Tor Hammerø

I fjor dukka det opp to flotte innspillinger med trompeteren Jonas Kilmork Vemøy sterkt involvert – både med trioen Maridalen og på duo med tangentøren Øyvind Kristiansen.  Begge blir fulgt opp i år og begge er minst like flotte og smakfulle som debut-skivene.

Jonas Kilmork Vemøy (35) har sakte, men veldig sikkert nærma seg den ypperste trompetligaen her hjemme. Det betyr at han hører hjemme på svært høyt internasjonalt nivå også. Årets to utgivelser er nok en bekreftelse på dette.

Med trioen Maridalen, som ellers består av Andreas Rødland Haga på bass og og Anders Hefre på saksofon, tar Kilmork Vemøy oss nok en gang med inn i et vakkert, søkende, melodisk og ofte meditativt kammermusikalsk landskap der det er usedvanlig behagelig å oppholde seg.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Musikken er nok en gang spilt inn i Maridalen kirke nord i Oslo og varmen denne trekirka utstråler, skinner også gjennom i musikken som de tre har unnfanga sammen. Krydder fra pedal steel-gitarist Emil Brattested og pianist Aleksander Sjølie blir også tilsatt på de eksakt rette stedene.

Nydelige og inderlige stemninger blir skapt hele veien både kollektivt og gjennom flotte individuelle bidrag. Oppfølgeren til debuten “Maridalen” hadde store forventninger knytta til seg – alle har blitt innfridd.

De seinere åra har pianisten, synthesisten og programøren Øyvind Kristiansen og Kilmork Vemøy, som her også er elektroniker, vært en del av “inventaret” i Kulturkirken Jakob. Med jevne mellomrom har de fått anledning til å utforske stadig nye rom og landskap. I fjor førte det til den strålende utgivelsen “Hymns of Compassion” og nå har vi altså kommet frem til del to av noe som skal bli en trilogi.

Noe av musikken har de to skrevet, men det meste har sin base i salmer som “Abide with Me”, “Nearer to Thee”, “Old Rugged Cross” og “Lead, Kindly Light”. Bortsett fra litt samples og en strykekvartett bestående av to bratsjer og to celli, så er Kristiansen og Kilmork Vemøy aleine på ferden – og det holder mer enn lenge.

Her skapes det nok en gang usedvanlig inderlige og varme stemninger – like flotte som fra Maridalen, men helt annerledes.

To nye strålende innspillinger og to nye bekreftelse på at Jonas Kilmork Vemøy er på sikker vei opp i trompeternes elitedivisjon.

Nina Simone er et ikon innen moderne amerikansk musikk i et grenseland mellom soul, rhythm and blues og jazz. Hvorfor får vi nok et godt eksempel på via denne hyllesten fra Ledisi.

Nina Simone (1933-2003) er en av de sterkeste og mest særprega stemmene i amerikansk musikk. Hun har satt voldsomme spor og inspirert et stort antall av både samtidige og etterkommere. Ledisi (50) fra New Orleans, men oppvokst i California, som sikkert reagerer hvis noen tiltaler henne som Ledisi Anibade Young også, er åpenbart en som ønsker å ta vare på og videreføre arva etter Nina Simone og hun gjør det på et framifrå vis.

Av en eller annen grunn har Ledisi, som har et stort navn på hjemmebane, aldri fått noe gjennombrudd her hos oss. Så vidt jeg vet har hun aldri opptrått i Norge og det betyr at vi har gått glipp av et fyrverkeri av en artist med ei enorm stemme – en artist som trives godt i et univers som har elementer fra både pop, soul, rhythm and blues og jazz i seg.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Med et repertoar bestående av “Feeling Good”, “My Baby Just Cares For Me”, der smilet til Liberace er bytta ut med smilet til Halle Berry og Michelle Obama, “Ne Me Quitte Pas” – Simone levde store deler av livet sitt i Frankrike, “Wild Is the Wind” i en live-versjon, “Work Song”, “Four Women” med vokalassistanse fra Lisa Fischer, Alice Smith og Lizz Wright og “I´m Going Back Home” – alle sjølsagt sterkt forbundet med Simone, løfter Ledisi nok en gang frem skatten etter Nina Simone.

