Duoen Misty Coast har sitt utgangspunkt i det spennende alternative popmiljøet i Bergen. Her gir de oss en vakker og inderlig tilstandsrapport.

Til tross for at duoen – på alle slags vis – Linn Frøkedal og Richard Myklebust har bytta ut Bergen med Torshov i Oslo, der “Nevereverending” også i stor grad er spilt inn rundt middagsbordet, så er spora og inspirasjonen fra Bergen fortsatt tydelig tilstede. Hvordan kan det ikke være det når Matias Tellez er produsent?

Nytt for meg

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er ingen mild overdrivelse å hevde at det ikke er i slike musikalske landskap som Misty Coast skaper at jeg oppholder meg det meste av tida. Likevel synes jeg det er herlig å finne påfyll fra slike kilder også fra tid til annen.

Siden 2017 har Misty Coast gitt ut tre skiver før “Nevereverending” – bare tittelen tiltaler meg og gjør meg ekstra nysgjerrig – så dagens lys i høst. For min del er det det aller første møtet med dette universet og det tar ikke lang tid før jeg blir fascinert og vel så det.

Luftig og nostalgisk

Frøkedal og Myklebust har skrevet alt av tekst og musikk og at de to “snakker” godt sammen er det lett å slå fast. Begge spiller en rekke instrumenter og begge synger, men det er så avgjort Frøkedals luftige og høyst personlige stemme som bærer det hele.

De ti låtene, servert på vakker hvit vinyl, er melodiøs pop/rock av den tidløse sorten. Den tunge Bergensduoen Tellez og Jørgen Træen på master og mix i tillegg til produsentjobben, har sørga for et flott lydbilde med akkurat nok krydder til at alt som skal løftes frem både vokalt og instrumentalt får den plassen den fortjener.

Snakker sammen

Det er så åpenbart at Frøkedal og Myklebust snakker det samme språket. Det er utvikla over tid og er fullt av substans. De får også strålende musikalsk assistanse fra blant andre trommeslager Kim Åge Furuhaug og til sammen har de skapt et nydelig musikalsk univers det er veldig hyggelig å tilbringe kvalitetstid i.

Da er jula, nyttår, hele 2024 og vel så det sikra for Prince-fans nye som gamle. Denne “Diamonds and Pearls”-boksen er intet mindre enn fantastisk – ikke minst på grunn av mange timer med uutgitt musikk fra geniet Prince Rogers Nelson.

I mi bok er det ikke så mange når opp i geni-sjiktet. Prince (1958-2016) hører med blant de få og her får vi være med på et av de mange høydepunktene i hans karriere. Vi skal tilbake til 1991 da, i mine ører, mesterverket “Diamonds and Pearls” så dagens lys. Her får vi hele historia og vel så det – her er det nemlig slått noe voldsomt på stortromma og de som ikke visste alt om denne skiva og det som skjedde rundt den får alle svara her.

Full pakke

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Boksen inneholder følgende: “Diamonds and Pearls”-skiva remastra for første gang. Så følger en cd med singel mixer og redigerte versjoner – også remastra. Deretter får vi ca 180 minutter (!!!) delt på tre cder med musikk fra Prince sine arkiver som aldri har vært utgitt tidligere. Så to cder med en konsert fra 1992 som heller ikke har vært utgitt tidligere. To konserter som ikke har vært å se tidligere er også en del av pakka som blu-ray – blant annet en på hjemmebane i Minneapolis.

Alt dette blir så toppa med ei bok på 120 sider med masse flott bildemateriale og strålende skriftlige bidrag fra Prince-kjennere som setter oss inn i “Diamonds and Pearls”-historia på et fremragende vis.

Fantastisk lyd

De som sitter på rettighetene til Prince-skatten har åpenbart bestemt seg for at her skal det ikke spares på noe som helst. Alt, inkludert den opp-pussa lyden, er av aller beste merke og layouten på boksen og boka likeså. Sjølsagt så er prisen deretter – her snakker vi ikke billigsalg akkurat.

Jeg er på ingen måte noen Prince-ekspert i Christer Falck-klassen – kun en stor beundrer som fikk oppleve Prince en gang live – og hvilken opplevelse det var.

