Høydepunktet

Noen flotte dager i København har ubønnhørlig kommet til sin ende. Bedre måte å avslutte besøket og festivalen på enn sammen med Carsten Dahl og hans toppa lag i hans hyllest til Keith Jarrett er knapt mulig.

Carsten Dahl med sitt stjernelag hyllet Keith Jarrett på mesterlig vis. Foto: Tor Hammerø

Med «When I Fall in Love» åpna pianisten, arrangøren og idémakeren Carsten Dahl døra inn til deler av Keith Jarretts rike på et vis få, om noen, har gjort tidligere. Dahl, som vi kjenner godt hjemme for samarbeidet med Arild Andersen, Paolo Vinaccia – som jeg følte blei hylla med en inderlig versjon av «Over the Rainbow» – og folkesangeren Torhild Ostad, hadde gjort unna ei lang reise før han kunne sjøsette dette store prosjektet og du verden for en jomfrutur vi fikk være med på.

Palle Mikkelborg søker og finner på sitt unike vis. Foto: Tor Hammerø

Såvidt jeg vet er det første gang noen tar for seg Keith Jarretts musikk på den måten Dahl gjorde det nå. Utgangspunktet var deler av solorepertoaret til mesteren  som blant annet «October» fra Paris-konserten, «Prism», «Radiance», «Allentown Blues», «Adonis», «Over the Rainbow» pluss noe som var helt fritt – i Jarretts ånd må vite, et egenkomponert «Theme for Keith» av Dahl for så å avslutte med en vidunderlig versjon av «My Song» der ikke bare Jarrett svevde over oss – det gjorde så avgjort Jon Christensen, Palle Danielsson og Jan Garbarek også.

Fredrik Lundin er en saksofonist som hører hjemme helt der oppe. Foto: Tor Hammerø

Sammen med Nils Bo Davidsen på basser, Fredrik Lundin på tenorsaksofon, mesteren – han kalles bare det i Danmark og det med rette – Palle Mikkelborg på trompet og flygelhorn og Alex Riel sin gudsønn Stefan Pasborg på trommer samt den langt framskredne strykekvartetten Ensemble Midtvest, åpna Dahl opp for rom i Jarretts univers som vi knapt visste eksisterte.

Som Dahl uttrykte det: vi har forsøkt å komme under huden på Jarretts musikk, men ikke inn til skjelettet. De hadde prøvd å skape sin egen verden ut av den og det greide de på alle mulige slags vis. Bare bruken av strykekvartetten som en tøff, heftig og integrert del av det hele – ikke som søtningsmiddel – var en inderlig opplevelse.

Det var også bidragene til Lundin og Mikkelborg der sistnevnte hele tiden henvender seg til sine medmusikanter på et nært og varmt vis med sin personlige Miles-forlengelse – for en musikant, for en formidler!

Og så Carsten Dahl da. Vi har visst det, hørt det og kjent det lenge: han er så ekspressiv, viril og så livsbejaende i sitt spill og i sitt uttrykk når han er der han aller helst vil være og denne kvelden var han så definitivt det. Han var synlig lykkelig, de andre på scena likeså og den overbegeistra og fullsatte salen i Den sorte diamant det samme. Bedre avslutning på Copenhagen JazzFestival for min del var det faktisk ikke mulig å få.

 

Gigantenes aften

Når Copenhagen JazzFestival kan friste med både Palle Mikkelborg og Bernard «Pretty» Purdie på samme kveld, så er sannsynligheten for lykke overhengende faktisk.

Pierre Dørge i tett samspill med sin venn gjennom mange tiår, Palle Mikkelborg. Foto: Kjetil Ytre-Arne

Det er maaange år siden jag hadde gleden av å oppleve Pierre Dørges New Jungle Orchestra i fri og livsbejaende utfoldelse i Molde. Forventningene var derfor store – ikke minst fordi mester Palle Mikkelborg skulle være gjest.

Dørge og Mikkelborg, begge oppvokst på Nørrebro der Brorsons kirke ligger og der konserten blei holdt, viste både gjennom sin utstråling og sine musikalske personligheter at de fortsatt leverer på alle øverste hylle.

