Weserbergland er bandet og visjonen til Ketil Vestrum Einarsen. Det er et univers ulikt alt annet.

For knappe to år siden fikk jeg hilse på det unike universet Weserbergland for første gang via “bandets” andreskive “Am Ende der Welt”. Det var både et spennende og fascinerende møte i en rekke grenseland. Det var sjølsagt mye av grunnen til at forventningens bue var ganske så spent før denne oppfølgeren og de har blitt innfridd så til de grader.

Som på forrige runde med Weserbergland har Vestrum Einarsen skrudd det hele sammen til én “låt”. Denne gangen varer symfonien i knappe 40 minutter og nok en gang er det en musikalsk utflukt nesten uten grenser.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Krautrock og frijazz var elementer som appellerte til meg i den forrige runden og de er avgjort tilstede her også. I tillegg finnes det spor av seinrenessanse-musikk, lydslektskap til avantgardikonet Karlheinz Stockhausen og et nikk mot den tyske eksperimentelle rockescena på 70-tallet. Om noen får en idé om at dette er musikk et godt stykke utenfor a4-boksen, så stemmer det på en prikk.

Ketil Vestrum Eianrsen, som både er visjonæren og legger mye av fundamentene via sine synther og edb-maskiner, har alliert seg med et empatisk og spennende lag med Gaute Storsve på gitarer, Jan Terje Augestad på piano, Jørgen Mathisen på saksofon, Ingebrigt Håker Flaten på bass, Vetle Larsen på trommer, Maria Grigoryeva på fiolin, Manuel Domènech på obo og Filippo Tramontana på valthorn. Bare instrumenteringa forteller oss at dette må låte annerledes enn det meste og det gjør det da også.

“Bandet” har aldri vært samla samtidig i studio. Vestrum Einarsen har samla sammen bidraga herfra og derfra og garantert brukt en halvtime eller to i laboratoriet sitt for å sette sammen helheten. Det har han gjort på et fortreffelig vis.

Weserbergland fascinerte meg veldig med “Am Ende der Welt”. Heldigvis var det ikke slutt på Weserberglands verden og denne symfonien har fascinert meg i like stor grad!

For knappe fire år siden “møtte” jeg den skotske pianisten Fergus McCreadie og hans trio for første gang da de lanserte sin debut-cd “Turas”. Nå har de allerede gjort unna tredjerunden og det de leverer er intet mindre enn imponerende.

Fergus McCreadie har, til tross for at han fortsatt bare har rukket å bli 24 år, sørga for å fortelle oss at han er i besittelse av et sjeldent talent. Her snakker vi om en blanding av virtuositet og originalitet som ganske så sikkert vil føre McCreadie langt oppover lista i pianojazzfolkets bevissthet.

For vel et år siden kom McCreadies første album, “Cairn”, på det meget oppegående engelske selskapet Edition Records, Bare det var en bekreftelse på at stadig flere hadde fått ørene opp for for den unge skottens store talent.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

“Cairn” har dessverre blitt liggende i hylla her i heimen, men med “Forest Floor” i høyttalerne og ørene, så skjønner jeg at “Cairn” også må opp til overflata så raskt som mulig.

Som på de to første albumene så har McCreadie med seg bassisten David Bowden og trommeslageren Stephen Henderson. Det betyr igjen at vi har med en uhyre samspilt liten kohort å gjøre. Sjøl om det er McCreadies låter og navn som preger albumet, så er det så avgjort et kollektiv vi møter her: McCreadie gir godt med plass til sine svært lyttende og uttrykksfulle medskotter.

“Forest Floor” åpner med et virtuost og rytmisk/melodisk brak med uptempolåta “Law Hill” og deretter kommer det sju McCreadie-låter med et stort dynamisk spenn som forteller at sjefen både henter fra den skotske tradskatten samtidig som klangekvilibristen McCreadie imponerer med sin oversikt over den moderne jazzskatten.

“Forest Floor” er nok en bekreftelse på at Fergus McCreadie er i besittelse av et eksepsjonelt talent. Måtte han ta med seg sin strålende trio og stikke innom kjempers fødeland både titt og ofte. I mellomtida er “Forest Floor” veldig fin å plukke fram både titt og ofte.

Tord Gustavsen Trio har eksistert i over 20 år. Det er absolutt ingen grunn til at den ikke skal eksistere i 20 år til. Så friskt låter det nemlig av den ferskeste utgava av kohorten.

Tord Gustavsen (51), en av Hurdalens aller fremste pianister gjennom alle tider, har befunnet seg i favorittsjiktet mitt siden jeg hørte han for første gang på slutten av 90-tallet i den utsøkte duoen Aire & Angels med vokalisten Siri Gjære. Av opptil flere årsaker har han blitt værende helt der oppe i min bevissthet siden den gang, men hans fantastiske triounivers har vært kanskje den viktigste grunnen.

