaketrukket til loftet sitt i New York siden han flytta dit på 70-tallet, så var han å høre med ujevne mellomrom både med trommeslageren Paul Motian, som var som en slags beskytter for Kikuchi, og med sin egen trio Tethered Moon, der Motian også var på plass sammen med bassisten Gary Peacock. For noen år siden kom hans eneste studioalbum for ECM, "Sunrise", med bassisten Thomas Morgan og sjølsagt Motian. Pianisten i The Bad Plus, Ethan Iverson, var en stor tilhenger av Kikuchis originale pianostil og var en av ganske få som kjente han relativt godt. Han mente det bare var et tidsspørsmål før Kikuchi gikk bort etter at Motian la ned trommestikkene for godt – og slik blei det.

Kikuchi var visstnok en spesiell person og han sa en gang til Iverson: "I´ve offended everybody and I´m completely broke. It´s very interesting to be an artist." Spesiell var han også som pianist – noe han viser gjennom denne konserten fra Tokyo i oktober 2012. Ni av de elleve spora kalles bare "Tokyo Part I – IX" og oppleves som inderlige, vakre og sakte fabuleringer kanskje unnfanga der og da. På flygelet hans i New York stod det en lapp – en påminnelse: "Play slower, I sound better when I play slower". Nå har jeg aldri hørt Kikuchi spille fort, men basert på det han gjorde på sin aller siste solokonsert så stemmer det. I tillegg spiller han også den nydelige tittellåta av brasilianske Luiz Bonfá og Antônio Maria og sin egen komposisjon "Little Abi" – tilegna hans datter og innspilt først på trio med Elvin Jones og Gene Perla.

Masabumi Kikuchi var en spesiell musikant som gjorde det han følte han måtte. Publikum i den opprinnelige hjembyen Tokyo tok vel i mot han denne oktoberdagen i 2012 og det er det all grunn til rundt om ellers på kloden også. Ei vakker og inderlig stemme tar på denne måten et flott farvel.

Masabumi Kikochi

Black Orpheus

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Sting besøkte New York. Juhani Silvola har slått seg ned i Oslo. Det skal vi være glade for.

Juhani Silvola har noe spennende å dele med oss.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg bryter med en gang sammen og tilstår at jeg ikke kan mye og vet mye om den finske gitaristen, som også spiller en rekke andre instrumenter, og produsenten Juhani Silvola. Det at trompeteren og bandlederen Hayden Powell har ønska å gi ut debutskiva hans samtidig som Silvola var med og co-produserte Highasakites supersuksess "All that Floats Will Rain", var imidlertid mer enn nok til at jeg ville sjekke ut hva han hadde på hjertet og det var det verdt på mange slags vis.

Silvola, som spiller det meste underveis her: i tillegg til gitarer, trakterer han synther, elektronikk og perkusjon, inviterer oss inn i en verden med elementer av folkemusikk, improvisasjon, rock og pop. Black metal og hip hop er også sjangre Silvola har vokst opp med og som det finnes spor av underveis. Det betyr at "Strange Flowers" har blitt en spennende miks der det optimistiske møter det pessimistiske – Silvola er finsk som nevnt – og sammen med kona Sarah-Jane Summers på fele og bratsj og broren Timo Silvola på trommer, har det blitt et lydbilde ut av musikken som jeg aldri har opplevd tidligere.

Store deler av opptakene er gjort av Roar Nilsen, mens Helge Sten har mastra og Jens Jørgen Carelius Krogsveen har laga coveret – flinke folk overalt med andre ord. Det er så avgjort Juhani Silvola også – "Strange Flowers" fortjener et godt publikum på tvers av alle slags musikksjangre.

Juhani Silvola

Strange Flowers

Periskop/Musikkoperatørene

Uansett i hvilken setting man støter på Jon Balke så er det alltid en unik opplevelse. Soloinnspillinga "Warp" er absolutt ikke noe unntak.

