Tor Hammerø

Alt er som kjent stort over there. Heldigvis lages det fortsatt stor storbandjazz også. Det sørger blant andre Ayn Inserto for.

Komponisten, arrangøren og storbandlederen Ayn Inserto er født og oppvokst i Singapore, men kom til USA som tenåring. Nå er hun assistent professor i jazzkomposisjon ved Berklee i Boston og her foreligger hennes tredje visittkort med egen musikk og eget band.

Til tross for dette er «Down a Rabbit Hole» mitt aller første møte med Inserto og hennes musikk. Det var på høy tid. Inserto har leda bandet helt siden 2001 og mange av medlemmene har vært med hele veien.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Inserto har skrevet all musikken, bortsett fra «I´ll Be There» som blant andre The Jackson 5 og Mariah Carey har gjort kjent, og arrangert alt. Det at hun blei tatt under vingene til sjølvaste Bob Brookmeyer i si tid for å studere komposisjon med han, forteller en del om hvilken anseelse hun nøt allerede fra ung alder og med musikken hennes i ørene er det ikke vanskelig å fatte hvorfor han blei begeistra.

Nå vil jeg tro at med base i Boston så kan Inserto med sin status velge og vrake blant bokstavelig talt tusenvis av toppmusikanter og kvaliteten både på ensemblet og på solistene hører hjemme langt der fremme.

Inserto er tydelig inspirert av Brookmeyers lange, melodiske linjer-tenking og hun er både en komponist og ikke minst arrangør på skyhøyt nivå i den melodiske og ganske så tradisjonelle storbandtradisjonen.

Når hun så har invitert med seg tre av Bostons store solister som gjester, så er det med på å høyne kvaliteten ytterligere sjølsagt. Trombonisten John Fedchock, tenorsaksofonisten George Garzone og trompeteren Sean Jones er ikke blant de aller mest kjente, men du verden for et nivå det er på alle tre.

Møtet med storbandmusikken til Ayn Inserto har vært av det særs trivelige slaget. Det er så avgjort stort mye av det som skjer over there.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

De kommer fra alle knatter og knøs – denne gangen er det et møte mellom Lillehammer og Molde som har ført til det nydelige lille universet DUO:i.

Vokalisten og låtskriveren Emilie Bjørnstad fra Molde (25) og pianisten, komponisten og arrangøren Audun Barsten Johnsen (26) fra Lillehammer, men med solide røtter i Molde han også, møttes allerede i 2014. Sakte, men sikkert og litt under den store radaren har de utvikla et nydelig duosamarbeid som nå har materialisert seg i debutalbumet «Tracks». All musikken har de ansvaret for sjøl – enten hver for seg eller sammen.

Begge har solid formell jazzutdanning bak seg fra læresteder rundt om i kongeriket og har den siste tida vært en del av Musikkhøgskolens utmerkede jazzgarde. De har tydeligvis fått med seg mangt og mye av impulser fra både jazz-, pop- og indieverdenen og satt det sammen til et vakkert lite univers som de absolutt er på vei til å gjøre til sitt eget.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Bjørnstad har et luftig og flott uttrykk i stemma si og produsent Leif Johansen har lagt henne akkurat så langt frem i lydbildet som hun bør være. Barsten Johnsen, som vet akkurat når han skal «snakke» og når han skal holde kjeft, følger og støtter Bjørnstad på et framifrå vis både på akustisk og elektrisk piano.

I all hovedsak er dette ei duoinnspilling, men på låta «You Got Me» bidrar også tre backingvokalister og flere andre instrumentalister dukker også opp: trommeslageren og perkusjonisten Marius Trøan Hansen, trompeteren Lyder Øvreås Røed, gitarlegenden Georg Wadenius og fiolinisten Håkon Aase, som alle er med å spre flott krydder der det passer.

Musikken befinner seg stort sett i et ballade- eller mediumtempo og det kler tekstene og foredraget til Bjørnstad veldig godt. Lufta i pianospillet til Barsten Johnsen er også akkurat slik Bjørnstads uttrykk «spør» om.

DUO:i har fått altfor lite oppmerksomhet. Det er det på ingen måte for seint å gjøre noe med.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig. DUO:i
Tracks
Cracker Factory Music/[email protected]/[email protected]

Den franske vokalisten Cyrille Aimée er på vei mot de store høyder med sitt relativt tradisjonelle uttrykk.

