Asgeir Eide-Olsen, eller bare Eide Olsen, er både et nytt navn og ei ny stemme for meg. Det var avgjort på tide at vi møttes.

Det å ha det store privilegium å skrive og mene noe om musikk og kultur generelt, fører mye godt med seg. Blant annet dukker det opp musikk og plater med musikanter jeg aldri har hørt. Fra tid til annen fører det til uventa påfyll. Eide Olsen hører hjemme i den kategorien.

Sjøl om jeg mener å ha fulgt rimelig godt med i norsk musikkliv de seineste tiåra, så måtte jeg forhøre meg med oppslagsverket Jan Eggum denne gangen. Eide Olsen er en flink visesanger fikk jeg beskjed om – et godt skussmål fra høvdingen.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Asgeir Eide-Olsen (55) har med ujevne mellomrom vist seg fram i det bergenske musikkmiljøet, men nå er det nærmere 20 år siden han gjorde det med sin egen musikk. “Cross My Heart” forteller oss at det er all mulig grunn til å ta steget ut i det offentlige rom igjen.

Med ei nydelig vinyl-innpakning gir Eide Olsen, som han kaller seg som artist, oss ti nyskrevne låter som henter inspirasjon fra pop, rock, folk, vise, singer/songwriter, jazz – you name it. Tekstene er nemlig skrevet på engelsk og Eide Olsen viser oss at han er en reflektert historieforteller der han skuer bakover for å se framover. Om han tar oppgjør med seg sjøl vet jeg ikke, men han tenker og formulerer uansett tanker vi er mange som kan kjenne oss igjen i.

Med et strålende reisefølge stort sett bestående av polske jazzmusikere, plata er delvis innspilt i Gdansk og i Bergen, henta fra høy hylle og nok en vokalist som fortjener mye oppmerksomhet, Inger Lise Drabløs, har Eide Olsen relansert seg sjøl på et herlig vis. Han fortjener absolutt godt med oppmerksomhet også langt utenfor republikken Bergen.

Saksofonisten Fredrik Lindborg tar vare på noe av det vakre legenden Lars Gullin etterlot seg. Det gjør han på sitt eget, nydelige vis.

Den svenske baryton-, tenor- og sopransaksofonisten Fredrik Lindborg (41) er et nytt og veldig hyggelig bekjentskap for meg. Det som er åpenbart fra første tone er at Lindborg har et solid grep om store deler av jazzarva – ikke minst den som har satt sitt umiskjennelige preg på svensk jazz fra 50-tallet og frem til i dag.

En av de som la ned grunnsteinen til det vi gjerne kaller svensk jazz var den legendariske barytonsaksofonisten Lars Gullin (1928-76). Med sin nydelige og varme tone i barytonsaksofonen, skapte Gullin et helt eget uttrykk med base i den amerikanske coolskolen som han på et inderlig vis fusjonerte med svensk folkemusikk.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Etter Gullins alt for tidlige bortgang har heldigvis en rekke svenske jazzmusikere videreført hans idealer. Det er der Lindborg også befinner seg med dette flotte svenske portrettet av svensk jazz og Gullins univers. I tillegg til de nevnte ingrediensene er det så avgjort mulig å finne spor etter klassisk musikk også – en herlig musikalsk gumbo med andre ord.

Det Lindborg gjør her er å ta for seg 14 Gullin-komposisjoner som enten han sjøl, Gullin, Daniel Tilling, Emeli Jeremias eller Lars Almquist har arrangert for jazztrio og strykekvartett. “Fine Together” og “Danny´s Dream” er blant de mest kjente, men den totale gavepakka forteller oss nok en gang hvilken gigant Gullin var.

Musikken er varm, melodisk og tilsatt en aldri så liten dose melankoli og Lindborg hyller sitt forbilde og hans skatt på et inderlig og svært så ekte vis. Han tar på et fint vis vare på og viderefører denne skatten og får så empatisk reisefølge som vel ønskelig fra trommeslager Daniel Fredriksson og bassist Martin Sjöstedt. Strykekvartetten er også som skapt for det musikalske landskapet Gullin og Fredrik Lindborg stortrives i.

Denne musikken var vakker og veldig svensk da Lars Gullin skapte den og den er det fortsatt i Fredrik Lindborgs versjon. Den er enkelt og greit tidløs slik det er med stor musikk.

