Jacob Young er en svært så allsidig gitarist og musikalsk «gründer». Her inviterer han oss med på party med gode venner på laget.

Med Urban Gardening har Jacob Young skapt musikk et ganske langt stykke bortenfor det vi vanligvis hører fra han. Denne gangen handler det om good time music med solide doser soul, funk, rhythm and blues og sjølsagt også jazz i brygget.

Når Young har samla et lag med de to unge supervokalistene Siril Malmedal Hauge og Rohey Taalah – begge med sin helt særegne signatur – samt sin datter Stella, elbassist Bo Berg, trombonist Øyvind Brække, perkusjonist og vokalist Sidiki Camara – opprinnelig fra Mali, superveteran og en av Europas beste – Knut Riisnæs på tenorsaksofon og fløyte, Raciel Torres – opprinnelig fra Cuba – på trommer og perkusjon og Anders Aarum på elpiano, så skal det i alle fall ikke stå på lagoppstillinga. Her snakker vi nemlig noen av de upperste som finnes innenfor Harald og Sonjas grenser og de stortrives åpenbart.

Her har Young og gode venner hatt som ambisjon å skape hippe og groovy stemninger – kall dem gjerne urbane – på låter som Young i hovedsak har skrevet, som blir krydra av komposisjoner av blant andre Allen – ikke Allan som det står på omslaget – Toussaint, Outcast og en tekst av Charles Bukowski samt tydelige spor av både afrikansk og cubansk musikk.

Dette er tøff og moderne musikk anno 2019 der både ensemblet og flere av solistene får skinne. Saker!

Skiva er gitt både på vinyl og cd – der cden har flere spor.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Du skal være svært godt bevandra i amerikansk jazz for å kjenne til saksofonisten Keith Oxman. Når Dave Liebman står på gjestelista, så aner vi likevel hvilken nivå vi befinner oss på.

Tenorsaksofonisten Keith Oxman (60) kommer fra Denver i Colorado og har jeg skjønt det rett så har han tilbragt det aller meste av sitt liv og karriere der. Det kan alle de som bor der være glade for – vi andre får nå for «første» gang anledning til å smake på hva Oxman har å by på – flott, tidløs, stilsikker, melodisk og moderne jazz i tradisjonen etter det John Coltrane skapte pluss/minus 1960.

Oxman, sammen med sin utmerkede trio med Jeff Jenkins på piano, Todd Reid på trommer og Ken Walker på bass, er alle flotte eksempler på at rundt omkring i «grisgrendte» strøk nesten hvor som helst på kloden finnes jazzmusikanter på svært høyt nivå.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers til dame

Oxman har spilt i nesten 50 år, han har transkribert soloer av «alle» de store saksofonistene og han har spilt inn en rekke skiver på det regionale selskapet Capri Records. Til tross for det har han altså levd et ganske så beskytta liv for den store jazzmenigheta på verdensbasis.

Nå har han fått en av sine store drømmer oppfylt, nemlig å få møte, bli kjent med og lage skive med den tidligere Miles Davis-saksofonisten Dave Liebman. Oxman mener at Liebman, som her spiller både tenor og sopran, er en av de mest interessante blant nålevende saksofonister og jeg skjønner hva han mener for å si det sånn.

Her treffer vi de fem i fire Oxman-komposisjoner, en Cedar Walton-låt,  en av Liebman, ei «ukjent» standardlåt samt Liebman og Jenkins i en duoversjon av «In a Sentimental Mood»..

Vi blir servert kvalitetsjazz i tradisjonen etter Coltrane på seint 50-tall og tidlig 60-tall. Denver-kvartetten holder så avgjort mål i møtet med Liebman og han stortrives åpenbart i dette selskapet – han er så absolutt på hjemmebane både med musikken og musikantene.

Dette møtet er nok et eksempel på at god jazz er tidløs og at møter som dette er inspirerende for både de som skaper den og vi som får oppleve den.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som  mulig.

De aller fleste musikanter går rundt med store og små drømmer. Gitaristen Øyvind Nypan har så definitivt fått oppfylt en av den store sorten med sitt New York-besøk.

Nå har det seg vel slik at de aller fleste jazzmusikanter gjerne vil avlegge jazzens hovedstad New York et besøk før eller siden. Når så det kan kombineres med å få spilt inn plate med noen av de hippeste gutta i klassen, så nærmer det seg sikkert Nirvana. Det er akkurat det 46 år unge Øyvind Nypan, opprinnelig fra Trondheim, men bosatt i Kristiansand, har gjort. Hvis han hadde like hyggelig som meg som lytter, så var denne januardagen for to år siden av det herlige slaget.

