Tor Hammerø

For svært mange har det blitt en tradisjon å starte fredagen under Moldejazz med Break of Day-konserten. I år var det Kirsti Huke og Ola Kvernberg som hadde fått det ærefulle og tidlige oppdraget og du verden så vakkert de takka for tilliten.

Vanligvis er det et stappfullt «fugleberg» i det vakre amfiet i Reknesparken. På grunn av pandemien måtte publikum sikre seg billett på forhånd denne gangen og de blei revet bort på 10-15 minutter da de blei lagt ut for ei uke siden.

Avstandsreglene førte til at det var et mindre antall publikummere som fikk anledning til å overvære konserten i år. De heldige som var tidlig ute med å sikre seg muligheten fikk dermed en usedvanlig eksklusiv opplevelse.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Min beste venn

Ola Kvernberg, Hustadvikas store sønn, introduserte Kirsti Huke som sin aller beste venn da hun dukka opp på ekstranummeret med Steamdome II tidligere i uka. Det var lett å skjønne i løpet av denne morratimen vi fikk lov å tilbringe sammen med dem. Empatien, samspillet, nærheten og inderligheten de to utstråler er ikke mulig å feiltolke.

Hundrevis av timer sammen i deres felles øvingsrom på Svartlamoen i Trondheim hadde ført til mye ny musikk som hadde sitt første møte med publikum denne morran. Noe var henta fra en podcast om Ari Behn Kvernberg har skrevet musikk til, noe var filmmusikk fra den prisbelønte filmkomponisten Kvernberg og noe var musikk som kommer til å bli presentert for et større publikum når duoens nye plate – som har vært under arbeid i fem år – endelig blir ferdig.

Jovisst spiller Kvernberg fele, men han spiller like mye piano og fargelegger det hele med et ukjent antall bokser, pedaler, looper og maskiner/tangentinstrumenter. Jovisst synger Huke, og det noe så uendelig vakkert om det er ordløst eller på engelsk, men hun manipulerer også stemma med ymse  «maskiner» og spiller i tillegg harpe.

Stemningsfullt

Til sammen skaper de to magiske og lyriske stemninger og lydlandskap svært godt hjulpet av lydmagiker Tor «Torsken» Breivik. Stemninger som sammen med småfuglene førte til en perfekt start på fredagen. «Greets the day» sang Huke mot slutten – det skal være sikkert og visst.

Takk for at dere orka å stå opp, sa Kvernberg til slutt. Vi sender takken tilbake: takk for det dere ga oss.

Den svenske gitaristen, komponisten og bandlederen Victor Rydström har noe tradisjonelt, men samtidig vakkert på hjertet.

Victor Rydström har ikke rukket å bli 30 år ennå. Likevel har han rukket å sette seg godt inn i jazzhistoria og virkelig kommet under huden på musikken som prega først og fremst den amerikanske etterkrigstradisjonen og som etter hvert har fått avleggere over hele verden. Gammeldags? På ingen måte. Dette er nemlig tidløs musikk og det er godt å høre at stadig nye generasjoner sørger for at denne glitrende arva blir tatt vare på.

Sammen med mer eller mindre jevngamle sjelsfrender i Daniel Andersson på bass, Axel Liliedahl på piano og Chris Martinsson på trommer, tar Rydström oss med på ei melodisk, harmonisk og rytmisk reise der fem Rydström-låter samt standardlåtene “How Deep Is the Ocean” og “I´ve Never Been in Love Before” og Hank Mobleys “This I Dig of You”, danner herlige utgangspunkt for fine og lettflytende samtaler.

Musikken, som er spilt inn midt i coronaperioden, forteller oss om fire svært stilsikre og empatiske unge musikanter som vil både hverandre og musikken vel. Her er det ingen som har behov for å tilrane seg rampelyset på bekostning av de andre for å si det sånn. Rydström har tilegna seg en varm og klokkeklar tone i sin hollowbody-gitar og alle fire har det til felles at det swinger kraftig av det de foretar seg.

Her blir det ikke flytta på en eneste merkestein, men hvorfor i alle dage må det skje hver gang ei plate spilles inn eller musikk skapes? Her er målet kun å spille god og inderlig musikk som de fire åpenbart har et djupt og ekte forhold til. Det holder lenge det.

