Carl Petter Opsahl har siden første gang jeg hørte han vist meg hva ekte, inderlig og ærlig musikk er. Det gjør han så definitivt fortsatt med denne solo bassklarinett-utflukten.
Nok en gang ekte vare fra Carl Petter Opsahl.
Alle som har støtt på Carl Petter Opsahl (59), både i hans virke som musiker eller som prest, vet at det er ekte vare som blir servert fra den kanten – uansett. Jeg kjenner han først og fremst som musiker, men sjøl om våre tanker om det som ligger foran oss ikke stemmer overens, så har jeg den største respekt for både troa han sokner til og ikke minst engasjementet han har vist og jobben han har gjort.
I mange tiår var det den tradisjonelle jazzen, gjennom en rekke band i hovedstaden, Opsahl blei forbundet med. Den delen av han er så avgjort fortsatt til stede – her snakker vi om et livslangt kjærlighetsforhold. Ekte kjærlighet til New Orleans og musikken som har kommet ut derfra og kulturen den er basert på.
Etter hvert har også Opsahl blitt stadig mer opptatt og fascinert av norsk folkemusikk og gått djupt inn også i den materien. Han er ikke av typen tar lett på det, Opsahl – skal det gjøres, så skal det gjøres skikkelig.
Skapelsen
Her har han skapt 15 sanger med djupe røtter og tilegna musikken og albumet til mysteriet å lytte, til flyktninger og deres lange reise, til the blues of the earth og til folk som sliter på et aller annet vis. Ord og tomme fraser? Ikke når det er Carl Petter Opsahl som er involvert – der snakker vi ekte vare hver eneste gang.
Bassklarinett
Når så Opsahl stiller til start kun utstyrt med sin kjære bassklarinett, så sier det sjøl at her er det ikke mye å skjule seg bak. Det trenger han da heller ikke – han har enkelt ikke og greit ikke noe å skjule, han har derimot veldig mye å vise.
Carl Petter Opsahl byr oss musikalsk ekthet og inderlighet. “Mystery of Listening” betyr mye for han og den bør bety mye for oss.
Carl Petter Opsahl «Mystery of Listening» Visions and Dreams/carlpetteropsahl.com
Den danske komponisten og gitaristen Mark Solborg har uten stans gått sine egne veier. Det forsetter han avgjort med på “Babel” også, sammen med et stjernelag.
Mark Solborg er en musiker med spennende tanker.
Den dansk/argentinske gitaristen Mark Solborg (51) er en musikant jeg har hatt gleden av å “møte” ved en rekke originale anledninger. Til tross for at jeg aldri har fått muligheten til å høre han live, så har han ved alle musikalske veikryss fortalt meg at han er utstyrt med et totalt kompromissløst og originalt musikalsk verdenssyn.
Sjøl om “Babel” ikke direkte er noe politisk innspill, så er Solborgs bruk av stemmer fra en rekke språk – inkludert norsk – i tre forskjellige “interluder”, et tydelig innspill som gjelder måten vi bør kommunisere på. Naivt? Jeg synes ikke det, og definitivt ikke i tider vi opplever nå omtrent på vår egen dørstokk.
Musikalsk kommunikasjon
Når så Solborg, som er en spennende gitarist, også har skrevet musikk som er egna til å skjerpe sansene både hos de som medvirker og oss som blir invitert inn, så har “Babel” blitt et verk som har et tidløst preg ved seg og som kan snakke til stadig nye generasjoner.
De musikalske kommunikatørene er Anders Banke på bassklarinett, klarinett og fløyte, Francesco Bigoni på klarinett, Peter Bruun på trommer og perkusjon, Susana Santos Silva på trompet og Simon Toldam på piano og tangenter – det betyr noen av de mest interessante og bokstavelig talt toneangivende modernister i vår del av verden, så har Solborg lykkes med å skape et univers man ikke blir ferdig med på ei god stund.
Når så musikken blir nydelig servert på en tre siders lp inkludert ei bok med et fint intervju med Solborg og en rekke bilder fra innspillinga, så har “Babel” blitt et visittkort av typen som ikke blir glemt på lang, lang tid.
