Tor Hammerø

Dr Bekken, som ofte reagerer hvis han blir kalt Tor Einar Bekken også, er både en usedvanlig produktiv og like stilsikker pianist som har bluesen solid planta i sitt DNA.

Tor Einar Bekken (57) er en musikant og pedagog som tar sitt kall djupt seriøst. Gjennom flere tiår har han formidla og spredd det gode budskap: blues , jazz, boogie og funk i sin opprinnelige form har han tatt vare på og gjort relevant for stadig nye generasjoner. Han er enkelt og greit en kulturarbeider av den ekte og viktige sorten og heldigvis er det slik at svært lite tyder på at han har tenkt å gi seg med det.

Sjøl om doktoren også synes om å leke seg med diverse strengeinstrumenter, så er det definitivt pianoet som er hans store kjærlighet. Jeg har mista tellinga på hvor mange utgivelser det har har kommet fra hans hode og hans hender de seineste åra, men å påstå at det er få vil være årets underdrivelse.

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

I år har han gitt allmuen nytt påfyll gjennom to utgivelser, begge solopiano. Bekken gjør dette på enklest mulige måte: et piano, en mikrofon, ingen mix, mastering eller redigering: du får det som skjer der og da, det autentiske. Slik den opprinnelige musikken er som han videreformidler på et ekte vis. Han sier han forsøker å gjenskape årgangslyden og atmosfæren og det greier han på et inderlig vis.

Bekken har gått djupt ned i materien og blant annet gjenoppdaga flere av de “opprinnelige” blues- og boogiepianistene og latt seg inspirere av dem, spesielt på “Stone Blues, Vol. 3”. All musikken, bortsett fra ei tradlåt, har han skrevet sjøl og at han “er” denne tradisjonen hersker det ingen tvil om.

Dr Bekken er både en viktig kulturformidler og tradisjonsbærer – han er direkte verneverdig faktisk.

Den svenske saksofonisten Joakim Milder har hyllet noen av sine store favoritter: popbandet Prefab Sprout! Det er både overraskende og strålende.

Til tross for at Joakim Milder (55) vant Gyllene skivan, en av Sveriges største jazz-utmerkelser, allerede i 1990 og fullt fortjent har blitt oversvømt med andre priser siden, så har han av en eller uforståelig årsak aldri fått den oppmerksomheten han fortjener her på den andre sida av Kjølen. Nå har det heldigvis dukka opp nok en grunn til å løfte fram den strålende saksofonisten, bandlederen og jeg vil også føye til visjonæren.

Professoren ved Kungliga Musikhögskolan i Stockholm har nemlig for andre gang tatt for seg en for mange høyst uventa musikkskatt og gjort den til sin egen – på et helt unikt vis. Allerede i 2013 spilte han inn “Quoted Out of Context”, ei samling med låter fra det engelske 80- og 90-talls bandet Prefab Sprout. Den gikk meg dessverre hus forbi, men mannen bak universet til Prefab Sprout, Paddy McAloon, var blant dem som var over seg av begeistring. Noe forteller meg at verken han eller noen som helst andre vil bli besynderlig skuffa over oppfølgeren heller.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Sammen med bandet Milder PS, hva PS står for deles det ikke ut premier for, bestående av den danske perkusjonisten Lisbeth Diers, vår egen Nils-Olav Johansen på gitar og svenske Johannes Lundberg på bass, har Milder tatt for seg elleve nye Prefab Sprout-låter og garantert gitt dem nytt liv.

Jeg garanterer det sjøl om min kunnskap om det engelske bandet og musikken de skapte for noen tiår siden, står ikke noe, men mye tilbake å ønske. Jeg føler meg uansett overbevist om at dette låter ganske så annerledes og Mr. McAloon har da også uttalt at han synes at flere av tolkningene til Milder PS låter bedre enn hans egne.

Musikken er nydelig arrangert og med en sjelden fingerspitzgefühl – Milder har blant annet også inkorporert strykekvartett, brass og ekstra slagverk der musikken har spurt om det. Solistisk er det også på aller høyeste nivå med sjefen på enten tenor- eller sopransaksofon og så er det jo veldig hyggelig at Johansen, som mange vil huske fra Farmers Market, nok en gang får sjansen til å vise også et publikum utenfor Harald og Sonjas grenser hvor eventyrlig bra han er.

