Tor Hammerø

Ekteparet Natsuki Tamura og Satoko Fujii har nå gitt ut ti duoplater. De har fortsatt mye å melde.

For vel et år siden hørte jeg trompeter Natsuki Tamura og pianist Satoko Fujii sin niende duoplate, “Aloft”. Det var et spennende impromøte med to musikanter som kan hverandre bedre enn de fleste siden de har vært et par både i heimen og på scena siden forrige årtusen. Nå er de godt inne i 70-åra, men forteller oss klart og tydelig her at de er i superform og at de fortsatt har mye å melde.

Skrevne saker

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det forrige møtet var altså basert på en totalt fri tilnærming, men denne gangen gangen ville de snu på flisa. Tamura har skrevet sju av de åtte låtene, mens fruen står for den siste.

Begge er svært uttrykksfulle instrumentalister, Tamura har en flott og varm tone i trompeten, mens Fujii virkelig har et klangarsenal å bidra med.

Låtene og tolkningene hører alle sammen hjemme i et ganske så nedstemt og ettertenksomt toneleie. De to veit hva og hvordan de ønsker å formidle musikken og det gjør det på et vakkert og djupt personlig vis.

Her føres det flotte samtaler på et høyt nivå av to musikanter som fortjener mye mer oppmerksomhet i vår del av verden også.

Jeg tipper det er svært få hender så går i været hvis jeg spør om noen kjenner til organisten Linda Dachtyl. Det er faktisk ikke så veldig overraskende.

Blant alle de sakene jeg kan lite eller ingenting om, står jazzmiljøet i Columbus, Ohio, USA, om ikke i ei særstilling, så i alle fall høyt oppe på lista. Det er da også sikkert mye av årsaken til at Linda Dachtyl er et fullstendig ukjent navn for meg. Det er nemlig der hun
har bodd og virka i store deler av sitt voksne liv – både som pedagog og som utøvende musiker.

“Full Steam Ahead” er hennes femte album under eget navn. Debuten kom i 2006 og det forteller meg at Dachtyl er en relativt erfaren musikant.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Tradisjonen

Materialet her er en blanding av standardlåter og originalmateriale. Ellingtons “Caravan”, Monks “Think Of One” og “April in Paris” mer enn antyder i hvilket landskap vi befinner oss.

Det swinger og groover greit av orgelspillet til Dachtyl uten at det skjer noe utenom det ordinære. Hun har med seg sin mann Cary Dachtyl på trommer og Don Hales på gitar – også viktige spillere på jazzscena
i Columbus. På noen av spora kommer det også bidrag fra både saksofon, trompet og perkusjon. Helt greit, men heller ikke noe mer.

For orgeljazztilhengere er det sikkert hyggelig med et nytt navn på lista. Dette er en grei liten time med en kompetent B-3 utøver, men forvent ikke noe utenom det vanlige.

Den svenske sangeren og tangentøren Annika Hammer tar godt vare på en stolt tradisjon på et flott vis.

Annika Hammer er et fullstendig nytt navn for meg. Svensk folkemusikk, med enkelte avstikkere til nabolandene også, har derimot vært med meg
gjennom store deler av livet. Mye av årsaken er nok Jan Johansson og måten han og hans eminente jazzvenner presenterte oss for denne skatten ganske så mange tiår tilbake.

Etter Johansson har det kommet mange svenske musikere med jazz i DNA-et og videreført denne tradisjonen. Annika Hammer føyer seg fint inn i denne stolte rekka.

På egen hånd

Hammer har plukka materiale fra en rekke kilder. Hun har skua både mot Sverige, Finland, Norge og Estland i sin søken etter ballader, lokker og koraller. Dessuten har hun improvisert frem egne saker i studio også.

Hammer synger med ei vakker, lys stemme og makter å løfte frem tekstene på et vis som gjør at de får relevans også i vår tid. Måten vokalen blir lagt på i flere lag fra tid til annen skaper også en fin effekt.

