Det er ingen grenser for hva som kan komme fra norske jazzmusikere. Likevel er det vel ikke så mange som hørte for seg at det skulle komme ei plate med jazzversjoner med Destiny´s Child-låter. Nå har det skjedd og takk for det.
Finity har definitivt gått sine egne veier. Foto: Anne Valeur
Tubaist Heida K. Johannesdottir og tangentist Anja Lauvdal hygga seg lenge med og i duoen Skrap. For et par år siden fikk de to et bestillingsverk til Only Connect og med Skrap som fundament blei Finity til. Det opplevde alle involverte at var så morsomt at Skrap blei historie, mens Finity blei et permanent band.
I tillegg til de to nevnte består bandet av trompeteren Torstein Lavik Larsen, elektronikeren Kyrre Laastad, saksofonisten Hanna Paulsberg og trommeslageren Andreas Wildhagen. Det betyr langt framskredne musikanter med bakgrunn fra en rekke forskjellige jazzikalske ståsteder.
Om det er slik at Destiny´s Child var barndomshelter for Johannesdottir og Lauvdal, og kanskje flere av de involverte, vet jeg ikke, men uansett har Finity behandla seks av låtene til den fordums supergruppa fra Sambandsstatene på et respektfullt, men samtidig høyst originalt og utfordrende vis – i aller beste jazzånd.
I de to bandlederne, som jeg opplever at Skraperne er, finner vi to av musikk-Norges aller mest spennende stemmer – uansett sjanger. Det har det kommet veldig mange eksempler på de seineste åra – «Jazz på engelsk; Finity´s Destiny» er et nytt av den strålende og overraskende sorten.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Finity Jazz på engelsk; Finity´s Destiny Jazzland Recordings/Musikkoperatørene
Nå har jeg hørt og blitt fascinert av energien og livsbejaenheten til Arild Andersen et par-tre ganger i løpet av noen tiår, men jeg tviler på om noen av dem kommer opp mot denne fantastiske seansen under Oslo Jazzfestival.
Nå koser´n seg gitt! Det gjorde alle andre i forsamlinga også. Alle foto: Matija Puzar/Oslo Jazzfestival
Torsdag fikk Arild Andersen beskjed om at Sagn-festen måtte avlyses. Rådyr var gode, men Andersen har god erfaring med å kaste seg rundt også når det trengs. Jeg var ringside på Kongsberg et år da den danske pianisten Carsten Dahl måtte kaste inn håndkleet en sein kveld dagen før konsert. Morran etter satt den polske stjernepianisten Marcin Wasilewski på flyet fra Warszawa og du verden for en konsert det blei.
Denne gangen måtte et heilt band erstattes, men fire telefoner seinere fra maestroen var alt på plass. Trommeduoen Håkon Mjåset Johansen og Gard Nilssen har hygga seg sammen før, blant annet i Nilssens Supersonic Orchestra og i Trondheim Jazzorkester – det var vel ganske liten tvil om de ville funke sammen. Begge har jo også jobba med Andersen, men hver for seg. Tangentist Helge Lien og tenor- og sopransaksofonist Marius Neset kjenner jo også bassnestoren godt – seinest fra åpningskonserten under Moldejazz.
Arild Andersen og noen av hans beste yngre venner.
Molde-konserten var strålende for det den skulle være – en slags historietime i forbindelse med festivalens jubileum. Denne konserten blei faktisk ganske så annerledes og på sitt vis enda bedre. Årsakene kan sikkert være mange, men her fantes det ingen begrensninger på noe som helst – Andersen stod helt fritt. I tillegg var rytmetruppen der ute på høyre kant en energibombe i seg sjøl og hvis ikke de andre på scena og vi i salen ikke blei tent av herrene Mjåset Johansen og Nilssen – som aldri gikk i veien for hverandre, de har liksom ikke behov for det – så må det ha vært noe grunnleggende feil med dem og oss.
