Tor Hammerø

Aldri hørt om den tyske vokalisten Laura? Da er vi minst to, men det er bare å åpne opp ørene og alle andre sanser så raskt som mulig. Laura kommer nemlig til å gjøre seg gjeldende i åra som kommer.

Da mannen med kanskje den største nesen for talent innen populærmusikk, Quincy Jones, hørte den nå 25 år unge Laura Kipp for fire år siden, så uttalte han at “she is amazing and I´m sure we will be heraring more from her in the future”. Også i dette tilfellet hadde Q helt rett og med debutalbumet hennes i hendene og ørene, så nøler jeg ikke med å si at her vi har med en fremtidig verdensstjerne å gjøre.

Laura, som nå er bosatt i Paris, skriver tekstene og bassisten og arrangøren Jens Loh, som blant annet har samarbeida med en Nils Petter Molvær, har skrevet låtene. De to forener sine kreative evner i et veldig mangefasettert univers der jazz spiller ei veldig rolle, men der også pop, soul og chanson-tradisjonen er viktige ingredienser.

Med sin flotte stemme, perfekte engelskuttale, klare særpreg og unike uttrykk, tar det Laura bare en runde eller to i musikkmaskina for å fortelle oss at hun er i besittelse av noe helt spesielt som gjør at hun vil kunne få ei viktig rolle å spille på den store scena i åra som kommer.

Det er sjølsagt bøttevis av tilfeldigheter som avgjør hva og hvem som breaker der ute, men hvis kvalitet og særpreg er avgjørende så bør Laura absolutt ha muligheten. “Quiet Land” er nemlig en sjeldent bra debut.

Laget er nesten så nordisk som mulig, mens Norge spiller en viktig bakrolle.

Sverige er representert med altsaksofonisten Hannes Bennich og bassisten Arvid Jullander, Danmark stiller med trommeslageren Emil Norman mens Island har sendt pianisten Anna Gréta Sigurðardóttir. Debutalbumet til kvartetten er for sikkerhets skyld spilt inn i FinlandStudio i Århus. Da er det vel bare rett og rimelig at det norske selskapet AMP tar seg av utgivelsen.

Til tross for at de fire er bosatt rundt om i Skandinavia, så har de av fullt hørbare årsaker funnet fram til hverandre og har jeg skjønt det riktig befinner alle fire seg i slutten av 20-åra og har dermed ei veldig spennende karriere foran seg.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg har så vidt stifta bekjentskap med et par av disse musikantene tidligere og talentet har vært åpenbart, men her tas det nye steg både individuelt og kollektivt. Alle fire har bidratt på låtskriversida til et melodisk vakkert univers der Belonging-kvartetten sin estetikk ganske så sikkert har vært til stor inspirasjon.

Alle låtene er ikke like minneverdige, men det viktigste her er stemmene som er under utvikling og evnen og viljen til interaksjon – til å skape noe sammen. Vi har med fire lyttere med langt framskredne egenskaper på det området – også når det gjelder å drive musikken fremover – sammen.

Kanskje kommer Shrine til å bli stedet de fire kommer til å markere seg de nærmeste åra. Kanskje blir det helt andre steder. Uansett føler jeg meg sikker på at disse fire stemmene kommer vi til å høre mye fra i åra som kommer.

Sjøl om det bare er en liten båttur for å komme seg til Danmark, så er det mangt og mye vi likevel har gått glipp av når det gjelder musikk og kultur derfra.

Trommeslageren, perkusjonisten og bandlederen Emil de Waal (54) hører dessverre med i gruppa som har gått meg hus forbi – helt til nå. Da vet jeg sjølsagt ikke hva jeg har gått glipp av, men basert på “Vente” så kan det ha vært mye musikalsk hygge.

Sammen med en flott kvartett bestående av organisten Dan Hemmer, den svensk-danske multiinstrumentalisten Gustaf Ljunggren på blant annet gitar og klarinett og veteranen Elith “Nulle” Nykjær, som har passert 84 med glans, på klarinett, så tar de Waal oss med inn i varme og inderlige landskap med røtter i alt fra swingjazz, via americana og country til noe som viser seg å bli de fires helt unike uttrykk.

I tillegg til originalmusikk fra de involverte blir vi også servert flotte versjoner av urlåta “Peg o´My Heart” fra 1913, Charlie Hadens “First Song” og Ellington/Strayhorn-komposisjonen “Such Sweet Thunder” – sistnevnte henta fra kvartettens debutkonsert på Copenhagen Jazz Festival i 2018. Dette er på ingen måte hverdagskost, i alle fall ikke her hjemme, og når det så er gjort så store doser empati og inderlighet som de fire framviser, så blir det musikalsk hygge på høyt nivå ut av det.

