Den svenske pianotrioen Musicmusicmusic har holdt sammen i over 20 år. En viktig årsak er at de har det veldig moro sammen. Det er det ikke vanskelig å høre.
MusicMusicMusic har all grunn til å ta for seg.
Brødrene Fabian og Josef Kallerdahl, på henholdsvis piano og bass, og trommeslager Michael Edlund møttes i en kjeller i Göteborg i 2003. Det førte raskt til en del lokale jobber for trioen med det livsbejaende uttrykket. Göteborg blei raskt utvida med klubber og festivaler i Sør-Afrika, New York, London, Paris, Bangkok, Beijing, Tokyo og Mexico City – de fikk med andre ord raskt stor og internasjonal oppmerksomhet.
Dusinet fullt
Å påstå at herrene kjenner hverandre godt etter vel 20 år i samme båt, er vel en underdrivelse av det voldsomme slaget. Etter hundrevis av spillejobber og nå et dusin med platesinnspillinger, er kommunikasjonen nå av det telepatiske slaget. Her reageres det på det minste vink og det lekende fundamentet er åpenbart fortsatt svært viktig..
En dag
Utstyrt med seks Fabian Kallerdahl-originaler pluss høyst unike versjoner av tittellåta og “Winter Wonderland”, brukte trioen én dag til det som har blitt ei liveinnspilling gjort i studio. Sjøl om det er tradisjonell trio med hensyn til instrumentering så har de gjennom sine lekende 21 år tilegna seg et høyst personlig uttrykk der inspirasjonen til å leike videre absolutt er til stede i fullt monn. Her snakker vi definitivt MusicMusicMusic – på knallrød vinyl!
MusicMusicMusic «Just a Gigolo» Hoob Records/Border Music
Gitarist, maler og stjernestøvforsker finnes det ikke mange av – i alle fall ikke i en og samme person. Du verden så flott at det finnes én Jon Larsen og nå er arvtakerne på plass.
Jon Larsen omkransa av Gustav Skaaret og Ola Erlien – svært gode arvtakere.
Jon Larsen styrte Hot Club de Norvège-skuta med mild hånd i 42 år – fra 1978 til 2020. Da la han ned den turnerende gitaren og overlot plassen til den den gang 18 år unge Ola Erlien – et gitartalent av de sjeldne. Men Larsen hadde som vanlig flere ideer på lur og endelig har en av dem materialisert seg.
String swing med strykere er en fascinasjon Larsen har satt ut i livet tidligere med blant andre Vertavo-kvartetten og med innspillinga “Symphonic Django”. I bakhodet, og sikkert vel så det, har han i vel 30 år hatt et ønske om å oppsummere musikk han har skrevet og fått arrangert for strykere – i dette tilfellet Minsk kammerorkester fra Belarus.
Strykerne blei spilt inn for 18 år siden i Asker kirke og har blitt liggende godt gjemt hjemme hos Larsen. Nå har han fått realisert resten av planen. Med “guttungene” Ola Erlien og Gustav Skaaret – fantastiske gitarister begge to som solister – og med Larsen som kompgitarist og Håkon Mjåset Johansen på trommer og Jo Skaansar på bass, har ti Larsen-låter fått ny bolig som forteller oss at han har forvalta Django-arven på best mulig vis.
Arvtakerne
Jovisst er det string-swing som er fundamentet i musikken, men Larsens fascinasjon for Zappa, Grieg, Piazzolla og film noir finnes det også spor av – til sammen blir det et fantastisk farvel til den opprinnelige generasjonen og samtidig et herlig velkommen til arvtakerne Ola Erlien og Gustav Skaaret.
Den amerikanske pianisten Aaron Parks har ligget i vannskorpa i påvente av det store gjennombrudet lenge. Årets visittkort er bra, men likevel tror jeg ikke smellet kommer denne gangen heller.
Aaron Parks, til venstre, sammen med sitt Little Big-band.
Aaron Parks (41) har markert seg både som sidemann med blant andre Terence Blachard og i det kollektive stjernebandet James Farm med Eric Harland, Matt Penman og Joshua Redman og med en rekke egne prosjekter og utgivelser under eget navn både Blue Note og ECM. Nå er han tilbake på Blue Note og har fått med seg sjølvaste sjefen Don Was i produsentstolen.
