Tor Hammerø

Den finske pianisten Joona Toivanen forteller oss med “Gravity” at han
har vokst til å bli en svært uttrykksfull og varm musiker og
komponist.

Min kjennskap til Joona Toivanen (43) er av det begrensa slaget. Så
vidt jeg kan huske har jeg kun hørt han som sidemann sammen med den
svenske fløytisten Anders Hagberg. Møtet med hans trio, som har
eksistert siden 1997, forteller meg at det var på høy tid at
bekjentskapet blei betydelig utvida og forsterka. Dette er nemlig
triojazz av meget høy byrd..

Langt tilbake

Vennskapet til de tre i trioen går faktisk lenger tilbake enn til
1997. Første dag på barneskolen i Jyväskylä møtte vår mann
trommeslageren Olavi Louhivuori, som vi kjenner godt her hjemme etter
hans strålende innsats i mange år i Mats Eilertsens band, og når
bassisten heter Tapani Toivanen og er lillebroren til Joona, så sier
det seg sjøl at her snakker vi langvarige og tette forbindelser.

Bandet platedebuterte i 2000 og har siden kommet med sju plater før
“Gravity” så dagens lys i år. Og om vi har med en samspilt trio å
gjøre? Det må være årets underdrivelse å hevde noe annet – her er det
tre gode venner som utstråler musikalsk og menneskelig empati så det
holder.

Stor bredde

Materialet, som jeg mener er unnfanga av de tre mer eller mindre i
fellesskap, varierer fra ganske så så straighte og svært så melodiske
til det mer åpne, meditative og løse. Herrene er bosatt i henholdsvis
Göteborg (Joona), Helsingfors (Olavi) og København (Tapani), men det
er åpenbart ikke noe hinder for å føre svært så meningsfulle og unike
samtaler.

Joona Toivanen Trio har umiddelbart inntatt en viktig plass i min
trioverden og der er det trangt om plassen. Tøft, annerledes og svært
fascinerende.

Karl Strømme er en musiker og komponist som har fått alt for lite
oppmerksomhet. Her kommer det nok et prov på det.

Med alt for ujevne mellomrom de par seineste tiåra har jeg hatt gleden
av å få høre trompeteren Karl Strømme (49) og hans musikk. I en
periode møtte jeg han sammen med bandet Peloton, og for knapt seks år
siden som sjef for egen musikk med “Dynalyd” i et band med blant andre
Trygve Fiske og Per Oddvar Johansen, og i 2022 på trio med “Song
Dust”. Denne gangen er det enda mer intimt – Strømme stiller til start
kun sammen med perkusjonisten Andreas Bratlie.

Mye mer enn en duo

Annonsørinnhold

Årets påskeegg er i butikk – de beste går først

Tro ikke at “The Moonfish” har blitt noe som likner på en tradisjonell
duoplate på noen måte. Den utmerkede trompeteren Strømme har nemlig
fargelagt det fine melodiske materialet han har skapt med gode
gammeldagse analoge synther samt noen nye og digitale, bassgitar og
piano og hans medsammensvorne Andreas Bratlie spiller i tillegg til
tablas også tradisjonelt trommesett. Det har ført til at de to låter
som et fullt, heftig band og det groover grassat av de to.

Gode venner

De to møtte hverandre på Foss videregående i Oslo i 1994 og har siden
studert sammen på Musikkhøgskolen. Det er ikke vanskelig å høre at
kjemien og empatien er veldig tilstede – de stortrives med hverandre
og utfordrer og utfyller hverandre på et flott vis.

Strømme, som jeg har mistenkt for å ha lytta aldri så lite på
trompetere som Miles Davis, Nils Petter Molvær og Kenny Wheeler – ikke
de verste kildene å hente fra det, har latt seg inspirere av både dub,
jazz og samtidsmusikk til å sette sammen dette fine og fascinerende
brygget.

Dette er musikk som groover og som det er vanskelig å sitte stille til
– den kan faktisk egne seg på eleverte dansegulv også. Karl Strømme
forteller oss nok en gang at han fortjener mye mer oppmerksomhet enn
det som har blitt han til del så langt.

