For oss som har levd ei stund, så betyr Rune Walles gjennombrudd med Flying Norwegians gode minner.  Her forteller han oss at han fortsatt har mye å fortelle.

Noen som husker bandene Flying Norwegians og Hole in the Wall fra Bergen og amerikanske Ozark Mountain Daredevils? Sjøl om det begynner å bli noen tiår siden, så håper jeg virkelig det. Vi snakker nemlig om countryrock og americana av meget høy kvalitet. Og fellesnevneren for alle disse gruppene var bergenseren Rune Walle.

Siden den gang har ikke Walle prega veldig mye av min musikalske bevissthet, så overraskelsen var av typen stor da “Byrdie´s Dream” dukka opp via Posten. Overraskende og veldig hyggelig.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Sammen med sin partner på de fleste vis, vokalisten Gunn Alstadhaug, har Walle, som også synger vakkert tostemt med sin kjære, skrevet alle de ni låtene. Og sjøl om det har gått ei god stund siden vårt forrige møte så befinner Walle seg fortsatt i de samme vakre og stemningsfulle countryrock- og americanalandskapene.

Walle er en multiinstrumentalist som både med elektriske og akustiske gitarer, sitar, banjo, mandolin, dobro, orgel og munnspill til enhver tid vet hva som kler de forskjellige stemningene. Når han og Alstadhaug i tillegg har fått med seg Ole Ludvig Krüger på trommer og nok en vestlandsk stormester på allehånde strengeinstrumenter, Stein Urheim, så har “Byrdie´s Dream” blitt et herlig gjenhør.

Hvis noen mener de finner spor av og inspirasjon fra blant andre Fairport Convention, Byrds, Gram Parsons og Emmylou Harris, så tror jeg neppe verken Walle eller Alstadhaug vil protestere høylytt. Aller mest har de to likevel satt sine egne spor – og de er både flotte og personlige.

De som har fulgt det amerikanske bandet med det utrolige navnet Mostly Other People Do the Killing, vet at at det ikke er a4-jazz som er på vei. Slik har det aldri vært og slik kommer det aldri til å bli.

Den amerikanske bassisten, komponisten og ideologisk fører Moppa Elliott unnfanga Mostly Other People Do the Killing i 2003. Fra start av var det en kvartett med trompeteren Peter Evans, saksofonisten Jon Irabagon og trommeslageren Kevin Shea. Etter mange år på veien både på hjemmebane, med New York som episenter, og ofte i Europa og med en rekke plateinnspillinger bak seg og med en stor fanbase på grunn av sitt unike uttrykk prega av en solid dose musikalsk humor, har MOPDtK de seineste framstått som trio – fortsatt usedvanlig utadvendt og med humor i bøtter og spann.

Elliott og Shea er fortsatt veldig tilstede og de har gjort en høyst spesiell trio ut av seg med Ron Stabinsky på piano og elektronikk – noe også Shea hygger oss med ved siden av sine trommer.

Elliott har skrevet åtte låter, en kommer i to tagninger, som alle har fått navn etter småbyer i Pennsylvania som har vært ramma av ulykker eller naturkatastrofer som oversvømmelser, bybranner eller gruveulykker. Alt er mer eller mindre bluesbasert og de tilforlatelige og ganske så enkle melodiske utgangspunktene er strålende utskytingsramper for ekskursjoner som tar de underligste retninger.

Naturkatastrofer og andre triste hendelser er vel kanskje ikke det naturligste utgangspunkt for stor musikalsk humor, men jeg har Elliott og de to andre mistenkt for at det å spre gode vibber kan være med på å lyse opp i det ellers så traurige. Det lykkes de veldig med – nok en gang.

MOPDtK er som de alltid har vært et musikalsk fyrverkeri. Det låter sjølsagt helt annerledes enn med to blåsere og uten akkordinstrument, men elektronikken. livsbejaenheten, humoren og empatien sørger nok en gang for at Mostly Other People Do the Killing hører hjemme høyt oppe på mi liste.

Musikk kan være så mangt. Underholdning, tidtrøyte eller kunst er noen av alternativa. Det Susanna bedriver med “Elevation” hører så avgjort hjemme i kategorien kunst – stor kunst faktisk.