For meg er dette overraskende musikk, spilt av glitrende musikanter og som dermed har tatt meg og sikkert ganske mange andre også med til helt nye steder. Låtene, visstnok ikke blant de mest kjente fra Prefab Sprout-katalogen en gang, er uten unntak flotte, tolkningene er til dels nydelige og en halv og dermed blir blir “Singled Out by Fate” en av årets høydepunkt så langt. Noen må sørge for at dette bandet og denne musikken kommer på besøk til Nårje også så fort som mulig. Til det skjer er det mulig å finne god trøst i denne utgivelsen.

Britt Pernille Frøholm er ei mesterspilledame på både vanlig fele og hardingfele. Med “Fokhaugen” kommer det nok en bekreftelse på det.

Jeg har hatt gleden av å møte Britt Pernille Frøholm (42) sine toneganger ved flere anledninger og i en rekke konstellasjoner. Om det har vært i soloutgave, på duo med Jorun Marie Kvernberg eller med det unike FriEnsemblet til Mathilde Grooss Viddal, så har Frøholm fortalt oss om en enorm allsidighet og en frisinna tilnærming til musikk som vitner om et svært så åpent sinn.

Frøholm kommer fra Hornindal, men er bosatt i Berlin – en smeltedigel for all verdens kunst- og kulturuttrykk og det er lett å anta at Frøholm også har latt seg inspirere og påvirke av det som skjer rundt henne i den kosmopolitiske verdensbyen.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Her har hun derimot gått tilbake til både sine geografiske og musikalske røtter for å hylle slåttetradisjonen etter Ola og Ivar Kjelstad fra Sunnylven på Sunnmøre. Mange av disse 16 slåttene var i sin tid, for rundt 100 år siden, store schlägers rundt om og spelemennene Kjelstad var svært ettertrakta karer.

Her tar Frøholm oss med tilbake i tid samtidig som hun løfter fram musikken til å bli noe som definitivt har noe å fortelle og gi oss i dag også. Hun gjør det med en instrumentbeherskelse og et personlig uttrykk som forteller oss at dette er musikk som er viktig for henne og som hun heldigvis vil dele med oss. Det gjør hun på et vis som i retur forteller oss at Britt Pernille Frøholm er en viktig tradisjonsformidler. Viktig og godt påfyll.

Pianisten Andreas Ihlebæk møtte oss med kjente og egne nattasanger for et års tid siden. Det var vakkert og gjorde godt. Når gir han oss mer av det samme, men helt annerledes.

“I Will Build You a House” er tolv egenkomponerte låter – i stor grad unnfanga i løpet av dette merkelige året. Det har garantert prega Andreas Ihlebæk (43) og ikke minst prega musikken hans. Han inviterer oss inn i et vakkert og stemningsfullt landskap – et landskap som egner seg veldig for refleksjon.

Ihlebæk forteller oss at han har har gått gjennom tunge perioder der helsa hans ikke har tillatt han å spille piano. Han ante ikke om han ville bli i stand til å spille igjen eller å uttrykke seg gjennom musikk. Han benytta den tida til å dukke ned i skattekammeret som giganter som Duke Ellington, Jan Johansson, Erik Satie, Claude Debussy, Thelonious Monk og Bill Evans hadde åpna opp og etterlatt seg.

Med slike fantastiske fundament har han skapt sitt eget univers og sine egne musikalske fortellinger. Ihlebæk er av typen som ikke har noe behov for å briljere med langt framskreden teknikk – han vil derimot ta oss med til inderlige steder med ekte og ærlige ekskursjoner.

Han fusjonerer klassisk musikk, jazz, folkemusikk og garantert mye annet også på et ytterst dempa, fintfølende og ettertenksomt vis. Han forteller oss hvor han har vært dette rare året og han hjelper oss andre å komme ut på den andre sida. Han byr oss rett og slett inn i en klangverden det gjør godt å oppholde seg i.

Vokalisten Siril Malmedal Hauge har det meste i seg til å bli en stjerne både på den norske og internasjonale stjernehimmelen. Sakte i overskriften henspeiler ikke på farten i hennes utvikling – kun på tittelen på hennes ferske visittkort: «Slowly Slowly».

En av Sulas store døtre – jeg regner med at konkurransen er beinhard – Siril Malmedal Hauge har rukket å bli 28 år. Hun har rukket veldig mye mer også. Med store steg har hun nærma seg sjøl og sin egen kjerne – det alle skapende og kreative musikere er på jakt etter og som de beste og mest talentfulle også oppnår.

