Jeg har aldri hørt om Stine Bogsveen før. Etter å ha brukt kvalitetstid sammen med hennes debutplate så skjønner jeg at hun er og har ei stemme som mange bør lytte til.
Stine Bogsveen har noe å melde.
27 år unge Stine Bogsveen fra Trysil Finnskog kommer inn fra det store intet for min del. Når det er slik at jeg lett blir fascinert av mange typer musikk, så blir jeg ekstra nysgjerrig når helt nye navn og stemmer melder sin ankomst. Når så cd-en er fulgt av et håndskrevet brev som forteller mye om hvem hun er og hvordan hun kom til musikken og musikken kom til henne, så har hun lagt inn gode aksjer hos meg.
Bogsveen, som skriver alt av tekst og musikk, og som synger og spiller gitar sjøl, befinner seg i et vakkert singer-songwriter landskap med klare impulser fra country-rock og americana samt fra en norsk viseverden.
På hjemmebane
På uforfalska trysling synger og formidler hun på et vis som gjør at jeg tror på henne – det aller viktigste for meg uansett hvor en artist befinner seg i det musikalske universet.
Bogsveen er i stand til å fortelle historier med tekstene sine og når hun så omgir seg med musikanter som Anna Ueland, Kyrre Laastad og Stian Lundberg, så vet vi at hun er i de beste hender.
Foreløpig har Bogsveen noe å gå på når det gjelder bredden i materialet og uttrykket. Det skulle da også bare mangle fra en debutant.
Men stemma, personligheten og potensialet er der og jeg både gleder meg med debuten og ikke minst til fortsettelsen.
Jeg regner med at det er svært få hender som går i været hvis man spør her hjemme om det er noen som kjenner til bassisten Alex McLaughlin. Debuten mer enn anrtyder at han uansett fortjener at han sjekkes ut av mange.
Amerikanske Alex McLaughlin debuterer på et flott vis.
Det har seg slik at vi relativt få som driver med anmelderi av jazzmusikk og tilliggende herligheter blir oppdaga av musikere og agenter fra mer eller mindre hele verden. Det fører igjen til at vi blir fora med musikk fra band og artister fra de fleste hjørner av Tellus. Det er sjølsagt hyggelig for meg, men kanskje ikke for postmannen som må bære tungt to til tre dager i uka. Slik har det seg at debutplata til Alex McLaughlin har funnet veien til meg.
Totalt ukjent
Jeg har verken hørt om eller hørt noe fra McLaughlin, som ikke er i slekt med noe mer kjente John, tidligere. Siden jeg synes det å møte nye stemmer er noe av det mest spennende jeg utsetter meg sjøl for, så var det med særdeles åpne ører jeg introduserte skrivestua for bassisten og komponisten fra California.
Det er dessverre et faktum at hvis man befinner seg et stykke utenfor New York så er sjansen for å få godt med oppmerksomhet rimelig liten. Det er der McLaughlin bor, underviser og arbeider, men tilfeldighetene eller godt promoarbeid har heldigvis ført til at han har greid å bryte lydmuren.
I tradisjonen
McLaughlin er en fin bassist med en stor og varm tone i hornet. Til debuten har han skrevet åtte fine låter som hører godt hjemme i den tidløse amerikanske 50- og 60-talls tradisjonen. Her snakker vi melodisk og “sangbar” musikk som McLaughlin har fått den anerkjente trommeslageren Ulysses Owens, Jr. til å produsere.
Trommeslager Tina Raymond og pianist Jeremy Siskind kler McLaughlins intensjoner perfekt og den langt framskredne trompeteren Jeremy Pelt, som jeg har mistenkt for å ha lytta både en halvtime eller to på både Miles Davis og Woody Shaw, sørger for å løfte dette visittkortet til svært hyggelige høyder.
Det Alex McLaughlin & Co gir oss er absolutt bra, men flytter ikke på noen måte noen merkesteiner. Kvartetten hadde gjort seg utmerket på Herr Nilsen en lørdags ettermiddag eller på en annen intim jazzklubb, hvis du skjønner.
