Herlig hilsen til snøen

Felespilleren Erlend Viken har imponert voldsomt med trioen sin. Her møter han opp med et nytt superband og slik låter det også.

Erlend Viken er en ekte spellemann.

Erlend Viken (35), som kommer fra Oppdal, men er bosatt på Nesodden, vant Landskappleiken klasse A i 2016. Det mer enn antyder at han er tradisjonsmusikant langt over gjennomsnittet. Når han også har samarbeida med så forskjellige artister som OnklP, Erlend Ropstad, Mathias Eick og Ingebjørg Bratland, så sier det det meste om hvilken allsidig og sjangerfri musikant vi har med å gjøre.

Her får vi være med på verket «Sastrugi» som Røros Folk Festival og Festspillene i Nord-Norge bestilte fra Vikens hånd og feler. Når Viken har spurt Tuva Syvertsen om å produsere herligheten så kommer det ikke som noen bombe at vi blir servert livsbejaende musikk med ingredienser fra gud hjelpe meg de fleste verdenshjørner – mange i alle fall. Folkemusikk, javel, men med solide doser rock og jazz innbakt også.

Utgangspunktet for verket var snø – både en hyllest til det hvite gullet og tanker rundt det at vi ikke lenger kan ta den for gitt. Det aller meste av musikken har Viken skrevet sjøl med et lite unntak fra et Ellen Andrea Wang-bidrag. Dessuten har Frida Ånnevik skrevet to flotte tekster. Musikken og budskapet egner seg både når det finnes snø, når vi tar farvel med den og når vi lengter tilbake til den. Den er med andre ord tidløs.

Erlend Viken sammen med sitt drømmeband pluss tekniker Bård Ingebrigtsen og produsent Tuva Syvertsen.

Når Viken har omkransa sitt mesterlige og personlige felespill med fargeleggere som Erland Dahlen på trommer og perkusjon, Marius Graff på gitar, banjo og vokal, finske Maija Kauhanen på kantele og vokal og Ellen Andrea Wang på bass og vokal, samt produsent Syvertsen som gjestevokalist på ett spor, så har «Sastrugi» blitt så varmt, spennende og annerledes som en hyllest til snøen kan bli med slike musikanter til stede.

Erlend Viken har imponert voldsomt de forrige gangene jeg har møtt han, musikken og uttrykket hans. Han gjør det i enda større grad nå.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Erlend Viken
Sastrugi
Heilo/Musikkoperatørene

Hipt fra kjelleren

Jazzland Recordings er i mine ører et særdeles spennende og oppegående plateselskap. Eierne og driverne Sten Nilsen og Jens Christian Bugge Wesseltoft har sjølsagt konsentrert seg i stor grad om norsk musikk, men med sine åpne ører er de klar for kvalitet fra andre steder også. Svenske Viktor Skokic Sextett hører avgjort hjemme i den kategorien.

Viktor Skokic Sextett har avgjort mye mer fokus på musikken enn det dette bildet tyder på.

Sjøl om bassisten, komponisten og bandlederen Viktor Skokic (37) har spilt med en rekke av broderfolkets jazzstorheter, så har han i alt for stor grad greid å passere under min radar. Det er det jo bare jeg som har fått lide under, i stillhet må vite, men med Skokic sin debut under eget navn så har det heldigvis blitt en orden på det.

Skokic, som i tillegg til å være en særdeles langt framskreden bassist og komponist også er matematiker og statistiker på Sahlgrenska sjukehus i Stockholm, har samla noen av Carl XVI Gustav og Silvias aller beste menn i sin sekstett: Thomas Backman på bassklarinett og altsaksofon, Rasmus Borg på piano, Christopher Cantillo på trommer, Alberto Pinton på klarinetter, fløyte og barytonsaksofon og Emil Strandberg på trompet. Noen av disse, som Cantillo, Pinton og Strandberg kjenner jeg godt fra før og alle er kvalitetsgarantister i utgangspunktet, og resten føyer seg elegant inn på det samme nivået.

Skokic har skrevet spennende, unik, skakk og annerledes musikk som han har fått med seg de fem andre til å skape ekskursjoner av i et landskap inspirert av blant andre Jan Johansson og Olivier Messiaen. Jeg mener også å høre spor av både Carla Bley og Thelonious Monk samt fra Balkan der Skokic har solide røtter.

Vi får møte seks musikanter som åpenbart stortrives med å utfordre både hverandre, seg sjøl og oss og som solistisk holder veldig høyt nivå.