Komponisten, gitaristen og bandlederen Lilja, eller Oddrun Lilja Jonsdottir, forsetter sin spennende og mangefasetterte vei mot seg sjøl. Den blir det stadig mer fascinerende å følge.
Lilja har skapt sitt eget univers.
Helt siden hun fikk lov hjemmefra, og kanskje før den tid også, har Oddrun Lilja Jonsdottir (31) reist verden rundt og utfordra sin utforskertrang og sin nysgjerrighet. Det har ført til mange og flotte impulser som Lilja har løfta frem i musikken sin. Først blei publikum for alvor oppmerksom på det og henne gjennom platedebuten hennes, “Marble” i 2020, men det gir seg enda klarere uttrykk på oppfølgeren “Mirage”.
Lilja har åpenbart vært en åpen, uredd og søkende sjel som har sugd til seg inntrykk som en svamp. “Alt” hun har opplevd har hun i stadig større grad og med økende grad av tydelig personlighet inkorporert i sitt eget uttrykk. Her blir vi invitert inn i dette unike universet og du verden så herlig det er å tilbringe kvalitetstid der.
Over alle grenser
Med sitt helt spesielle band bestående av Bafana Nhlapo fra Sør-Afrika på perkusjon og vokal, Erik Nylander fra Sverige og Skarnes på trommer, Sanne Rambags fra Nederland på vokal og Jo Skaansar fra Lillehammer på bass, pluss gjester som Beady Belle og Bugge Wesseltoft, tar Lilja, som også synger i tillegg til å spille framifrå gitar, oss med på ei musikalsk rundreise som gjør intet mindre enn veldig godt.
Helt avgjørende for dette er de fire “hovedgjestene” Sara Marielle Gaup på joik, brasilianske Celio de Carvalho på perkusjon, Zakaria Houaoura fra Marokko på guembri og vokal og pakistanske Ashraf Sharif Khan på sitar som er med å sette sine høyst personlige bumerker på musikken og dermed visker ut skillelinjer vi ikke trenger.
Lilja tar oss med til mange ukjente og noen kjente, spennende og alltid fascinerende steder. Lilja er på svært god vei til noe helt eget.
Hva får du hvis du setter sammen den sveitsiske vokalisten Andreas Schaerer, den finske gitaristen Kalle Kalima og den amerikanske bassisten Tim Lefebvre? Musikk du aldri hørt maken til.
Andreas Schaerer, Tim Lefebvre og Kalle Kalima – en spennende kohort.
Jeg har hørt mer om enn hørt både Andreas Schaerer og Kalle Kalima. Det har ført til at forventningene til dette møtet så definitivt var på plass og i stor grad har de også blitt innfridd. De to har jobba sammen i mange år i kvartetten A Novel of Anomaly, men “Evolution” er første gang de viser seg fram som duo.
All musikken og alle tekstene er skrevet av de to – hver for seg. Kalimas kone, Essi Kalima, har også bidratt med noen av tekstene. På sett og vis er dette en fusjon av singer/songwriter- og jazz-uttrykk og de to trives åpenbart i begge landskapene. Schaerer er utstyrt med ei stemme med et sjeldent omfang og han kan også benytte den som et instrument på et fascinerende vis – hans “trompetsolo” underveis her er av spennende slaget og originale slaget.
Topp assistanse
De to møtte bassisten Tim Lefebvre i forbindelse med 30 års jubileet til ACT og skjønte raskt at de hadde mye mer å snakke om. Det var et raskt ja fra Lefebvre da forslaget om et samarbeid dukka opp og han kler musikken perfekt, både på strømførende og akustisk bass. Når så Kalima nok en gang forteller oss at han er en innovativ gitarist, så har dette blitt et ganske så unikt møte.
Låtutvalget er ikke alle av det minneverdige slaget, men “samtalene” de to/tre fører er uansett av typen spennende.
Andreas Schaerer & Kalle Kalima «Evolution» ACT/Naxos Norway
Den ganske så ferske kvartetten Superless forener mangt og mye. Det er ikke overraskende med Ingebrigt Håker Flaten, Eirik Hegdal, Jeff Parker og Øyvind Skarbø i lagoppstillinga.