I løpet av de fem siste åra har vi hatt gleden av å møte Malmedal Hauge i platesammenheng med pianisten Alf Hulbækmo, to ganger med gitaristen Jacob Young samt at i 2019 debuten kom under eget navn, med eget band og der hun stod for all tekst og musikk sjøl. «Uncharted Territory» blei den endelig bekreftelsen på at Siril Malmedal Hauge er ei flott og viktig stemme som vil sette sitt preg på både norsk og forhåpentligvis fremmedlandsk musikkliv i mange tiår fremover.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Nye modne steg

Med «Slowly Slowly» møter vi en stadig mer moden Malmedal Hauge, som fortsatt skriver alt sjøl, og som møter oss med en personlighet som skulle tilsi at hun har tilbragt ganske mye mer enn 28 år på Tellus. Både gjennom tekstene, der hun filosoferer over store spørsmål og blant annet tenker høyt om hvordan tida vil se ut etter det vi alle opplever nå, og ikke minst gjennom den reflekterende og inderlige måten hun løfter frem budskapet på,

Hun befinner seg i et jazzlandskap med impulser fra både singer/songwriter-tradisjonen og ispedd popkrydder. Det gjør at mange vil mene at det finnes inspirasjon fra storheter som Norah Jones og Joni Mitchell. Jeg tipper Malmedal Hauge ikke vil frasi seg slektskapet, men i all hovedsak har hun skapt sitt eget melodisk, vakre landskap allerede.

Ungt kremlag

Det er luft og rom i uttrykket hennes som gjør at vi som blir invitert inn får anledning til å synke ned i budskapene hennes og der er det substans. Når hun så har alliert seg med kremen av unge norske jazzmusikere, Henrik Lødøen trommer, Martin Morland bass, Kjetil Mulelid på tangenter, Martin Myhre Olsen på saksofoner og Torgeir Standal på gitar, så får hun akkurat det reisefølget både Malmedal Hauge og musikken hennes ber om.

Siril Malmedal Hauge fortsetter veksten på et flott, inderlig og djupt personlig vis.

Da Chick Corea blei spurt for 20 år siden om hvem han mente var verdens beste pianist, så trakk han frem tyrkiske Aydin Esen – og ingen andre. Nå har vi muligheten til å få opp ørene for han her hjemme også.

Av årsaker som ikke er så lett å forstå så har altså Aydin Esen (59) sine kvaliteter passert under de fleste radarer her hjemme. Det til tross for at han åpenbart har gjort mye på egen hånd i tillegg til å ha jobba med storheter som Gary Burton, Pat Metheny og Dave Liebman. Han har også medvirka som sidemann med Miroslav Vitous på hans ECM-utgivelse “Music of Weather Report” i 2016.

Jeg bryter, dog litt uvillig, sammen og tilstår at min kunnskap om Esen står noe tilbake å ønske. Dette møtet med tre unge, meget lovende karer fra Spania og Israel er indikasjon mer enn god nok på at Corea også på dette området hadde et godt poeng: Esen er en pianist og tangentist langt der fremme med et høyst personlig uttrykk.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

De unge jazzstudentene Nadav Erlich fra Israel på bass og Vernau Mier på altsaksofon og Eric Valle på trommer, begge fra Spania, møttes i Basel i Sveits og det er tydelig at det er mulig å bli jazzmusiker på høyt nivå andre steder enn i Oslo og Trondheim også. Ingen bombe akkurat det, men en nyttig påminnelse kanskje.

De fire fant hverandre kjapt i løpet av et Esen-besøk til Sveits og bestemte seg like godt for å tilbringe en dag i studio i Basel. Med to komposisjoner av Mier og en av Valle. samt fem frie improvisasjoner – åpne, men samtidig ganske så melodiske av seg, blir vi servert det beste fra i alt sju timer med opptak gjort i løpet av én dag.

Det hevdes at inspirasjonskilder som fusion Miles, Corea og Weather Report ligger i musikken til Ayna Veer og det er det mulig å begripe. Det som likevel er det mest spennende er å høre det spenstige og ekspressive piano- og synthspillet til Esen og måten han og de tre meget kompetente og utadvendte unggutta kommuniserer på. Heftig!

Den svenske bassisten og bandlederen Han Backenroth sørger for at en viktig tradisjon holdes i live med denne hyllesten til Charlie Parker. Det er på ingen måte tilfeldig og du verden så godt det gjør med Jazz med stor J!