Gitaristen, komponisten og bandlederen Oddrun Lilja Jonsdottir er utstyrt med en dose godt over gjennomsnittet nysgjerrighet. Det har ført til musikk med inspirasjon fra en rekke verdenshjørner.

Til tross for at Lilja ennå ikke har rukket å bli 30, så har hun rukket svært mye annet. Nysgjerrigheten og utferds- og forskertrangen hos den spennende musikanten med røtter i Groruddalen i Oslo og på Island, har ført henne både vidt og bredt og hun har sett og opplevd mer enn de aller fleste vil oppleve gjennom et helt liv allerede.

New York, Tanzania, Marokko, Island, Etiopia, Libanon og Kenya var stoppesteder hun tok oss med til og opplevelsene og erfaringene hun hadde tatt med seg derfra, hadde hun “oversatt” til høyst personlig og fascinerende musikk i et unikt uttrykk.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Med et strålende band bestående av Beady Belle på vokal, Jakop Janssønn på trommer/perkusjon, Bafana Nhlapo på perkusjon og vokal og Jo Fougner Skaansar på basser, tok Lilja oss nesten bokstavelig talt med på en ekskursjon av det personlige slaget. Det var musikk som gynget på et herlig vis i alt fra fri tilnærming til noe som i normale tider ville ført til utagerende dans – hele tida med klare musikalske referanser til stedene og kulturene hun hadde besøkt.

Flott innsats fra alle på scena og spesielt hyggelig var det å høre Beady Belle tråkke til i en jazzsetting som vi sjelden hører henne. Life is not about me sang hun – jo da, akkurat der og da dreide det seg om henne – og resten av bandet.

Når så sound in residence, David Solheim, sjølsagt sørga for at det låt akkurat slik det skal låte, så blei denne utflukten så flott og eksotisk som den skulle bli.

Trekkspiller, komponist, visjonær og bandleder Frode Haltli har som alltid noe helt eget i sikte. Nok en gang er han og musikken hans sjangersprengende.

Da Haltli ga oss “Avant Folk” i 2018 var det mange ører og sinn som fikk seg en stor og hyggelig overraskelse. Det førte blant annet til at Vossajazz bestilte en forlengelse av musikken og det er resultatet av dette oppdraget vi får møte her. Sammen med et kremlag med ti strålende musikanter fra “alle” sjangre har han utvida sitt univers på et strålende vis.

Når vi kan fortelle at truppen til Haltli består av Erlend Apneseth på hardingfele, Fredrik Luhr Dietrichsson på bass, Oddrun Lilja Jonsdottir på gitar og vokal, Siv Øyunn Kjenstad på trommer og vokal, Hans P. Kjorstad på fele, Rolf-Erik Nystrøm på saksofoner, Juhani Silvola på på akustiske og elektriske gitarer, Ståle Storløkken på orgel og synther og Hildegunn Øiseth på trompet, bukkehorn og vokal, så mer enn antyder det at at Haltli har samla kremen av utøvere fra en rekke sjangre og uttrykk.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Når de så blir invitert inn i et landskap der tradisjonsmusikk, møter samtidsmusikk møter improvisert musikk, så blir det til et møte annerledes enn alt annet som har vederfaret eders sinn . Det er spennende, innovativt og på kryss og tvers på et vis som bare Frode Haltli kunne ha formulert det.

Jovisst er det en rekke strålende solister her, men den aller største beholdninga for meg er likevel det kollektive uttrykket. Det er voldsomt og stort samtidig som det er vart og ettertenksomt. Det er Frode Haltlis verden og visjon enkelt og greit.

For 16 år og en dag siden stod Charlie Haden på den samme scena som Ellen Andrea Wang i dag. Hvis hukommelsen ikke svikter meg totalt så stod han omtrent på samme kvadratmeteren som henne. Han var den store inspirasjonskilden for musikken til Closeness-bandet. Alt henger som kjent sammen med alt.

For noen år siden fikk Wang i oppdrag av den tidligere Moldesjefen Jan Ole Otnæs å skrive musikk og sette sammen et band med rot i Charlie Hadens univers. I utgangspunktet skulle også Hadens datter også være med i bandet, men av diverse årsaker skjedde ikke det. De som blei med var den svenske trommeslageren Jon Fält – arvtakeren til Jon Christensen i Bobo Stenson Trio – og den engelske gitaristen Rob Luft. Det var intet mindre enn et mer enn lykkelig valg – både live på turné og på plate i etterkant. Inntil de to «utlendingene» dukka opp i Molde i går, var Wang usikker på om det skulle lykkes å samle denne fantastiske trioen for første gang på et år. Heldigvis gikk det i mål!

