Den norsk trioen Smith Komma John har eksistert i flere år uten å komme på min radar. Når de nå platedebuterer så mer enn antyder de at jeg har gått glipp av noe tøft og originalt.
Smith Komma John – en særs heftig og original trio. Foto: Simen Dieserud Thornquist
Hver for seg har gitarist Stian Larsen, bassist Adrian Myhr og trommeslager Tore T. Sandbakken markert seg i en rekke konstellasjoner og framstått som søkende, og finnende, musikanter. De har vært å påtreffe innen en et vidt spekter av sjangre og nekter seg absolutt ikke ansvar for å dukke opp der både frijazz, verdensmusikk og pop blir servert. Og mye annet i tillegg.
Da pandemien meldte sin ankomst bestemte trioen seg for å gå i studio for å lage ei løypemelding om hvor veien hadde ført dem frem til mai i fjor. De sju låtene er ei blanding av stoff de hadde hatt på repertoaret ei stund, samt at Stian Larsen hadde skrevet en del nytt.
Trioen forteller oss med en gang at den musikalske og personlige kjemien er noe veldig på plass. De henter hemningsløst fra hvor det enn skulle være og serverer oss en gumbo med blant annet jazz, rock, blues, reggae, impro og latin i miksen.
Både kollektivt og individuelt har de mye å melde og en hel del forteller meg at Smith Komma John er en fest live. Bare navnet er verdt oppmøtet!
Smith Komma John «Music for Humans» Jazzland Recordings/Musikkoperatørene
Den svenske vokalisten og låtskriveren Elisabeth Melander «møtte» jeg for første gang for knappe seks år siden. Da skrev jeg at det var på høy tid. Det er det også med oppfølgeren «Notes From Within».
Elisabeth Melander har noe vakkert og inderlig på hjertet.
Da pandemien gjorde sitt inntog, følte Elisabeth Melander (64) at tida var inne for å skape noe nytt. Tanker og ideer strømma på i denne spesielle tida og den erfarne pedagogen og vokalisten har skapt et fint visittkort der hun har skrevet mye sjøl.
Bosatt og virkende i Skåne, har dessverre Melander unngått den store oppmerksomheten her i Nårje. Det betyr at i mange år har gått glipp av ei fin og varm stemme med en svært sterk melodisk sans – ikke helt ulik danskenes vokaldronning Cæcilie Norby.
I tillegg til å foredra tekstene på engelsk, ordløst og scattende, så viser også Melander også at hun er en mer dugandes låtsnekrer. Når så pianist og komponist i ultraklassen, Lars Jansson, sendte henne flere fine låter, så kom nok nye tekster ganske så lett for Melander.
Alt dette er krydra originale versjoner av Stevie Wonders «I Wish», rockebandet Breads 70-talls hit «If» og den japanske saksofonisten/komponisten Sadao Watanabes latinske «Just a Touch».
Med seg til å gi dette fine musikalske smörgåsbordet liv har Melander sin faste trio under ledelse av pianisten Martin Berggren, som også har skrevet fine strykearr, bassisten David Andersson og trommeslageren og perkusjonisten Andreas Baw. Dessuten har Melander invitert med seg flere av sine favorittsolister på noen av spora: Anders Bergcrantz (trompet), Anders Hagberg og Inge Petersson Lindbäck (saksofoner og fløyte) og gitaristen Anders «Chico» Lindvall. Det skader heller ikke på noen måte.
Elisabeth Melander dukker opp med alt for sjeldne mellomrom. Hun har nemlig noe vakkert og inderlig på hjertet.
Elisabeth Melander «Notes From Within» Prophone Records/Naxos Norway
Ut av Telemark har det kommet og kommer veldig mye mye flott musikk. Vokalisten Anne Gravir Klykken og vokalisten og multiinstrumentalisten Jon Solberg er så avgjort en del av denne stolte rekka.
Anne Gravir Klykken og Jon Solberg tar med seg tradisjonen inn i vår tid.
Jeg kjenner Gravir Klykken fra Solum i Skien fra trioen Vintermåne, mens Solberg fra Bø har markert seg kraftig i bandet Ni Liv. Her har de to funnet sammen og det tar ikke lang tid å skjønne at de to har mye på hjertet og har mye spennende å gi oss.
Utgangspunktet for «Et ønske» var at Gravir Klykken sendte Solberg en hel del eldre opptak av flere folkemusikkutøvere fra Telemark for godt og vel et år siden. Kunne de bruke dette materialet til noe nytt og spennende? Solberg var tydeligvis ikke vanskelig å be og tok for seg en del av temaene og har tatt dem med seg til noe helt nytt, men samtidig med stor respekt for utgangpunktet.
Tekstene har også i stor grad blitt med fra utgangspunktet, men de to har også tatt seg friheter og satt til nye tekst-elementer fra andre kilder – også tekster og melodier unnfanga av Solberg.
