Tor Hammerø

Folkesangeren Øyonn Groven Myhren og unikumet Jens Christian Bugge Wesseltoft har møttes på tvers av mange grenser. Det har det blitt et spennende møte av i gruppa Nordjordet.

Jeg blir så lett fascinert av nye møter. Av møter som jeg ikke hadde sett eller hørt for meg. Når det gjelder Jens Christian Bugge Wesseltoft burde jeg vel egentlig ikke bli det minste overraska lenger. Han finner stadig frem til nye dører å åpne og denne gangen er det blant annet sammen med folkesangeren Øyonn Groven Myhren, hardingfelespilleren Anne Hytta og munnharpisten og langeleikeren Anders Røine.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Nå er det slik at møtet mellom Øyonn Groven Myhren og JCBW ikke er av ny dato – det er kun for meg det er det. De har nemlig jobba sammen og inspirert hverandre i rundt 20 år og med JCBWs enorme lyttekapasitet så er det sjølsagt ikke overraskende at det første albumet de har laga sammen har blitt av det spennende og grenseløse slaget.

Groven Myhren har så avgjort mye musikalsk å slekte på. Hun er barnebarnet til komponisten og folkemusikksamleren Eivind Groven og plata er spilt inn i hans orgelhus på Ekeberg i Oslo.

Sammen med hardingfelespilleren Anne Hytta og langeleikeren, munnharpisten og gitaristen Anders Røine pluss flott krydder fra blant andre fløytisten Hans Fredrik Jacobsen og perkusjonistene Tomas Nilsson og Sidiki Camara, har Groven Myhren og Bugge Wesseltoft skapt en annerledes verden basert på folkemusikk fra Telemark samt noen nye melodier av Groven Myhren.

Nordjordet gir oss noe vi ikke ante fantes – fordi de har funnet fram til det sjøl. Herlig!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Så er det slutt – over – døra er stengt. Moldejazz 2019 er historie. Nå er det minnene som kan leves på i 51 uker – og vel så det. Trøsten er at det bare er 51 uker igjen til neste gang. Hyllesten av Edvard Hoem, Maria Kannegaard Trio og nok en gang Gard Nilssen sammen med sjølvaste Bill Frisell og Thomas Morgan, sørga for en stor avslutningsdag også.

En tåre for Edvard 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det er ikke ofte det skjer, men i kveld gjorde det det. Det kom en tåre i løpet av den fantastiske hyllesten som ble 70-års jubilanten Edvard Hoem til del. En gledeståre.

Datter Ine hadde foreslått en liten markering for Moldejazz i forbindelse med at pappa runda 70 den 10. mars. Moldejazz tente på ideen, men de ønska ikke en liten markering: de ville slå på stortromma og slik ble det.

Dikt har hele karriera

Ine Hoem hadde uten inngripen fra far, som gjerne liker å ha kontroll, plukka dikt som forteller alt om hans enorme produksjon gjennom 50 år. Her var det snakk om politikk, her var det humor, her var det salmer, her var det viser og ballader og også fantastiske gjendiktninger av utenlandsk lyrikk.

Klangen av Hoem

Superarrangør og pianist Erlend Skomsvoll, som var mannen bak arrangementene til de legendariske konsertene med Chick Corea, Pat Metheny og Trondheim Jazzorkester på begynnelsen av 2000-tallet, ble hyra inn og for en jobb han hadde gjort.

Skomsvoll kjente på at alt Hoem hadde skrevet og som han hadde lest, hadde en unik klang over seg: klangen av Hoem. Den makta Skomsvoll på sitt særegne vis å videreformidle gjennom arrangementene han hadde skrevet til låter av Jo Skaansar, Henning Sommerro – som også gjesta på sitt flotte vis og sang to Hoem-dikt, Kurt Weill, Bobby Timmons, Håkon Berge og sikkert noen andre også.

For et band

Med datter Ine som strålende vokalist foran et band med de fire strykerne i Oslo Strings, et komp bestående av Edvards svigersønn Trygve Waldemar Fiske på bass, Håkon Mjåset Johansen på trommer, Birger Mistereggen på perkusjon pluss Skomsvoll og ei saksofonrekka med John Pål Inderberg, Martin Myhre Olsen, Hanna Paulsberg og Elisabeth Lid Trøen, så viste både melodiene og ikke minst Skomsvolls arrangement at det er veldig mye jazz i Hoems lyrikk. Når så lydmaestro Asle Karstad sørga for at hver tone og hver stavelse kom frem til oss på best mulig vis, så var det ikke spesielt mye å klage på i løpet av disse knappe to timene. Ingenting faktisk.

Edvard, han er en av de vi har lov å være på fornavn med – han er vår dikter, det er han som han løfta frem store deler av vår historie, satt propert kledd i sin lys gråe dress og som alltid iført slips må vite, i stol på scena og fulgte det hele med et stadig større smil. Han leste også et dikt og en tekst fra «Slåttekar i himmelen» som Skomsvoll hadde bestemt.

Det er hevet over tvil at det var en stolt far og dikter som opplevde et av høydepunkta i si mangslungne karriere denne kvelden og som han sa: eg kjem til å klipe meg i arma resten av livet når eg tenker tilbake på denne kvelden.

Edvard i 70

Bedre måte å markere Edvard Hoems 70 års dag er faktisk ikke mulig. Og det i Bjørnsonsalen! Vi stiller oss i rekka av gratulanter.

På Jazzfest i Trondheim i mai hadde jeg gleden av å høre Maria Kannegaard Trio spille for første gang på nesten seks år. Det var en usedvanlig flott og sterk opplevelse på alle mulige vis. I Molde var de tilbake – på dagen seks år etter at Kannegaard spilte sin forrige konsert i Molde og sin siste på lang, lang tid.

Sammen med sine sjelsfrender Thomas Strønen på trommer og Ole Morten Vågan på bass var Kannegaard tilbake i akkurat det samme huset som for seks år siden og mer ekte og inderlig musikk enn det de tre ga oss, er vanskelig å finne hvor man enn leter.

Kannegaards komposisjoner med de små, vakre temaene som ville gjort en Keith Jarrett stolt over å ha unnfanga, blei tatt videre til nydelige steder av de tre som åpenbart har en kjemi av det helt spesielle slaget.

Det er en dynamikk og styrke i utrykket til denne trioen som man sjelden finner andre steder. Her går vi fra det usedvanlig vakre til fullstendig kaos i løpet av kort tid – som i livet ellers. Maria Kannegaard spiller livet og du verden så flott og sterkt hun, Strønen og Vågan gjør det.