Alt henger sammen med alt sa landsmoder Gro Harlem Brundtland for noen år siden. Det kan vi vel si i dette tilfellet også. Skokic er ikke den eneste bassisten i Sverige med røtter øst i Europa. Georg Riedel kom i sin tid fra gamle Tsjekkoslovakia og du verden som han har satt spor. Nå kan Viktor Skokic være neste mann i den rekka og for sikkerhets skyld er han samboer med den strålende sangerinna Sarah Riedel. Det deles ikke ut premie for å tippe hvem hun er datter av.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Viktor Skokic Sextett
Basement Music
Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

Herlig chaos

Det er vel å ta hardt i å påstå at et samarbeid mellom Harald Tusberg jr. og Jens Christian Bugge Wesseltoft lå i lufta. Men du verden så flott at det blei en realitet. Dette er viktig folkens!

Jens Christian Bugge Wesseltoft og Harald Tusberg jr. har funnet hverandre noe så voldsomt.

Vi som har levd ei stund kjenner navnet Harald Tusberg godt. Han var i si tid kanskje den mest kjente TV-underholderen her til lands i tida da det var en kanal å velge i. De av oss som som har vandra langs hovedstadens gater noen år, kjenner også til ansiktet på karen på bildet over: Harald Tusberg jr. Han har levd et tøft liv, men har heldigvis aldri gitt slipp på drømmen. Med plata og det som har skjedd rundt den er den på sett og vis i ferd med å gå i oppfyllelse.

Bugge, blant venner, er så definitivt en herre med ørene, øynene og hjertet med seg. Hvis jeg har skjønt det rett så har han og Tusberg møttes på gata og Bugge har stoppa opp og hørt på hva Tusberg hadde å melde både musikalsk og menneskelig. Etterhvert oppsto det et bånd mellom de to og et ønske om å gjøre noe sammen vokste frem.

Som sagt så gjort og i fjor var det klart for sjøsetting av prosjektet der Tusbergs høyst personlige, slepende stemme bærer frem hans tanker og filosofi på et ekte og svært så inderlig vis. Tusberg kommer så definitivt fra rockeverdenen – den melodiøse, drømmende, sakteflytende delen av den der det er luft og rom nok til at tankene og ideene blir løfta fram og får plass til å ta bolig i oss.

Bedre, mer lyttende og allsidig musikalsk svirebror enn Bugge Wesseltoft er det nesten ikke mulig å tenke seg. Det finnes ingen grenser, som jeg kjenner til i alle fall, for den karen og han har ikledd Tusbergs tekster og budskap akkurat den påkledninga den har spurt etter. Når de så har invitert med seg «riktige» folk som Gisle Røen Johansen på saksofon – en kar som blir alt for lite hørt – Charles Mena på trommer og perkusjon og Ronni Le Tekrø på gitar, så har «Communichaos» blitt akkurat det budskapet Tusberg har hørt for seg – og som han drømt om. Tøft, herlig, inderlig og ikke minst viktig.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Harald Tusberg jr. – Bugge Wesseltoft
Communichaos
S2 Records/Playground Music

Kompet går!

Den tyske trommeslageren Frederik Villmow har både studert på jazzlinja og slått seg ned i Trondheim. Dessuten spiller han så bra at vi gjerne kaller han halvt norsk.

Frederik Villmow Quartet + 1 i aksjon på Jazzhus Montmartre under plateinnspillinga.

Frederik Villmow (27) kommer fra Köln, men skjønte tidlig at han burde legge veien nordover for at han skulle utvikle seg som jazzmusiker slik han ønska. Første stopp var sommerkurs på Sørlandet og seinere den berømte jazzlinja i Trondheim altså.

Her får vi være med på Villmows debutskive som leder og han har for sikkerhets skyld inntatt legendariske Jazzhus Montmartre i København for anledninga. Ikke nok med det: Villmow har også satt sammen noe som likner på sitt drømmeband når han først skulle ta det store spranget.

Med seg fra sommerkurset på Søgne har Villmow bassisten Julian Haugland fra jazzmetropolen Evje ikke så langt unna Søgne. På sopran-og tenorsaksofon sin landsmann Marc Doffey som er bosatt i Berlin og på piano danske Carl Winther, med ei venstrehånd han har arva etter McCoy Tyner og et trøkk i spillet sitt som er sjeldent. Som spesiell gjest blei også den danske tenorsaksofonveteranen Tomas Franck invitert med og med et solid slektskap til både Dexter Gordon og John Coltrane løfter han det hele til heftige høyder.