I nærmere 20 år nå har Susanna (42) , som også reagerer hvis etternavnet Wallumrød blir nevnt, bokstavelig talt vært ei viktig stemme i norsk og etter hvert også utenlandsk musikk. Årsakene til det er mange. I hennes sjangerfrie univers har hun i stadig større grad utvikla sitt eget landskap, eller rettere sagt landskap i flertall, og hun har gjort det med det alle søkende artister er ute etter: sin egen totalt unike stemme.

Susanna er en av dem jeg alltid lurer hvor kommer til å dukke opp musikalsk. Hun er ustoppelig i stand til å overraske. Det er slik det skal være med de som etterstreber å være eller som naturlig er kreative sjeler.

Ved forrige oppmøte inviterte hun med seg sitt usedvanlige musikalske og allsidige søskenbarn David Wallumrød til den strålende cover-ekskursjonen “Live”. Før det var det det spennende visittkortet “Baudelaire & Piano” der det franske lyrikerikonet Charles Baudelaire (1821-67) stilte ti av sine dikt til disposisjon og der Susanna tolka dem på engelsk.

Det viser seg heldigvis at Susanna på ingen måte er ferdig Baudelaire sitt univers. På “Elevation” tar hun nye, spennende steg og åpner samtidig dørene for to andre nye, for meg i alle fall, stemmer.

Nok en gang viser Susanna oss at at hun kan løfte frem denne udødelige lyrikken på et inderlig og vakkert vis med sitt eget pianofølge. Du verden så personlig og – elevert.

I tillegg får franske Delphine Dora, på fransk må vite, tolke Baudelaire vokalt samt på piano og orgel og norske Stina Stjern bidrar med herlig neddempa krydder og støy fra sine båndopptakere.

Coverdesignet gjort av Johanna Blom og mix og mastering gjort av Helge Sten er også med på å løfte “Elevation” til de virkelig store høyder.

Dette er musikalsk lyrikk fra øverste hylle og Susanna bekrefter hvilken stor Kunstner – en hedersbetegnelse i mi bi bok – hun er. Elevert – på alle vis.

Den portugisiske bassisten og komponisten Hugo Carvalhais har et stort prosjekt på gang og med “Ascetica” gir han oss sin fjerde løypemelding.

Det portugisiske selskapet Clean Feed Records er både et kvalitetsselskap samtidig som det er særdeles produktivt. Det har blant mye annet ført til at min kjennskap til det moderne jazzlandskapet i Portugal har fått seg en kraftig boost og det seineste tiåret har fortalt meg at det finnes veldig mye interessant i den andre enden av Europa.

Hugo Carvalhais (43) er en av dem jeg har hørt en del om, men hørt lite av. Mellom 2010 og 2015 ga han ut tre visittkort med litt forskjellig besetning som skal ha fortalt om hvor han var på vei, hvilke visjoner han hadde.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Jeg har altså ikke greid å hekte meg på før den fjerde løypemeldinga der Carvalhais som komponist forteller oss hvordan han leter etter det lille i det store og det store i det lille. Han har skrevet melodisk elektro/akustisk musikk med store åpninger og masse rom for frie ekskursjoner.

Med de tre blåserne Fábio Almeida fra Portugal på altsaksofon og fløyte, Liudas Mockunas fra Litauen på tenorsaksofon og klarinett og franske Emile Parisien på sopransaksofon, samt trommeslageren Mário Costa og pianist, organist og synthesist Gabriel Pinto, – de to sistnevnte har vært med på reisa helt siden 2010 – har Carvalhais, som også trakterer ymse elektronikk, skapt et unikt melodisk lydlandskap som det er noe helt spesielt ved.

Noe av musikken groover det av, noe preges av ypperlige solister, noe er egnet for ettertanke – alt er djupt personlig og forteller oss at Hugo Carvalhais har mye å fare med og jeg gleder meg allerede til det femte og siste kapitlet i hans “fortelling”.

Gitaristen og vokalisten Kjell B. Larsen har liksom alltid vært der. Soloskiva “Bucket List” forteller oss at han fortsatt er her på alle mulige vis.

