Vinneren

Den engelske saksofonisten Tony Coe er blant de får som har blitt tildelt den høythengende danske Jazzpar-prisen. Nå får vi alle sammen være med på takkekonserten fra 1995.

Vi møter Tony Coe på toppen av hans karriere.

Jazzpar-prisen, som fra tid til annen gikk under navnet jazzens Nobel-pris, blei ikke like lengelevende som Nobel-prisen. I 2004 var det hele over – sponsoren som hadde vært med siden 1990 ville ikke mer. Men spor satte den virkelig og i 1995 blei den tildelt den første ikke-amerikaneren: tenor- og sopransaksofonist og klarinettist Tony Coe fra England.

Coe har rukket å bli 86 år nå og har av helsemessige årsaker ikke vært i stand til å spille på mange år. Da han var på høyden av sin karriere var han et virkelig stort navn: det er ikke mange, om noen, europeiske musikanter som har fått tilbud om jobb både av Count Basie og Duke Ellington. Tony Coe fikk altså det! Dessuten er han en musiker som har alt innabords: alt fra den tradisjonelle jazzen til impro og samtidsmusikk. Han er også en strålende komponist og arrangør.

Coe var altså et flott om enn svært overraskende valg i 1995. Før han hadde Muhal Richard Abrams, David Murray, Lee Konitz, Tommy Flanagan og Roy Haynes fått prisen som både betød mye prestisje og en solid pengepremie.

En del av prisen var at vinneren “måtte” skrive musikk for en konsert med henholdsvis The Danish Radio Jazz Orchestra, som Danish Radio Big Band het den gangen, samt et håndplukka småband. Det er musikk med begge disse besetningene gjort live både i Danmark og England i mars 1995 vi får høre her. Coe har sjøl vært med å plukke ut låtene og en del slapp ikke gjennom nåløyet til den sjølkritiske briten – han mente at saksofonspillet ikke holdt mål!

Med sin høyst personlige tone og uttrykk, opprinnelig inspirert av giganter som Coleman Hawkins og Paul Gonsalves, viser han oss sine enorme solistiske kvaliteter i både egetskrevet materiale, i unikt arrangerte standardlåter og i “My Lament” av en ung Maria Schneider.

Storbandet låter som alltid strålende og kvintetten med storbandets leder Bob Brookmeyer på ventiltrombone, Coes landsmann Steve Argüelles på trommer, David Hazeltine på piano og Thomas Ovesen på bass samt trompeter Henrik Bolberg Pedersen på ett spor, er også det perfekte reisefølge for en av Europas virkelig store, men nesten glemte saksofonister og klarinettister, Tony Coe.

Tony Coe
«Captain Coe´s Famous Racearound»
Storyville Records/MusikkLosen

Har rukket ganske mye

Erik Lukashaugen er en historieforteller som fortjener mye mer oppmerksomhet enn han har fått. “Det vi rakk” er et visittkort mange vil ha godt av å tilbringe kvalitetstid sammen med.

Erik Lukashaugen har mye fint på hjertet.

Erik Lukashaugen (47) er en visesanger fra Elverum som siden platedebuten i 2013 har tolka lokale storheter som Vidar Sandbeck og ikke minst Hans Børli. Nå møter vi han nok en gang med egen musikk og nå også egne tekster.

Jeg iler til og innrømmer at dette er et uttrykk som befinner seg et lite stykke utenfor det jeg frekventerer oftest, men som Duke Ellington sa så klokt: det finnes kun to typer musikk – god og den andre. Lukashaugen holder seg definitivt til kategori en.

Lukashaugen legger absolutt ikke skjul på hvor han kommer fra og hvorfor skulle han nå det? Hans “Elverum i blått” er en melankolsk hyllest til hjembyen som Ole Paus gjorde sitt beste for å dra ned søla i si tid. Den er på mange vis beskrivende for tekstforfatteren Lukashaugen. Gjennom de ni tekstene viser han oss hvilken flott historieforteller han er og hvor allmennmenneskelig tekstene hans er: de fleste av oss kan kjenne oss igjen en eller flere ganger i løpet av fortellingene hans hvis vi tør å være ærlige med oss sjøl.