Med et repertoar bestående av tre Villmow-låter, to av Franck samt standardlåtene «Skylark», på duo med Doffey og Haugland, og «A Nightingale Sang in Berkeley Square», arrangert på et spennende vis av Franck, blir vi invitert med på Jazzklubb med stor J der det swinger noe så inn i helvete. Vi befinner oss i et hardbop-landskap med sterke røtter tilbake til USA på 60-tallet og til København der mange av de store amerikanske solistene havna i kortere eller lengre tid.

Frederik Villmow har på ingen måte krevd rampelyset for egen del på debuten sin. Han er der hele tida må vite og er veldig tilstede med sin autoritet, men kun for å skape et kollektivt hele som swinger og groover og du verden som det gjør det. Tøft – beintøft er det.

Carl Winther var så avgjort med på festen.

Enn så lenge har altså Frederik Villmow gjort «nordmann» av seg. Det er å håpe at det norske jazzmiljøet vet å sette pris på det. Både som trommeslager og bandleder er han utvilsomt et stort talent.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Frederik Villmow Quartet feat. Tomas Franck
Live in Copenhagen
AMP Music & Records/Musikkoperatørene

Skremmende bra

Jørn Lier Horst skriver den ene bra krimromanen etter den andre. Det spørs om ikke «Illvilje» er den aller beste.

Jørn Lier Horst – for en penn, for en fantasi, for en grundighet.

Det smule forbeholdet om dette er Lier Horsts beste henger sammen med at jeg ikke har lest alt han har skrevet. Uansett så er «Illvilje» en leseopplevelse som blir sittende i lenge av flere grunner.

Språklig blir Lier Horst bare bedre og bedre. Hans økonomiske språkføring gjør at det ikke finnes nesten et eneste overflødig ord på de 360 sidene – sider som fyker unna i et sjeldent tempo siden det er veldig vanskelig å legge boka fra seg før øynene glir igjen.

Storyen, med den fengslede og særs bestialske massemorderen Tom Kerr i ei sentral rolle, er både ond, men samtidig høyst realistisk. Lier Horst har bedrevet psykologi-research på et svært høyt nivå og når han samtidig benytter sin politifaglige bakgrunn til å gjøre det hele så troverdig som vel tenkelig, så er det krimkunst av beste klasse.

Det hele begynner med en rekonstruksjon der Kerr skal vise hvor han har gravd ned et av sine ofre. Det går veldig galt og fra da av ruller ballen fort og i akkurat så mange retninger at man blir sittende å lure på hvem, hva, hvor og når helt til siste side.

Lier Horst benytter seg ikke av styggere virkemidler enn han må, men han skaper likevel ny spenning. De 84 korte kapitlene tar oss alltid et steg videre og Lier Horst makter å holde mange potensielle dører åpne nesten helt til slutt. Og sjølsagt er William Wisting med sin jordnære tilnærmingsmåte en særdeles viktig brikke også  denne gangen. Jeg har skjønt at han begynner å nærme seg pensjonsalder, men der mener jeg Lier Horst bør benytte sin dikteriske frihet til å holde Wisting på den rette sida av streken i mange år til.

«Illvilje» egner seg ypperlig som påskekrim. Den egner seg forresten resten av året også.

Jørn Lier Horst
Illvilje
Capitana forlag

Nytt håp!

Solfrid Molland tenkte garantert ikke på koronaviruset da hun laga «Håpets kappe» i fjor. Når verden nå har gått av skaftet så betyr denne musikken og budskapet likevel mye mer enn hun kunne ane.

Solfrid Molland gir oss et vakkert og inderlig håp.

Solfrid Molland (52) har i alt for lang tid greid å unngå min opperksomhet. For fire år siden blei det endelig en orden på det og med plata «Forvandling» fortalte hun meg at hun hadde noe helt spesielt å melde.

Derfor var det med stor forventning oppfølgeren «Håpets kappe» inntok heimen og det har blitt intet mindre enn høytidsstund av dette møtet. Komponisten, pianisten og sangeren Solfrid Molland fra Tysvær ved Haugesund har dykka ned i en materie der det å stå opp for jorda vår på tvers av tro og livssyn er det sentrale budskapet. Det kan ikke være viktigere enn det akkurat nå!