Bassist, låtskriver, bandleder og jeg vet ikke hva, Nicolas Leirtrø,
dukker opp i stadig nye settinger. Uansett gjør han det på et høyst
personlig vis – nå også mutters aleine.

Til tross for at Nicolas Leirtrø bare er 27, så synes jeg at jeg både
har sett og hørt han i ei årrekke allerede. Noe av grunnen er helt
sikkert at far og sønn Leirtrø var fast inventar på Moldejazz omtrent
fra arvingen gikk i barnehagen. Seinere har Nicolas vist seg fram på
scena også både i Molde og en rekke andre steder både i Norge og langt
utenfor Harald og Sonjas grenser. Høydepunktet for Leirtrøs del kom
høyst sannsynlig i fjor sommer da han som en viktig del av trioen I
Like to Sleep spilte JazZtipendiat-konserten med Trondheim
Jazzorkester i Molde..

Ettertrakta

Annonsørinnhold

Spar opptil 69%: Salg på Johaug, Under Armour, Twentyfour +++

Leirtrø er et klart førstevalg som sidemann i flere settinger også.
Årsaken er sjølsagt at han er en svært dyktig og personlig bassist. På
denne soloinnspillinga gjort i Electrical Audio – som ryktet hevder er
et legendarisk studio – i Chicago viser han oss det i en så naken
versjon som vel tenkelig.

Det hele blei gjort en septemberdag i fjor og vi møter altså kun
Leirtrø, en bass og ei bue tatt opp på to spor. De vel 32 minuttene
består av sju “låter” som jeg vil tro er ganske så fritt improvisert.
Leirtrø viser oss et stort spenn i uttrykk og han benytter de fleste
muligheter den store fela har å by på.

Med et fritt og kompromissløst sinn går Leirtrø til verket. Dette er
en veldig der og da produksjon der vi får høre “låtene” akkurat slik
de blei spilt og i den rekkefølgen de blei unnfanga.

Der vi møtte Arild Andersen på “Landloper” for ei lita stund siden med
den sterke melodien i sentrum, så har altså Leirtrø valgt en annen
innfallsvinkel. Dette er fritt, åpent og løst; her skal bassens
muligheter som musikalsk lydkilde utforskes og det gjør Nicolas
Leirtrø på et flott og høyst personlig vis.

PS Innspillinga finnes fysisk kun på kassett – noe annet skulle tatt seg ut.

Fem unge herrer med bakgrunn fra jazzutdanning både i Bergen, Oslo og
Trondheim har satt hverandre stevne i et usedvanlig heftig musikalsk
landskap.

Trombonist og komponist Sigurd Skogdal har alliert seg med giatarist
Håvard Nordberg Funderud, bassist Torkil Hjelle, trommeslager Martin
Mellem og saksofonist Lauritz Skeidsvoll i sin søken etter noe ganske
så unikt. Det har han og de i stor grad makta Noe annet skulle nesten
tatt seg i ut – vi har nemlig med noen av de mest spennende musikerne
i den oppvoksende slekt å gjøre.

Nykommer

Annonsørinnhold

Hoka på salg: De beste kuppene du gjør nå

For meg er faktisk Skogdal den eneste jeg ikke kjenner til fra før.
Han forteller oss umiddelbart at han er ustyrt med solide egenskaper
som instrumentalist og han avslører kjapt også at han er besjela med
et ganske så energisk musikalsk gen. Her blir det nemlig ikke spart på
noe.

Vi blir invitert inn i et univers som kan beskrives som et rocka
frijazz-inspirert landskap. Her får alle godt med plass både hver for
seg og kollektivt til å fortelle oss hvem de er og hva de står for.
Sjangermiksing, høy energi og en evne og vilje til å eksperimentere er
fellesnevnere for alle fem og her støter vi på både tunge doom riff,
litt Zappa-inspirasjon og feite frijazzekskursjoner.

Ikke for tynnslitte nerver

Dette er tøffe og heftige saker, men ved god bruk av dynamiske
hjelpemidler er det absolutt mulig å puste mellom slagene også.

Hypnopomp er en tilstand i søvnsyklusen der man kan oppleve heftige
lydlige og visuelle hallusinasjoner. Om man kan det med “Glåm” vet jeg
ikke, men en spennende debut er det uansett.