Med sin rett frem og ujålete stemme og sitt ekte uttrykk med mye luft og rom i, drar Lukashaugen oss inn i universet sitt og det er et behagelig og samtidig akkurat passe utfordrende sted å være. Flott musikalsk reisefølge har han også med i dette viselandskapet som også byr på rocka utflukter ved enkelte anledninger. Multiinstrumentalisten Tarjei Nysted imponerer nok en gang – han tilfører akkurat rett musikalsk medisin hver gang.

Det er å håpe at sangen fra Taiga´n fortsetter å låte i lang tid framover. Erik Lukashaugen bør rekke mye mer – det siste toget har absolutt ikke gått.

Erik Lukashaugen
«Det vi rakk»
Øksekar/Musikkoperatørene

I alle verdens dage da!

Brann sliter nesten som vanlig, men Marius Neset og Bergen Big Band holder uansett fanen noe så vanvittig høyt for landet der vest. Opplevelsen på Victoria denne høstkvelden var av typen magisk – intet mindre.

Marius Neset i front for Bergen Big Band – vi snakker voldsomme saker. Foto: Stein Hødnebø

Det er jo slik at vi nå har blitt så bortskjemt av Marius Nesets enorme kapasitet og uttrykkskraft at vi knapt blir overraska lenger. Men bare knapt: Bestillingsverket han hadde skrevet for Bergen Big Band til Nattjazz i vår og som nå er ute på en liten turné for første gang, tok i alle fall meg med storm. Langvarig trampeklapp etter låt nummer to sier det meste om at jeg ikke var aleine om det.

Marius Neset og Anton Eger – musikalsk kjemi i ultraklassen. Foto: Stein Hødnebø

Det er ikke akkurat «lett» A4-musikk Neset byr BBB og oss på. Den er utfordrende, spennende og krevende, men bandet med et topplag i rytmeseksjonen med Dag Arnesen på piano, Thomas T. Dahl på gitar og Magne Thormodsæter på bass pluss Ivar Kolve på vibrafon og marimba og strålende blåseseksjoner, hadde tatt utfordringene på strak arm og skapt liv av og i musikken.

Og så Nesets god venn gjennom hele hans København-periode, trommeslageren Anton Eger. For et oppkomme av livsbejaenhet, kreativitet – for et kraftverk! Supersaksofonist Neset – vi snakker verdensklasse og vel så det – følte seg åpenbart i så trygge hender, eller i alle fall omgivelser, som vel mulig og leverte personlige visittkort av det slaget bare han er i stand til. Som Arild Andersen sa: han der vil jeg ha med i bandet mitt! Og det har han heldigvis.

Festkveld med Marius Neset og Bergen Big Band. Ingen av disse rykker ned. Alle foto: Stein Hødnebø

Norge har så avgjort fått en ny saksofonist og komponist i verdensklasse og Bergen har fått et storband som leverer vanskelige, men flott musikk på skyhøyt nivå. Når så Tom Svendsgård leverte en lydproduksjon av samme klasse, så var det ikke så mye mer å forlange. En stor, veldig stor konsertopplevelse for et fullsatt Victoria. Vi er nesten tilbake folkens!

Marius Neset og Bergen Big Band

Victoria, 131021

Ca 180

Godt selskap

Portugiserne Pedro Carneiro og Pedro Melo Alves, på henholdsvis marimba og trommer, gir seg oss noe totalt uforutsigbart og kompromissløst.

Pedro Melo Alves og Pedro Carneiro gir oss noe helt unikt.

Blant de mange tingene jeg kan veldig lite om, kommer eksperimentell eller fri musikk fra Portugal ganske høyt opp på lista. Grunnen til at dette fenomenet ikke har ei særstilling, skal det det svært oppegående og kompromissløse portugisiske plateselskapet Clean Feed Records, som også gir ut mye musikk med norske musikere, ha mye av æra for.

