Den danske tenorsaksofonisten Andreas Toftemark har jeg møtt i det hippe bandet A Plane to Catchog med sin egen kvartett. Nå dukker han opp i sistnevnte univers – et tidløst sådan.

Andreas Toftemark (32) har rukket mye i sine relativt få år her på Tellus. Han debuterte under eget navn for to år siden med «A New York Flight» – inspirert av jazzhovedstaden han hadde bodd i en periode. Han har også tilbragt tid i både Paris og Nederland, men er nå hovedsakelig å finne hjemme i Danmark.

Tradisjonen

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Gjennom både sine utenlandsopphold og sikkert gjennom arva som har oppstått etter at en rekke av jazzens storheter har bodd i og inspirert det danske jazzmiljøet, så har Toftemark gjennom sine åtte komposisjoner her vist oss hva som er viktig i hans musikkanskuelse.

Det amerikanske 60-talls hardbop-uttrykket og ikke minst inspirasjonen fra den melodiske John Coltrane er viktige ingredienser i Toftemarks musikalske DNA. Det har ført til vakker, melodisk og hardtswingende musikk som aldri kommer til å gå ut på dato.

Sjelsfrender

Med pianisten Calle Brickman, bassisten Matthias Petri – ny siden debuten og trommeslageren Andreas Svendsen, har Toftemark funnet det perfekte reisefølget for å skape disse musikalske landskapene.

Valget av engelskmannen og trompeteren Gerard Presencer, en av de aller beste i dette faget her i Europa i alle fall, som gjest på seks av de åtte spora, er av typen korrekt for å si det mildt. Presencer og Toftemark danner et perfekt og svært så tidsriktig frontledd.

For de som har fulgt dansk ei stund, så føyer Andreas Toftemark og hans tidløse og hardtswingende musikk, med låter i alt fra ballade til heftige tempi, seg inn i en fantastisk fin og tidløs tradisjon. Både danskene og alle vi andre kommer til å få mye å glede oss over fra Toftemark i tiåra som kommer.

Vokalisten og låtskriveren Line Dybedal er et nytt bekjentskap for meg. Nå har hun uansett kommet veldig hjem på alle slags vis.

Det aller meste vet jeg altså ingenting om. Line Dybedal (35) hørte så definitivt hjemme i den kategorien helt til denne plata inntok heimen for ei god stund siden. Den har altså gått gjennom en solid marineringsperiode og den har Dybedal og musikken hennes tålt godt.

Hjem igjen

Etter å har reist fra Nordfjord til Bergen for å bli rockestjerne, så har Dybedal nå gått motstrøms og flytta hjem til Selje igjen. Der er det mye som tyder på at hun trives og på sin uforfalska nordfjordsdialekt forteller hun oss hvor stor pris hun setter på røttene sine der ute ved det værharde Stadhavet.

Visepop

Dybedal er en fin historieforteller og med sin fine, lyse stemme formidler hun stemninger på et inderlig vis. Låtene er også helt ok, men ikke spesielt minneverdige – det er ikke alle som setter evige spor, skal jeg være ærlig.

Med et fint band, blant annet med jazzgitaristen Mathias Marstrander, skaper Dybedal & Co vakre og ofte drømmeliknende lydbilder det er godt å synke ned i i turbulente tider.

Line Dybedal har så avgjort kommet hjem og det er veldig hyggelig å komme på besøk til henne også.

Det har tatt si tid, men nå har jeg endelig fått ørene opp for Robert Glapser. Det takka være en nyutgivelse og for første gang på vinyl.

Det er jo ingen hemmelighet at Blue Note sitter på ei skattkiste av unikt materiale som strekker seg helt tilbake til 1940-tallet. Selskapet, og Universal Music, har vært flinke til å forvalte skatten også og har støtt og stadig fora oss med nyutgivelser av “glemt” gull. Nå er de i gang med en ny serie, som har sine røtter i vårt eget årtusen.

Blue Note Classic Vinyl Edition

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Denne gangen har Blue Note-sjef Don Was & Co sett på sin nære historie og en av skivene som har blitt funnet verdig til å bli med på denne runden, og altså på vinyl for første gang – dobbelt LP også for sikkerhets skyld, er Robert Glasper (45) sin “In My Element” fra 2007.

Glasper, med sin unike bakgrunn fra det hippe og veldig mangefasetterte miljøet i Houston rundt årtusenskiftet der jazz, gospel, hip hop, rnb og andre herligheter gikk opp i en større enhet, er en pianist, komponist og visjonær som har gått sine egne veier med alt dette i bagasjen.