Closeness Duets 

Haden (1937-2014) var en ekte Moldevenn. Hans plate «Closeness Duets» fra 1976, der han spiller duett med en rekke andre storheter, har vært en viktig retningsgiver for Wang, og en del av musikken vi fikk høre var henta derfra. Noe av dette finnes også på hennes «Closeness»-album, men Hadens hyllest til sin ekskone «Ellen David» fikk de ikke lov å spille inn. Vi fikk derimot høre den og du verden så vakkert de tre tolka den.

Sjelden har det vært så åpenbart at musikere synes så veldig om å treffes igjen som denne kvelden – smila og empatien var så tydelig som vel tenkelig og om det var Hadens låter, Ornette Coleman – som også har stått på den samme scena – sin underskjønne «Lonely Woman», David Bowie og Pat Methenys «This Is Not America», med vokal og koring, eller Wangs hyllest til sin datter, «Waiting for Ellinor», så var alt uten unntak like flott, inderlig og ekte. Og så Hadens «Silence» da, med ordløs vokal. Makeløst! 

Wang har sin egen tone og sitt eget uttrykk og er på ingen måte noen Haden-kopi. Fält er utstyrt med en musikalitet og lekenhet som Jon Christensen ville ha ment er jævla show og Luft er en gitarist med et voldsomt, unikt og personlig potensial – sjøl om han definitivt har henta fra både Pat Metheny og John Scofield. Hvem har ikke det forresten?     

Jeg hadde gleden av å kjenne Charlie Haden ganske godt. Jeg vet at han ville ha satt pris på denne hyllesten eller forlengelsen. Mange ganger mens vi rusla gjennom Storgata under diverse festivaler så spurte han om jeg kunne introdusere han for mange – helst kvinner. Jeg sa stort sett at jeg ikke kjente de han tenkte på – det var en annen måte å si nei på. Hadde han spurt om jeg kunne introdusere han for Ellen Andrea Wang, så hadde svaret vært ja. De hadde hatt svært mye å prate om.

Trioen med Wang, Fält og Luft ga oss en nydelig opplevelse. Når de får muligheten til å treffes på vanlig vis igjen kommer de garantert opp med nytt materiale også. Da blir 5 lett til 6 på terningen!

Ellen Andrea Wang Closeness

Ellen Andrea Wang – bass, vokal

Jon Fält – trommer, kor

Rob Luft – gitar, kor

Bjørnsonhuset – ca 250

5 prikker

Artist in Residence under Moldejazz, Ellen Andrea Wang, har akkurat lagt ut på sin mest spennende musikalske ekskursjon. Første holdeplass var med det unike Kontrabassorkesteret og bedre start kunne verken hun eller vi fått.

Et slikt oppdrag som Wang har fått dette året, gir henne muligheten til å drømme stort. Da hun foreslo for Moldejazz at hun ville starte festen med et kontrabassorkester var heldigvis svaret et klart og tydelig ja. Et slikt voldsomt prosjekt, med 13 bassister – ni av dem med fortid fra NTNU i Trondheim – med hver si store fele og kanskje verdens største bass – en såkalt octobass på rundt 3,5 meter, er av praktiske og økonomiske årsaker bortimot umulig å forestille seg på noe annet vis enn under en slik festival. Det er også det som er med å gjøre Moldejazz til den helt spesielle festivalen den er.

Spesialskrevet

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Wang hadde bedt kollegene Sigurd Hole, Hanna Paulsberg, Guro Skomsnes Moe, Ole Morten Vågan og Jon Balke om å skrive ny musikk for dette helt spesielle ensemblet og du verden så flott, annerledes, variert og spennende det låt.

Kollektivet låt som ei kule, alle fikk fortelle hvem de var og det blei ført musikalske samtaler på kryss og tvers blant musikantene som kom fra forskjellige deler av bassverdenen. Her var det ingen som hadde behov for å tilrane seg rampelyset på bekostning av noen av de andre – her var det det store VI som gjaldt og du verden for en verdenspremiere det blei.

Dessuten sang både Skomsnes Moe og Wang – både Dolly Partons «Dumb Blonde» og egne tekster. Mannskor blei vi også møtt av – herlig, begge deler.