Med tonefølge av både Metropol Orkest, Nederlands svar på KORK, og The New Orleans Jazz Orchestra under ledelse av Adonis Rose, framstår Ledisi som en verdig arvtaker etter legenden Nina Simone.

Ledisi har en stemmeprakt og et trøkk i formidlinga si som er sjelden. Det har ført til en glitrende – og vel så det – hyllest av Nina Simone.

PS Kan noen sørge for å få Ledisi på ei scene i Norge så snart som mulig? På forhånd takk!

Bliss Quintet er befolka av fem av kongerikets aller mest lovende jazzmusikere. Debutalbumet bekrefter det på alle slags vis.

Det kommer ikke som noen bombe akkurat at tilveksten både når det gjelder kvalitet og kvantitet i norsk jazz er både stor og hyggelig. Her følger nok et prov på det. Den islandske pianisten Benjamín Gísli Einarsson, trompeteren Oscar Andreas Haug fra Arendal, bassisten Gard Kronborg fra Oslo, trommeslageren Rino Sivathas fra jazzbygda Kleive i Molde og saksofonisten Zakarias Meyer Øverli fra Oslo, møttes på jazzlinja i Trondheim og med Bliss Quintet forteller de oss at det var et lykketreff av de sjeldne.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Sjøl om det er unge folk vi har med å gjøre, så har de allerede utvikla noe genuint sammen og de fremviser en modenhet som skulle tilsi at de har tilbrakt mange flere år på Tellus og sammen enn de faktisk har gjort.

Med et repertoar alle bortsett fra Einarsson har bidratt til, samt Egberto Gismonti og Geraldo Carneiros “Bodas de Prata”, inviterer Bliss Quintet oss inn i tøffe, melodiske, men samtidig åpne landskap der det komponerte glir elegant over i det improviserte. Hva som er hva er ikke lett å skjønne alltid og det er også det som gjør bandet og musikken så spennende.

Individuelt har alle mye å fare med og sjøl om de låter ganske så annerledes, så går tankene med Haug og Meyer i frontrekka støtt og stadig i retning ei annen frontrekke som oppsto på jazzlinja, nemlig Tore Brunborg og Nils Petter Molvær i Masqualero. Om lista legges høyt? Definitivt, men disse gutta har det i seg til å nå svært langt, så hvorfor ikke?

“Kompet” er også framifrå og den unike sounden til Kronborgs akustiske og båndløse bassgitar, gir bandet noe helt spesielt. Det å finne sin egen stemme er jo viktig i jazzuniverset og Kronborg har avgjort funnet den allerede. Flott og annerledes.

Det koker og syder av kohorten Bliss Quintet om det er på åpningssporet som er henta fra en konsert på Dokkhuset i Trondheim eller om det er gjort i studio noen dager seinere i fjor sommer. Det er masse dynamikk og store lytteegenskaper i dette uttrykket og i dette bandet. Det gledes en hel del til å følge både Bliss Quintet og hver enkelt av de fem i åra som kommer. Her er det garantert mye spennende i vente.

Det store danske storbandet Blood Sweat Drum + Bass sammen med Randers Kammerorkester og med giganten Palle Mikkelborg som gjest, hyller Vesterhavet på et stort og flott vis.

Havet gir og havet tar heter det i den delen av kongeriket jeg kommer fra. Sjøl om Nordvestlandet er et værhardt område, så er vi sjølsagt ikke aleine om å oppleve havets lunefulle framferd og Vesterhavet utenfor Danmarks kyst har så definitivt opplevd mye av det samme.

Forfattere, malere, musikere og andre kunstnere har benytta havet både til inspirasjon og som en metafor på hva det betyr for oss både med negativt og positivt fortegn gjennom alle tider. Nå har lederen for Blood Sweat Drum + Bass, Jens Christian “Chappe” Jensen skrevet et verk om “sitt” hav, Vesterhavet, og det har blitt et mektig vitnesbyrd om hva havet er og kan være på godt og ondt.

Jensen skriver nydelig og melodisk musikk med sterke stemninger i seg og tekstene til Pia Juul spiller veldig på lag og er sterkt og personlig formidla av Turid Guldin.