Det er liksom ikke på bare å slå på tråden til fire favorittmusikanter man aldri har truffet, og så er alt på stell. Det er sjølsagt mye orging før det hele er i mål, men Nypan er åpenbart ikke av typen som lar seg lett stoppe. Pianisten Taylor Eigsti, trommeslageren Justin Faulkner, bassisten Joe Martin og saksofonisten Ben Wendel – fire av The Big Apples aller mest attraktive unge herrer, men som heller aldri hadde spilt sammen før som kvartett – syntes tydeligvis forslaget til Nypan og låtene han hadde sendt dem på forhånd var av det gode slaget og i løpet av fem timer, uten øvelse på forhånd, var ti låter i boks og åtte av dem blir vi servert her.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

For mitt sanseapparat er det nesten utrolig at de fem aldri hadde møtt hverandre eller spilt sammen tidligere. De vakre og ikke spesielt kompliserte låtene til Nypan, bød åpenbart på mer enn nok av utfordringer for NY-gjengen og både solistisk og ensemblemessig er det masse flott som blir servert her i et tøft hardboplandskap. Nypan holder på alle vis samme klasse som disse unge storhetene og han har absolutt ingen grunn til å stå med gitaren i hånda – og det gjør han da heller ikke. Flott med slike drømmer – spesielt når de går i oppfyllelse!

Der jeg har møtt Nypan oftest er i en orgeltriosetting med Daniel Formo på B3 og Truls Rønning på trommer. Bandet har eksistert i mange år og har tidligere gitt oss «Directions» spilt inn i 2013.

Siden den gang har trioen jobba mye sammen og for knapt et år siden gikk de i studio igjen med sju Nypan-låter – ingen av de samme som på NY-skiva.

Her møter vi et svært så groovy og samspilt kollektiv og at Nypan har hørt en time eller to på John Scofield, som også har gjort ei trio orgelskive med Jack DeJohnette og Larry Goldings, bør han på ingen måte skamme seg over.

»Life of Three» er orgeljazz med masse tradisjonen i seg samtidig som de tre også skuer framover – heftige saker dette også.

Disse to utgivelsene forteller oss hvor bra Øyvind Nypan er, hvor allsidig han er og at han fortjener mye mer oppmerksomhet enn han har fått til nå.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

For et par år siden dukka det svenske bandet Angles 9 opp med norsk saksofonhjelp. Nå er de tilbake som trio – nå med norsk bassistanse.

Begge skivene er spilt inn i 2016 – den første i studio i Stockholm og den andre mellom 22. og 24. november på festival i Portugal. I den store utgava er Eirik Hegdal med på saksofon, mens i trioen er Oppdals store sønn (ja, jeg vet det er flere av dem) Ingebrigt Håker Flaten, som nå er bosatt i Austin, Texas, mer enn hjertelig tilstede.

Sjefen for både den store og den lille utgava er den svenske saksofonisten og komponisten Martin Küchen, for anledninga på tenor- og sopransaksofon, og som den viktige bidragsyteren på trommer og perkusjon finner vi Küchens landsmann Kjell Nordeson, som mange kjenner aller best som vibrafonist blant annet i bandet School Days. Som Håker Flaten så er også Nordeson bosatt i USA, nærmere bestemt i California.

Uansett hvor de tre er bosatt så fører de samtaler basert på et felles referansegrunnlag som både er nært og stort – her snakker vi musikalsk og personlig empati langt utenom det vanlige. Fire komposisjoner som til sammen varer i cirka en time betyr at alle tre får anledning til å strekke ut, men det fører ikke til «tomprat» på noe slags vis.

Musikken er melodisk, fri, åpen, vakker, stygg, utfordrende, sterk og totalt unik sjøl om det finnes klare referanser til giganter som Ornette Coleman, Albert Ayler og andre fra den amerikanske 50- og 60-tallsgenerasjonen. Angles 3 har på sitt unike vis makta å ta med musikken inn i våre tid – tøft, beintøft er det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Opp med hånda alle som har hørt eller hørt om Karmen Rõivassepp. Tenkte meg det ja, men det bør mange gjøre noe med.

Vokalisten, komponisten og bandlederen Karmen Rõivassepp kommer fra Estland og er 25 år. De seineste seks åra har hun bodd i Århus i Danmark der målet har vært å bli en så bra jazzvokalist som mulig. Dit er hun på svært god vei.