Hvilke gjester!

Når så bassmaestro i superklassen – the man in black, Arild Andersen, like blid, nysgjerrig og spillekåt som da han entra den store scena på 60-tallet, og hans Masqualero-kollega Jon Balke, som igjen viste oss hvorfor han gikk under tilnavnet perkusJon for noen tiår siden, dukka opp og løfta festen til nye høyder, så var det bare å slå fast at dette var nok en åpningskonsert for historiebøkene.

Tone Myskja med flotte visuelle bidrag og lydmagikeren fra nord, David Solheim, var viktige – veldig viktige – bidragsytere til at dette blei akkurat den åpningskonserten både Ellen Andrea Wang, publikum og Moldejazz kunne ønske seg da drømmen blei unnfanga. 

«Call Me» sang og spilte Wang mot slutten – det bør arrangører over hele verden gjøre. Dette var nemlig en unik opplevelse med et unikt orkester.

Terningkast 6

Helt siden han viste seg fram på den store scena første gang som 18-åring, har Chris Potter vært en av de store nålevende saksofonistene. Det er han definitivt fortsatt.

Tenor- og sopransaksofonist, klarinettist, fløytist, samplist og tangentist Chris Potter har rukket å bli 50 år. Han har rukket ganske mye annet også – han har spilt med alt og alle og alle har spilt med han siden han blei oppdaga som tenåring i den lille hjembyen Columbia i South Carolina av bebop-legenden Red Rodney.

New York blei raskt Potters nye base og talentet var altså så åpenbart at forespørslene stod i kø. Her hjemme har vi hatt gleden av å oppleve han en rekke ganger – blant annet sammen med Dave Holland og Zakir Hussain og Mathias Eick hadde han også med som gjest under Moldejazz for en del år siden.

I 2019 møtte vi hans nye trio med det nye tangent-stjerneskuddet James Francies og trommeslageren Eric Harland – en av de definitivt hippeste i klassen. Da blei trioens første skive sjøsatt på det meget oppegående engelske selskapet Edition Records og fortalte oss om nok en milepæl i Potters spennende karriere.

Etter at det aller meste blei lagt på is etter mars 2020, så hadde heller ikke Circuits Trio mulighet til verken å turnere eller møtes. I september 2020 dukka det endelig opp en mulighet i New York – ei lysning i coronamørket – og den benytta trioen til å spille inn denne skiva i løpet av én dag.

Potter hadde brukt lockdownen til å skrive ny musikk for dette bassløse kollektivet – Francies tar seg av bassansvaret på best mulig vis forresten – og du verden for en sulten og spillekåt trio vi møter. Her var det mye oppsamla energi og kreativitet som skulle ut og de tre virtuosene utfordrer både hverandre og oss på et heftig og tøft vis.

Her er det låter som varer i bortimot 25 minutter og det skjer mye underveis i dette spennende melodiske og rytmiske universet. Chris Potter har funnet det perfekte reisefølget for sine visjoner og han bekrefter at han er en av de viktigste saksofonistene anno 2021.

Bodø-bandet Elsk forteller ei sterk historie egna til ettertanke både for troende og alle oss andre.

Mye er merkelig med denne anmeldelsen. Den har er et utgangspunkt i ei tro jeg ikke deler. Den har et budskap der påska spiller ei sentral rolle – ei stund unna midten av juli kan man si. Den musikalske innpakninga har tydelige elementer av viseballader og tung rock – et stykke unna der jeg i stor grad befinner meg musikalsk. Nå har det seg likevel slik at jeg har stor respekt for det Kirkelig Kulturverksted bedriver og sjøl om denne utgivelsen har ligget til marinering noen måneder, så fortjener den oppmerksomhet.

Låtskriver og gitarist Chris Slettvoll har tatt tak i de store spørsmåla og har skrevet på uforfalska Bodø-dialekt som gjør at de er lett å få med seg og de er egna til ettertanke og til å ta en ny runde om hvem vi egentlig er. Det har vi godt av uansett hvilket trosted vi kommer fra.. Jo da, påskebudskapet er utgangspunktet i tekstene/tankene til Slettvoll, men de er like gode å hente fram når som helst året gjennom – så gode og allmenngyldige er de. Når så Aleksander Emilsen og Kim Lie, samt flere gjestevokalister, makter å løfte dem frem på et fint vis, så har dette blitt ei fin melding som kan plukkes fram mange ganger.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Låtene er lettfattelige om enn ikke like minneverdige alle sammen, men egner seg sikkert ypperlig til sceneversjonen som hadde sin premiere i Bodø i 2019. Av årsaker vi alle kjenner så alt for godt, har den blitt liggende på is de seineste åra. Det er er å håpe at den kommer opp og står igjen til refleksjon for både troende og alle oss andre. Det trenger vi mer enn noen gang – å finne veien hjem.

