A-laget

Tore Johansen har fått ja fra alle førstevalga sine. Det har det blitt usedvanlig vakker musikk av.

Tore Johansen leverer både kvalitet og kvantitet.

Foto: Erik Burås/Studio B13

Inspirert av bilder skapt av kunstneren Jannik Abel etter ei reise han var på i India for noen år siden, unnfanga 37 år unge Tore Johansen musikken til det som har blitt hans 15. plate på like mange år. Den overordna tanken bak både bildene og musikken er omsorgen for kloden vi bor på – eller kanskje mangelen på akkurat omsorg. Til tross for jeg ikke kan finne noe direkte likhetstegn mellom musikken og bildene, noe som ikke er noe poeng i seg sjøl heller, er dette nok en gang inderlig og ektefølt musikk fra Norlands trompet. Da er det heller ingen overraskelse at han har fått med seg kremen av norske samt en engelsk stjernemusikant til å forvalte den. Alle fem har tydeligvis oppdaga inderligheten i budskpet til Johansen.

Gard Nilssen, Tore Johansen, Jens Christian Bugge Wesseltoft, Andy Sheppard og Arild Andersen – holder ei stund det.

Hva sies om følgende lagoppstilling: Arild Andersen (bass), Gard Nilssen (trommer), Andy Sheppard (tenorsaksofon) og Jens Christian Bugge Wesseltoft (piano) i tillegg til sjefen sjøl på trompet? Noe forteller meg at Johansen kun har tatt fire telefoner for å få dette laget på plass – her må det nemlig være snakk om førstevalg på alle plasser. Slik er det på papiret og du verden som de leverer i studio også.

Johansen skriver vakker og usedvanlig empatisk og melodisk musikk som en slags hilsen til moder jord – som et slags ønske om at den er meget vel verd å ta vare på. Når Johansen så har med seg et stjernelag som overhodet ikke har noe som helst å bevise og derfor ikke tar mer plass enn det som passer seg, så blir “Earth Stills” en vakker påminnelse om at vi bare har ei jord.

Tore Johansen

Earth Stills

Inner Ear/Musikkoperatørene

Gardot som aldri før

Melody Gardot er både uamerikansk og amerikansk på samme tid. Det viktigste er at hun har noe å melde – og det har hun.

Melody Gardot er det nok en gang interessant å tilbringe kvalitetstid sammen med.

Melody Gardot har vært med på mye og opplevd mye til tross for at hun fortsatt bare er 30 år ung. Hun var utsatt for en alvorlig bilulykke som 19-åring, noe som har preget og fortsatt preger henne. Mens hun var i rekonvalesens skrev hun musikken som hun debuterte med i 2006 og som førte til et brakgjennombrudd da den blei relansert på Verve to år seinere. Verden hadde fått ei ny stemme i ei gate gått opp av blant andre Norah Jones og Madeleine Peyroux. Til tross for de fysiske plagene etter ulykka, hun må alltid bruke mørke briller og stokk, har Gardot vært usedvanlig produktiv og kvalitetssikker. Med “Currency of Man” tar hun nok et steg.

I perioder har Gardot bodd i Los Angeles og tekstene her er henta fra møter og opplevelser hun har hatt med mennesker på skyggesida både der og andre steder. Gardot er et sosialt bevisst vesen som løfter fram temaer som rasisme og annen sosial urettferdighet på et ekte vis.

Musikalsk har Gardot denne gangen bevegd seg et stykke i retning soul, funk, pop og rock, men uten å ta avstand fra sin lett jazza bakgrunn. Eliten av vestkystmusikanter som Vinnie Colaiuta, Dean Parks og Larry Goldings, samt heftige blåsere, gjør dette til et tøft og annerledes uttrykk som kler tekstene godt. Det skal garantert produsent Larry Klein, eks Joni Mitchell på alle slags vis, og som også har produsert Thomas Dybdahl, ha all mulig slags ære for.