Vi snakker verdensklasse rund baut her: Lien imponerer med sitt klangmesterskap, sin lytteevne og sin lyriske tilnærming, Neset er både teknisk og uttrykksmessig i en helt egen liga – det er altså ingen begrensninger hos den karen anno nå og Mjåset Johansen og Nilssen utfyller og utfordrer hverandre med sin virtuositet og sin vilje og evne til hele tida å være på tilbudssida.
For en fest det blei sammen med dette a-laget!
Og så Andersen da. Med et repertoar bestående av et lite titalls låter fra hans rikholdige arkivskap helt tilbake til begynnelsen av 70-tallet med høydepunkter som «Little Song», «Nesten seinere», balladen «Tagreta» som er 50 år gammel, men svært sjeldent spilt og herlige «Landlooper» til slutt, alt mesterlig lydratta av Asle Karstad – som befinner seg på samme nivå som de på scena – sprer han altså vibber på et vis som jeg opplever han er helt aleine om. Det han styrer med sin store og varme basstone, elegante elektronikk- og loopbruk, enorme musikalitet og ikke minst hans smittende smil, er altså så livgivende, så ekte og så musikalsk og sjelelig varmende at blodtrykksmedisinen nesten blei glemt.
For en lykkepille av en konsert – den blir sittende i lenge. Svært lenge!
The Source har vært borte ei stund, men likevel ikke. Alle foto: Matija Puzar/Oslo Jazzfestival
Kvelden blei for min del innleda med et sjeldent, men veldig hyggelig gjenhør med The Source. Bandet, som har eksistert siden 1993 med Øyvind Brække på trombone, Per Oddvar Johansen på trommer og Trygve Seim på saksofoner, men med diverse bassister – Mats Eilertsen siden 2005, har hele tida hatt en slags høyst personlig Ornette Coleman-tilnærming til musikken sin.
Mest kjent for et større publikum er de for de enorme og fantastiske julekonsertene sine og før coronaen ramma oss alle, skulle de ta seg av åpningskonserten under Oslo Jazzfestival med en rekke gjester fra inn- og utland. Slik blei det ikke, men The Source på egne bein holder lenge det.
Vi har med fire særdeles langt framskredne musikanter å gjøre som vil det samme og som ofte uttrykker seg kollektivt. Til tross for det går de aldri i veien for hverandre, men med sine utvidede lytteegenskaper tar de både hverandre og oss med til stjeldent framviste steder. Eksempel: Trommeslager Per Oddvar Johansen er som en god fotballdommer; han er der hele tida, sjøl om vi nesten ikke merker han. Herlig.
Med disse lørdagsopplevelsene takker jeg for årets festival. Øyvind Skjerven Larsen, med sin ypperlige lille stab, skal ha all mulig ære for sin første runde som festivalsjef og Ellen Horn, som takker av nå, skal ha mange slags takk for sine år som styreleder. Vi gleder oss allerede til 2021-festivalen – i normalitetens navn får vi håpe.
I skøytesporten snakker man ofte om den viktige tredjerunden. Når det gjelder Emilie Nicolas så handler det om den enorme tredjeskiva.
Emilie Nicolas er mer Emilie Nicolas enn noen gang.
Emilie Nicolas, med Kongshavn som etternavn, har både norske og franske røtter. Ikke nok med det; hun har musikalske røtter i et ukjent antall sjangre også. Til sammen har dette blitt til en gumbo som er Emilie Nicolas og nå i større grad enn noensinne.
Jeg har vært superbegeistra for de to første skivene hennes som kom i 2014 og 2018. Som med mange andre som har sin bakgrunn fra jazzlinja i Trondheim, så har Emilie Nicolas (32) skapt sin egen vei mot seg sjøl – totalt fri for noen slags form for sjangerpress.
Jeg har kalt de tidligere visittkortene til Emilie Nicolas for sofistikert popmusikk. Slik er det med «Let Her Breathe» også – bare i enda større grad. Lekenheten hun har tatt med seg fra jazzen er hele tida en viktig ingrediens, men jeg får også en slags Steely Dan-feeling over hele produksjonen: her er ingenting i boks før alt er i boks.