Emil de Waal og hans medsammensvorne mener virkelig det de spiller her og de gjør det på et vis som sprer smil og glede ved tastaturet. Det er jeg helt sikker på at “Vente” gjør ute blant allmuen også. Det er absolutt ikke noe å vente med lenger – sjekk ut Emil de Waal.

Jeg stopper aldri å la meg begeistre over tilveksten av unge norske jazzmusikere og deres evne til å skape ny, original og spennende musikk. Trioen Damata føyer seg elegant inn i den stolte rekka.

Med røtter på Nøtterøy, bassist Karl Erik Horndalsveen, Otta – gitarist Torstein Slåen og Hedal i Valdres – trommeslager Ola Øverby, forteller de tre oss at de har evner og visjoner til å strekke seg mot stadig nye mål.

Årsaken til at jeg nevner hvor de tre kommer fra, er at det er et hyggelig faktum at talentene i stadig større grad kommer fra over alt. Møter oppstår, ofte på utdanningsinstitusjonene, og det skapes konstellasjoner og musikk som stadig flytter grenser.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Damata er av den sorten og når de sjøl hevder at de henter inspirasjon fra så forskjellige kilder som Maria Kannegaard, Brian Eno, Supersilent, Aphex Twin og Olivier Messiaen, så skal det ikke mye fantasi til for å begripe at Damata tar oss med til tidligere uoppdagede steder.

De tre har allerede tilegna seg noe som i stor grad begynner å utkrystallisere seg som egne stemmer og musikken er åpenbart basert på lekenhet. Noe oppleves som ganske så fritt, mens andre deler er ganske så groovete og mer låtbasert.

Dette er tøft, annerledes og hipt. Det er skapt av et spennende kollektiv med flotte individuelle stemmer på god vei til noe som skal bli svært spennende å følge.

Fjoråret fortalte meg hvor djupt savnet av København som start på festivalsommeren har vært. I år var muligheten til stede igjen og du verden så godt det gjorde med en blanding av ferie, storby og jazzfestival i den danske hovedstaden.

Sjøl om Copenhagen Jazz Festival er en mastodont av en festival med rundt 1300 konserter i løpet av tre uker, så er den totalt forskjellig fra det vi forbinder med jazzfestival her i Norge.

Det aller meste er gratiskonserter som er å finne nesten over alt i den enorme byen. På gater og streder, i kjellerrom på sikkert på loft også, i hager, klubber restauranter, kirker og i konsertsaler – det er musikk nesten over alt. Likevel er det mulig å oppholde seg i København uten å bli utsatt for jazzmusikk – denne byen rommer alt og den har plass til alt.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Danskene er som alltid blide og medgjørlige og de som er avhengige av slikt, satte åpenbart stor pris på fjellapene fra nord – altså vi nordmenn – var tilbake og la igjen ei krone eller ti.

Etter en forsiktig start der vi i solidaritet fulgte de danske drenge sin kamp om å nå EM-finalen, skulle den svensk-danske tenoristen Tomas Franck være vårt første møte med festivalen. Slik blei det tikke.

Franck hadde dessverre dratt på seg en forkjølelse og måtte kaste inn håndkleet. På kort varsel steppa en annen tenorist i toppklasse, Fredrik Lundin, inn og sammen med Ben Besiakov på piano, Francks bror Daniel Franck på bass og Jeppe Gram på trommer, tok han oss med på kvartettens første «øvelse».

Med et repertoar i et hardboplandskap alle fire kjenner seg svært godt hjemme i, ga de oss to sett der låter, tempi og toneart blei avtalt fra låt til låt. Det swingte som om de fire ikke hadde gjort noe annet enn å spille sammen og fortalte oss hvor tilpasningsdyktige jazzmusikere på dette nivået er.

Valget om nok en gang å avlegge denne flotte byen med den store festivalen et besøk, førte blant annet til at jeg gikk glipp av Arild Andersens Kongsberg-konsert. Synd må vite, men Andersens danske våpendrager gjennom flere år, pianisten Carsten Dahl, gjorde sitt ytterste for å dempe savnet. Det greide han definitivt på sitt unike vis.