Alex McLaughlin «A Brand New State» alexmclaughlinbass.com
Terje Gewelt er en allsidig trotjener som trives med mangt og mye. Her kommer det åtte flotte eksempler på det.
Terje Gewelt sammen med to av sine beste venner.
Bassisten Terje Gewelt (64) har etter at han kom hjem fra studier på Berklee i USA på midten av 80-tallet, der han blant annet tok timer med ikonet Jaco Pastorius, vært en viktig musikant i det norske jazzmiljøet Om det har vært med elbass eller i stor grad med den fotside fela, så har Gewelt, opprinnelig fra Larvik, men nå bosatt i Hallingdalen, vist oss at han kan gå inn i hva som helst av musikalske settinger og bidra på et svært positivt vis..
Hvem og hva Gewelt er musikalsk får vi et godt svar på gjennom denne oppsamlings cden. Her har han nemlig gått gjennom skuffer og skap og funnet frem til åtte låter med like mange settinger. Ingen av innspillingene har vært utgitt tidligere og er spilt inn mellom 1998 og 2022.
Det hele begynner med en ganske eksperimentell sak på duo med trommeslageren og elektronikeren Terje Evensen. Ikke der vi har støtt på Gewelt oftest opp gjennom åra, men det tar han raskt igjen på trio med Staffan William-Olsson og trommeslager Adam Nussbaum, på duo med pianisten Christian Jacob og på en herlig cover av “Both Sides Now” med Karin Krog, William-Olsson og trekkspiller Alfred Janson.
Internasjonalt
Gewelt har også samarbeida med en rekke “utenlandske” storheter. Her møter vi han sammen med “alle” saksofonisters favoritt, George Garzone, med pianist i særklassse Jason Rebello, med trommeikonet Billy Cobham og “vår” egen John Surman, før Gewelt avslutter aleine på akustisk bass og timpani.
Dette har blitt et flott tilbakeblikk og samtidig en statusrapport på hvem Terje Gewelt har vært og er – en framifrå musikant.
Terje Gewelt «Then and Now» Resonant Music/Musikkoperatørene
Helt siden siden samarbeidet mellom In the Country, Solveig Slettahjell og Knut Reiersrud så dagens lys for vel ti år siden, så har det fascinert meg noe voldsomt. Det gjør det fortsatt og nå med nok en dimensjon: Sidsel Endresen.
In the Country sammen med Knut Reiersrud og Solveig Slettahjell – magisk. Foto: Marte Garmann
Jeg har hatt denne cden liggende siden lenge før jul og har gleda meg som et barn som venter på å pakke opp julepresangene sine. Likevel har jeg greid å vente til over nyttår med å pakke opp. Men for en nyttårspresang det har vist seg å være.
Med de to første albumene, “Norwegian Woods” og “Trail of Souls» relativt friskt minne så var forventningene, til tross for at samarbeidet har ligget i stabilt sideleie noen år, av typen svært stor. Årsaken til det var det de hadde gjort tidligere og sjølsagt kobla til hvem vi har med å gjøre: Roger Arntzen, på både akustisk og elektrisk bass, Pål Hausken på trommer og perkusjon og Morten Qvenild på allehånde tangentinstrumenter, programmering og vokal samt Knut Reiersrud på gitarer og fele (!) og Solveig Slettahjell på vokal farer jo aldri med tull.
Her har vi tvert i mot både hver for seg og sammen fem strålende stemmer som alltid bringer sine store personligheter til torgs, og som alltid gjør noe, eller rettere sagt mye, med musikken.
I løpet av en toårsperiode har denne plata og denne musikken vokst fram. Det har skjedd i Morten Qvenilds studio Ugla Lyd på Nesodden, og det er også Qvenild som har skrevet den uhyre vakre musikken.