Melody Gardot er en artist og ikke minst et menneske i stadig utvikling. Innpakninga er nok ganske så amerikansk, men jeg tror på henne på et vis jeg ikke alltid gjør med artister fra den sida av fjorden. Ekte vare med andre ord.

Melody Gardot

Currency of Man

Decca/Universal

Stadig på jakt

Jaga Jazzist – eller bare Jaga – er et band, et kollektiv, et unikum, ja faktisk et fenomen. Etter 20 år i aksjon er de hippere og sultnere enn noen gang.

Jaga – blant venner og de er det mange av: Lars Horntveth (på huk foran) og resten av Jaga Jazzist, fra venstre Martin Horntveth, Even Ormestad, Andreas Mjøs, Marcus Forsgren, Erik Johannessen, Line Horntveth og Øystein Moen. FOTO: ANTHONY P. HUUS

Jaga, de kalles sjelden noe annet, er altså vennegjengen fra Tønsberg som sakte, men sikkert siden 1994 har skapt et univers som stadig utvider seg. Den like unike klubben Blå ved Akerselva, med Martin Aleksander Korsvik Revheim i spissen som ideologisk fører, var på sett og vis en slags fødselshjelper, men du verden som Jaga i ymse utgaver har vært i stand til å føre seg sjøl videre.

Jeg er ikke blant dem som har vært der fra første stund og vært ihuga fan hele veien. Jaga har kommet til underveis for min del og vokst og vokst og….

Lars Horntveth, en av tre søsken i bandet, har vært og er på mange vis hovedkomponist, produsent og bandleder for galskapen – for det er bortimot uforståelig og irrasjonelt at dette store bandet fortsatt er i live. Grunnen er at gjengen synes at dette har vært og er viktig og at de derfor har prioritert Jaga fremfor mye annet som garantert hadde hjulpet betydelig mer på bankkontoen. Vi som mottakere skal være veldig glade for det.

Denne gangen har L. Horntveth tatt med seg et mobilt studio til Los Angeles, der han har oppholdt seg mye de siste par åra, og spilt inn all musikken sjøl. Etter hvert kom de andre “på besøk” og erstatta sjefens utgangspunkt med sine egne personlige stemmer. Praktisk når alle er opptatt på mange hold som for eksempel Susanne Sundfør, a-ha, Todd Terje og Jonas Alaska. Ikke minst så slapp de lange øvelser og masse krangling 🙂

Musikken låter som alltid Jaga – den kan ikke sammenliknes med noe annet. Ere jazz, ere pop, ere rock? Ja, nei og mye annet. Horntveth har skapt et lydlandskap som er så inviterende og innsmigrende og ikke minst spennende og annerledes at bedre bekreftelse på at Jaga så absolutt fortsatt er på jakt, er ikke mulig å finne.

Jaga Jazzist

Starfire

Ninja Tunes/Playground

Loasakite

Det stilles store forventninger til jazzstipendiatene som hvert år får en unik mulighet til å skape musikk som skal urframføres med Trondheim Jazz Orchestra under Moldejazz. I fjor var det Kristoffer Lo som var den priviligerte. Han skuffa verken i Molde eller når verket «Savages» nå lanseres digitalt og på vinyl.

Trondheim Jazz Orchestra med Kristoffer Lo i sentrum – for et lag!

Da vinneren av stipendet, som har en verdi på rundt 650.000 kroner, ble offentliggjort i 2013, var det nok mange i jazzmenigheta som lurte på hvem i alle verdens dager Kristoffer Lo var. For de fleste hadde han bevegd seg et stykke utenfor jazzboksen til tross for at han hadde sin bakgrunn fra den etter hvert så berømte jazzlinja i Trondheim. For de yngre og de med åpne sinn var Lo derimot et kjent navn: tubaisten, gitaristen, vokalisten, låtskriveren og tekstforfatteren har i løpet av de seineste åra blant annet vært en viktig ingrediens i landets kanskje mest ettertrakta popband Highasakite. Han tilhører enkelt og greit generasjonen som ikke bryr seg nevneverdig om sjangre og båser og det bærer så avgjort «Savages» også preg av.

