Tor Hammerø

Poeten Øystein Wingaard Wolf har dukka opp i min bevissthet med alt for sjeldne mellomrom. Han både har og er nemlig ei helt spesiell røst.

Øystein Wingaard Wolf skal man lytte til.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Øystein Wingaard Wolf (64) er ei stemme jeg har hatt et veldig av/på forhold til gjennom mange tiår. Poesien hans har fascinert meg og plateutgivelsene hans på Kirkelig Kulturverksted, helt tilbake til debuten i 1998, har fortalt meg at han er en musikalsk fyr også. Likevel tar det mange år mellom hver gang vi “snakker” sammen. Jeg skal ta på meg min del av skylda for det, men jeg tror heller ikke Wingaard Wolf løper ned dørstokkene verken til forlagshusene eller til platestudioene i tide eller utide.

Nå har han heldigvis gjort det og nok en gang fascinerer han meg – veldig. Med sin ru og upolerte stemme synger han på et vis så langt bortenfor skjønnsang som vel tenkelig. Det er en av årsakene til at han og budskapet hans tiltaler meg. Han får meg til å lytte, fordi han sier meg at han har noe å melde.

Han forteller oss om et levd liv og det er grunnen til at jeg tror på han. Tematisk handler tekstene hans om alt fra europeisk historie og samtid til erotikk og til at alt ikke har vært så enkelt. Måten han formidler det på gjør at du vet dette er ekte og ærlig.

Hvor befinner Wingaard Wolf seg musikalsk? Kall det gjerne et slags viseunivers, men her finnes spor av blues, chanson og andre herligheter også. Han får fint reisefølge av blant andre multiinstrumentalist Einar Stenseng og Torgeir Waldemar som begge har vært med og produsert også.

Dere der ute som digger Tom Waits og Cornelis Vreeswijk, vil føle dere hjemme i universet til Øystein Wingaard Wolf også. Jeg tipper Cornelis tar seg en stenkare der oppe når han lytter til “Napoleon Wolf”.

Bassisten og komponisten Joey Pearlman gikk bort bare 24 år gammel. Her blir han minna og hylla av sine venner og lærere.

Keith Oxman (63) er en svært velmerittert lærer og tenorsaksofonist fra Denver, Colorado. I tillegg til å være utøvende musikant, så har han også undervist på East High School i Denver i 25 år. Det er skolen både Bill Frisell, Dianne Reeves og nylig avdøde Ron Miles også studerte ved.

Oxman sier at det er en håndfull studenter han med hånda på hjertet kan si at han visste de hadde noe stort i vente. Joey Pearlman var en av disse, men etter at han var i gang med neste steg på karriera si i New York, så gikk han bort i februar i fjor.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Oxman bestemte seg umiddelbart for at han ville hylle sin elev. Oxman hadde undervist Joey Pearlman og hans tvillingbror, trommeslageren Stevie, siden de var tenåringer og hele denne 75 minutter lange hyllesten avsluttes med et opptak av John Coltranes “John Paul Jones” der tvillingene, 17 år gamle, spiller på trio med Oxman. Talentet til brødrene var det definitivt ingen tvil om.

I tillegg til standardlåtene “Blame It On My Youth” og “In The Wee Small Hours of the Morning”, så er det låter av Oxman og pianisten som er med her, Jeff Jenkins, pluss Joey Pearlmans “Garden Song” som utgjør denne flotte påminnelsen om hvor skjørt livet er.

Oxman har jeg hørt en gang før, da i samspill med Dave Liebman. Nå er det med en kvartett av Denver-musikere der trommeslageren Todd Reid og bassisten Mark Simon er med å sørge for at dette har blitt varm, flott og inderlig tributt til et stort talent og visstnok en fin kar som fikk være med her nede så alt for kort. Det swinger godt av Joey Pearlmans ettermæle.

Sverre Indris Joner har et livsprosjekt som dreier seg om å løfte fram ekte, inderlig, original og tidløs musikk med rot i tango og tilliggende herligheter. Her følger nok et  eksempel på at han lykkes noe så voldsomt med sitt forehavende.