Her fikk vi alt fra afrikansk talekor, «Blackbird» i duett med de to, Ellingtons «Caravan», Dørges «Mingus Birthday Party», noen strofer av fader Miles´ «Jean Pierre», mye humor, et lekent band av toppklasse og flere turer ut i den musikalske jungelen.

Umiddelbart skulle man kanskje ikke tro at Mikkelborgs lyriske leie skulle passe inn i dette universet, men det gjorde det altså på alle mulige slags vis. Spesielt morsomt for oss fra der vi kommer fra var det at Mikkelborgs trompetsamtaler med vår egen Gunnar Halle var noen av kveldens høydepunkt.

Gunnar Halle og Palle Mikkelborg i meningsfull og vakker samtale. Foto: Tor Hammerø

Palle Mikkelborg har aldri lagt skjul på at han stammer fra Miles Davis, men han gjør det på sin måte og de spilte også fra hans hyllestkomposisjon til mesteren, «Aura». Bandet var satt opp i sentrum av kirka og Mikkelborg førte samtaler med alle fra sin plass i sentrum for bandet – det var en perfekt koreografi på denne nydelige, humørfylte og herlige reisa til så mange steder.

Palle Mikkelborg og Pierre Dørge takker for seg. Det er vi som skal takke.
Foto: Tor Hammerø

Kvelden starta med første sett med trompeteren Randy Brecker, tangentisten Jacob Christoffersen, bassisten Scott Colley, altsaksofonisten Benjamin Koppel og ikke minst trommelegenden Bernard «Pretty» Purdie.

Dansk-amerikansk superlag med Randy Brecker og Bernard «Pretty» Purdie i spissen. Foto: Tor Hammerø

Etter kun noen timers intens øvelse – de fem hadde aldri møtt hverandre før såvidt jeg skjønner – møtte de et feststemt og begeistra publikum med stort sett Koppel-låter pluss «What the World Needs Now».

Kjemien var noe så voldsomt på plass fra første takt: Brecker var i storslag, Colley viste hvorfor han er en av jazzens aller mest etterspurte bassister, Christoffersen, som jeg hørte for første gang, forklarte kjapt hvorfor han har ei voldsom stjerne i Danmark, Koppel har tatt arva fra David Sanborn elegant videre og så er det Pretty da.

Bernard «Pretty» Purdie er så groovy som vel tenkelig. Foto: Tor Hammerø

Mannen som har gjort alt som kan kalles funky og groovy med «alle», har jeg aldri fått høre live tidligere. Elegant antrukket, med gull på de fleste fingre og grått kinnskjegg, likna Purdie (80) nesten på Count Basie. Om du fortsatt groova av han? Noe så vederstyggelig. Han er definisjonen på groovy trommespill og han, medmusikantene og publikum syntes tydeligvis det var like morsomt nå som alltid.

Omfavnelsene blant  musikantene da de gikk til pause sa alt om empatien som fantes på scena. Settet jeg fikk med meg var det de kalte jazzsettet – etter pause skulle det bli soul må vite og noe forteller meg at det sikkert blei like groovy.

Da kalte «dessverre» Pierre Dørge, Palle Mikkelborg & Co – det er slike slag slag livet gir. Hipt var det uansett – over alt.

 

Bjørnstad i 50

2019 står på mange vis i Ketil Bjørnstads tegn. Det er 50 år siden han debuterte både som musiker og forfatter og det markeres behørig blant annet med disse to helt forskjellige plateutgivelsene.

Ketil Bjørnstad med ei strålende markering av både Rainbow Studio – og seg sjøl.

Mangt og mye har vært sagt og skrevet om Ketil Bjørnstad og hans kunstnerskap. Med rundt 60 plateutgivelser og 40 bøker på samvittigheten, har han en produksjon bak seg både når det gjelder kvantitet og kvalitet som savner sidestykke i både norsk og internasjonal sammenheng.