Om beundringa har vært stor før, så har dette fantastiske dokumentet bare ytterligere bekrefta Prince sin enorme produktivitet, kreativitet og ja, genialitet.

Die hard-fansen må sjølsagt ha dette unike visittkortet. Jeg har også den største forståelse for alle som vil sette opp boksen på ønskelista for harde pakker julaften eller som begynner å spare allerede nå til presang til seg sjøl. Dette er nemlig noe helt, helt spesielt – mer funky enn dette blir det ikke. Prince er og blir værende kongen.

Nils Petter Molvær har tatt mange steg i retning seg sjøl gjennom si omfattende karriere. Med dette samarbeidet med KORK har han tatt et av de største og viktigste.

Helt fra et større publikum fikk møte Nils Petter Molvær (63) for første gang med det legendariske bandet Masqualero på 80-tallet, så har “alle” visst at en av Sulas aller største sønner – alle stiller sjølsagt bak Magne Fylling – har hatt noe høyst unikt å formidle. Med jevne mellomrom har Molvær gjort kvantesprang og fortalt oss med all ønskelig tydelighet at han er en visjonær og dermed en stilskaper med en plass blant de ypperste fornyerne av spennende improvisasjonsmusikk uansett hvor vi leter på Tellus.

Fra Khmer til nå

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Med “Khmer”, utgitt i 1998, la Molvær lista for for musikk i grenselandene electronica, pop, jazz og gudene vet hva. Platen og musikken åpna nye dører både Molvær og mange andre til et nytt og større publikum også langt utenfor jazzmenigheta. Siden har Molvær fortsatt å ekspandere dette uttrykket og per 2023 er han fortsatt en kompromissløs visjonær som strekker og utvider grensene for landskapene sine.

Endelig KORK

Det virker etter hvert slik at en norsk artist ikke har en fullkommen cv å slå i bordet med før de har et samarbeid med KORK å skryte av. Nå har Molvær også gjort borgerplikten sin eller skal vi si at KORK har gjort det? Uansett så har begge “to” gjort en formidabel jobb og dette har blitt av typen møte som begge kan sette svært høyt oppe på skrytelista og cv-en sin.

Med seks Molvær-komposisjoner, orkesterarrangement av Jan Martin Smørdal, Jon Øyvind Næss, Rolf Wallin og Eivind Buene og et KORK i storform leda av Ingar Bergby, viser Molvær med sin høyst personlige, transparente og søkende tone at han og KORK har skapt et nytt verk som bekrefter at Nils Petter Molvær er en musikant og visjonær som hører hjemme helt der oppe – uansett hvor på Tellus du leter, som sagt.

Det å tilbringe en kveld på Jazzhus Montmartre i København står alltid høyt på lista. Når det så er sammen med danskenes superbassist Mads Vinding og to av hans betrodde venner, så er suksessen mer eller mindre sikra.

Om noen dager runder danskenes kronprinsbassist Mads Vinding 75 år. Bedre måte å markere den store dagen på enn å lansere denne plata med en konsertinnspilling fra Jazzhus Montmartre den 20. september 2018, er vanskelig å høre for seg. Hvorfor den har blitt liggende til marinering så lenge er et annet spørsmål, men denne tidløse musikken har uansett tålt ventetida godt.

Den evige kronprins

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Mads Vinding, som aldri har sett ut som han var en dag over 40, har fra han slo gjennom på begynnelsen av 60-tallet, vist jazzpublikum verden rundt at han er en virtuos med en fingerspitzgefühl og en smaksans av de sjeldne. Grunnen til at han likevel har måttet leve med kronprins-tittelen er at at han kom frem samtidig med geniet Niels-Henning Ørsted Pedersen – kanskje den største jazzbassisten gjennom alle tider. Til tross for det så har Vinding klart seg utmerket og vel så det, noe hans bidrag på vel 800 plater sier det meste om.

Herlig trio

Her får vi møte Vinding i selskap med den svenske, men med italienske røtter og bosatt i Danmark, trommeslageren Niclas Compagnol (50) og den italienske pianisten Dado Moroni (61). Tre generasjoner med andre ord, men her er det absolutt ingen problemer med hensyn til alder. Ikke ellers heller for den sakens skyld.

Moroni, som er et nytt lyrisk og virtuost bekjentskap for min del, hadde aldri spilt med de to andre før dette møtet, men i ekte jazzstil med stor J så går de tre rett på med fem standardlåter, blant andre “All of You”, “Blue in Green” og “Nature Boy”, samt Moronis tittellåt og sørger for best mulig jazzklubbstemning.

Med Mads Vindings store, varme og syngende basstone i sentrum har dette blitt en strålende kveld på Jazzhus Montmartre – en kveld man kan oppleve så mange ganger man bare vil.

Fire svært oppegående og søkende jazzlinjere fra Trondheim har funnet sammen og skapt et støy/impro-univers ulikt det aller, aller meste.

Bak det svært så beskrivende bandnavnet Noize R Us, og som sjølsagt gir ut musikken sin på rosa kassett, så finner vi Amalie Dahl på altsaksofon og elektronikk, Trym Saugstad Karlsen på trommer og elektronikk, Nicolas Leirtrø på barytongitar og elektronikk og Emil Storløkken Åse på gitar og elektronikk. Med andre ord fire svært profilerte unge jazzlinjere som vi kjenner fra en rekke konstellasjoner.

Ny kurs

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Uansett hvor vi har møtt de fire tidligere, så kan jeg love folket at i Noize R Us så dukker de opp i totalt nye landskap. I løpet av de sju “låtene” – her snakker vi om høyst fritt improviserte og kollektivt unnfanga strekk – tar de fire langt framskredne improvisatorene og ikke minst lytterne, oss med på utflukter verken de sjøl eller vi noen gang hadde hørt for oss.

Tøft og annerledes

Det de fire byr oss er tøff og totalt kompromissløs musikk med skarpe kanter og herlige utfordringer både for de involverte og for oss på mottakersida. Dette er så langt fra hygge- og bakgrunnsmusikk som vel tenkelig – dette er djupt personlig musikk med ei retning og et budskap om hvem de er og hva og hvor de vil.

Noize R Us kaster seg ut på 70000 favners djup uten redningsvest og de har absolutt ingen problemer med å holde seg flytende.

Pianisten, komponisten og arrangøren Nikki Iles er en veteran i britisk jazz, og jeg bryter sammen i heftig rødming og innrømmer at dette er mitt første med henne og hennes musikk. Det har vist seg å være noe voldsomt på overtid.

Nikki Iles (60) har i løpet av de tre seineste tiåra gitt ut cirka 30 skiver under eget navn. Til tross for at det bare er en liten rotur over fjorden til fotballøya, så har jeg altså makta å styre unna denne veteranen i britisk jazz. Det har så absolutt ikke vært med vilje, men sier kanskje noe om kontakten vi har med deler av britisk jazz her hjemme.

Alle format

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Nikki Iles har jobba i alle typer konstellasjoner fra trio og oppover. Her viser hun seg fram som en strålende storbandkomponist og arrangør og forteller oss på første forsøk, for meg altså, at hun høre hjemme helt der oppe.

Her serveres det åtte mer eller mindre tradisjonelle låter med spor etter inspirasjon fra giganter som Kenny Wheeler, Bob Brookmeyer og Jim McNeely. Det skulle si en hel del om i hvilket musikalsk landskap Iles og vi befinner oss. Spennende musikk med med melodiske, harmoniske og rytmiske utfordringer på rekke og rad, men likevel høres musikken “enkel” ut.

Bandet sitt

Mye av årsaken er helt sikkert at Iles, som her “kun” dirigerer bandet som til daglig blir leda av vår egen Geir Lysne, har blitt invitert av NDR Bigband i Hamburg – et av de beste storbandene her på Tellus. Kollektivt låter dette intet mindre enn strålende og med bandets egne toppsolister pluss to medbragte engelsmenn, Ian Thomas på trommer og Mike Walker på gitar, har dette blitt en solid manifestasjon på hva og hvem Nikki Iles er.

Det har altså tatt alt for lang tid før Nikki Iles og mine veier kryssa hverandre. Det skal avgjort ikke skje i fremtida.

I løpet av de par siste åra har et stort publikum fått både ører og øyne opp for hva og hvem Bjørn Tomren er. Noen har visst det lenge og her kommer nok en bekreftelse.

Uten at jeg skal ta på meg besserwisserhatten å påstå at jeg så Bjørn Tomrens unike talent lenge før de aller fleste, men de av oss som har fulgt blant annet den hysteriske duoen Polka Bjørn & Kleine Heine i ei årrekke visste faktisk at her fantes det noe helt spesielt – hos Kleine Heine også for den sakens skyld. Men eksponeringa gjennom deltakelsen og seieren i Stjernekamp førte sjølsagt til en ganske annen oppmerksomhet enn det Tomren var vant med fra før.

Nykkefri

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Om det er noen stor forandring i og på Bjørn Tomren etter at han blei folkeeie? Overhodet ikke og for de som “kjenner” en av 6393 Tomrefjords aller største sønner er det heller ingen overraskelse. Bjørn Tomren har vært, er og kommer til å forbli akkurat Bjørn Tomren med si unike stemme, si unike utstråling og sin ekthet og ujålethet. Det går ikke an å dresse opp Bjørn Tomren for å si det slik.

Eget stoff

Noen januardager i 2021 tok Tomren med ei bunke med egetskrevet materiale og gode musikervenner til Ocean Sound Recordings på Giske på Sunnmøre. I flotte, men ganske så nedstrippa arrangement, som løfter fram den helt spesielle historiefortelleren Tomren er og som plasserer den unike stemma akkurat så langt fremme i lydbildet som den fortjener, blir vi invitert inn i det totalt personlige tomrenske universet som det alltid er like fascinerende å oppholde seg i – også med litt jodling og strupesang som krydder.

Når han så har fått med seg nok en romsdaling, tegneserieskaperen Jason alias John Arne Sæterøy til å lage cover og andre illustrasjoner som er med å gjøre dette visittkortet ekstra spesielt, så har Bjørn Tomren nok en gang bekrefta hvilken høyst original stemme han er og har sjøl om ikke alle låtene er like minneverdige.

Hva er det med den portugisiske saksofonisten og bandlederen Rodrigo Amado og nordmenn? Noe er det åpenbart for han inviterer stadig med seg noen av våre aller mest uttrykksfulle musikanter – denne gangen Ingebrigt Håker Flaten.

I 2017 møtte vi Rodrigo Amado (59) på skiva “Northern Liberties” sammen med Thomas Johansson, Gard Nilssen og Jon Rune Strøm. Allerede i 2006 dukka han for første gang opp i min verden på trio med bassisten Kent Kessler og sjølvaste Paal Nilssen-Love på utgivelsen “Teatro”. Han vet med andre ord hvem han skal spørre i vårt hjemlige univers – han har valgt på øverste hylle.

Ny superkvartett

Nå har Amado satt sammen et nytt band med tre storheter fra forskjellige land og generasjoner. Den amerikanske trommeslageren Gerry Hemingway (68), nå bosatt i Sveits, og den tyske pianolegenden Alexander von Schlippenbach, som nå har oppnådd den svært respektable alder av 85, blir altså komplettert med vår egen Ingebrigt Håker Flaten (52), som heldigvis har satt snuten hjemover etter mange år i utlendighet. Både på papiret og i praksis har dette blitt en strålende kohort.

The Bridge

Amado har valgt å kalle bandet The Bridge – en klar hentydning til helten Sonny Rollins´ comeback-album med samme navn fra 1962. Jovisst er det mulig å høre spor av Rollins underveis, men Amado har så avgjort en friere tilnærming til sitt uttrykk enn det Rollins har hatt.

Vi får bli med på konsert i Warzawa den 3. oktober i fjor, på klubben Pardon To Tu, og med tre kollektive ekskursjoner på henholdsvis vel 40 minutter og to ganger 7 minutter, blir vi tatt med på utflukter som både er melodiske, frie, søkende og transparente.

Uttrykksfulle lyttere

Alle fire er jo sjølsagt strålende instrumentalister og når det så er kobla opp med at de er lyttere på samme nivå som vil hverandre og musikken vel, så har dette blitt en liten time med både melodisk frijazz og fri frijazz av svært modent og spennende kaliber.

Her får alle fire den plassen de fortjener og ingen krever rampelyset på bekostning av de tre andre – her stiller alle fire på like fot.

The Bridge er en kvartett jeg mer enn gjerne skulle fått sett og hørt på ei scene her hjemme – svaret på hvorfor er å finne på “Beyond the Margins”.

Maj Britt Andersen, Lars Saabye Christensen og Geir Holmsen er giganter på hvert sitt felt. Sammen har de skapt sin helt egen sjanger.

Jeg har vært så heldig at jeg har kunnet følge karrierene til Andersen, Saabye Christensen og Holmsen mer eller mindre fra starten. Det er uten unntak vært en sann fryd der tre store kunstneriske personligheter har tatt stadig nye, store steg. De har jo for lengst etablert seg på aller øverste nivå med sine respektive uttrykk, men det er jo sjølsagt ikke ensbetydende med at slike mestermøter skal bli noe som likner på største felles multiplum. I dette tilfellet har det likevel blitt det.

Tredjerunden

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For de av oss som fortsatt er opptatt av skøytesporten, så vet vi jo hvor vanskelig tredjerunden kan være. Der er det ganske mange som har gått på en sprekk, for å si det sånn. Denne gangen var jeg ikke spesielt redd for at det skulle skje. Det av flere grunner. For det første har de tre fortalt oss med all mulig tydelighet med “Et stille sted” og “Et snev av evig” hvilket enormt og unikt nivå de befinner seg på. For det andre så bare “vet” jeg at de tre ikke er i stand til, sjøl om de prøvde, å gi fra seg noe som befinner seg under veldig bra. For det tredje så var jeg tilstede på konserten da denne tredjerunden blei sjøsatt – jeg mer enn ante altså hva som ville møte meg i heimen.

Unike evner

Lars Saabye Christensens evne til å fortelle historier, gjerne melankolske, som griper og berører oss, er han ganske så aleine om. Geir Holmsens unike melodiske klo og evne til å arrangere dem for KORK – Norges beste band – har ført han opp på et nivå som er sjeldent hørt både med norske og internasjonale ører.

Når så de to herrene har skapt et fundament for Maj Britt Andersens høyst personlige stemme og formidlingsevne av en annen verden, både for store og små, så har dette blitt ei avslutning på et unikt samarbeid i akkurat dette formatet i alle fall som vil bli stående som en bauta i norsk musikk i svært lang tid. Jeg nekter nemlig å akseptere at Andersen, Saabye Christensen og Holmsen ikke skal gi oss mer påfyll fra sine overflødighetshorn i en aller annen form også i fremtida.

Uansett så er det bare å takke for denne høyst spesielle og flotte musikalske og litterære utflukten.

Lite er så spennende som å møte nye stemmer og nye uttrykk. Den svenske vokalisten Ingrid Malmén hører hjemme der og hun imponerer veldig.

Til tross for at Ingrid Malmén (29) har gått på jazzlinja i Trondheim og gitt ut to skiver under eget navn tidligere, så er dette mitt første med henne og hennes musikk. Det skulle vise seg at det var på høy tid – for meg i alle fall.

Alt eget

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Malmén, som synger på svensk, har skrevet alt av både tekst og musikk. Hun løfter frem kontrastene mellom uro og stabilitet på et ettertenksomt vis og samtidig er hennes søken etter nærvær og forutsigbarhet temaer som preger det flotte og høyst personlige tekstmaterialet. Når Malmén så skriver musikk med solide jazzrøtter, men også med impulser fra pop, viser og frijazz, så har “Tidvatten” blitt en flott introduksjon til ei spennende, “ny” stemme.

Tipp topp band

Malmén har ei stor og uttrykksfull stemme som både løfter frem tekster og ordløse improvisasjoner. Hun har siden 2015 omgitt seg med et band bestående av Thomas Backman på saksofon og klarinett, en av mine nåtidige trommefavoritter Jon Fält, Alice Hernqvist på piano og Pär-Ola Landin på bass og det er en uhyre samspilt og empatisk kohort.

Bandet kler Malmén og hennes musikk og uttrykk på et inderlig vis og hun passer like godt sammen med bandet. Det har ført til at dette første møtet med Ingrid Malmén og hennes univers har vært av det svært så lovende slaget.