Allerede i 2003 fortalte han verden med debuten “Changing Places” at han sammen med bassisten Harald Johnsen, som dessverre forlot tida allerede i 2011, og trommespilleren Jarle Vespestad at han hadde noe helt unikt og lyrisk å bringe til torgs. Noe mer inderlig, nedpå, lyttende og samtidig intenst hadde jeg sjelden opplevd og slik har denne trioen og Gustavsen fortsatt å utvikle sitt univers siden den gang.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vespestad, som behersker alt fra urheftige settinger som Supersilent og Farmers Market til disse usedvanlige følsomme ekskursjonene, er fortsatt den høyrehånda som passer Gustavsen og hans budskap på aller beste måte. For en lytter, for en bidragsyter, for en medkomponist, for en musikant!

Siden Johnsen la ned bassen for godt, har det vært en rekke bassister innom rekkene, blant andre Mats Eilertsen og Sigurd Hole. Alle har gjort flotte innsatser og når nå Steinar Raknes debuterer både i trioen og på ECM, så tilfører han sjølsagt noe høyst personlig med sin store og varme tone og sin diskret effektbruk. Han passer strålende inn og gir trioen nok en dimensjon.

Med en rekke nye Gustavsen-komposisjoner samt en liten visitt innom ikoniske “Visa från Rättvik”, Geirr Tveits “Fløytelåt” og salme- og samtidskomponisten Egil Hovlands “Vær sterk, min sjel”, blir vi nok en gang ført inn i dette universet som har gitt oss så mye gjennom godt og vel 20 år.

I forbindelse med plateslippet skal trioen ut på turné på begge sider av Atlanterhavet og gjøre rundt 40 jobber. Det sier noe om hvilken standing Tord Gustavsen og hans trio nyter. Det er så veldig fortjent.

Den alltid like interessante pianisten, komponisten og bandlederen Myra Melford har satt sammen sitt aller beste band – noensinne.

Myra Melford (65) har etter studier med blant andre Henry Threadgill og pianistene Jaki Byard og Don Pullen, etablert seg helt der oppe i den amerikanske avantgardismen. Hun var sentral i miljøet rundt den svært viktige New York-klubben Knitting Factory på 90-tallet og hadde band med for eksempel Dave Douglas og Marty Ehrlich i startoppstillinga.

Melford har flytta tilbake til California etter mange år på østkysten etter å ha takka ja til et professorat ved universitet i Berkeley, men hun har absolutt ikke lagt sin aktive karriere på hylla av den grunn. Hun har dukka opp i alt fra solo til store konstellasjoner både live og på plate, men hun har likevel aldri fått det store gjennombruddet i vår del av verden.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Nå skal hun på turné i Europa, blant annet til Oslo og Victoria Nasjonal Jazzscene, i forbindelse med lanseringa v denne plata og dette bandet. Og for et band hun har satt sammen! Gitaristen Mary Halvorson, trommeslageren og perkusjonisten Susie Ibarra, tenor- og sopransaksofonisten Ingrid Laubrock og cellisten Tomeka Reid er både på papiret og i aksjon noe som likner mistenkelig på ei avantgardistisk supergruppe.

Med ei slags suite inspirert av maleren Cy Twombly og ei utstilling han hadde kalt “For the Love of Fire and Water”, har Melford enten skrevet eller åpna opp for ti satser der det noterte og det frie går hånd i hånd på et vis som gjør det vanskelig å vite når hva er hva. Viktig er det heller ikke, bare veldig fascinerende.

Med fem av de mest spennende modernistiske solistene over there, som tilfeldigvis er kvinner også, så blir vi servert unik musikk med en av de store modernistene i førersetet. Her er det åpenbart kjemi av det sjeldne slaget og samtalene som blir ført er av det særs eleverte slaget.

Når denne strålende kvintetten kommer til Oslo i slutten av måneden blir det garantert ført helt andre samtaler, men absolutt alt taler for at det kommer til å bli på det samme høye nivået. Til det skjer er det mulig å hygge seg ofte og mye med dette utmerkede visittkortet.

TEIP TRIO fra Trondheim består av tre frihetssøkende unge musikalske sjeler som er på leiting – og de finner.

Opp med hånda de som har plate i samlinga si med følgende besetning: gitar, barytongitar og klarinett. Tipper det blei mistenkelig stille og rolig der ute, men gitarist Arne Bredesen, barytongitarist Nicolas Leirtrø og klarinettist Jens-Jonas Francis Roberts har heldigvis tatt på seg jobben og gjort noe med dette avsindige misforholdet. Det skulle vise seg å være på høy tid.

