Tor Hammerø

Blant de tinga jeg kan aller minst om, og der er konkurransen skarp, ligger slovensk initiert jazzmusikk helt i tetsjiktet. Det har heldigvis gitaristen Samo Salamon tenkt å gjøre noe med og med assistanse fra Arild Andersen og trommeslageren Ra Kalam Bob Moses har det blitt en flott døråpner.

Samo Salamon (43) har heldigvis oppdaga Tor de Jazz og for ei stund siden fikk jeg hans originale soloinnspilling med alle Eric Dolphys komposisjoner i posten – tøft og definitivt annerledes. Salamon viste seg å være en svært aktiv og interessant person med mange jern i ilden.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Ett av jerna viste seg å være en kontakt han hadde oppretta med to av sine favorittmusikanter, vår egen bassmaestro Arild Andersen (76) og den smått legendariske trommeslageren Ra Kalam Bob Moses (74), som de mest ihuga husker fra Gary Burtons band på 70-tallet og ikke minst fra “Bright Size Life” på ECM med Pat Metheny og salige Jaco Pastorius. Siden den gang har det vært ganske stille fra Moses på vår siden av dammen, men her viser han oss at han fortsatt har det – i fullt monn.

De tre, som skal ut på lang turné i høst, har imidlertid aldri truffet hverandre eller spilt sammen – i sanntid. Innspillinga er gjort på følgende måte i løpet av pandemiperioden: Moses spilte inn ni trommesoloer og sendte dem over fjorden til Salamon. Han sendte dem så videre til Andersen og lurte på om han kunne legge på noe bass på det han hørte. Den lekende sjela Andersen svarte sjølsagt ja og fant blant annet ut at han kunne legge på sin egen “Little Song” og Albert Aylers “Ghosts” på det Moses serverte.

Tromme- og bassfundamentet blei så sendt tilbake til Salamon i Slovenia og enten med sin elektriske gitar eller sin akustiske 12-strenger, fullførte han puslespillet. Komplisert og usammenhengende? Langt i fra!

Det høres absolutt ut som om de tre har vært sammen og spilt inn musikken i samme rom og at de har lyttet intenst til hverandre underveis, Det har de også gjort, men på et helt spesielt vis.

Dette er varm, melodisk og utforskende musikk skapt av tre musikere på svært høyt nivå. Herlig, tøft og høyst personlig!

Gitaristen Andrés Thor fra Island har ved flere anledninger vist oss hvilken meget uttrykksfull og dyktig musikant han er. Her kommer det nok en herlig bekreftelse. på det.

Etter å ha møtt Andrés Thor (47) både med eget band med utgivelsen “Ypsilon” og sammen med blant andre svorske Anders Thorén i bandet Astra, så er det absolutt ingen overraskelse at Thor leverer noe vakkert, inderlig og høyst personlig når han nå melder seg med sin egen trio.

Thor har skrevet ni komposisjoner og med både strømgitar og akustisk sekstrenger, forteller han oss at han stammer fra giganter som Jim Hall, Pat Metheny og John Scofield, men at han samtidig også har utvikla ei egen stemme. Thor har alt i seg til å formidle den vareste og vakreste ballade til å vise oss ei mer temperamenstsfull og heftig side også.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Thor har solid oversikt over den moderne, melodiske jazztradisjonen, men han nekter seg ikke impulser fra rocketrøkket heller. Uansett er det en fremragende og særdeles smakfull jazzmusiker Andrés Thor er og med utmerka og empatisk tonefølge av landsmannen Magnús Trygvason Elisassen på trommer og franskmannen Nicolas Moreaux på bass, så har “Hereby” blitt ei tidløs lita perle.

Trommeslageren Charles Mena har samla musikere fra store deler av Tellus på Cosmopolite i Oslo i rundt ti år. Her får vi også bli med på utflukten og festen.

Charles Mena er født i Nicaragua og oppvokst i New York. Store deler av sitt voksne liv har han tilbragt i Norge, noe som blant annet har ført til en datter som heter Maria Mena. I New York spilte han med en rekke undergrunnsband og inspirasjonen fra den musikalske og kulturelle smeltedigelen som The Big Apple er, har han heldigvis tatt med seg til Oslo.

Sammen med andre musikere bosatt i Oslo, og med en viss herre med navn Jens Christian Bugge Wesseltoft som mistenkt medfødselshjelper, har Mena og gode venner i en tiårs periode skapt unik musikk i alle mulige grenseland. Det skulle nesten bare mangle at det har skjedd på Cosmopolite i Oslo – det aller mest kosmopolitiske musikkstedet i hovedstaden.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Alt vi får på denne live-cden er henta fra jam-sessions på Cosmopolite mellom 2016 og 2019 og jeg regner med at Mena & Co har plukka hemningsløst fra det beste de har gjort opp gjennom åra.