Det norske plateselskapet AMP skal ha all mulig slags ære for å finne fram til og gi ut musikk med artister som har et stort talent og som ligger i vannskorpa til å slå gjennom. I den kategorien befinner så avgjort Rõivassepp seg.

Annonsørinnhold

Topp 50 geniale, nyttige og morsomme duppeditter

I løpet av sine seks år med studier og jobbing i Danmark, har hun i stadig større grad blitt ei viktig stemme der sør. Sammen med  kvartetten, som består av Adrian Christensen på bass, Simon Eskildsen på piano og Daniel Sommer på trommer – utmerkede unge herrer alle sammen både som solister og som reisefølge for Rõivassepp, formidler hun en kjærlighet til den vakre melodien og gjerne den smukke balladen – blant annet representert med klassikeren «Send in the Clowns».

Ellers har Rõivassepp skrevet seks av de åtte låtene, mens Eskildsen er ansvarlig for den siste. Rõivassepp har en leken og varm tilnærming til det å formidle tekst om det er på engelsk eller på estisk. Hun har perfekt engelskuttale – når det gjelder estisk er jeg noe mer usikker, men det er uansett fascinerende å høre jazz sunget på et helt «nytt» språk og det swinger av henne der også.

På hvert sitt spor bidrar også saksofonisten Christian Vuust og trompeteren Scott Westh og leverer på akkurat like høy hylle som de fire andre.

Karmen Rõivassepp er et svært så hyggelig nytt bekjentskap som anbefales på det varmeste.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Roald Amundsen (1872-1928) er av mange regnet som en av de største nordmenn gjennom alle tider. Likevel dukker det nok en gang opp en ny flik av historia om han.

Bragdene til polfarer Roald Amundsen er fortsatt rimelig godt kjent til tross for at det er vel 100 år siden de store ekspedisjonene og oppdagelsene blei gjort. Mye av det som skjedde underveis, har gått i glemmeboka eller har aldri fått den store oppmerksomheten. Med «Kapp Hjertestein» har Espen Ytreberg løfta fram en viktig del av hvem og hva Roald Amundsen var.

Vinteren 1921, mens han gjorde nok et mislykket forsøk på å nå Nordpolen med «Maud», «adopterte» Amundsen to jenter i Øst-Sibir. Den minste – Nita – var datteren til Kakot som jobba ombord på «Maud», mens Camilla var datteren til Charlie Carpendale. Han var opprinnelig fra Australia, men hadde slått seg ned og gifta seg på et sted i lengst øst og nord i Sibir – på et sted der ingen skulle tro at nokon kunne bu.

Annonsørinnhold

Topp 50 geniale, nyttige og morsomme duppeditter

Slik det fremgår av Ytrebergs grundige research – sjøl om det sikkert er mye som er umulig å grave frem igjen nå – så var det helt greit for begge familiene at Amundsen fikk «låne» de to barna. Langs en god del omveier, som alle er godt beskrevet, havna de to på Uranienborg ved Bunnefjorden i Oslo – Amundsens residens i de korte periodene han var «hjemme». De begynte på norsk skole, lærte seg norsk og knytta bånd som tildels varte livet ut.

Båndene mellom jentene og Amundsen var sterke og virka ekte, men storhetstida til polfareren var over og han sleit i stadig større grad både økonomisk og profesjonelt. Det førte til at jentene forlot Norge i desember 1924 og etter mye frem og tilbake havna de tilbake i USA og etterhvert Canada. Kontakten med Amundsen blei stadig dårligere og bare noen år seinere forsvant han for godt da han var på leiting etter sin rival Umberto Nobile i nærheten av Bjørnøya.

Ytreberg har skrevet noe som ligger midt i mellom en dokumentar og faktisk  en spenningsroman. Han har lykkes med å løfte fram en del av historia som svært få har kjent til og som gjør Amundsen til mer enn en polforsker og oppdager. Ytreberg stiller også de kritiske spørsmålene, men lar det i stor grad være opp til oss å konkludere – noe jeg liker, her jeg sitter ved Bunnefjorden, ikke langt unna Uranienborg, og får et spennende blikk inn i historia til en av de store: Roald Amundsen.

Når Arild Andersen og Jon Christensen er involvert, så er det all grunn til å spisse ørene. Det har den russiske pianisten Yelena Eckemoff også skjønt.