For 30 år unge Lo, opprinnelig fra Vestby utenfor Oslo, men bosatt i Trondheim også etter at studiene ble avslutta, har 2014 blitt et år han neppe vil glemme. Først tok Highasakite av noe så voldsomt. Ikke bare her hjemme, men over store deler av kloden og bandet har vært på en mer eller mindre uendelig turné. Samtidig har Lo jobba mye med å lage musikken og sette sammen bandet som skulle lage «Savages». Her har det vært om å gjøre å finne tid der den ikke fantes og blant annet på turnébussen med Highasakite i USA har noe av musikken blitt til.

Lo og Trondheim Jazz Orchestra i aksjon i Molde i fjor sommer.

Lo fant raskt ut at sjøl om han ville benytte seg av noen av kongerikets aller mest lovende unge jazzmusikanter, så skulle ikke «Savages» bli noe som likna på tradisjonell jazz overhodet. Musikken, som er spilt inn på Victoria – Nasjonal Jazzscene i Oslo på høstparten i fjor, har elementer fra alt denne usedvanlig frisinna og talentfulle musikanten og komponisten kommer fra og er – det være seg rock, frijazz, pop og hva det enn måtte være. Frihet i måten å tilnærme seg musikk på er en viktig bestanddel i Los musikkanskuelse og energien han makter å få ut i musikken ved hjelp av sine medmusikanter er så voldsom og så tøff at det er sjelden man opplever noe liknende.

Når han har spurt og fått ja fra alle sine favorittmusikanter, det vil si vokalistene Ingrid Helene Håvik, frontfiguren i Highasakite, og Kari Eskild Havenstrøm, gitarist Petter Vågan, fiolinist Ola Kvernberg, saksofonistene og klarinettistene Eirik Hegdal, André Roligheten og Mette Rasmussen, trompeteren Eivind Lønning, trombonisten Erik Johannessen og trommeslageren Gard Nilssen, så lå det meste til rette for at «Savages» skulle bli akkurat slik Kristoffer Lo ønska seg det. Det har blitt mørkt og høyt, stille og vakkert – mye av det livet inneholder. Der befinner Kristoffer Lo seg og du verden så flott det er å få være med han på reisa.

PS Musikken blir utgitt digitalt og på vinyl, ikke på cd.

Trondheim Jazz Orchestra & Kristoffer Lo

Savages

Propeller Recordings/Musikkoperatørene

Sommeren er meldt!

Når Hovedøen Social Club leverer oss en ny reseptfri dose musikk så er det bare åpne for nok en lang og herlig sommer.

Hovedøen Social Club – ingen over, ingen ved siden.

Ukjent for de fleste av oss, inntil nå i alle fall, så finnes det altså en øystat som lyder navnet Norbania. Staten blei oppdaga ved en tilfeldighet og finnes i det kjente polar-karibiske beltet og har utrolig nok eksistert i i over 80 år! Styreformen beskrives som opplyst overvelde og styres av sekserbanden Hovedøen Social Club. Samfunnet er basert på prinsippene fred, frihet og alt gratis og endelig er de klare med nok et kapittel til sin unike grunnlov – “Salsa til folket!”

Allerede i 2008 fikk vi hilse på Hovedøen Social Club for første gang. De slo gjennom med et solid og livsbejaende smell med “iQue viva Noruega!” allerede i 2008 og fulgte opp med “iAy Caramba!” året etter.

Med Sverre Indris Joner som ideologisk fører, pianist, arrangør og bandleder – og sikkert mye mer – og Sergio Gonzalez på umiskjennelig vokal, der hans usedvanlige sjarmerende, men noe haltende norsk, tok de for seg kjente og kjære norske klassikere som “La meg være ung”, “Jeg vil ha en blå ballong” og “Hun er forelska i lærer´n” på et nydelig, sprudlende og heftig cubansk vis.