«Rainbow Sessions», som sjølsagt har med det legendariske studioet som lydmaestro Jan Erik Kongshaug bygde opp flere ganger i Oslo, består av fire cder og nesten fem timer med solo pianomusikk. De tre første blei utgitt i et begrensa opplag i 2006 og består av en cd som var den siste som blei spilt inn i studioet i Christiesgate, en som var den første som blei spilt inn i Sandakerveien og en tredje som blei unnfanga da det nye Steinway D-flygelet blei innkjøpt til det nye studioet.

I tillegg får vi også en helt ny og fjerde cd som består av opptak gjort sammen med Kongshaug på det som av de involverte med Rainbow kaller det tredje instrumentet. Opptakene er gjort mellom 2013 og 2017.

All denne musikken, som i all hovedsak består av Bjørnstad-komposisjoner, men også med noe av Brahms, Allegri, Halfdan Kjerulf, Harold Edwind Darke og Deng Yu-Hsian, forteller oss mye om både Kongshaug, Rainbow og ikke minst Bjørnstad.

Vi «vet» hvordan Bjørnstad låter – han skriver den «samme» låta hver gang, men på et helt nytt vis – og stemninga over disse fem timene er nesten sjølsagt av det vakre, romantiske og hele tida inderlige slaget som Bjørnstad har skapt i alle disse åra. «Rainbow Sessions» er en voldsom og mektig manifestasjon av hva Rainbow, Jan Erik Kongshaug og ikke minst Ketil Bjørnstad var og er.

Sammen med vokalisten Eva Bjerga Haugen har Bjørnstad skapt nok et minneverdig musikk/lyrikk-verk.

Det kommer ikke akkurat som noen bombe at Bjørnstad har flere jern i ilden samtidig. Boka om 2000-tallet i hans enorme serie om tiårene han har vært på Tellus, er rett rundt hjørnet og ventetida kan definitivt gjøres kortere med å avlegge «Hun som kjenner tristheten ved ting» ett eller aller helst flere besøk.

Tidligere har Bjørnstad tonesatt dikt av Harry Martinsson, Knut Hamsun, John Donne og Edvard Munch og nå seinest Lars Saabye Christensen på plata «A Suite of Poems» med Anneli Drecker på vokal.

Denne gangen er det dikt av Kjersti Annesdatter Skomsvold som har blitt møtt av av Bjørnstads unike univers. Som alltid makter han å løfte fram poesi som få andre. Han lar tekstene få skinne – han har absolutt ikke noe behov for å overdøve budskapet.

Når han så har «funnet» Stavanger-vokalisten Eva Bjerga Haugen (37), som jeg tidligere har hørt i en varm latinvariant med bandet Amigo Tom med Tom S. Lund, så har han funnet en som er i besittelse av bortimot den perfekte stemma til dette budskapet og uttrykket.

Bjerga Haugen, som fortjener mye mer oppmerksomhet enn det hun har blitt til del så langt, synger med en overbevisning, med en trygghet og en personlighet som vi må tilbake til Kari Bremnes for å finne maken til.

Annesdatter Skomsvolds tekster er av slaget man sitter ytterst på stolkanten for  ikke å miste en eneste detalj av. Alt er ikke like lyst for å si det forsiktig, men så er da heller ikke livet slik. Uansett har tekstene til Annesdatter Skomsvold, musikken og pianospillet til Bjørnstad og den skjøre tekstformidlinga til Bjerga Haugen mye å si hverandre – og oss.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ketil Bjørnstad
Rainbow Sessions – New Edition
Grappa/Musikkoperatørene
Ketil Bjørnstad Eva Bjerga Haugen
Hun som kjenner tristheten ved ting
Grappa/Musikkoperatørene

Festivalen i festivalen

Det saksofonisten og igangsetteren Benjamin Koppel holder på med under Copenhagen JazzFestival er ganske symptomatisk for hele festivalideen. Han arrangerer sin egen festival i festivalen – denne gang blant annet sammen med Marilyn Mazur og Jens Christian Bugge Wesseltoft.

Marilyn Mazur med sitt stjernelag. Foto: Tor Hammerø

Benjamin Koppel (45) er en del av den danske musikerfamilien Koppel som har satt sine voldsomme spor i både dansk og internasjonal musikk det siste halve århundret – minst. Hans foreldre er Anders, som stifta Savage Rose sammen med sin bror Thomas i 1967, og skuespilleren Ulla Koppel.