Musikk kan brukes til så mangt. I tida vi alle opplever nå kan den for eksempel benyttes til oppmuntring og trøst. «Folk Songs» har det som skal til i den forbindelse – og vel så det. 

For knappe fire år siden ga den usedvanlig eksklusive duoen Tore Brunborg og Steinar Raknes, på henholdsvis tenorsaksofon og bass, oss debutplata si «Backcountry». Noen hundre var så heldig å oppleve de to ei tidlig morrastund i Reknesparken under Moldejazz for noen år siden også. 

Over tid

Samarbeidet mellom Brunborg og Raknes går også enda lenger tilbake i tid. Da Brunborg, en av Voss´ aller største sønner, fikk i oppdrag å lage det ettertrakta Tingingsverket under Vossajazz i 2013, så var det Raknes som blei spurt om å bekle bassrolla. Kjemien skulle vise seg å være av det ypperlige slaget og de to fant også etter hvert ut at de ville utforske det gjennomsiktige duoformatet.

Mange jern i ilden

Begge har siden den gang hatt mange jern i ilden, men hele tida hatt lyst å gå videre med duoen også når tid og anledning bød seg. I det merkelige året vi nå har lagt bak oss har de to, som alle andre musikere for den sakens skyld, fått frigjort mye tid som var planlagt til turneer og festivaler og i løpet to maidager i fjor inntok herrene Høybråten kirke i Oslo og spilte inn elleve låter – ni av de får vi glede av på LP-en, mens alle elleve er å finne digitalt.

Sine egne folkesanger 

«Folk Songs» er navnet på det inderlig vakre visittkortet de to har delt med oss denne gangen. På sett og vis er det litt misvisende – det er nemlig ikke kjente og kjære folketoner som blir tolka. Likevel er det slik at vi ikke kan se bort fra at flere av melodiene, i stor grad signert Brunborg, kan vise seg å bli det. Alle er så vakre og så ektefølte at vi kan vi ende opp med å bli venner med dem i flere tiår fremover og når samtalene mellom Brunborg og Raknes er av typen høyverdige og empatiske av et slag som ikke kan læres, men som kun de fremste har med seg av seg sjøl, så har «Folk Songs» blitt akkurat den trøsten og den oppmuntringa mange oss trenger nå.

I tillegg til de originale melodiene har de to også tatt for seg Elias Blix´ «Syng i stille morgonstunder» og nasjonalsangen på Voss, «Vossasongen», og de føyer seg elegant inn i denne perlerekka.

Tore Brunborg og Steinar Raknes er hver for seg noen av våre aller fremste jazzmusikere. Sammen skaper de nok en gang magi.       

Den danske komponisten, bandlederen og tangentisten Anders Filipsen har noe ganske så unikt å komme med på alle områder. Her viser han oss det på to helt forskjellige tilstandsrapporter.

Jeg har møtt Anders Filipsen (41) ved én anledning tidligere, nemlig i trioen TEETH sammen med den norske perkusjonisten Håkon Berre. Det handla om et totalt fritt elektro-akustisk uttrykk som fortalte oss om en søkende og original musikant på leiting etter et originalt lydlandskap.

Den filosofien har Filipsen så defintivt tatt med seg til soloprosjektet “Waiting Music” også. Inspirert av opplevelsen av å MÅTTE vente når Knippelsbro i København åpnes og tar den tiden det tar før den senkes igjen, har han skapt univers som tar sin tid; nesten som mottoet er at det tar den tida det tar.

Utstyrt med allehånde synther, Roland Juno-60, Yamaha DX-7, Roland JP-8000 og Korg Mono-Poly, har Filipsen, skapt landskap og ikke minst stemninger som gjør at alle sanser blir skjerpa samtidig som roa får anledning til å senke seg.

Hvis noen tenker i retning banebrytere som Brian Eno og Terry Riley, så er det mulig å kjenne igjen spor av slektskap, men la det være ganske klart: Anders Filipsen har så avgjort funnet fram til en egen stemme – ei stemme det er både beroligende og godt å være i selskap med.