Denne duoinnspillinga med marimbaisten (!) Pedro Carneiro og trommeslageren Pedro Melo Alves er av slaget man skal stille med et svært åpent sinn for å ta inn over seg og få glede av. De to, som til daglig også jobber med mye samtidsmusikk av typen Iannis Xenakis, stortrives tydeligvis også i et fritt improvisert landskap..

I løpet av to innspillingsdager i januar gjennomførte de ti musikalske samtaler der både de individuelle egenskapene som instrumentalister og ikke minst storslåtte lytteferdigheter, spilte ei helt avgjørende rolle. Jovisst er det fritt og åpent, men dynamikken i uttrykket og måten samtalene blir ført på, forteller om en logikk og en evne til å kommunisere som fascinerer.

Det er neppe i dette selskapet man begynner sin søken udi jazzens forunderlige verden., men du verden så flott, spennende og annerledes utfordring disse to lydskulptørerne- og forskerne gir dem som er villig til å stille opp med åpne sanser.

Pedro Carneiro & Pedro Melo Alves
«Bad Company»
Clean Feed Records/Musikkoperatørene

Nytt og viktig steg

Hadde noen antyda for bare ti år siden at det skulle dukke opp et norsk storband utelukkende med kvinnelige musikanter, så hadde nok vedkommende blitt sett rart på. Nå skjer det og du verden så godt det gjør.

Starlight Big Band med en lovende debut. Foto: Arild Schei

Starlight Big Band, med base i Trondheim og på initiativ og leda av pianisten, komponisten og ildsjela Ingrid Øygard Steinkopf, er muligens ikke verdens beste storband. Eller for å si det en smule annerledes: det er ikke verdens beste storband. Likevel er det et av de flotteste initiativene i norsk jazz på svært lang tid og kan definitivt vise seg på sikt å bli en døråpner av rang.

Starlight Big Band er nok en viktig knoppskyting av den mye omtalte jazzlinja i byen ved Nidelvens bredd.. Lista begynner etter hvert å bli ganske lang over hva denne usedvanlige utdanningsinstitusjonen har ført til. Den har vært og er superviktig for så mye mer enn norsk jazz og dette er nok et bevis på det.

Kjønnskampen på så mange felt er på ingen måte over og dette lille, eller faktisk ganske store, bidraget vil helt sikkert være med å åpne nye dører for jenter som kunne tenke seg å kaste seg ut i jazzens spennende verden. Tida da jenter kunne være vokalister, og kun det, i jazzmiljøet er definitivt over.

Ikke bare er Starlight Big Band et eksklusivt kvinneband: all musikken er også skrevet noen av bandets innbyggere. Også det er banebrytende i seg sjøl.

Låtene er ført i pennen av bandleder Øygard Steinkopf, saksofonistene Mona Krogstad. Jenny Frøysa og Amalie Dahl og bassisten Oda Kristine Øygard Steinkopf, er i noen tilfeller de første de har skrevet for storband. Det sier seg sjøl potensialet for å videreutvikle låtskriveregenskapene er til stede, men alle viser oss kvaliteter det skal bli spennende å følge.

Solistisk finnes det også mange stemmer som allerede har mye ved seg og kollektivet Starlight Big Band er også på veldig god vei. Vokalisten Malin Dahl Ødegård forteller oss også at hun er både det og samtidig en rapper med stort potensial.

Starlight Big Band har gjort et svært viktig stykke nybrottsarbeid. Jeg leder gjerne heiagjengen og gleder meg veldig til fortsettelsen.

Starlight Big Band
«Supernova»
MNJ Records/MusikkLosen

Ei messe verdt

Den australske, men København-bosatte, saksofonisten og komponisten Calum Builder har skapt ei messe til ettertanke både for troende og alle oss andre.

Calum Builder har noe helt eget på hjertet.

30 år unge Builder har gjort som så mange andre ambisiøse musikanter: satt kursen for København og studier på Rytmisk Musikkonservatorium. Det vet vi jo at det har kommet mye godt ut av.

