Jeg trodde jeg visste hvor jeg hadde den framifrå tangentøren Daniel Formo, men har nå skjønt at jeg må revidere oppfatninga mi kraftig. Ingenting er hyggeligere enn det.

Jeg har hatt gleden av å følge Daniel Formo (45) de seineste par tiåra i settinger som Ola Kvernbergs Steamdome, i orgeltrioen Sold! og sammen med sin partner in crime på de fleste områder, Heidi Skjerve. Nå møter han opp mutters aleine – en sannhet med flere slags modifikasjoner – med et doktorgradsprosjekt som er så annerledes enn det meste eders sinn har blitt utsatt for tidligere, at det bare er å åpne opp alle sanser.

Tale og musikk

Formo har samarbeida med en rekke musikere, inkludert vokalister som Sidsel Endresen. Denne delen av Formo, som altså har ført til et doktorgradsprosjekt ved NTNU, har vært basert på dialoger og her har han tatt det et steg, eller rettere sagt mange steg, videre. Improvisert samspill og samtale har ført til en djupere erkjennelse og utforskning av de musikalske sidene ved talespråket – og her finnes det uante antall varianter. Det kan være den sinte, den humoristiske, den høytidelige, det kan være babyspråket – og mye, mye annet.

Opptak av tale

Alle komposisjonene er basert på en eller annen form for tale. Det har ført til et lydbilde ingen av oss har opplevd tidligere. Til å skape dette lyduniverset har Formo utvikla en egen programvare som er kobla til et omfangsrikt elektro-akustisk oppsett av dippedutter og instrumenter som kan analysere og orkestrere ut tale til musikk i sanntid.

Jeg er absolutt ikke sikker på hvordan dette skjer, men jeg er hundre prosent sikker på at det fascinerer meg voldsomt og ført til at jeg sitter ytterst på stolsetet her på hytta på andre sida av Tellus for å få med meg alle detaljene. Om noen tror dette er lett tilgjengelig musikk, så tar de grundig feil. Om noen vil gi seg sjøl ei utfordring eller ti, så har de kommet helt rett.

PS Hva mine thai-naboer mener om denne musikken, har jeg ikke tenkt å finne ut!

Av og til er det slik at kropp, sjel og sinn har godt av påfyll av en type det nesten ingen visste noe om. Komponist Henrik Ødegaard og det estiske koret Vox Clamantis byr oss på alt dette.

Henrik Ødegaard og VOX Clamantis sørger for sjelefred.

Det er veldig mye jeg kan veldig lite om. Gregoriansk sang og musikk hører hjemme i den kategorien. Møtene med The Hilliard Ensemble og Trio Mediæval har så avgjort gjort sitt for å bøte på dette store, svarte hullet i min dannelse og samtidig sørga for en stor fascinasjon for dette mangfoldige uttrykket. Nå sørger altså Henrik Ødegaard, som tilhører den strålende 1955-generasjonen, og det framifrå ca 15 manns/kvinners koret Vox Clamantis for nytt og herlig påfyll.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

ECM New Series

En av de viktigste årsakene til at jeg har blitt tiltrukket av Ødegaard/Vox Clamantis er at utgivelsen befinner seg på ECM New Series – underlabelen som har klassisk- og samtidsmusikk på menyen. Jeg “vet” at det er solid kvalitet på det som slipper gjennom nåløyet der nede i München og denne utgivelsen er så avgjort ikke noe unntak.

Ukjente størrelser

Jeg bryter sammen om ikke i krampegråt, så i alle fall i lett hulken, og innrømmer at både komponist Ødegaard og koret Vox Clamantis er nye bekjentskaper for meg.

Ødegaard har skrevet denne urvakre musikken med et sterkt religiøst tekstmessig fundament gjennom flere år og for flere kor – både norske og altså som her, Vox Clamatis fra Estland.