Når så det store storbandet, med blant andre norske Harald Langåsdalen på saksofon, har inngått et særdeles fruktbart samarbeid med Randers Kammerorkester og ikke minst Danmarks nasjonalskatt Palle Mikkelborg på trompet, så har denne liveinnspillinga fra både Aarhus og Aalborg i februar 2020, sekunder før verden stengte ned altså, blitt et unikt, vakkert og ikke minst sterkt budskap om hva vi har med å gjøre.

Jensens bruk av effekter er også med på å understreke dette og når så Mikkelborgs signaltone alltid fører noe inderlig og ekte med seg, så har “Suite til Vesterhavet” blitt akkurat den flotte hyllesten Jensen ønska at denne skulle bli.

Mark Wade er et fullstendig nytt navn for meg. Han forteller meg umiddelbart at han skal følges i åra som kommer.

Svorske Anders Thorén og hans norske selskap AMP har en flott evne til å finne talent nesten hvor det enn er på kloden. Denne gangen har turen gått til jazzens “hjemland” USA og en trio som gir oss Jazz med stor J. I spissen for trioen finner vi bassisten Mark Wade (47) og med seg har han pianisten Tim Harrison og trommeslageren Scott Neumann. De to sistnevnte også ny på min radar.

Det er jo ingen bombe at bredden er enorm over there når det gjelder både kvantitet og kvalitet på de fleste av jazzens områder. Dette er nok en bekreftelse på det og denne gangen i det moderne, melodiske og samtidig ganske så tradisjonelle musikalske landskapet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Wade har skrevet mye av musikken, men har fått “hjelp” og inspirasjon fra herrer som Wayne Shorter, Joe Zawinul og Fred Hersch på noen av låtene. En Mingus-låt har også sluppet gjennom nåløyet.

Dette er åpenbart en trio som har jobba mye sammen. Den låter svært så samspilt og har ei tydelig retning. Vi snakker jazz det skal swinge av og det gjør det fra start til mål av disse kompetente herrene både kollektivt og individuelt.

Det skjer ingenting revolusjonerende underveis her, men hvorfor i alle verdens dage skal det det hver eneste gang musikk skapes og ei plate spilles inn? Det holder i lange baner at det formidles flott musikk av høy kvalitet og begge de kriteriene oppfylles noe voldsomt av og med Mark Wade Trio.

Den israelske strengemesteren Gilad Hekselman har vært med ei god stund allerede, men nå er han virkelig klar for å ta det store steget.

Gilad Hekselman (39) har bodd i New York siden 2004 og har spilt med “alle”: Chris Potter, Eric Harland, Esperanza Spalding, Ben Wendel, Tigran Hamasyan og Aaron Parks er bare en håndfull av dem og grunnen er både enkel og grei: Hekselman er en strålende gitarist med noe helt eget på menyen.

I tillegg til alle disse samarbeidsprosjektene der han har vært såkalt sidemann, så har Hekselman også gitt ut ti plater under eget navn. “Far Star” er den tiende i rekka og, uten at jeg har hørt alle de ni andre, kanskje den aller mest spennende og mest fremoverskuende av dem alle.

“Far Star” har blitt til som et resultat av pandemien. Hekselman hadde skrevet mye musikk under en tre måneders ferieperiode i Sørøst-Asia med familien og hadde gleda seg til å dele musikken med bandet sitt. Av årsaker vi alle kjenner til blei det ikke slik at folk/musikere kunne møtes og Hekselman måtte begynne å tenke nytt.

Det har ført til at han har produsert innspillinga mye i sitt hjemmestudio og spiller mange av instrumentene sjøl. I tillegg til gitaristen møter vi han som plystrer, tangentør, bassist, tamburinist og (kropps)perkusjonist og han har skapt moderne, groovete musikk anno 2022 som han er totalt aleine om. Det skader heller på ingen måte at han har fått tilsendt bidrag fra trommeslageren Eric Harland og flere andre trommeslagere, tangentist og landsmann Shai Maestro og andre på noen av spora.