Cyrille Aimée (34), som heter Daudel til etternavn, har vært på vei det siste tiåret etter at hun platedebuterte allerede i 2009. Etter at hun stakk av hjemmefra i Frankrike om natta for å lytte til Django-musikk som lita jente, så var det egentlig aldri noen tvil om hvor veien skulle gå: det måtte bli musikk.

På hjemmebane fikk publikum raskt opp ørene for den svært utadvendte Cyrille Aimée. Hun viste seg fram som en usedvanlig musikalsk og tradisjonstro vokalist som samtidig hadde evnen til å flytte dette svært så melodiske og tidløse uttrykket, med røtter helt tilbake til 40-tallet, inn i vår tid.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det Cyrille Aimée har greid i tillegg til å slå gjennom på hjemmebane, er at hun faktisk har makta kunststykket å gjøre det på andre sida av dammen også. Det er som kjent ikke spesielt lett – både publikum og ikke minst byråkratiet er skeptiske til artister som kommer «utenfra».

Cyrille Aimée har makta det med sin utstråling, sin bortimot perfekte engelskuttale og ikke minst at hun har vist at hun har et solid grep om den store amerikanske sangskatten også.

Den ferden fortsetter hun på her med et album utelukkende med musikk av Stephen Sondheim. Med den israelske pianisten og arrangøren Assaf Gleizner, også han bosatt i New York, som musikalsk leder for et utmerka ensemble bestående i stor grad av franske musikanter, tar Cyrille Aimée oss med på ei herlig reise i et musikalsk univers som ikke er så kjent for oss her hjemme. Likevel forteller hun oss at Sondheim hører hjemme blant de aller største og for noen dager siden var han tilstede på Birdland i New York da skiva blei lansert.

Det Cyrille Aimée bekrefter her er at hun fortsetter sin ferd mot den absolutte toppen av jazzvokallista – hvor som helst på kloden.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Sigvart Dagsland, Bjørn Eidsvåg, Silje Nergaard og Solveig Slettahjell er bare noen av storhetene som hyller 50 års-jubilanten Ten Sing.

1968 var et viktig år på mange måter. Studentopprøret og revolusjonsåret forbindes ofte med dette årstallet. Ten Sings unnfangelse i kongeriket skulle også vise seg å bli svært viktig – i alle fall for norsk musikkliv. Her hyller noen av de som har mye å takke Ten Sing for bevegelsen som fortsatt er hjertelig tilstede.

Ten Sing hadde sitt utspring i det kristne miljøet i Bergen, men spredde seg veldig raskt til alle kanter av landet – på det meste var det cirka 300 kor rundt om på alle knatter og knøs i landet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Veldig mange store navn fikk altså sin første musikalske inspirasjon i dette miljøet og alle ti som hyller jubilanten her kommer med sine personlige bekjennelser i omslagsheftet.

Alle låtene er nyinnspilt i Kulturkirken Jakob, hjemmet til Kirkelig Kulturverksted, i løpet av ei god uke i fjor vår. Med et komp bestående av Bjarne Gustavsen på tangenter, Markus Lillehaug Johnsen på gitarer, Snorre Kiil Saga på bass, Kjetil Steensnæs på ymse gitarer, Bjørn Sæther på trommer og perkusjon og David Wallumrød på allehånde tangenter – herrer som alltid tifører noe ekstra – har det blitt akkurat den hyllesten som Ten Sing har fortjent.

Det skader på ingen måte at Sigvart Dagsland synger sin aller beste låt, «De umulige», – der et Ten Sing-kor også bidrar, Ellen Andrea Wang gjør Phil Collins-klassikeren «Another Day in Paradise» både vokalt og på bass, Bjørn Eidsvåg synger «Som et barn», Silje Nergaard bidrar med Stings «Fields of Gold», Rune Larsen synger «For Those Tears I Died», Bjarte Hjelmeland henter fram Bjørn Eidsvågs «Føtter på fjell», Solveig Slettahjell gjør en nydelig versjon av Coldplays «Fix You», Mari Tesdal Hinze synger «Vi kommer til deg», Beate S. Lech, også kjent som Beady Belle, løfter opp Bill Withers-klassikeren «Lean on Me» og at Marthe Wang avslutter hyllesten med sin egen «Midt i mørket».