For Builders del har det ført til ei messe eller et verk av det storslåtte og originale slaget. Som så mange så har også Builder fundert mye på dette med tvil og tro og det har han så definitivt tatt med seg inn i “Messe” som er spilt inn i Sankt Augustins Kirke i danenes hovedstad.

De sju låtene eller satsene har Builder skrevet til tekster med et bibelsk utgangspunkt og med den fantastiske og unike besetninga og Builders spennende musikalske ideer, blir dette noe helt for seg sjøl.

Et kollektiv bestående av sju saksofonister, sju bassister og sju vokalister er det ikke hver dag man støter på. Musikerne kommer fra 13 forskjellige land, blant andre Thea Wang fra kjempers fødeland, og består av ei herlig blanding av klassiske og improviserende musikere.

De som ser, eller rettere sagt hører, for seg en totalt unik musikalsk ekskursjon, er absolutt inne på noe. Builder har skapt stemninger og spenninger og samtaler det er mer enn interessant å bli invitert inn i. Dette er musikk som sikkert egner når det enn måtte være på året eller i livet, men mørke høstkvelder egnet til ettertanke er avgjort et passende tidspunkt.

Calum Builder har umiddelbart fortalt oss om at han er ei unik og spennende stemme.

Calum Builder
«Messe (You Are Where You Need to Be)»
ILK Music/calumbuilder.com

Fri som fuglen

Trond Kallevåg ga oss et nydelig og personlig visittkort med “Bedehus & Hawaii” for to år siden. Oppfølgeren “Fengselsfugl” bekrefter at han har mer på lager – mye mer.

Trond Kallevåg har noe helt eget å melde.

Allerede i 2017 viste Trond Kallevåg (33), som også benytta sitt andre etternavn Hansen på de to første skivene, seg fram. Debuten var i en mer tradisjonell triosetting med sjefen på gitar pluss bass og trommer, men der også med kun egetskrevet materiale. “Bedehus & Hawaii” henta inspirasjon i stor grad fra hjemtraktene rundt Haugesund der avstanden mellom bedehusene ikke er plagsom lang.

Kallevåg fortalte oss med det forrige konseptalbumet at han er en reflektrende og original musikalsk tenker som i tillegg til jazztradisjonen har et nært og godt forhold til den typen americana som Ry Cooder og Bill Frisell har løfta fram gjennom mange tiår.

Nå er settingen og utgangspunktet for ekskursjonen en helt annen, men den musikalske filosofien er likevel en klar forlenger. Kallevåg har, i tillegg til sitt musikervirke, i flere år jobba i fengselsvesenet i Oslo. Han har opplevd paralleller mellom bedehusmiljøet og livet innenfor murene og han har ønska å “beskrive” også dette miljøet som befinner seg på sida av det oppleste og vedtatte. Kallevåg har også gått tilbake til musikken som blei skrevet av “fengselskjendisene” på 1800-tallet og flere av titlene på skiva er henta derfra.

Kallevåg gir både seg sjøl, sine medmusikanter og oss god tid til å reflektere. Det gjør fantastisk godt i en hverdag der alt skal gå så forbanna fort uansett hva det er. Folkemusikk-inspirasjonen er åpenbar og det er fortsatt også americana-sporene. Når det blir behandla av framifrå jazz- og rootsmusikere som Ivar Myrset Asheim på trommer og blant annet sag og glass, Alexander Hoholm på bass – begge har vært med Kallevåg helt fra trioskiva -, Geir Sundstøl på gitar, pedal steel og munnspill, David Wallumrød på tangenter og Adrian Løseth Waade på fiolin, så ligger det mer enn i korta at dette blir akkurat så finstemt og inderlig som vel tenkelig.

Trond Kallevåg har skapt usedvanlig personlig og vakker musikk nok en gang – musikk som garantert ville ha egna seg til en tenkt film. Enn så lenge får vi skape våre egne bilder – de er både flotte og inspirerende.