Dahl, som også er en fremragende kunstmaler, malte musikalske landskap ut i fra der og da og med Dahls unike fantasiverden og med en teknikk som kan ta han, oss og musikken til fantastiske steder, så ga han oss to sett med unike opplevelser.

Alt var ikke totalt fritt komponert/improvisert og to av Dahls store inspirasjonskilder, Keith Jarrett – med «In Your Quiet Place» og Grieg, fikk sine flotte tolkninger.

Carsten Dahl er en solopianist som hører hjemme helt der oppe – uansett hvilke måleenheter som blir tatt i bruk.

I Svenska Kyrkan hadde den italienske mesterpianisten Enrico Pieranunzi og bassisten Thomas Fonnesbæk satt hverandre stevne. Det har de gjort en rekke ganger tidligere både live og på plate. Dette var første gang jeg fikk muligheten til å oppleve dem live og du verden for et møte det blei.

Pieranunzi er ikledd ei fantastisk stemme og er intet mindre enn en musikalsk samtalepartner i ultraklassen. Jeg tror neppe han vil protestere hvis jeg antyder at Bill Evans og Chick Corea har vært viktige ledestjerner på hans vei mot seg sjøl og til seg sjøl har han så definitivt kommet.

Når så Fonnesbæk er den perfekte arvtaker etter geniet Niels-Henning Ørsted Pedersen med en musikalitet, lytteevne og teknikk verdig til å bli nevnt sammen med NHØP, så blei disse duosamtalene basert på musikk de to hadde skrevet, et virkelig høydepunkt under København-oppholdet.

Mangfoldet er stort også innen dansk jazz og pianisten, komponisten, arrangøren og storbandlederen Kathrine Windfeld (37), har på flere skiver mer enn antyda at hun har noe spesielt på fare med.

For første gang fikk jeg muligheten til å oppleve henne og musikken hennes live og det i gamle Copenhagen Jazzhouse. Windfeld er utstyrt med en utstråling og publikumstekke både verbalt og musikalsk som er ganske sjelden i jazzsammenheng og når hun så har skrevet spennende, moderne og tøff storbandmusikk og satt sammen et band som holder høy klasse både kollektivt og solistisk, så blei dette et storbandmøte som fortalte meg at Kathrine Windfeld blir ei viktig stemme å følge i åra som kommer.

Mitt København-opphold blei avslutta sammen med en av mine store danske favoritter, vokalisten Cæcilie Norby. I vakre Haveselskabets Have tok hun i mot oss med en meget bra trio, herlig strykekvartett og med den usedvanlig langt framskredne cellisten Andreas Brantelid som spesiell gjest.

Hun begynte det Helge med en skål til livet – «Here´s to Life», før hun blant annet ga oss herlige versjoner av «My Man´s Got Soul», «Summertime», Dylans «»How Does it Feel», et par helt nye originallåter og Bowies «Life on Mars».

Norby hadde publikum i sin hule hånd fra første takt og viste oss også at hun slekter godt på sin operasyngende mor. Norby hadde lengta veldig etter å komme ut til sitt publikum igjen og gjensynsgleden var åpenbart gjensidig.

Cæcilie Norby ga oss en perfekt avslutning for vår del på Copenhagen Jazz Festival 2021. Noe – ganske mye faktisk – sier meg at det blir ny Københavntur i juli neste år også.

Warren Wolf er en av dem som står klar til å ta over vibrafontrona etter Gary Burton som har gitt seg. “Reincarnation” er likevel i beste fall et kunstnerisk sidespor.

Fembarnsfar Warren Wolf (41) fra Baltimore i Maryland har i en rekke konstellasjoner, også som som trommeslager, fortalt oss hvilken voldsom kapasitet han er i besittelse av. Han har spilt og spiller med alt og alle og etter at vibrafonsjef Gary Burton meldte at han la køllene på hylla, så har sjefsposisjonen til instrumentet med den varme sounden stått ledig. Wolf har vist at han har den kreative kapasiteten og alt som trengs som instrumentalist til å overta.

Det er altså med solide forventninger alle møter med Wolf blir imøtesett, men “Reincarnation” oppleves dessverre som noe midt mellom et hvileskjær eller et forsøk på å tjene (sikkert velfortjente) penger i et mjukjazz-landskap som ikke har så mye veldig spennende å melde.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det Wolf gir oss her er radiovennlig, i USA i alle fall, musikk som inneholder funk, soul and sexual ballads (!) med tekster framført av vokalistene Imani-Grace Cooper og Marcellus “Bassman” Shepard og som kan få enkelte til å rødme.