Alle de ti har gode minner fra sin Ten Sing-periode – en periode som satte i gang opp til flere strålende karrierer kan man trygt si. Hvis Ten Sing gjør det samme de neste 50 åra, så har de gjort en god jobb – uansett hva og hvem man tror på.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bluegrassbandet Strengeplukk består i stor grad av jazzstudenter fra oljebyen. De byr på mye hygge.

Høsten 2015 fant jazzstudentene Andreas Barsnes Onarheim (mandolin), Jakob Folke Ossum (gitar) og Nikolai Storevik (fele) ut at de hadde minst en felles interesse i tillegg til jazzen, nemlig bluegrassmusikk. Etterhvert kom også bassisten Lasse Gjestrud og banjoisten Thorbjørn Bilstad Olsen til og Strengeplukk var født. Etter ei stund blei Gjestrud erstatta av Vidar Starheimsæter og de fem har etter mye konsertering på klubber og festivaler nå spilt inn sin første cd.

I tillegg til å være mer enn dugende instrumentalister, så synger fire av de fem også. Dessuten har de med ett unntak skrevet all musikken sjøl og synger på norsk – stort sett dialekt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er mye humor i tekstene til Strengeplukk og låtene og arrangementene kler både tekstene og musikken på et herlig og livsbejaende vis.

Mye går unna i et ganske så heftig tempo, men det er også mye dynamikk i uttrykket til Strengeplukk. Det som er helt sikkert er at de har kommet godt under huden på denne svært så amerikanske musikksjangeren og de har også tatt med seg sine jazzkvaliterer for å gi musikken ekstra krydder.

Strengeplukk gir oss flott påfyll av musikk som er så livsbejaende, frisk og egna til god stemning som vel tenkelig.

PS Skulle Jonas Fjeld ha bruk for kortreist erstatning for Chatham County Line, så er Strengeplukk sikkert lett å be. De vil egne seg ypperlig.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Tony Bennett og Diana Krall hører hver for seg hjemme blant populærmusikkens stjerner. Sammen blir det dobbelt opp og vel så det.

Tony Bennett (92!!!) og Diana Krall (54)  er to av jazzens, og andre tilliggende herligheter, største stjerner. Bennett har ei enorm karriere som går helt tilbake til 50-tallet, mens Krall slo gjennom på 90-tallet – etter blant annet tre uker som hyggepianist i Sandvika!

De to har vært venner i over 20 år og de har gjort duetter tidligere – Bennett er en mester i faget og «alle» har ønska å synge duett med han. Duettalbuym har han også laga flere av – kun han og pianoikonet Bill Evans møttes på 60-tallet og for fem år siden var det Lady Gaga som fikk den store ære.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Bennett, som fortsatt turnerer som en 85-åring, synger like bra den dag i dag som han gjorde for flere tiår siden. Han er enkelt og greit når det gjelder The Great American Songbook – han kan alt og han har vært med på det hele. Når en av verdens beste og mest sensuelle formidlere av tekst – i mine ører – Diana Krall, kler Bennett bortimot perfekt, så kunne dette nesten ikke gå galt. Det har det da heller ikke gjort – dette er enkelt og greit storveis musisering hele veien.

Når så dette er en hyllest til brødreparet George og Ira Gershwin – to av de aller største i låtskriverfaget og to av favorittene til Anthony Dominick Benedetto og Diana Jean Krall (den ene med røtter i Italia og den andre fra Canada) – med et dusin klassikere som «S´Wonderful», «Nice Work If You Can Get It», «Somebody Loves Me» og «The Can´t Take That Away From Me», så har dette blitt en tidløs fest av de sjeldne. De to har også plukka ut ei låt hver som de synge aleine: Bennett gjør «Who Cares?» og Krall har valgt «But Not For Me».

Reisefølget med Bill Charlap Trio med sjefen på piano og Peter (bass) og Kenny Washington (trommer) – de to er ikke i slekt, kun musikalsk – er også av det aller upperste som kan spørres etter uansett prisklasse. Du verden så smakfullt det låter.