 

Trond Kallevåg
«Fengselsfugl»
Hubro/Musikkoperatørene

Dronninga i boks

Aretha Franklin var og er dronninga i soulmusikkens univers – og vel så det. Her kommer det et par nye bekreftelser på det. For ei utstråling, for en formidler, for ei stemme.

Aretha Franklin – ingen over, ingen ved siden, ingen i nærheten.

Jeg har det slik at noen få artister har vært med meg store deler av livet mitt. Aretha Franklin (1942-2018) er så definitivt en av dem. Musikken hennes plukkes frem med jevne mellomrom uten at det trengs noen spesiell anledning for det. Hun er enkelt og greit en av de store stemmene som alltid har vært der og som alltid kommer til å bli værende der.

Jovisst er det slik at stemmeprakta til Franklin er av det fantastiske slaget – det tar alltid kun et hundredel av et sekund å slå fast at det er Aretha, hun er en av dem vi har lov å være på fornavn med forresten, men for meg har det alltid vært uttrykket, personligheten og formidlingsevnen som har tiltalt meg mest.

Aretha er den typen artist som har evighetens stempel på seg – hun kommer aldri til å gå ut på dato. Nye generasjoner har oppdaga henne og slik vil det fortsette – lenge. Det har sjølsagt platebransjen fått med seg og her har de virkelig gjort seg flid.

“Aretha” er en fire cd-ers samling med godt og vel fem timer med musikk. “Alt” er med fra de første innspillingene i 1956 til noe av det siste hun gjorde på midten av 2010-tallet. Dessuten blir vi servert tidligere uutgitt materiale, som uten unntak holder skyhøy standard, samt sjeldne og historiske live-opptredener, blant annet den ikoniske versjonen av “(You Make Me Feel Like) A Natural Woman” som hun gjorde med låtskriver Carole King og herr og fru Obama gråtende tilstede i salen. Hennes tolkning av “Nessun Dorma” befinner seg også på samme nivå. Duetter med en rekke andre giganter, som sjølsagt følte seg beæra over å få synge sammen med dronninga, er også en del av denne perla.

Utgivelsen inneholder også sjeldent bildemateriale og en fin historisk gjennomgang av karriera hennes. Dette er intet mindre enn en må-ha utgivelse for millioner av Aretha-fans.

For dem som synes dette blir i meste laget eller for dyrt, så finnes det ei anna løsning. 15 av disse låtene er samla på en enkeltutgivelse og her får vi creme de la creme for å si det på godt norsk: “Respect”, “”Chain of Fools”, “I Say a Little Prayer” og “Think” er bare pynten på kaka som sjølsagt er strålende også i denne versjonen.

Aretha Franklin var dronninga og hun er det fortsatt.

Aretha Franklin
«Aretha»
Rhino/Warner Music
Aretha Franklin
«The Genius of Aretha Franklin»
Atlantic/Rhino/Warner Music

Vågans storverk

Ole Morten Vågan imponerer uansett hvor han melder seg til tjeneste. Sammen med sin versjon av Trondheim Jazz Orchestra har han tatt ytterligere steg i retning seg sjøl.

Ole Morten Vågan, nede til venstre, og Trondheim Jazz Orchestra har skapt noe for evigheten.

Det er ikke slik at vi blir så veldig overraska lenger – Ole Morten Vågan er nemlig en kontinuerlig kvalitetsgarantist. Om det er som særs viktig og tilstedeværende sidemann med alt og alle fra Thomas Dybdahl til Susanne Sundfør og østover i alle mulige slags jazzsammenhenger – fra relativt straighte til ganske så frie – så er Vågan usedvanlig merkbart på plass med sin oppfinnsomhet, sitt trøkk og energi og sin ustanselige jobbing med å få brillene på plass.

For noen år siden tok også Vågan over den kunstneriske ledelsen av verdens beste Trondheim Jazz Orchestra etter at Erlend Skomsvoll og Eirik Hegdal hadde styrt skuta siden 2000 – på et svært bra vis. Herrer det ikke er lett å hoppe etter, men du verden som Vågan har makta det og ført skuta videre blant annet gjennom hans første verk for TJO, “Happy Endings”, og nå med forlengelsen “Plastic Wave”.