Dette er tøff, annerledes, detaljert, utfordrende, men samtidig tilgjengelig musikk med en av de hippeste gitaristene på scena akkurat nå, Gilad Hekselman.

Fra tid til annen beveger jeg meg et godt stykke utenfor min musikalske komfortsone. Jeg gjør det både med glede og ærefrykt og møtet med Kammerkoret Aurum frister til flere slike møter.

Det er to hovedårsaker til at jeg har blitt lokka ut på den musikalske glattisen denne gangen. Den ene er at jeg digger plateselskapet 2L og den musikalske og lydmessige fintfølelsen de står for. Den andre er at Tone Åse, som jeg kjenner fra en rekke spennende vokale utflukter, står for tittelverket. Disse to motivasjonene er mer enn grunn god nok for meg til å kaste meg ut på 70000 favners djup.

Kammerkoret Aurum fra Trondheim består av rundt 30 sangere. De har eksistert siden 2006 og har til denne anledninga invitert en rekke korkomponister til å skrive musikk som skildrer sterke kvinner. Koret er kjent for å leite etter nye uttrykk og bestiller jevnlig musikk som de mener vil utfordre både koret og dermed også et lyttende publikum.

Til denne innspillinga, som lydguru Morten Lindberg har gjort i Selbu kirke i november 2019 og et år seinere, blei det bestilt fire nye verk av Ellen Lindquist, av korets dirigent Eva Holm Foosnæs, av Birgit Djuepedal og av Tone Åse. I tillegg er også to verk av Trond Kverno og Marianne Reidarsdatter Eriksen med.

Lindberg sørger nok en gang for å få frem den klangen han er en mester til å frembringe. Tekstene er både flotte, sterke og til del morsomme – også på trøndersk. De er å finne i det utmerkede tekstheftet som alltid følger 2Ls utgivelser.

Kammerkoret Aurum makter både å skape flott musikk og å løfte frem sterke kvinner slik de fortjener det. Jeg har stortrivdes i dette luftige og flotte landskapet og kommer gjerne tilbake.

Trombonisten, komponisten og bandlederen Jacob Garchik har vunnet Rising Star-avstemninga i DownBeat. Jeg skjønner hvorfor han får slik oppmerksomhet.

Til tross for at Jacob Garchik (45) har spilt med “alle” fra Lee Konitz, Mary Halvorson, Henry Threadgill og Kronos Quartet, så tror jeg dette er mitt første med han og musikken hans. Det skulle vise seg å være på høy tid.

Pandemien ramma sjølsagt New York-bosatte Garchik akkurat like hardt som de fleste andre musikere og kulturarbeidere verden rundt, men Garchik fant etter ei stund et lys i enden av tunnelen og tok med seg sin faste trio bestående av pianisten Jacob Sacks og trommeslageren Dan Weiss samt gjestene Thomas Morgan på bass og Sam Newsome på sopransaksofon i studio i februar i fjor. På kjøreplanen sto det blues og standardlåter – Garchik har vært en stor Charlie Parker og JJ Johnson-fan i store deler av sitt liv.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Etter denne jamliknende studiodagen brukte Garchik de neste tre månedene til å klippe og lime, transkribere og komponere nye låter basert på det som var spilt inn. Deretter møttes de fem på nytt for å spille inn Garchiks nye materiale.

Det har det blitt usedvanlig hip, annerledes og spennende akustisk musikk av. I etterkant har Garchik også gjort en del overdubbinger som ytterligere er med på å gjøre dette høyst originalt.

Alle fem har gått til verket med åpne øyne og ører og tilfører Garchiks ideer mye spennende. Sjøl om dette er ganske så eksperimentelt, så swinger og groover det noe heftig hele veien,

Jacob Garchik har enkelt og greit etablert seg på min radar – han har kommet for å bli både som instrumentalist og spennende komponist.

Den iranske vokalisten Marjan Vahdat, med utmerka norsk hjelp fra Jens Chrsitian Bugge Wesseltoft, Jo Berger Myhre og Kenneth Ekornes, har noe tidløst og ekte å formidle.

Erik Hillestad og Kirkelig Kulturverksted har vært fødselshjelper for mangt og mye som skulle vise seg å bli svært viktig. “Lullabies From the Axis of Evil” fra 2003 er et godt eksempel på det. Det førte blant annet til flere innspillinger med de iranske søstrene Masha og Marjan Vahdat – både hver for seg og sammen.

For lillesøster Marjan sin del har det ført til utgivelsene “Blue Fields” i 2013 og “Serene Hope” i 2017. Med “Our Garden Is Alone” er trippelen klar og det har blitt et sterkt vitnesbyrd om lengsel og kjærlighet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

På grunn av den islamske revolusjonen i hjemlandet i 1979 har Vahdat søkt asyl i USA. Situasjonen også for kunstnere med sterke og “farlige” stemmer er også vanskelig eller direkte ulevelig i Iran og tekstene, som hun synger på persisk, men som er oversatt til engelsk i tekstheftet, forteller valgfritt om lengsel etter mennesker eller kanskje hjemlandet som vi bare kan ane hvordan oppleves for et menneske som ikke kan møte verken venner, familie, kulturen eller landet sitt.

På grunn av pandemien er musikken, som har mye iransk tradisjonsmusikk i seg og som i stor grad er komponert av Vahdat, spilt inn på tre kontinenter. Vahdat sang først vokalen i USA, før Bugge Wesseltoft, som også har produsert og arrangert, trommeslager og perkusjonist Kenneth Ekornes og bassist Jo Berger Myhre har gjort sin jobb her i Norge. Til slutt har de iranske musikerne Pasha Hanjani (ney-fløyte) og Shervin Mohajer (kamancheh) gjort sine pålegg i Iran.

Bugge Wesseltoft og tekniker Martin Abrahamsen har skrudd det hele sammen på et fortreffelig vis og den sterke og inderlige stemma til Marjan Vahdat bærer det hele på et kraftfullt vis. Nok et viktig og flott vitnesbyrd fra Marjan Vahdat og Kirkelig Kulturverksted.

Den italienske pianisten Enrico Pieranunzi hører hjemme i den ypperste verdenseliten når det gjelder moderne, melodisk og akustisk jazzmusikk. Her kommer det nok et triobevis på det.

Enrico Pieranunzi (72) har spilt med “alle” av én god grunn. Han har nemlig gjennom flere tiår vært en av de beste pianolyrikerne på kloden. Chet Baker, Paul Motian, Lee Konitz og Charlie Haden gikk aldri for det nest beste hvis de kunne velge, for å si det sånn.

I 2015 møttes Pieranunzi og den nye danske mesterbassisten Thomas Fonnesbæk under Copenhagen Jazzfestival og det er en klar underdrivelse å hevde at søt musikk oppsto. Siden har de spilt mye sammen, både på duo og trio, og de har også gitt ut flere plater. Denne gangen er det trio som gjelder og det skader på ingen måte at det er den franske mestertrommeslageren André Ceccarelli som har inntatt krakken da det hele blei lydfesta i København i løpet av to dager i fjor høst.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

For de som ikke kjenner Ceccarelli så kan det nevnes at han har jobba med “alle” han også: Enrico Rava, Chick Corea, Sting, Aretha Franklin og Tina Turner er bare noen av dem. Vi snakker på ypperste toppnivå uansett sjanger.

Her møtes de i et repertoar der Pieranunzi har skrevet åtte av de ti låtene, mens Fonnesbæk har bidratt med en og så avsluttes det hele med Kurt Weills “This Is New”.

Pieranunzi er jeg ganske sikker på vil være den første til å innrømme at han har tilbragt en time eller to i Bill Evans´ univers. Det er langt fra det verste stedet å hente inspirasjon fra og Pieranunzi har blitt en strålende forlenger av denne typen lyrisk og usedvanlig melodisk triojazz.

Når så reisefølget består av den naturlige arvtakeren etter Niels-Henning Ørsted Pedersen, Thomas Fonnesbæk og den særdeles smakfulle André Ceccarelli, om det er med stikker eller visper, så har Enrico Pieranunzi skapt ei trioinnspilling så tidløs og vakker at det bare er å dykke ned nå med en gang og når som helst i åra som kommer. “Something Tomorrow” kommer nemlig aldri til å gå ut på dato.