Tony Bennett og Diana Krall har gjort det og hvis man lurer på det å swinge betyr, så finnes fasiten her. Stort og tidløst er det!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Han er kanskje ikke så veldig stor av vekst Arve Henriksen, men som musikant er han en gigant – intet mindre. Her kommer det hele fem eksempler på det.

Fagre Stryn er jo navnet på Per Bolstads kjente komposisjon og det er akkurat fra Stryn også Arve Henriksen (50) kommer. Musikalsk stammer han både fra Stryn og fra resten av verden – han er i besittelse av ei stemme både på trompet og vokalt som er totalt grenseløs. Bare det siste året har han gitt oss fem eksempler på hvor unik han og uttrykket hans er.

Som med en Twistpose så er det vanskelig å vite hvor man skal begynne. Valget falt på universet Supersilent som har eksistert siden 1997 – de seineste åra som trio med Henriksen, Helge Sten og Ståle Storløkken. Dette er bandet som fra starten av alltid har gått på scena eller i studio uten en eneste avtale og uten en eneste øvelse. Nok en gang har det ført til et herlig møte i laboratoriet der nye lydunivers har blitt unnfanga og utforska bare slik Supersilent er i stand til det.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Neste stopp blei «Towards Language – Live at Punkt» som kun er ute digitalt. Innspillinga er fra festivalen i 2017 og har sjølsagt «Towards Language», som kom ut tidligere det samme året, som utgangspunkt. Sammen med sine sjelsfrender Jan Bang, Erik Honoré og Eivind Aarset som reisefølge, skaper Henriksen tøffe melodiske og soniske landskap som ingen andre på denne kloden i alle fall kunne ha skapt. Det var tøft på studioinnspillinga og kanskje enda tøffere her live.

Sammen med den slovakiske gitaristen David Kollar har Henriksen skapt noe helt annet igjen. Hvordan de har møtt hverandre, aner jeg ikke, men Henriksen har etter hvert et stort navn over store deler av Tellus, så det er vel ingen stor overraskelse om Kollar har tatt kontakt.

I hvor stor grad de har vært sammen når denne musikken har blitt unnfanga, er jeg i tvil om. Jeg tipper at de har utveksla ideer som har endt opp i musikk de har skapt hver for seg og som Kollar har sydd sammen til slutt. Kollar, som er et totalt nytt navn for meg, kler og utfordrer Henriksen med sitt originale gitarspill – en ny duo med noe helt eget har oppstått.

«The Height of the Reeds» består av musikk skapt av Henriksen sammen med lydmagikerne Jan Bang og Eivind Aarset og field recordings av Jez Riley French. I tillegg til de nevnte bidrar også kor og orkester fra engelske Opera North. Med Henriksens overjordiske trompettone som et slags fokuspunkt, blir det skapt usedvanlig vakre og inderlige stemninger.

Siste stopp på reisa er den eksklusive hvite vinylutgava av «Composograph» som i all hovedsak blei spilt inn i 2012. Med et superlag med Mats Eilertsen på bass, Svante Henryson på cello, Audun Kleive på trommer og Gjermund Larsen og Nils Økland på ymse feler, har Henriksen skapt nok et høydepunkt i karriera si. Musikken blei spilt inn samtidig med «The Nature of Connections» som kom ut i 2014.

Det var altså mye strålende musikk til overs etter 2014-utgivelsen og det er definitivt en korrekt avgjørelse å gi den ut på vinyl – Henriksen har gitt den ut digitalt tidligere. Spor av folkemusikk, kammerjazz, frijazz og lyriske tonelandskap preger denne flotte tilstandsrapporten.

Arve Henriksen er en fantastisk trompeter, stemmekunstner og innovator. Her er det bare å velge og vrake i bunken av herlige bevis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Colin Edwin og Lorenzo Feliciati er begge  toppbassister. Her har de satt hverandre stevne for andre gang og de gir oss jazzikalsk dansemusikk det virkelig groover av.

Australske Colin Edwin og italienske Lorenzo Feliciati, med bakgrunn blant annet i band som Porcupine Tree, Naked Truth og Berserk!, er elbassister som hører hjemme helt der oppe. De møttes for første gang i 2013 og skjønte raskt at de hadde mye å tilføre hverandre. Deres første plate sammen, «Twinscapes», kom året etter.