Little Big er en fin kohort der David Ginyard, Jr. spiller elbass, sør-koreanske Jongkuk Kim, som dukker opp over alt om dagen, trakterer trommer og perkusjon og Greg Tuohey spiller gitar. Parks er hovedkomponisten, og spiller allehånde tangenter, men både Ginyard og Tuohey bidrar også på det området og er med på å understreke at dette langt i fra er noen soloutflukt.
Sjøl om det er flere om beinet på skrivesida, så er det en solid felles retning i uttrykket. De fire langt framskredne herrene vil gi oss tøff, melodisk fusionmusikk anno 2024. Det betyr musikk et godt stykke unna vestkystuttrykket som Dave Grusin & Co blei kjent for for noen tiår siden – dette er i mine ører mye hippere og mindre polert.
Til tross for at dette er bra på mange vis, så blir det litt for ufarlig for meg. Det er for lite som provoserer og beveger enkelt og greit – det flyter litt for lett forbi.
Ole Jørn Myklebust og Georg Buljo har spilt sentrale roller på mange steder i norsk musikkliv. Nå tar de forholdet sitt et steg videre.
Ole Jørn Myklebust og Georg Buljo gir oss noe vi trenger. Foto: Nina Holtan
Ole Jørn Myklebust, som her spiller trompet, xaphoon – som låter som en saksofon, world stick som spilles på med spisepinner, tangenter, elektronikk samt vokal, og Georg Buljo på gitar, joik, perkusjon, tangenter og elektronikk, har mange års fartstid sammen i Mari Boines univers. Desssuten har Buljo gjort mye for film og scene og jobba med personligheter som Tore Brunborg og Nils Økland.
Myklebust har gjort flere soloalbum innen både jazz- og visesjangeren og har bidratt mye og ofte til artister som Jonas Fjeld, Ingrid Olava og Unni Wilhelmsen både som musiker og produsent.
Moai betyr vi to på samisk og at det er to musikanter med veldig mange felles referanser og svært mye å snakke om som møttes til et kreativt verksted som varte i to dager, hersker det svært liten tvil om.
Empatien ligger i tjukke lag utenpå hele møtet som har henta hemningsløst med inspirasjon fra både samisk musikk, nordisk tradisjonsmusikk og jazz og krydra det med arabiske toneganger og klanger. Om noen får en idé om at dette låter annerledes enn alt annet som har vederfaret eders sinn, så stemmer det på en prikk.
Unike stemmer
Ole Jørn Myklebust og Georg Buljo er utstyrt med høyst personlige og varme stemmer som klinger nydelig sammen. De tar seg tid til å la ideene få utvikle seg i akkurat det tempoet de ber om og det betyr igjen at det er en ro over musikken og uttrykket som gjør godt ikke minst i disse dager og tider. Ole Jørn Myklebust og Georg Buljo gir oss enkelt og greit noe vi trenger og som vi har godt av.
Møtet mellom dansk-norske Mette Rasmussen og amerikanske Ches Smith og Craig Taborn kommer nok som en stor overraskelse på mange. De har åpenbart mye å snakke om.
Craig Taborn, Ches Smith og Mette Rasmussen har all grunn til å smile. Foto: Peter Gannushkin
Den danske altsaksofonisten Mette Rasmussen har gjort trøndersk nordmann av seg etter at jazzlinja i Trondheim var avgjørende for at hun satte snuten nordover. Der trivdes hun så godt at hun har blitt værende ved Nidelvens bredd. Det har imidlertid ikke satt noen begrensninger på hennes virke – heller tvert i mot. Rasmussen har markert seg kraftig både nasjonalt og internasjonalt med sin ganske så frie tilnærming og i stadig større grad har også musikere på denne andre sida av dammen fått ørene opp for den usedvanlig ekspressive Rasmussen.
De New York-baserte musikerne Ches Smith (trommer) og Craig Taborn (piano) har jobba mye sammen siden 2009. Rasmussen og Taborn har satt hverandre stevne både som duo og i andre smågrupper i 20 år, men som trio møttes de først til noen jobber i USA i 2016. Det frista tydeligvis til videre utforsking og for to år siden gikk de i studio i Brooklyn, New York.
Fritt frem
Dette er jo tre musikanter med høyst personlige stemmer og ingen har noe som helst behov for å tilrane seg rampelyset på bekostning av de to andre. Vi blir invitert til å bli med på sju totalt frie utflukter og det låter helt spesielt av dette bassløse samfunnet der lytting og dynamikk er viktige ingredienser.