Heldigvis eksisterer dette unike samfunnet fortsatt og med “Salsa til folket!” gir de oss mer av det samme – og mere til. Indris Joner har denne gangen tatt for seg alt fra “Tanta til Beate” via “Splitter pine”, “Rompa mi” og “Kjærlighetsvisa” til intet mindre enn “Holmenkollmarsjen” og laga versjoner av dem som vi vel ikke trodde skulle være mulig å frambringe.

Oppskrifta er i utgangspunktet den samme med Gonzalez i front på vokal og med en fyrrig sekstett med masse perkusjon. Denne gangen har Indris Joner også skrevet arrangementene for masse blås og strykere – det låter som storband eller strykeorkester når det passer seg – og det gjør det ofte. Rapperen Don Martin er også hjertelig tilstede på Lillebjørn Nilsens “Bysommer” – tøft!

Nok en gang gir Hovedøen Social Club oss en dose musikk med smil og varme som gjør at reseptbruken her til lands absolutt kan reduseres betydelig denne sommeren. “Salsa til folket!” er den beste medisinen man kan tenke seg faktisk.

Hovedøen Social Club

Salsa til folket!

Grappa/Musikkoperatørene

Et knallsterkt team

Team Hegdal kommer aldri til å vinne noe korslag. Det er nemlig dette teamet altfor bra til.

Team Hegdal – et lag med mange sjatteringer.

Eirik Hegdal har vist oss ved en rekke anledninger hvilke kvaliteter han er i besittelse av – først og fremst som komponist og arrangør med Trondheim Jazz Orchestra. Saksofonisten og klarinettisten Hegdal har vi derimot fått høre for lite fra og til – dryppene som kommer fra Team Hegdal er derfor en nyttig påminnelse om hva og hvem han er i en slik liten setting også.

Allerede i 2010 kom “Vol 1” og fortalte oss at kvartetten med Gard Nilssen på trommer, André Roligheten på tenorsaksofon og bassklarinett og Ole Morten Vågan på bass, sammen med sjefen på alt- og barytonsaksofon og klarinett, var et lite kollektiv med noe helt eget å melde. Oppfølgeren, med det naturlige navnet “Vol 2”, med Ola Kvernberg (fiolin) og Mathias Ståhl (vibrafon) som gjester, var en solid bekreftelse og med “Vol 3” tas det ytterligere steg.

Team Hegdal i aksjon.

Kjernekvartetten er fortsatt på plass, men for første gang har Hegdal & Co henta inn pianist – den meget lovende Trondheimsbosatte svensken Oscar Grönberg.

Siden “Vol 3” er en ganske så Thelonious Monk-inspirert ekskursjon så er det bare på sin plass med piano og Grönberg har både sin Monk og sin egen stemme inne.

Hegdals kvaliteter som komponist er ubestritte – alt her har Monk i seg, men samtidig greier Hegdal å sette sitt eget bumerke på alt han gir oss. I en slik setting som denne kvintetten får alle plass og rom til å vise seg fram og her har vi med noen av landets – og verdensdelens for den sakens skyld – aller beste solister å gjøre. De stortrives i hverandres selskap og det låter spennende og originalt fra start til mål.

Team Hegdal har gjennom alle sine tre utgivelser vist oss at de har noe eget og virilt å fare med. Det er bare å glede seg til “Vol 4” allerede nå.

Team Hegdal

Vol 3

Particular Recordings/MusikkLosen

En av de største

Bluesvokalisten Bessie Smith er glemt av de fleste. Nå kommer filmen om hennes liv og musikk med Queen Latifah i hovedrolla. Det bør vekke nye generasjoner.

Bessie Smith – med tilnavnet The Empress of the Blues.