Uansett hvor jeg har møtt Sverre Indris Joner og hans musikk, det være seg med med Hovedøen Social Club, Tango for 3, La Descarga eller med Electrocutango, så er det latinsk musikk med masse tradisjon og innovasjon involvert. Jovisst er Joner tro mot, i dette tilfellet tangoens DNA, men han både vil og kan ta den et steg videre også.

Electrcutango har eksistert siden 2004 og “Contrastes” er bandets tredje utgivelse. Joner spiller i tillegg til piano også perkusjon og styrer elektronikken med sin laptop. Med seg har han Andreas Bye på trommer, Odd Hannisdal på fiolin, Steinar Haugerud på bass og Andreas Rokseth på bandoneon, fire herrer som åpenbart kan sin tangohistorie, men som samtidig gjerne vil være med å flytte grenser.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Joner har skrevet og arrangert all musikken og nok en gang vil han vekke oppsikt både i tangoverdenen og i andre musikalske univers også. Som ett av hans forbilder, ikonet Astor Piazzolla, så har Joner valgt å videreutvikle tangouttrykket. Enkelte tradisjonalister vil nok sikkert heve et øyebryn eller to, som når Piazzolla introduserte sin tango nuevo, men det brydde ikke Piazzolla seg om – og heller ikke Joner.

I dette fyrrige landskapet med tangoen som overbygning finner vi elementer fra og av såkalt verdensmusikk, jazz, elektronika, rhythm and blues – og sikkert mye annet også. Alt dette har Electrocutango satt sammen til et helt eget og heftig brygg. Det å få bli med Electrcutango på utflukt er intet mindre enn en sann glede og fryd.

Aldri hørt om den portugisiske musikanten Sérgio Carolino? Aldri hørt om instrumentet lusofone? Da er vi minst to, men det anbefales å gjøre noe med det.

Sérgio Carolino er en 48 år gammel tubavirtuos fra Portugal som faktisk er tubaprofessor – intet mindre – i Madrid. Jeg har lest meg til at han nyter voldsom anerkjennelse både som instrumentalist og pedagog verden rundt, men til tross for det så har jeg altså greid å unngå å møte han og hans musikk før nå.

Carolino spiller alt fra klassisk musikk via samtidsmusikk, jazz, impro og andre eksperimentelle uttrykk. Det han foretok seg i Centro Cultural e Congresso i byen Caldas da Rainha i april i fjor, og som vi får være med på her, tror jeg likevel var av den helt unike sorten – også for Carolino.

Iført et spesiallaga instrument, lusofonen Lúcifer, som ser ut som en hybrid mellom en trompet, en tuba og en saksofon, tar Carolino oss med en godt og vel halvtimes fri ekskursjon og skaper landskap ingen av oss har vandra i tidligere.

Det lyder sjølsagt som noe helt for seg sjøl av Lucifer også og når det viser seg at Carolino virkelig er en virtuos, så har “Below 0” blitt noe som fascinerer veldig.

Dette er så langt fra noen a-4 utflukt som vel tenkelig. Kanskje akkurat derfor er den så spennende som den har blitt og Sérgio Carolino og hans djupe visittkort har så definitivt satt spor.

Sérgio Carolino
«Below 0»
Clean Feed Records/Musikkoperatørene

Da trommeslageren og tangentøren til John McLaughlin og Allan Holdsworth, Gary Husband, skulle stake ut kursen sin videre, falt valget på Stavanger-gitaristen Alf Terje Hana. Det var et strålende valg.

I Stavanger befinner det seg altså en alt for godt skjult hemmelighet – i alle fall for alle som ikke bor eller har tette forbindelser til Viking-byen. Hemmeligheten heter Alf Terje Hana og vi snakker om en innovativ og original gitarist i superklassen. I den respektable alder av 66 er det på høy tid at vi både her hjemme og langt utenfor våre egne grenser får ørene opp for Alf Terje Hana og med denne muligheten er absolutt sjansen til stede.

Sammen med universalgeniet Gary Husband, som altså spiller likt hipt tangenter som trommer og som de som har hørt han med blant andre supergitaristene John McLaughlin eller Allan Holdsworth aldri vil glemme, har nemlig Hana skapt et eget lite univers som definitivt har alt i seg til å vekke stor oppmerksomhet hvor det nå enn er på kloden.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For noen år siden sendte Hana en mail av gårde til Husband og lurte på muligheten til å gjøre noe sammen. Frimodig kanskje, men den som intet vover, intet vinner. Holdsworth hadde akkurat gått bort og Husband, som blant annet kommer til Molde i sommer med McLaughlin, sjekka ut Hana og skjønte mer eller mindre intuitivt at musikalsk var dette veien å gå videre etter Holdsworths bortgang.