Når så Hammer viser seg å være en smakfull pianist og trampeorganist, så sørger hun helt på egen hånd å skape et univers som har både fortid og nåtid i seg.

Hammer har vært barpianist og musiker og har garantert også hørt på mye jazz på veien frem til dette landskapet. Det er et landskap det er svært hyggelig å oppholde seg i når Annika Hammer både synger, spiller og lokker.

Det musikalske- og ekte-paret Adegoke Steve Colson og Iqua Colson nyter stor anerkjennelse i AACM- miljøet, men her hjemme er de nesten ukjente. Det kan det gjøres noe med nå.

Pianisten Adegoke Steve Colson og vokalisten Iqua Colson møttes på Northwestern University allerede i 1970. Såvidt jeg har skjønt har de altså vært et par på de fleste vis i over 50 år! Imponerende i seg sjøl. De har åpenbart vært sentrale skikkelser i Chicagos AACM-miljø både som bandledere, komponister og pedagoger, men her får vi også møte de som musikanter.

Egen saker

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi får høre komposisjoner av de to – i all hovedsak er det pianøren som står for dem. De er henta fra store deler av de tos karrierer og går altså delvis mange tiår tilbake. AACM-filosofien ligger der som et fundament, men Colson er så avgjort en melodiker og rytmiker som slekter kraftig på Thelonious Monk og Muhal Richard Abrams. Vi får blant annet servert en hyllest til Freddie Hubbard.

Når han og fruen så har invitert med seg Andrew Cyrille på trommer og Mark Helias på bass – virkelig to storheter innen moderne amerikansk jazz – så vet vi at grunnmuren er i de beste hender.

Fruen, som møter oss både med tekst og ordløst, er med på de fleste låtene og viser oss et hun har ei egen, om enn ikke stor, stemme. I tekstene, og for så vidt i musikken også, så spres det sterke budskap om hva de mener om den verden de og vi lever i.

Underskogen

Dette har vært et flott møte med en del av underskogen i moderne amerikansk jazz jeg i alle fall ikke kjente plagsomt godt til. Her blir det ikke flytta på noen merkesteiner og paret Colson vil ikke komme til å toppe verken leser- aller kritikeravstemninger i tida som kommer. Likevel har det vært flott påfyll fra nye, men likevel erfarne stemmer.

Ryktene har gått i det danske jazzmiljøet om at det fantes “hemmelige” opptak med den polske trompetlegenden Tomasz Stanko. Heldigvis stemmer de og her er første del av opptakene.

I 2015 blei den høyst originale og stilskapende polske trompeteren Tomasz Stanko (1942-2018) invitert til å undervise på et sommerkurs i regi av JazzDanmark. Der møtte han en rekke meget lovende musikanter fra en rekke land. Det førte til at Stanko ønska å spille med de. I sine egne band var han kjent for stort sett å spille sin egen musikk, men denne gangen ønska han å høre hva de unge hadde å komme med – i tillegg til å bidra med et par låter sjøl også.

Året etter

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Etter en del leiting i ymse arkiver, fant altså jazzarkeologene hva ryktene hadde fortalt om. 80 minutter med med original musikk som blir utgitt på to plater og her er vi altså ved det første stoppestedet.

Med en slags fusjon av den melankolske stemninga som ofte prega Stanko og polsk jazz og den mer luftige tilnærminga som gjerne er kjennemerket på mye av den moderne nordiske jazzen, blir vi tatt med
på en flott ekskursjon i disse grenselandene.

Den danske bassisten Richard Andersson, den polske trompeteren Tomasz Dabrowski, den danske vibrafonisten Martin Fabricius og hans landsmann
Thomas Hass på tenorsaksofon, den islandske trompeteren Snorri Sigurdarson, den finske vokalisten Johanna Elina Katariina Sulkunen og den polske trommeslageren Radek Wosko, sørga sammen med Stanko, som på ingen måte hadde noe ønske om å stjele rampelyset, men derimot spre det på alle de flotte ganske så unge stemmene som møttes i The Village Recordings i København året etter sommerkurset.