Triojazz med nogo attåt

Her møter vi altså den knapt 30 år gamle Glasper i en forrykende triosetting sammen med bassisten Vicente Archer og trommeslageren Damion Reid. Jovisst er det jazzpianisten Glasper, sterkt influert av sin mentor Mulgrew Miller – som også har fått ei låt tilegna seg, vi møter, men her er det også kraftige impulser fra andre samarbeidspartnere som Q-Tip og en medley med beats fra den store avdøde hip hop-produsenten J Dilla. Når alt dette blir miksa med låter av Herbie Hancock, Radiohead-akkorder og Sam Rivers´ “Beatrice”, så er det lett å legge sammen at her får Robert Glasper vist seg frem i full bredde.

På Blue Note Classic Vinyl Edition er det mye å glede seg til i tida som kommer.

Multiinstrumentalisten Magnus Wiik har jeg truffet på og blitt begeistra for i en rekke konstellasjoner de siste åra. Ganske mye forteller meg at trioen Open String Department uansett er hjertebarnet.

Magnus Wiik (38), opprinnelig fra Trondheim, men bosatt i Rauland – midt i folkemusikkhjertet, er en høyst unik musikant med ei spesiell rute frem til hvem han har blitt som musikant.

Etter å ha falt i gitargryta som unge mann, var veien til jazzlinja i hjembyen kort. Wiik har etter det lagt veien innom Norges Musikkhøgskole etter at fascinasjonen for ymse folkemusikkuttrykk blei vekka. Og det er i disse skjæringspunkta vi finner han og vennene hans her.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Flotte skjæringspunkt

Med denne solide og ganske så unike bagasjen inviterer Wiik & Co oss inn i et herlig, friskt og livsbejaende landskap der bluegrass møter jazz og sikkert krydres med en hel rekke andre ingredienser også.

Wiik har skrevet all musikken og de to tekstene som blir nydelig framført og tolka av Selma French, som mange kanskje kjenner best som fiolinist. Om det skulle være noen tvil: hun synger praktfullt også.

Empatiske herrer

Wiik, som stort sett trakterer banjo, mandolin og dobro underveis pluss gitar på ei låt, har fortsatt med seg det empatiske reisefølget Espen Bjarnar Gjermo på gitar pluss mandolin på ett spor og Aksel Jensen på bass. En utmerka liten trupp.

Her ligger spillegleden og empatien utenpå i tjukke lag og Open String Department byr enkelt og greit på virtuos, livskraftig, annerledes og tidløs musikk i et eget landskap.

Her er det bare å takke for påfyllet.

Den amerikanske pedal steeel-innovatøren Susan Alcorn har gjennom samarbeidet med chilenske Septeto del Sur skapt noe nytt og unikt.

De seineste åra har jeg fått stadig nye prov på hvilken unik musikant pedal steel-gitaristen Susan Alcorn (70) er. Med sitt fysiske og musikalske utgangspunkt i Texas var det countrymusikken som tiltalte henne fra starten og sikkert for hennes valg av instrument også, men Alcorn har definitivt utvida spekteret kraftig etter hvert

Stor bredde

Klassisk musikk, samtidsmusikk, moderne jazz, impro og verdensmusikk er noen av arenaene Alcorn har vært med å bidra på og uten unntak har hun vært med å sette sitt eget bumerke uansett hvilken setting det har vært snakk om.

Til Chile

De to siste tiåra har Alcorn besøkt Chile ved en rekke anledninger. Der har hun blitt stadig mer opptatt av landets kultur, historie og musikk. Ikke minst har det som skjedde da landet kom under åket med Augusto Pinochet i spissen mellom 1973 og 1990 satt voldsomme spor og løfter hun da også frem med denne musikken.

Fra Victor Jara til Septeto del Sur

Alcorn har skrevet all musikken bortsett fra Victor Jaras «El Derecho de Vivir en Paz», som blir sunget bandets bassist Amanda Irarrazabal. Når hun så har alliert seg med det fremragende chilenske bandet Septeto del Sur som består av både folkemusikere og jazzmusikere, så har hun og de skapt et univers som fusjonerer chilensk tradisjonsmusikk, frijazz og noe midt i mellom på et vis jeg i alle fall aldri har hørt maken til tidligere.

Susan Alcorn slutter aldri å overraske med sin musikktilnærmelse, sitt musikalske uttrykk og sin originalitet.