Når Husband “kommer” fra gigantene Holdsworth og McLaughlin, så er det lett å skjønne hvor han legger lista – type skyhøyt med andre ord. Han ønska noe helt annet enn de to nevnte gitarheltene og det fikk han i Hana.

Det de to gir oss via seks Hana-komposisjoner, to av Husband og George Russells “Living Time”, er urhip, moderne improvisert/komponert musikk med mye rock og jazz i ryggmargen. Hana spiller et utall gitarer og programmerer og Husband spiller både trommer og tangenter – begge på et ytterst personlig og groooovete vis.

Ingen bassist altså? Jo da, noe så voldsomt også det! Husband kontakta “alle” de rette vennene sine og det har ført til at Etienne Mbappé, Jimmy Johnson, Jimmy Haslip, Kevin Scott, Mark King, Guy Pratt samt Hanas faste bassist Øyvind Grong, bekler elbassrolla på eksellent og høyst forskjellig vis fra låt til låt. Om vi snakker elbassistisk a-lag? Vil mene det!

“Vaudeville 8:45” har blitt et usedvanlig hipt og originalt visittkort som forteller oss at The Trackers – Alf Terje Hana og Gary Husband – kan ta turen ut hvor som helst i verden, gjerne med innleid elbassist, og legge den for sine føtter. Du verden så tøft dette er!

Det kommer ikke som noen bombe at bassisten Avishai Cohen leverer triojazz på øverste hylle. Nå har han tatt med seg sin nye kohort til studio i Gøteborg og gir oss mer tidløs og original kammerjazz.

Jazzverdenen blei først oppmerksom på den israelske bassisten Avishai Cohen da Chick Corea inviterte han med inn i sitt univers. Der viste han seg nesten sjølsagt fram som en framifrå instrumentalist – hvis ikke hadde nok ikke Corea valgt han.

Seinere har Cohen stått fram som leder med større orkestre, småband og duoer, men hele tida har trio tydeligvis vært hans foretrukne format.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

De med god musikalsk hukommelse minnes nok den utmerkede trioen Cohen hadde for vel ti år siden med trommeslageren Mark Guiliana og pianisten Shai Maestro. Nå er han tilbake med samme format, men med helt ny trio og helt ny musikk.

Cohen, som ikke må forveksles med ECM-trompeteren med samme navn, har nå alliert seg med den 21 år gamle trommeslageren Roni Kaspi, også hun fra Israel, og pianisten Elchin Shirinov (39), opprinnelig fra Aserbajdsjan, men bosatt i London.

Bortsett fra en israelsk folketone, har Cohen (52) skrevet all musikken. Etter flere år i USA, har han flytta tilbake til Israel og det er ingen tvil om at hans jazzspråk har henta solid inspirasjon fra hans hjemtrakter også. Til tross for at de tre kommer fra forskjellige generasjoner og til dels fra forskjellig geografisk bakgrunn, så er det absolutt null motsetninger musikalsk.

I dette varme og spenstige triouttrykket leser de tre hverandre som åpne bøker og alle gis godt med rom til å fortelle oss hvem de er. Musikken er både melodisk, harmonisk og ikke minst rytmisk spennende og Avishai Cohen forteller oss at han nok en gang har skapt en trio og et triolandskap som det er vel verdt å tilbringe mye kvalitetstid sammen med.

I fjor dukka det opp to flotte innspillinger med trompeteren Jonas Kilmork Vemøy sterkt involvert – både med trioen Maridalen og på duo med tangentøren Øyvind Kristiansen.  Begge blir fulgt opp i år og begge er minst like flotte og smakfulle som debut-skivene.

Jonas Kilmork Vemøy (35) har sakte, men veldig sikkert nærma seg den ypperste trompetligaen her hjemme. Det betyr at han hører hjemme på svært høyt internasjonalt nivå også. Årets to utgivelser er nok en bekreftelse på dette.