Emilie Nicolas er en historieforteller av klasse – «Open» er en av de flotteste og inderligste kjærlighetsvisene jeg har hørt på veeeeldig lenge – og med si flotte og høyst personlige stemme, som heldigvis og sjølsagt er miksa svært langt fram i lydbildet, så framstår hun nå som en artist med verdensherredømme som en reell mulighet. Hvis det er noen rettferdighet der ute da!
Emilie Nicolas har med seg mange av de samme som hun har samarbeida med hele tida og det merkes. De vil til det samme målet og de vet hvor veien er.
Dette er 32 minutter og 32 sekunder med superhip og totalt original popmusikk av verdensklasse. Emilie Nicolas er bedre enn noensinne – det sier ikke reint lite.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Emilie Nicolas Let Her Breathe Mouchiouse Music/Warner Music
Sigrid Brennhaug har jeg hørt om i mange år, men bare såvidt hørt. Her platedebuterer hun under eget navn og du verden for noen flotte historier hun har å fortelle.
Sigrid Brennhaug har noe vakkert og ekte å formidle.
Brennhaug har av ymse grunner latt denne debuten vente på seg. Det er mulig de grunnene er gode, men basert på observasjonene og formidlingsevnen hennes på «Daga æ vil huske» har hun vært en bortimot skjult skatt altfor lenge.
Her snakker vi om et levd liv og evnen til å omsette det til livgivende fortellinger. Brennhaug kommer fra Hemnesberget i Nordland og det nordnorske er viktig både for henne og i henne. Det gjør at hun er en frodig og svært troverdig historieforteller.
Gitarist, produsent og medlåtskriver John-Kåre Hansen har utvilsomt vært viktig når det gjelder å bringe Brennhaug inn i et vise-, pop-, singer/songwriter- og jazzlandskap. Låtene kler den varme og inderlige stemma til Brennhaug på et flott vis og lar den få den plassen den fortjener – langt fremme i lydbildet.
Når de to så har invitert med seg et kremlag av nordnorske jazzmusikanter, Adrian Danielsen på tangenter, Roger Johansen på trommer og Christo Stangness på bass, så har det blitt skapt empatiske omgivelser som Brennhaug åpenbart stortrives i. Brennhaug synger på dialekt og det kler henne, tekstene og budskapet hennes bedre enn noe annet språk – garantert.
Nå inntar Sigrid Brennhaug plassen ved siden av Kari Bremnes i cd-hylla. De passer veldig godt sammen.
Jeg ser at Brennhaug runder 50 på søndag. Disse orda kan derfor være en liten bursdagspresang en smule på forhånd. Gratulerer med dagen og et flott viksittkort.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Sigrid Brennhaug Daga æ vil huske JayKay Records/Musikkoperatørene
Stadig flere får ørene opp for den høyst personlige stemma til Daniela Reyes Holmsen. Konserten på Oslo Jazzfestival var et nytt, stort steg på ei reise som kan føre henne nær sagt hvor som helst.
Daniela Reyes Holmsen er på full fart i retning seg sjøl. Foto: Matija Puzar/Oslo Jazzfestival
Reyes Holmsen blei tildelt Jazztalentprisen under fjorårets Oslo Jazzfestival. Det til tross for at jazz ikke er noen hovedingrediens i hennes unike univers, men hvor er det egentlig denne unike stemma hører hjemme? Hun er en helt spesiell historieforteller som med sine små «noveller» forteller oss at hun er en reflektert ung kvinne som har tenkt så mange kloke tanker at man egentlig skulle tro at hun har levd mye lenger enn sine 21 år. Hvor mange tanker er egentlig nok spør hun i en av tekstene sine – det er slikt som er egna til ettertanke også for oss som burde ha tenkt noen flere enn vi har gjort.
Med sin bakgrunn fra kandidatstudiet på Norges Musikkhøgskole har Reyes Holmsen en stor bank å hente fra til sine forunderlige, vakre låter. Mest er det nok i dette tilfellet fra et singer/songwriter/pop/vise-univers hun har henta låtene sine og de kler hennes ujålete og ekte uttrykk på et inderlig vis.