Solberg spiller både gitar, bass, fele, bratsj, piano, elpiano og perkusjon, men det skader heller på ingen måte at Håkon Aase dukker opp sin fiolin på noen av spora. Terje Meisingsets groovy orgelspill på den avsluttende «Bånsull» er også med og setter sitt særpreg på «Et ønske».
Stemmene til Gravir Klykken og Solberg kler hverandre veldig godt der de møtes i et herlig landskap med klare spor til folkemuskkken frå Telemark og til en visetradisjon fra vår egen tid. Herlig!
Anne Gravir Klykken & Jon Solberg «Et ønske» Grammofon/Musikkoperatørene
Mattias Risberg har i løpet av de seineste åra skapt en flott trilogi sammen med noen av Sveriges aller beste jazzmusikere basert på sin oppvekst i gruvesamfunnet Bergslagen.
Mattias Risberg sammen med strålende Mining-trupp. Foto: Kjell Oscarsson/Sveriges Radio
Det tok sin tid før jeg blei oppmerksom på tangentisten Mattias Risberg (61) og hans musikk, men når det først skjedde så skjedde det til gangs. I løpet av noen få år har jeg møtt han i solo-utgave, på duo med saksofonisten Fredrik Ljungkvist og i tre utgaver med hans imponerende Mining-band og prosjekt.
Med «Krantzkommun» avslutter han dette store prosjektet basert på røttene både over og under overflata i gruvesamfunnet Bergslagen. Den første innspillinga var gjort live i akkurat Bergslagen, mens de to neste er studioinnspillinger. Den siste er gjort etter en lengre turné og det er lett å skjønne at det er et band som både har kommet tett på hverandre og veldig under huden på musikken og intensjonene til Risberg.
Med et stjernelag bestående av vokalisten Jennie Abrahamsson, harpisten Stina Hellberg Agback, bassisten Dan Berglund, trommeslageren Jon Fält, multitreblåseren Per «Texas» Johansson, fiolinisten Eva Lindal, saksofonist og klarinettist Fredrik Ljungkvist, fiolinist og mye mer Josefin Runsteen, for anledningen resitatør Sten Sandell og gitarist David Stackenäs, tar komponist, tekstforfatter, tangentør og bandleder Risberg oss nok en gang med på en utflukt som henter kunstnerisk inspirasjon fra en rekke kilder der jazz, impro og art-rock spiller viktige roller..
Når det er mulig å finne spor etter Charles Mingus, Frank Zappa og Kate Bush, så bør det være mulig å skjønne at dette har blitt en sjelden musikalsk gumbo. Risberg har så definitivt nok en gang satt sitt høyst personlige bumerke på det hele og med stjernerekka av improvisatører har det blitt nok en sterk hyllest av et samfunn og en sterk kultur. Måtte både Bergslagen, gruvekulturen og Mattias Risbergs Mining fortsatt få et godt liv.
Av og til er det viktig og gjør godt å forlate komfortsonen – også når det gjelder musikk. Det har jeg gjort denne gangen og møtet med fela til Olav Luksengård Mjelva har ført med seg herlig påfyll.
Olav Luksengård Mjelva – en spelemann det swinger av. Foto: Robert Novak
Det er knappe tre år siden jeg hørte Luksengård Mjelva for første gang. Det skjedde med det norsk-svenske folkemusikkbandet Sver som satte hverandre stevne i en rekke grenseland. Det og de fascinerte og begeistra meg og det har ført til at jeg gleda meg til Luksengård Mjelva (38) fra Røros nå på egen hånd også.
Sammen med både fela og hardingfela si – han har sikkert flere på lur også – tar han oss med på ei rundreise i sitt musikalske univers. Han har plukka frem låter, halling, jig, polska, vals – og sikkert en hel del andre herligheter også, som han har gjort sammen med andre tidligere – blant andre Sver – og som han lenge har ønska å gjøre aleine. Så og si alt har han skrevet sjøl og noe er også helt nytt. På noen av de nye låtene har han også fått med seg Adam Johansson (gitar), Ronny Kjøsen (trekkspill) og Jonas Østbyhaug (bass). Det skader heller ikke.
Det er en personlighet i uttrykket og en livsbejaenhet i spillet hans som skinner gjennom fra første strøk. Sjøl om jeg altså ikke er veldig på musikalsk hjemmebane her, så trives jeg alltid når det swinger og det gjør det så avgjort av Olav Luksengård Mjelva, felene hans og spillet hans.
Olav Luksengård Mjelva «Hugnad> Klangsmia Records/olavmjelva.no
John Scofield har vært og er en av mine store gitarhelter. Musikkhelter faktisk. Her stiller han opp helt aleine og gir oss nok et eksempel på sitt mesterskap.