Benjamin, som er relativt lite kjent hjemme hos oss, er en meget langt framskreden saksofonist som får ting til å skje rundt seg i tillegg. Hvert år de siste tre åra i alle fall har han «leid» det ærverdige Betty Nansen-teateret i bydelen Fredriksberg og arrangert konserter der han enten er en viktig bidragsyter sjøl eller med danske og internasjonale artister han setter pris på.

Denne gangen hadde han tatt initiativet sammen med perkusjonsdronninga Marilyn Mazur til å sjøsette et spesialskapt ensemble som skulle tolke begges musikk. Det førte til nesten to timer – kanskje i meste laget med så kort øvetid – i et møte med vokalisten Josefine Cronholm, bassisten Klavs Hovman, trommeslager Alex Riel og vår egen Jens Christian Bugge Wesseltoft.

Sammen med dette stjernelaget møtte vi danserne Marluze Da Cruz og Nikita Thigpen og det var i møtet mellom de to svært uttrykksfulle danserne, som definitivt også improviserte, at spenninga og det unike oppstod.

Møtet mellom musikerne og danserne ga mening. Foto: Tor Hammerø

Koppel og Mazur har jobba sammen siden 2006, den gang med Paul Bley, og musikken deres, med impulser fra en rekke kilder og verdenshjørner, passer godt sammen. Danserne og musikerne kompet og utfordret hverandre ustoppelig og gjerne med humor. Ikke overraskende satte JC Bugge Wesseltoft sitt tydelige preg på musikken, noe han for så vidt alltid gjør, og ekstra fint var det å oppleve hvordan ikonet Alex Riel (78) satte enormt pris på Bugges bidrag. Dette var første gang de to spilte sammen – måtte det skje igjen.

Paul Svanberg, Lars Jansson, Hans Ulrik og Thomas Fonnesbæk – kvartetten sin det. Foto: Tor Hammerø

Dagen åpna med et annet flott møte. Den svenske mesterpianisten Lars Jansson, som vi kjenner godt for samarbeidet med Jan Garbarek og Radka Toneff, samler årlig sin trio med den danske bassisten Thomas Fonnesbæk og sin sønn Paul Svanberg samt den danske tenor- og sopransaksofonisten Hans Ulrik.

Det betyr egentlig tre bandledere og en vordende flygeleder – Svanberg har nemlig tenkt å kombinere trommespill med luftige aktiviteter. Vi får inderlig håpe at det ikke tar all hans tid – hans lette, følsomme trommespill bør være med oss i mange tiår fremover.

Musikken vi blei presentert for var skrevet av både Jansson og Ulrik og var en herlig blanding av melodiske uptempo saker og usigelige vakre ballader. Jansson er en lyriker i mesterklassen og det danske reisefølget med Fonnesbæk og Ulrik er akkurat så empatisk og virtuost som musikken ber om.

I dag venter Randy Brecker og Bernard «Pretty» Purdie og New Jungle Orchestra med Palle Mikkelborg. Livet er slett ikke det verste man har.

Herlig og originalt påfyll

Karl Bjorå har vist seg fram i «supergruppa» Megalodon Collective, men her får vi i enda større grad vite hvem denne spennende gitaristen er.

Karl Bjorå, lengst til høyre, sammen med sitt Aperture.

28 år unge Karl Bjorå fra Evje ikke langt fra Kristiansand, kanskje ikke verdens jazzmetropol akkurat, har som resten av bandet sitt sin formelle bakgrunn fra jazzlinja i Trondheim. Han er en del av nok en usedvanlig spennende generasjon som er i full gang med å sette sitt helt spesielle bumerke på norsk jazz.

Med åtte egne komposisjoner tar Bjorå oss med inn i et eget univers – en verden som byr på spennende utfordringer både melodisk, harmonisk og rytmisk. Den originale besetninga med Bárður Reinert Poulsen fra Færøyene på bass, Andreas Winther på trommer og Adrian Løseth Waade på fiolin og bratsj, sørger for et luftig og åpent miljø der det kollektive uttrykket er like viktig som det solistiske.