Når hun så har fått anledning til å plukke medsammensvorne fra aller øverste jazzhylle til denne takk-for-prisen-konserten – hun var litt spent om de kom til å begynne og slutte på likt – så blei dette et høydepunkt både for henne sjøl og for oss som har fulgt henne «lenge». Eyolf Dale på tangenter, Hans Hulbækmo på trommer, blokkfløyte og ikke minst sag, Sander Eriksen Nordahl på gitar, alltid like presise Ole Morten Vågan på bass og Håkon Aase på fiolin – vi snakker a-laget her – kledde Reyes Holmsen perfekt og lot hennes forsiktige, nesten naive uttrykk få skinne slik det skulle. Når så maestro Asle Karstad laga lyd slik bare han kan og løfta fram alt slik det skulle gjøres, så blei dette ei fantastisk stund sammen med ei stemme for både vår tid og garantert i mange tiår fremover.
Daniela Reyes Holmsen sier i en av tekstene sine at hun ikke kan drøye lenger. Det er mulig det, men alle der ute bør i alle fall ikke drøye lenger før de stifter bekjentskap med en av de mest originale og spennende stemmene her til lands. Jeg tror ikke verden trenger mer av meg sang hun også. Verden trenger mye, mye mer av Daniela Reyes Holmsen.
PS Jeg har kjent Daniela Reyes Holmsen siden hun var bitte liten. Noen vil kanskje mene det gjør meg inhabil. Det får stå sin prøve – dette måtte nemlig skrives.
Daniela Reyes Holmsen – for ei stemme, for et band. Foto: Matija Puzar/Oslo Jazzfestival
Daniela Reyes Holmsen
Oslo Jazzfestival, Victoria Nasjonal Jazzscene 130820
Det finnes svært mange forskjellige planter i jazzhagen. Den det amerikanske bandet Tropos gir oss er av det uhyre sjeldne, men absolutt spennende slaget.
Tropos består av Anthony Braxton-fans.
Opp med hånda dere som kjenner til trommeslageren og perkusjonisten Mario Layne Fabrizio, pianisten Phillip Golub, bassisten Zachary Lavine, saksofonisten Raef Sengupta og vokalisten Laila Smith. Det var ikke mange hender å se der nei. Det er heller ikke så merkelig. Vi snakker nemlig om en gjeng som møttes som studenter på New England Conservatory i Boston og som danna bandet Tropos i 2018.
Nå er de ferdig utdanna – formelt sett i alle fall – og er spredd for alle vinder. Til tross for det har de holdt bandet i gang og årsaken er utvilsomt den felles fascinasjonen for musikken til den høyst originale komponisten, saksofonisten, pedagogen og musikkfilosofen Anthony Braxton.
For et par måneder siden runda Braxton 75 og Tropos mente at det var ei flott anledning til å hylle inspirasjonskilden. Det er ikke vanskelig å si seg enig i det; både fordi Braxton er en kompromissløs original og fordi det er svært sjelden at hans musikk blir løfta frem.
Braxtons univers befinner seg i skjæringspunktet mellom fri improvisasjon, samtidsmusikk og jazz. Der stortrives også disse fem relativt unge musikantene og de har tatt seg store friheter, noe jeg er helt sikker på at Braxton ikke har det minste mot, med forbildets musikk. I tillegg består skiva av flere originalkomposisjoner også – alt i Braxtons ånd. Dette swinger ikke på tradisjonelt vis og det er ikke nødvendigvis så enkelt å komme under huden på uttrykket heller, men hvorfor i all verden skal alt være så forbanna enkelt da? Her er det bare å la seg utfordre og man kan faktisk stå i fare for å bli en smule rikere i etterkant.