Hovedverket “Meditations over St. Mary Magdalene´s Feast in Nidaros” blei skrevet i 2017 for det norske kvinnekoret Schola Sanctæ Sunnivæ og det estiske blandakoret Vox Clamantis. Her er det altså det estiske koret som tolker verket som består av åtte satser, samt en rekke andre komposisjoner, på et så vakkert og inderlig vis at den store ro får alle muligheter til å innfinne seg.

Innspillinga er gjort i St. Nicholas domen i den estiske byen Haapsalu og akustikken er av det guddommelige (sic….) slaget. Det er mulig dette kan karakteriseres som religiøs musikk, men jeg er altså et levende bevis på at den går noe så voldsomt hjem hos ateister også.

Henrik Ødegaard og Vox Clamantis har enkelt og greit bydd meg på musikalsk sjelefred.

For tre år siden stifta jeg for første gang bekjentskap med trioen Østerlide. Da sjøsatte de musikk med si debutplate der de med den største respekt videreførte mange hundre år gammel tradisjonsmusikk på et herlig vis. Det fortsetter de med på oppfølgeren.

Østerlide består fortsatt av Andreas Haddeland på gitarer og rubab – hva nå enn det er, Ulrik Ibsen Thorsrud på perkusjon og Liv Ulvik på vokal. Som bildet av trioen forteller oss så er det en fargerik kohort vi har med å gjøre og slik låter da også musikken.

Tradisjon og nåtid
Ulvik er en folkesanger som åpenbart har hele middelaldertradisjonen innabords. Via den målbærer hun bloddryppende historier, fortellinger om gjenferd og kjærleik og himmellengsel. Det gjør hun på et ekte, inderlig og troverdig vis.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Når hun så på disse sju låtene har fått reisefølge av Haddeland og Ibsen Thorsrud, begge med solid jazzbakgrunn, men samtidig med stor respekt for tradisjonen Ulvik bringer til torgs, så har “Kilden” blitt en flott fusjon mellom musikk som har utvikla seg gjennom flere hundre år og impulser fra blues, jazz og verdensmusikk.

Noe for seg sjøl
Lydbildet Østerlide har fortsatt å utvikle er av det originale og fascinerende slaget. Jeg vet ikke om noe eller noen som låter slik de gjør og “Kilden” har blitt en flott forlengelse av debuten for tre år siden.

Saksofonisten, komponisten og orkesterlederen Marius Neset gir oss her nok en bekreftelse på at han befinner seg helt der oppe i alle de tre nevnte posisjonene.

Marius Neset sammen med London Sinfonietta – makeløst.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Det begynner å nærme seg 15 år siden jeg introduserte Marius Neset (38) for Arild Andersen i Alexandraparken i Molde. Jeg mente bestemt at Andersen burde sjekke ut det sjeldne talentet fra Os ved Bergen og at de måtte spille sammen en dag. Det har heldigvis skjedd og sjølsagt med bortimot magisk resultat i Andersens seineste kvartett med Håkon Mjåset Johansen og Helge Lien.

Steg for steg

Neset, som tok den noe uvanlige utdanningsveien og stakk til København rett etter videregående, var av den grunn ganske ukjent her hjemme til for godt og vel ti år siden. Så begynte ting å skje i ganske så rask rekkefølge og det med god grunn. Han flytta hjem til Norge og ikke minst gjennom bestillingsverket “Lion” som han gjorde sammen med Trondheim Jazzorkester i Molde i 2012, begynte den musikalske snøballen virkelig å rulle. Stadig flere verden rundt fikk ørene opp for hvem han var og hva Marius Neset stod for. Det er ikke småtterier.

Bestillingsoppdragene har stått i kø både her hjemme og utenlands og “Geyser” er hans tredje verk som involverer ingen ringere enn London Sinfonietta. Dette 19 manns/kvinners store ensemblet regnes for å være blant verdens ledende klassiske symfoniske “band” og det å få tre henvendelser derfra, sier faktisk det aller meste om hvilken anseelse Neset nyter.