Karl Seglem er en musiker, komponist og visjonær jeg har den største respekt for. Med “Mytevegar” har han skapt sitt største verk – et verk som vil bli stående lenge. Svært lenge.

Jeg har hatt gleden av å følge Karl Seglem (62) i store deler av hans karriere. Uten stans har han fortalt og vis oss hvilken kompromissløs, søkende og originale artist og kunstner han er. Som alle karrierer så har det vært variasjon i hva vi har blitt servert, men nå har altså Seglem nådd sitt absolutt høydepunkt.

Konseptalbum

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Det er mulig konseptalbum er et forslitt uttrykk, men uansett er det sjelden det har passa bedre enn i forbindelse med utgivelsen av dobbeltalbumet “Mytevegar” – myth, path, hope på fremmedlandsk.

Seglem forteller oss både gjennom ord og toner at han er en kunstner som bryr seg – dette er ikke noe som er påtatt, detter er EKTE. Jovisst er det ei tydelig videreføring av hva Seglem har drevet på med gjennom hele si karriere, men her fullender han prosjektet på mange vis.

Naturen og folkemusikken

Dikta Seglem skriv, og i stor grad resiterer sjøl, handler nok en gang om hans redsel for naturen og for miljøet vi er i ferd med å ødelegge. Verken Seglem eller jeg er så naiv at vi tror våre ord kan redde verden, men det er uansett lov å håpe at alle bidrag hjelper og noe forteller meg at Seglem ikke har noen som helst intensjon om å gi seg med dette korstoget.

Seglems unike jazzmusikk med røtter i norsk og annen folkemusikk, er stadig mer fascinerende. Her har han samla et herlig kremlag far en rekke deler av sin mangslungne ferd gjennom musikkens kronglete jungel, og sammen skaper de et lydlandlandskap og et univers ulikt alt annet.

Det er enkelt og greit ingen og ingenting som likner på det Karl Seglem har å bringe til torgs anno “Mytevegar”. Det er ikke så veldig mange som har slikt på cv-en sin.

Musikkens Jon Fosse – ja, de er gode venner – fortjener også en stor pris.

Vokalisten og låtskriveren Hannah Svensson viser seg skikkelig frem for undertegnede med “The Other Way Around”. Det var på høy tid.

Bortsett fra fjorårets juleplate “Snowflakes in December”, er dette mitt første møte med Hannah Svensson (37) og hennes musikalske univers. Med sin sin mjuke og varme stemme smyger hun seg innpå deg og smører øregangene på et herlig vis.

Jazzfamilie

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Svensson har jeg en sterk mistanke om at falt i jazzgryta usedvanlig tidlig. Faren hennes, den fremragende gitaristen Ewan Svensson, har sikkert introdusert sin datter for mangt og mye i oppveksten og han gjør også en strålende jobb på denne skiva. Her er det ikke plagsomt med generasjonsmotsetninger, for å si det sånn.

Når Hannah så er gift med den langt framskredne pianisten Jan Lundgren, som også bidrar på et flott vis sjølsagt, så sier det sjøl at mye har handla og handler om jazz i Svenssons liv.

Trommeslageren Zoltan Csörsz og bassisten Matz Nilsson sørger for at det swinger på et fint vis sammen med “familien” Svensson.

Tøffe tak

Svensson som har skrevet alle tekstene og all musikken, bortsett fra Bob Dylans “It´s All Over Now Baby Blue”, legger ikke skjul på at mye av tekstmaterialet er unnfanga i en periode av livet hennes som ikke var så enkel. Det gjør at vi kommer ganske så nært innpå henne og hun har greid å se lyset i stadig større grad. Dessuten er låtene i veldig stor grad varme, lette, melodiske og livsbejaende.

Triumviratet

I Norge har vi Silje Nergaard i dette landskapet. Danmark har Cæcilie Norby og nå har Sverige fått Hannah Svensson. Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Det å finne sin egen stemme er det improviserende musikere er på jakt etter hele livet. Perkusjonisten Ingar Zach har så avgjort funnet sin.

Jeg har hatt gleden av å være med på mange deler av Ingar Zach (52) si karriere. Den har uten unntak vært spennende, annerledes og totalt unik. Vi snakker enkelt og greit om en kompromissløs kunstner – en voldsom hedersbetegnelse i mi bok.