Superless løser supertøft.
Det finnes usedvanlig mange svært dyktige jazzmusikere her til lands. Noen av dem er også initiativtakere på høyt nivå. I denne unge kvartetten finner vi flere som har begge disse kvalitetene – i tillegg har de også evnen til å få ting opp å stå og til å fungere slik de hadde tenkt seg og vel så det.
Denne gangen har jeg en sterk mistanke om at det er trommeslager Øyvind Skarbø, og initiativtaker i superklassen, som står bak bandet som hadde sin debut på Nattjazz – i Skarbøs adopterte hjemby Bergen – i 2022. Dagene etter debuten gikk kvartetten i studio og det er resultatet av disse to maidagene vi får være med på.
Perfekt kombo
Hvordan det har vært tenkt når Superless skulle etableres vet jeg ikke, men med fasit hånd er det bare å slå fast at det har vært tenkt svært klokt. Ingebrigt Håker Flaten på bass både med og uten strøm, Eirik Hegdal på C-melodi- og sopraninosaksofon, bassklarinett og synth og amerikanske Jeff Parker på gitar, kanskje mest kjent for de fleste fra post-rock bandet Tortoise, men også fra en rekke Chicago-band og Brian Blade Fellowship, og Skarbø kler hverandre på et framifrå vis i en utsøkt gumbo.
Sammensatt
Håker Flaten, i stor grad Hegdal og Skarbø har skrevet de åtte låtene. Det har ført til at vi blir servert en usedvanlig velsmakende gumbo med ingredienser fra blant annet jazzrock, Coltrane- inspirerte saker til afro-beat.
Det har ført til et tøft og ganske så utradisjonelt visittkort fra Superless. Noe forteller meg at dette bandet låter beintøft live, men studioversjonen har også masse energi og livsbejaenhet ved seg.
Superless fortjener et langt og fruktbart liv – de har nemlig noe originalt og spennende å fortelle oss. Hvor vi enn befinner oss på kloden faktisk.
Med legendariske Mike Westbrook si liveinnsilling fra 1972, markerer det britiske indieselskapet Cadillac Records sine 50 første år. Det er intet mindre enn et herlig tilbakeblikk.
Mike Westbrook, nummer to fra høyre, med sine kamerater fra 1972.
Pianisten, komponisten, arrangøren og bandlederen Mike Westbrook (87) har helt siden begynnelsen av 60-tallet spilt ei svært viktig rolle i britisk jazz. Han har leda en rekke band fra trioer til storband og “alle”, inkludert sambygdingen fra sør-England, John Surman, har vært viktige medspillere hos Westbrook opp gjennom åra.
Westbrook har hele tida vist en enorm allsidighet i sin musikktilnærming. Det har også ført til at han har blitt mye benytta av både teater- og filmindustrien der borte på balløya. Her møter vi imidlertid den 36 år unge Westbrook i en formativ del av hans karriere og om det var innspillinga eller Cadillac som kom først, vet jeg ikke.
Uansett så var det slik at Westbrook hadde debutert for en underlabel til RCA, Neon, med storbandmusikk. Da Westbrook kom med denne til dels eksperimentelle livetapen, takka de i alle fall nei.
Kort vei
Da var ikke veien lang til opprettelsen av Cadillac og i 1973 så denne musikken dagens lys for første gang. Her får mange av oss oppleve den for aller første gang og sammen med Gary Boyle på gitar, Alan Jackson på trommer og altsaksofon – ny kombo? -, George Khan på tenorsaksofon, elektrisk saksofon og fløyte og Butch Potter på bassgitar, pogo stick og fløyte – ukjente herrer for meg – får vi en herlig gumbo av blues, frijazz, støy og noe mer tradisjonelle jazzganger, men svært langt fra tradjazz.
Tøft og fremtidsretta
Det er ikke vanskelig å begripe at Mike Westbrook og hans musikkanskuelse skulle få mye å si for i alle fall britisk jazz i mange tiår fremover. “Live 1972” er en flott dokumentasjon av det og en ditto påminnelse og samtidig betimelig hyllest av 50 års-jubilanten Cadillac Music & Publishing.