Sjølvaste BBC Proms og sjølvaste Royal Albert Hall

BBC Proms blir av mange sett på som en av verdens mest velrenommerte klassiske festivaler og det å delta der og i ærverdige Royal Albert Hall, ja da har du klatra høyt opp på pallen.

Her får vi bli med på premieren den 3. september i fjor og verket, som varer i godt og vel en time, er en så solid bekreftelse på nivået Neset befinner seg på som vel tenkelig. Han har skrevet et svært krevende verk både melodisk og ikke minst rytmisk – et verk som skulle være kun lyst og optimistisk etter pandemien mange hadde kommet seg gjennom. Russlands invasjon av Ukraina gjorde at Neset følte at han måtte skrive om deler av verket, men lyset og håpet er så avgjort fortsatt til stede.

To band

Sammen med London Sinfonietta er også Nesets jazzmedsammensvorne: svensk/dansk/norske Anton Eger på trommer og perkusjon, og engelskmennene Conor Chaplin på bass, Jim Hart på vibrafon, marimba og perkusjon og Ivo Neame på piano. Et killer band, som det heter der borte på balløya. Neset trakterer sjøl både tenor- og sopransaksofon og perkusjon. Og for en saksofonist han har utvikla seg til å bli! Lovende-tilstanden er tilbakelagt for ei god stund siden. Nå befinner han seg der oppe i det aller øverste sjiktet på verdensbasis – han er enkelt og greit en retningsgiver.

Marius Neset legger lista høyere for hver gang han stiller til start. Med “Geyser” befinner den seg på rekordhøyde.

Om det var mulig å se det i stjernene vet jeg ikke, men at det skulle bli et duosamarbeid mellom Mari Boine og Jens Christian Bugge Wesseltoft hørtes bare så riktig ut. For en opplevelse det har blitt.

Da Boine og Bugge Wesseltoft stod sammen på scena sammen for første gang sammen med Jan Garbarek i Molde i 1990 på den legendariske “Molde Canticle”-konserten, så skal jeg ikke påstå at jeg “visste” at de to hadde stemmer som var skapt for hverandre – at de måtte møtes igjen. Det tror jeg neppe de visste sjøl heller, men etter hvert har det heldigvis vokst frem en erkjennelse av at det måtte skje.

Møte av unik karakter

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Vi vet jo hvilke unike kvaliteter de to er i besittelse av hver for seg. Siden vakre dagen i like vakre Molde har de to vokst og vokst og etter hvert fremstått som viktige og unike stemmer på verdensscena. Det har de gjort i utallige konstellasjoner og men dybde og inderlighet i uttrykkene sine som besøker det innerste i oss.

Sammen for musikken

Mari Boine har på musikkens vegne, aldri vært av den beskjedne typen. Slik oppstod blant annet kontakten med Garbarek – “jeg bare ringte til han og lurte på om han ville høre på musikken min” og slik var det også denne gangen, sjøl om hun og Bugge Wesseltoft kjente hverandre en del bedre enn da Boine slo på tråden til Garbarek på slutten av 80-tallet. Jens Christian var i alle fall ikke vanskelig å be og med fasiten i høyttalerne er det veldig lett å forstå hvorfor.

Ekte og inderlig

Med ei blanding av egne og andres tekster, som er oversatt til engelsk i tekstheftet, og en låt på engelsk, forteller en trygg Boine på et skjørt, ekte og gjennomsiktig vis oss om kjærlighet, skjørhet, urettferdighet, kamp, stolthet og verdighet.

Mesteparten av musikken har hun også unnfanga og Bugges – jeg vet faktisk at han blir kalt det – måte å omfavne og fargelegge stemma og uttrykket hennes ved hjelp av piano, elektronikk og perkusjon, er intet et mesterstykke i lyttende og følsom musisering.

