Trommeslageren Tore Ljøkelsøy har jeg støtt på i flere konstellasjoner. Med sin debut under eget navn bekrefter han sitt store talent – på mange måter.

Tore Ljøkelsøy (35) har fortalt oss gjennom fine bidrag til blant annet bandene Local Store, “pop-prosjektet” til Bjørn Klakegg, og Slow Is The New Fast at han er en usedvanlig lyttende og tilstedeværende trommeslager. Forventingene til hvem han er som sjef for eget band og musikk var derfor så avgjort skrudd en hel del opp. De har definitivt blitt innfridd.

Akustisk utflukt

Etter studier både på jazzavdelinga ved Grieg-akademiet i Bergen og på Musikkhøgskolen i Oslo, har Ljøkelsøy kommet et godt stykke i leitinga etter sitt eget uttrykk – det alle jazzmusikere med ambisjoner har som mål.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Ljøkelsøy har tydelig gått djupt inn i materien som med en fellesbetegnelse kan kalles moderne, akustisk jazz. Med elementer fra både amerikansk, europeisk og nordisk jazz fra de seineste tiåra har han skapt fundament som virker utfordrende både på de fire involverte og på oss som sitter i heimen og får lov å bli med på ekskursjonene.

Melodisk og åpent

Jeg har Ljøkelsøy mistenkt for både å være en melodiker og lyriker, men som samtidig søker mot det åpne og luftige. Alt dette viser han oss på et elegant vis uten på noen måte å dominere sine medsammensvorne – tre herrer som har skjønt hva og hvor Ljøkelsøy vil med budskapet sitt.

Pianist Kjetil Jerve imponerer uansett hvor og i hva slags setting han dukker opp med ei svært så personlig klo, tenorsaksofonist Arnfinn Gursli Langesæter (navnet hans er feilskrevet på coveret) er ei ny og spennende stemme for meg og bassist Joel Ring, som like gjerne melder seg som cellist, utgjør et perfekt reisefølge for Ljøkelsøy og hans budskap.

Tore Ljøkelsøy har noe viktig å melde om han er med som sidemann eller styrer butikken sjøl.

Alle har større eller mindre hull i sin allmenndannelse. I mitt tilfelle dreier det seg om mange og store hull. På området kvinnelige vibrafonister fra Taiwan er hullet svært stort, men Yuhan Su har nå gjort en formidabel jobb med å gjøre noe med det.

Det har seg altså slik at rundt om i verden finnes det en rekke agenter som jobber for artister både når det gjelder plateutgivelser og i forbindelse med booking av konserter. En del av disse har heldigvis oppdaga meg og det jeg holder på med. Det fører til at jeg blir utsatt for stadige påfyll av utgivelser fra store deler av verden – både med artister jeg kjenner godt og ikke minst med helt nye navn og «ny» musikk – for meg i alle fall.

Fra uventa hold

Yuhan Su (41) er født og oppvokst på Taiwan, men har vært bosatt i New York i en årrekke. Jazzens hovedstad virker jo som fluepapir på ambisiøse jazzmusikere fra hele verden og hvorfor i alle verdens dage skulle Taiwan være noe unntak?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg må innrømme at min kunnskap om jazzlivet på øylandet er bortimot lik null, men vet at interessen absolutt er på plass der også. Ketil Bjørnstad, Jon Christensen og Terje Rypdal har blant annet vært der og kanskje en ung Yuhan Su var til stede og lot seg inspirere – hva vet jeg?

Fjerde visittkort

Til tross for at Su har gitt ut tre skiver tidligere under eget navn, så er dette mitt første møte med henne og hennes musikk. Det tar svært kort tid å skjønne at både som komponist og vibrafonist har Su kommet svært godt under huden på den moderne, amerikanske jazzen. Dessuten så er det svært viktig for henne å kunne frigjøre seg fra oppleste og vedtatte regler – å kunne være en fri kunstner og musiker.

Det betyr på ingen måte at det er et frijazzlandskap vi blir invitert inn i, sjøl om det er åpent for alle involverte til å gå hvor de vil med Sus spennende melodiske og rytmiske utgangspunkt.

Tilbake i New York

Når hun etter et opphold i Paris og på Taiwan i forbindelse med pandemien, var tilbake i New York i 2021 så satte hun sammen bandet vi får møte her. Caroline Davis på altsaksofon og resitasjon av en tekst av Su på ett spor, Marty Kenney på bass, Matt Mitchell på piano og Dan Weiss på trommer er hver for seg og til sammen noen av de mest spennende musikantene som finnes i den fremadstormende generasjonen i The Big Apple og de synes åpenbart at det er usedvanlig å møtes i Yuhan Sus univers.