Du har vært på reservebenken eller langt utenfor sidelinja de seineste tiåra hvis du ikke har stifta bekjentskap med Kjell B. Larsen (71) og hans musikalske gjøren og laden. Vi snakker nemlig om mannen som i godt og vel 50 år har har vært en særs viktig brikke i alt fra Ruphus, Work Funny Hours med Jon Arild Eberson, Pigalle Bluesband, The Greens og Chipahua Soul Survivors. Vi snakker med andre ord noen av de viktigste bandene i hip rytmisk norsk musikk fra rundt 1970 og frem til i dag. Der har Kjell B. Larsen vært en bærebjelke, men han har aldri tilrana seg rampelyset av den grunn.

Det er nå 50 år siden Ruphus blei stifta og den første låta de spilte inn var Larsens “Coloured Dreams” – kanskje den meste ettertrakta i Ruphus-katalogen den dag i dag. Hva er da vel mer passende enn at Larsen har kalt sitt nye band opp etter akkurat den tidløse låta?

Larsen er heldigvis av typen som aldri gir seg og man veit at det er kvalitet og ekthet over det han gjør – alltid. Her møter han med oss med ti låter der han har skrevet alt av både tekst og musikk. Det hele begynner med “Soulmate” som jeg oppfatter som en slags sjølbiografi om hvilke veivalg Larsen har tatt. Videre blir vi tatt med i et rock/blues-landskap med soul-, reggae- og rhythm and blues-krydder som gjør “Bucket List” til et flott visittkort fra en av landets aller mest tro musikktjenere.

Når så Larsen har invitert med seg Dionisia Fjelldalen på vokal, Ture Janson på gitar, Øivind Madsen på bass og Tore Wildhauer på trommer som sine Coloured Dreams, så har dette blitt så empatisk som det skal være i godt lag.

Kjell B. Larsen skulle hatt medalje for sin innsats i norsk musikk i godt og vel 50 år. I stedet er det han som gir oss nok et herlig påfyll. Det er bare å takke og bukke.

Dr. Jackie Copeland, med artistnavnet Bouvier, har et sterkt og ganske så annerledes budskap å komme med.

Bouvier er et nytt bekjentskap for meg. Sikkert ikke så veldig rart fordi hun aldri har oppholdt seg verken i jazz- eller musikkuniverset tidligere – “Blachant” er på alle vis hennes debut.

Bouvier er både sosialantropolog og aktivist og begge deler tar hun så avgjort med seg inn i musikkens verden. Hun har sine røtter bokstavelig talt i det afro-amerikanske Gullah-Geechee-samfunnet i South Carolina. Når hun så tar med seg sin oppvekst fra den “black church” i Philadelphia og musikken hun lærte i den katolske skolen, så blir uttrykket hennes noe helt spesielt.

Bouvier har som mål å helbrede verden med sin musikk – intet mindre. Det tror jeg vel neppe hun greier, men at hun skriver sterke tekster og har noe djupt og inderlig å melde, hersker det liten tvil om.

Bouvier har hatt sjølvaste José James som vokallærer og han anbefalte også Ben Williams, som mange kjenner fra samarbeidet med Pat Metheny, som bassist, mentor og produsent. Det har Williams definitivt hatt ei god hånd med og sammen med et høykompetent reisefølge med Brandon Coleman på tangenter, John Davis på trommer og Andrew Renfroe på gitar – ukjente herrer for meg – så har Bouvier fått all den “støtte” hun kunne ønske seg.

Mesteparten av stoffet har Bouvier skrevet sjøl, men hun tolker også låter som “First Time Ever I Saw Your face” og “Feel Like Going On”. Noen stor vokalist er hun ikke, og fra tid til annen låter det også litt surt, men jeg tror på henne. Hun har nemlig noe ekte og inderlig å melde i sine landskap som har både jazz, soul, gospel og verdensmusikk i seg.

Fieh er altså et univers så nedpå, funky, inderlig og groovy at det bare er å slå fast at kongeriket er i besittelse av et soul/funk-band av meget solid internasjonal klasse.