Brontë og Dickinson
Hvem sin idé det var å hente frem den ikoniske lyrikken til søstrene Emily og Charlotte Brontë og Emily Dickinson fra tidlig 1800-tall – lyrikk som aldri blei gitt ut mens de levde, for slikt skulle jo ikke kvinner drive med – vet jeg ikke. Ikke betyr det så mye heller, bortsett fra at den var god.
Qvenild har gitt lyrikken akkurat den innpakninga den har spurt om, og Slettahjell løfter frem tekstuniverset på sitt høyst personlige vis med sitt nydelige uttrykk. Hun gir tekstene og oss akkurat den tida og det rommet både de og vi trenger for å komme under huden på dem.
Og så er det den store og hyggelige overrakelsen på toppen av alt dette flotte: Sidsel Endresen – sjølvaste – synger ikke, men resiterer deler av dikta Slettahjell ikke synger, og hun gjør det med en styrke, inderlighet og personlighet som bringer tankene tilbake til tida da hennes stemme bergtok meg på et annet vis enn hun bergtar meg nå med sitt improuttrykk. Jeg digger henne nå og digget henne da, og jeg vet jeg ikke er aleine om ønsket å få høre Endresen synge tekster igjen. Det er i alle fall lov å håpe etter dette “comebacket”.
Uansett så har dette blitt et gjenhør med In the Country, Solveig Slettahjell, Knut Reiersrud og Sidsel Endresen som nok en gang forteller oss om en kohort som gir meg en opplevelse av tidløs musikk og lyrikk som vil leve i mange, mange tiår.
In the Country, Solveig Slettahjell og Knut Reiersrud «Remembrance» Jazzland Recordings/Musikkoperatørene
Ingrid Olava og Andreas Ulvo har sørga for nok ei vitamininnsprøyting og det for evigheten. Innlandets andre visittkort er nemlig intet mindre enn magisk.
Andreas Ulvo og Ingrid Olava – Innlandet – gir oss noe av flotteste i dette formatet på svært lang tid. Foto: Massimo Leardini
Jeg tok meg den frihet å gå tilbake i arkivet for å sjekke hva jeg skrev da duoen Innlandet debuterte for vel seks år siden. Jeg huska at jeg var begeistra og vel så det, og det er akkurat det jeg fortsatt er. Enda mer faktisk. Til tross for at jeg egentlig kunne ha kopiert min anmeldelse anno dazumal fordi jeg fortsatt er veldig enig med meg sjøl, så gjør jeg som Innlandet og gjør et skarve forsøk på å mene noe anno 2025 i stedet.
Som på “Innlandet” fra 2018 så er det coverlåter som står på menyen. David Fosters “After the Love Has Gone”, Sufjan Stevens´ “Death with Dignity”, “It Was a Very Good Year”, Neil Youngs “Harvest Moon”, den “ukjente” Lennon og McCartney-låta “I´ve Just Seen a Face”, Kate Bush-klassikeren “Wuthering Heights”, “Hulls” av svenske Emil Svanängen og Bob Dylans “Buckets of Rain” pluss et par pianomellomspill av Ulvo er utgangspunktene, og du verden som de to har makta å sette sitt preg på dette til dels velspilte materialet.
En dags øvelse
De to viste oss allerede i 2018 at det er helt spesiell kjemi og empati ute og går mellom de to. I “oppkjøringa” til denne innspillinga hadde de en hel dags øvelse og så var det rett på med begge i et rom og kun hele takes.
Ingrid Olava er utstyrt med et helt spesielt og gjennomsiktig uttrykk som ofte er så skjørt at man sitter og er redd for at det skal bryte sammen, men det gjør det sjølsagt ikke. En sangpedagog jeg kjenner mente bestemt at her var det ikke noe hun kunne tilføre – Ingrid Olavas instrument er så finslipt, inderlig og personlig som vel mulig og skal ikke tukles med.