I mine ører er dette frijazz på svært høyt nivå med masse energi og spesielt hyggelig er det jo at “vår egen” Mette Rasmussen har blitt en integrert del av det amerikanske toppsjiktet.
Weird of Mouth «Weird of Mouth» Otherly Love Records/otherlylove.net
Mari Boine – bare navnet vekker ærefrykt. Etter å ha fulgt hennes livsløp og karriere gjennom flere tiår tør jeg hevde at hun aldri har vært bedre enn akkurat nå.
Det er en styrke både i blikket og musikken til Mari Boine som er unik.
Mari Boine (68) har smått om senn blitt ei god voksen dame. Etter å ha vært på konsert med henne nylig, blei jeg funderende på hvilken enorm utvikling hun har vært gjennom. Fra en noe forsiktig, stille og beskjeden Boine for noen tiår siden, til en utadvendt og trygg artist og kvinne som vet at hun har noe sterkt, flott og viktig å melde. Plata hun har promotert og reist med i høst, noe hun fortsetter med over nyttår, er et glitrende eksempel på alt dette.
På denne vakre dobbelt-vinylen, med et coverdesign som står i samme kvalitetsstil som musikken, så tar Boine på mange vis et oppgjør med sin strengt pietistiske og religiøse oppvekst. Den har sjølsagt prega henne i stor grad, men med en enorm styrke har hun skapt et eget liv på tross av alt dette og “Alva” kan sikkert på mange vis sees på som det endelige oppgjøret med dette åket.
Mari Boine har skrevet alle tekstene, bortsett fra to spor med tekster av henholdsvis Nils Aslak Valkeapää og Rawdna Carina Eira/Ella Marie Hætta Isaksen – sistnevnte synger også duett med mor, og all musikken, ofte med hjelp av eller flere av bandmedlemme sine. For alle som ikke er like sterk i samisk som meg, så er det greit å vite at alle tekstene er oversatt til engelsk på vinylomslagene.
Sterkt team
Med sjelsfrende, elbassist og produsent Svein Schultz i spissen for laget som også er med Boine live og som består av Gunnar Augland på trommer og perkusjon, Stein Austrud på tangenter og Georg Buljo og Kristian Svalestad Olstad på gitarer – en kruttsterk kohort, så har Boine & Co skapt et lydlandskap så unikt, så fascinerende, så suggererende og så spennende som vel tenkelig.
Mari Boine er enkelt og greit en retningiver og en artist i verdensklasse anno 2024.
Da har jeg bestemt meg for å gi saksofonisten Kirk Whalum en ny sjanse, men heller ikke nå blir det oss, gitt.
Kirk Whalum er flink – for flink for meg.
Kirk Whalum (66) har helt siden midten av 80-åra vært en sentral skikkelse i skjæringspunktet mellom smooth jazz, pop, r&b og gospel. Han har samarbeida med alt og alle fra Whitney Houston til Quincy Jones, Michael McDonald og Luther Vandross. Man trenger ikke å være spesielt langt framskreden i musikalsk matte for å kunne legge sammen hvor Whalum befinner seg hen i landskapet med disse musikalske referansene. I tillegg har han også gitt ut et bortimot 30-talls album under eget navn og nyter enorm popularitet i de smoothe kretser verden rundt.
Jeg har med ujevne mellomrom besøkt Whalums musikk opp gjennom åra, men han, eller kanskje rettere sagt uttrykket, har ikke greid å snakke til meg. Det gjør det dessverre fortsatt ikke.
For meg blir det enkelt og greit for glatt – musikken beveger meg rett og slett ikke. For det det skal være så er det for all del bra – veldig bra også, men det blir altså for pent, polert og for produsert for mitt mottaksapparat.
Sangeren og forskeren Lisa Bonnár Stjernø har skapt et lite smykke av ei plate med elleve av våre mest kjente vuggesanger. Strålende reisefølge fra to av våre beste jazzmusikere skader heller ikke.
Lisa Bonnár Stjernø har laga et lite smykke av ei plate.
For ti år siden fullførte Lisa Bonnár Stjernø sin doktorgrad om vuggesangenes betydning. Fascinasjonen for disse tidløse sangene, som vi alle har et eller annet forhold til, har heldigvis ikke forlatt henne og her gir hun oss sine inderlig tolkninger av noen av sine favoritter.