Hypen rundt Fieh og ikke minst vokalist Sofie Tollefsbøl har vært heftig helt siden de blei nominert til P3 Gull i 2018 og til Spellemannprisen året etter for debutalbumet “Cold Water Burning Skin”. For meg som tilhører gruppa uhip, så har det tatt noe lenger tid å komme inn i universet til Fieh. Etter å ha tilbragt kvalitetstid sammen med “In the Sun in the Rain” så skjønner jeg definitivt hvorfor både oppmerksomheten og begeistringa er av det store slaget.

Tollefsbøl, som har ei herlig, personlig og innsmigrende stemme som lokker deg inn i universet, har skrevet alle tekstene. Det er ikke de store verdenspolitiske spørsmåla som blir drøfta her, mer de hverdagslige som opptar de fleste i større eller mindre grad og det passer utmerket til musikken som blir vevd rundt Tollefsbøl og stemma og budskapet hennes.

Låtene er mer eller mindre kollektivt unnfanga av Tollefsbøl, trommeslager Ola Øverby, gitarist Jørgen Kasbo, elbassist Andreas Rukan, trompeter Lyder Øvreås Røed og gjestende multiinstrumentalist og produsent Lars Horntveth. I et landskap der soul møter funk møter rhythm and blues møter….ja, i denne gumboen finnes det ingredienser fra nesten alt som smaker musikalsk godt.

Til tross for at vi har med relativt unge musikanter å gjøre, så gjennomsyres budskapet av modenhet. Lars Horntveth skal sjølsagt ha sin del av æren for at det låter både tøft og modent, men frontfiguren med stemma, Sofie Tollefsbøl, viderefører den herlige soularva fra Toten etter Inger Lise Rypdal, Maj Britt Andersen, Geir Wentzel, Knut Anders Sørum og flere på et herlig vis.

Fieh byr oss på tøff, varm, nedpå, inderlig og høyst personlig musikk. Herlig!

Det finnes mange gitarhelter på Tellus, men jeg tipper John McLaughlin vinner en hel del av eventuelle avstemninger i så måte. I løpet av disse liveinnspillingene er det mulig å høre mye av årsaken til det.

Om knappe tre måneder står han på scena under Moldejazz – 80 år unge John McLaughlin. Vi snakker gitarismens kanskje aller største superstjerne. Født i Doncaster, en by med vel 100.000 innbyggere like utenfor Sheffield, var det liksom ikke åpenbart at en av musikkens og jazzens aller største superstjerner var født til å bli akkurat det – en musikalsk superstjerne.

Utover på 60-tallet var det klart for den relativt lille jazzfamilien borte på fotballøya at McLaughlin var i besittelse av et helt unikt talent. Også tilreisende musikanter, som hørte han blant annet på den legendariske klubben Ronnie Scott´s i London, tok raskt hintet og mot slutten av 60-tallet gikk turen over Atlanterhavet og der begynte han like godt på toppen med samarbeid med Miles Davis – “Bitches Brew” og Tony Williams i hans Lifetime.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Siden har McLaughlin befunnet seg helt på toppen av alle gitarlister og han har aldri slutta å utvikle seg og aldri slutta å imponere. Han har dukka i et utall forskjellige konstellasjoner som for eksempel Shakti, Mahavishnu Orchestra, med Paco de Lucia, The Free Spirits og The 4th Dimension. Teknisk sett har vel neppe McLaughlin noen begrensninger, men samtidig har det alltid, for mitt sanseapparat i alle fall, vært solid med substans i det han har formidla.

Mer eller mindre helt siden Montreux-festivalen så dagens lys under ledelse av Claude Nobs i 1967, har McLaughlin besøkt den berømte festivalen med svært jevne mellomrom. Nobs, som gikk bort i 2013, var kjent for å lage en usedvanlig bra festival, men han var også kjent for å ta opp bortimot alt som blei spilt på festivalen – både med lyd og bilde. Det betyr at han etterlot seg et fantastisk arkiv og det er ned i denne enorme skattkista McLaughlin og plateselskapet har fått fri tilgang nå.

I løpet av vel 73 minutter med tidligere uutgitt materiale får vi møte bandene The Mahavishnu Orchestra, The Heart of Things, duett med Paco de Lucia, The Free Spirits og The 4th Dimension i opptak mellom 1984 og 2016 og noe forteller meg at sjefen har plukka på aller øverste hylle her. Om det er de vanvittige akustiske ekskursjonene med de Lucia eller de urheftige elektriske fusionlandskapene han skapte med diverse band, så er det altså et nivå på det McLaughlin & Co serverer som verden knapt har hørt maken til.