Det vi blir servert er en musikalsk gumbo med jazz, blues, rap, reggae og resitasjon – og sikkert mye mer – i den musikalske stuinga. Besetninga har variert fra gang til gang og vi får blant andre møte nevnte JCBW, saksofonisten Gisle Johansen, bassisten Lasse Weeden, trombonisten Øyvind Brække, tangentøren Brynjulf Blix, perkusjonistene Sidiki Camara og Bafana Nhlapo, og vokalistene Luison Capote og Per Skranglebein.

Dette har blitt et livsbejaende visittkort der afrikanske rytmer ligger i bånn for spontane møter med krydder fra sjangre fra store deler av kloden. Herlig!

Jazzmiljøet i Aarhus er i ferd med å vokse frem som noe av det mest interessante i vår lille del av verden. Bandet I Think You´re Awesome er nok et bevis på det.

De siste ukene har jeg hatt gleden av å høre nye plater med de Aarhus-baserte bandene Bagland og Fauna 5. Begge har fascinert meg og I Think You´re Awesome – hvilket bandnavn! – med god støtte av Aarhus Jazz Orchestra, føyer seg elegant inn i den samme rekka.

Til tross for at bassist, komponist og bandleder Jens Mikkel (Madsen), en meget uttrykksfull bassist med en flott og varm tone, ikke har rukket å bli mer enn 33 år, så har han holdt sekstetten I Think You´re Awesome i gang helt siden 2009. Hvordan besetningen har vært underveis vet jeg ikke, men med Lars Fiil på tangenter og synther, Alex Jønsson på gitar, Morten Kærup på gitar og banjo, Frej Lesner på perkusjon og elektronikk og Andreas Skamby på trommer, så låter det i alle fall som en svært samspilt kohort som vil den samme musikalske veien.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Besetninga sier en hel del om at dette ikke er noe tradisjonelt jazzband og uttrykket inneholder da også ingredienser fra indieuniverset med blant annet country- licks, samtidsmusikk, impro og pop – alt dette samla i en gumbo der jazzkrydderet sjølsagt spiller ei sentral rolle.

Sjøl om dette ikke er programmusikk, så legger Jens Mikkel ikke det minste skjul på sitt klimaengasjement og det er sikkert noe av grunnen til at denne innspillinga ikke blir utgitt fysisk. Den gode kampen skal kjempes på minst mulig forurensende vis.

Når så Jens Mikkel & Co har invitert med seg og arrangert for det meget langt framskredne storbandet fra hjembyen Aarhus, så har “The Good Fight” blitt noe helt for seg sjøl. Dette er varm, melodisk musikk som det gjør godt å tilbringe tid sammen med.

Gitaristen og effektmakeren Svein Rikard Mathisen og lydskulptøren John Derek Bishop tar oss med til spennende og unike steder i høyst personlige grenseland.

Jeg kjenner både Mathisen og Bishop fra flere utgivelser, men som duo er dette det første møtet. Det de har vist meg og oss ved tidligere oppmøter har fortalt at vi har med to søkende, og ikke minst finnende, musikanter å gjøre som er villige til å gå sine egne veier.

Med “Calm Brutalism”, som henspeiler på brutalismen i store deler av moderne arkitektur, fortsetter de definitivt på den ambisiøse veien.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

All musikken har de unnfanga sammen, mens Bishop har tatt på seg produsentansvaret. De kaller musikken sjøl for monumental, men sårbar. og for meg blir dette rock/pop/jazz/elektronika-landskapet en type atmosfærisk ekskursjon som både er med på å trigge tanker og samtidig frembringe ro.

Jeg liker renheten og tonen i gitaren til Mathisen og jeg liker omgivelsene Bishop skaper. Til sammen har denne duoen skapt noe inderlig, noe vakkert, noe stygt – noe høyst personlig.

Saksofonistene Tiyo Attallah Salah-El og Felipe Salles har jeg en mistanke om at det er de færreste som kjenner til. Det er det flere grunner til å gjøre noe med, blant annet den genuine musikken og ikke minst dens bakgrunn.