“Amame”, som betyr så ikke vi to, er et møte mellom to fantastiske og lyttende stemmer som kler hverandre bortimot til perfeksjon. Dette er musikk så flott, unik og så tidløs som vel tenkelig.

PS Hvorfor Jens Christian Bugge Wesseltoft ikke har fått være med å pryde coveret, synes jeg er en smule underlig.

Den brasilianske låtskriveren og vokalisten Ivan Lins har vært mitt på mi favorittliste i mange, mange år. Dette møtet med Lins, gjester, lite band og symfoniorkester er nok en bekreftelse på hvorfor.

Allerede på 70-tallet blei Ivan Lins (78) løfta fram som den neste store etter Antonio Carlos Jobim i Brasil. Nå, 600 sanger og et 50-talls album seinere, er det ikke mye tvil om at han er den store forlengeren av det Jobim mer eller mindre starta.

Først Brasil

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Sjølsagt var det på hjemmebane at Lins blei et stort navn først. Som med en hel del andre så oppdaga Q, bedre kjent som Quincy Jones, talentet og potensialet rundt 1980 og fra da av har store deler av Tellus også oppdaga Lins´ storhet. Han skriver altså så usedvanlig vakre melodier med røtter i samba, andre brasilianske herligheter og jazz og alltid med sitt helt spesielle særpreg, og når han så tolker stort sett andres tekster med sin milde, følsomme stemme slik bare han kan, så blir det alltid høytid i heimen når Lins melder seg.

Ny dimensjon

Lins er altså ei superstjerne som absolutt ikke har begynt å trappe ned. Han bor halve året i Rio og halve året i Lisboa og turnerer en hel del. Da tilbudet kom fra sjefen for det mer enn oppegående plateselskapet Resonance Records, George Klabin, om å gjøre ei innspilling som involverte symfoniorkester, så var det ikke nei i Lins´munn.

De to blei enige om elleve mer eller mindre kjente Lins-låter – han har jo en del å velge blant – og først blei kompet, bestående av gitaristen Leo Amuedo fra Uruguay, sjefen Josh Nelson på piano, den cubanske bassisten Carlitos del Puerto og den brasilianske trommeslageren Mauricio Zottarelli spilt inn i Los Angeles, så blei vokalen lagt på seinere. Stort sett er det altså Lins som synger, men gjestene Dianne Reeves, Jane Monheit, det nye talentet Tawanda på vokal og trompeter Randy Brecker på ett spor hver, sørger for ytterligere vakkert krydder.

Når så arrangementene til tysk-amerikanske Kuno Schmid blir tatt vare på på aller beste vis av Tblisi Symphony Orchestra i Georgia og alt sammen miksa med empati av Klabin, så har dette blitt nok et møte av det minneverdige slaget med en av mine store favoritter, Ivan Lins.

Den norske improduoen kÖök har invitert med seg tre langt framskredne gjester til å markere at det er ti år siden de platedebuterte. Det har det blitt en herlig improfest av.

Album nummer fem på ti år fortjener virkelig en festmarkering fra gitarduoen Jørn Erik Ahlsen Alkanger og Stian Larsen. De har kompromissløst kjørt løpet mer eller mindre fra da de møtte hverandre i 2011 og raskt skjønte at de hadde noe å si hverandre – og oss. Noe unikt noe.

Duo i stor grad

Etter at de begynte ferden fram mot hvem de skulle bli, så var det først som kvartett sammen med to trommeslagere. Raskt fant de ut at både kunstnerisk og praktisk så var duoformatet det de ville fortsette forskningsferden i og med. Det har ført til flere spennende visittkort både gjort live og i studio. Formatet har de absolutt ikke gitt slipp på og heller ikke viljen og evnen til å forske i frie og åpne landskap med et lydunivers til disposisjon som de er fullstendig aleine om.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Gjester

Når de så har invitert med seg den mer enn lovende trompeteren og elektronikeren Marius Gjersø og de to “veteranene” Per Oddvar Johansen på trommer og Morten Qvenild på piano og synther, og det viser seg at de tre er på samme kreative bølgelengde som kÖök-gutta – köök betyr forresten kjøkken på estisk, men det vet vel alle, så har disse vel 43 minuttene blitt en spenningsreise som det er intet mindre enn herlig å bli med på.