Tar jeg ikke mye feil – nå skal det innrømmes at det har skjedd før, men likevel – så er TEIP TRIO et ektefødt band av først Sund Folkehøgskole og delvis det kreative miljøet rundt jazzlinja i Trondheim. Leirtrø kjenner jeg fra før, blant annet fra bandet I Like To Sleep, men de to andre er nye bekjentskaper.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det kommer ikke som noen stor overraskelse at en trio med ei slik instrumentering låter annerledes enn det meste som har vederfaret ens sinn. Instrumenteringa er en av årsakene – den særs frie innfallsvinkelen til det å skape musikk er en annen.

Bortsett fra avslutningssporet “Words of Wisdom”, så heter de andre “låtene” et eller annet med Take og så et nummer. Det forteller meg at gutta har tatt opp en rekke musikalske utflukter og så lytta seg fram til det de synes har hatt mest substans i ettertid.

Det har ført til tre kvarter med utfordrende, spennende og annerledes musikk som krever mye av de tre og av oss på mottakersida. De som vil åpne ørene og eventuelt andre sanser de har fått utdelt vil garantert finne mye spennende på sida av tradisjonell melodikk og rytmikk her.

Den danske produsenten, filmkomponisten og multiinstrumentalisten Jens B. Christiansen, som garantert reagerer hvis han blir tiltalt som Rumpistol også, gir oss noe vakkert og ettertenksomt som vi trenger mer enn noen gang nå.

Jens B. Christiansen (44) gir oss med “Isola” sitt sjuende album. Hvor mange som har kommet ut under artistnavnet Rumpistol er jeg ikke sikker på – dette er nemlig mitt aller første møte med både Christiansen og Rumpistol.

I forbindelse med dette plateslippet spiller han tre kvelder på den legendariske jazzklubben Montmartre i København – det sier vel en hel del om hvilken standing Rumpistol har i hjemlandet.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

De godt og vel 51 minuttene Rumpistol og noen av hans beste musikalske venner serverer oss, hører hjemme i et meditativt landskap der det skapes bilder som om filmer ruller forbi. Hvis betegnelser som ambient, jazz og noe-klassisme blir benytta, så tipper jeg at verken Rumpistol eller jeg kommer til å protestere kraftig. Sistnevnte er jeg faktisk helt sikker på.

Rumpistol trakterer piano, gitar, synther, trekkspill, diverse andre tangentinstrumenter samt vokal og har alliert seg med jazzmusikere som bassisten Jonathan Bremer og trommeslageren Emil de Waal. De er så definitivt med på å skape et nydelig fundament for disse musikalske meditasjonene.

Når så Rumpistol i tillegg krydrer med ukulelesjef Tobias Elof, masse strykere, den klassiske vokalisten Nina Smidth-Brewer, folkesangeren Jullie Hjetland og popsangeren Kill J på noen av spora, så har “Isola” blitt et vakkert og ganske så variert stykke musikalsk landskap.

Innvendingen kan være at det oppleves at det ikke skjer så mye underveis – at det er for mye stillstand i uttrykket. Jeg kjøper til dels en slik innvending, men for de som gjerne vil ha et neddempa og vakkert pusterom der tankene og sjela får tid til å finne ro, spesielt nå i disse høyst spesielle tider for vår verden, så har Rumpistol og “Isola” mye å gi oss.

Gitaristen, komponisten og bandlederen Gaute Storsve fortalte med sin triodebut i 2018 at han hadde mye spennende på lager. Oppfølgeren bekrefter det på alle slags vis.

Gaute Storsve (43) har åpenbart musikalske røtter en rekke steder. Den langt framskredne gitaristen har både bodd på og besøkt Cuba en rekke ganger og det har sjølsagt satt sine herlige spor. Derfra har han også fått med seg den meriterte perkusjonisten Angel Terry Domech på noen av spora.

Storsve, som har studert på Norges Musikkhøgskole og som underviser ved Jessheim videregående, har avgjort fått med seg mye fra den nordiske jazztradisjonen også og dessuten bor det så definitivt en rocker i Storsve også. Som om ikke dette er nok så finnes det spor av mexikanske boleros i gumboen også.

Sammen med sin trio, som fortsatt består av Petter Barg på elbass og Henning Carlsen på trommer og perkusjon, har Storsve laga et heftig brygg av alle disse impulsene. Når så saksofonist Jørgen Mathisen og fiolinist Ingrid Berg Mehus er med på å tilsette krydder, så har “El Gran Gotzilla” blitt en veldig velsmakende og variert musikalsk rett.

Gaute Storsve er en en smakfull gitarist som aldri overspiller for å fortelle oss hvor flink han er. Han er kun ute etter å lage personlig, flott og til dels heftig musikk og det lykkes han absolutt med.

Dave Douglas er en av de mest interessante av dagens trompetere og komponister. Her møter vi han med et helt spesielt bestillingsverk.