Deler av dette verket, som strekker seg over en dobbelt-cd og varer i godt og vel 83 minutter, er et bestillingsverk til Festspillene i Nord Norge – det skulle tatt seg ut om de ikke slo på tråden til Brønnøysunds store sønn med en slik forespørsel.

Vågan har tenkt både musikalske og andre djupe tanker i forbindelse med dette verket – noe tittelen mer enn antyder. Det makter han å anskueliggjøre gjennom på et ofte intrikat vis, av og til tilnærma fritt, men samtidig ofte på en melodisk og hele tida utfordrende, dynamisk og organisk måte å engasjere tanken og mottakerapparatet til oss på den andre sida.

Når så TJO denne gangen består av Sofia Jernberg på stemme, Ola Kvernberg på fele, Eivind Lønning på trompet, Øyvind Brække på trombone, Signe Emmeluth, Kjetil Møster, Espen Reinertsen og Eirik Hegdal på saksofoner og klarinetter, Marianne Baudouin Lie på cello, Oscar Grönberg på piano, Ståle Storløkken på tangenter, Håkon Mjåset Johansen og Gard Nilssen på trommer pluss sjøl på bass, så bør det ikke komme som en bombe at det både kollektivt og solistisk låter urheftig. Som om ikke det var nok så resiterer også Frode Grytten diktet “Over til Oslo” – rett mann på rett sted til rett tid med sedvanlig inderlighet og ekthet.

Ole Morten Vågan hører hjemme helt der oppe – hvor som helst på Tellus i alle fall – både som bassist, komponist og orkesterleder.

Trondheim Jazz Orchestra + Ole Morten Vågan
«Plastic Wave»
Odin Records/Musikkoperatørene

Jos personlige manøvrer

Jo Berger Myhre har vært en viktig bidragsyter til en rekke band og solister – ikke minst Nils Petter Molvær de seineste åra. Her møter vi han i hans eget univers.

Jo Berger Myhre har noe helt spesielt på hjertet. Foto: Tore Sætre

Alle som har fulgt bassist og komponist Jo Berger Myhre (37) si musikalske reise med blant annet bandet Splashgirl, Geir Sundstøl og Nils Petter Molvær, blir ikke et sekund overraska over at det finnes masse originalt på lager når han først tar steget og forteller oss sine innerste musikalske tanker.

Sjøl om pandemien og alt den har ført til av avlyste konserter og turneer for musikanter som Berger Myhre, sjølsagt har ført til mye fritid for å åpne nye musikalske dører, så har jobben med dette soloprosjektet vært i gang helt siden høsten 2019.

Her har han gått inn til kjernen når det gjelder bruks- og uttrykksområder både for den akustiske og den elektriske bassen. Dessuten har han benytta sitt arsenal av lyder som han har samla og utvikla og med hjelp av sitt hjemmestudio og ymse maskiner og tekniske dippedutter, har Berger Myhre skapt spennende og unike lydlandskap og melodier – ofte basert på fritt improviserte utflukter – som både fascinerer og utfordrer.

Berger Myhre har henta inspirasjon fra en rekke kilder; han har blant annet besøkt Iran og iransk musikk en rekke ganger. Bidrag fra den iranske tombakisten – tombak er ei tradisjonell iransk tromme – Kaveh Mahmudiyan, den islandske organisten Ólafur Björn Ólafsson, resitatøren Vivian Wang fra Singapore, den latviske pianisten Jana Anisimova og gitaristen Jo David Meyer Lysne og synthisten Morten Qvenild, gjør at dette blir et helt spesielt og unikt visittkort.

Disse musikalske manøvrene fra Jo Berger Myhre er totalt kompromissløse og forteller oss om en søker som går djupt og som ikke stopper før han finner. Han utfordrer både seg sjøl og oss på et inderlig vis.

Jo Berger Myhre
«Unheimlich Manoeuvre»
RareNoise Records/MusikkLosen