Tor Hammerø

Joni Mitchell er i mine øyne og ører en av de største største låtskriverne og formidlerne i moderne musikkhistorie. Her følger nok en bekreftelse på det.

Joni Mitchell, født Roberta Joan Anderson og med solide norske røtter både i Modalen utenfor Bergen på morssida og på Helgelandskysten på farssida, har rukket å bli 77 år – og veldig mye annet. Sjøl er Mitchell født og vokste opp i Canada, men har stort sett hatt base i USA de godt og vel 50 seineste åra. Hvilken betydning hun har hatt for sine samtidige og for stadig nye generasjoner er ikke mulig å sette ord på. En annen diskusjon som støtt og stadig dukker opp når det gjelder slike veivisere og retningsgivere, er hva som er deres beste låter, plater, produksjoner og perioder. Jeg er ikke i tvil om hva jeg mener og med denne vidunderlige samlinga i ørene og i hendene er konklusjonen enda enklere.

Det har vært sagt og skrevet mye om “Blue”, som feirer 50 års-jubileum i år, i det siste. Mitchell, som har vært plaget av sjukdom og ikke vært i stand til å spille på mange år, har også vært ute og sagt at hun synes det er stas at “Blue” endelig har blitt forstått. Nå synes jeg det er å ta ganske hardt i: veldig mange har jo ment at “Blue” er noe av det største som har vederfaret populærmusikken de seinest 50 åra og jeg er så avgjort blant dem.

“Blue” kom altså ut i 1971, men i den svært produktive perioden fra 1968 og før “Blue”, kom også “Song to a Seagull”, “”Clouds” og “Ladies of the Canyon”. Alt dette blei gitt ut på selskapet Reprise og er nå samla, fått nye mix og er delvis remastra og alt er oversett og godkjent av sjefen sjøl.

De tre første er for all del veldig bra, men for meg leda de opp til mesterverket “Blue” – med blant andre “Carey”, “River” og “A Case of You” – tre legendariske låter på ei plate!!! Når så de sju andre også er veldig bra, så førte/fører det til at dette er et evig høydepunkt i den moderne musikkhistoria.

Singer/songwriteren Brandi Carlile har skrevet en strålende tekst som setter Joni Mitchells og hennes univers inn i ei flott ramme. Dette er nemlig musikk og en boks som ethvert møblert hjem bør være utstyrt med.

Under tre måneder før sjefen over alle sjefer, Miles Dewey Davis III, la ned hornet for godt den 28. september 1991, turnerte han i Europa. Den 1. juli stod han på amfiscena til en av sine favorittfestivaler, i Vienne i Frankrike, og nå får vi alle bli med på avskjedskonserten hans der.

Som de aller fleste musikkinteresserte så er jeg også blant dem som har mange helter og inspirasjonskilder. Og så har det seg slik at det er en da som rager over alle andre – Miles. Sånn har det vært, sånn er det og sånn kommer det for alltid til å bli værende. Jeg fikk oppleve Miles tre ganger live – i 1984 og året etter i Molde, og jeg tror jeg kan gjenfortelle det meste av det som skjedde før, under og etter den magiske midnattskonserten i 84. Og så fikk jeg oppleve han i København med DR Big Band da Palle Mikkelborgs hyllest, “Aura”, blei urframført og muligens blei spilt live for første og siste gang. Noen har denne utstrålinga, denne tilstedeværelsen, denne magien som man bare må være født med – Miles var definitivt en av de få som var besjela med alt dette.

For oss som er ihuga fans, katten min het sjølsagt også Miles, så er alt som har Miles sitt stempel på seg, av enorm verdi og av stor betydning. Ofte i silke tilfeller blir plateselskapene mistenkt for å prøve og melke kilden ukritisk. At de ikke bryr seg nevneverdig om verken den musikalske eller tekniske kvaliteten på produktet. Ofte kan det nok være et poeng der, men heldigvis ikke i dette tilfellet. Miles, som rakk å bli 65 år og veldig mye annet også, var i så bra slag som han ofte var mot slutten av livet og det skinner veldig tydelig gjennom i løpet av disse 80 minuttene konserten varte at han trivdes i Vienne og i Frankrike – et land og et folk som hadde tatt varmt i mot han helt siden 1949.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Repertoaret på det som skulle hans siste tur til Europa var blant annet hitlåter som Marcus Millers “Hannibal” og “Amandla”, samt Cyndi Laupers “Time after Time”, Michael Jacksons “Human Nature” og de to Prince-låtene “Jailbait” og “Penetration”. Vi får lange og gode versjoner med strålende lydkvalitet der spesielt altsaksofonisten Kenny Garrett imponerer noe voldsomt.