Filipsen har flere gjerne i ilden. Det ti manns/kvinners store ensemblet The Black Nothing er også et band som spiller Filipsens musikk og låter sjølsagt totalt annerledes enn enmannsbandet på “Waiting Music”. Sentrale musikanter fra den spennende og åpne scena i København som vokalisten Qarin Wikström, saksofonisten Lars Greve og bassisten Nils Bo Davidsen, samt flere blåsere, strykere og elektronikere, har på alle slags vis skjønt Filipsens langsomme intensjoner.

De 12 låtene – her er det ferdigkomponerte utgangspunkt – er fundament som får ta de veier de vil og der gjentakelse er en viktig ingrediens. Hvor komposisjonen slutter og hvor improvisasjonen begynner er vanskelig å si – viktig er det heller ikke. Det som er viktig er at Anders Filipsen og The Black Nothing i sin ettertenksomme og melodiske intensitet skaper spenninger og stemninger det gjør godt å tilbringe kvalitetstid sammen med.

Anders Filipsen er og har ei stemme det er flott å være i selskap med og som det skal bli spennende å følge i åra som kommer.

Uansett i hva slags setting Joe Lovano dukker opp, så kommer han med noe friskt og alltid like spennende.

Det gode og svært så omgjengelige mennesket Joe Lovano (68) har etter hvert trådt inn i veteranrekkene. Det betyr på om ingen måte at tenor- og sopransaksofonisten, som for anledninga også spiller tarogato og gong, har mista sulten og lysten på å gå nye veier.

Trio Tapestry med den for meg ukjente trommeslageren Carmen Castaldi og den langt framskredne modernisten og lyrikeren Marilyn Crispell på piano, er det foreløpig siste nye skuddet på stammen når det gjelder nyskapninger fra Lovano. Jeg har ingen god unnskyldning for at jeg ikke har hekta meg på før trioens andre utgivelse, men samtidig blei det et godt påskudd for å leite fram debuten også.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Lovano har skrevet all musikken på begge skivene og du verden for en melodiker og lyriker vi har med å gjøre både som komponist og instrumentalist. Det er en musikant med hele jazzhistoria inne som vet hvordan han skal forvalte den og videreføre den på et høyst personlig vis med sin varme og store tone.

Dette bassløse samfunnet blir på et empatisk vis komplettert med Crispell som også er en fri lyriker av ypperste klasse og Castaldi som viser seg å være en fargelegger av meget høy byrd..

“Garden of Expression” er en naturlig oppfølger og forlenger av “Trio Tapestry” som så dagens lys for to år siden. De knappe to åra som hadde gått mellom innspillingene hadde sikkert blitt flittig brukt til turnering og dermed å bli enda bedre kjent og det skinner også gjennom. Her har vi med tre ultralyttere å gjøre som vil hverandre og musikken vel – og du verden så godt den gjør i sin evne til refleksjon. Joe Lovano har tatt nye steg igjen sammen med Trio Tapestry.

Espen Eriksen Trio har brukt lockdowntida på et strålende vis. De har laga vidunderlig vakker musikk.

Espen Eriksen (47) er en musikant og komponist som vet hvor han vil med musikken sin og han vet hvordan han skal komme dit. Helt siden 2007 har han staka ut kursen for musikken og trioen sin og hele tida har trommeslager Andreas Bye og bassist Lars Tormod Jenset vært reisefølget. Det betyr en kohort som er sammensveisa på et unikt vis og som intuitivt vet hva som skal skje og som er i stand til å reagere på de aller minste vink.

Det er i triotapning vi har hatt gleden av å møte Eriksens musikk nesten fra starten. Et hyggelig avbrekk har dukka de seineste åra med den engelske stjernesaksofonisten Andy Sheppard som gjest både på skive og live og det er heldigvis et samarbeid som er planlagt videreført så snart verden vil.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

I mellomtida er det mer enn nok å hente i denne nydelige lockdown-innspilte femte utgava av trioen. Alle jobber forsvant dessverre ut til venstre også for dette bandet og det betyr vanligvis jobber verden rundt – det er en meget ettertrakta og veletablert kohort vi har med å gjøre.

Det er til å fatte og begripe at de er ettertrakta. Her har nemlig Eriksen nok en gang begått sju usedvanlig vakre, flotte, melodiske, ettertenksomme og positive låter som gir oss viktig påfyll i ei tid der det trengs mer enn noensinne.. Samspillet mellom de tre er også av slaget framifrå og her det ingen som har behov å sikre seg rampelys på bekostning av de to andre. Espen Eriksen Trio er et åpent, lyttende og livsbejaende kollektiv som bør snakke til et publikum langt utenfor jazzmenigheta. Dette er enkelt og greit vakker MUSIKK.