Sammen med et funky band fra hjembyen sin viser likevel Wolf hvilket enormt potensial han har som vibrafonist. Det vil være å håpe at han benytter det til noe annet enn det “Reincarnation” byr på. Det kan kanskje være et fromt ønske at han tjener nok på denne utgivelsen til at han går tilbake til det virkelig spennende han definitivt er i stand til å skape.

Fusion fra Sørlandet som har ligget til marinering i flere år, har så avgjort ikke gått ut på dato. Det skader heller ikke at Fredrik Sahlander har fått med seg heftig assistanse fra Junaiten.

Bakgrunnen for denne innspillinga med trioen SAH!, er av av den litt spesielle sorten. Den svenske elbassisten Fredrik Sahlander, som har hatt Kristiansand som base i en årrekke, skulle nemlig ta sin PhD-grad. I den forbindelse tok han kontakt med sin store helt elbassisten Gary Willis fra bandet Tribal Tech. Derfra fikk Sahlander en rekke råd for å kunne gå videre i improvisasjonens irrganger og han fikk også kontakt med trommeslageren i Tribal Tech via Willis – Kirk Covington.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Ønsket om å gjøre ei innspilling i forbindelse med ferdigstillinga av PhD-graden vokste fram og Sahlanders tangent-sjelebror, Bernt Moen, var et åpenbart valg. Når så kontakten var oppretta med Covington og det viste seg at han kunne tenke seg en tur til Norge, så var det meste klart for en tur i studio i Kristiansand.

Bortsett fra åpningssporet, Joe Hendersons «Inner Urge» i en funky versjon, så har Sahlander skrevet all musikken. Med sin klart definerte Jaco-inspirerte tone i bassen, omgir Sahlander seg med et strålende reisefølge med Covington og Moen.

De tre har på alle måter forståelsen for hverandre og det groover fra tid til annen noe vederstyggelig, uansett tempo, av det som helt korrekt har fått navnet «Past Present Future». For mange av oss går nemlig ikke denne musikken ut på dato.

Samarbeidet mellom musikantene og pedagogene Roberto Bonati og Tor Yttredal har ført til mye fint. Nå møtes de for første gang som duo og samtalene går ikke i stå nå heller.

Møtene mellom tenor- og sopransaksofonist, bassklarinettist og fløytist Tor Yttredal og bassist Roberto Bonati strekker seg helt tilbake til 2013. De har spilt en rekke konserter sammen, spilt inn flere plater og det har ført til utvekslinger mellom jazzutdanningene i Parma og Stavanger som de to leder – hver for seg!

For de av oss som har fulgt dette samarbeidet relativt tett, så kommer det ikke akkurat som noen bombe at det er en spesiell kjemi og et unikt musikalsk språk de to nok en gang har skapt. Bonati har skrevet mesteparten av musikken, mens Yttredal har bidratt med ei låt og så er noe kollektivt unnfanga – der og da.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er to lyttere med begrensa behov for å tilrane seg rampelyset for noe annet enn det musikalske budskapet vi har med å gjøre. Inspirasjon fra en rekke kilder som impro, ymse jazz-uttrykk, ikke-europeisk tradisjonsmusikk, samtidsmusikk og klassisk musikk er mulig å avlese. Alt dette, og sikkert mere til, har de to fusjonert til et høyst personlig, nedpå, søkende og fascinerende uttrykk.

På to av spora er også elektronikeren fra Stavanger, John Derek Bishop, med og gir musikken andre retninger og farger. “Some Red Some Yellow” har blitt noe helt for seg sjøl – noe spennende, noe vakkert.

Møter med pianisten Kjetil Mulelid, både solo og som en viktig ingrediens i kvartetten Wako, er to solide bekreftelser på at her har vi med noe høyst personlig og veldig spennende å gjøre.

Wako er ute med sitt femte album – det første i liveformat. Helt siden unnfangelsen og debuten har trommeslager Simon Olderskog Albertsen, tangentist Kjetil Mulelid, saksofonist Martin Myhre Olsen og bassist Bárður Reinert Poulsen – født og oppvokst på Færøyene, fortalt meg at både individuelt og kollektivt så har vi her med helt spesielle talenter å gjøre. De fire møttes på jazzlinja i Trondheim og, til tross for at de er noe spredd geografisk etter hvert, låter de nå modnere og mer sammensveisa enn noen gang.