Molland har skrevet musikk til tekster gjendikta av Erik Hillestad, skrevet av Ingvar Hovland samt tradisjonelle sufitekster. Inspirasjonen har hun henta fra kristendommen, jødedommen og fra islam – Oslo Domkirke, synagogen i Oslo og moskeen Islamic Cultur Centre er direkte kilder til instrumentale melodier hun har skapt.

Hun synger med en ekthet og varme som går rett inn der den gjør godt og når hun da i sin komponisttilnærming henter hemningsløst fra norsk, arabisk og jødisk folkemusikk og klassisk musikk og sikkert mye annet, så har det blitt et musikalsk visittkort som betyr mye.

Ikke minst viktig er det at hun omgir seg med grenseløse musikanter som med hver sin helt unike stemme tar musikken til flotte steder. Bassist Mats Eilertsen, oudist og vokalist Aziz Kossai, fiolinist Daniel Lazar og trompeter Hayden Powell er et utsøkt knippe medspillere som gjør «Håpets kappe» til noe godt og noe veldig viktig både nå og etter at verden forhåpentligvis kommer i vater igjen.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

 

Solfrid Molland
Håpets kappe
Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene

Høgtflyvende visjoner

Pianisten og komponisten Norvald Dahl møtte jeg for første gang for et års tid siden. Nå møtes vi igjen i to nye settinger.

Norvald Dahl har dratt hjem for å spille solopiano.

Det første møtet med Norvald  Dahl (41), som har jazzstudier bak seg både i Stavanger, Trondheim og Oslo, var via hans platedebut med en trio bestående av hans sjøl på piano, Mats Eilertsen på bass og amerikanske Jon Irabagon på saksofon. Ei ganske så spesiell instrumentering kan man trygt si.

Det Dahl viste oss der og som han fortsetter å fortelle oss på de to nye skivene sine, er at han er en musiker som både ønsker og evner å gå sine egne veier. Først gjør han det gjennom svennestykket for alle pianister – mutters aleine.

Dahl kommer opprinnelig fra Fosnavåg på Sunnmøre  og det var tilbake til og det flotte kulturhuset der med et flygel i samme klasse han tok turen for et år siden for å dokumentere hvem han er som solopianist.

Dahl er i besittelse av en langt framskreden klangfølelse. Når han så får reisefølge av et piano som gir han alle de svara han er ute etter så blir «Flying High» en ekskursjon bestående av mye musikalsk lyrikk der inspirasjonskilder som Bill Evans, Keith Jarrett og Helge Lien skinner gjennom uten å bli dominerende. Improvisasjon og jazz er altoverskyggende i uttrykket, men både folkemusikk og klassisk musikk har åpenbart vært der også for Dahl.

De ni låtene som varer i knappe 40 minutter er egna for ettertanke – musikk som skapt for tida vi lever i nå altså.

Norvald Dahl har invitert Colin Stranahan fra New York.

Dahl gir seg ikke på noen måte der. I august i fjor kom trommeslageren Colin Stranahan til sjølvaste Fosnavåg for å spille inn duoalbum med den svært så driftige Dahl som akkurat har gjort seg ferdig med sin master på Musikkhøgskolen i Oslo.

Stranahan er en ettertrakta trommeslager på New York-scena og kan skryte av samarbeid med legender som Herbie Hancock, Joni Mitchell, John Scofield og Sting.

Her møtes de to i nok en spesiell setting: piano og trommer. Dahl plusser dog på med sin synthpark, men uansett blir det et spesielt lydbilde av denne duoen.

Bortsett fra ei Stranahan-låt og standardlåta «Bye Bye Blackbird», så er det nok en gang Dahl-komposisjoner som står på menyen.

Pop, klassisk musikk og jazz er viktige bestanddeler i denne velsmakende gryta og Dahl og Stranahan fører eleverte samtaler som det er svært hyggelig å bli invitert som lytter til.

Dessuten skal Dahl ha mye skryt for flott og smakfull coverdesign på begge utgivelsene.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Norvald Dahl
Flying High
Blåmann Records/norvalddahl.com

 

Norvald Dahl – Colin Stranahan
The Vision
Blåmann Records/norvalddahl.com

Dobbel Hole takk!

Bassisten, komponisten og tenkeren Sigurd Hole har noe helt spesielt for seg. Det gjelder både når vi møter han aleine og sammen med folkesangeren Eli Storbekken.