Italiensk-svenske Alberto Pinton har markert seg i en rekke konstellasjoner etter at han gjorde svenske av seg. Her kommer han med en ny kvartett – spennende det også.

Etter studier i USA, valgte Pinton (59) Sverige som sitt neste stoppested. Det skal vi her nord i verden være veldig glade for. Det har garantert ført til at vi har fått høre mer av og med Pinton enn om han hadde reist tilbake til Italia. De seineste par tiåra har vi nemlig fått gleden av Pintons stemme i en rekke band og konstellasjoner og uten unntak så har han fortalt oss at han er i besittelse av ei unik og sterk stemme.

Denne gangen møter vi Pinton, som i tillegg til sin “vanlige” baytonsaksofon, også trakterer tenor- og sopransaksofon denne gangen, sammen med gitaristen Johan Berke, bassisten Vilhelm Bromander og trommeslageren Fredrik Rundqvist. Med et repertoar bestående av åtte Pinton-låter, inviterer kvartetten oss med på en ekskursjon basert på jobbing sammen gjennom et par år og det høres også at dette er et gjeng som kan hverandre godt og som vil den samme veien.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Pinton er en usedvanlig uttrykksfull saksofonist som jeg foretrekker på baryton – jeg føler han er mest hjemme der – og sammen med den andre fremtredende solisten, Johan Berke – som er et nytt og særdeles spennende bekjentskap for meg, skaper de et fint delvis melodisk, delvis fritt uttrykk på topp. Når så Bromander og Rundqvist er det perfekt lyttende og supplerende fundamentet, så har dette blitt en flott debut for denne fine kvartetten.

Alberto Pinton trenger ikke å bekrefte noe som helst, men gjør det likevel: han forteller oss at han er en musikant, komponist og bandleder på svært høy hylle.

Felespilleren Erlend Apneseth er en fantastisk og sjangersprengende musikant. Her kommer det to flotte prov på det; både med trioen hans og sammen med folkesangeren Margit Myhr.

Hardingfelespilleren Erlend Apneseth (30) har blant annet brukt det siste tiåret til å etablere seg helt der oppe som en musikant som har tatt med seg tradisjonsmusikken og løfta den inn i vår egen tid. Det er ingen tvil om at han har folkemusikken i sitt DNA, men få om noen har makta å fusjonere den med improvisasjonsmusikk og elektronikk slik at stadig nye ører har blitt oppmerksom på disse landskapene og skattene.

“Lokk” er det fjerde visittkortet fra trioen til Apneseth – noen med gjester og andre uten. Her er det kjernetroppene med Øyvind Hegg-Lunde på trommer, perkusjon og elektroniske trommer og Stephan Meidell på akustisk barytongitar, sampler og elektronikk som ledsager, utfyller og utfordrere Apneseth, som i tillegg til hardingfele også spiller moraharpe.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Kroppens rytmer når den er i bevegelse har vært inspirasjonen og tar trioen og oss med til helt nye steder i et elektroakustisk univers ingen av oss har vært i før. Det er tøft, det er innovativt, det er annerledes og det forteller oss at Apneseth, Hegg-Lunde og Meidell har noe høyst personlig å melde – nok en gang.

Apneseth, opprinnelig fra Jølster, men nå bosatt i Hallingdalen, har flere prosjekt og utgivelser på gang. Sammen med kvederen Margit Myhr har han tatt for seg den solistiske utøvertradisjonen i et tradisjonsmateriale med røtter i Hallingdalen.

Hver for seg dykker de to ned i tradisjonen og med all mulig respekt for sine forgjengere, setter de sitt stempel anno 2021 på musikken – Apneseth har også skrevet en del nytt materiale til denne slåttesamlinga.

Apneseth har en nydelig klang i hardingfela si og det samme kan en så avgjort si om stemma til Margit Myhr også. På et inderlig og flott vis tar de vare på en herlig og tydeligvis livsfrisk tradisjon.