Tiyo Attallah Salah-El blei døpt David Riley Jones i 1932. Etter å ha blitt dekorert etter innsatsen sin i Korea-krigen, konverterte han til islam og bytta navn. Livet hans skulle ta ei retning som han ikke hadde håpt på og etter å ha havna på skråplanet og fått flere narkotikadommer og blitt dømt for drap, så endte det med at han aldri kunne slippe ut igjen. Da han døde i 2018, hadde han tilbragt over halve livet i fengsel.

Salah-El ga, til tross for all motgang, aldri slipp på musikken og saksofonen – kanskje det var det som holdt motet oppe gjennom et langt fengselsliv. Gjennom en god og hjelpsom fengselsbetjent som støtta vår mann i rundt 20 år, fikk Salah-El tilgang på notepapir som gjorde at han kunne skrive ned sine ideer. Etter at Salah-El gikk bort fortsatte betjenten, Lois Ahrens, å jobbe for at musikken skulle få et videre liv.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Etter noen år blei kontakten med tenorsaksofonisten og arrangøren Felipe Salles, opprinnelig fra Brasil, men bosatt i USA siden 1995, oppretta og han “så” umiddelbart kvalitetene i musikken til Salah-El.

I et melodisk blues/hardbop-landskap med nydelige ballader som krydder, tar Salles, med sin klare Coltrane-inspirasjon, oss med på en flott hyllest til Salah-El med strålende hjelp fra Jonathan Barber på trommer, Zaccai Curtis på piano og Avery Sharpe, som mange vil huske fra et langt samarbeid med McCoy Tyner, på bass.

“Tiyo´s Songs of Life” har blitt et fint og veldig spesielt musikalsk vitnesbyrd. fra både Tiyo Attallah Salah-El og Felipe Salles. De rakk aldri å møte hverandre, men de gjorde det altså likevel.

Kvaliteten på musikk for barn og unge har har bydd på kvantesprang de seineste åra. Debutplata til Momodor føyer seg elegant inn i den rekka.

Maj Britt Andersen, Geir Holmsen, Trond Brænne, Meg og kammeraten min og Du og jeg og vi 2-3-4, er blant dem som lagt lista skyhøyt etter hvert også når det gjelder musikk for de yngste. Det har heldigvis ført til at andre har skjønt hvordan det må og bør gjøres hvis man virkelig skal ta de yngre på alvor.

Komponist, gitarist og vokalist Finn Harrison og tekstforfatter og vokalist Cathrine Hellesøy Harrison – definitivt frontfigurene i Momodor – er begge nye navn for meg. Det gjør det ekstra hyggelig å kunne slå fast at “nykommerne” har levert et kvalitetsprodukt på alle slags vis både når det gjelder tekst, musikk, layout og vinylproduksjon.

I tillegg til et fint band, så har de også hyra inn både Erik Johannessen på trombone og Elisabeth Mørland Nesset på perkusjon – begge fra to av de tidligere nevnte bandene pluss, samt Hayden Powell på trompet og Embrik Snerte på fagott – vi snakker om å hente fra øverste hylle.

Musikken henter impulser fra “alt”: rock, pop, vals, salsa, blues, prog og jazz er det mulig å finne spor av og Momodor har makta å lage en fin miks av det hele. Tekstene, på norsk sjølsagt, er også av typen som jeg tipper til en viss grad i alle fall har stort allsangpotensiale – en viktig suksessfaktor når det gjelder musikk for de yngste.

Momodor byr de yngste, fra 4 til 12 år sier de sjøl, på et flott nytt påfyll med kvalitetsmusikk. Onga fortjener det.

Momodor

»Fusblues!»

Blob Sculpin Productions

Det å overraske seg sjøl er en av de store gledene ved å la høyttalerne fylles av musikk skapt av musikere jeg aldri har møtt tidligere. Denne amerikanske trioen hører hjemme i den kategorien.

I begynnelsen av årtusenet møttes trommeslageren Tony Falco, barytonsaksofonisten, bassklarinettisten og fløytisten Josh Sinton og pianisten Jed Wilson på New England Conservatory i Boston. Der blei de det som på godt norsk kalles bestevenner og, sjøl om karrierene deres har gått i forskjellige retninger, så har de fortsatt å pleie vennskapet og den 6. august i fjor var det endelig klart for trioens første plateinnspilling.

Det dette bassløse samfunnet byr oss er seks fritt improviserte “låter” der den korteste er knappe 6 minutter og den lengste litt under 13 minutter.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg opplever dette som særdeles empatisk musikk skapt av tre åpenbart gode venner som lytter intenst til og på hverandre og som overhodet ikke har det minste behov for å tilbringe tid i rampelyset på de andres bekostning.