Fester må visstnok ha en slutt og Gard Nilssen fikk akkurat den slutten han så og tenkte for seg: han fikk spille noen låter med helten over alle helter, gitarmaestro Bill Frisell som brukte akkurat den samme gitaren som da han var i Molde første gang i 1981 sammen med Arild Andersens drømmeband. Med Thomas Morgan på bass blei det akkurat den prikken over i-en som den mest fantastiske uka i Nilssens musikalske liv ba om. Gratulerer til Gard Nilssen og Moldejazz for et utrolig løp og for voldsomme og evigvarende opplevelser.

Nå er det bare 51 uker igjen til jubileumsfestivalen i 2020. Nedtellinga har så definitivt begynt.

Med første konsert klokka 7 og siste klokka 22 blei dette en maratondag fyllt av store opplevelser. Her begynner gjennomgangen med Gard Nilssens drømmeprosjekt.

Super Supersonic – slik drømmer blir til

Musikk dreier seg ofte om drømmer. I løpet av et par timer i går kveld tror jeg Gard Nilssen – og mange andre – fikk oppfylt mange av dem. For en drøm – for en opplevelse!

Da Gard Nilssen fikk forespørselen om å bli Artist in Residence under Moldejazz i år, begynte det raskt å svirre rundt i den sjeldent hvilende hjernen og kroppen til unge Nilssen. Drømmen hadde kanskje ligget på lur tidligere også, men den var jo fullstendig urealiserbar. Det å sette sammen et stort band bestående av 16 av Nilssens aller beste venner – som tilfeldigvis er noen av verdens beste jazzmusikanter, i følge Nilssen – pluss hyre inn lyd- og lysekspertise fra aller øverste hylle, var jo ikke mulig.

Men så

Festivalsjef Hans-Olav Solli blei fødselshjelperen som Nilssen takka fra scenekanten – uten hans velvilje og åpenhet på så mange plan, ville ikke dette ha vært gjennomførbart. Kjør på, var beskjeden Nilssen fikk og fredag kveld mellom klokka 20 og nesten 22 blei drømmen virkelighet.

If you listen

Sammen med en av sine beste kamerater fra ungdomsåra i Skien, saksofonisten og komponisten André Roligheten, satte Nilssen i gang både med komponering og utvelgelsen av lekekamerater. Det endte med 15 av hans absolutte favorittmusikanter og det førte til at sju saksofonister, to trompetere, en trombonist, tre bassister og tre trommeslagere fikk den unike muligheten å gi liv til verket «If You Listen Carefully, the Music Is Yours». Og for et liv som blei skapt!

Roligheten troppsfører

Fra sin plass sentralt i blåserekka, styrte André Roligheten troppene med bestemt hånd. Låtene var ikke av det kompliserte slaget – de var ofte lettfattelige, melodiske og tøffe. Hele tida var de herlige utgangspunkt for at alle 16 på skulle få vist hva og hvem de var enten hver for seg eller i urtøffe duetter eller vel så det. Det å plukke frem enkeltspillere her blir både feil og meningsløst. Alle var åpenbart så inspirerte og klare som vel tenkelig og uten unntak grep de øyeblikket både individuelt og kollektivt og skapte minner og drømmer for evigheten.

Noe tungt er på vei

Jo Nesbø har skrevet at tunge ting har vært på vei her i Molde for noen år siden. Det spørs om noe tyngre enn drømmebandet og drømmeprosjektet til Gard Nilssen har vært i disse dalstrøka siden rumba-Gunn var her. Det var altså så voldsomt, så monumentalt, så livgivende, så inspirerende som vel tenkelig og når så lyd- og lysmagikerne Tor Breivik og Ingrid Skanke Høsøien løfta opplevelsen helt opp dit der drømmer skapes, så blei denne stunda, denne konserten, denne drømmen et øyeblikk som kommer til å bli værende med alle oss som var så privilegerte at vi blei invitert med. Takk og gratulerer Gard Nilssen!

Håkon Mjåset Johansen- trommer (NO), Hans Hulbækmo- trommer (NO), Gard Nilssen-trommer (NO), Petter Eldh- kontrabass (SE), Ole Morten Vågan- kontrabass (NO), Ingebrigt Håker Flaten- kontrabass (NO), Eirik Hegdal-saxofoner (NO), Per ”Texas” Johansson- saxofoner (SE), Kjetil Møster- saxofoner (NO), Hanna Paulsberg- saxofoner (NO), Mette Rasmussen- saxofon (DK), Maciej Obara- saxofon (PL), André Roligheten-saxophones (NO), Thomas Johansson-trompet (NO), Goran Kajfes-trompet (SE), Erik Johannessen- trombone (NO).

Ingrid Skanke Høsøien- lysdesign, Tor Breivik- lyddesign.

Trampeklapp etter låt nummer to

Fredagen under Moldejazz begynte tidlig – svært tidlig. Utekonsert med Marja Mortensson klokka 7. Derfor gjorde det ekstra godt med ei flott stund i Domkirka sammen med Håkon Kornstad Trio. For en musikant – for et band.

Tenorsaksofonist og operasanger Håkon Kornstad er enkelt og greit noe helt for seg sjøl. Jeg vet ikke om noen, på Tellus i alle fall, som er utstyrt med de samme kvalitetene som han. Nok en gang fortalte han oss, med uante mengder sjarm, inderlighet og ekthet, hvilket unikt univers han har skapt. Når han så i sin relativt nye trio har med seg bassist Mats Eilertsen og trekkspiller Frode Haltli – vi snakker det beste det er mulig å skaffe seg til den prisen – så lå alt til rette for en stor stund i kirka. Det blei det da også.

Jussi Björling

Det hele starta med et opptak av en av Kornstads store favoritter, Jussi Björling. Når så Kornstads strålende miks av jazz og opera førte til trampeklapp allerede etter låt nummer to, så trengte verken han eller noe av oss andre bedre bevis på at han hadde kommet hjem hos publikum.

Wagner, Verdi, Schubert, Grieg og Tosti stod på repertoaret og sjøl om jeg ikke skal skryte på meg noen operakompetanse overhodet, så makta uansett Kornstad å forføre meg – og den godt befolka menigheta i Domkirka. 

