Tor Hammerø

Det kommer ikke som noen bombe akkurat, men et nytt maktsentrum i norsk jazz bekrefta sin eksistens i løpet av en strålende konsert med Scheen Jazzorkester og gjestene Ambrose Akinmusire og Liva Maria Roggen.

De som har fulgt godt med i norsk jazz noen tiår vet at Grenlandsområdet har vært et arnested for mangt og mye i norsk jazz lenge. Guttorm Guttormsen, Audun Kleive og Jens Christian Bugge Wesseltoft har vært de mest fremtredende ledestjernene og når heiagjengen på fullsatte Victoria bestod av Eyolf Dale, Gard Nilssen og André Roligheten, så er det lett å legge sammen hvor viktig denne regionen har vært og åpenbart er.

Sjøl om Scheen Jazzorkester har eksistert noen år og gitt ut flere mer enn lovende plater, så var dette mitt første livemøte med ensemblet. De og det imponerte både kollektivt og individuelt – med solister som Rune Klakegg (piano), Thomas Johansson (trompet), André Kassen og Guttorm Guttormsen (saksofoner og fløyte) og ikke minst Audun Kleive på trommer,  så var ikke det den største overraskelsen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Repertoaret bestod av originalmusikk enten skrevet eller arrangert av noen av bandets egne innbyggere eller av gjestene Akinmusire eller Roggen. Dette var langt fra storbandmusikk i tradisjonell betydning, men musikk for stort band og du verden så friskt og unikt det låt.

For de av oss som har levd ei stund var det en sann fornøyelse og inderlig glede å oppleve Guttorm Guttormsen og Audun Kleive igjen i en slik setting etter alt for mange års fravær. Herlig rett og slett og når det gjelder Kleive så byr han på en tilstedeværelse og lydhørhet som er av en annen verden.

Gjestene Akinmusire og Roggen hører begge hjemme helt der oppe sjøl om det bare er den amerikanske stjernetrompeteren som har fått den anerkjennelsen de begge fortjener. For noen unike stemmer og hvilke formidlingsevner de to er i besittelse av.  «Samtalen» Akinmusire, som åpenbart storkoste seg i like stor grad som publikum på Victoria, hadde med Thomas Johansson mot slutten, var bare ett av mange høydepunkt. Stemmekunstneren og fargeleggeren Live Maria Roggen fortalte oss nok en gang at hun fortjener mye mer oppmerksomhet enn det som har blitt henne til del så langt.

De to gjestene, Scheen Jazzorkester og publikum storkoste seg – veldig mye mer kan man vel ikke forlange da fra det nye maktsenteret Scheensjazzdraget.

Scheen Jazzorkester med Ambrose Akinmusire og Live Maria Roggen

Victoria Jazjonal Jazzscene – 12.11.21

Fullt

I mange, mange tiår har Carlos Santana vært en av mine store gitarhelter. Det er veldig hyggelig å kunne slå fast at han holder koken på alle vis fortsatt.

Carlos Santana har rukket å bli 74 år, men du verden så mye mer han har rukket også. I rundt 50 av disse åra har han satt sitt umiskjennelige preg på moderne musikk på tvers av en rekke sjangergrenser. Det har han gjort med en sound, et uttrykk og en personlighet det hele tida har tatt cirka et hundredel å avsløre. Han fant svært tidlig fram til det “alle” er på leit etter: sin egen stemme.

Nå begynner det å bli noen år siden Santana ga lyd fra seg, overfor meg i alle fall, og da innrømmer jeg glatt at jeg lurte på om han fortsatt hadde det. Svar: noe så vederstyggelig!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Med sin signatursound og enorme teknikk intakt, inviterer Santana oss på en rundtur i mange av de grenseland han har bevegd seg innenfor/utenfor de seineste 50 åra. Her er det rock, heavy metal, latin, jazz, pop, r&b og andre herligheter i en nydelig gumbo.

Jeg tror ikke veldig mange takker nei når Santana tar kontakt for å høre om de har lyst å bidra til ei innspilling. Det betyr at denne gangen er gjestelista av det urheftige og til dels overraskende slaget: barna Salvador og Stella Santana bidra på hvert sitt spor både tangenter og vokal, singer/songwriterne Chris Stapleton og Rob Thomas likeså, den unge vokalisten Ally Brooke og Corey Glover fra Living Colour dukker også opp og fra den mer etablerte generasjonen møter vi Steve Winwood i intet mindre enn “Whiter Shade of Pale” og Metallicas Kirk Hammett i en beintøff gitarduell og festen blir avslutta med noen av det siste Chick Corea gjorde sannsynligvis i et samarbeid med kona også, Gayle Moran Corea.

Kona til Santana, den langt framskredne trommeslageren Cindy Blackman Santana, viser på flere av spora hvilken enorm musikant hun er, og til sammen har dette blitt en times lang godtepose for Santana-fans og for gitarheads uansett hva slags sjanger de bekjenner seg til. Carlos Santana leverer så avgjort også anno 2021.

Pandemien har blitt brukt til så mangt. Fløytisten og komponisten Patrick Shaw Iversen har benytta den til å skrive musikk til Inga Juusos joik. Svært fornuftig bruk av tida spør du meg.

Den grensesprengende og stilskapende joikeren Inga Juuso gikk ut av tida i 2014. De siste åra hadde hun jobba mye med jazzmusikere som Steinar Raknes, som hun gjorde flere plater med, og Patrick Shaw Iversen som hun turnerte med i ti år fram til sin bortgang. Hun satte voldsomme spor og stemma og hennes unike uttrykk lever godt videre.

I løpet av tiåret Juuso og Shaw Iversen samarbeida, blei det gjort en rekke opptak av hennes joiker. Dette materialet har blitt liggende urørt frem til nå. Heldigvis har Shaw Iversen aldri glemt det og tida var inne til å gjøre noe med dette unike stoffet nå.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Shaw Iversen satte seg ned og skrev musikk til ti joiker. Han har, samtidig som han har hatt stor respekt for tradisjonen Juuso kom fra, satt det hele inn i et moderne tonespråk og uttrykk anno 2021 som går på tvers av en rekke musikalske grenser. Noe forteller meg at Juuso ville ha vært usedvanlig begeistra for “innpakninga” joikene hennes har fått.

Når så Shaw Iversen, som trakterer en rekke fløyter i tillegg til elektronikk og tangenter, har med seg den musikalske landskapsmaleren Roger Ludvigsen på gitar, tangenter, programmering og perkusjon og Kjetil Dalland på bass, så har han valgt på øverste hylle for å skape musikken han hadde hørt for seg. Raknes og flere andre bidrar også på enkelte spor.

Dette er flott, sterkt, innovativt, respektfullt og unikt. Bedre hyllest enn dette kunne ikke Inga Juuso ha fått.

Lionel Loueke fortalte oss ved første oppmøte at han var og kom til å bli værende en av de store gitaristene i mange tiår fremover. Her følger nok en bekreftelse.

Lionel Loueke (48) fra det lille landet Benin i vest-Afrika, har fulgt en relativt utradisjonell rute fram til verdenstoppen som jazzmusiker. Etter at han begynte å spille gitar så seint som 17-åring, så gikk turen raskt til USA via Frankrike og når han kan skrive Herbie Hancock, Dave Holland og Chick Corea på lista si over bandledere, så er det lett å begripe hvor på hylla han befinner seg.

Med sin helt særegne gitartone og ditto uttrykk, som har med seg mye av hans afrikanske arv og som han samtidig har fusjonert med store deler av den moderne jazztradisjonen, så har Loueke fortalt jazzverdenen at han har noe helt eget å by på.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det har vi fått høre i en rekke settinger, blant annet i Hancocks hyllest til Joni Mitchell, “River: The Joni Letters”, i hans egen hyllest til Hancock, “HH”, og sammen med sine studievenner Massimo Biolcati og Ferenc Nemeth, som han kom til Norge og Molde med første gang og som han fortsatt spiller mye sammen med. Vår egen Sissel Vera Pettersen har også jobba mye med Loueke og bekrefter igjen hvilket enormt nivå hun befinner seg på.

Her får vi møte Loueke, som veldig ofte spiller kun eget materiale, i nok en triokonstellasjon og der det står kjente og kjære låter fra standarskatten på spillelista. Musikken kom opprinnelig ut kun på vinyl i 2018, men denne nyutgivelsen på cd og digitalt har også tre nye låter med seg: Coltranes “Countdown”, Hoagy Carmichaels “Skylark” og Monks “We See”.

Med seg til å utforske låter som “Footprints”, “Moon River”, “Solar”, “Body and Soul” og “Naima” har Loueke ingen ringere enn Eric Harland på trommer og Reuben Rogers på bass – to av Sambandsstatenes aller beste og som mange vil kjenne igjen fra bandet til Charles Lloyd.

Sjøl om dette er “utspilt” materiale, så greier sjølsagt Loueke med sin helt spesielle innfallsvinkel til det å skape musikk å tilføre dette stoffet noe helt unikt. Harland og Rogers er lyttere i ultraklassen og bidragsytere på samme nivå. Det har ført til at “Close Your Eyes” har blitt nok en bekreftelse på at Lionel Loueke hører hjemme helt der oppe.

Jazztrompeteren Kristoffer Eikrem har ved flere anledninger vist oss at han har mange kvaliteter. Her følger to flotte eksempler på det.

En av Moldes store jazzsønner, Kristoffer Eikrem, har etter hvert vist seg frem i en rekke konstellasjoner og stilretninger. Mitt første skikkelige møte med han var sammen med pianisten Kjetil Jerve og den amerikanske saksofonisten Jimmy Halperin under Moldejazz for noen noen år siden. Der fortalte han alle med åpne ører at han var en mer enn lovende cooljazz-trompeter.

Seinere har jeg fått med meg at Eikrem har åpna opp flere andre musikalske dører også – gjerne som DJ. Med sin første soloutgivelse, “Afternoon Assortment” – som kun finnes digitalt, møter vi Eikrem i et såkalt lo-fi-univers som per definisjon fremhever støy og analoge forvrengninger egna til å skape nostalgisk, melankolsk og varm stemning.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Eikrem har laga beats med hjelp av sine allehånde maskiner, men har på ingen måte lagt vekk den varme trompettonen sin. Til sammen har det blitt en knapp halvtime med varm, lett og nedpå musikk som garantert egner seg for eleverte dansegulv og hippe barer kloden rundt der en gumbo med hip hop, r & b og jazz spiller avgjørende roller.

Egentlig burde ikke denne solo-debuten komme som noen stor overraskelse for de som har fulgt Eikrem tett den siste tida. I februar kom nemlig kassett-utgivelsen “Dawn/Dusk” sammen med den sør-koreanske artisten Beautiful Disco ut. De to hadde truffet hverandre på nettet og har jeg skjønt det rett så har de fortsatt ikke møttes.

Etter å ha lytta en del til hverandres musikk, skjønte de at her var det potensiale til noe mer og de begynte å skape beats, som det heter i den verdenen, sammen. Noen beats blei til mange og resultatet blei til “Dusk/Dawn”.

Det er et klart slektskap mellom musikken på disse platene, men sammen med Beautiful Disco dukker det også opp både norske og sør-koreanske rappere og vokalister samt pianisten Arne Torvik.

Kristoffer Eikrem viser stor bredde, smaksans og stilsikkerhet med disse to utgivelsene. Hvor vi møter han neste gang er heldigvis et helt åpent spørsmål.

Japanske Miho Hazama overtok det musikalske ansvaret for Danish Radio Big Band for vel to år siden. Danskene, med norske Birger Carlsen i spissen, visste veldig godt hva de gjorde da hun blei ansatt. Her følger et strålende bevis på det.

Miho Hazama (34) begynte å spille piano som 3-åring og talentet blei raskt avslørt. Studier, spesielt i klassisk musikk, fulgte før hun satte kursen for New York i 2010. Da hadde jazz tatt en stadig større plass i hennes utvikling og hun begynte blant å studere med Jim McNeely, en tidligere leder for Danish Radio Big Band. Hazama fikk raskt et solid navn over there og den særs oppegående Birger Carlsen, kunstnerisk leder for DRBB, fikk sjølsagt det med seg.

Da McNeely ga seg seg som leder for danskenes storbandstolthet, et band som storheter som Thad Jones og Bob Brookmeyer har styrt tidligere, skal vi vel ikke se bort fra at McNeely også la inn et godt ord for sin elev. Det var i tilfelle veldig på sin plass og de to åra som har gått har vist at det var et usedvanlig godt valg.

Hazama har etter hvert blitt godt kjent med DRBB og på denne utgivelsen har hun skrevet både låter og arrangement med spesielt dette kollektivet og disse solistene i tankene. Det betyr blant andre saksofonister som Peter Fuglsang, Hans Ulrik og Karl-Martin Almqvist, trompeteren Mads la Cour, veteran-trombonisten Vincent Nilsson og norske Annette Saxe på basstrombone og en heftig rytmeseksjon med Per Gade på gitar, Henrik Gunde på piano, Kaspar Vadsholt på bass og Søren Frost på trommer. Et strålende kollektiv og meget dyktige solister – vi snakker et storband i ypperste verdensklasse.

Hazama har på et ytterst personlig vis tilegna seg hele den moderne storbandtradisjonen og samtidig viser hun oss her at hun så avgjort er i stand til å sette sitt høyst personlige preg på både komposisjoner og arrangement. Kjemien mellom henne og DRBB – engasjementet har nylig blitt forlenga med flere år – er noe så voldsomt til stede (på nettet er det mulig å se en video av hvordan hun blei tatt i mot av bandet da hun kom til Kastrup første gang) og til sammen har de skapt storbandmusikk som hører hjemme helt der oppe og som alle andre i faget har å strekke seg mot i åra som kommer. Og svaret på spørsmålet i overskriften? Det kan godt være ja.