Hadde han fått leve så lenge ville Charlie Parker ha runda 100 år i fjor. Det var det lite, eller rettere sagt ingenting, som tyda på at han skulle rekke. For 70 år siden turnerte han også ei uke i Sverige med blant andre Arne Domnérus og Putte Wickman – to herrer Backenroth (55) seinere har spilt mye med. Det var med andre ord opp til flere grunner til å markere geniet Charlie Parker, som ikke blei mer enn 34 år, i fjor.

Backenroth er en av broderfolkets aller mest ettertrakta jazzmusikanter og har medvirka på et sted mellom 200 og 250 skiveinnspillinger med storheter fra inn- og utland. Som bandleder derimot er dette kun hans andre – “Bassic Instinct” fra 2009 med blant andre Tverlandets desidert hippeste trommeslager Roger Johansen om bord var den første. Det vil med andre ord være en aldri så liten overdrivelse å påstå at Backenroth løper ned dørstokkene i platestudio for egen del. Etter fjorårets turné med denne kvartetten syntes han heldigvis at det var på tide igjen.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Med Klas Lindquist på altsaksofon og klarinett, Karl-Henrik Ousbäck på trommer og Erik Söderlind på både akustisk og elektrisk gitar – alle fra den neste generasjonen og vel så det – tar Backenroth oss med til det tidløse landskapet Bird skapte og som snudde opp ned på jazzhistoria.

Backenroth ønska ikke å ta for seg de aller mest kjente Parker-låtene, men blant andre “Au Privave”, “My Little Suede Shoes”, “Cheryl” og “Segment” samt standardlåter som “Lover Man”, “Embraceable You” og “What Is This Thing Called Love”, alle i særdeles smakfulle arrangement, er linker mer enn gode nok til Bird.

Dette er altså Jazz med stor J spilt av folk med den største respekt og empati for denne musikken og for geniet Charlie Parker. Du verden så flott det er at Hans Backenroth, med den store og varme tonen i bassen sin, tar vare på denne tradisjonen og samtidig inviterer med seg den nye generasjonen til å videreføre den.

Bird Lives som det står på murvegger i New York. Det gjør så avgjort Hans Backenroth også.

Det unike svorske kollektivet Wendra Hill viser seg fram for andre gang. Denne gangen i ei ny utgave, men minst like spennende som sist.

Wendra Hill, som har eksistert siden 2017, har siden starten hatt ei kjernebesetning bestående av Jo David Meyer Lysne på gitar, sampler, platespiller, synth og pedal steel og Joel Ring på elbass, cello og sampler. Da bandets første visittkort inntok heimen høsten 2019 via kassett, tok det usedvanlig kort tid å slå fast at dette var herrer med en musikalsk og kunstnerisk visjon et godt stykke utenfor A4-boksen.

Når de nå har alliert seg med trommeslageren Øyvind Hegg-Lunde, som har vist oss ved en rekke anledninger hvilken enorm kreativ kraft han er i band som Building Instrument, Erlend Apneseth Trio og Strings & Timpani, så har Wendra Hill på mange vis videreført sine visjoner og tatt oss med til ganske så nye steder.

“Ungdomskilden” består av 13 låter som er kollektivt unnfanga. Det betyr på ingen måte at dette er noen tradisjonell frijazz-utflukt – sjøl om det absolutt er mye frihet i tilnærminga.

De tre har funnet inspirasjon i blant annet vinylgroover, bassganger og 80-talls elektriske trommer. Dette, og mye annet som for eksempel spoken word field recordings, har de tre benytta til å skape spennende rytmiske og melodiske strukturer – strukturer og lydlandskap ingen av oss har stifta bekjentskap med tidligere.

“Ungdomskilden” er spennende og fascinerende musikk som skjerper sansene kraftig. Vi får være med sammen med tre herrer som fører spennende samtaler. De utfordrer hverandre, de utfordrer oss – det er viktig og det gjør godt.

Det er på ingen måte noen overraskelse at Steinar Raknes har en brei innfallsvinkel til det å skape musikk. Derfor er det ingen bombe at han hyller Bob Dylan i forbindelse med hans 80 års dag.

Bassisten, vokalisten, komponisten og bandlederen Steinar Raknes (46) har siden årtusenskiftet etablert seg på flere topper. Først som en mer enn lovende jazzbassist som blant andre Michael Brecker og Chick Corea definitivt fikk ørene opp for. For vel ti år siden fortalte han oss også at han hadde andre kvaliteter og viste oss ei framifrå sangstemme i et ganske rocka landskap, men fortsatt med den store fela som reisefølge.

De seineste åra har vi hørt Raknes med hans Stillhouse-prosjekt i en rekke utgaver – veldig ofte sammen med Unni Wilhelmsen. Der har han tatt stadig nye steg i retning seg sjøl og sammenlikninga med Bruce Springsteen har ikke vært like framtredende etter hvert. Også som vokalist har Raknes vært på god vei mot seg sjøl.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Allsidigheten har alltid vært et av særtrekkene til Raknes og det viser seg nok en gang på denne hyllesten til His Royal Bobness. Jeg skal på ingen måte påberope meg å være noen stor Dylan-kjenner, så derfor må påstanden om at at flere av av de ni låtene Raknes har henta frem ikke hører hjemme blant sjefens mest kjente, tas med ei klype salt.

Det Raknes uansett gjør, stort sett i utmerka samarbeid med munnspilleren Mickey Raphael via mailing av filer over Atlanteren, er å sette sitt utvetydige bumerke på alt både bassistisk og vokalt. Bassfølget passer stemma hans på et inderlig og perfekt vis og bedre krydder enn Willie Nelson-munnspilleren Raphael, kan verken Raknes eller musikken be om.

“It Ain´t Me Babe” og “A Hard Rain´s A-Gonna Fall” er to av de av de mest kjente Raknes ikler ny drakt og jeg føler meg trygg på at sjefen sjøl vil trekke på smilebåndet hvis han får høre disse versjonene. Hvis han driver med slikt da – å trekke på smilebåndet mener jeg. For en historieforteller Bob Dylan er!

Steinar Raknes har ei fortid som gatesanger rundt om i Europa. Det er det mulig å høre og som han sjøl – og Bob – sier i tittellåta: I´m getting there. Definitely, er det bare å tilføye.

Hvis du er typen som trenger energipåfyll etter dette usedvanlig spesielle året så er den urheftige kvintetten Koma Saxo svaret på de fleste bønner. Her blir ikke bremsepedalen benytta overhodet!

Under ledelse av den svenske bassisten Petter Eldh, som vi kjenner godt her hjemme etter mange heftige runder sammen med en annen energibombe – Gard Nilssen, har dette bandet som har ei høyst spesiell besetning, virkelig sagt fra om at her skal det ikke spares på noe som helst.

Tre av herrene er bosatt i Berlin: i tillegg til Eldh også den tyske trommeslageren Christian Lillinger og den svenske tenorsaksofonisten Otis Sandsjö. To saksofonister til utgjør dette spennende kollektivet, nemlig finske Mikko Innanen, på alt og baryton, og svenske Jonas Kullhammar på tenor og fløyte. Et svensk/finsk/tysk kremlag for å si det forsiktig.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Liveskiva er helt fersk, men innspilt i Helsingfors like før pandemien brøt ut. Både på scena og i salen var det åpenbart høy temperatur og for ei energiutblåsning Eldh & Co sørga for. Versjonene er ikke lange, hele settet på åtte låter er på under 40 minutter, og alle har bidratt på låtskriversida til dette kraftverket av ei utblåsning. Vår egen Even Helte Hermansen er også representert med “Waltz Me Baby, Waltz Me All Night Long”. Festen blir avslutta med en herlig versjon av den russiske melodien “Stepp, Min Stepp” som blant andre Jan Johansson gjorde på “Jazz på ryska”. Den ender faktisk i tilnærma allsang! Som om ikke det er nok: denne utgivelsen tror jeg er den første som har kommet meg i hende som har fire – 4 – forskjellige liner notes!

For et trøkk, for en interaksjon, for et kollektiv, for noen solister. Drittøft!

Koma Saxo debuterte for to år siden med studioinnspillinga “Petter Eldh Presents Koma Saxo” og sjøl om det er eksakt samme gjengen, så blir det noe helt annet når studio er involvert. Denne innspillinga kom ikke min vei før live-skiva, men det gjør ingenting.

Repertoaret er med et par unntak helt forskjellig og dessuten har studiovirtuos Eldh fått lekt seg kraftig i postproduksjonen. Heftigheten er av det samme slaget som på “Live”, men får sjølsagt et annet utfall enn når publikum er medspillere. Uansett så bekrefter Koma Saxo at det er et så tøft kollektiv som vel tenkelig.

Når grensene åpner opp igjen så synes jeg det bør være et ufravikelig krav at Koma Saxo inviteres til gards så raskt som overhodet mulig.