Sigurd Hole tar voldsomme musikalske sjanser og lykkes. Foto: Tore Sætre

Det å gi ut ei solo bassplate og dra store deler av verden rundt aleine med den store fela, krever både mot, initiativ og kreative evner et solid stykke over gjennomsnittet. Sigurd Hole (38), som mange sikkert kjenner fra samarbeidet med både Jon Eberson, Eple Trio og Tord Gustavsen, er heldigvis utstyrt med alt dette.

Som om ikke det er nok, så er Hole ute på andrerunden når det gjelder soloplater. For to år siden ga han oss «Elvesang» – et vakkert og unikt visittkort som fortalte oss hvilket enormt potensial det var og er i musikken og uttrykket hans. «Encounters», sammen med Jarle Vespestad og Håkon Aase, kom ut i samme rennet og var nok en bekreftelse på Holes allsidighet.

I fjor høst tok han turen tilbake til den vakre og ville øya Fleinvær utenfor Bodø. Det første oppholdet der to år tidligere, hadde fortalt Hole at dit måtte han tilbake for å skape viktig og ikke minst personlig musikk.

I løpet av ei uke spilte han inn intet mindre enn et dobbeltalbum – i og med naturen. Det vil si at musikken blei spilt inn både innendørs og, når været tillot det, utendørs. Når studio blei under tak lot de dørene stå åpne slik at naturen fikk spille med uansett.

Hole formidler musikk i stor grad basert på frie improvisasjoner, men med mye folkemusikk i ryggraden samt salmen «Eg veit i himmelrik ei borg». Han viser oss hvilke enorme muligheter en bass har i slike hender og med et slikt intellekt. Han skaper så mange stemninger, lyse og mørke må vite, og tar oss samtidig med på så mange ekskursjoner som ingen av oss har vært invitert med på tidligere.

Det er så vart, det er så varmt, det er så ekte og det er så inderlig at man i tida vi lever i nå likevel kan få tro på at snart lysner det igjen.

Sigurd Hole og Eli Storbekken fører flotte samtaler.

Hole kommer fra Rendalen. Da er det ikke veldig langt til Tolga i det tidligere fylket Hedmark – nå Innlandet. Der kommer folkesangeren Eli Storbekken fra og siden hun er datter av folkemusikklegenden Egil Storbekken så lå det vel i korta hvor Eli skulle havne hen musikalsk også.

Storbekken har jobba med folkesang i mange tiår og i 2016 materialiserte det seg i et samarbeid med Hole og «Fabel» var et flott første visittkort fra de to.

Denne gangen har Storbekken funnet fram til sanger både for store og små som hun har dukket ned i Norsk Folkemusikksamling og henta fram. Det er både stubber, regler, bånsuller, lokker og viser fra hjemfylket til både henne og Hole.

Sjølsagt har de to tatt seg solide friheter med materialet og Hole, som har arrangert låtene, har hatt medmusikantene Frode Haltli på trekkspill og Terje Isungset på perkusjon og munnharpe langt fremme i bevisstheten da han skapte fundamentene.

Storbekken og Hole har en voldsom respekt for utgangspunktet, men med et slikt a-lag til å tolke og ta det videre skulle det bare mangle om ikke musikken blei tatt med til nye steder også. Flott, spennende og annerledes.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Sigurd Hole
Lys/Mørke
Elvesang/Musikkoperatørene
Eli Storbekken og Sigurd Hole
Spellstenen
Heilo/Musikkoperatørene

Veldig bra så langt

Gi mannen et øre er ei lita omskriving av staven Oddvar Brå skulle få i 1982. Nå gjelder oppmerksomheten Ole Reinlund bør få for sin flotte lykkepille av et visejazz-visittkort.

Ole Reinlund har mye fint på hjertet. Foto: Bent René Synnevåg

Er du blant de alt for mange som ikke har fått med deg Ole Reinlund og hans musikalske univers? Da er det i tilfelle på høy tid å gjøre noe med det og sjelden passer det vel bedre enn akkurat nå.

Reinlund (53), opprinnelig fra Karmøy i Rogaland, men bosatt i Ålesund, har gitt ut  fem album siden 1995. Til tross for det har det store gjennombruddet uteblitt. Kanskje kommer det ikke denne gangen heller, men kvaliteten både på tekster, låter, framføring og band står det uansett ikke på.