Su er en svært uttrykksfull og dyktig vibrafonist, men krever på ingen måte rampelyset for egen del på bekostning av de andre. Her er det strålende solister rund baut i et landskap der moderne jazz søker videre ut til steder der andre impulser også hører hjemme.

Yuhan Su og hennes musikk er vel verdt å bruke kvalitetstid sammen med.

Sjøl om jeg ikke akkurat er noen ekspert på området, så vekker Oslo-bandet 35 Tapes gode minner helt tilbake til 70-tallet da band som Genesis og King Crimson hadde sin storhetstid.

35 Tapes har eksistert siden 2018 og er oppkalt etter de 35 båndsløyfene som finnes i en Mellotron. Sjøl om bandet ikke er mer enn fem år gammelt så er det herrer med langs fartstid i norsk musikkliv som stiller til start her. De har garantert et enda sterkere forhold til nevnte storheter enn meg – et forhold som strekker seg over til band og uttrykk som Talk Talk og David Sylvian.

Tredjerunden

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

«Fabric of Time» er bandets tredje utgivelse, men den første som har nådd meg. Har jeg skjønt det riktig, uten at det går frem av coveret, så er alt materialet skrevet av de involverte. Her er ikke målet å spille så mange noter som mulig, men de rette – at det ikke skal være virtuost, men ekte. Det har så avgjort 35 Tapes lykkes med.

Samme vei – samme mål

Morten Lund, utstyrt med et arsenal av tangentinstrumenter – gamle som nye – og diverse gitarer og Jarle Wangen på vokal og bass var de to fikk snøballen til å rulle og seinere har Andreas Eriksen på perkusjon, trommer og tangenter, Kai Lundewall på trommer og Jo Wang på allehånde tangenter komme til og sørga for et enhetlig og tøft lydbilde med spor bakover, men så avgjort med fotavtrykk fra vår tid også.

PS Det faktum at Anneli Drecker er med på vokal på et spor, gjør absolutt ingenting.

Onur Aymergen folkens? Ikke det, nei. Da er vi minst to som kan få en ny flott gitar- og jazzopplevelse – denne gangen fra Tyrkia.

Av de mange tinga på jord jeg kan forsvinnende lite om, står tyrkisk jazz om ikke i ei særstilling, så befinner den seg langt oppe på lista. Nok en gang kommer Odd Gjelsnes og Losen Records oss til unnsetning.

Andre gang

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Dette er ikke første gang Onur Aymergen dukker opp på Losen Records. For fire år siden ga Losen ut ei skive med det russisk/tyrkiske bandet Nevi der Aymergen også spilte ei sentral rolle, men den gikk meg dessverre hus forbi. Nå stiller han til start med sitt eget band og sin egen musikk.

Alt på plass

Onur Aymergen (43) er en fremragende plekterfører som har hele den moderne jazztradisjonen innabords. Vi forbinder vel ikke Tyrkia først og fremst med jazzmusikk, men det er jo en lang og god festivaltradisjon i de store byene og jeg tipper Aymergen har plukka opp både dette og hint fra alle de store som har gjesta landet.

Til å sette sammen musikken så ser jeg ikke bort fra at Aymergen også har henta en dose eller to med inspirasjon fra hjemlige musikktradisjoner, uten at jeg kan sette en spesifikk finger på hvor det skinner gjennom.

Høyt nivå

Musikken er melodisk, tøff, fremoverlent og groovete. Noen ganger leder den ut i frie landskap også, men Aymergen drar det fort inn igjen.

Med seg har Aymergen trommeslageren Turgut Alp Bekoğlu, trompeteren Tolga Bilgin, pianisten Can Çankaya og bassisten Apostolos Sideris – ukjente størrelser for flere enn meg vil jeg tro, men en strålende bekreftelse på hvor høyt nivå det er også på tyrkisk jazz.

Nok en gang skal Odd Gjelsnes, og ikke minst Onur Aymergen, ha all mulig slags ære for å løfte frem musikk vi neppe hadde fått høre ellers.

For de aller fleste er RÜ et nytt navn, men 21-åringen fra Sveio ved Haugesund var en kjent artist allerede fra hun var 12 år ung. Nå får hun hjelp av sjølvaste Kim Ofstad til å innta voksenverdenen.

Hvis den yngre garde skrur klokka vel 10 år tilbake, så er det mulig opp til flere husker ei lita jente som kalte seg Vicky og som gjorde det stort på MGP jr. Jeg var nok ikke i målgruppa den gangen, så for meg er dette det aller første treffet med RÜ, som er det nye artistnavnet.

Herlig miks

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Etter flere års pause fra musikken for å fokusere på helt andre ting, så har RÜ altså bestemt seg for å satse skikkelig. At hun har mye å fare med med si særegne, mystiske og forførende stemme er hevet over tvil. Med sin evne til å skape tøffe låter med røtter i alt fra jazz fra «gamle» dager, ny R&B og hip hop, forteller RÜ oss umiddelbart at hun er ei stemme for både nåtid og fremtid.