Det betyr på ingen måte at de fire ikke får rom og plass til å si sitt. Alle får rom og fyller det på personlige vis. Sjøl om musikken er kompleks, så oppleves den likevel som tilgjengelig og suggererende. Gitaristen, komponisten og bandlederen Karl Bjorå henter impulser fra både moderne jazz og moderne klassisk musikk og etablerer seg med dette som ei enda viktigere stemme i den unge norske jazzen – et norsk svar på Bill Frisell. Både han og musikken hans skal bli spennende å følge i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump skal avsettes så snart som mulig.

Karl Bjorå´s Aperture
The Most Obvious Solution
Øra Fonogram/Musikkoperatørene

Trommeslagernes aften

Det var garantert ikke tenkt slik verken fra den ene eller den andre, men undertegnedes åpningskveld på Copenhagen JazzFestival var i Paolo Vinaccias ånd. Det sørga trommeslagerne Snorre Kirk og Louis Hayes for – uten at de visste det.

Louis Hayes er en viktig del av den moderne jazztradisjonen. Foto: Tor Hammerø

Det har vært noen uvirkelige dager siden beskjeden kom: Paolo Vinaccia har gått ut av tida. Men er det noen hvis sjel og ånd kommer til å være med oss for alltid, så er det Paolo sin. Han er av – jeg skriver er med fullt overlegg – en så spesiell sjel at han alltid vil være med oss. Alltid!

Derfor var det bare så riktig at to trommeslagere sto veldig sentralt på min åpningsdag i København. Kvelden blei avslutta med det 20 år unge gitartalentet Jacob Artved, som sammen med trommeikonet Louis Hayes (82) – som altså kunne ha vært oldefaren til Artved – pianisten Jeb Patton og bassisten David Wong, i tri heile dagar til ende forlysta et fullsatt Montmartre.

På den legendariske klubben, som ikke holder til i sine opprinnelige lokaler lenger, blei vi tatt med til en tett og svett jazzklubbstemning som man svært sjelden finner på norske festivaler lenger.

Den amerikanske trioen der Patton briljerte med teknisk langt framskredent tohåndsspill der de jobba unisont, Wong var en lojal grunnmur som man kunne stole 100% på og der Hayes, som mange vil kjenne igjen fra samarbeid med blant andre Cannonball Adderley, Horace Silver og Woody Shaw, fortsatt holder koken noe så voldsomt. Det er altså et trøkk og en autoritet i trommespillet til Hayes som ikke læres noe sted – det bare vokser fram med åra. Alt er ikke like presist og distinkt lenger, men det gjør ingenting – han er en tradisjonsbærer og han er det med stil.

Unggutten Jacob Artved med gitar sammen med en framifrå amerikansk trio. Foto: Tor Hammerø

Med et repertoar bestående av ei blanding av standardlåter, Artved-komposisjoner og Adderley-stoff som «Exodus» og «Del Sasser», som Hayes spilte inn med mesteren på 60-tallet, gikk tankene tilbake til «gamle» dager da slike møter også oppsto på norske festivaler i mye større grad enn de seinere år.

Artved er en gitarist som har henta inspirasjon fra folk som Joe Pass og «danske» Doug Raney – Artved spiller også på en hollowbody-gitar som de to. At det har blitt både priser og mye skryt til Artved er ikke til å undres over: han har tatt vare på en viktig tradisjon og er utvilsomt i stand til å ta den videre også med sin forståelse, sin teknikk og sin utadvendthet.

Den dansk-norske trommeslageren Snorre Kirk i spissen for sin fine kvartett. Foto: Tor Hammerø

Kvelden blei innleda i en av de mange hagene rundt om i København som har små og intime scener. Det er altså cirka 1100 (!!!) konserter i løpet av festivalen – en festival som er organisert ganske annerledes enn det vi er vant til. Rundt 90% av konsertene er gratis-arrangementer og de aller fleste er ikke i regi av festivalen, men den lokale arrangør.