Bessie Smith (1894 – (mora mente hun var født i 1982) -1937), er uten tvil en av de mest innflytelsesrike bluessangerne i historia. Giganter som Janis Joplin, Odetta, Billie Holiday og Bob Dylan er alle inspirert av henne og det er uomtvistelig at hun la grunnlaget for alle de som kom etter. Da bluesen slo gjennom for fullt i USA på 1920-tallet fikk hun tilbud om platekontrakt med Columbia Records og debutplata hennes solgte nærmere en million eksemplarer – et utrolig antall på den tida.

Bessie Smith forlot tida på en tragisk måte. Hun blei utsatt for ei alvorlig trafikkulykke i Clarksdale, Mississippi. Hun blei bragt til nærmeste sjukehus, men det viste seg å være et “hvitt” sjukehus. Før ambulansen rakk frem til det “svarte” sjukehuset var Smith allerede død.

Nå har akkurat filmen om hennes liv, som enkelt og greit heter “Bessie”, hatt premiere og hvis HBO Films lever opp til sitt rykte så har vi mye å se fram til. Filmmusikken er det ikke mye å klage på i alle fall.

En av Smiths nåværende arvtakere, Queen Latifah (45), spiller hovedrolla i filmen. Med solid bakgrunn både som sanger, låtskriver, plateprodusent, rapper, skuespiller, talsperson og forfatter så er Queen Latifah som skapt for rolla.

Queen Latifah med ei flott bakgrunn for å spille – og synge – Bessie Smith.

Queen Latifah synger seks av de 17 sangene mens avslutningslåta, “Gimme a Pigfoot and a Bottle of Beer”, er en remix der Queen Latifah “møter” keiserinna – Bessie Smith.

Ellers inneholder soundtracket en blanding av låter med historisk sus over seg med Louis Armstrong, Kid Ory, Fats Waller og Sippie Wallace og innspillinger henta fra Ma Rainey og Smiths repertoar med Vince Giordano & The Nighthawks, Carmen Twillie, Tamar-kali og jazzens kanskje største vokaltalent akkurat nå, Cécile McLorin Salvant.

Soundtracket er i alle fall strålende på alle slags vis og Queen Latifah viser seg å være i stand til å hylle Bessie Smith, som sang med et intenst og rått uttrykk, på et flott vis uten å prøve å imitere henne. Så er det bare å håpe at filmen lever opp til musikken og får fortalt den sterke og tragiske historia om Bessie Smith slik ei keiserinne bør hylles.

Diverse artister

Bessie – Music from the HBO Film

Legacy/Sony Music

Herlig å bli forført

Julie Dahle Aagård er en vokalist med ei stemme og ei utstråling av de sjeldne. Nå også på trøndersk – nordtrøndersk!

Det betyr noe når Julie Dahle Aagård synger.

Allerede i 2009 fortalte Julie Dahle Aagård alle med åpne ører hva og hvem hun var. Med debuten under eget navn, “Stompin´ Feet”, viste hun oss at kongeriket hadde en soul-jazz-vokalist med kvaliteter langt utover gjennomsnittet for å si det mildt. Godordene stod fortjent nok i kø, skiva blei Spellemann-nominert, men likevel blei det altfor stille rundt henne. Det er likevel ikke slik at Dahle Aagård har stukket seg bort – hun har brukt tida på å synge blant annet i “Skal vi danse”, spilt i “Piaf” og flere andre teateroller og så – viktigst av alt – så har hun blitt mor!

Nå følte hun heldigvis at tida var moden for å gi oss mer av sin musikalske verden. Dahle Aagård har sin formelle bakgrunn fra jazzlinja i Trondheim – hvem har ikke det av kremen av norske vokalister anno 2015 forresten? – men med “Lauvet” viser hun oss langt mer. Hun viser oss en allsidighet som formidler som forteller oss at hun har henta like mye fra vise-, singer-songwriter- og folktradisjonen som fra jazz og soul. Hun forteller oss enkelt og greit at hun har alt inne!

Sjøl om Dahle Aagård ikke er mer enn 36 år ung så forteller hun gjennom tekstene sine og måten å formidle dem på at hun allerede har et levd liv å dele med oss. For første gang i sin karriere gjør hun det på sin egen dialekt – nord-trøndersk – hun kommer fra Flatanger som blei utsatt for den fryktelige skogbrannen for et par år siden. Hun har skrevet alle tekster og all musikk og hun er enkelt og greit en historieforteller av rang.

Når hun så har fått med seg et A-lag med Bjørn og Erik Holm, Kjetil Steensnæs, Geir Sundstøl, David Wallumrød og ikke minst Anders Aarum, som også har produsert sammen med Erik Holm, på musikersida, så ligger det meste til rette for at “Lauvet” skal bli et visittkort som Jule Dahle Aagård stolt kan ta med seg gjennom livet. Samtidig vil det forføre meg og mange andre i åresvis fremover også.

Julie Dahle Aagård

Lauvet

Grappa/Musikkoperatørene

Over alle grenser

Afrikanske tradisjonsmusikere møter nordiske jazzmusikanter. Det blir det spennende musikk av.

Monoswezi gir oss varm og annerledes musikk langt utenfor boksen.

Bandnavnet Monoswezi er henta fra den første stavelsen i landene de fem musikantene kommer fra: Mozambique, Norge, Sverige og Zimbabwe. Jeg fikk ikke med meg bandets første og svært kritikerroste utgivelse, “The Village”, som kom i 2013 – både CNN, Financial Times, The Independent og The Guardian skrøt bortimot hemningsløst av fusjonen mellom afrikansk tradisjonsmusikk og et jazzuttrykk fra våre breddegrader.

Nå er oppfølgeren på plass og vokalisten Hope Masike, som også spiller mbira – tommelpiano med metall”tangenter” – og som spiller ei sentral rolle gjennom hele skiva, fra Zimbabwe, er en åpenbaring med sitt transparente uttrykk. Calu Tsemane fra Mozambique synger også samt bidrar på perkusjon og gitar. Fra Norge/Sverige er saksofonisten og klarinettisten Hallvard Godal, bassisten Putte Johander og trommeslageren, perkusjonisten, munnspilleren og trøorgelmannen Erik Nylander mer enn hjertelig tilstede.

Innspillinga er gjort i Johanders studio på den bilfrie øya Koster på den svenske vestkysten og settingen stemmer – veldig.

Utgangspunktet er tradisjonsmusikk stort sett Masike har tatt med seg som de andre har omfavna med både respekt og åpne sanser. Masike synger på et språk som heter shona som jeg har en mistanke om at de færreste av oss skjønner. Det gjør ikke det aller minste for jeg er sikker på at de med åpne sanser vil skjønne stemninga og varmen i historiene uansett. Hva tekstene handler om? Leiting etter en ny kjæreste, bryllupsfeiring, en bønn om beskyttelse av familie og venner, en sang om at vi må ta vare på miljøet vårt – temaer vi kjenner fra andre deler av verden også, men som vi aldri har fått servert slik.

Masike og Tsemane har musikken og sangene i ryggmargen, mens “våre gutter” møter dem med et friskt og nysgjerrig sinn. Til sammen har det blitt et uttrykk som snakker til oss her ved Nordpolen, men som samtidig helt sikkert vil finne venner på helt andre steder på kloden også. Annerledes, varmt og vakkert.

Monoswezi

Monoswezi Yanga

Riverboat Records/World Music Network/Playground

Jazzens Premier League

Med det merkelige navnet Snarky Puppy har den schwære vennegjengen fra Sambandsstatene etterhvert tatt verden med storm.

Det er liv og røre når Snarky Puppy teller opp.