Formålet med disse sangene er jo at de minste skal finne ro og få den søvnen både de og kanskje opphavet iike minst fortjener og i alle fall trenger. Måten Bonnár Stjernø foredrar “Eg veit ei lita jente”, “Den fyrste song”, “Vi skal ikkje sova bort sumarnatta”, “Blåmann, blåmann”, “So, ro” og de andre klassikerene på, forteller oss at dette materialet har hun kommet godt under huden på og dermed har et ekte og personlig forhold til.
Flott assistanse
Noe forteller meg at Bonnár Stjernø med si fine og ujålete stemme kunne ha gjort dette aleine. Likevel er valget hun har gjort med å invitere med seg kremgutta fra Innlandet, hvor hun sjøl også kommer fra, Sigurd Hole på bass og Andreas Ulvo på piano et særdeles klokt valg. Disse langt framskredne empatikerne kler sangene på et nydelig vis og løfter dem på et nedstemt vis til der de hører hjemme.
Lisa Bonnár Stjernø har tatt vare på en viktig del av kulturarva vår.
Lisa Bonnár Stjernø «Mellom liv og drøm» LBC/Voicetrotter
Det tok si tid før singer-songwriteren og gitaristen Raul Midón sine veier skulle krysse mine. Alt for lenge skulle det vise seg.
Raul Midón er bra – veldig bra.
Raul Midón har i løpet av sine 58 år på Tellus jobba med størrelser som Bill Withers, Herbie Hancock, Sting, Terence Blanchard og Dianne Reeves. Det sier en hel del om på hvilket nivå den blinde artisten befinner seg. Til tross for det så har jeg altså makta å unngå dusinet med plater han frem til nå har laga under eget navn siden 1999. Nå var det med andre ord på høy tid at jeg skulle få brukt kvalitetstid sammen med Midón fra New Mexico, USA.
Det finnes en rekke artister som til tross for at de mangler synssansen har skapt seg ei stor musikalsk karriere. Det hevdes at de andre sansene er tilsvarende forsterka på grunn av at synet er fraværende. Ray Charles og Stevie Wonder er kanskje de beste eksemplene og det er på mange måter i den løypa vi finner Midón også.
Som Wonder så er han en glitrende låtskriver. Midón er også en fremragende gitarist og sanger og trakterer både bass og trommer på et nivå godt over gjennomsnittet.
Sjangersprengende
Midón har ei stemme som fra tid til annen kan minne om Michael McDonald – sofistikert og groovy med andre ord. Når så Midón sjøl kaller sin musikalske gumbo for en miks mellom smooth-folk, alt-pop og jazz så er det lett å skjønne at det ikke er så lett å båssette han. Og hvorfor i alle verdens dage skal vi det?
Raul Midón er enkelt og greit en strålende musiker og sanger som skal og bør nytes for akkurat det. Varmt, herlig og djupt personlig.
Hvis det er behov for aldri så lite motgift til all den vakre julemusikken, så kan Ragnarök Trio være svaret på dine bønner.
Thorkell Ragnar Grétarsson i sentrum for Ragnarök Trio.
Den 27 år gamle/unge islandske gitaristen, komponisten og bandlederen Thorkell Ragnar Grétarsson studerer for tiden på Norge Musikkhøgskole i Oslo. På veien har han også studert i Nederland, nærmere bestemt Rotterdam. Der satt han like godt sammen Ragnarök Trio med trommeslageren Jens Meijer og saksofonisten Jesse Schilderink. Det har ført til heftige saker!
Ragnarök – ragnarokk på norsk – Trio har en klar og tydelig visjon. Det er et tøft og kompromissløst budskap de har å melde og de blir neppe sure om noen kaller det dommedagsjazz. Her hentes utvilsomt impulser fra både punk, rock og frijazz. Med masse energi i potten blir det et herlig øs av det.
Empati
De tre edsvorne menn, som er meget dyktige instrumentalister, har tydeligvis funnet sammen i et felles uttrykk. Der er det fullt trøkk, men tidvis nedpå også, og herlig fremdrift i ei innspilling der de tre befant seg i samme rom og der det stort var ett take som gjaldt.
Tøffe sakker og motgift som garantert virker mot julemusikken.
Ragnarök Trio «Prepare To Die» Fjordgata Records/fjordgatarecords.bandcamp.com