Eilertsen og Haltli er akkurat så lekne og så enormt dyktige instrumentalister som det Kornstad «spør» etter og trenger til å formidle dette universet. Når Kornstad tar rennafart og elegant kommer seg opp i høyden på Tostis «Marechiare» og avslutter med en morsom «duett» med Björling på «O Sole Mio», så hadde vi alle fått det flotte og spennende påfyllet kun Håkon Kornstad kan gi oss.

Larry Goldings på orgel, Peter Bernstein på gitar og Bill Stewart på trommer er absolutt i nærheten av et superlag på papiret. På scena på Storyville var de det også.

Goldings og Stewart kjenner vi godt etter en rekke besøk her hjemme opp gjennom åra, mens Bernstein er mindre kjent. Uansett holder han akkurat den samme standarden som de to andre.

Vi snakker her om instrumentalister fra den aller øverste hylla og tre herrer som åpenbart stortrivdes i hverandres selskap. Humoren var fremtredende og måten setlista blei til på underveis, fortalte oss alt hvor lett, løst og på sparket de tok jobben, men samtidig seriøst. Her snakker vi hardtswingende JAZZ med røtter i den amerikanske 60-tallsjazzen.

Låtene var enten henta fra herrenes egne bøker eller fra komponister som Wayne Shorter og standardlåter som «Embraceable You», «I´m in the Mood for Love» og «It Ain´t Neccesarily So».

Her kom det ingen overraskelser, bare solistiske bidrag av høyeste kvalitet og et gruppesound de fleste kan misunne dem. Herlig!

Etter start med konsert klokka 7 om morran og ei utblåsing a la Gard Nilssen, så er det bare å innrømme at innboksen nærma seg full for min del.

Likevel blei kvelden avslutta i selskapet med Juno – en svært spennende og annerledes kvintett med utgangspunkt i Jazzlinja i Trondheim.

Den svenske bassisten Georgia Wartel Collins, de to vokalistene Thea Ellingsen Grant og Malin Dahl Ødegård, tenorsaksofonisten Mona Krogstad og trommeslager Ingvald Vassbø, ga oss en time med høy energifaktor og masse humor.

Iført sine hippe kledebon og tilløp til koreografi hos vokalistene, tok de oss med til steder der rap møtte noe som nærma seg frijazz og med solide impulser fra både rock, pop og nesten tilnærma straight jazz.

Jeg hørte bandet i Bodø vinteren 2018 og de har tatt voldsomme steg siden den gang. Nå er musikken deres nesten som ei energibombe å regne og det var så tydelig og godt å se og høre hvor mye musikken, samholdet i bandet og musikken betyr for de fem. 

I november kommer debutskiva – til da skal vi leve godt på vitaminpillen de ga oss i går kveld.  

En heftig og herlig dag var over – nå står avslutningsdagen på den 59. festivalen for døra.

Gårsdagen sto i rockens tegn for min del som Romsdals Budstikkes utsendte på trippelkonserten med Luke Elliot, Gåte og Madrugada med gjester på Romsdalsmuseet. Her følger mine betraktninger, men før turen gikk dit fikk jeg hørt Fred Hersch for første gang. For en vakker opplevelse.

Pianisten, komponisten og bandlederen Fred Hersch (63) har i flere tiår hatt et svært stor navn i jazzkretser – ikke minst blant musikanter. Årsaken er hans usedvanlige musikalitet, hans helt spesielle klangverden og hans lette og elegante anslag. På grunn av mye sjukdom har han ikke reist mye, men endelig greide Moldejazz å få han på programmet.

Sammen med trioen han har jobba med i ti år, John Hébert på bass og Eric McPherson på trommer, ga han oss ei innføring i elegant og personlig triojazz som vi sjelden har hørt siden Bill Evans´ og Keith Jarretts velmaktsdager.

Med et repertoar bestående av originallåter samt blant andre Ornette Colemans «Forerunner» og «Turnaround», Irving Berlins «Change Partners», Wayne Shorters «Black Nile», litt Monk må vite og en soloversjon av Hersch´ favoritt poplåt, Billy Joels «And So It Goes», viste trioen oss et samspill og en empati som ikke læres noe sted – den bare oppstår mellom begava sjelsfrender.

Fred Hersch er den som minner meg mest om Bill Evans av dagens pianister. De er/var begge fascinert av det samme formatet og av å utvikle besetninger over tid. Fred Hersch har sjølsagt noe helt eget – et uttrykk, et skjørt formspråk som kun er hans. Nydelig, sterkt og vakkert.

Stemningsfull start på museet

Den amerikanske rockeren Luke Elliot har nesten gjort nordmann av seg, faktisk i den grad at han har blitt svigersønnen til Jørn Hoel, men han er fortsatt en fullblods amerikansk rocker av meget bra kvalitet.

Storyen om hvordan Elliot har fått et svært bra navn i Norge, ikke minst masse kred blant de som tar rock seriøst, er av det kuriøse slaget. VG-journalist Eirik Mosveen var korrespondent for avisa  i USA for noen år siden og hans genuine interesse for rock i kvalitetsklassen er viden kjent. 

Mosveen brukte store deler av fritida til å sjekke ut den alternative klubbscena i New York og som den berømte nåla i høystakken fant han Luke Elliot. Det var «kjærlighet» ved første lyd og Elliot blei med på flyttelasset til Norge. Og resten er historie som det heter.

Dressed for the Occasion

I 2015 ga han oss si første skive, «Dressed for the Occasion», og deler av stoffet vi blei servert i løpet av det 45 minutter lange settet var henta derfra. Ellers servert han en gode del stoff fra skiva som skal komme i januar.

Jazzfolk i bandet

Med et svært så kompetent band bestående av blant andre multiinstrumentalisten Freddy Holm og de unge jazzgutta Ivar Myrset Asheim (trommer) og Sander Eriksen Nordahl (gitar), viste Elliot oss at han både er en mørk og melankolsk crooner og en heftig rocker som man gjerne kan si slekter på Nick Lowe og Leonard Cohen. 

Det sagt: Luke Elliot står noe veldig på egne bein, han har en unik karakter i stemma si og han er en historieforteller av klasse. Sivert Høyem, som skal på samme scene om noen timer, er det også et klart slektskap med.

Elliot ga oss et energisk, men samtidig laidback sett som publikum åpenbart satte pris på der blant annet den akustiske duetten med Freddy Holm på fele og den nye låta «All Onboard» var blant høydepunkta.

PS Luke Elliot er livredd for skilpadder. Vi får håpe han ikke tok turen bort til dammen på museet etter konserten sin da.