McLaughlin har også skrevet noen kommentarer til hver enkelt låt og sjølsagt er det interessant å lese hva mesteren sjøl husker fra møtene i Montreux og fra de forskjellige bandene og de enkelte musikerne.

Det aller mest interessante er likevel hvordan det låter og uten unntak låter det KANON. John McLaughlin – ingen over, ingen ved siden.

Fra tid til annen skal man bevege seg et stykke utenfor komfortsonen – også når det gjelder musikk. En vinyl som dukka opp i postkassa med indiebandet KitFai pirra nysgjerrigheten og det har ført til hyggelig påfyll.

Jeg bryter sammen, om ikke i krampegråt, så i alle fall i lett hulken, og innrømmer at indierockebandet KitFai, har passert under alle mine radarer sjøl om de har eksitert siden 2013. “Ways of Letting Go” er bandets andre album og etter flere runder med den hvitspraglede vinylen kan jeg slå fast at det har vært hyggelig å tilbringe kvalitetstid sammen med bandet og musikken deres.

De som kjenner meg meg godt, eller bare litt er nok tilstrekkelig, veit at dette er musikalske landskap jeg ikke befinner meg veldig mye i. Det betyr altså ikke at jeg ikke digger indierock – det betyr bare at jeg til daglig trives enda bedre i jazzens og tilliggende herligheters univers.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det vi blir servert er gitarbasert, melodisk rock med masse trøkk og energi med den flotte stemma til Bodil Staxrud i front. Hun bærer tekstene på et imponerende vis, og er heldigvis miksa tilstrekkelig langt fremme i lydbildet til at drukningsdøden ikke er i nærheten. En vokalist som absolutt fortjener mer oppmerksomhet! Duetten hun gjør på “Still” med en av mine favorittvokalsiter, Martin Halla, er kanskje platas høydepunkt – Halla bidrar alltid med noe unikt.

All musikken er skrevet og arrangert i fellesskap av KitFai og sjøl om den store hitlåta kanskje mangler, så har “Ways of Letting Go” blitt et herlig møte med et nytt bekjentskap. Detter saker og nok en gang har Roar Nilsen hatt sine usedvanlig musikalske fingre med prosessen – det er alltid et kvalitetsstempel.

Ut av intet dukka innspillinga “Smile” med harpisten Isabelle Olivier opp i postkassa. Det har ført til at påskeroa har senka seg i heimen.

Den franske, men Chicago-bosatte harpisten Isabelle Olivier har jobba som profesjonell musiker i rundt 30 år og gitt ut elleve plater under eget navn. Hun har bevegd seg mellom uttrykk som jazz, pop, electronica, hip-hop, cubansk og keltisk musikk, men til tross for det så har jeg greid å unngå hennes musikk – frem til nå.

Det har seg altså slik at rundt om i musikkuniverset så har både bloggen Tor de Jazz og mine bidrag på nettavisen.no blitt lagt merke til slik at det renner inn fonogrammer fra alle verdens hjørner i et hyggelig antall hver eneste uke. Jeg rekker på ingen måte gjennom alt, men tar for meg så mye som mulig.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Isabelle Olivier og hennes harpe var av slaget som pirra nysgjerrigheten umiddelbart. Med sin elektroakustiske utgave av instrumentet gir hun oss en hyllest av Charlie Chaplin gjennom å tolke hans kjente tittel-låt i to versjoner – med og og uten elektronikk.

Med et repertoar bestående i stor grad av hennes egne låter samt James Blakes “You´re Too Precious” og Nat Adderleys “One For Daddy Oh”, tar Olivier oss med inn i et vakkert landskap som er utmerket hvis man er ute etter å finne den store ro.

I stor grad spiller hun solo, men på noen av låtene har hun også med seg vokal, piano, trekkspill, gitar, elektronikk og trommer.

Alt er melodisk, vakkert og ofte direkte forførende. Så mange mothaker finnes det altså ikke, men er man ute etter noe vakkert – og kun det – så er ikke en tur inn i Isabelle Oliviers verden noe dumt sted å starte.