Eckemoff er født og oppvokst i Moskva i et svært musikalsk hjem. I 1991 tok hun med seg mann og emigrerte til USA. Etter å ha lagt karriera litt på is mens barna var små, så har hun på alle måter tatt det igjen de seineste åra og her kommer det hele fem flotte eksempler på det – med mange svært gode norske bidrag.

Disse fem skivene er spilt inn mellom 2012 og 2017 og vi begynner like godt med den mest «norske». Eckemoff har skrevet all musikken til alle skivene, bortsett fra to Andersen-låter på «Everblue» – innspilt hos maestro Jan Erik Kongshaug i Rainbow i 2014.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Med Arild Andersen, Tore Brunborg og Jon Christensen som de håndplukkede, er jo muligheten for at det skal gå gæernt i dette melodiske, litt melankolske landskapet sånn cirka null. Eckemoff har enkelt og greit funnet tre sjelsfrender og denne sjeldne skatten anbefales på det varmeste.

Trio er åpenbart en foretrukket uttrykksform for Eckemoff. I 2012 blei Andersen invitert over til Junaiten og sammen med Weather Report-legenden Peter Erskine på trommer, fant han og de to andre bokstavelig talt tonen ganske raskt.  Det er fortsatt lett å høre at Eckemoff kommer fra klassisk univers, men hun passer likevel utmerket med jazzgigantene Andersen og Erskine.

Året etter gikk turen til New York og til et møte med nok en trommelegende, nemlig Billy Hart. Repertoaret bestod av helt nye Eckemoff-låter, men i mer eller mindre det samme landskapet. Trioen var både i studio og spilte live på legendariske Birdland og på denne dobbelt cd-en får vi være med på studioseansen. Eckemoff og Andersen stortrives åpenbart sammen med både Erskine og Hart – det er forsåvidt lett å begripe.

Den innspillinga som skiller seg mest ut her er «Better Gold Than Silver». Her har Eckemoff satt musikk til bibeltekster og i løpet av denne dobbelt cden, en med vokal og en instrumental, har hun fått med seg et amerikanske kremlag med Ralph Alessi på trompet, Joey Baron på trommer, Tomás Cruz på tenor, Drew Gress på bass, Christian Howes på fiolin, Kim Mayo på mezzo sopran og Ben Monder på gitar.

Dette er helt forskjellig fra de tre forrige innspillingene både kompositorisk og uttrykksmessig og viser oss ei helt annen side av Eckemoff også der hennes klassiske bakgrunn kommer tydeligst frem.

Dette møtet med Yelena Eckemoff avsluttes med et duotreff med trommeslager Manu Katché, med fortid fra både Sting, Peter Gabriel og Jan Garbarek – vi snakker en av klodens aller mest ettertrakta perkusjonister. Innspillinga er gjort i Frankrike i 2017 og alle de 14 komposisjonene har Eckemoff henta inspirasjon til fra forskjellige farger.

Katché er en utmerket fargelegger og påtreffes her i en mye mer lyttende og utfyllende utgave enn den fusionutgava vi treffer han med i sitt eget band.

Dette har blitt et flott møte med en annerledes pianist og komponist vi kjenner for lite til her hjemme. Sjølsagt er det også veldig hyggelig at tre av våre aller beste menn her blitt invitert med – de gjør seg på ingen måte bort.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snarest som mulig.

Den unge norske trioen Pangpang sparer ikke på noe og gjør det på et originalt vis.

Trommeslageren Ivar Myrset Asheim fra Stavanger, bassisten Håkon Norby Bjørgo fra Lier og gitaristen Sander Eriksen Nordahl fra Oslo møttes på Norges Musikkhøgskole og satte sammen Pangpang i 2014. Med «Kisskiss Pangpang» skivedebuterer de og de gjør det med et, akkurat ja: et pang!

Alle disse tre unge herrene, som de fleste andre jazzmusikere, er å finne i en rekke andre band også. Likevel har jeg en mistanke om at Pangpang er et prioritert «samfunn». Det hersker i alle fall svært liten tvil om at empatien er voldsomt tilstede i det originale uttrykket bandet har kommet fram til gjennom Norby Bjørgos komposisjoner.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Musikken er tøff og annerledes og på alle vis sugd av eget bryst sjøl om sikkert en rekke inspirasjonskilder har betydd mye underveis – noe annet skulle forresten tatt seg ut. Når de hevder at ikoner som John Coltrane, Arnold Schönberg, Led Zeppelin og Ennio Morricone har satt spor, noe som absolutt er mulig å høre, så forteller det mye om bredden i Norby Bjørgos tilnærming til å komponere og til Pangpangs usedvanlige og unike «angrepsmåte» til det å skape musikk.