Mike Westbrook «Live 1972» Cadillac Music & Publishing/cadillacrecords77.com
Multiinstrumentalisten, men først og fremst trombonisten, Kristoffer Kompen har imponert i en årrekke og i utallige konstellasjoner. Her møter han opp mutters aleine med hele instrumentparken sin – og bare fortsetter med å imponere.
Kristoffer Kompen pop gen hånd – holder lenge det.
Kristoffer Kompen (39) har i løpet av de seineste par tiåra i settinger fra tradjazz til Jason Moran, og veldig mye mellom der, vist oss at han er en musikant av svært sjeldent kaliber. Han går inn i og ut av alle mulige slags sjangre med den største selvfølgelighet og tilfører alltid musikken noe høyst personlig. Det er med andre ord ikke det minste overraskende at han er blant kongerikets aller mest ettertrakta musikanter det være seg på jazzscena, i studio eller i teatergrava.
Nytt steg
Kompen har spilt med bortimot alt og alle og har også flere strålende innspillinger under eget navn og med egne band å slå i bordet med. Nå har han imidlertid tatt et nytt megasteg i retning seg sjøl. Utstyrt med en – 1 – mikrofon hjemme i si egen stue på Oslos østkant, en jazztrombone, en klassisk trombone, en basstrombone, et euphonium og en tuba – pluss to shakere som har sneket seg med ved et par anledninger, har han laga ei trickinnspilling som viser bredden i både hans instrumentmesterskap og hans stilistiske tilnærming.
Standard og eget
Repertoaret er henta fra tidlig Louis Armstrong, via standardlåter som “All the Things You Are” og “Body and Soul” til egne komposisjoner. Alt blir tolka og dandert på et vis som kun Kristoffer Kompen kunne ha ha gjort. Det betyr at han har funnet fram til si egen stemme – det aller viktigste for en jazzmusiker.
Kristoffer Kompen har på ingen måte kommet i mål – han er av typen musiker som hele tida vil være på vei dit. Uansett så hersker det svært liten tvil om at han er på svært god vei.
Så fort Fred Friths navn står på lagoppstillinga, så vekkes min interesse umiddelbart. Denne unike trioinnspillinga skulle ikke vise seg å bli noe unntak.
Fred Frith i sentrum for Lantskap Logic – unike saker.
Engelske Fred Frith (74) viste seg frem for et større publikum med kultrockbandet Henry Cow hjemme på fotballøya allerede rundt 1970. Helt fra starten var det åpenbart at Frith ikke var noen a4-gitarist eller utøver og slik har det heldigvis fortsatt gjennom hele hans karriere.
Mills College
Fra slutten av 90-tallet og til han gikk av med pensjon i 2018 bodde og underviste han ved Mills College i California og det er derfra denne innspillinga også er unnfanga. For cirka ti år siden sjøsatte trioen Lantskap Logic si debutskive, som gikk meg hus forbi, og i forbindelse med at Mills College var i ferd med å bli lagt ned, fant de tre ut at det var betimelig å benytte Mills Chapel en siste gang.
Unik besetning
Kapellets orgel blir traktert på et herlig vis av Evelyn Davis, som både har studert og undervist ved Mills. Frith og hans totalt originale gitar setup er sjølsagt også en viktig del av DNA-et fra Mills og klarinettist og saksofonist Phillip Greenlief har også pleid et nært forhold til Mills gjennom mange år.
Her møter de tre oss med vel en time med fritt improvisert musikk som går i mange slags retninger. Den 28. mai i fjor lot de tre, som åpenbart stolte 100% på hverandre, alle sluser stå åpne og med store ører fører de spennende og totalt unike samtaler.
Med ei slik besetning blir det sjølsagt et høyst spesielt lydbilde, og som alltid når Fred Frith er involvert så blir det musikk av det totalt unike slaget.
Unn deg sjøl denne spennende utfordringa.
Lantskap Logic «Hidden Danger Lets Me In» Clean Feed Records/cleanfeed-records.com
Samarbeid på tvers av landegrensene er ikke noe nytt innen jazzfamilien. Likevel er det hyggelig å slå fast at arbeidet til International Jazz Platform bærer så fine frukter som den norsk-polske kvartetten Pesh.