Med trioen Maridalen, som ellers består av Andreas Rødland Haga på bass og og Anders Hefre på saksofon, tar Kilmork Vemøy oss nok en gang med inn i et vakkert, søkende, melodisk og ofte meditativt kammermusikalsk landskap der det er usedvanlig behagelig å oppholde seg.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Musikken er nok en gang spilt inn i Maridalen kirke nord i Oslo og varmen denne trekirka utstråler, skinner også gjennom i musikken som de tre har unnfanga sammen. Krydder fra pedal steel-gitarist Emil Brattested og pianist Aleksander Sjølie blir også tilsatt på de eksakt rette stedene.

Nydelige og inderlige stemninger blir skapt hele veien både kollektivt og gjennom flotte individuelle bidrag. Oppfølgeren til debuten “Maridalen” hadde store forventninger knytta til seg – alle har blitt innfridd.

De seinere åra har pianisten, synthesisten og programøren Øyvind Kristiansen og Kilmork Vemøy, som her også er elektroniker, vært en del av “inventaret” i Kulturkirken Jakob. Med jevne mellomrom har de fått anledning til å utforske stadig nye rom og landskap. I fjor førte det til den strålende utgivelsen “Hymns of Compassion” og nå har vi altså kommet frem til del to av noe som skal bli en trilogi.

Noe av musikken har de to skrevet, men det meste har sin base i salmer som “Abide with Me”, “Nearer to Thee”, “Old Rugged Cross” og “Lead, Kindly Light”. Bortsett fra litt samples og en strykekvartett bestående av to bratsjer og to celli, så er Kristiansen og Kilmork Vemøy aleine på ferden – og det holder mer enn lenge.

Her skapes det nok en gang usedvanlig inderlige og varme stemninger – like flotte som fra Maridalen, men helt annerledes.

To nye strålende innspillinger og to nye bekreftelse på at Jonas Kilmork Vemøy er på sikker vei opp i trompeternes elitedivisjon.

Nina Simone er et ikon innen moderne amerikansk musikk i et grenseland mellom soul, rhythm and blues og jazz. Hvorfor får vi nok et godt eksempel på via denne hyllesten fra Ledisi.

Nina Simone (1933-2003) er en av de sterkeste og mest særprega stemmene i amerikansk musikk. Hun har satt voldsomme spor og inspirert et stort antall av både samtidige og etterkommere. Ledisi (50) fra New Orleans, men oppvokst i California, som sikkert reagerer hvis noen tiltaler henne som Ledisi Anibade Young også, er åpenbart en som ønsker å ta vare på og videreføre arva etter Nina Simone og hun gjør det på et framifrå vis.

Av en eller annen grunn har Ledisi, som har et stort navn på hjemmebane, aldri fått noe gjennombrudd her hos oss. Så vidt jeg vet har hun aldri opptrått i Norge og det betyr at vi har gått glipp av et fyrverkeri av en artist med ei enorm stemme – en artist som trives godt i et univers som har elementer fra både pop, soul, rhythm and blues og jazz i seg.

Med et repertoar bestående av “Feeling Good”, “My Baby Just Cares For Me”, der smilet til Liberace er bytta ut med smilet til Halle Berry og Michelle Obama, “Ne Me Quitte Pas” – Simone levde store deler av livet sitt i Frankrike, “Wild Is the Wind” i en live-versjon, “Work Song”, “Four Women” med vokalassistanse fra Lisa Fischer, Alice Smith og Lizz Wright og “I´m Going Back Home” – alle sjølsagt sterkt forbundet med Simone, løfter Ledisi nok en gang frem skatten etter Nina Simone.

Med tonefølge av både Metropol Orkest, Nederlands svar på KORK, og The New Orleans Jazz Orchestra under ledelse av Adonis Rose, framstår Ledisi som en verdig arvtaker etter legenden Nina Simone.

Ledisi har en stemmeprakt og et trøkk i formidlinga si som er sjelden. Det har ført til en glitrende – og vel så det – hyllest av Nina Simone.

PS Kan noen sørge for å få Ledisi på ei scene i Norge så snart som mulig? På forhånd takk!

Bliss Quintet er befolka av fem av kongerikets aller mest lovende jazzmusikere. Debutalbumet bekrefter det på alle slags vis.

Det kommer ikke som noen bombe akkurat at tilveksten både når det gjelder kvalitet og kvantitet i norsk jazz er både stor og hyggelig. Her følger nok et prov på det. Den islandske pianisten Benjamín Gísli Einarsson, trompeteren Oscar Andreas Haug fra Arendal, bassisten Gard Kronborg fra Oslo, trommeslageren Rino Sivathas fra jazzbygda Kleive i Molde og saksofonisten Zakarias Meyer Øverli fra Oslo, møttes på jazzlinja i Trondheim og med Bliss Quintet forteller de oss at det var et lykketreff av de sjeldne.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Sjøl om det er unge folk vi har med å gjøre, så har de allerede utvikla noe genuint sammen og de fremviser en modenhet som skulle tilsi at de har tilbrakt mange flere år på Tellus og sammen enn de faktisk har gjort.

Med et repertoar alle bortsett fra Einarsson har bidratt til, samt Egberto Gismonti og Geraldo Carneiros “Bodas de Prata”, inviterer Bliss Quintet oss inn i tøffe, melodiske, men samtidig åpne landskap der det komponerte glir elegant over i det improviserte. Hva som er hva er ikke lett å skjønne alltid og det er også det som gjør bandet og musikken så spennende.

Individuelt har alle mye å fare med og sjøl om de låter ganske så annerledes, så går tankene med Haug og Meyer i frontrekka støtt og stadig i retning ei annen frontrekke som oppsto på jazzlinja, nemlig Tore Brunborg og Nils Petter Molvær i Masqualero. Om lista legges høyt? Definitivt, men disse gutta har det i seg til å nå svært langt, så hvorfor ikke?

“Kompet” er også framifrå og den unike sounden til Kronborgs akustiske og båndløse bassgitar, gir bandet noe helt spesielt. Det å finne sin egen stemme er jo viktig i jazzuniverset og Kronborg har avgjort funnet den allerede. Flott og annerledes.

Det koker og syder av kohorten Bliss Quintet om det er på åpningssporet som er henta fra en konsert på Dokkhuset i Trondheim eller om det er gjort i studio noen dager seinere i fjor sommer. Det er masse dynamikk og store lytteegenskaper i dette uttrykket og i dette bandet. Det gledes en hel del til å følge både Bliss Quintet og hver enkelt av de fem i åra som kommer. Her er det garantert mye spennende i vente.

Det store danske storbandet Blood Sweat Drum + Bass sammen med Randers Kammerorkester og med giganten Palle Mikkelborg som gjest, hyller Vesterhavet på et stort og flott vis.

Havet gir og havet tar heter det i den delen av kongeriket jeg kommer fra. Sjøl om Nordvestlandet er et værhardt område, så er vi sjølsagt ikke aleine om å oppleve havets lunefulle framferd og Vesterhavet utenfor Danmarks kyst har så definitivt opplevd mye av det samme.

Forfattere, malere, musikere og andre kunstnere har benytta havet både til inspirasjon og som en metafor på hva det betyr for oss både med negativt og positivt fortegn gjennom alle tider. Nå har lederen for Blood Sweat Drum + Bass, Jens Christian “Chappe” Jensen skrevet et verk om “sitt” hav, Vesterhavet, og det har blitt et mektig vitnesbyrd om hva havet er og kan være på godt og ondt.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jensen skriver nydelig og melodisk musikk med sterke stemninger i seg og tekstene til Pia Juul spiller veldig på lag og er sterkt og personlig formidla av Turid Guldin.

Når så det store storbandet, med blant andre norske Harald Langåsdalen på saksofon, har inngått et særdeles fruktbart samarbeid med Randers Kammerorkester og ikke minst Danmarks nasjonalskatt Palle Mikkelborg på trompet, så har denne liveinnspillinga fra både Aarhus og Aalborg i februar 2020, sekunder før verden stengte ned altså, blitt et unikt, vakkert og ikke minst sterkt budskap om hva vi har med å gjøre.

Jensens bruk av effekter er også med på å understreke dette og når så Mikkelborgs signaltone alltid fører noe inderlig og ekte med seg, så har “Suite til Vesterhavet” blitt akkurat den flotte hyllesten Jensen ønska at denne skulle bli.