Fra sjølvaste California har det dukka opp et beintøft visittkort fra
trompeteren Dan Rosenboom. Intet mindre enn en skjult skatt.

Dan Rosenboom (42) har åpenbart lenge vært en av ledestjernene i
jazzmiljøet i og rundt Los Angeles. Han har vært og er en svært
ettertrakta studiomusiker, plateselskapsdirektør, komponist og
initiativtaker. Likevel er dette mitt første møte med Rosenboom. Det
har jeg bare meg sjøl å laste for, men det sier vel sitt om at hvis
man ikke er bosatt og virkende rundt jazzhovedstaden New York så er
det vanskelig å nå ut på den internasjonale scena.

Gode meldinger

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

I ei tid der det for min del kommer stort sett bare dårlige nyheter ut
fra USA, så gjør det godt med påfyll av typen Rosenboom byr på. Han
inviterer oss inn i et akustisk univers der produsenten Justin
Stanley, med blant andre Prince og Beck på cv-en, har hatt mer enn én
finger med i spillet.

Rosenboom er en stor Wayne Shorter-tilhenger og fikk møtt sitt store
idol like før han gikk bort – bare en dag før “Polarity” blei spilt
inn. Shorter oppfordra Rosenboom til å “angripe” musikken på en
lekende og oppfinnsom måte og med et barnlig tenkesett. Rosenboom har
så avgjort fulgt oppfordringa fra mester Shorter.

Strålende instrumentalist

Rosenboom er en trompeter som hører hjemme på aller øverste hylle. Han
bekjenner seg til hardbop-tradisjonen fra 60-tallet og det er er
heftig trøkk i uttrykket hans. Han har likevel satt et solid
2020-talls preg på musikken som befinner seg i alt fra herlige
ballede-uttrykk til stå-på låter som det renner svette av.

Sjøl om alle musikantene hører hjemme i LA-området, så er to av dem
innvandra fra østkysten og derfor bedre kjent for oss her hjemme. Den
engelske tangentvirtuosen John Escreet har blant annet gjesta
Moldejazz og trommeslageren Damion Reid har også markert seg kraftig i
sitt østkyst-liv. Sammen med bassist Billy Mohler og alt- og
barytonsaksofonist Gavin Templeton utgjør de et kollektiv som har
skjønt Rosenbooms intensjoner på alle mulige vis. Topp indidualister
og glitrende solister rund baut.

Noe godt fra USA

Det er jo ikke veldig overraskende at det også kommer noe godt fra
USA, men det kjennes spesielt bra akkurat nå i disse høyst spesielle
tider. Dan Rosenboom er virkelig et navn å merke seg og endelig har
han fått muligheten til å vise seg frem også utenfor Los Angeles.

Vokalisten Eva Storrusten viser med sin debut at hun ikke er redd for
å hoppe fra stor høyde. Hun viser seg så naken, sårbar og ærlig som
vel mulig.

Eva Storrusten (34) er utdanna arkitekt, men har åpenbart hatt et nært
og viktig forhold til musikk helt fra hun blei introdusert for Nina
Simone i oppveksten.

“Møtet” med Eva Cassidy blei nok en
inspirasjonskilde og Storrusten har blant annet vært medlem av
vokalkollektivet Oslo 14 som Elin Rosseland tok initiativet til.
Bortsett fra det har jeg aldri hørt noe fra Storrusten før debuten
meldte sin ankomst.

Tøffe tak

Storrusten legger ikke skjul på at hun har gått gjennom ei vanskelig
tid personlig de siste åra. Etter blant annet et samlivsbrudd i 2023 bestemte hun
seg for at hun ville komme seg gjennom traumene og motgangen ved hjelp
av musikken der inspirasjon fra yoga, natur, jazz og improvisasjon
skulle spille og har spilt avgjørende roller.

Bortsett fra en nydelig versjon av ikoniske “Both Sides Now”, så har
Storrusten skrevet all musikk og tekst sjøl med litt assistanse fra tangenter Jan Hovland.

Det har hun gjort i all
hovedsak på engelsk, men med et par sterke norske unntak. Flotte bidrag fra en rekke musikere og produsenter løfter det hele på et empatisk vis også.