Pangpang er på alle måter et BAND som har et tydelig felles mål. Jovisst er det tre meget dyktige solister her, men for meg er det likevel det tøffe gruppesoundet som blir den største beholdninga. Pangpang har brukt tid på å komme dit de er nå – hvor de vil lande neste gang er jeg allerede spent på. Det låter kjempetøft allerede ut fra startblokkene.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det hevdes at blir man først bitt av jazzbasillen, så er det ingen vei ut. Den svenske veteranen Leif Kronlund – 87 – er et ypperlig eksempel på det.

Det finnes veteraner og det finnes veteraner. Det spørs likevel om noen befinner seg i den samme sfæren som den svenske orkesterlderen Leif Kronlund. Uten stans siden freden senka seg over Europa har Kronlund holdt i gang med sitt storband og han er like aktiv nå som for over 70 år siden!

Det er sjølsagt en prestasjon som avtvinger den aller største respekt og og med denne innspillinga, gjort i like legendariske Atlantis studio i Stockholm i februar i fjor, kan også et større publikum her hjemme få opp ørene for denne livsbejaende og tidløse musikken.

Annonsørinnhold

Topp 50 geniale, nyttige og morsomme duppeditter

Ukentlig på sommerstid, hver mandag i følge godt informert hold, spiller fortsatt Kronlunds storband med vokalisten Anita Berggren til dans på Skansen i Stockholm – også et sted med legendarisk sus.

Det Kronlund, som heldigvis la økonomiutdannelsen sin på hylla til fordel for musikken, har gitt broderfolket hele veien er storbandmusikk som swinger og som det er mulig å danse til – og vel så det: den skal danses til!

Dette er ballroom-musikk av ypperste klasse og sjøl om det helt sikkert finnes både bedre storband og bedre solister rundt om på kloden, så er det altså en ekthet og inderlighet i det Kronlund & Co gir folket som ikke kan erstattes av noe eller noen som helst.

Her får vi servert 21 låter, tre av dem er spilt inn mellom 1983 og 2009, og med en rekke solister både vokalt og instrumentalt så sørger låter som «Caldonia», «Flamingo», «In a Mellow Tone» og «Sweet Home Chicago» for at det tidløse aspektet er tilstede fra start til mål.

Leif Kronlund er intet mindre enn et ikon i svensk musikkliv, som blant annet har spilt med Frank Sinatra, forteller oss like før han runder 88 at han fortsatt har dette helt spesielle som har fulgt han siden 1945. Imponerende!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det spirer og gror over alt i norsk musikkliv og det unge bandet Dark Roast forteller oss at også innen soul-pop-jazz-sjangeren er det meste under full kontroll.

I 2016 fant vokalisten Johan Helland fra Konnerud ved Drammen og tangentisten Audun Haave Reknes fra Tromsø, begge bosatt i Oslo, ut at de ville forlenge soularven fra 70-tallet. De satte i gang å skrive låter og etablerte bandet Dark Roast som etter hvert har blitt et seksmanns band med Adrian B. Andresen på trompet, Bård J. Berg på trommer og perkusjon, Daniel Deltchev på saksofon og Markus H. Gundersen på bass.

Noe forteller meg at flere av de unge herrene har sterke bånd til Musikkhøgskolen. De har i alle fall en felles dragning mot musikken som blant andre James Brown og Marvin Gaye skapte lenge før noen av dem var påtenkt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

De har tatt med seg tradisjonen derfra og flytta den elegant inn i vår egen tid. Hovedkomponistene Helland og Haave Raknes har med seg impulser fra både soul, rhythm and blues, pop, funk, gospel og jazz og med de ti låtene forteller de oss at til tross for relativt få år på Tellus så har de tilegna seg både modenhet og store doser dyktighet på horna sine – dette gjelder ikke minst vokalist Helland som følger elegant i fotspora til blant andre Odd René Andersen.

Mitt lille ankepunkt når det gjelder denne fine debuten er at de biter over for mye – de skal liksom innom alt. Det er forståelig, men neste gang ønsker jeg meg et mer fokusert uttrykk.

Dark Roast har veldig mye flott å fare med allerede ut fra startblokkene – noe forteller meg at brygget blir enda sterkere og bedre neste gang.

PS Dessuten håper jeg at Trump blir avsatt så snart som mulig.