To ekskursjoner

Lp-en byr på to utflukter som begge er på vel 20 minutter. Det betyr at alle får godt med rom og plass samtidig som kollektivet også får utfolde seg. Til sammen har det blitt en solid bekreftelse på at kÖök anno 2023 er et laboratorium det er veldig spennende å oppholde seg i og oppholde seg sammen med.

Den italiensk-portugisiske trioen HIIT byr på spennende toneganger og lydlandskap som setter tankene i gang.

Jeg har en mistanke om at det ikke er plagsomt mange hender som går i været hvis spørsmålet er om man kjenner til de to italienerne Simone Quatrana (piano) og Andrea Grossi (bass) og den portugisiske trommeslageren og perkusjonisten Pedro Melo Alves. Den ene hånda mi blei også værende igjen i lavere luftlag.

Tiltro

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Med stor tiltro til det portugisiske plateseslkapet Clean Feed Records, et kvalitet- og kvantitetsselskap som også gir ut en rekke norske artister og band, “vet” jeg at det som kommer i postkassa fra Lisboa-traktene nesten uten unntak er av det spennende slaget. Denne trioen er så avgjort ikke noe unntak.

Sjef?

Noe forteller meg at her er det demokratiske spilleregler som gjelder. Det vil si at alle tre har like stor innvirkning på hvordan musikken skal låte og hvilken vei den skal ta. De 14 “låtene” er fritt improviserte strekk med masse dynamikk, energi, lyrikk, og frie rammer, men også masse melodikk i seg.

Vi har med tre meget dyktige instrumentalister å gjøre som har hele den europeiske frijazztradisjonen innabords. Den skuer både bakover og er samtidig veldig inne i hvor denne tradisjonen har bevegd seg i dag.

Samtaler

Her føres det flotte og inderlige samtaler der lytteegenskapene er helt avgjørende. Det er enkelt og greit veldig givende å bli invitert inn i disse landskapene og la tankene få flyte fritt.

Den dansk/sør-koreanske pianisten Jakob Park har alliert med seg særdeles langt framskredne medsammensvorne for at vi skal vi få ei musikalsk hyggestund. Det har vi da også fått.

Sjøl om Park har fire album på samvittigheten fra før, så skulle det altså det norsk-japanske selskapet Arc Recordings til for at jeg skulle få ørene opp for hvem og hva Jakob Park står for.

Japansk marked

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Musikken, som er ti låter som Park har komponert, er på sett og vis retta inn mot det japanske jazzmarkedet. Det er et marked som både er veldig begeistra fort et melodisk uttrykk gjerne ispedd en dose eller to med skandinavisk melankoli. Begge deler sørger Park & Co for at japanerne, men også vi i denne delen av Tellus kan glede oss over både når høstmørket senker seg og gjerne andre deler av året også.

Kompet sitt

Når den utmerkede melodikeren Park har invitert med bassisten Jesper Bodilsen og trommeslageren Morten Lund – to av Margrethes aller beste menn i faget -, så vet vi at det vil swinge og groove fra start til mål. De store utfordringene blir vi spart for – her er det uforfalska musikalsk hygge som som står på menyen.

Fine gjester

Park har også å tilsette triomåltidet litt ekstra krydder og saksofonisten Nicolai Schultz og vokalisten Clara Vuust sørger for akkurat det på noen av låtene.

Dette er vakker og tidløs musikk som ikke er egna til å provosere på noe som helst slags vis. Her skal det hygges og spres musikalsk varme og det gjør Jakob Park & Co på et inderlig vis.