En stor musikant og hans flygel – Jon Balke.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg har hatt privilegiet å få følge Jon Balkes karriere helt fra han viste seg fram for et større publikum i Arild Andersens band allerede som tenåring. Det bassmaestroen skjønte den gangen, har etterhvert gått opp for flere av oss andre også: Jon Balke har hele veien vært utstyrt med et helt spesielt talent. Helt siden midten av 70-tallet har den kompromissløse Balke gått sine egne veier og dukka opp der han – og ingen andre – har funnet ut at det har vært riktig. Det har ustanselig vært på musikalsk sett overraskende steder og det betyr at det hele tida har vært like spennende å åpne enhver ny forundringspakke fra Balke. Slik er det også denne gangen – altså overraskende, men samtidig ikke overraskende – hvis du skjønner!

Her gir Balke oss 16 låter/fabuleringer som varer fra under et minutt til vel fem minutter. Balke forteller oss at hans referanserammer er mange og vidtfavnende. Sjølsagt er han en stor improvisator og hans klangrike er et nydelig sted å vandre inn i. Hans perkusJonistiske fascinasjon er også lett å få øre på og hans tiltrekning mot både mot et samtidsmusikalsk uttrykk og musikk fra strøka rundt Middelhavet er også hørbare. Dessuten har han denne gangen på et neddempa og elegant vis benytta seg av field recordings – i studiosamarbeid med Audun Kleive – og stemmene til Wenche Losnegaard og Mattis Myrland er også beskjedent, men virkningsfullt tilstede på noen av spora. Balkes datter, Ellinor Myskja Balke, resiterer også en flyplassannonsering i tre varianter som lydkulisse på et spor.

Som den oppvakte vil skjønne føyer "Warp" seg elegant inn i rekka av unike Jon Balke-innspillinger. For å si det på enn annen måte: Jon Balke er ute av stand til å uttrykke seg kjedelig eller uinteressant – det ligger enkelt og greit ikke for han.

Jon Balke

Warp

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Den tyske trommeslageren og bandlederen Eric Schaefer og bandet hans The Shredz har med "Bliss" laga musikk som alle som har et forhold til Nils Petter Molvær og Jens Christian Bugge Wesseltofts univers vil digge.

Eric Schaefer, nummer tre fra venstre, sammen med The Shredz. Hippe saker!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Eric Schaefer markerer det å gå inn i 40-åra med både å skue bakover og ikke minst se framover. En av Tyskland og Mellom-Europas mest ettertrakta trommeslagere – vi møtte han seinest i legenden Joachim Kühns nye trio – satte sammen kvartetten The Shredz i forbindelse med markeringa for at det var 200 år siden selveste Richard Wagner var født. I 2013 ga Schaefer oss "Who´s Afraid of Richard W.?" og man skjønte raskt at også som bandleder hadde han mye å fare med.

Bassisten John Eckhardt og tangentmannen Volker Meitz var med også den gangen, mens trompeteren John-Dennis Renken er ny i forbindelse med "Bliss". Alle fire er uansett rette herrer på rett sted til rett musikk og dette er heftige og tøffe toneganger som peker framover.

Schaefer, som har skrevet fire av de åtte låtene mens resten er kollektivt unnfanga, har henta inspirasjon fra 60/70-tallets fusionjazz, fra 90-tallets jazz dub og dagens klubbmusikk. Ambient og krautrock finnes det også tydelige spor av. På mange måter er det nesten slik at han har løfta arven fra Miles Davis´ "Bitches Brew" inn i vår tid og her er referansene mange og tydelige til våre egne døråpnere på området, Nils Petter Molvær og Jens Christian Bugge Wesseltoft. Ofte er musikken usedvanlig melodisk og groovete, mens den andre ganger er mer kontemplativ og sakteflytende.

Av en eller annen grunn hører vi alt for sjelden tysk jazz her hjemme. Et besøk av Eric Schaefer + The Shredz på en av våre festivaler ville garantert blitt både en øreåpener og en suksess. Sjekk ut "Bliss" og bli overbevist.

Eric Schaefer + The Shredz

Bliss

ACT/Musikkoperatørene

Bak Rønnings Jazzmaskin skjuler en kvartett seg som har mye kompromissløs akustisk jazz på hjertet.