Når så klangmester Ulvo spiller akkurat så lite, men samtidig alltid de riktige tonene gjerne med et gospel- eller klassisk fundament, som en mer enn verdig forlenger av Keith Jarretts tankegods, så har dette visittkortet blitt et magisk møte mellom to fantastiske stemmer som har fortsatt vandringa fra debuten frem til det som i mi bok har muligheten for å bli en klassiker.
“Fairytales” tenker “alle” på når det er snakk om dette formatet. Innlandet og “II” kan gjerne vise seg å bli arvtakeren.
Ryan Keberle er en multiinstrumentalist, komponist og bandleder av en rekke forskjellige band. Catharsis er nok uansett hans hjertebarn.
Ryan Keberle i sentrum for sitt strålende band Catharsis.
44 år gamle Ryan Keberle har mange bein å stå på. I utgangspunktet er han en fremragende trombonist som blant annet har vært og er en viktig medspiller i Maria Schneiders storband. Keberle har også en rekke prosjekter under eget navn og sist jeg støtte på han var med hans brasilianske band med musikk solid inspirert fra dalstrøka der sør.
Keberle sier han er den heldigste bandlederen på Tellus . Årsaken sier han er at han har fått lede Catharsis siden 2012 og at bandet og musikken har fått muligheten til å utvikle seg over tid.
Sjøl om bandet har gitt ut en rekke skiver i løpet av disse åra, så er dette mitt første møte med kohorten og, for å si det slik, så skjønner jeg hva Keberle mener.
Med ei lagoppstilling der Keberle i tillegg til trombone, trakterer elpiano, synth, piano og synger, som består av Eric Doob på trommer og perkusjon, Camila Meza på vokal og gitar og Jorge Roeder på bass, samt en liten gjesteopptreden fra Scott Robinson på tenorsaksofon, viser Catharsis at de er en så samspilt og empatisk gjeng som vel tenkelig etter over et tiår sammen.
Eget stoff
Keberle har skrevet mesteparten av musikken , men de covrer også Victor Jara og Milton Nascimento på et usedvanlig flott og unikt vis.
Jovisst er dette jazz på høyt nivå, men singer-songwriter-genet kommer også til overflata og tilsammen blir det personlig og varm musikk ut av det som fortjener masse oppmerksomhet.
Mer makt til Ryan Keberle!
Ryan Keberle & Catharsis «Music Is Connection» Alternate Side Records/ryankeberle.com
Trioen Krokofant begynner å nærmere seg veteranenes rekker snart! Likevel framstår de like duggfriske og heavy som aldri før.
Krokofant er for tøffe trakk – og det blir det.
Vi må skru klokka tilbake til rundt 2010. Da møttes gitaristen Tom Hasslan og trommeslageren Axel Skalstad i en platebutikk – noen som husker slike antikvariske saker? – i hjembyen Kongsberg. Et personlig og musikalsk vennskap oppsto raskt. Et par år seinere blei saksofonisten Jørgen Mathisen hanka inn, i 2014 leverte trioen sitt første visittkort og kongeriket hadde blitt berika med et progrock/jazzrock-band med stort potensiale.
10 år seinere
De tre henger fortsatt sammen og har mye å fortelle både hverandre og oss. Tro det eller ei så er “6” bandets sjette plateutgivelse og i mine ører låter det lite friskt og sultent som da de inntok manesjen. De par siste skivene har de vært kvintett med gigantene Ingebrigt Håker Flaten og Ståle Storløkken som leiesoldater, men nå er de tilbake til røttene som trio og du verden for et trøkk det er i de tre.
70-tallet
Hvis noen mer enn antyder at 70-tallet med band som King Crimson og Soft Machine og John Coltrane, for Mathisens del, er sentrale inspirasjonskilder for Krokofant, så er jeg rimelig overbevist om at “noen” ikke kommer til å bli saksøkt.
Hasslan og Mathisen, som også spiller litt synth, står for låtene hver for seg og her står de heftige riffene og de sløye melodiene fortsatt i kø.