Pesh – flott norsk-polsk musikalsk møte.
International Jazz Platform er, hvis jeg har skjønt det rett, et samarbeidsprosjekt mellom blant andre polske og norske jazzorganisasjoner der unge musikere fra de to landene blir gitt muligheter til å møte hverandre, etablere prosjekter og gitt støtte til å turnere både nasjonalt og internasjonalt. Fra norsk side har både Oslo Jazz Festival og Nasjonal Jazzscene vært involvert og, tro det eller ei, så har allestedsnærværende Jan Ole Otnæs hatt en finger med i spillet her også. Kvartetten Pesh er et ektefødt barn av dette initiativet.
Harald og Sonja er representert med bassisten Håkon Huldt-Nystrøm og pianisten Sondre Moshagen mens Polen stiller til start med trompeteren Emil Miszk og trommeslageren Patrycja Wybrańczyk – unge og åpenbart svært lovende musikere med ei spennende både nåtid og fremtid i sikte. Til tross for at de fortsatt befinner seg i første halvdel av 20-åra så fremviser de en musikalsk modenhet som skulle tilsi at de har tilbragt mye lenger tid her på Tellus enn de vitterlig har.
Alle skriver
Alle fire har, hver for seg, skrevet musikk til “Peshish”, som forresten betyr meningsfull, krevende, nysgjerrig og respektfull – noe som kler musikken på et flott vis. Den er melodisk og lyrisk, men samtidig åpen og fri når det passer seg. De fire snakker det samme språket og har oppnådd en samforståelse som vitner om åpne sinn og langt framskredne evner.
Pesh og disse fire unge musikantene vil jeg veldig gjerne høre mer til i åra som kommer.
Pesh «Peshish» AMP Music & Records/Musikkoperatørene
Hvorfor skulle det ikke dukke opp spennende jazzmusikere fra Chile også? Det har spesielt saksofonisten Melissa Aldana fortalt oss med all ønskelig tydelighet. Nå følger bassisten Simón Willson opp på best mulig vis.
Chilenske Simón Willson har inntatt New York-scena.
Den 28 år unge bassisten, komponisten og bandlederen Simón Willson bestemte seg tidlig for at USA var landet for han og hans videre vei som jazzmusiker. Etter studier på New England i Boston, så har turen gått videre til New York – en by, en tilstand og en energi han føler seg veldig hjemme i. Når retningsgivere som Dave Douglas, Ethan Iverson og Jonathan Kreisberg gjerne vil ha Willson med på laget, så sier det det meste om hvor han befinner seg hen på talentstigen.
Etter å ha bidratt på rundt 30 innspillinger som en meget solid og ettertrakta sidemann, syntes åpenbart Willson at det var på tide å debutere under eget navn. Det er ikke vanskelig å være enig med han i det.
Etter å ha gjort en triojobb med sine gode venner Jonas Esser fra Tyskland på trommer og pianisten Isaac Wilson med kun sitt eget materiale, skjønte Willson at tida var inne. Til innspillinga ønska han også å invitere med seg nok en god venn, tenorsaksofonisten Jacob Shulman som spiller på åtte av de ti låtene. Willsons medsammensvorne er alle nye navn for meg, men er åpenbart veldig på linje med Willson og svært dyktige unge musikere.
Sammensatt
Willson som komponist har henta impulser fra en rekke kilder – også langt utenfor jazzen. Bach, Monk, Buñuel, Thom Yorke, Ornette Coleman, Mingus og Roberto Bolaño samt bassistene Oscar Pettiford, Wilbur Ware og Thomas Morgan er storheter som har inspirert han og musikken han har skrevet finner spor fra alt dette, men aller mest fra Simón Willson sjøl.
Sammen med sine tre gode sjelsfrender har Simón Willson skapt et lite, personlig og spennende musikalsk univers som det er veldig hyggelig å bli invitert inn i. Fra dette holdet kommer det garantert mye interessant i åra som ligger foran oss.
Simón Willson «Good Company» Fresh Sound New Talent/freshsoundrecords.com