Det har ført til vakker, søkende, melodisk og rytmisk spennende musikk med varme stemninger i seg. Stanko har åpenbart inspirert sine unge venner, som nå er med å prege den moderne scena i København, Malmö og Reykjavik.

Tomasz Stanko har forlatt tida, men hans tankegods er så avgjort fortsatt veldig til stede.

Multiinstrumentalisten, komponisten og bandlederen Mathilde Grooss Viddal har alltid noe eget å by på. Denne gangen kanskje mer enn noensinne.

Mathilde Grooss Viddal (56) en en musikant jeg stifter bekjentskap med med altfor store mellomrom. Årsaken til at jeg mener det er at hver gang det skjer, så makter hun både å overraske og fascinere meg med sin unike måte å tilnærme seg sitt musikalske uttrykk og måten hun formidler det på.

Her møter vi henne i det som kom til som et bestillingsverk til Vossajazz i 2018. Der ønska Grooss Viddal å ta med seg et utvalg middelalder-ballader inn i et univers anno tidløst. Det har hun makta på et ypperlig og spennende vis og her møter vi musikken i livetapning fra både Moldejazz og Riksscenen i Oslo ei lita stund etter uroppføringa på Voss.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

FriEnsemblet i sentrum

Til å foredle ideene og musikken Grooss Viddal komponerte med utgangspunkt i melodiene fra middelalderen, har hun nok en gang alliert seg med sitt eget FriEnsemblet. Det er en relativt stor kohort
med ei kjernebestning som blir utvida med forskjellige musikanter som egner seg for de ymse prosjektene Grooss Viddal tar de med på.

Denne gangen betyr det i tillegg til sjefen sjøl på klarinetter og saksofoner, den fremragende franske fløytisten Naïssam Jalal, vokalisten/folkesangeren Unni Boksasp, altsaksofonisten Kristoffer Alberts, trompeteren og elektronikeren Per Willy Aaserud,
trombonisten Øyvind Brække, felespilleren Britt Pernille Frøholm, tangentøren, sjøfløyteren og laptoperen Tellef Kvifte, bassisten Egil Kalman og trommeslageren og vibrafonisten Knut Kvifte Nesheim. Som det nesten går an å lese seg til: dette er et unikt ensemble egna til å skape unik musikk.

Samtaler

Det Grooss Viddal og kohorten har skapt sammen er helt spesielle musikalske samtaler mellom fortid og nåtid. De greier å vise oss hvordan musikk og kulturer har vandra over unaturlige grenser og tidsepoker og greid å samle det til noe som er viktig for oss den dag
i dag.

Dette er stemningsfull, vakker og unik musikk med sterke røtter. Mathilde Grooss Viddal viser oss nok en gang at hun har noe helt spesielt å melde.

Jakob Nordli har fortalt oss tidligere at han er en helt spesiell vokalist. Nå har han tatt enda større steg i retning seg sjøl.

Det er snart tre år siden jeg møtte bandet Leirblaa for første gang. Bestående av fire jazzlinjere fra Trondheim møtte de oss med annerledes og spennende visejazz på plata “Sirkel”.

Nå er de tilbake med oppfølgeren “Drømmesky” og denne gangen har vokalisten, tekstforfatteren og komponisten Jakob Nordli fått ei enda mer fremtredende rolle slik at hans navn denne gangen preger utgivelsen sammen med Leirblaa. Det framstår bare som rett og rimelig siden Nordli er så sentral som han er.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Knapt 30

Nordli har fortsatt et lite stykke igjen til han runder 30 års-merket, men har til tross for det allerede markert seg med ei helt spesiell stemme både som komponist og vokalist – på trøndersk. Nordli er åpen på sin skeive legning og på sitt vis preger det også “Drømmesky”.