Bandet var mindre på denne turen enn tidligere og besto av Foley på lead bass, Deron Johnson på tangenter, Richard Patterson på bass og Ricky Wellman på trommer. Funky så det holder, men uten de store personlige stemmene – bortsett fra Garrett.

Tekstheftet som følger denne dobbeltvinylen med masse flotte bilder fra konserten, har en framifrå tekst, med intervjuer av de involverte, ført i pennen av Milesolog Ashley Kahn. Her kommer det en rekke interessante betraktninger og et delvis nytt innsyn i Miles sin sfære og personlighet – interessant for både nerder og andre.

Denne konserten fra Vienne er et flott farvel med Miles – han har vi lov å være på fornavn med – sin Europa-epoke. Det var en svært viktig del av hans personlige og musikalske liv. Miles lever på så mange vis fortsatt!

En av den moderne jazzens mest spennende trommeslagere, Ches Smith, tar oss med til steder de færreste av oss har opplevd tidligere.

Ches Smith har de par siste tiåra vist seg fram som en særs innovativ og original trommeslager sammen med blant andre Tim Berne, John Zorn, Marc Ribot og Dave Holland. Alt dette har skjedd etter at Smith slo seg ned i New York, men han hadde så avgjort et musikalsk liv før det også.

Smith kommer nemlig fra California og bodde i en lengre periode i San Francisco. Der kom han via tilfeldigheter i kontakt med et miljø med kulturelle og ikke minst musikalske røtter i voodoo-miljøet fra Haiti. Smith blei umiddelbart fascinert og lærte mye fra en verden med et helt “nytt” rytmisk og melodisk uttrykk.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Uten at den store verden visste så mye om Smiths forbindelser til dette miljøet, så holdt han kontaktene ved like fra tid til annen og i 2015 lagde han ei plate med røtter i dette universet, men musikken skreiv han sjøl mens vokalisten Daniel Brevil, fra Haiti, skrev tekstene.

Nå har Smith tatt et nytt steg sammen med Brevil og laget en forlengelse av budskapet fra 2015. Sammen med jazzmusikere som pianisten Matt Mitchell og altsaksofonisten Miguel Zenón og en rekke vokalister og perkusjonister fra Haiti, med Sirene Dantor Rene i spissen, tar Smith oss med på en vidunderlig og annerledes ekskursjon både harmonisk, melodisk og rytmisk.

Som en ekstra bonus i denne flotte boksen, med to teksthefter som forteller oss om Smiths vei inn i dette universet og en hel del om denne spesielle kulturen, er også innspillinga fra 2015 med.

Dette er tøft, annerledes og ikke minst overraskende. Herlig nytt påfyll!

Bassisten, cellisten, komponisten og bandlederen Lars Danielsson kommer med stadig nye bekreftelser på hvilken fantastisk flott stemme han er og har. Ingenting er hyggeligere enn det.

Lars Danielsson (62) har benytta sitt musikalske liv og virke til å fortelle oss i en rekke sammenhenger hvilken stor og viktig musikant han er. Han er av typen som er både ustanselig kreativ og samtidig usedvanlig produktiv og det er alltid med stor forventning nye visittkort fra han blir mottatt i heimen.

Nå er det hans fjerde statusrapport med bandet Liberetto som står på kjøreplanen og, sjøl om nummer III gikk meg hus forbi bokstavelig talt – intet mindre enn en skandale sjølsagt, så har det vært en sann fryd å følge hans Liberetto-ekskursjoner.

Reiser og landskap er beskrivelser som har vært brukt, og til dels misbrukt, i forbindelse med musikkomtaler. I denne sammenhengen med “Cloudland” er disse betegnelsene likevel både riktige og på sin plass. Danielsson henter nemlig tydelig inspirasjon fra sine utflukter rundt om i verden til sine komposisjoner – det være seg Midt-Østen eller latinske breddegrader. Og sikkert mange andre steder også.