Mange av musikantene går sjølsagt igjen og Snorre Kirk mente han skulle gjøre 17  jobber i løpet av festivalen, men det var ingenting mot de travleste, mente han. Bassisten hans, Anders Krogh Fjeldsted, skulle visstnok klokke inn på langt over 30 jobber, men byen og antallet spillesteder er jo så enormt at det er liten sjans for at man går på den samme musikanten to ganger.

Med Magnus Hjorth på tangenter og Klas Lindquist på altsaksofon og klarinett tok Kirk oss med på et stilsikkert og vakkert sett med egne låter i en mainstream-swing-bebop-tradisjon som vi sjelden opplever hjemme i steinrøysa lenger.

Her blei det servert danske ballader som gode danske frikadeller og at Duke Ellington og hans univers er en stor inspirasjonskilde, tror jeg ikke det kan herske stor tvil om.

Vi har med fire musikanter av strålende kvalitet å gjøre og punkt én på agendaen er at det skal swinge fra start til mål. Det gjorde det så avgjort også – Snorre Kirk & Co tar også vare på en viktig tradisjon på en framifrå måte.

En herlig start på Copenhagen JazzFestival med andre ord.

Det er i Scheen det schjer

Siden 2010 har Scheen Jazzorkester vist seg som et stort ensemble på høyde med nesten hva som helst hvor som helst. Det at de har komponister og arrangører som Thomas Johansson og Eyolf Dale i sin umiddelbare nærhet skader heller på ingen måte.

Scheen Jazzorkester med Thomas Johanssons musikk er noe helt nytt – igjen.

I løpet av de få åra bandet fra Skien og Telemark har eksistert, så har de altså levert noe så voldsomt både når det gjelder kvantitet og ikke minst kvalitet. I løpet av 2016  og 17 ga de oss tre visittkort der tre av bandets egne medlemmer, Rune Klakegg, Audun Kleive og Jon Øystein Rosland, hadde komponert musikken. Alt var flott og ikke minst originalt og her fortsetter de den samme gode trenden.

I den ferskeste utgava er det Thomas Johansson, trompeteren som har vist verden gjennom band som Cortex, Friends & Neighbors og Large Unit hvilken original trompeter han er, som står for musikken.

Johansson er jo en musikant som ofte bekjenner seg til det åpne eller frie uttrykket ikke så langt unna ikoner som Albert Ayler og Ornette Coleman. Noe av det samme uttrykket har prega hans komposisjoner her også, men samtidig blir det miksa med et urheftig rocka trøkk som ikke minst gitarist Even Helte Hermansen står i fremste rekke for å løfte fram.

Johansson sier at han måtte bruke en del tid med besetninga i orkesteret, som langt i fra kommer fra et frijazzunivers, til å fortelle dem hvilke intensjoner han hadde og hvilke veier han ønska at musikken skulle ta. Den tida blei åpenbart brukt godt av både Johansson og bandet for de har på alle vis skjønt hva og hvor sjefen ville at de skulle ta veien.

Både ensemblemessig og solistisk holdes det meget høyt nivå underveis, men jeg tillater meg likevel spesielt å nevne Helte Hermansen igjen – for en gitarist! – og gjesten på trommer, Dag Erik Knedal Andersen, som jeg tidligere bare har hørt som frijazzer. Han kan tydeligvis mye annet også. Tøffe saker!

 

Eyolf Dale kan så avgjort skrive for andre enn sitt eget band – Scheen Jazzorkester for eksempel.

Godteposen min blir aldri tom. Det betyr blant annet at en rekke skiver som garantert hadde fortjent mer og tidligere oppmerksomhet, har blitt liggende for lenge til marinering. Dette bestillingsverket fra Skiens-pianisten og komponisten Eyolf Dale hører med i den kategorien.

Dale har i flere år nå vist oss med sitt semistore band Wolf Valley at han er en komponist for større konstellasjoner av meget solid kaliber. Her har han videreført det med hjembyens glitrende ensemble.

Dale skriver usigelige vakker musikk og han orkestrerer det på et vis som gjør at den store ro kan senke seg. Sjøl om han ofte komponerer i odde taktarter, så oppleves det ikke som «vanskelig» – bare spennende og utfordrende både for oss som lyttere og sikkert også for bandet.