På sett og vis er det noe kammerjazzaktig over musikken. Det er et godt stykke unna den europeiske frijazzen med utgangspunkt i Tyskland, Nederland og England med et solid trøkk som et gjennomgående kjennetegn. Dette er mye mer nedpå og reflekterende – musikk egna til å legge hodet på puta og bare flyte med.

De tre er i all hovedsak ukjente herrer for meg. Sinton er den eneste jeg har hørt om fra før faktisk. Det er bare nok en bekreftelse på at det finnes spennende kvalitetsmusikere hvor det enn skulle være. Tøft, spennende og annerledes.

Hadde melka blitt levert på døra av herrene Svein Erik Martinsen og Hermund Nygård, så hadde jeg drukket litervis daglig. Når det er sagt, så tar jeg heller til takke med musikken deres.

Melkegutta var jo kjent for å levere varene, eller melka som det het i hine hårde dage. Nå er de historie, i alle fall her til lands, men de musikalske leverandørene Martinsen og Nygård har heldigvis ikke gått i opplag. De står ustanselig i musikkens tjeneste og ingenting er hyggeligere enn det. Alle som har opplevd de to i ymse konstellasjoner, vet hvor livsbejaende deres tilstedeværelse alltid er. Her møter vi de som duo, men det oppleves som en hel bøtteballet.

Er det noe som kan kalles et con amore-prosjekt, så må det vel være akkurat denne duoen. Etter å ha spilt sammen både her og der, ikke minst i Hilde Louise Asbjørnsens band siden 2012, så fant de to ut at de ville sette noen av sine sære ideer ut i livet uten at noen andre skulle plage dem.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det betyr at her trakteres det alt fra cigarboxgitar fra Cognac, via et avkappa stueorgel til trommer, bass, banjo, munnspill, vaskebrett, basspedaler, leikepiano og glockenspiel – og så synges det, må vite!!! Alt dette trakteres mer eller mindre samtidig, tro det eller ei, og de mener at de ikke gjør noe på skiva som de ikke kan gjøre live!!!

Hvis det noen gang har vært snakk om musikalsk multitasking, så må det være i dette tilfellet. Med et repertoar som stort sett befinner seg i et blues-jazz-landskap med både eget materiale, blant annet høyst sannsynlig verdens første blueslåt om strikking!!!, samt blueslåter av Willie Dixon, tittellåta og “My Babe”, Willie Nelsons “I Gotta Get Drunk” og standardlåter som “Undecided”, “You Are My Sunshine” og “Moonlight in Vermont”, tar The Milkmen oss med på en særs musikalsk, grooovete og humoristisk ekskursjon som ikke kan sammenliknes med noe annet.

Dette er av typen herlig påfyll og bør kunne rekvireres på blå resept. Herlig!

Blant mine mange store hull i kunnskapsbanken, spiller tsjekkisk jazz om ikke ei hovedrolle, så i alle fall ei lita birolle. Kvartetten Point of Few forteller meg at jeg bør gjøre noe med det.

Aldri hørt om gitaristen Radim Přidal? Ikke trommeslageren Marek Antoňů, bassgitaristen Vlastimil Škoda eller tenorsaksofonisten Petr Smékal heller? I tilfelle svaret er ja på begge spørsmåla så sitter vi akkurat samme båt. Det jeg har skjønt av både å ha lest meg opp og hørt på musikken som det tsjekkiske og norske postvesenet har samarbeida om å få frem til heimen min, så er det at dette er relativt unge, ambisiøse musikanter med solide kvaliteter både hver for seg og ikke minst som band.

I tillegg til seg sjøl, så har de også inviterte med seg en av den hippe New York-jazzens fineste og mest spennende stemmer, tangentøren Jason Lindner, som vi kjenner fra samarbeid med blant andre Donny McCaslin, Mark Giuliana, David Bowie på hans siste skive og Jens Christian Bugge Wesseltoft, på synther og lyddesign på tre av de ni spora.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Musikken. som enten hele bandet eller Přidal har skrevet, henter mye inspirasjon fra NY-scena som Lindner er en del av med blant andre Robert Glasper og James Francies som andre ledestjerner, pluss andre helter som Bill Frisell og Pat Metheny, samt spor fra rockescena med Bowie, Radiohead, Red Hot Chili Peppers og Anderson .Paak, er også gode referanser til hvordan Point of Few låter.

Det er hipt, det er tøft, men kanskje ikke all verdens originalt det Point of Few serverer oss. Likevel forteller de oss at det skjer musikk også andre steder enn de vi oppsøker til daglig som absolutt fortjener mye oppmerksomhet.