Uansett hvor Danielsson har henta det fra så har han satt det sammen til noe usigelig vakkert og sammen med et band bestående av den engelske gitaristen John Parricelli, den franske pianisten Grégory Privat – to ukjente storheter her hos oss – og Rymden- trommeslageren Magnus Öström – han har skjemt oss bort lenge allerede, og med gjestene Kinan Azmeh fra Syria på klarinett og uforliknelige Arve Henriksen på trompet på noen av spora, har sjefen, som også trakterer piano, orgel, wah-wah cello og gimbri, skapt et varmt, godt, inderlig, av og til virtuost og av og til helt nedpå univers som det gjør godt å dykke ned og bli værende i.

I min desperate, men likevel mislykka leiting i platebunken etter “Liberetto III”, så fant jeg likevel en annen alt for lenge oversett liten gullklump med Danielsson. Sammen med den italienske mestertrompeteren og flygelhornisten Paolo Fresu skapte Göteborgs store sønn “Summerwind” i 2018. Hvis noen tror at den har gått ut på dato, så tar de veldig – VELDIG – feil.

Denne lyriske perla bringer sammen to musikanter som ikke har det minste behov for å tilrane seg rampelyset for sin egen del. De er kun ute etter å skape musikalsk lyrikk – ute etter å skape noe vakkert med sine flotte og varme stemmer.

I et repertoar der de to har skrevet det meste og satt det sammen med blant annet “Autumn Leaves” og Bachs “Wachet auf, ruft uns die Stimme”, har de skapt noe som er egnet for å skape sjelefred både nå og for all fremtid.

Lars Danielsson er en musikalsk gigant – ferdig snakka.

PS Nå begynner definitivt jakta på “Liberetto III”.

På den intime bydelskroa Smia Galleri i Oslo etablerte gitaristen Eirik Berg Svela og og bassisten Håkon Norby Bjørgo en fast konsertserie for en del år siden. Hvorfor den har blitt populær får vi et flott bevis på på selskapets debutplate.

Det er jo ingen bombe at det spirer og gror noe vederstyggelig i norsk jazz. Mange markerer seg kraftig på den internasjonale scena via store utenlandske selskap. Andre viser hvilke flotte kvaliteter de er i besittelse av på et helt annet og mer beskjedent vis. Denne intime og deilige trioutflukten er et flott eksempel på det siste.

Gitaristen Eirik Berg Svela (36) er for lengst tilbake i moderlandet etter at å ha studert og jobba borte på fotballøya i åtte år. Der utvikla han åpenbart en varm og inderlig spillestil med solide røtter i bebop- og standardskatten. Vel hjemme møtte han bassisten Håkon Norby Bjørgo, nok en av de mer enn lovende 30-something musikerne som har brukt det siste tiåret til å etablere seg på høyt nivå i en rekke sammenhenger.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

De to har i løpet av årene på Smia inviterte med seg en rekke mer eller mindre veletablerte musikanter til langt framskreden hygge og bedre trommefølge til denne standardreisa enn “veteranen” Hermund Nygård (42) er faktisk vanskelig, bortimot umulig vil jeg nesten si, å tenke seg.

53 minutter med med ni standardlåter som “Dance of the Infidels”, “Fee-Fi-Fo-Fum”, “When Sunny Gets Blue” (neppe tilegna Solskjær vel?) og “My Shining Hour” står på menyen og blir dandert på best mulig vis. Vi har med tre musikanter å gjøre som vil hverandre og musikken vel og som kan dette språket til fingerspissene.

Her blir det ikke flytta en eneste merkestein – kun spilt ektefølt og hardtswingende musikk av usedvanlige flinke herrer i sin bortimot beste alder. Det holder ei god stund det!

Jeg har både hørt om og hørt Jonas Kilmork Vemøy tidligere, men med disse to utgivelsene etablerer han seg virkelig blant våre aller beste trompetere. Det sier en hel del det.

Det er mange om trompettrona i norsk jazz og tilliggende herligheter: Nils Petter Molvær, Arve Henriksen, Mathias Eick og Per Jørgensen er bare noen av dem som har løfta nivået opp på et skyhøyt internasjonalt nivå. Jonas Kilmork Vemøy (34) melder seg her og nå på som en framifrå kronprins med en nydelig og varm tone og et uttrykk som tar bolig for neppe å bli glemt.