Det er så avgjort noe skeivt, annerledes og svært så personlig over det Nordli har å formidle. Det befinner seg fortsatt i et slags visejazz-landskap, men i mine ører er det også enda mer søkende og eksperimentelt.

Leirblaa, som ellers består av Jenny Frøysa på barytonsaksofon og elektronikk, August Glännestrand på trommer og Amund Storløkken Åse på vibrafon og mellotron, samt at Nordli også trakterer synth og piano, er en kohort med ei besetning og instrumentering som åpenbart skaper ganske så unike lydunivers.

Nordli har ønska å utforske spennet mellom fortvilelse og håp, fantasi og virkelighet. Det makter han og resten av Leirblaa på et spennende og unikt vis og hyllesten til dagdrømmeren blir stående som noe helt
eget som skal lyttes til mange ganger for å komme under huden på budskapet og musikken.

Charles Mingus var en på alle måter ruvende figur. Her kommer det mange, veldig mange prov på hans storhet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Charles Mingus (1922-1979) var en helt spesiell størrelse og retningsgiver i sin levetid. Han var både kontroversiell, kompromissløs og stilskapende og, skulle det vise seg, tidløs. Han og musikken hans er fortsatt like frisk og aktuell den dag i dag og det å gi seg sjøl anledning til å dukke ned i denne skatten er intet mindre enn livgivende.

Live i Argentina

Først ut her er er nok en praktutgivelse fra Resonance Records. De har funnet frem to konserter fra sommeren 1977 der et entusiastisk publikum tok i mot Mingus sammen med med Ricky Ford (tenorsaksofon), Robert Neloms (piano), Dannie Richmond (trommer) og Jack Walrath (trompet).

Konsertene er gjort to dager etter hverandre, men kun ei låt blir spilt begge dager. Begge blir avslutta med Mingus solo på piano!

Teknisk topp kvalitet på opptaket og som alltid fra Resonance et forbilledlig teksthefte med bidrag fra Mingus-biografen Brian Priestley, nye intervjuer med de gjenlevende musikerne Ford og Walrath og mange flotte og ukjente bilder.

Resonance Records har skjemt oss bort med sine fantastiske retro-utgivelser i mange år. Denne føyer seg inn i rekka.

Fantastisk boks

1977 var bare to år før en sterkt svekka Mingus gikk bort som følge av at han blei ramma av ALS. Gjennom 70-tallet, helt til den siste utgivelsen i 1978, var han likevel produktiv.

Den strålende boksen inneholder alt fra denne perioden: “Mingus Moves”, “Changes One”, “Changes Two”, “Three Or Four Shades Of Blues”, “Cumbia & Jazz Fusion”, “Me Myself An Eye” og “Something Like A Bird”.
Sjøl om han begynner å bli svekka mot slutten, så er det masse tidløst gull å finne her og også her er det med et framifrå hefte som setter oss inn i låtene, innspillingene og tida de blei gjort i. På de to siste skivene var han ikke i stand til å spille sjøl, men han var i studio og hadde overoppsyn med det meste og hvordan musikken skulle danderes.

Tilbake til 50-tallet

Den litt hemmlige utgivelsen “East Coasting” fra 1957 er nå utgitt på vinyl. Den forteller oss om utviklinga Mingus var gjennom og sammen med Bill Evans på piano, Jimmy Knepper på trombone og hans nærmeste musikalske venn, Dannie Richmond på trommer, pluss Shafi Hadi på saksofoner og Clarence Shaw på på trompet, blir vi tatt med til en ganske tradisjonell, men likevel viktig holdeplass i Mingus-utviklinga.

Charles Mingus var på alle måter en gigant. Her er det bare å dukke ned i viktige deler av skatten hans.

Førte coronaen noe positivt med seg? Svaret er vel et unisont nei, men denne musikalske opplevelsen mer enn antyder noe annet.