Ei god Gåte

Gåte har helt siden 1999 vært en sjelden og vakker blomst i norsk rock. Etter ei lang pause var de tilbake i 2017 – kanskje bedre enn noen gang.

Gåte var intet mindre enn en sensasjon da slo gjennom med 13 år unge Gunnhild Sundli som frontfigur. De skapte fra dag en en fusjon av folkemusikk og rock som kongeriket ikke hadde opplevd tidligere. Fram til 2010 gikk de fra suksess til suksess med Spellemannpris og et stadig større publikum. Så kjente Gunnhild Sundli at nok var nok og veldig mye tyda på at Gåte gikk inn i evig dvale.

Heldigvis tilbake

Etter hvert kjente heldigvis Sundli på at lysta var på vei tilbake og for to år siden var de blant oss igjen. Søskenparet Sundli, Sveinung som spiller fele, opplevde at magien var der nok en gang og det fikk vi også kjenne på på Museet denne kvelden.

Prinsesse

Gunnhild, som blei mor for bare to måneder siden, skinte som ei prinsesse i sin hvite buksedrakt og med et slags diadem på hodet, har åpenbart fått store doser med inspirasjon med på veien i det siste. Dette overskuddet skinte gjennom noe så voldsomt fra start til mål i det knappe times lange settet og var med å reetablere Gåte som det unike bandet det var.

Gamle hits

Den legendariske spelemannen Knut Buen har vært «med» Gåte fra starten og teksten han skrev til «Kjærleik» egner seg når som helst hvor som helst – i alle fall slik Gunnhild Sundli tolker den. Ellers kom det et titall låter mange kjente fra «forrige» gang, som blant annet «Bruremarsj frå Jämtland» – så flott, så inderlig. 

Trøkk

Bandet med Sveinung Sundli, gitarist Magnus Børmark, bassist Mats Paulsen og trommeslager Jon Even Schärer som energiløftere fra en annen klode, men som også viste at de kan balladespråket, sørga også for at fusjonen rock/folkemusikk – i alle fall i Gåte-tapning – så avgjort har noe å si til både et voksent og ungt publikum også nå. Vi snakker et tidløst budskap og det funka som bare det denne kvelden også.

Nå er det bare å håpe at Gåte er tilbake for å bli. Hører du mor Gunnhild?

Endelig tilbake!

Det var noe rituelt over Madrugada helt fra starten til de ga seg i 2008. Tusener har bedt på sine knær og sikkert andre ting om at de skulle komme tilbake. Nå er alle bønner hørt – og du verden som de er tilbake.

Madrugada er for mange det aller største rockebandet i norsk musikkhistorie – i alle fall målt fra slutten av 90-tallet. Fra starten gikk de rett til topps fra sitt urocka – for mange – utgangspunkt i Storkmarknes og allerede debutalbumet «Industrial Silence» toppa alle lister – lenge. Hovedgrunnen var låtene, trøkket, bandsoundet og ikke minst Sivert Høyems fantastiske og unike stemme.

Burås borte

Helt frem til gitaristen Robert Burås gikk bort i 2007 pekte pila en vei – til himmels både her hjemme og i store deler av Europa. Albumet «Madrugada», som i stor grad var spilt inn før Burås gikk bort, kom ut i 2008 og da var det hele over. Trodde man.

Høyem solo

Sivert Høyem har hatt ei strålende solokarriere siden den gang, men heldigvis kom lysta tilbake hos alle. De ville oppleve magien en gang til og sjøl den opprinnelige trommeslageren, Jon Lauvland Pettersen, var med igjen nå – for første gang på 18 år.

Debutalbumet på nytt

Utgangspunktet for denne gjenforeningsturneen var at de ville spille «Industrial Silence» nok en gang. Det gjorde de og du verden som det funka. Musikken som var stor for 20 år siden er det fortsatt – den har så definitivt ikke gått ut på dato slik det er med all stor musikk. Høyem er sjølsagt det naturlige sentrumet fortsatt. Han bød noe kraftig på seg sjøl og viste med all ønskelig tydelighet at dette hadde han sett fram til – dette ville han dele med oss.

Iført sin sedvanlige hvite skjorte og svarte dress – sølvjakke på ei låt pluss at han kasta jakka etter hvert – hadde han akkurat det taket på publikum som vi huska han hadde da Madrugada var på topp. Og stemma – herre min hatt eller caps eller hva som helst. Det er altså en autoritet i den, i framtoningen hans og i uttrykket som hører hjemme på linje med det beste fra hvor som helst. Det har vært og det er så internasjonal klasse over Høyem at enda større deler av Tellus fortjener nærkontakt med han.

Fest til slutt

Etter at store deler av debutalbumet var spilt, blei det en liten hitparade med blant andre «Black Mambo», «What´s on Your Mind» og så kom hun da: Moldes egen store datter Ane Brun som gjorde «Lift Me» til en superhit sammen med Høyem og hvorfor fortalte de oss. Kjemien og empatien var fortsatt veldig på plass og for ei tolking av ei herlig låt!

Oslo Strings bidro også på mye av det siste materialet og så dukka han opp her også Gard Nilssen, Artist in Residence på Moldejazz, og sørga for at avslutningslåta «The Kids Are on High Street» blei akkurat så heftig ei avslutning som vi kunne håpe på.

Strålende Madrugada – som til og med spilte bort regnværet som stakk innom noen minutter.

Gårsdagen dreide seg i som grad om Alf Hulbækmo & Trondheim Jazz Orchestra og Marcus Miller for min del. En herlig liten dessert med Gard Nilssen Acoustic Unity med de helter akseptable gjestene Ambrose Akinmusire og Joshua Redman skada heller ikke.

Om å bli bergtatt

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det å kunne bli bergtatt av noe eller noen, er en fin evne. Den opplevelsen ga Alf Hulbækmo og hans verk «Skumringsbarda» oss denne vakre kvelden i Molde Domkirke.

Definisjonen på bergta er blant annet å trollbinde eller fortrylle. Akkurat det makta altså kirkeorganisten og komponisten Hulbækmo med sitt enorme verk sammen med Trondheim Jazz Orchestra, danseren Caroline Skjørshammer, lydmagiker Tor Breivik og lysdesigner i ultraklassen, Ingrid Skanke Høsøien.