Rønnings Jazzmaskin i fri utfoldelse.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Trommeslager og bandleder Truls Rønning, både fra Trondheim og den berømte jazzlinja i den samme byen, har etter hvert et solid navn og rykte som medspiller for mer kjente musikanter som John Pål Inderberg, Ola Kvernberg og Lage Lund. For fem år siden bestemte han seg for ikke bare å være sidemann lenger og starta Rønnings Jazzmaskin som opprinnelig var et hyllestband til trommelegenden Elvin Jones og hans Jazzmachine. Ganske raskt begynte bandet å utvikle seg og få sin egen sound, noe som hang sammen med at medlemmene begynte å skrive eget stoff for kvartetten.

Sammen med to svenske musikanter som også har studert og bodd i Trondheim, bassisten Egil Kalman og tenorsaksofonisten Petter Kraft, og alt-og sopransaksofonisten Martin Myhre Olsen – også han med bakgrunn fra jazzlinja, har Rønning skapt et kollektiv som tar med seg røttene til den amerikanske 60-tallsjazzen, det moderne nordiske uttrykket og en dæsj fra frijazzen også, til noe som de er aleine om.

Alle de ni låtene er skrevet av herrene i bandet – bortsett fra Rønning faktisk – og innspillinga er gjort på gamlemåten der alle er i det samme rommet og spiller uten headset. Mer live i studio blir det ikke og på det viset blir musikken også så ekte og uforfalska som mulig.

Alle fire er meget personlige solister, men det aller viktigste underveis her er likevel det kollektive uttrykket og ektheten i det de har å formidle. Rønnings Jazzmaskin er ei heftig maskin – og ei herlig maskin også!

Rønnings Jazzmaskin

Jazzmaskin!

Losen Records/MusikkLosen

Trekkspilleren Heine Bugge er nok mest kjent for sine jodleutflukter med Polkabjørn. Han kan så mye mer og her møter vi han sammen med den italienske gitaristen Ugo Santangelo. Det swinger kraftig!

Ugo Santangelo og Heine Bugge med gode venner.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Alle som har satt sin fot i republikken Bergen veit at der skjer det mye rart – veldig mye rart. Blant annet har den italienske gitaristen Ugo Santangelo, den australske klarinettisten og bassklarinettisten Michael Barnes, den engelske trommeslageren og perkusjonisten Craig Farr og Moldes store trekkspillsønn Heine Bugge slått seg ned der. Heldigvis har de truffet hverandre også og sjøl om "A Portrait of the Sun", som blei spilt inn i 2012, har gått under de flestes radar, så er den vel verdt å låne øre til den dag i dag.

Her har Santangelo, som fremstår som en meget allsidig og utadvendt gitarist, skrevet all musikken og han sverger til et livsbejaende og tøft jazzuttrykk med røtter i Middelhavsområdets fyrrighet. De ni låtene spenner over et stort lerett med masse dynamikk og Barnes og Farr passer utmerket i dette musikalske landskapet.

I dette bassløse samfunnet får de andre ha meg unnskyldt for at Heine Bugge får litt ekstra oppmerksomhet. Han forteller oss nemlig her at det utskjelte trekkspillet absolutt har noe i jazzen å gjøre og Bugge framstår som en langt framskreden improvisator med ei helt egen stemme. Det swinger og groover som det skal gjøre av en moldenser med andre ord – og det med trekkspill hendene!

"A Portrait of the Sun" er et funky album med mye vakker, tøff og uttrykksfull musikk i seg. Bandet eksisterer dessverre ikke lenger som kvartett, men Barnes, Bugge og Santangelo kjører videre som trioen Paco. Derfor er det å bare å sjekke ut "A Portrait of the Sun" for alle som har blitt nysgjerrige nå – det er det nemlig all mulig grunn til.

Santangelo

A Portrait of the Sun

JTJ/ugosantangelo.com

Den engelsk-skandinaviske gruppa Phronesis har vært blant mine favoritt-trioer i en årrekke. Begeistringa har ikke blitt mindre etter cd nummer seks, "Parallax".

Ivo Neame, Jasper Høiby og Anton Eger utgjør Phronesis. Her går det unna!