John Scofield – one of a kind.
Da John Scofield (70) sto på scena i Idrettens Hus i Molde på den legendariske Miles Davis-konserten i 1984, var det første gang jeg opplevede han live. Gjennom hjemmets høyttalere hadde han allerede etablert seg som ei viktig stemme og siden har den oppfatninga bare forsterka seg. Med sin unike sound og sin evne til å omfavne “hele” den amerikanske musikkhistoria og vel så det, har John Scofield inntatt trona og aldri abdisert.
Opp gjennom åra har vi hatt gleden av å møte Sco – blant venner og vel så det – i en rekke konstellasjoner. I 1992 gjorde han også ei strålende plate og turné sammen med Jon Christensen, Palle Danielsson og Knut Riisnæs. Denne gangen stiller han altså i en, for meg i alle fall, ny setting – alone, by himself.
I mitt hode er det ikke veldig mange gitarister fyller den rolla – John Scofield forteller med all ønskelig tydelighet at han er en av dem som gjør det. Med sin helt særegne sound og sin tilnærma totale oversikt over alt av amerikansk musikk, er det både usedvanlig spennende og behagelig å tilbringe kvalitetstid sammen med Scofield, hans gitar og hans “looper”.
Med et repertoar der han henter alt fra Keith Jarretts “Coral”, via standardlåtene “It Could Happen to You”, “There Will Never Another You” og “My Old Flame” til hans og “alles” favorittlåt, “Danny Boy” og Buddy Hollys “Not Fade Away” samt en rekke egne låter for så å avslutte med Hank Williams-klassikeren “You Win Again”, tar Scofield oss med på en så herlig, personlig og tidløs musikalsk utflukt som bare han kan. Det at Sco knytter små kommentarer til hver enkelt låt i tekstheftet, noe som jeg nesten ikke kan huske i ECM-sammenheng, er også et ekstra pluss.
John Scofield er en av de største gitaristene i moderne musikk. Det bekrefter han nok en gang med “Solo”.
Tore Johansen har hatt gleden av å jobbe med den ikoniske svenske bassisten Georg Riedel en rekke ganger. Nå hyller han skatten Riedel har skapt til tekstene til minst like ikoniske Astrid Lindgren.
Tore Johansen er en mann med mange og gode ideer.
Trompeteren, plateselskapsdirektøren og idémakeren Tore Johansen er småbarnsfar. Derfor faller det han nok ekstra naturlig å gå inn i dette fantastiske materialet som Lindgren og Riedel har unnfanga.
For de uinnvidde snakker vi om forfatteren av “Emil i Lønneberget”, “Pippi Langstrømpe”, “Karlsson på taket” og “Alle barna i Bakkebygrenda” og komponisten til den udødelige musikken Riedel skapte. Dette er et univers Johansen har vokst opp med sjøl og det er musikk og sanger han tar tatt videre til sine egne barn. I tillegg er vi titusenvis, ja sikkert hundretusenvis av nordmenn fra en rekke generasjoner som har et godt og nært forhold til denne skatten.
Ganske så tilfeldig kom Johansen over ei bok som heter “Astrid Lindgrens store sangbok” tidlig på 90-tallet. I den hadde Trond Brænne (1953-2013) gjendikta, mer enn oversatt hennes tekster til norsk.
Det var inspirasjonen han trengte for å sette i gang med det som har blitt denne flotta samlinga av Lindgren/Riedel-barnesanger dandert i et nydelig jazzspråk.
Når han så har alliert seg med et stjernelag bestående av småbarnsmor Ine Hoem på vokal, Helge Lien på piano, Torstein Lofthus på trommer, Ellen Andrea Wang på bass og Anders Baasmo på vokal på ett spor, samt bysbarnet til Bodø-gutten Johansen Arvid Engegård som leder for strykekvartetten Engegårdkvartetten, så har dette blitt ei lita perle av en hyllest både av Lindgren og Riedel og ikke minst deler av det fantastiske universet de har skapt.
Tore Johansen «Nå, lille humle» Inner Ear/Musikkoperatørene
Det danske bandet Bagland er ute med sitt fjerde visittkort. Det gjør de på et vakkert og inderlig vis.
Bagland inviterer til et melodisk og vakkert univers.
Til tross for at kvintetten Bagland debuterte allerede i 2015, så er “States of Being” mitt første møte med bandet som har røtter både i Aarhus og i København. Bandet sier sjøl at de framstår i en relativt ny innpakning denne gangen, etter at de har profilert seg med et reint akustisk sound fra starten av. Nå har strømmen blitt skrudd på, men på et svært fintfølende vis.
Mitt sammenlikningsgrunnlag er altså av det særs begrensa slaget, men jeg lar meg i alle fall begeistre og fascinere av hvordan Bagland låter anno 2022.