Et års arbeid

Hulbækmo, opprinnelig fra Tolga i Østerdalen og med ei herlig kunstnerslekt i ryggen, blei tildelt det høythengende og prestisjetunge JazZtipendiatet for et år siden under Moldejazz. Med ei økonomisk ramme på 1 million kroner, har det gitt Hulbækmo (27) en mulighet som blir de færreste til del. Han har grepet muligheten med begge hender og ikke minst hode, skrevet musikk og tekster – han har skapt sitt eget fantasiunivers: «Skumringsbarda». Det var altså et univers så magisk og storslått at vi som var til stede på urpremieren kommer til å bli værende der – lenge.

Oppveksten

Om Hulbækmos oppvekst med trommeslager-bror Hans og kunstnerforeldrene Tone Hulbækmo og Hans Fredrik Jacobsen har vært viktig for en slik fantasisøkende verden, vet jeg ikke. Jeg ser uansett ikke bort fra at inspirasjonen derfra har vært ei god hjelp på veien. Hulbækmo forteller i programmet om en ung gutt han møtte en gang som skapte sin egen fantasiverden som het Skumringsbarda og om det var´n Alf får vi vel kanskje aldri vite, men vi fikk i alle fall være med inn i hans nye «Skumringsbarda» nå denne magiske kveldsstunda.

Avstand og nærhet

Hulbækmo hadde plassert seg sjøl på orgelkrakken i den ene enden av kirka, mens Trondheim Jazz Orchestra – på engelsk for anledninga – satt vel 40 meter unna i den andre enden. Lydsjef Tor Breivik, som laga den vakreste lyden jeg noen gang har opplevd i «vanskelige» Molde Domkirke, sørga for med forsinkelser i monitorene til både Hulbækmo og orkesteret at kommunikasjonen var av aller beste kvalitet sjøl om den fysiske avstanden var stor. Det opplevdes spesielt i møtene mellom brødrene Hulbækmo og mellom Alf og sopransaksofonist Eirik Hegdal. Magisk – intet mindre. 

Håndplukka

Hulbækmo hadde valgt på aller øverste hylle når han skulle sette sammen sin versjon av Trondheim Jazz Orchestra. Det tre vokalistene, som vi hørte klokkeklart og tydelig over alt i kirka – takk igjen til mester Breivik, Siri Gjære, Harald Relling Nielsen og Rohey Taalah, formidla Hulbækmos norske tekster på et vakkert vis både hver for seg og kollektivt. Når så bror Hans Hulbækmo på trommer – samspillet mellom han og Alf var henta fra et annet sted – Skumringsbarda kanskje?, Eirik Hegdal på sopransaksofon og klarinett, Ole Jørgen Melhus på trombone, Katrine Schiøtt på cello, Hild Sofie Tafjord på horn, Hildegunn Øiseth på trompet og flygelhorn og Håkon Aase på fiolin, alle hadde kommet under huden på Hulbækmos tanker og inn i hans univers etter en intens øvingsperiode, så blei dette på alle vis ei magisk reise.

Lys og dans

For å gjøre dette til en så stor opplevelse som det blei, så var bidraget til danser Caroline Skjørshammer, som begynte oppe og bak ved Hulbækmo og som etter hvert benytta mye av kirkerommet, av stor betydning. Hun tok oss med videre inn i fantasiuniverset. Det gjorde så avgjort lysdesigner Ingrid Skanke Høsøien også. Det hele begynte med at hun hadde lyssatt Hulbækmo slik at vi kunne se han i profil på begge veggene oppe ved orgelet, etter hvert ga hun hele rommet en varme og en spenning med sine evner som jeg aldri har opplevd før.

Dette var med andre ord en totalopplevelse og en invitasjon inn i Alf Hulbækmos fantasiverden bestående av vakker musikk, flotte tekster, lys og lyd – også det fra en fantasiverden – som jeg unner alle å få oppleve. Den virkelige verden vil ikke bli den samme etterpå – den vil bli mye vakrere faktisk.

Alf Hulbækmo hadde skapt et ambisiøst, sterkt og særdeles personlig verk med røtter i alt fra jazz, via folkemusikk og kirkemusikk til gudene vet hva. «Skumringsbarda» var et svært godt og inderlig sted å være. Det bød på så mange bilder, så mange landskap, så mange stemninger. Det anbefales veldig å bli bergtatt av Alf Hulbækmos «Skumringsbarda».

Blir det mer funky når så…

Marcus Miller har vært en av dem som har lagt lista når det gjelder moderne elbass-spill. Du verden som han fortsatt sitter i førersetet og som det groover av han, bandet hans og musikken hans.

Helt siden salige Miles Davis oppdaga han da han var rundt 20 og lot han bli en av de viktigste retningsgiverne både for han og for moderne musikk i grenselandet mellom jazz, funk, soul og rhythmn and blues, har Marcus Miller (60) vært ei ledestjerne både som instrumentalist, komponist og produsent for en rekke andre store artister.

Vet hva som kommer

De som har fulgt Millers karriere siden Miles Davis kom tilbake til sin siste epoke med «Man with the Horn», vet sånn cirka hva mannen med den karakteristiske flate hatten og hvite t-skjorta kommer til å by på.

Det har vært, det er og jeg tipper på at det kommer til å bli værende et forrykende show i alle de nevnte grenselanda. Det er i tilfellet Marcus Miller helt ok – det er nemlig hans uttrykk og i stor grad han som har skapt det.

25 min forsinka

Til tross for at han var 25 minutter seint ute, så fikk han umiddelbar tilgivelse fra de 700 i Bjørnsonsalen. Miller gikk rett inn i sin slaphand-verden og grooven var satt for de neste 90 minuttene. Her skulle det grooooves og det gjorde det. Han har sammen med Jaco Pastorius gjort elbassen til et melodiinstrument og sammen med et et håndplukka band av yngre herrer i ultraklassen, Alex Bailey på trommer, James Francies og Julian Pollack på tangenter, ofte Miles-inspirerte Russell Gunn på trompet og Alex Han på altsaksofon, tok Miller oss gjennom viktige deler av denne historia.

Nytt og gammelt 

Store deler av repertoaret var henta fra Millers seineste skive «Laid Black», blant annet hyllesten til hans svigermor med røtter i både Sør-Afrika og USA – slik låt det da også. Miller plukka også frem bassklarinetten ved et par anledninger, blant annet på den nydelige gospelaktige balladen til soulsangeren Al Green, «How Great Thou Art». 