Tropos består av fem meget spennende individualister, men det er likevel kollektivet, humoren og interaksjonen som fascinerer aller mest. Tropos gir oss, som Anthony Braxton, noe helt eget.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Tropos Axioms//75 AB Biophilia Records/biophiliarecords.com
Jeg gjør gjerne Torun Eriksens ord til mine – og ganske sikkert våre: det gjør så godt å se ekte mennesker igjen. Og det gjør så godt å oppleve ekte musikk igjen også. Spesielt når det er så bra som åpningskonserten med Oslo Jazzensemble med Eriksen, Arild Andersen, Kalle Moberg og Ellen Andrea Wang som gjester.
«Nye» Oslo Jazzensemble med Ellen Andrea Wang som gjest. Foto: Matija Puzar/Oslo Jazzfestival
Det store bandet Denada er gjenfødt som Oslo Jazzensemble og bedre premiere enn de ga oss, og seg sjøl, på åpningskonserten til Oslo Jazzfestival er vanskelig å høre for seg. Med ideologisk fører Anders Eriksson i spissen hadde de invitert intet mindre enn fire gjestesolister, med til dels helt nytt materiale, til bords og for et måltid vil blei servert.
Først ut var det mest ubeskrevne bladet, trekkspilleren Kalle Moberg. Med låta «Orakelet i Delfi» viste han, som på debutplata si, hvilken spennende og original instrumentalist han er. Her fortalte han publikum i en større sammenheng også hvilket unikt talent han er som komponist også.
Torun Eriksen, en av våre aller flotteste vokalformidlere i en rekke grenseland, overtok deretter rampelyset og som vanlig eide hun scena fra første takt. Hun begynte med singer/songwriter-kollega Franz Schuberts «Am Meer» før en rekke nyskrevne låter, med norsk tekst, og arrangert på nydelig og utfordrende vis av bandets alt/sopransaksofonist Martin Myhre Olsen, tok oss med inn i ettertenksomme landskap der forholdet mellom avstand og nærhet var en fellesnevner.
Jeg TROR på Torun Eriksen når hun formidler noe. Det at hun er så ekte og reflektert sørger for det hver gang og enda mer på norsk.
Derfra og ut var det bassistene som styrte det hele. Først ut var veteranen over alle veteraner Arild Andersen. Han har vært solist med Denada flere ganger tidligere og her blei vi servert tre Andersen-låter arrangert av Erlend Skomsvoll. Jeg vet om veldig få som med sin blotte tilstedeværelse og livsbejaenhet bare sprer energi og gode vibber som Andersen. Med «The Day» som høydepunkt, og samspillet med bandet og ikke minst trommeslager Håkon Mjåset Johansen, «fortalte» rockeren Andersen oss at han nok gleder seg til Guns N´ Roses-konsert neste år – hvis verden vil.
Basskollega Ellen Andrea Wang, nylig presentert som Artist in Residence på Moldejazz 20121, avslutta åpningsfesten med et nyskrevet stykke som hadde fått navnet «Erasmus». Arrangementet var skrevet av Ole Morten Vågan og var ferdig kun et par dager før uroppførelsen.
Med en solid hilsen til Charlie Haden, der hun siterte hans ikoniske «Song for Che», viste Wang oss nok en gang hvilken allsidig og inderlig bassist hun er. Her fikk vi oppleve hele spekteret der hun blei fulgt til døra av den fintfølende bombekaster det ene øyeblikket og hviskende lytter det andre, trommeslager Håkon Mjåset Johansen, og det skal blir veldig spennende å følge Wangs ferd fram mot Moldejazz neste år.
Og så Oslo Jazzensemble under ledelse av Even Kruse Skatrud da. Vi snakker om et ensemble som hører hjemme på svært høy internasjonal hylle og når solister som Børge Are Halvorsen, Martin Myhre Olsen, Jens Thoresen og Anders Aarum er med og løfter det hele, så bekrefter de dette på alle slags vis sjøl om de altså har bytta navn.
Oslo Jazzfestival fikk den åpningskonserten både de – og vi – hadde fortjent.