Maridalen er en Oslo-basert trio der bassist Andreas Rødland Haga og saksofonist og klarinettist Anders Hefre – to helt nye bekjentskap for meg – kler hverandre og musikken som er spilt inn i Maridalen kirke, på et et høyst personlig og inderlig vis.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Musikken har de tre skrevet sammen og den er uten unntak melodisk, vakker og usedvanlig uttrykksfull. De tre fører meningsfulle og nedpå samtaler som forteller oss om en personlig og musikalsk modenhet som det er herlig å bli invitert med på.

Rundt påsketider ga pianisten, organisten og programmereren Øyvind Kristiansen og Kilmork Vemøy, som i tillegg til trompet også trakterer elektronikk og programmerer her, ut “Hymns of Compassion” – med undertittelen meditasjoner for påske- og pasjonstiden.

Den passa sikkert strålende rundt høytiden, uansett hva og hvem man tror på, men den passer så avgjort resten av året også. Utgangspunktet er kjente salmer som det blir improvisert rundt og her møter vi to andre – i hvert fall delvis – musikere som kler hverandre perfekt. De to har jobba mye sammen med “Jakobsmessene” i Kulturkirken Jakob – de kan hverandre, de kjenner hverandre, de utfordrer hverandre og de utfyller hverandre.

Når de så i disse stemningsfulle og vakre musikalske landskapene har invitert med seg Beate S. Lech, Mahsa Vahdat og Marthe Haaland Wang på vokal på noen av spora – tre fantastiske, men helt forskjellige vokalister – samt en strykekvintett, så har dette blitt nok et visittkort som man kan ta frem hele året – og i mange år.

Dette begynte med Jonas Kilmork Vemøy og det skal slutte med han også. For ei stemme – for et uttrykk. Velkommen inn i trompet-toppen!

Gorm Askjær er nok et nytt navn for de fleste av oss nord for Skagerrak eller Kattegat. Veldig mye tyder på at vi kommer til å høre mye personlig fra han i åra som kommer.

Det er spennende i disse dager å se hvor langt Danmark kan nå i fotball-EM. Vi her litt lenger nord har jo en tradisjon for å heie på de røde og hvide når vi ikke er kvalifisert sjøl og den tradisjonen synes jeg absolutt vi skal videreføre til Gorm Askjær og hans Secret Safari.

Gitaristen, banjoisten, komponisten og bandlederen Gorm Askjær (40) tilhører det svært så oppegående jazzmiljøet i Aarhus. Dette er bandets debutskive, men Askjær og hans musikk så dagens lys allerede i fjor, men da med trio.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Sammen med saksofonisten Christian Vuust og trompeteren og flygelhornisten Kasper Tranberg, som jeg har stifta hyggelig bekjentskap med tidligere, og trommeslageren Morten Nottelmann og bassisten Thomas Sejthen, tar Askjær oss med på en musikalsk utflukt med en rekke spennende ingredienser.

Askjær har skrevet all musikken, bortsett fra et “samarbeid” med Erik Satie på “Phantasie Gymnopedédie”, og her får vi smake på alt fra country via surf rock og klassisk musikk til frijazz – og sikkert mye mer også.

Det er lett å høre at de fire stortrives i disse landskapene og med hverandre. Kollektivet låter strålende og spesielt sjefen – og så på banjo da – og med klare impulser fra Bill Frisell både som komponist og solist og Kasper Tranberg, løfter musikken til spennende steder.

Gorm Askjær Secret Safari er i gang med noe som skal bli veldig spennende å være med på fortsettelsen til.

Det finnes bare to typer musikk mente Duke Ellington: god og dårlig. Fayens gumbo av mange amerikanske ingredienser kommer definitivt innafor kategori nummer en.

Gøran Bogstrand fra Melbu i Vesterålen og Anne-Grethe Nyhaug fra Fiskerstrand på Sula på Sunnmøre møttes bortimot på halvveien – i Trondheim. Der skjønte de raskt at de hadde både dette og hint til felles og det har sikkert ført til mye fint. Det aller mest håndfaste for oss utenfor den innerste sirkelen er debut-EP-en til bandet Fayen. Her er det bare å slå fast at fundamentet for noe enda større i åra som kommer allerede finnes.