Miles – han er en av dem vi har lov å være på fornavn med – var sjølsagt med han også. Det mest overraskende låtvalget i hele konserten var faktisk legendariske «Bitches Brew» fra 1970. Miles, sammen med produsenten Teo Macero, var med å skape ei ny retning i moderne musikk med den låta eller det albumet og det var svært hyggelig å høre den spilt live – for første gang for mine ører tror jeg.

Det blei også mer Miles mot slutten. «Tutu», som Miller skrev som hyllest av den sør-afrikanske erkebiskopen Desmond Tutu og som Miles gjorde udødelig, avslutta også festen med både allsang og allklapp og heftige såkalte chase mellom først blåserne og deretter tangentistene. Du verden så tøft. Jeg er sikker på at både Miles på sitt sted og 87 år unge Tutu i Sør-Afrika applauderte på sitt vis – de 700 i Bjørnsonsalen gjorde i alle fall det.

Dette var en mektig manifestasjon av at Marcus Miller fortsatt er sjef innenfor dette uttrykket der det finnes elementer av det meste innen moderne, funky og urgroovy musikk.

Og på vei til bingen gikk meg på ekstranummeret til Gard Nilssen Acoustic Unity med de nesten totalt umeritterte herrene Ambrose Akinmusire på trompet og Joshua Redman på tenorsaksofon. Med en heftig versjon av Ornette Colemans «Happy House». Du verden for ei avslutning på en strålende kveld og Nilssen, Petter Eldh på bass og André Roligheten på tenorsaksofon fortalte alle med åpne ører og andre sanser inntakt fortalte med all ønskelig tydelighet at de hører hjemme på samme hylle som de to gjestene.

Noen mener tirsdagen under Moldejazz er den vanskelige andredagen – som tredjerunden på en 1500 meter på skøyter. Gard Nilssen og Bushman´s Revenge, Melody Gardot, Henry Threadgill og Ambrose Akinmusire motbeviste det på det heftigste.

Nydelig hyllest fra en arvtaker 

I det Gard Nilssen og Bushman´s Revenge spilte sin konsert ble en av Nilssens store forbilder, Paolo Vinaccia, begravet i Oslo. Nilssen tilegna store deler av konserten til den store – på alle måter.

Av Tor Hammerø 

Det er umulig å fylle skoa til Paolo Vinaccia. Italieneren har i løpet av sine mange tiår i Norge betydd enormt mye for norsk jazz, rock og pop. Det har blant andre Gard Nilssen, årets Artist in Residence, erkjent. Når det er sagt så har Nilssen gjennom sin usedvanlige musikalitet og allsidighet vist seg å være det vi nærmest kan komme en arvtaker.

Del to

Konserten med trioen Bushman´s Revenge, som har eksistert siden 2003, og som hele tida har bestått av Nilssens barndomskamerat fra Skien, gitaristen Even Helte Hermansen, og siden 2006 elbassisten Rune Nergaard, var hans andre etappe på denne ukas maraton. 

For anledninga hadde Nilssen invitert med seg den svenske tenorsaksofonisten og klarinettisten Per «Texas» Johansson og tangentisten Anja Lauvdal. Det førte til et ganske nytt sound der de to gjestene absolutt bidro til forandringa.

Ny skive – ny retning

I forbindelsen med konserten ga bandet også ut sin skive nummer ti så langt: «Et hån mot overklassen». Hovedkomponist Helte Hermansen og de andre har tatt bandet i ei mer neddempa retning. Det som tidligere var et et ganske heftig band med et solid rocketrøkk ved seg, var nå et mye mer dynamisk og neddempa kollektiv.

Fra tid til annen var det hele åpent, løst og transparent, men de fem samla seg hele tida rundt den sterke og ofte vakre melodien Helte Hermansen hadde skapt som grunnlag. 

Gjestene 

Johansson, en av Sveriges absolutt ledende musikanter som forhåpentligvis har lagt karriera som sjukepleier på hylla, og Lauvdal, som jeg aldri har hørt så lyttende og uttrykksfull, var åpenbart invitert av helt spesielle årsaker. De tilførte mye med sine personligheter og sørga for at denne konserten blei den mest spennende jeg noensinne har hørt med Bushman´s Revenge – og jeg har hørt mange.

Mye av æren skal også tildeles lydmagiker David Solheim og lysdesigner Ingrid Skanke Høsøien – de to gjorde det hele til en sjelden totalopplevelse. 

Paolo

Jeg er sikker på at Paolo Vinaccia ville ha vært stolt av Gard Nilssen og hva han er i ferd med å gjøre denne uka i Molde. Det er nesten som vi kan høre den djupe bassen til Paolo: «Dette fiksa du bra Gard». Det er ikke vanskelig å være enig.

Min rundtur denne tirsdagskvelden starta med en times tid sammen med Melody Gardot – tilbake i Molde for første gang på ti år. Nå har hun blitt verdensstjerne og hvorfor er lett å fornemme.

Met et fint band, inkludert en utmerka strykekvartett fra Armenia, fortalte Gardot oss hvilken fin og sensuell tekstformidler hun er – spesielt i hyllesten til nylig avdøde Joao Gilberto. Hun er en posør med stor sjøltillit, har en enorm autoritet i både uttrykket og sin måte å henvende seg til publikum på.

Likevel: med forbehold om at det var bare den første timen jeg fikk med meg, så kjente jeg på at jeg til tider kjeda meg. Hun kom enkelt og greit ikke frem til meg – i alle fall ikke hele tida. Det sagt: Melody Gardot er veldig bra og hun vet det!

Noe av årsaken til det relativt korte Gardot-besøket, var at jeg ikke ville gå glipp av et øyeblikk med den visjonære komponisten, bandlederen, altsaksofonisten og fløytisten Henry Threadgill (75). Han har besøkt Molde og Norge en gang tidligere – for 30 år siden og han turnerer sjelden for å si det mildt.

Med ei helt spesiell besetning, Jose Davila på trombone og tuba, Liberty Ellman på akustisk gitar, Christopher Hoffmann på cello og Elliot Kavee på trommer, inviterte Threadgill oss inn i sitt høyst spesielle univers.

Det er melodiøst, harmonisk og rytmisk absolutt på plass, men hele tida med noe unikt ved seg. Threadgill går inn og ut av andres soloer akkurat når det passer han – det kan også de andre gjøre. Det virker som han hele tida føler på å være på rett plass og reagere når det det skal reageres.

Låtene er vakre på sitt eget vis og av og til tider løser de seg nesten opp av seg sjøl – fascinerende. At det er et slektskap med Ornette Coleman i Threadgills tilnærming til musikk er det ikke noen tvil om, men det er samtidig noe helt spesielt i og ved han.