Tøft- drittøft er det og her er det mat både for rockere og jazzister og alle andre med sans for heftig kvalitetsmusikk. Krokofant gir seg ikke – og bra er det!
Thea Grant har vist seg frem på et spennende vis ikke minst i bandet Juno. Her står hun på egne bein og du verden for en personlighet som står frem.
Thea Grant er på svært god vei til seg sjøl.
Jeg hører hjemme i kategorien som lett lar meg fascinere. Noen ganger skjer det ikke, noen ganger sitter det langt inne og det tar tid. Andre ganger igjen skjer det umiddelbart. Da en av Gvarv i Telemark sine største døtre, Thea Grant (27), inntok heimen med sin soloutflukt “Water and Dreams” så skjedde det på første forsøk.
Jazzlinja
Grant er en av mange originale stemmer som har fått utvikle seg på jazzlinja ved Nidelvens bredd i Trondheim. Der er det som kjent ganske så høyt under taket – studentene blir oppfordra til å følge kicket uansett i hvilken retning det vil ta dem. I bandet Juno har Grant og de andre stemmene mer enn antyda at de har hatt et ønske om å gå sine egne, unike veier.
Etter et ti dagers opphold på ei øy i Nord-Norge vokste ønsket og behovet frem for å fortelle om opplevelsene et sted midt mellom havet og drømmene.
Innover og utover
Grant tar oss med via tekster og ordløs improvisasjon både inn til kjernen av hvem hun er og hvor hun vil og, omslutta av elektronikk og synther, til drømmenes teater.
Hun skaper usedvanlig vakre og originale stemninger det er herlig å dukke ned i og drømme videre til.
Dette er musikk kun Thea Grant kunne ha skapt – hun forteller oss nemlig at hun er en unik artist med et stort potensial som kan og bør utvikles videre i tiåra som kommer.
Den unge danske pianisten Rasmus Sørensen tar stadig nye steg i retning seg sjøl. Det forteller han oss med nok ei herlig trioinnspilling.
Rasmus Sørensen i sentrum for sin fine trio.
Rasmus Sørensen (27) er ute med sin tredje tilstandsrapport på to år. På de to første, “Traits” og “Balancing Act”, fortalte han oss, sin unge alder til tross, at han er en langt framskreden både komponist og pianist. Begge skivene var i trioformat og stort sett med egenkomponert materile.
Sørensen, som flytta tilbake til Danmark i 2023 etter flere år i New York, forsetter i det samme triosporet og har med seg de samme folka som på “Traits”, italienske, men New York-bosatte Francesco Ciniglio på trommer og svenske Jon Henriksson på bass. Jeg har full forståelse for at Sørensen forsetter det samarbeidet – trioen låter nemlig strålende og svært samspilt.
Rundt fem formative år har Sørensen tilbragt i jazzens hovedstad, New York. Der sugde han til seg masse lærdom og etablerte seg blant de heftigste gutta i klassen. Det hevdes at det kan finnes spor av Fred Hersch, Brad Mehldau, Vijay Iyer, Robert Glasper og Craig Tavorn i spillet, låtene og uttrykket til den unge dansken.. Jeg har få problemer med å anerkjenne det og i mi bok finnes det ikke så mange bedre pianistiske inspirasjonskilder.
Hjem igjen
Nå har altså Sørensen satt kursen hjem igjen, men at det er mye New York i spillet hans hersker det liten tvil om. Trommeslager Ciniglio er til daglig fast med i Wynton Marsalis´ band og det mer enn antyder hva slags musikalsk tro han bekjenner seg til.
Til tross for kun 27 år på Tellus så er det en usedvanlig gjennomskinnelig modenhet i det Rasmus Sørensen skriver og uttrykker. I han har danskene fått frem en pianist som lett kan være med å prege internasjonal pianojazz i tiåra som kommer.
Rasmus Sørensen «At The Right Time» April Records/aprilrecords.com