Dave Douglas (59) har de seineste tiåra og i en rekke konstellasjoner vist oss hvilken enorm kapasitet han er og har både som trompeter, komponist og bandleder. Uansett hvor han dukker opp har han evnen til å imponere og overraske meg og spesielt samarbeidet med Joe Lovano har vært av den svært minneverdige sorten.

Her møter vi Douglas i nok en ny setting. I 2018 tok nemlig en belgisk arrangør kontakt med Douglas for å skape noe unikt i forbindelse med feiringa av 600 årsjubileet for den berømte altertavla i St. Bravo-katedralen i Gent.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Altertavla, skapt av Jan og Hubert van Eyck, blei restaurert fra 2012 og skulle stå ferdig i 2020 hvis jeg har skjønt det riktig. Da skulle også musikken Douglas hadde skrevet, både med et blikk langt bakover og et langt fremover, være klar for urframføring, men som vi vet så lot ikke det seg gjøre..

Douglas er ikke av typen som lar seg stoppe så lett og bandet han hadde satt sammen, med ei ganske så spesiell besetning, var med på “notene” til Douglas. Fra hjemlandet var cellisten Tomeka Reid invitert og fra Belgia er Berlinde Deman på serpent – et slangeforma blåseinstrument, tuba og vokal, trommeslageren og elektronikeren Lander Gyselinck, gitaristen, lutisten og elektronikeren Frederik Leroux og pianisten og pumpeorganisten Marta Warelis blitt håndplukka. Alle belgierne er ukjente størrelser for meg, men viser at også i Belgia er det mye ungt og spennende på gang.

Douglas har skrevet musikk som henter inspirasjon fra gammel samtidsmusikk, fra jazz, fra rock og ganske mange andre kilder også. Bibelske tekster, “Mercy, Mercy Me” av Marvin Gaye og en tekst av Douglas sjøl er fundamentet for noen av låtene, men de fleste er instrumentale.

Av pandemiårsaker var det umulig for musikerne å møtes i studio. Den nye, alvorlige situasjonen rundt oss alle førte til at disse ikke-religiøse sangene skulle bli “religiøse” sanger for alle involverte og i løpet av et og et halvt år strømma bidragene inn fra både Belgia og USA i nært samarbeid med komponist Douglas. De som mener de kan høre og kjenne på at dette ikke er gjort samtidig i et studio, tror jeg enkelt og greit ikke på.

Instrumenteringa tilsier at dette låter annerledes. Når så låtene er flotte og solistene spennende, så har dette blitt nok et strålende kapittel i Dave Douglas sin allerede svært imponerende katalog.

Jon Balke viderefører sitt fantastiske Siwan-univers på et vis som bare han kunne ha unnfanga og realisert.

Jeg har vært så heldig og fått følge Jon Balke (66) sin karriere mer eller mindre helt fra starten. Han har både imponert, overraska og fascinert meg på alle sine stoppesteder – han har enkelt og greit ikke evnen til å stivne, han er alltid på vei.

Jeg kunne ha ramsa opp alle de fantastiske stasjonene Balke har vært innom, men overlater det til hver enkelt å sjekke ut – jeg kan uansett love at det finnes mye tidløs musikk i kjølvannet til Jon Balke.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Siwan-prosjektet eller bandet til Balke kom til etter invasjonen av Irak i 2003. Som Balke sier så dreier Siwan seg om sameksistens i motsetning til kulturell og religiøs konfrontasjon og aggresjon. Ytterst tragisk og tankevekkende er det da at Siwans tredje vitnebyrd kommer akkurat når en ny krig raser rundt oss. “Hafla” forteller oss så tydelig som vel mulig at slike kulturelle og musikalske møter på tvers av mangt og mye trengs i større grad enn noensinne.

Med utgangspunkt i arabiske tekster fra 1000-tallet, som blir sunget både på arabisk, spansk og engelsk, ikke minst av den strålende algeriske vokalisten Mona Boutchebak, blir vi tatt med en unik ekskursjon nok en gang. Komponisten Balke har noe ytterst sjeldent og unikt å bringe til torgs nok en gang med inspirasjon fra en rekke musikalske tradisjoner som han setter sammen til noe som er så veldig balkesk.

Med musikere fra Iran, Algerie, Tyrkia, USA og Europa og det fantastiske strykeensemblet Barokksolistene under ledelse av Bjarte Eike, har Balke skapt et musikalsk univers ulikt alt annet som har vederfaret mitt, og de fleste andres, sinn vil jeg tro.

Dette er musikk så vakker, så inderlig og så unik at det hjertet som er uberørt av det har en jobb å gjøre. Om dette er musikk som vil kunne nå inn hos Putin og hans likesinnede er jeg ikke sikker på, men det hadde uansett vært verdt et forsøk. Dette er nemlig fredsskapende musikk for sinn som vil fred.