Den unge amerikanske stjernetrompeteren Ambrose Akinmusire skal gjeste Gard Nilssen Acoustic Unity i kveld. Oppkjøringa – he he – sørga han for med sin egen høyst spesielle konstellasjon. Strykekvartett, rapper, trommeslager og tangentist av jazztypen sørga for ei alt-i-ett-pakke med blanding av jazz, hip hop og klassisk musikk/samtidsmusikk.

Rapperen fortalte meg noe uten at jeg skjønte et ord av hva hun meldte, strykekvartetten var strålende og Akinmusire bekrefta at han er en trompeter fra den aller øverste hylla med sitt tøffe og usedvanlig uttrykksfulle spill.

Etter en heftig dag med fire konserter kalte bingen, men nå kan onsdagen og den vanskelige tredjerunden bare komme. Marcus Miller, Joshua Redman, Gard Nilssen, Alf Hulbækmo og Trondheim Jazzorkester meldes superklare!

Adama Barry fra det afrikanske landet Burkina Faso er et helt nytt bekjentskap for meg. Heldigvis har Jens Christian Bugge Wesseltoft og hans nye underbruk Jazzland, OK World, sørga for å løfte han frem.

Adama Barry synger og spiller på sjøllagede fløyter og strengeinstrumenter og her spiller han sammen med Solo Diarra som trakterer djembe og ballaphone.

Har jeg skjønt det rett så har Barry bodd lenge i Norge. Det har på ingen måte ført til at han har gitt slipp på sine afrikanske røtter. Musikken hans henter impulser fra store deler av det afrikanske kontinentet – spesielt det som strekker seg fra øst til vest rundt Ekvator.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Både rytmisk og melodisk er det sterke og flotte linjer i det Barry og Diarra serverer  oss og spesielt er jeg fascinert av fløytespillet hans.

Det som gjør dette ekstra spennende, annerledes og innholdsrikt er at grupper/artister som Mental Overdrive, Henrik Schwarz, Prins Thomas, Jens Christian Bugge Wesseltoft, Sex Judas & Ricky Rerub og Bendik Baksaas alle har gjort sine helt unike versjoner av ei av låtene til Barry.

De har sjølsagt fått frie hender og du verden så mye kreativitet som er sluppet løs. Tøft – både av Adama Barry og alle remixerne.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Gregory Porter, Siril Malmedal Hauge og russiske LRK Trio sørga for en start på den 59. utgava av Moldejazz det skal bli vanskelig å følge opp. Og Artist in Residence, Gard Nilssen, kom også i gang med et smell.

Portåpneren

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Gregory Porter er blant mange regna for verdens beste mannlige jazzvokalist. Det tok han knappe to timer å bekrefte under åpningskonserten i Bjørnsonhuset. En fullsatt og begeistra sal virka som de var enige i påstanden.

Gregory Porter (47) har tatt den lange veien frem til jazzens stjernehimmel. Han jobba rundt om på små klubber og var delvis sanger og delvis kokk. Så kom det store gjennombruddet i 2013 med albumet «Liquid Spirit» og Grammy-pris for beste mannlige jazzvokal året etter var en bekreftelse på at Porter hadde inntatt trona.

I Molde i 2015

Molde-publikummet fikk stifte bekjentskap med han for fire år siden på Romsdalsmuseet og mannen som alltid er iført den karakteristiske lua/hatten – visstnok på grunn av ei brannulykke – fortalte oss nå, som den gang, at han er besjela med en stemmeprakt og utstråling som ikke kan læres noe sted. Enten har man Det eller så har man ikke Det – Gregory Porter har Det i fullt monn.

Nesten to timers signingsferd

I løpet av det lange settet han ga menigheta, slik hørtes det ut i alle fall, tok han oss med på ei reise gjennom store deler av si karriere  med sanger som hitlåta «Hey Laura», «On My Way to Harlem», «Take Me To the Alley» – som fortalte om Porters engasjement for de svakeste, og «Water Under the Bridges».

Hans sterke og klokkeklare baryton ga oss tolkninger av «Papa Was a Rolling Stone», «Nature Boy» og en saaaakte versjon av «Hit the Road Jack» og når det svært så empatiske bandet var innom sanger som «Smoke on the Water» og Beatles-klassikeren «Come Together», så var denne ekskursjonen på besøk hos mye av den moderne musikkhistoria. Funky saker der gospel, soul og rhythm and blues var elementer, mangla det heller ikke på.

Bandet var absolutt av det kompetente slaget med piano, orgel, bass, trommer og tenorsaksofon som instrumentering, men som tidligere har Porter valgt å holde seg til musikanter som har vært med han på veien opp – han har fortsatt ikke valgt de store stjernene og det taler til hans fordel. De fem herrene som var med nå viste han den respekten han fortjente og han ga dem tilsvarende tillit – alle fikk sine øyeblikk til å vise hva de kunne. Sjøl om Gregory Porter på alle vis var stjerna så løfta han frem sine medmusikanter på et fint vis.

Alle – nesten i alle fall – sang med på avslutningslåta «You Can Join My Band» og veldig mange var garantert klar for å bli med videre. Gregory Porter kom, sang og vant og og åpna porten for et enda større publikum. For ei utstråling – for ei stemme! 

PS For å få jobb med Porter virka det som man må ha hodeplagg av et eller annet slag og hår i ansiktet – alle de fem musikantene hadde det i alle fall.

Bjørnsonhuset – fullsatt

Gregory Porter – vokal

Albert Robert Crawford Jr. – piano

Emanuel Harold – trommer

Jamal Keith Nichols – bass

Tivon Scott Pennicott – tenorsaksofon

Ondrej Privec – orgel

Takk for prisen fra Siril Malmedal Hauge

Allerede før Porter leverte sin åpningskonsert i storstua Bjørnsonhuset, hadde vokalisten, mandolinisten og låtskriveren Siril Malmedal Hauge (26) gitt oss sin takk-for-årets talent-pris konsert.

Stortalentet fra musikkbygda Langevåg på Sula har spesielt det siste året vist et stadig større publikum hvilket enormt talent hun er i besittelse av. På skivene «Uncharted Territory» og «Last Things» har vi fått stifte bekjentskap med litt forskjellige sider av hennes talent og på konserten i Molde var det musikk fra den første skiva som stod i fokus.