Jeg bryter umiddelbart sammen i tilnærma krampegråt og innrømmer at i grenseland der bluegrass møter country og andre amerikanske ingredienser, ikke er der du møter meg oftest. Likevel kjenner jeg at jeg stortrives der jeg først stikker innom og når Fayen har referanser som Alison Krauss og Union Station og Emmylou Harris, så pirres absolutt nysgjerrigheten og mottakerapparatet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Gitarist og vokalist Bogstrand og hovedvokalist Nyhaug har skrevet alle de fem låtene og tekstene og, sammen med et utmerket band bestående av fire herrer på bass, pedal steel, fele og mandolin pluss at de fleste også sørger for flotte vokalharmonier, så gir de oss knapt 20 minutter med ekte vare.

Fayen har staka ut en kurs og har tilsatt sitt americana-brygg noe eget krydder som gjør at de har noe unikt å melde og med Nyhaugs nydelige stemme, så etablerer de seg umiddelbart på ei egen hylle.

“A dark horse can win” synger de på låta “Dark Horse” – Fayen kan også så absolutt “vinne” et større publikum både her og både der. Et veldig hyggelig bekjentskap.

Det kommer ikke som noen overraskelse lenger at Jonas Cambien har noe helt spesielt å fare med. Likevel er det herlig med stadig nye bekreftelser.

Den belgiske pianisten og tangentisten, komponisten og bandlederen Jonas Cambien (36) har bodd, studert og virka i Norge siden 2008. Vi kan med andre ord kalle han litt norsk og det har vi all grunn til å være stolt av. Cambien er nemlig i mine ører en av de mest spennende pianistene både nord og sør for Brüssel nå til dags og dette tredje visittkortet fra denne usedvanlige og bassløse trioen forteller oss det med all ønskelig tydelighet.

Cambien har skrevet alle de elleve låtene og de medskyldige, André Roligheten på sopran- og tenorsaksofon og bassklarinett og Andreas Wildhagen på trommer – to usedvanlig personlige og uttrykksfulle musikanter, er definitivt med som medarrangører. Trioen ga ut sin første Clean Feed-skive i 2016 og det er tydelig at de kjenner hverandre godt etter hvert og at empatien er til stede i fullt monn.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Musikken er fri og åpen, men samtidig melodisk på sitt eget vis. Rytmisk har Cambien & Co noe helt spesielt på gang som gjør at jeg blir sittende helt ytterst på stolkanten for ikke å gå glipp av de spennende og unike detaljene. Måten trioen benytter de dynamiske virkemidlene de har til sin disposisjon, gjør også denne tilstandsrapporten til et av de mest spennende kollektivene vi har, til et av årets virkelige høydepunkt så langt.

Underskogen i norsk jazz er både mangefasettert og av svært høy kvalitet. Trioen Game of Drones er nok et godt eksempel på det.

Sjøl om både trommeslager og samplist Henning Carlsen, elbassist Aksel Jensen og trompeter Jakob Eri Myhre har gått på sjølvaste jazzlinja i Trondheim, så har de aldri fått den store oppmerksomheten. Grunnene til det er sikkert mange, men kvaliteten på det de har å formidle står det i alle fall ikke på.

I tillegg til de nevnte instrumentene så bidrar alle tre med ymse effekter og til sammen har de skapt et lydunivers de er ganske så aleine om og som de har all grunn til å være stolte av.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Bruken av elektronikk sammen med blant annet trompet, får raskt tankene til å i retning av stilskapere som Miles Davis, Nils Petter Molvær og Arve Henriksen. Tradisjonen fra “Bitches Brew” fram til i dag har de tre solid innabords og de gode og empatiske vennene, det må de være hvis ikke så kan de ikke låte som de gjør, skaper stemningsfulle, spennende og høyst personlige landskap.

De tre gir seg sjøl, og oss, god tid til å la “maleriene” utvikle seg og groovene er tøffe og til dels heftige. Om Eri Myhre har hørt på Miles? Vil mene det, men det skal på ingen måte brukes mot han – heller tvert i mot.

Trioen Game of Drones har spilt ei alt for tilbaketrukken rolle i norsk jazz. Enhver festival eller klubb med vyer og åpne ører må gjerne overraske oss med å hyre dette bandet. Det kan lett føre til en svett, tøff og heftig seanse.