Snarky Puppy, ingen anelse hva navnet betyr forresten, er i tillegg til å være et veldig bra band og kollektiv, også et fenomen. Etter at inititativtaker Michael League satte det hele i gang i Denton, Texas i 2004, så har snøballen rulla – de første åra usedvanlig sakte, men de seineste desto mye raskere. Etter å ha forsøkt gjennom ustoppelig turnering over store deler av USA, med begrensa suksess, men med en usvikelig tro på at en dag ville det skje noe, så åpna diverse sosiale medier etterhvert opp for noe som i dag er en dundrende suksess verden rundt.

En mail hit, en mail dit fra en lydmann i Nederland, en hotelleier i Tyskland, en trommeslager i Belgia, en klassisk perkusjonist i Sveits, en trommeslager i Skottland, en bassist i Frankrike og en musikkprofessor i England, en you tube-farsott verden rundt, har vært mye av grunnen til at kollektivet som består av rundt 40 musikanter, hvorav cirka 12 står på scena til enhver tid, nå drar fulle hus hvor de enn dukker opp – og det gjør de hele tida. Grunnen til at lagoppstillinga varierer fra turné til turné er at mange av herrene er ettertrakta av artister som Erykah Badu, Marcus Miller og Justin Timberlake også.

Snarky Puppy – en vennegjeng med et vanvittig trøkk.

Snarky Puppy er et fusionband som henter like mye fra rock, funk og soul som fra jazz. Med stor sett tre blås, tre gitarister, et par tangentherrer, et par perkusjonister/trommeslagere og sjefen sjøl på bass, så er det intet mindre enn et heidundrende liveband der det ikke blir spart på noe som helst. Det er slik de gjerne vil fremstå også og derfor er det som seg hør og bør at disse to utgivelsene, som endelig er klare for Norge også, er liveinnspillinger fra henholdsvis på hjemmebane i USA og fra Utrecht i Nederland. Ikke bare får vi høre hvordan det låter live, vi får også se det – begge utgivelsene har også dvd i pakka og at dette er musikk som trigger et stort publikum er det ikke mye tvil om.

“Family Dinner Volume One” er spilt inn i Jefferson Center i Roanoke, Virginia. Der har League & Co henta inn ti av sine favorittvokalister – noen etablerte, noen på vei opp og noen fra den lokale musikkskolen som også får deler av overskuddet fra utgivelsen. Kvaliteten på vokalistene, som i stor grad stammer fra funk/soul/jazz-gata, er i stor grad skyhøy – fra Lalah Hathaway, til stjerneskuddet Shayna Steele til 11-årige Jayna Brown. Innspillingen er gjort over to dager i mars 2013.

Snarky Puppy er et band uten stoppknapp – de jobber uten stans og reiser 24/7/365 – omtrent. I oktober 2013 stod Europa på reiseruta og “We Like It Here” er spilt inn i løpet av et par dager. Først stod et par dager med øvelse på programmet – repertoaret stort sett skrevet av League var nemlig helt ferskt. Problemet var bare at trommeslager mangla, men League jobba med saken og på opptaksdagen dukka Larnell Lewis opp. Uten at han kjente materialet overhodet tok han alt på strak arm – og for en trommeslager League hadde på lur! Til dette fusionspråket er det Lewis leverer bortimot perfekt.

På “Family Dinner Volume One” er det en rekke bonusspor på dvden, mens det på “We Like It Here” er det samme programmet på cd som på dvd. Det vi får i tillegg på begge dvdene er historier og beskrivelser om bandet, musikken, låtene og turnélivet samt nerdeopptak av solier fra noen av musikantene.

Snarky Puppy er et herlig kollektiv – solistene holder absolutt et bra nivå, men det er bandet, grooven og ideen til Michael League – samt den utrolige spillegleden – som gjør denne vennegjengen til noe helt spesielt.

Snarky Puppy

Family Dinner Volume One

Ropeadope/MusikkLosen

Snarky Puppy

We Like It Here

Ropeadope/MusikkLosen