Det som slår meg alltid når jeg hører Malmedal Hauge er at hun har så god tid. Hun inviterer oss inn i sin tekstverden og med sitt luftige uttrykk og foredrag gir hun oss muligheten til å bli med på ferden.

Jeg tror neppe Siril vil protestere høylytt hvis det hevdes at hun har lytta en hel del til singer-songwritere som Joni Mitchell og det er jo langt fra den verste inspirasjonskilden man kan tenke seg. Som Mitchell er Malmedal Hauge allerede en historieforteller av klasse og låtene hennes oppleves ofte som ei pakke som åpnes saaakte – det er ofte de fineste pakkene og de som huskes lengst.

Måten Malmedal Hauge synger på er uten de store faktene; det er vart, det er sart og det gjøres slik at vi sitter ytterst på stolen for ikke å gå glipp av noe som helst.

Når hun så hadde med seg et strålende band bestående av Henrik Lødøen på trommer, Martin Morland på elbass, Kjetil André Mulelid på piano og orgel, Martin Myhre Olsen på saksofoner – gjerne flere samtidig (vi skjønner godt hvorfor Chick Corea inviterte han med som solist i Praha i fjor), Torgeir Hovden Standal på gitar samt strykerne Isa Caroline Holmesland, Kaja Fjellberg Pettersen og Adrian Løseth Waade, så fikk vi møte mye av den store talentflokken som befolker jazzNorge og tilliggende herligheter om dagen.

Siril Malmedal Hauge takka for prisen på best mulig vis.

LRK Trio kommer fra Moskva, men gir ut musikken sin på norske Losen Records. Det har ført til at noen av oss ante hva som var i emning på Storyville frem mot midnatt.

Pianisten Evgeny Lebedev, bassisten Anton Revnyuk og trommeslageren Ignat Kravtsov var likevel intet mindre enn ei kraftpakke og en sensasjon for de aller fleste og konserten kommer til å bli huska – lenge.

Med et teknisk repertoar som vi sjelden har opplevd tidligere – de tre har åpenbart en solid klassisk bakgrunn som veldig mange russiske musikere – et trøkk i samspillet som vitna om lang fartstid sammen, tøffe, virile og ekvilibristiske låter med røtter både i russisk tradisjon, afrikanske impulser og jazztradisjonen – avslutta med den eneste coverlåta, Police-klassikeren «Sending Out an SOS», sørga LRK Trio ei avslutning på åpningsdagen man bare kunne ha drømt om.

Artist in Residence, Gard Nilssen, sin åpningskonsert med duoen sPacemonKey, utvida med Ståle Storløkken og Stian Westerhus, fikk jeg med meg bare noen minutter av. Det var nok til å slå fast at Nilssen ikke har tenkt å gi ved dørene denne uka. Dette skal bli moro!

Musikk er en av de viktigste måtene å bryte ned grenser på. Her blir vi servert musikk med røtter i Hellas, Tyrkia, Libanon og Armenia og at dette er en måte å skape en bedre verden på, er jeg overbevist om.

Manfred Eicher og ECM har gjennom sine 50 år stadig åpna nye dører. I tillegg til å ha unnfanga  jazzmusikk av aller ypperste kvalitet, så har selskapet vært fødselshjelper for en rekke møter der folkemusikk fra diverse verdenshjørner har vært med på å sprenge grenser.

Nå skal det innrømmes at min kunnskap om folkemusikk fra disse dalstrøka står noe tilbake å ønske. Når det er sagt så har jeg stifta bekjentskap med den greske sangeren Maria Farantouri, som har blitt kalt folkets Maria Callas blant grekerne, på ECM-utgivelser med både Eleni Karaindrou og Charles Lloyd. Hennes utrolige vakre stemmeprakt overrasker med andre ord ikke.

Veien til Eicher var dermed kort for Farantouri etter at hun hadde fått ideen om å skape dette bokstavelig talt grensesprengende møtet. Hun hadde hørt, møtt og spilt med den tyrkiskfødte, men Hellas- boende saz-spilleren Cihan Türkoğlu som også synger vakkert. Saz er et populært strengeinstrument i regionen og i tillegg til folkemusikalske utgangspunkt fra de nevnte landene, så har Türkoğlu også komponert en del låter som passer utmerket inn i denne settingen.

De to er på ingen måte aleine her. Den tyske cellisten Anja Lechner, samt greske Christos Barbas på ney – en endeblåst fløyte, tyrkiske İzzet Kızıl på perkusjon og Meri Vardanyan fra Armenia på kanon – nok et strengeinstrument, sørger for at dette blir et unikt landskap et godt stykke bortenfor det de fleste av oss har opplevde tidligere.

Stemma til Farantouri – hun er kontralt, den djupeste altstemma – er sentrum i denne vakre og ofte melankolske ekskursjonen. Hun får nydelig reisefølge hele veien veien fra musikanter som både er klassisk skolerte, folkemusikere og dyktige improvisatører.

Nok en gang har Manfred Eicher vært fødselshjelper til musikk som vi ikke ante fantes og som kan være med på å bryte nye grenser.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den svært så allsidige og innovative elektronikeren Bendik Baksaas har skapt et eget univers sammen med folkemusikere og andre frilynte.

I løpet av et arbeidsopphold i Hallingdal kom Bendik Baksaas for første gang skikkelig i kontakt med den vokale tradisjonen i norsk folkemusikk. Det har ført til at frøet blei sådd som nå har materialisert seg i et fruktbart samarbeid mellom Baksaas´ komposisjoner, synther og fløyte og kvederene Silje Risdal Liahagen og Gunnlaug Lien Myhr og Helga Myhr – mor og datter – og der sistnevnte også spiller hardingfele. I tillegg krydrer også trompeteren Kristoffer Eikrem også musikken på smakfullt vis.

Melodiene som har lange tradisjoner blir her omfavna av et lydlandskap verken vi eller folkemusikken har hørt tidligere. Baksaas har lytta og fornemma det djupe og tidløse i dette universet og med alle sine muligheter til fargelegging og utvidelse av vår oppfattelse av hva denne tradisjonen er, har han lagt flere nye dimensjoner til det de tre kvederene har skapt som utgangspunkt for denne annerledes ekskursjonen.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

De musikalske møtene får god tid til å utvikle seg og det gir oss som lyttere en mulighet for ro og tid til ettertanke. Bendik Baksaas, Helga Myhr og de andre har skapt noe de er helt aleine om og det er en fin start for min del i møte med Jazzlands nye underbruk OK World.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig,