Tor Hammerø

De som har levd ei stund husker en NRK-serie som gikk under navnet “I objektivet” – med undertittelen for de spesielt interesserte. Musikken til den amerikanske perkusjonisten Jacob Felix Heule ville ha vært perfekt der.

Av og til gjør det veldig godt å utfordre sine egne grenser. Teste seg sjøl – oppdage noe man ikke ante fantes. Det kan være seg gjennom møter med “nye” mennesker, det kan være med møter i naturen eller det være via treff i kulturens mangslungne univers. De som møter opp med åpne sinn vil ha gode forutsetninger for å flytte sine egne grenser – få påfyll som vil berike både en sjøl og kanskje andre også.

Jacob Felix Heule har heldigvis oppdaga Tor de Jazz for ei god stund sida og via det amerikanske og norske postvesenet har han gitt meg flere muligheter til å utvide min horisont og få testa mine grenser. La det være klart med en gang: musikken som serveres på disse to utgivelsene er ikke akkurat hverdagskost.

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Først ut er en trio med fiolinisten gabby fluke-mogul, Heule på basstromme og japansk-amerikanske Kanoko Nishi-Smith på det japanske tradisjons-strengeinstrumentet koto.. Gjennom to pluss/minus 30 minutters lange “låter” – her snakker vi definitivt fritt improvisert – blir vi tatt med inn i tidligere uoppdaga landskap og stemninger som ingen har stifta bekjentskap med tidligere. Det er vakkert, det er stygt, det er annerledes, det er forfriskende. De som våger seg inn i dette universet uten flytevest, vil få seg en opplevelse de aldri vil glemme.

Skulle det vise seg at dette og liknende univers virkelig frista, så har Heule mer å by på han. Han og medbasstrommeutøver – ikke et veldig ofte brukt ord vil jeg mene – Kevin Corcoran, begge bosatt og virkende stort sett i California, har møttes månedlig et års tid for å improvisere i mange timer hver gang.

Kun iført hver sin basstromme, et utvalg av cymbaler og ymse lydfremkallende objekter, gikk de etter hvert i studio for at også andre enn kun de to skulle få oppleve hva sakteflytende improvisasjoner med begrensende midler kunne føre til.

I løpet av cirka 2×40 minutter blir vi nok en gang utfordra kraftig med lydinstallasjoner som gir assosiasjoner til mangt og mye og som egner seg til tankeflukt og indre reiser – til refleksjon enkelt og greit. Alt er ikke like spennende – jeg tar meg i å kjede meg fra tid til annen, men Jacob Felix Heule og vennene hans er i begge disse konstellasjonene definitivt i stand til å utfordre både seg sjøl og oss. Det er viktig og det gjør godt!

Svein Olav Herstad Trio har eksistert i vel 15 år. Det høres, merkes og kjennes – dette er et Band med stor B som over tid har utvikla noe helt spesielt.

Pianisten, komponisten og bandlederen Svein Olav Herstad (51) kommer fra og er bosatt i Haugesund. Det betyr dessverre at han ikke får den oppmerksomheten han absolutt hadde fortjent. Han er nemlig en musikant med en smaksans og personlighet som hører hjemme helt der oppe – også hørt med internasjonale ører.

Etter at Herstad var ferdig på jazzlinja i Trondheim i 1993, har han med med ujevne mellomrom vist seg frem i diverse konstellasjoner. Alltid like smakfull, alltid med en solid dose integritet – her blir det ikke lefla med noe, her blir det ikke kompromissa. Her er det ekte musikk som gjelder og slik er det sjølsagt også når hans trio møtes til eleverte samtaler igjen.

“Schizo”, som er trioens visittkort nummer tre, er en hyllest til alle dem der ute som sliter med alt for mange tanker. Hyllesten er formulert som en slags rundreise i triouttrykket der vi får stifte bekjentskap med impulser fra retningsgivere som Bill Evans, Keith Jarrett og Thelonious Monk. De tre er innom mange stilretninger og temperaturen varierer også kraftig i samtalene de tre fører på et særdeles høyt nivå.

Når så de to andre fortsatt er Håkon Mjåset Johansen på trommer og Magne Thormodsæter på bass, instrumentalister og lyttere i ultraklassen som ikke har det i seg som fører til at de sjøl skal frem i rampelyset, så har “Schizo” blitt et framifrå triobudskap der alle de tre personlighetene får skinne, men aldri på bekostning av de andre.

Repertoaret er i stor grad skrevet av Herstad eller fremforhandla av de tre sammen. I tillegg får vi Ornette Colemans “Bird Food”, tradlåta “Old Country”, en solo tromme-utflukt og Thormodsæters herlige tributt til basskollega “Andersen”.

“Shizo” er enkelt og greit et strålende møte mellom tre musikanter som både kan og vil skape flott musikk sammen. Jeg forlanger ikke så mye mer enn det – enkel sjel som jeg er.

Danske Randi Pontoppidan og norske Sissel Vera Pettersen er og har to av de mest unike stemmene nord for Suezkanalen. Her får vi møte de to sammen.

Jeg har hatt gleden av å møte Randi Pontoppidan og Sissel Vera Pettersen både hver for seg og sammen med den danske pianisten Jakob Davidsen. Uansett hvilken setting det har vært snakk om så har det vært av typen sitte ytterst på stolsetet for å få med seg alle detaljene. Det er nemlig slik at i alle musikalske settinger disse to opptrer, så skjer det mye og det er uten unntak av det spennende slaget.

Utstyrt med sine finstemte stemmebånd, live elektronikk-prosessering, syngende boller (!), en preparert zither og usedvanlig mange og gode ideer, gikk de to i studio i København og spilte inn det som har blitt vel 38 minutter med fritt improvisert musikk bestående av ni “låter”.

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Jo visst er dette totalt fritt, men det er altså en retning og en struktur i det de to holder på med og skaper sammen som er totalt unikt. Vi snakker om to helt spesielle lyttere som utfordrer seg sjøl, hverandre og oss på et vis de er ganske så aleine om og som tar oss, og sikkert seg sjøl også, med til steder verken vi eller de har vært tidligere.

Det vi blir servert er nesten sjølsagt ikke låter av tradisjonell karakter, men det er likevel melodisk, søkende, inderlig og vakkert på et helt unikt vis. Stemmene og uttrykkene til Pontoppidan og Pettersen kler hverandre på et nydelig vis og de tør der andre tier.

“Inner Lift” har blitt et fantastisk flott visittkort med musikk du ikke ante fantes. Er ikke det flott?

Noen univers fascinerer mer enn andre og Bjørn Klakeggs Needlepoint-univers er blant dem som plasserer seg i kategorien fascinerer mer – mye mer.

Helt siden 2010 har Bjørn Klakegg (63) utfordra og underholdt meg med det som i utgangspunktet var et overraskende uttrykk med bandet Needlepoint. Med gruppas femte utgivelse bekrefter Klakegg og bandet at de serverer oss noe av det fineste som er laga av progrock i fedrelandet på år og dag.

De fleste vil nok forbinde Klakegg med mer eller mindre reinspikka jazz – blant annet i det utmerkede bandet Out to Lunch. Men de som har fulgt den norske jazzens Petter Smart – hvor mange instrumenter har han faktisk funnet opp? – vet at han har hatt og har det i seg til å gå i de fleste musikalske retninger. Bjørn Klakegg er enkelt og greit en sjangerfri musikant som kun har ei rettesnor: det må være kvalitet over det som kommer ut!

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Og nok en gang er det sjølsagt det. Klakegg har skrevet alt av tekst og musikk og hans synger med det herlige nebbet han har. Han framstår i stadig større grad som en strålende historieforteller der dagligdagse opplevelser blir allmenngyldige. Broder Rune Klakeggs fremragende evner som covertegner og tekstskriver – for hånd, må vite – (forstørrelsesglass anbefales for de som har levd ei stund), gjør også sitt til at dette har blitt nok en ny opplevelse av en artist i stadig vekst.

Når han, Klakegg spiller også fele, fløyte og cello i tillegg til gitar, fortsatt omgir seg med et relativt guffent lag bestående av Nikolai Hængsle på elbass og diverse, Olaf Olsen på trommer og David Wallumrød på allehånde tangentinstrumenter, så kan faktisk ikke omgivelsene bli bedre. For en gjeng, for et band!

Bjørn Klakegg fortsetter på sin høyst unike utflukt og på en ekskursjon som tar han til steder som kun han kan ha unnfanga. Herlig!

Tower of Power har eksistert i over halvt århundre, spilt tusenvis av konserter og gitt ut godt og vel 30 album. Derfor er det ekstra hyggelig å kunne melde at de til dels tilårskomne gutta låter like tøft den dag i dag.

Det er jo sjølsagt bortimot naturstridig at et band låter like tøft og hipt nå som da de så dagens lys rundt 1970. Slik er det altså med ToP med ideologisk fører, saksofonist og ofte vokalist Emilio Castillo fortsatt i spissen for denne unike organismen.

Alle som har hatt gleden av å oppleve dette cirka timanns store bandet live noen gang vil aldri glemme det Med sin unike gumbo med funk, rhythm and blues, soul, jazz, rock og sikkert en hel del andre ingredienser også, så serverer de altså alltid ei musikalsk stuing som det er umulig å ikke bli berørt av. Det er mulig å prøve og sitte stille mens ToP slipper fortøyningene, men det er altså fysisk umulig. Brygget de har servert oss i vel et halvt århundre, og som de fortsatt byr på, er nemlig av det slaget at den kroppen som ikke setter seg i bevegelse på et eller annet vis, trenger profesjonell hjelp.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

“Step Up” har ligget til marinering i hylla noen måneder, men den har på ingen måte tatt skade av det. Med godt og vel et dusin nye låter av blant andre Castillo og den umiskjennelige barytonsaksofonisten Stephen “Doc” Kupka, han med hatten og bukseselene dere vet, med diverse vokalister og den heftigste blåserekka vest for Lista, så blir vi tatt med på nok en årgangstapning av ToP både med ballader og heftige up tempo-låter som bare de er i stand til å levere.

Tower og Power gir oss for så vidt ikke noe nytt – de gir oss bare mer av den heftige og livsbejaende musikken de har skjemt oss bort med helt fra starten.

Vokalisten, felespilleren, ukuleleisten, låtskriveren og bandlederen Sigrid Moldestad forteller oss i stadig større grad at hun er en historieforteller som hører hjemme på aller øverste hylle.

Sigrid Moldestad (48), opprinnelig fra Breim, men bosatt i Bergen, har etter hvert ei lang og stolt karriere i skue tilbake på. Folkemusikken har vært og er garantert en viktig del av hennes DNA og hun vant Spellemannprisen i folkemusikklassen allerede i 2005 for debutplata, “Gamaltnymalt”. Nå har hun kommet fram til soloalbum nummer seks og det er nå en mangefasettert og allsidig artist med ei helt egen stemme vi har gleden av å møte.

Jeg skal ikke skryte på meg å ha full oversikt over Moldestads gjøren og laden opp gjennom karriera hennes, men gjennom “Vere her” fra 2017 fikk jeg en øye- og øreåpner som satte gode spor og som gjorde at jeg gledet meg vederstyggelig til oppfølgeren som altså har blitt “Tonen i meg”.

Og det er virkelig tonen i Sigrid Moldestad som setter seg i deg og blir der værende fra første gjennomlytting. Med si flotte, ekte og ujålete stemme er det en inderlighet i både tekstene og formidlinga hennes som gjør at jeg tror på henne – hun har noe å melde som hun henter fra kjernen i seg.

Folkemusikk, singer/songwriter-tradisjon, rock, country – og sikkert mye mer – er blant ingrediensene i Moldestads univers og når hun nok en gang omgir seg med et vestlandsk kremband bestående av Sigbjørn Apeland, Anders Bitustøyl, Roald Kaldestad, Kåre Opheim og Jørgen Sandvik – strålende musikanter uten plagsomt med sjangerbegrensninger – så er Moldestad akkurat der hun trives aller best vil jeg tro.

Alt av tekst og musikk har hun skrevet sjøl, bortsett fra barneregla “Ta den ring” og en bearbeida coverversjon av Fleetwood Mac-låta “Dreaming the Dream”. Sigrid Moldestad har avgjort tatt ytterlige store steg i retning seg sjøl.

På låta “Song til deg” synger Moldestad at hun “er glad at du finns”. Vi skal være veldig glad for at Sigrid Moldestad finnes og at hun vil dele så mye av seg med oss.

De som har fulgt godt med det seineste tiåret i relativt frilynt svensk jazz, har møtt trommeslageren Dennis Egberth ved flere anledninger. Nå tar han styringa sjøl og det har han all grunn til.

Dennis Egberth (31) har vært å treffe i alt fra frijazzkvartetten Se och Hör, med blant andre Anna Högberg, til en rekke alternative rockeband- og uttrykk. Dessuten har han spilt med retningsgivere som Fredrik Ljungkvist, Matthias Ståhl og Magnus Broo. Han befinner seg med andre ord på et høyt nivå og i godt selskap.

Her er han altså i førersetet med egenkomponert musikk, men ellers i en høyst demokratisk kvintett med flere av broderfolkets mest interessante stemmer i de samme ganske så frie landskapene som Egberth åpenbart stortrives i.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Jovisst er musikken ganske så fri og åpen, men det er også hele tida en klar melodisk struktur i låtene som Egberth har unnfanga ved pianoet. Her finner vi impulser fra folkemusikk, 60- og 70-tallets frijazz og lyriske utflukter til samtidsmusikken også – og sikkert mye annet.

Med et band bestående av Vilhelm Bromander på bass, Johan Graden på piano og synth, Isak Hedtjärn på klarinett og Katt Hernandez på fiolin – ikke akkurat noen a4-bestning kan man trygt si, blir vi uten unntak tatt med på interessante ekskursjoner. Her får alle den plassen og det rommet de trenger for å fortelle hvem de er samtidig som det er det kollektive uttrykket som veldig ofte spiller den mest sentrale rolla.

Dette er med andre ord ikke noen soloutflukt for den lyttende, fargeleggende og spillende trommeslageren Dennis Egberth. Han har lagt fundamentet for utflukten og han forteller oss at både som trommeslager, komponist og bandleder så er han et navn og en musikant vi bør følge med interesse i åra som kommer.

Debutplata til gitaristen og komponisten Magnus Skaug er mitt første med Oslo-gutten med jazzlinja i Trondheim i bagasjen. Det mer enn antyder at Skaug er og har ei stemme som krever mye oppmerksomhet i åra som kommer.

Det er ikke vanskelig å bli imponert over både kvantiteten og kvaliteten når det gjelder påfyllet fra underskogen og nye generasjoner norske jazzmusikere. Magnus Skaug (27) føyer seg elegant inn i rekka blant dem som er med på å legge lista høyt; han er blant dem som er på god vei til å finne si egen stemme og sitt eget uttrykk. Altså på vei dit alle improviserende musikanter vil.

Skaug serverer oss ti låter på vel 27 minutter – noen av snuttene er solo, mens de fleste er på trio. Den korte tida forteller oss om en stramhet og økonomisering i uttrykket som er sjelden. Han trenger ikke langt tid på å fortelle oss det han har på hjertet og fint er det.

Skaug er åpenbart tiltrukket av modernister som har gått sine egne veier som Mary Halvorson og Bill Frisell. Dessuten henter han like mye fra det alternative rockeuniverset som fra jazzens verden og til sammen skaper han noe eget ut av sine inspirasjonskilder.

Noe er ganske straight a la Frisell – straight, men likevel ikke hvis du skjønner, noe er kantete og skakt, noe er av typen som nesten forlanger en tekst, noe er støyete, noe er nesten som en slags kommentar til alt det andre. Uansett så har Skaug makta å sette sitt eget bumerke på det hele sjøl om det kanskje oppleves som om det spriker noe.

Når han så har med seg sjelsfrendene Martin Mellem på trommer og Eskild Myrvoll på bass, to unge herrer som definitivt har skjønt hvor Skaug har tenkt seg, så har dette visittkortet blitt en flott bekreftelse på at Magnus Skaug allerede har meldt seg på for å bli værende høyt oppe på lista.

Charles Lloyd har vært, er og kommer til å bli værende en mester. Her er et prov på at han fortsatt er det.

Saksofonisten, fløytisten, bandlederen og visjonæren Charles Lloyd har rukket å bli 83 år. Han har rukket veldig mye mer enn det også. Helt siden han var i ferd med å bli “popstjerne” på slutten av 60-tallet, har han leda stadig nye band og staket ut ny kurs en rekke ganger. Jeg har vært blodfan mesteparten av denne tida, men likevel synes jeg “Tone Poem” er noe av det flotteste og inderligste han noen gang har gjort – og konkurransen er knallhard.

Nok en gang har han med seg et gjeng som kler navnet, The Marvels, på et ypperlig vis. Bill Frisell på gitar, Eric Harland på trommer, Greg Leisz på steelgitar og Reuben Rogers på bass – man finner ikke bedre reisefølge til den prisen noe sted på kloden nå til dags. De er strålende hver for seg og de kler umiskjennelige Lloyd perfekt.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Med et repertoar bestående av de to Ornette Coleman-låtene “Peace” og “Ramblin´”, Leonard Cohens overnydelige “Anthem”, Monks “Monk´s Mood”, en live-versjon av “Ay Amor”, hans gamle kollega Gabor Szabos “Lady Gabor” samt tre egne låter, viser Lloyd og hans framifrå frender hvilken unik tilnærming de har til det å skape musikk.

Her er det impulser fra ganske så straight jazz, country, gospel, blues, moderne jazzikalske toneganger og mye mer og med fargeleggere som Frisell og Leisz – hvilken unik og herlig miks med gitar og steel gitar med to slike giganter – og med Lloyds tørre, inderlige og høyst personlige tone som sentrum i uttrykket hele tida, har dette blitt årgangs-Lloyd av aller beste merke.

Dette er, som tittelen mer enn antyder, så vakre, lyriske og inderlige tonedikt som vel bare Charles Lloyd av dagens veteranmusikanter er i stand til å skape. Nydelig er det!

Dr Bekken, som ofte reagerer hvis han blir kalt Tor Einar Bekken også, er både en usedvanlig produktiv og like stilsikker pianist som har bluesen solid planta i sitt DNA.

Tor Einar Bekken (57) er en musikant og pedagog som tar sitt kall djupt seriøst. Gjennom flere tiår har han formidla og spredd det gode budskap: blues , jazz, boogie og funk i sin opprinnelige form har han tatt vare på og gjort relevant for stadig nye generasjoner. Han er enkelt og greit en kulturarbeider av den ekte og viktige sorten og heldigvis er det slik at svært lite tyder på at han har tenkt å gi seg med det.

Sjøl om doktoren også synes om å leke seg med diverse strengeinstrumenter, så er det definitivt pianoet som er hans store kjærlighet. Jeg har mista tellinga på hvor mange utgivelser det har har kommet fra hans hode og hans hender de seineste åra, men å påstå at det er få vil være årets underdrivelse.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

I år har han gitt allmuen nytt påfyll gjennom to utgivelser, begge solopiano. Bekken gjør dette på enklest mulige måte: et piano, en mikrofon, ingen mix, mastering eller redigering: du får det som skjer der og da, det autentiske. Slik den opprinnelige musikken er som han videreformidler på et ekte vis. Han sier han forsøker å gjenskape årgangslyden og atmosfæren og det greier han på et inderlig vis.

Bekken har gått djupt ned i materien og blant annet gjenoppdaga flere av de “opprinnelige” blues- og boogiepianistene og latt seg inspirere av dem, spesielt på “Stone Blues, Vol. 3”. All musikken, bortsett fra ei tradlåt, har han skrevet sjøl og at han “er” denne tradisjonen hersker det ingen tvil om.

Dr Bekken er både en viktig kulturformidler og tradisjonsbærer – han er direkte verneverdig faktisk.