Ikke bare geografisk, men også når det gjelder musikalsk utgangspunkt så kommer Reinlund fra mer eller mindre fra det samme stedet som Sigvart Dagsland og Bjørn Eidsvåg. Som de to så synger også Reinlund på dialekt – Karmøy-dialekt.

Tekstuniverset kommer også fra noe av det samme fundamentet som de to nevnte. Reinlund er åpenbart en kar som har tenkt både gode og djupe tanker og han evner å gjøre dem om til tekster som vi alle kan kjenne oss igjen i og som kan få oss til å tenke en gang til.

De fleste tekstene har han skrevet sjøl, men blant andre Einar Økland har også bidratt. De er alle ikledd fine, men ikke alle like minneverdige melodier som Reinlund sjøl danderer på piano. Når han så har invitert med seg et a-lag bestående av blant andre Frøydis Grorud, Håkon Mjåset Johansen, Hayden Powell og Steinar Raknes, så er tonefølget akkurat så bra som han kunne drømme om.

Vise/singer-songwriter-sjangeren ligger Reinlund nært, men det er også fine doser improvisasjon innbakt som gjør at «Så langt» har noe ganske så spesielt ved seg. Ole Reinlund, musikken og budskapet hans fortjener at vi låner opptil flere ører til den.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ole Reinlund
Så langt
Park Grammofon/Musikkoperatørene

 

Tett på to

Musikere og musikk som byr på seg sjøl er noe for meg. Her gjør både Silje Nergaard og Espen Berg det. De gjør det til og med i to utgaver.

Silje Nergaard har sikra seg best mulig tonefølge i Espen Berg.

Jeg har vært så heldig at jeg har fått følge Silje Nergaards karriere fra hun sneik seg inn som underårig på jam på en Moldefestival for å sitte inn med musikerne til Jaco Pastorius. Hun har siden den gang på tidlig 80-tall skapt sitt eget uttrykk med sin personlige stemme og nå markerer hun 30 år som plateartist.

Nergaard har i mine ører vingla en del som artist. Jeg var ikke så begeistra for det hun gjorde da hun skulle skape seg ei karriere som «popartist». Derimot har jeg satt stadig større pris på det hun har gjort de seineste åra der hun i sitt eget singer/songwriter-landskap, med fine jazzingredienser, har kommet nærmere og nærmere kjernen i seg sjøl.

På «Japanese Blue» gir hun oss et tilbakeblikk med kjente låter som «Be Still My Heart», «Based on a Thousand True Stories» og tittellåta, samt «En og en» – den eneste på norsk – i duoversjon med sambygdingen fra Hamar, Espen Berg på piano. Her forteller hun oss om den inderligheten hun er i besittelse av.

Bergs klang- og lyttemesterkap kler Nergaard på et ypperlig vis og de to gir hverandre luft og rom som får låtene til å leve på et nytt vis. Nå er det bare å glede seg til del to av 30-års markeringa som etter planen skal slippes i mai.

Espen Berg Trio – vi snakker klasse.

Espen Berg (36) har i løpet av det siste tiåret etablert seg ikke bare her hjemme, men også internasjonalt som en pianist, komponist og bandleder på usedvanlig høy hylle. Vi har møtt han i alt fra solotapning til storband, men aller mest i trioformat. Uansett hvor det har vært så har han imponert med sitt unike uttrykk.

Med «Free to Play» møter vi han sammen med sin triopartnere Simon Olderskog Albertsen på trommer og Bárður Reinert Poulsen på bass. Det er åpenbart at disse tre har jobba mye sammen over tid og trioen er nå et kollektiv som kan og utfordrer  hverandre på et herlig vis.

Bortsett fra ei kollektiv låt har Berg skrevet all musikken og de der ute som har latt seg begeistre av blant andre Keith Jarrett og Brad Mehldaus trioer, vil finne svært mye å glede seg over her.

Det betyr på ingen måte at denne trioen på noe som helst slags vis har lagt seg opp i kopieringsgate. Espen Berg Trio er noe helt for seg sjøl og har per i dag et totalt unikt uttrykk der Berg deler broderlig med de to andre på plassen.

«Free to Play» er triojazz på aller høyeste internasjonale nivå og du verden så det swinger og groover av dette bandet nå. Når verden nærmer seg vater igjen bør den unne seg mange doser med Espen Berg Trio. Både verden og trioen fortjener det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Silje Nergaard
Japanese Blue
OKeh Records/Sony Music
Espen Berg Trio
Free to Play
Odin Records/Musikkoperatørene