Dale spiller sjøl piano – Rune Klakegg trakterer i stedet trekkspill – og sammen med blant andre Thomas Johansson, André Kassen og Klakegg, leverer han også nydelige og unike solobidrag.

Med Thomas Johansson og Eyolf Dale som premissleverandører, forteller Scheen Jazzorkester oss på to helt forskjellige vis hvilket enormt bra orkester vi har med å gjøre.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Scheen Jazzorkester & Thomas Johansson
As We See It…
Clean Feed Records/MusikkLosen
Scheen Jazzorkester – Eyolf Dale
Commuter Report
Losen Records/MusikkLosen

Tidløst

Musikken er skrevet seinest i 1965 og innspillingene er gjort seinest i 1995. Uansett holder møtene mellom Georgie Fame og Karin Krog, låtene til Tadd Dameron, to strålende orkestere og arrangementene til Per Husby herfra til evigheten også hørt med 2019-ører. Dette er nemlig på alle vis tidløs musikk.

Georgie Fame og Karin Krog hadde – og har – mye å si til hverandre – og til oss.

Det finnes jo så mye «ny» musikk i verden at det skulle være unødvendig å gi ut musikk som har vært presentert tidligere? Svaret er et utvetydig nei og bedre bevis på at det henger slik sammen er «On a Misty Night» basert på Tadd Damerons (1917-65) musikk arrangert av Per Husby og spilt inn i henholdsvis 1983-85 i Oslo og Molde og i 1995 i New York. Det skader heller ikke at vokalistene heter Georgie Fame og Karin Krog. For et gjenhør dette er og for de av oss som liker dessert så bys det på to tidligere uutgitte låter også!

Verden skal være glad for at det finnes musikanter/arrangører som Per Husby. Med det mener jeg folk som ikke lar seg stoppe av at ting ser håpløse og voldsomme ut. Folk av den støpninga gir seg ikke og veldig ofte blir det også resultatet ut av det som ikke er mulig å forutse.

På initiativ av Krog gikk Husby i dybden for å finne tak i en tildels gjemt skatt skapt av Tadd Dameron – en av bopjazzens store arrangører og ikke minst komponister. Mennesker av typen Husby går vanligvis ikke den letteste veien og heller ikke denne gangen skjedde det. Han oppsøkte alle de kilder som var mulig å oppsøke og fant tak i materiale som knapt noen visste eksisterte.

Det førte til to innspillinger henholdsvis i 1985 og 1996. Den første med et norsk stjerneorkester med blant andre Knut Riisnæs, John Surman (fra Bærum!), Terje Venaas og Egil Johansen, det andre med et amerikansk lag i samme klasse, med en purung Chris Potter, Frank Wess og Grady Tate som noen av bidragsyterne.

Georgie Fame og Karin Krog er hjertelig tilstede nesten hele veien – og for en vokalduo vi har med å gjøre! De synger i stor grad faktisk nye tekster unnfanga av Fame, mye som duo, men også enkelte låter hver for seg, og at musikken til Dameron og arrangementene til Husby kler vokal, og disse to i særdeleshet, skinner noe så voldsomt gjennom.

Husby har denne sjangeren og dette stoffet noe så vederstyggelig under huden og måten dette stoffet blei presentert på både på 80- og 90-tallet, er så tidløst og flott at det holder veldig også i 2019 – garantert i 2119 også. Den som lever får se!

Desserten, som aldri har vært utgitt tidligere, med et spor fra innspillinga i 1983 og et fra Moldefestivalen året etter, gjør denne utgivelsen ekstra gjev.

PS Dessuten synes jeg at Trump bør avsettes så snart som mulig.

Karin Krog & Georgie Fame
On a Misty Night
Odin Records/Musikkoperatørene

Fra Israel via Corea

Bassisten, komponisten og bandlederen Avishai Cohen har hatt ei spesiell karriere. Nå har han vært i Sverige og laga vakker musikk.

Avishai Cohen er en musikant som lager veien underveis.

Avishai Cohen (49) er født og delvis oppvokst på kibbutz i Israel. Derfra skulle man tro ar veien til de hippeste jazzscenene kloden rundt var relativt lang. Det var den da også, men Cohen valgte å tro på drømmen sin og tok det store spranget.