Vi får møte Wako enten i straight kvartettformat fra Oslo Jazzfestival i fjor eller i forbindelse med slippkonserten for bandets fjerde plate på Victoria i november for et lite år siden sammen med de heftige gjestene Tore Brunborg (tenorsaksofon), Lars Horntveth (bassklarinett og steelgitar), Kyrre Laastad (perkusjon og elektronikk) og Adrian Løseth Waade (fiolin).

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Fem av de ni låtene er skrevet av Myhre Olsen, mens Mulelid står for resten. Bandets umiskjennelige kollektive sound er tydeligere enn noen gang og solistisk holder de fire og de framifrå gjestene sjølsagt svært høyt nivå. Jovisst er det melodiske ekskursjoner vi blir invitert med på. og med fire par schwære ører bruker de alle de dynamiske triksene i boka, og noen til, for å skape vakre, unike og til dels luftige og frie stemninger. Tøft, flott og nok et steg for og med Wako.

Pianist Kjetil Mulelid (30), fra Hurdal som en annen pianogigant – Tord Gustavsen, har vist seg fram i andre settinger enn Wako også – blant annet med sin egen trio. Med “Piano” debuterer han som solopianist og du verden som han presenterer seg i dette universet også.

All musikken er egenkomponert og innspilt på et over hundre år gammelt Bösendorfer i Athletic Sound i Halden. Klangen i flygelet og i uttrykket til Mulelid er av den vidunderlig vakre og personlige sorten og Mulelid har absolutt ingen grunn til å bli fornærmet hvis jeg hevder at han slekter på både Keith Jarrett og Tord Gustavsen. Når han så allerede er på svært god vei til å etablere si egen stemme og stake ut sin egen kurs, så skulle det være mulig å begripe hvor solopianisten Kjetil Mulelid befinner seg anno 2021.

Gigant er han vel kanskje ikke per dags dato, men Kjetil Mulelid er så definitivt kapabel og klar for å føre arven etter de store solopianistene videre med sitt vakre, ofte romantiske og lyriske, men samtidig temperamentsfulle uttrykk.

Karriera til Daniel Herskedal går fra tinde til tinde. Konserten med Emilie Nicolas, Helge Norbakken og Eivind Aarset under årets Moldejazz vil trolig bli nok et høydepunkt, men før den tid er det bare å glede seg med «Harbour» – nok et strålende visittkort fra hans eminente trio.

Det skjer mye, veldig mye, med og rundt Daniel Herskedal om dagen. Det å bli tildelt Spellemannprisen i komponistklassen samt å bli plukka ut som låtskriver for reklamekampanje for et av verdens mest kjente varemerker, Coca Cola, mer enn antyder hvor Herskedal befinner seg i musikkverdenen akkurat nå. Langt der fremme.

Likevel har jeg en klar mistanke om at Herskedal setter aller mest pris på det pågående samarbeidet han har med et av verdens ledende plateselskap på jazzfronten, engelske Edition Records, og trioen han har hatt i noen år nå, bestående av pianisten Eyolf Dale og perkusjonisten Helge Andreas Norbakken.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

«Harbour» er trioens fjerde album og der de tidligere tilstandsrapportene har tatt for seg utflukter og inspirasjon fra mer eller mindre fjernere strøk, så mener Herskedal at «Harbour» handler mer om å finne hjem samtidig som blikket rettes i stor grad mot nye håp og nye drømmer. Alt dette har nok i stor grad sitt bakteppe i den tida vi alle har opplevd nå.

Der trioen tidligere har samarbeida med blant andre BBC Concert Orchestra og TrondheimSolistene, så er det inn til beinet denne gangen. Trioen med den unike besetninga kan og utfordrer hverandre på et helt spesielt vis etter hundrevis av konserter verden rundt. Det låter enkelt og greit som en helt unik organisme av den.

Daniel Herskedal er en melodiker på særs høyt nivå. Jovisst finnes det spor av både klassisk musikk, folkemusikk og musikk inspirert av de utallige reisene han har vært på – ikke minst på Balkan og i Midt-Østen – men aller mest er den vakre musikken prega av Herskedals klo og bumerke: det tar bare sekunder for å skjønne at vi nok en gang har blitt invitert inn i hans unike univers.

De tre fantastiske musikerne i bandet til Daniel Herskedal inviterer oss med på ei indre reise som er både spennende, original, søkende og ikke minst usigelig vakker. Denne musikalske havna er det veldig givende å tilbringe tid i.