Maj Britt Andersen, Lars Saabye Christensen og Geir Holmsen – og KORK. Det kan ikke gå galt det – og det gjør det da heller ikke. For noen møter!

-Kaller Maj Britt og Geir på meg igjen, så er jeg klar, sa Lars Saabye Christensen da “trioens” første plate, “Et stille sted”, så dagens lys for tre år siden. Noe sier meg at det ikke tok lang tid før røyksignalene blei sendt fra residensen til Andersen og Holmsen i Asker i retning Saabye Christensen på Fagerborg i Oslo om en videreføring av det særdeles vellykka samarbeidet.

Samarbeidsforma var allerede etablert og nye tekster tok raskt veien vestover til Asker der Holmsen raskt fant den rette melodien, den rette temperaturen og den rette stemninga til mester Saabye Christensen sine dikt. Når så begge de to herrene hadde uttrykket, stemma og varmen til Maj Britt Andersen i bakhodet når både tekst, melodi og arrangement blei unnfanga, så var forutsetningene noe voldsomt til stede for at oppfølgeren skulle bli av det storslåtte slaget.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Nå har det seg slik at her er tre av mine favorittkunstnere samla på et brett. Det trenger på ingen måte bety at summen av det blir tilsvarende, men i dette tilfellet har det altså blitt det. Saabye Christensen sier at det å synge, komponere og skrive er høyst personlig, men at de samtidig har hatt et ønske om at vi på den andre sida skal kunne gå inn i dette universet med våre erfaringer og våre liv. Disse sangene er sjølve livet opplevd fra de tre, i følge forfatteren, og når vi blir invitert inn og kan ta med våre egne liv og erfaringer, så har dette blitt en ny milepæl i kunstnerskapet til alle tre. Intet mindre.

Når så Norges beste band, Kringkastingsorkesteret eller KORK, nok en gang har stilt seg til disposisjon for å fargelegge dette universet, så har Holmsen skrevet akkurat de arrangementene som diktene, låtene og stemma og uttrykket til Andersen har bedt om. Dette har blitt et møte mellom giganter på alle nivå – giganter som vil hverandre godt og som løfter hverandre til steder som jeg sjelden har opplevd. Dette er lyrikk, musikk og sang vi kan leve med og på i årevis og heldigvis har de tre allerede meldt at dette er del av to av en trilogi. Vi har mer å glede oss til med andre ord.

PS Alfred Hitchcock skrev alltid seg sjøl inn i ei lita rolle i filmene sine. Saabye Christensen dukker også med fire linjer:

Det er for mange helter

Vi trenger en ekte pyse

Som kan feie for egen dør

Og som ikke tør å slå på lyset.

Da er det ikke spesielt mye mer å legge til. Storslått, flott, varmt og ekte. Det får holde.

Aldri hørt om gitaristene Cameron Mizell og Charlie Rauh? Da er vi minst to, men her kommer det ei klar oppfordring hvis du er klar for vakre gitarsamtaler: sjekk ut denne plata!

Utstyrt med hver sin akustiske gitar, Mizell så vidt også med elektrisk, inviterer de to New York-baserte herrene Mizell og Rauh oss inn i et vakkert, melodisk og empatisk landskap der de gode melodiene får lov å skinne.

Coronaperioden har vært brukt til så mangt. Mizzel og Rauh har blant annet brukt den til å skrive masse musikk hver for seg og mellom november i fjor og juli i år har de kommet sammen en rekke ganger i Brooklyn for å spille den inn.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

De to kjenner hverandre svært godt og har også spilt inn ei skive sammen tidligere, “What We Have in Common”. Den har altså gått meg hus forbi, men at de to er i stand til å “snakke sammen” på et uhyre elevert vis, skinner gjennom ved første avlytting.

Vi blir invitert inn i et landskap der folk, americana og jazz stortrives sammen. At det finnes spor av giganter som Bill Frisell, Pat Metheny og Ralph Towner er åpenbart, men disse to virtuosene – som aldri har behov for å imponere med raske tempi eller fingerbrekkøvelser, kun utsøkt musikalitet – har likevel funnet frem til noe de er ganske så aleine om.

De av dere som har behov for å dukke ned i og flyte med i vakre, melodiske og akustiske gitarlandskap, trenger ikke lete lenger. Cameron Mizell og Charlie Rauh har svaret på alle dine bønner.