Etter å ha studert musikk hjemme i Israel blei USA det store målet. Etter å ha fortsatt studiene der, fant han raskt ut hvor tøft der var å livnære seg som musikant i New York. Det var som gatemusikant og på undergrunnen Cohen i all hovedsak tjente til livets opphold i starten. Ryktet om hans formidable talent begynte likevel å spre seg og en dag ringte telefonen. Det var Chick Corea som var i andre enden.

Det førte til at Cohen blei en del av Coreas band Origin og undergrunnen og gata i New York  blei bytta ut med de største scenene verden rundt. Seinere har han også jobba med andre storheter som Bobby McFerrin, Roy Hargrove, Herbie Hancock og Kurt Rosenwinkel. I stadig større grad har han også stått på egne bein og her møter vi han med sin egen musikk og sin egen trio pluss litt svensk krydder.

Musikken kan gjerne oppleves både som romantisk og nostalgisk – titler som «Nostalgia» og «New York 90´s» forteller sitt tydelige språk om det. Låtene til Cohen er vakre og melodisk sterke og de har tydelige og ofte røtter i Mellom-Østen også; den eneste låta han ikke har skrevet er tittellåta som er en israelsk folkemelodi.

Med seg har han sin faste trio med den israelske trommeslageren Noam David og den aserbajdsjanske pianisten Elchin Shirinov – absolutt dyktige, men på ingen måte slik at de setter evige spor. Innspillinga er gjort i Göteborg i vinter og fløytisten Anders Hagberg og trombonisten Björn Samuelsson gjester på noen av spora.

Avishai Cohen er en framifrå bassist og en komponist med mye vakkert på hjertet. «Arvoles» er en fin bekreftelse på det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Avishai Cohen
Arvoles
Razdaz Recordz/Warner Music

 

 

Ungt og hipt

Det norske fusionbandet Ninjabeat har vært med oss i fire år nå og med andrealbumet «West» bekrefter de at de holder meget solid nivå.

Magnus Bakken i sentrum for Ninjabeat på alle vis.

Er du blant dem som synes musikk i slektskap med band som Snarky Puppy, Lava, Mezzoforte og Weather Report har livets rett og vel så det, så kommer Ninjabeat som et friskt pust. Det betyr også at de havner i flinkisklassen til mange av de som føler for å markere slikt. Det betyr igjen at de nesten ikke blir omtalt av de hippeste gutta i klassen – slik har det vært med slik musikk i flere tiår og slik er det dessverre fortsatt. Dæm om det!

Magnus Bakken (27) fra Lillehammer er på alle vis sentral i Ninjabeat. Etter å ha tilbragt fire år på en av klodens viktigste utdanningsinstitusjoner for jazz, Berklee i Boston, USA, er hans trygt tilbake i kongeriket. Der tok han kjapt initiativet til å sette i gang bandet sammen med annen Berklee-er, elbassisten Bo Berg, og Bakken har også skrevet all musikken til det nye albumet.

Alle de nevnte bandene er sikkert referanser for Bakken også. I tillegg tviler jeg på om han ville ha noe mot at Brecker Brothers blir nevnt i samme åndedrag også. Ensemblemessig er det et heftig trøkk og solistisk fleskes det også til. I tillegg til saksofonist Bakken og Berg er trompeter Pål Gunnar Fiksdal, gitarist Ture Janson, trommeslager Ole Morten Sommer og tangentist Kristian Wentzel, pluss trombonist Even Kruse Skatrud som gjest på ett spor, hjertelig tilstede. Det at alle føler et sterkt slektskap til dette blide fusionuttrykket hersker det absolutt ingen tvil om – alle er veldig på hjemmebane.

Det swinger og groover vederstyggelig av den blide musikken til Ninjabeat. Her er det overhode ingen problemer med å finne fram til eneren og sjøl om det ikke er noe voldsomt nytt med det bandet bringer til torgs, så sørger de for sol og varme med musikken sin. Det holder ei god stund det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

 

Ninjabeat
West
AMP Music & Records/Musikkoperatørene