Det grooooves

RÜ tør å fortelle oss hvem hun er i tekstene sine og med Kim Ofstad, fra D´ Sound og Madcon blant mye annet, i produsentstolen, så er det ikke veldig overraskende at det har blitt et hipt og groooovete lydbilde rundt RÜs besnærende vokal.

«SupaSTAR» heter ei av låtene. Jeg vil ikke bli veldig overraska over om RÜ er på vei dit – også langt utenfor Harald og Sonjas grenser.

Den danske tenorsaksofonisten Andreas Toftemark har jeg møtt i det hippe bandet A Plane to Catchog med sin egen kvartett. Nå dukker han opp i sistnevnte univers – et tidløst sådan.

Andreas Toftemark (32) har rukket mye i sine relativt få år her på Tellus. Han debuterte under eget navn for to år siden med «A New York Flight» – inspirert av jazzhovedstaden han hadde bodd i en periode. Han har også tilbragt tid i både Paris og Nederland, men er nå hovedsakelig å finne hjemme i Danmark.

Tradisjonen

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Gjennom både sine utenlandsopphold og sikkert gjennom arva som har oppstått etter at en rekke av jazzens storheter har bodd i og inspirert det danske jazzmiljøet, så har Toftemark gjennom sine åtte komposisjoner her vist oss hva som er viktig i hans musikkanskuelse.

Det amerikanske 60-talls hardbop-uttrykket og ikke minst inspirasjonen fra den melodiske John Coltrane er viktige ingredienser i Toftemarks musikalske DNA. Det har ført til vakker, melodisk og hardtswingende musikk som aldri kommer til å gå ut på dato.

Sjelsfrender

Med pianisten Calle Brickman, bassisten Matthias Petri – ny siden debuten og trommeslageren Andreas Svendsen, har Toftemark funnet det perfekte reisefølget for å skape disse musikalske landskapene.

Valget av engelskmannen og trompeteren Gerard Presencer, en av de aller beste i dette faget her i Europa i alle fall, som gjest på seks av de åtte spora, er av typen korrekt for å si det mildt. Presencer og Toftemark danner et perfekt og svært så tidsriktig frontledd.

For de som har fulgt dansk ei stund, så føyer Andreas Toftemark og hans tidløse og hardtswingende musikk, med låter i alt fra ballade til heftige tempi, seg inn i en fantastisk fin og tidløs tradisjon. Både danskene og alle vi andre kommer til å få mye å glede oss over fra Toftemark i tiåra som kommer.

Vokalisten og låtskriveren Line Dybedal er et nytt bekjentskap for meg. Nå har hun uansett kommet veldig hjem på alle slags vis.

Det aller meste vet jeg altså ingenting om. Line Dybedal (35) hørte så definitivt hjemme i den kategorien helt til denne plata inntok heimen for ei god stund siden. Den har altså gått gjennom en solid marineringsperiode og den har Dybedal og musikken hennes tålt godt.

Hjem igjen

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Etter å har reist fra Nordfjord til Bergen for å bli rockestjerne, så har Dybedal nå gått motstrøms og flytta hjem til Selje igjen. Der er det mye som tyder på at hun trives og på sin uforfalska nordfjordsdialekt forteller hun oss hvor stor pris hun setter på røttene sine der ute ved det værharde Stadhavet.

Visepop

Dybedal er en fin historieforteller og med sin fine, lyse stemme formidler hun stemninger på et inderlig vis. Låtene er også helt ok, men ikke spesielt minneverdige – det er ikke alle som setter evige spor, skal jeg være ærlig.

Med et fint band, blant annet med jazzgitaristen Mathias Marstrander, skaper Dybedal & Co vakre og ofte drømmeliknende lydbilder det er godt å synke ned i i turbulente tider.

Line Dybedal har så avgjort kommet hjem og det er veldig hyggelig å komme på besøk til henne også.

Det har tatt si tid, men nå har jeg endelig fått ørene opp for Robert Glapser. Det takka være en nyutgivelse og for første gang på vinyl.

Det er jo ingen hemmelighet at Blue Note sitter på ei skattkiste av unikt materiale som strekker seg helt tilbake til 1940-tallet. Selskapet, og Universal Music, har vært flinke til å forvalte skatten også og har støtt og stadig fora oss med nyutgivelser av “glemt” gull. Nå er de i gang med en ny serie, som har sine røtter i vårt eget årtusen.

Blue Note Classic Vinyl Edition

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Denne gangen har Blue Note-sjef Don Was & Co sett på sin nære historie og en av skivene som har blitt funnet verdig til å bli med på denne runden, og altså på vinyl for første gang – dobbelt LP også for sikkerhets skyld, er Robert Glasper (45) sin “In My Element” fra 2007.

Glasper, med sin unike bakgrunn fra det hippe og veldig mangefasetterte miljøet i Houston rundt årtusenskiftet der jazz, gospel, hip hop, rnb og andre herligheter gikk opp i en større enhet, er en pianist, komponist og visjonær som har gått sine egne veier med alt dette i bagasjen.

Triojazz med nogo attåt

Her møter vi altså den knapt 30 år gamle Glasper i en forrykende triosetting sammen med bassisten Vicente Archer og trommeslageren Damion Reid. Jovisst er det jazzpianisten Glasper, sterkt influert av sin mentor Mulgrew Miller – som også har fått ei låt tilegna seg, vi møter, men her er det også kraftige impulser fra andre samarbeidspartnere som Q-Tip og en medley med beats fra den store avdøde hip hop-produsenten J Dilla. Når alt dette blir miksa med låter av Herbie Hancock, Radiohead-akkorder og Sam Rivers´ “Beatrice”, så er det lett å legge sammen at her får Robert Glasper vist seg frem i full bredde.

På Blue Note Classic Vinyl Edition er det mye å glede seg til i tida som kommer.

Multiinstrumentalisten Magnus Wiik har jeg truffet på og blitt begeistra for i en rekke konstellasjoner de siste åra. Ganske mye forteller meg at trioen Open String Department uansett er hjertebarnet.

Magnus Wiik (38), opprinnelig fra Trondheim, men bosatt i Rauland – midt i folkemusikkhjertet, er en høyst unik musikant med ei spesiell rute frem til hvem han har blitt som musikant.

Etter å ha falt i gitargryta som unge mann, var veien til jazzlinja i hjembyen kort. Wiik har etter det lagt veien innom Norges Musikkhøgskole etter at fascinasjonen for ymse folkemusikkuttrykk blei vekka. Og det er i disse skjæringspunkta vi finner han og vennene hans her.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Flotte skjæringspunkt

Med denne solide og ganske så unike bagasjen inviterer Wiik & Co oss inn i et herlig, friskt og livsbejaende landskap der bluegrass møter jazz og sikkert krydres med en hel rekke andre ingredienser også.

Wiik har skrevet all musikken og de to tekstene som blir nydelig framført og tolka av Selma French, som mange kanskje kjenner best som fiolinist. Om det skulle være noen tvil: hun synger praktfullt også.

Empatiske herrer

Wiik, som stort sett trakterer banjo, mandolin og dobro underveis pluss gitar på ei låt, har fortsatt med seg det empatiske reisefølget Espen Bjarnar Gjermo på gitar pluss mandolin på ett spor og Aksel Jensen på bass. En utmerka liten trupp.

Her ligger spillegleden og empatien utenpå i tjukke lag og Open String Department byr enkelt og greit på virtuos, livskraftig, annerledes og tidløs musikk i et eget landskap.

Her er det bare å takke for påfyllet.

Den amerikanske pedal steeel-innovatøren Susan Alcorn har gjennom samarbeidet med chilenske Septeto del Sur skapt noe nytt og unikt.

De seineste åra har jeg fått stadig nye prov på hvilken unik musikant pedal steel-gitaristen Susan Alcorn (70) er. Med sitt fysiske og musikalske utgangspunkt i Texas var det countrymusikken som tiltalte henne fra starten og sikkert for hennes valg av instrument også, men Alcorn har definitivt utvida spekteret kraftig etter hvert

Stor bredde

Klassisk musikk, samtidsmusikk, moderne jazz, impro og verdensmusikk er noen av arenaene Alcorn har vært med å bidra på og uten unntak har hun vært med å sette sitt eget bumerke uansett hvilken setting det har vært snakk om.

Til Chile

De to siste tiåra har Alcorn besøkt Chile ved en rekke anledninger. Der har hun blitt stadig mer opptatt av landets kultur, historie og musikk. Ikke minst har det som skjedde da landet kom under åket med Augusto Pinochet i spissen mellom 1973 og 1990 satt voldsomme spor og løfter hun da også frem med denne musikken.

Fra Victor Jara til Septeto del Sur

Alcorn har skrevet all musikken bortsett fra Victor Jaras «El Derecho de Vivir en Paz», som blir sunget bandets bassist Amanda Irarrazabal. Når hun så har alliert seg med det fremragende chilenske bandet Septeto del Sur som består av både folkemusikere og jazzmusikere, så har hun og de skapt et univers som fusjonerer chilensk tradisjonsmusikk, frijazz og noe midt i mellom på et vis jeg i alle fall aldri har hørt maken til tidligere.

Susan Alcorn slutter aldri å overraske med sin musikktilnærmelse, sitt musikalske uttrykk og sin originalitet.