Steinar Raknes slutter heldigvis ikke å imponere. Her gjør det med en rekke nye Kjartan Fløgstad-dikt. Og det på uforfalska otrøying!

Vi som har vært så heldige å få følge bassisten Steinar Raknes (46) si karriere fra band som Urban Connection og The Core til historiske møter med Michael Brecker og Chick Corea, vet hvilken enorm utvikling og retning det har vært og er i Raknes sitt kunstnerskap.

Etter hvert vokste også vokalisten Raknes frem. Det viste seg at han hadde vært gatesanger rundt om i Europa i sin ungdom og etter at Moldejazz ga han muligheten til å vise seg frem i solotapning i 2010, så blei heldigvis vokalisten vekt til live igjen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det har igjen ført til det framifrå Stillhouse-prosjektet enten sammen med «kun» Unni Wilhelmsen eller med fullt band. Nå tar han et nytt steg i retning seg sjøl og for et steg det har blitt!

Etter å ha lest, eller rettere sagt mens Raknes leste Kjartan Fløgstads roman «Due og Drone», vokste det frem musikk til en rekke av dikterhøvdingens dikt som er en del av romanen. Med strålende hjelp av pappa Palmar Raknes, som har «oversatt» dikta til reinspikka otrøying, blir denne utgava av Steinar Raknes kanskje der han kommer nærmest sitt DNA noensinne.

Det kommer ikke som noen bombe akkurat at Fløgstad, som Raknes også spiller sammen med i KFB, gir oss og Raknes lyrikk med både substans og humor. Det er dikt vi kan dykke ned i, reflektere til og muligens – men bare muligens – bli klokere av.

Av alle steder på jord er musikken spilt inn i stua til Fløgstad. Opphavsmannen satt i etasjen over og oversette Piazzolla-låter til norsk og hørte Raknes benytte sitt enorme arsenal av bokser og pedaler på et vis som fra tid til annen fører til at vi tror det er rockeband som er i aksjon med fuzz, looper og en rekke andre virkningsfulle effekter. Den eneste som er sluppet inn i dette unike universet i tillegg til Otrøyas store sønn er Andreas Utnem på trøorgel på to av spora.

Steinar Raknes viser oss nok ei side av seg sjøl med “Due og Drone”. Han viser oss tydeligere enn noen gang at han er en musiker/kunstner med en enorm bredde og ei stemme både musikalsk og vokalt som er kun hans. Steinar Raknes er en grenseløs historieforteller – denne gangen på så uforfalska otrøying som vel mulig.

Den meget anerkjente danske lyrikeren Pia Tafdrup møter den unge jazztrioen Køs. Det har ført til unike samtaler.

Pia Tafdrup (69) er en gigant i dansk lyrikk og har nådd et godt stykke utenfor Margrethes grenser også med sine dikt. Det at hun blei tildelt Nordisk Råds litteraturpris i 1999 sier en hel del om hvilken anerkjennelse hun nyter og på hvilket nivå hun befinner seg.

Siden 2018 har Tafdrup samarbeida med Køs. Det er en trio bestående av altsaksofonisten, klarinettisten og vokalisten Maria Dybbroe, elektronikeren og pianisten Valdemar Kragelund og trommeslageren og gitaristen Kristian Saarup. Vi snakker tre unge musikanter som har vært med å sette sitt klare preg på den alternative og søkende danske jazzscena de seineste åra.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Nå har “heldigvis” Dybbroe (28), som har studert ved Musikkhøgskolen i Oslo, flytta tilbake til oss fjellapene, men hun har tatt med seg dette lille smykket av et møte og det forteller oss en hel del om hvilken tilvekst vi kan forvente oss.

Tafdrup har henta dikt fra fem samlinger som tar for seg alle sanser: smak, lukt, syn, lyd og følelse. Tafdrup resiterer på et vis som gjør at man blir sittende ytterst på stolsetet for å få med seg detaljene og nyansene og måten hun blir lagt tydelig og langt fremme i lydbildet gjør at også vi nordmenn skjønner dansk – med god hjelp av tekstheftet.

Køs er et søkende og finnende kollektiv som løfter og og utfyller diktene til Tafdrup på et inderlig, neddempa og uhyre personlig vis i et elektroakustisk landskap som nok en gang forteller oss at lyrikk og jazz er sjelsfrender i de rette omgivelser.

Noen ganger er musikken lyrisk og melodisk. – andre ganger er den fri og søkende. Alt tilpasset Tandrups dikt på et flott vis. Det har kommet noe nytt og flott ut av disse munnene og tankene og Maria Dybbroe skal være hjertelig velkommen til oss her nord.