Storrusten pakker absolutt ikke noe som helst inn i bomull eller noe
annet. Hun kler seg så naken som vel mulig og har utvilsomt brukt
spesielt tekstene til å komme seg gjennom motbakkene.

Kanskje er det en tildels bitter Storrusten vi møter, men det må hun
gjerne være. Jeg skal ikke sette meg til doms over noe, men slår
gjerne fast at hun har makta å sette flotte, sterke og usedvanlig
personlige ord på det livet har ført med seg for henne.

Flott stemme

Eva Storrusten har ei fin og personlig stemme og et tydelig og varmt
uttrykk. Hun tar oss med inn i et pop-, indie-landskap med jazzkrydder
som gjør at det er godt å oppholde seg der sjøl om det sikkert har
vært både ondt og godt å lage dette universet.

Mye forteller meg at musikken og ikke minst dette prosjektet har
hjulpet Eva Storrusten videre og at lyset kanskje har meldt seg i den
andre enden av tunnelen. “Through Darkness” kan helt sikkert hjelpe
andre som har møtt veggen på et aller annet vis også, men uansett kan
det bare nytes som god, varm, inderlig og ærlig musikk.

Trioen til pianisten Eivind Austad har levd sammen i over ti år. Det
skinner tydelig gjennom på den ferske tilstandsrapporten.

I 2015 presenterte Eivind Austad (51) trioen sin for første gang med
“Moving” på det tyske selskapet Ozella Music. Sammen med trommeslager
Håkon Mjåset Johansen og bassist Magne Thormodsæter, tre gode venner
fra jazzlinja i Trondheim, fortalte Austad oss på første forsøk at vi
hadde med en svært så spennende og personlig trio å gjøre.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Seinere har de tre fulgt opp med “Northbound” i 2019 og i 2018 viste
Austad også ei annen side av seg sjøl med “That Feeling” med topp New
Orleans-reisefølge med musikk innspilt i jazzens fødeby.

Nå er det kjernetrioen som melder seg til tjeneste igjen og den låter
bedre enn noen gang.

Demokrati

Etter at ballet åpner med David Bowies “Moonage Daydream”, så er
resten Austads komposisjoner. Likevel sier cd-heftet at Austad veldig
gjerne deler komponistæra/ansvaret med Mjåset Johansen og Thormodsæter
– det sier det meste om hvilket empatisk lag vi har med å gjøre.

Austad har henta inspirasjon fra en rekke kilder og sammen med de to
andre satt det sammen til et personlig triouttrykk som sammen med
blant andre Eyolf Dale, Tord Gustavsen, Espen Eriksen, Helge Lien, Mats Eilertsen, Liv Andrea Hauge og Kjetil Mulelid bekrefter
at de hører hjemme på svært høyt internasjonalt nivå i et melodisk,
dynamisk og vakkert landskap.

Bjørn Klakeggs kjærlighetsbarn Local Store er i minst like god form
som ved de to første møtene. Her er det ikke mye slitasje å snakke om.

Gitaristen, vokalisten, komponisten, tekstforfatteren og bandlederen
Bjørn Klakegg har i tillegg til svært mye annet rukket å bli 67 år
ung. Til tross for at han nå har gjort seg fortjent til honnørbillett
på buss og trikk, så fortsetter han heldigvis å lage livsbejaende og
nydelig popmusikk med et kvalitetsstempel på seg som det ikke er mange
av i denne sjangeren.

Tredjerunden

Annonsørinnhold

Spar opptil 69%: Salg på Johaug, Under Armour, Twentyfour +++

Jeg fikk gleden av av å møte Local Store første gang i 2020 da debuten
“Magpie and the Moon” så dagens lys. Det var en stor og hyggelig
overraskelse for meg – jazzgitarist Klakegg som de seineste åra hadde
markert seg kraftig med bandet Needlepoint viste oss nemlig ei popside
av seg sjøl som jeg visste lite om. Den hadde åpenbart fått seg en
dytt i ryggen av gitareleven hans, Mattias Krohn Nielsen, som hørte
hjemme i en generasjon eller to under lærer´n.