Bjørn Eidsvåg har vært, er og kommer til å forbli en bauta. Alt han gir fra seg er vesentlig og viktig – for alle som vil åpne sansene og lytte.

Hans seineste tilstandsrapport “Tapt paradis” har vært ute ei lita stund, men har ikke kommet meg for øre før nå. Bjørn Eidsvåg (66) sine meldinger er uansett av typen som aldri går ut på dato, så det han har å gi oss også denne gangen er, både musikalsk og ikke minst lyrisk – dette er nemlig nok en gang hverdagslyrikk på høyt nivå, av det slaget som holder både før og etter nyttår – i årevis..

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

For meg har Eidsvåg vært en Historieforteller med stor H gjennom hele si lange karriere. Han har vært i stand til å sette ord på veldig mye av det de fleste av oss har kjent på både av positive og negative opplevelser. Han har vært stemma for veldig mange av oss som vi kunne feste sammen med og som vi kunne finne trøst i. Det er ikke mange som kan si det om sitt kunstnerskap. Nå er det for så vidt ikke han som sier det heller – det er jeg og med “Tapt paradis” kommer det nok et prov på Eidsvågs mesterskap.

Det er som alltid et umiskjennelig bumerke på låtskatten hans. Det tar liksom et tusendel å slå fast at det er Eidsvåg vi har med å gjøre – han er og har si egen stemme i alt han foretar seg og noe forteller meg at han kan være sin egen sterkeste kritiker. Er det ikke bra bok, så kommer det aldri ut.

De elleve låtene på “Tapt paradis” føyer seg elegant inn i den sterke katalogen til Eidsvåg. Han legger ikke akkurat skjul på hvor han er i livet – han vet hva som venter, men han har tenkt å gjøre det beste ut av det på veien dit. Han skriver om de og det som betyr mye for han og der kan vi lett bli med han på veien. Hilsenen til mora, som både må være ei fargerik og flott dame, er blant de aller beste og ekstra flott er det at han forteller henne det han har på hjertet mens hun fortsatt er her.

Eidsvåg har jo gjort duetter til et av sine solide varemerker og sensuelle – de blir ofte det disse duettene til Eidsvåg, rart med det der – “Adams sang” med rapperen Myra føyer seg elegant inn i duettskatten som vil få et langt liv.

Bjørn Eidsvåg er en livsklok kar og han greier igjen å formidle det gjennom tekstene sine. Nok en gang har han fortalt oss at han er en av de aller største musikalske Historiefortellerne våre. Det aldri så lille minuset er at den store hitlåten som han har skjemt oss bort med på bortimot hvert eneste album, kanskje ikke finnes på “Tapt paradis”. Jeg er blant dem som lever godt med det – her er det elleve låter som jeg uansett vil plukke fram mange ganger og som vil leve lenge. Hans flotte band med Anders Engen, Bjarne Chr. Berget Bjørnstad Gustavsen, Bjørn Holm og Kjetil Steensnæs sørger for at det som alltid låter så Eidsvågsk som vi har vi blitt vant til og bortskjemt med.

“Ingenting er som det engang var” heter avslutningssporet. Det som er som det alltid har vært er kvaliteten, ektheten, inderligheten og Historiefortelleren og empatikeren Bjørn Eidsvåg.

PS Og nå skal han bli rådgiver for fred i Midtøsten også…..

De to tyskerne, vibrafonisten Christopher Dell og trommeslageren Christian Lillinger, og den danske bassisten Jonas Westergaard, har funnet hverandre i et usedvanlig spennende og originalt univers.

“Beats” er denne høyst unike trioens tredje utgivelse. Likevel er det mitt første møte med disse herrene som kollektiv, men jeg har truffet flere av dem i andre sammenhenger. Det tar uansett bare noen sekunder å skjønne at dette er en enhet som har helt spesielle musikalske tanker og ditto evner til å sette dem ut i livet.