Nå følte de to at de hadde mer på lager sammen og det tar ikke lang tid å slå fast at det stemmer. La det være klart med en gang: dette er ikke musikk bestående av to elbasser og kun det. Begge to bidrar i tillegg til både båndløse og vanlige elbasser med rytmedesign, ebow, tangenter, akustiske og elektriske gitarer og lyddesign. Dessuten har de med seg Roberto Gualdi på trommer og perkusjon samt litt annen hjelp også på perkusjon, fløyte og saksofon.

De to har røtter tilbake til musikk som stammer fra både 70- og 80-tallet og band som Genesis, King Crimson, Japan, Ultravox og Human League sitter åpenbart i ryggmargen til begge to. Sjølsagt er også arven etter elbassgiganter som Stanley Clarke og Jaco Pastorius mer enn hjertelig tilstede.

Til sammen har det ført til heftig og groovy jazzrockete musikk som egner seg både til lytting og digging og sikkert også til utadvendte aktiviteter på avanserte dansegulv for de som har slike tilbøyeligheter. Musikken er spilt inn både i England, Frankrike og Italia og her er det masse pålegg for at de to sjefene skulle få det akkurat slik de ønska seg det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Aldri hørt om Liran Donin? Da er vi i alle fall nesten to, men med hans debutskive i hånd og ører er det ingen tvil om at han er en musiker som bør følges nøye.

Jeg har hatt gleden av å møte israelske, men England-bosatte Donin i de spennende bandene Led Bib og Polar Bear tidligere, men her står han frem med sitt eget band og sin egen musikk for første gang.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det viser seg raskt at Donin føyer seg elegant inn i rekka av israelske jazzmusikere som har tatt seg ut i verden og som har markert seg på et meget fordelaktig vis. De tre søsknene Cohen, gitaristen Gilad Hekselman og pianisten Yonathan Avishai er bare noen av de andre og alle befinner seg på det aller øverste internasjonale trinnet.

Sammen med en kvintett med bestående av musikanter bosatt i England med Josh Arcoleo på tenorsaksofon, italienske Maria Chiara Argirò på piano, Ben Brown på trommer og Chris Williams på altsaksofon – alle på et svært høyt nivå, men stort sett helt nye bekjentskaper for meg – tar Donin, som også synger litt, oss med på en musikalsk ekskursjon som henter mye fra både hans hjemlands musikalske arv og fra den moderne jazzens heftige trøkk og utadvendthet.

Det er flott, moderne, positiv og usedvanlig livsbejaende musikk skapt av fem musikanter som vil hverandre vel og som følger Liran Donin og hans intensjoner fra start til mål. Et herlig møte – intet mindre.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den bosniske trekkspilleren Almir Mešković og serbiske fiolinisten Daniel Lazar møttes av alle steder i Oslo – på Musikkhøgskolen. Det har det blitt grenseløs sterk og flott musikk av.

Musikk har vist seg å være både brobygger og fredsskaper i en rekke situasjoner. Konflikten på Balkan er ikke noe unntak og med «Roots» har Lazar og Mešković vært med på å bygge nok ei bro.

Hvordan de to har havna i Norge og på Musikkhøgskolen, vet jeg ikke. Det jeg imidlertid vet etter å ha tilbragt mange timer sammen med musikken de har tatt med seg fra sine opprinnelige hjemland og områdene rundt, er at de på et livsbejaende og virtuost vis både har makta å ta vare på tradisjonen og samtidig videreutvikle den både som duo og sammen med flere musikanter de har truffet her i Norge.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Veldig mye av musikken de bruker som utgangspunkt for sine ekskursjoner har sine røtter som en slags bruksmusikk. Den har i generasjoner vært brukt til arbeid, til fest, til begravelse, til bryllup og til andre viktige hendelser. Det betyr igjen at musikken har alt i seg fra melankoli og tungsinn til det sprudlende og virile.

De to langt fremskredne instrumentalistene Lazar og Mešković stortrives åpenbart i hverandres selskap. Når de ved enkelte anledninger også får assistanse av den jazzinspirerte pianisten Bojan Marjanović, mandolinisten Espen Wensaas, sangeren og gitaristen Mili Orućević, tablaisten Sanskriti Shrestha og fløytisten Steinar Ofsdal – sjefen for folkemusikk ved Musikkhøgskolen – så har dette ført til musikalske møter av de herlige og livsbejaende slaget.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.