Sammen med trommeslager og perkusjonist Tore Ljøkelsøy, en mer enn
lovende jazzist, og elbassist Magnus Tveten, fra samme generasjon som
Krohn Nielsen, hadde Klakegg skapt en flott kohort.

Oppfølgeren to år seinere, “Pink Paper Hearts”, bekrefta potensialet
fra debuten, og nå har pangsjonisten og guttungene nok en gang fortalt
oss at den vanskelige tredjerunden, som det heter på skøytespråket,
også har blitt løst på et nydelig vis. Ikke noe kluss i vekslinga her
med andre ord.

Varme melodier

Klakegg er en melodisnekrer av sjeldent kaliber. Når han så skriver og
synger tekster om alt fra å være giddalaus via krangling og lengsel på
så forskjellige vis, hobbysnekring – Klakegg snekrer jo sine egne
instrumenter, til redsel for å miste, så har det ført til nok et
visittkort av det herlige slaget.

Bandet er bedre og mer samspilt enn noen gang og Klakegg både spiller
og synger med det finstemte nebbet han har på en måte som jeg
stortrives med. Honnør og honnørbillett er velfortjent og vel så det.

Dette er Red Gazelle Trio sitt tredje album, men likevel mitt første
med den danske kohorten. Det skulle vise seg å være på høy tid.

Jeg står frem og innrømmer åpent at jeg ikke har hørt om Red Gazelle
Trio tidligere. Trommeslageren Simon Forchhammer, bassisten Peter
Price og gitaristen Kristoffer Vejslev er i stor i grad også nye
bekjentskaper. Jeg er slik skrudd sammen at jeg trigges av å åpne nye
musikalske dører og slik er det også denne gangen – Red Gazelle Trio
sitt tredje visittkort har absolutt sørga for spennende påfyll.

Melodisk melankoli

Annonsørinnhold

Årets påskeegg er i butikk – de beste går først

Disse tre herrene ga ut si første plate sammen i 2018 og har spilt
sammen i en årrekke. Slik høres det da også ut. Kohorten høres
usedvanlig samstemt og samspilt ut. På de tidligere utgivelsene har
det kun vært trioen som har vist seg frem, men denne gangen har de
fått besøk på noen av låtene av den amerikanske, men Danmark-bosatte
saksofonisten Ned Ferm og trompeteren Jakob Sørensen.

Det vi blir servert her er låter i all hovedsak skrevet av gitarist
Vejslev og som hele tida har et melodisk og tildels melankolsk
innhold. Det er vakre og flotte samtaler med dyktige musikere som
skaper gode stemninger med forskjellig temperatur vi møter. Det er
personlig og særprega musikk som Red Gazelle Trio har på menyen og jeg
gleder meg til å følge trioen i fremtida.

Felespilleren Marie Klåpbakken har «alle» sett eller hørt i forbindelse med en rekke tv-program der krydder har vært ønska. Her møter vi henne i full blomst.

Det er åpenbart ei god grunn til at Marie Klåpbakken (39) er ei ettertrakta stemme for de fleste anledninger. Den musikkhøgskole-utdanna felespilleren fra Vinstra er nemlig en glitrende instrumentalist med solid utstråling i spillet sitt.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Her, på hennes andre soloutgivelse – «Framtida» fra 2012 gikk meg hus forbi, bekrefter hun definitivt det, men hun viser oss også så mye mer.

Historieforteller

Om det er med fela eller med sin flotte stemme, på herlig og uforfalska Vinstra-dialekt, så snakker Klåpbakken til meg på et vis som gjør at jeg tror på henne – det største komplimentet jeg kan gi en artist.

Når hun så har fått assistanse av de framifrå tekstforfatterne Ingvar Hovland og Tor Kjetil Espedal og produsenthjelp av Bjørn Ole Rasch samt musikalsk reisefølge av gutta i bandet SVER, som har vist Klåpbakken vei tilbake til folkemusikken som hun er oppvokst med, så har dette blitt et usedvanlig vakkert og flott singer/songwriter-visittkort med folkemusikk-krydder som inviterer oss inn til hvem hun er og hvor hun kommer fra.

Rampelyset

Marie Klåpbakken har spilt ei supportrolle i mange år. Her viser hun oss at hun fortjener rampelyset i mye større grad.