Arild Andersen, Torun Eriksen og Kalle Moberg skjemmer ingen gjesteliste. Foto: Matija Puzar/Oslo Jazzfestival
Oslo Jazzensemble hører hjemme helt der oppe. Foto: Matija Puzar/Oslo Jazzfestival
Noen har mer orden i sakene enn andre. Saksofonisten, komponisten, bandlederen og arkitekten Cecilie Grundt er så avgjort blant dem.
Cecilie Grundt har et solid grep om den moderne jazztradisjonen.
Det har seg slik at enkelte når de måla de setter seg om ikke enklere eller lettere enn de fleste av oss, så virker det nesten slik. 29 år unge Cecilie Grundt fra Stavanger har altså gjort unna jazzlinja i Trondheim, utdanna seg til arkitekt mer eller mindre samtidig og nå gitt ut si andre skive under eget navn. Puh!
Imponerende i seg sjøl alt dette, men i denne sammenhengen er det den suverene stilsikkerheten og kvaliteten på «Order and Chaos» som imponerer aller mest. Med et repertoar bestående av sju egne låter samt Øyvind Mathisens «Cats», forteller Grundt, som spiller både tenor- og sopransaksofon med en vakker tone i begge horna, at hun har et nært og inderlig forhold til den amerikanske hardbop-tradisjonen representert gjennom blant andre John Coltrane, Wayne Shorter, Sonny Rollins og Joe Henderson. Et band og et uttrykk som slo meg umiddelbart under første gjennomhøring av «Order and Chaos» var Eastern Rebellion med enten George Coleman eller Clifford Jordan som saksofonist. Siden det alltid har vært et favorittband hos meg, er ikke det noe lite godkjentstempel.
All musikken er ny og bandet er også helt nytt siden «Contemporary Old School» så dagens lys i fjor. Nå er det to musikere med fartstid som studenter fra jazzlinja i Trondheim, den svenske bassisten David Andersson og trommeslageren Martin Mellem fra Tranby ved Drammen, samt veteranen og en av de viktige lærerne på den samme linja, pianist i særklasse Vigleik Storaas, som utgjør reisefølget og nok en gang har Grundt valgt akkurat de som har passa best for hvor hun vil hen musikalsk.
Det Cecilie Grundt og hennes medmusikanter gir oss her er ganske uvanlig musikk nå til dags – især spilt av så unge musikanter. Det gjør det ekstra hyggelig spesielt når det er så bra gjort som her.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Cecilie Grundt Order and Chaos AMP Music & Records/Musikkoperatørene
Kvartetten Dinosaur med trompeteren Laura Jurd i spissen er kanskje det aller mest spennende bandet som finnes på den spennende unge jazzscena i England. Her kommer det nok et bevis på det.
Laura Jurd leder Dinosaur og du verden så tøft det låter. Briller er en fordel også.
Til tross for at trompeteren, komponisten og bandlederen Laura Jurd fortsatt befinner seg på den «rette» sida av 30-års streken, så har hun holdt bandet Dinosaur i gang i ti år. Helt siden hun begynte sine jazzstudier i London som tenåring har hun holdt styrt Dinosaur i stadig nye retninger og «To the Earth» er det som av mange kalles supergruppas tredje album.
Helt fra unnfangelsen har bandet bestått av Conor Chaplin på bass, Corrie Dick på trommer og Jurds ektemann Elliot Galvin på tangenter. Det er dagens underdrivelse å kalle kvartetten samspilt og med den tryggheten de har til og på hverandre, så utfordrere de hverandre uten stans. Det gjør at musikken er i konstant utvikling også ved denne korsveien der Dinosaur møter oss i en mer akustisk utgave enn tidligere.
Bortsett fra Billy Strayhorns «Absinthe» og avslutningslåta «For One», som er en kollektiv ekskursjon, så har Jurd skrevet all musikken. Jovisst går det an å høre spor av inspirasjonskilder som Lester Bowie, Miles Davis og Kenny Wheeler i trompetspillet til Jurd, som også trakterer tenor- og flygelhorn, og når hun trekker fram legender som Duke Ellington, Charles Mingus og nevnte Miles og ikke minst den norske trioen Moskus, befolka av Fredrik Luhr Dietrichson, Hans Hulbækmo og Anja Lauvdal, som ledestjerner når det gjelder den musikalske retninga, så skjønner man raskt at man befinner seg i herlige grenseland.