Vi har med tre særdeles langt framskredne improvisatorer å gjøre. Samtidig som jazzbakrgrunnen er solid og tung, så er alle sammen også svært opptatt av samtidsmusikk – type Webern og Boulez.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Dette har de på et høyst unikt og fascinerende vis makta å kombinere i løpet av disse vel 34 minuttene som består av 13 konfigurasjoner. Alt er spilt inn som helhet, men i postproduksjonen er altså “låtene” delt opp i 13 deler.

Rytmisk, melodisk og når det gjelder beat – det sier seg nesten sjøl – så er dette både særdeles komplekst, men samtidig lettfattelig – hvis man åpner sansene og virkelig går inn i de musikalske foredragene med full konsentrasjon.

Omslagshefteteksten, som er ypperlig skrevet av journalisten Ulrich Stock, lar oss få bli med gjennom forberedelsene og innspillinga og gir oss en ytterligere dimensjon til hvordan det er tenkt og hvordan musikken har blitt akkurat så unik som den har blitt.

Her møter vi tre usedvanlig lyttende musikanter som reagerer på de minste vink og som aldri føler noe behov for å dominere lydbildet på bekostning av de andre. Dette er på alle vis et kollektiv som vil den samme veien – en vei de er helt aleine om.

Trommeslageren, bandlederen og komponisten Diego Pinera fra Montevideo i Uruguay, nå bosatt i smeltedigelen Berlin, bringer noe godt og spennende til bordet.

Det kommer ikke som noen bombe at jazz er et verdensspråk og at spennende musikanter kommer fra bortimot alle verdens land. Uruguay er uansett ikke et av de landene som dukker opp daglig i jazzsammenheng – Hector Bingert er først og fremst den jazzmusikanten jeg forbinder med Uruguay. Nå har altså Pinera (39) meldt seg på og det er åpenbart på høy tid at hans musikk har kommet min vei.

Før Pinera, foreløpig i alle fall, endte opp i Berlin, har han studert både i Havana, på Berklee i Boston og i Leipzig. Det må sies å være ei sammensatt reise og det er så avgjort en musikant med mange jern i ilden og med røtter mange musikalske steder vi får møte.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

I hans andre og ferske utgivelse på det tyske kvalitetsselskapet ACT treffer vi Pinera sammen med en New York-gjeng på aller øverste hylle. For et år siden, mens slikt fortsatt var mulig, tok Pinera turen til The Big Apple og møtte bassisten Scott Colley, tenorsaksofonisten Donny McCaslin og gitaristen Ben Monder. I mine ører noen av de hippeste amerikansk jazz har å by på om dagen.

Med et repertoar med kun Pinera-låter, med unntak av Monk-klassikeren “Blue Monk”, blir vi invitert inn i et moderne landskap som henter hemningsløst fra både melodiske, rytmiske og harmoniske inspirasjonskilder Pinera har støtt på gjennom livet. De tre “gjestene” har på alle vis skjønt intensjonene til Pinera og sjøl om dette er et “band” satt sammen for anledninga, så låter det som om de har kjent hverandre både lenge og vel. De stortrives i alle fall i hverandres selskap.

“Odd Wisdom” var altså mitt første møte med Pinera, men det kunne jeg ha gjort noe med for lenge siden. I 2018 kom nemlig hans debut på ACT, “Despertando”, til heimen, men den har dessverre blitt liggende i marineringsgryta helt til nå. Dette var uansett ei fin anledning til å plukke den frem og “Despertango”, som betyr oppvåkning på spansk, er en helt annen del av Pineras musikalske bakgrunn.

Her dreier det seg om sør-amerikansk og latinsk jazzmusikk med låter av blant andre Gato Barbieri og Ernesto Lecuona. Ellingtons “Caravan” og Rollins-klassikeren “St. Thomas” er også hjertelig til stede.

Med et band bestående av meget dyktige og empatiske musikanter som skjønner dette musikalske språket til fingerspissene: Omar Rodriguez Calvo på bass, Tino Derado på piano og trekkspill, Daniel Manrique-Smith på fløyte og Julian Wasserfuhr på trompet og flygelhorn, blir vi tatt med inn i et livsbejaende og fyrrig landskap som gjør at det er vanskelig å sitte stille.

Diego Pinera forteller oss gjennom disse to møtene at han er en musikant vi gjerne vil møte i åra som kommer uansett i hvilken tapning han velger å komme oss i møte.