For seg sjøl

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Jeg har hatt fornøyelsen av å møte Zach i band som Dans les Arbres og Huntsville, men etter at han flytta til Spania for en del år siden – hvor jeg tror han fortsatt har base – så er det mye som soloartist han har stilt til start.

Unikt oppsett

Med det spanske “nasjonalinstrumentet” gran cassa – spilt på liggende – kassa altså – med vibrerende høyttalere, skarptromme og timpani, skaper Zach nok en gang totalt unike lydunivers.

Noe er rytmisk spennende og heftig så det holder, noe er impulser som leder til puls. Noe bygges opp til noe meningsfullt, for så å oppløses – av og til organisk, av og til plutselig.

Hvordan det er og ikke er, så er det Ingar Zachs unike bumerke på dette visittkortet fra han nok en gang så tydelig og høyst personlig som vi er blitt vant med at han frister oss med – hver gang.

Den sør-koreanske vokalisten Sunny Kim, den armenske pianisten Vardan Ovsepian og den amerikanske gitaristen Ben Monder tar oss med til hittil ukjente steder.

Uansett hvor vi spør i jazzverdenen så er det vel neppe så mange som kjenner til Sunny Kim eller Vardan Ovsepian. Ben Monder derimot har fortalt oss ved en rekke anledninger hvilken gitaristisk gigant han er og han fikk ekstra stor oppmerksomhet da han bidro på David Bowies siste album, “Blackstar”.

Tilfeldigheter

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Musikkens veier er som kjent uransakelige, men de tre har av forskjellige årsaker møtt hverandre i ymse settinger. Kim studerte i Boston, men Ovsepian er bosatt i Los Angeles og Monder er født, oppvokst og bosatt i New York. Nå har Kim, etter å ha bodd i New York og spilt med Monder der, bosatt seg i Melbourne, Australia.

Der møtte hun også Ovsepian i forbindelse med undervisningsjobbing og ideen om denne trioen blei raskt unnfanga.

Betydning av stillhet

Utgangspunktet for musikken er hva stillheten kan føre til. I dette tilfellet er det ti unike komposisjoner der alle i større eller mindre grad er involvert på skrivesida. Ordløs vokal, en Rumi-tekst og et William Blake-dikt er tonesatt på et høyst personlig og annerledes vis.

De tre framstår som usedvanlige lyttere som vil hverandre, tekstene, musikken og oss vel. Det har de lykkes med på et usedvanlig vis.

For vel to år siden møtte jeg det unge norske bandet Laupsa Lokomotiv for første gang. Jeg lot meg fascinere den gangen og det fortsetter jeg med på oppfølgeren også.

Bassist, komponist, sanger, plystrer – tror jeg – og bandleder Vetle Aakre Laupsa fra Fredrikstad har altså rukket veldig mye mer enn å bli anstendige 27 år.

Etter å ha lagt bak seg solid jazzutdanning fra både universitetet i Stavanger og på Musikkhøgskolen i Oslo, er han nå engasjert på det sistnevnte stedet.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Andrerunden

Noe, eller ganske mye faktisk, sier meg at uansett hva unge Laupsa holder på med, så har bandet hans, Laupsa Lokomotiv, en solid førsteplass på prioriteringslista.

Debuten “Reach”, som altså hørte og så dagens lys i 2021, fortalte meg umiddelbart at her hadde vi med en musikant og et band å gjøre med retning og bekreftelsen har altså ikke latt vente for lenge på seg.

Stabil besetning

Med Olav Andreas Abildgaard på trommer, Joscha Anders Ernst på saksofon, Kristian Enkerud Lien på gitar, Øyvind Mathisen på trompet og Reidun Ottersen på trombone og vokal, så er det kun sistnevnte som er ny siden debuten. Ottersen viser seg forresten svært fordelaktig frem ved flere anledninger – også som scatter.

Inspirasjonskilder

Når Laupsa nevner Charles Mingus, Brian Blade´s Fellowship og Hanna Paulsberg Concept som forbilder, så er det mulig å skjønne i hvilken lei dette bærer.

Vi snakker melodisk, hardtswingende musikk det groover av og som er av den tidløse sorten, men som har i det i seg at den kan ta seg og oss ned også. Når så Laupsa avslutter med en bass/vokal-versjon av “Danny Boy”, visstnok ei låt som har fulgt han hele livet, så får vi en morsom overraskelse til slutt også – sjøl om Laupsa neppe har noe i verken Stjernekamp eller The Voice å gjøre.

Jeg gleder meg allerede til den vanskelige tredjerunden.