Vi gikk vel alle mer eller mindre i hi mens pandemien herja. Noen av de som blei aller mest ramma var kulturarbeidere som fikk muligheten til å møte sitt publikum strypa i veldig stor grad. Heldigvis fantes
kreativiteten og skaperlysten fortsatt i fullt monn hos de aller fleste og det dukka opp stadig nye måter å få det ut på.

I engere lag

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Møter i større fora og med mange involvert var i lange perioder fra 2021 nesten umulig. Det første til at vennene Håkon Norby Bjørgo (bass), Magnus Sefaniassen Eide (trommer og perkusjon) og Kristoffer
Kompen (trombone) mer eller mindre ukentlig satte hverandre stevne for å øve sammen i stedet for å sitte aleine hjemme å tvinne tommeltotter. Det skulle så avgjort vise seg å være en svært god idé.

Med seg til disse møtene hadde alle tre ofte nyskrevet materiale som de over tid fikk anledning til å sjekke ut og bearbeide videre. Det har ført til at denne trioen, men ganske så original besetning og uten akkordinstrument, fikk mulighet til i kanskje større grad enn faste band å skape sine egne musikalske landskap.

Tøffe saker

I løpet av en sommerdag i fjor gikk de tre med det usedvanlig passende navnet Lukka Lag i studio særdeles vel forberedt med andre ord. Med et dusin låter i et spennende melodisk og rytmisk univers i alle slags tempi og basert på et lyttende og dynamisk fundament, føres det nydelige samtaler med tre herrer som alle har likeverdige roller her.

Nok en gang skal lyden Vidar Lunden skaper i sitt studio Musikkloftet ha all mulig slags skryt – dette låter enkelt og greit vidunderlig med perfekt separasjon mellom de tre instrumentene.

Nå er det avgjort på høy tid at Lukka Lag slutter å være det i overført betydning – de bør ut å gi allmuen påfyll. De har veldig mye fint å fortelle oss.

Til tross for at jeg ikke er på hjemmebane her, så er det likevel med stor glede jeg gratulerer Ottar “Big Hand” Johansen med 60 års-jubileum som artist. Og det gjør han med 16 flotte duetter.

Det har seg slik at jeg at jeg ofte støtter meg til salige Duke Ellington når jeg blir spurt om hva slags musikk jeg liker. På godt norsk mente hertugen at det kun fantes to typer musikk, nemlig god og dårlig. Slik var det i hans tid og slik er det fortsatt.

Ottar “Big Hand” Johansen har runda 76 og har altså i 60 av disse åra stått på scener og spilt inn plater i et antall som er vanskelig å telle for oss vanlig dødelige. Alltid når jeg har støtt på “Big Hand” så har jeg landa på det aller viktigste når det gjelder mitt forhold til alle artister: jeg tror på han.

Duett-fest

Uten at jeg har den store innsikten i norsk countrymusikk, så vil jeg tro at det er historisk sus over denne samlinga. Her får vi nemlig et strålende utvalg av duetter helt tilbake fra 1981 og til i år. De tre fra i år er med Nilsen´s Southern Harmony, Brent Moyer og Hugh Moffatt – stort sett ukjente størrelser for meg, men alt låter fint sammen med “Big Hand” fra Sulis/Bodø/Oslo.

Ellers møter vi han sammen med både ganske store internasjonale navn og norske helter som Claudia Scott, Casino Steel, soulstemma Linda Kvam, Malin Pettersen, Arne Benoni, Tore Andersen, Stephen Ackles og Lillian Askeland.

I løpet av en knapp time byr Johansen og hans gode venner på fine låter, gode stemninger og ikke minst nok et bevis på at ærlig, troverdig og inderlig musikk ikke kjenner noen grenser. Som Duke Ellington ville sagt det, sikkert på noe haltende norsk: dette er god
musikk.