Jurd sier også at hennes referanser inneholder alt fra folk, via det hun kaller song-writing, Stravinsky-inspirert harmonikk til bruk av analoge synther og groover som loopes. Det skal ikke all verdens fantasi til for å skjønne at ei slik musikalsk stuing blir noe helt for seg sjøl og det ligger tjukt utenpå de fire at de fortsatt stortrives sammen.
Her hjemme har vi hørt Jurd som gjest i Hanna Paulsbergs band og, som det står i presseskrivet, så har hun spilt på de ikoniske festivalene North Sea, Molde og Montreal. Når verden forhåpentligvis nærmer seg en vaterliknende tilstand igjen så bør de fleste scener stå åpne for Laura Jurd og Dinosaur. Det de leverer er nemlig både originalt og veldig bra – en uslåelig miks spør du meg.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Dinosaur To the Earth Edition Records/Border Music
Det er bare én Bendik – Bendik Hofseth! Nok en gang er det en begivenhet når han avlegger oss et besøk med ny musikk. Og det aller beste: det er mer i vente.
Bendik Hofseth har alltid noe unikt å melde.
Bendik Hofseth (57) var på vei mot en slags jazzikalsk verdensherredømme da han stakk til USA og tok over saksofonplassen til sjølvaste Michael Brecker i fusionbandet Steps Ahead. Men Bendik – han er en av dem vi har lov å være på fornavn med – ville det ikke slik og satte kursen hjem til Norge igjen.
Så ville mange at han skulle bli popstjerne og Columbia Records signa han. Det blei det heller ikke noe av og Bendik blei etter hvert mer musikkbyråkrat enn musikant. For alle som har digga Bendik som den utmerkede musikanten og komponisten han er, var det både synd og skam. Det så ikke ut til at Bendik ville gjøre noe særlig med det, men det ville heldigvis Christer Falck og som kjent: kulturkrigeren Falck lar seg heldigvis ikke stoppe.
Det har ført til at Bendik de seineste åra har fått et helt nytt musikalsk liv og så lenge det går kraft gjennom han (og Christer Falck), så kommer det til å være mye å glede seg til og over. I løpet av høsten kommer det en trippel-utgivelse som handler om trær (!), men aller først altså: «Trunks».
Sammen med et kremlag bestående av Mats Eilertsen på bass, Helge Iberg på piano, Per Oddvar Johansen på trommer og Eivind Aarset på gitar, og med Mike Mainieri som gjest på et spor på vibrafon og marimba, får vi sju nye Bendik-komposisjoner av den type kvalitet, personlighet og inderlighet som han har skjemt oss bort med.
Bendik er en melodiker av klassen ypperlig og det nok en gang å få anledning til å dykke ned i Bendik-universet er en sann fryd. Hver låt er tilegna enten medmusikantene i bandet eller nære venner og inderligheten i både låtene og måten de blir tolka på, er ikke noe i nærheten av påtatt eller klissent føleri som det kunne blitt i mindre eleverte musikanters uttrykk.
Når Bendik med sin unike og varme tone – jo da, han har hørt noen timer på Garbarek -, Eilertsen med sin djupe, tunge og særegne tone inspirert av blant andre Charlie Haden og Aarset, som i mine ører er en musikalsk fargelegger i Jon Christensen-klasse, møtes rundt et slikt musikalsk leirbål, så har dette blitt noe av det fineste Bendik Hofseth har gitt oss. Og jeg har på ingen måte glemt bidragene til Iberg og Johansen heller – de kler dette uttrykket perfekt.
Det er ofte høytid i heimen når Bendik banker på med noe nytt. Slik er det så avgjort også denne gangen.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