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Bak det noe kryptiske bandnavnet Phronesis, gresk for en type visdom eller intelligens, finner vi norsk-svenske Anton Eger på trommer, danske Jasper Høiby på bass og engelske Ivo Neame på piano. Bandet blei satt sammen av Høiby allerede i 2005 etter at han flytta til London for å studere ved Royal Academy of Music hvor han møtte Neame. Høiby kjente Eger fra København hvor han studerte og Høibys valg av medsammensvorne kan man ikke si noe annet om enn at har vært bortimot perfekt.

På særdeles demokratisk vis har alle bidratt med tre låter hver. Alle har sitt unike særpreg som komponister også, men et fellestrekk er at alt er usedvanlig melodisk og intrikat og spennende rytmisk. Her er det om å gjøre å ha tunga beint i munnen og skulle Eger noen gang trenge vikar, så vet jeg ikke om noen andre enn Jarle Vespestad, fantomet fra Farmers Market, som kunne "erstatta" han.

Sjøl om musikken er intrikat og egenarta – jeg synes Phronesis er den mest spennende trioen siden Esbjörn Svensson Trio herja for rundt et tiår siden – så er den lett å henge med på og bli engasjert av likevel. Det er et driv og en intensitet i denne musikken som er sjelden og det samspillet Phronesis har utvikla gjennom hundrevis av jobber kloden rundt er oppsiktsvekkende bra. Det er verdensklasse over Phronesis og ekstra morsomt er det da at vi også har en liten norsk flik der – Anton Eger er nemlig født i Oslo og har også vært trommeslager i Garden!

Phronesis

Parallax

Edition Records/border.se

Jeff Buckley blei bare 30 år. Han rakk mye på si kort tilmålte tid – her kommer et vakkert soloalbum med mange coverlåter.

Jeff Buckley gir oss fortsatt mye vakker musikk.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Jeff Buckley (1966-97) var på veldig god vei til å bli superstjerne da han drukna den dagen bandet hans skulle møtes i Memphis for å spille inn "My Sweetheart the Drunk". Ei karriere som kunne ha ført nesten hvor som helst tok brått slutt – akkurat som hans far Tim Buckley som bare blei 28. Jeff Buckley hadde allerede vist verden sin allsidighet og sine unike evner. Mest kjent for et stort publikum i dag er han kanskje for sin udødelige versjon av Leonard Cohens "Hallelujah" – det er på sett og vis den alle andre versjoner ofte blir målt opp mot.

Etter hans død har mora, Mary Guibert, tatt på seg ei slags produsentrolle i forbindelse med alt materialet som har blitt liggende igjen etter sønnen. Det har blant annet ført til flere livealbum, en live-DVD og annet materiale. Heldigvis finnes det enda mer musikk med en av de mange som forlot oss så altfor tidlig og "You and I" er en herlig seanse med demoer gjort i 1993.

Mora skriver i omslagsheftet at Jeff var på høyden av sine cafe days da disse innspillingene blei gjort. Det betyr at han hadde et enormt repertoar med ei blanding av eget stoff og coverlåter og det er en slik miks vi blir servert her også – der Buckley faktisk også snakker litt mellom enkelte av låtene som ei forklaring på hvorfor han gjør akkurat den låta.

Vi møter han helt aleine med si stemme, som spente over fire oktaver, og sin gitar og vi blir servert alt fra Dylans "Just Like a Woman", Sly & The Family Stones "Everyday People", Gerry and The Pacemakers "Don´t Let the Sun Catch You Crying", Led Zeppelins "Night Flight" og The Smiths-låtene "The Boy with the Thorn in His Side" og "I Know it´s Over". Mora hevder Jeff henta inspirasjon fra blues-legenden Robert Johnson, via Broadway til pop, jazz og rock – og alt som finnes mellom!

"You and I" er nok en bekreftelse på at Jeff Buckley var en storhet allerede mens han levde. Han er det fortsatt – dette er nemlig like bra i 2016 som det var i 1993.

Jeff Buckley

You and I

Columbia/Legacy/Sony Music