Bandleder Jakob Sørensen og hans tydelig Palle Mikkelborg/Miles Davis-inspirerte trompet, både med og uten mute, har sammen med synthisten Mathis Jæger, gitaristen og pedal steelisten Alex Jønsson, trommeslageren Frej Lesner og bassisten, både akustisk og elektrisk, Frederik Sakham, invitert oss inn i et varmt og suggererende landskap som sørger for ro i sjel og sinn.
Alle fem har bidratt på låtskriversida og alle trekker i den samme musikalske retninga. Vi befinner oss i et melodisk univers der det er mye luft og rom både for de fem og for oss på lyttersida. Anna Jalvings fiolin og Josefine Opsahls cello er også med på å gi musikken ytterligere krydder på noen av spora.
Nordisk jazz er en referanse som ofte blir benytta og Bagland befinner seg trygt og godt innenfor dette begrepet. Dette er et kollektiv som kjenner hverandre godt og som spiller hverandre gode. Mitt smule ankepunkt er at musikken kan bli noe enstonig – at den mangler noen mothaker og at den blir i snilleste laget. Når det er sagt så er “States of Being” et svært så vakkert, inderlig og varmt bekjentskap.
Bagland «States of Being» Jaeger Community Music/jaegercommunity.com
Felespilleren Britt Pernille Frøholm er en musikant som både tar vare på tradisjonen og som samtidig strekker seg videre og utvider horisonten. Med “Årringar” gjør hun det i stadig større grad og det sammen med bassisten Sigurd Hole.
Britt Pernille Frøholm åpner stadig nye dører. Foto: Andreas Ulvo
Britt Pernille Frøholm (44) frå Volda gir oss sitt fjerde soloalbum med “Årringar”. Nå har hun i stadig større grad fjerna seg fra tradisjonelt slåttespill, men at det fortsatt ligger i hennes DNA hersker det ingen tvil om. Det som gjør musikken og uttrykket hennes ekstra spennende er hennes ønske om og evne til å utfordre seg sjøl og dermed oss som er så heldig å bli “utsatt” for musikken hennes.
På denne ekskursjonen, som er både inderlig og ofte meditativ, så tar hun oss gjennom året på Nordvestlandet. For oss som er født eller oppvokst der, så vet vi hvor mye og hvor omskiftelig det har å by på. Alt dette greier Frøholm, med svært god hjelp av den fremragende bassisten og improvisatøren Sigurd Hole, å formidle på et djupt personlig vis.
Sigurd Hole er et utmerka reisefølge. Foto: Ingvil Skeie Ljones
Frøholm og Hole har skrevet mye av musikken sammen. Ofte er det vanskelig å vite hva som er skrevet og hva som er improvisert – eller komponert der og da. Det gjør det hele bare enda mer interessant, spennende og givende. Noe er også basert på tradisjonelle slåtter og begge deler kler hverandre godt.
Sammen skaper Frøholm og hardingfela hennes og bassen til Hole et klangunivers det er herlig å oppholde seg i. Dette er musikk på tvers av så mye – der det skjer det mest interessante.
Tyske Jazzrausch Bigband låter definitivt annerledes enn alle andre storband. Derfor snakker de til et stort publikum langt utenfor jazzmenigheta også.
Jazzrausch Bigband har noe spesielt på hjertet.
“Emergenz” er mitt tredje møte med med det München-baserte storbandet Jazzrausch Bigband. Det tok meg kun kort tid å skjønne via “Dancing Wittgenstein” og “Beethoven´s Breakdown” at dette var et et storband med helt egne ideer og innfallsvinkler. Nok en bekreftelse på det kommer via “Emergenz”.
Dette er altså et storband som består av en rekke langt framskredne, unge tyske instrumentalister. Kollektivt låter det kanon og flere av solistene forteller oss om stort potensial uten at noen leverer noe veldig minneverdig.
Det som virkelig skiller dette storbandet ut fra alle andre, som har kryssa min vei i alle fall, er den unike miksen mellom et tradisjonelt storband med jazzuttrykk og en solid dose techno.
Bandets elektroniker Leonhard Kuhn har komponert og arrangert all musikken og trombonisten Roman Sladek har produsert og leder bandet. I tillegg til ei tradisjonell, og faktisk litt utvida storbandbesetning, så er det også mye elektronikk og synther involvert, samt to vokalister.
Rytmisk låter det hele litt for stakkato etter min smak. Beatet går og går og er veldig forutsigbart, noe man har blitt vant til fra elektronikaverdenen. Det snakker åpenbart til et ungt og hipt publikum og ganske sikkert fører det til langt fremskreden dansemoro også.
Jovisst er det et godt storband vi møter, men for mitt mottaksapparat blir technobiten for enstonig og etter hvert kjeder den meg. Så er jeg neppe i den ultimate målgruppa heller!
