Tor Hammerø

Colin Edwin og Lorenzo Feliciati er begge  toppbassister. Her har de satt hverandre stevne for andre gang og de gir oss jazzikalsk dansemusikk det virkelig groover av.

Australske Colin Edwin og italienske Lorenzo Feliciati, med bakgrunn blant annet i band som Porcupine Tree, Naked Truth og Berserk!, er elbassister som hører hjemme helt der oppe. De møttes for første gang i 2013 og skjønte raskt at de hadde mye å tilføre hverandre. Deres første plate sammen, «Twinscapes», kom året etter.

Nå følte de to at de hadde mer på lager sammen og det tar ikke lang tid å slå fast at det stemmer. La det være klart med en gang: dette er ikke musikk bestående av to elbasser og kun det. Begge to bidrar i tillegg til både båndløse og vanlige elbasser med rytmedesign, ebow, tangenter, akustiske og elektriske gitarer og lyddesign. Dessuten har de med seg Roberto Gualdi på trommer og perkusjon samt litt annen hjelp også på perkusjon, fløyte og saksofon.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

De to har røtter tilbake til musikk som stammer fra både 70- og 80-tallet og band som Genesis, King Crimson, Japan, Ultravox og Human League sitter åpenbart i ryggmargen til begge to. Sjølsagt er også arven etter elbassgiganter som Stanley Clarke og Jaco Pastorius mer enn hjertelig tilstede.

Til sammen har det ført til heftig og groovy jazzrockete musikk som egner seg både til lytting og digging og sikkert også til utadvendte aktiviteter på avanserte dansegulv for de som har slike tilbøyeligheter. Musikken er spilt inn både i England, Frankrike og Italia og her er det masse pålegg for at de to sjefene skulle få det akkurat slik de ønska seg det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Aldri hørt om Liran Donin? Da er vi i alle fall nesten to, men med hans debutskive i hånd og ører er det ingen tvil om at han er en musiker som bør følges nøye.

Jeg har hatt gleden av å møte israelske, men England-bosatte Donin i de spennende bandene Led Bib og Polar Bear tidligere, men her står han frem med sitt eget band og sin egen musikk for første gang.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det viser seg raskt at Donin føyer seg elegant inn i rekka av israelske jazzmusikere som har tatt seg ut i verden og som har markert seg på et meget fordelaktig vis. De tre søsknene Cohen, gitaristen Gilad Hekselman og pianisten Yonathan Avishai er bare noen av de andre og alle befinner seg på det aller øverste internasjonale trinnet.

Sammen med en kvintett med bestående av musikanter bosatt i England med Josh Arcoleo på tenorsaksofon, italienske Maria Chiara Argirò på piano, Ben Brown på trommer og Chris Williams på altsaksofon – alle på et svært høyt nivå, men stort sett helt nye bekjentskaper for meg – tar Donin, som også synger litt, oss med på en musikalsk ekskursjon som henter mye fra både hans hjemlands musikalske arv og fra den moderne jazzens heftige trøkk og utadvendthet.

Det er flott, moderne, positiv og usedvanlig livsbejaende musikk skapt av fem musikanter som vil hverandre vel og som følger Liran Donin og hans intensjoner fra start til mål. Et herlig møte – intet mindre.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den bosniske trekkspilleren Almir Mešković og serbiske fiolinisten Daniel Lazar møttes av alle steder i Oslo – på Musikkhøgskolen. Det har det blitt grenseløs sterk og flott musikk av.

Musikk har vist seg å være både brobygger og fredsskaper i en rekke situasjoner. Konflikten på Balkan er ikke noe unntak og med «Roots» har Lazar og Mešković vært med på å bygge nok ei bro.

Hvordan de to har havna i Norge og på Musikkhøgskolen, vet jeg ikke. Det jeg imidlertid vet etter å ha tilbragt mange timer sammen med musikken de har tatt med seg fra sine opprinnelige hjemland og områdene rundt, er at de på et livsbejaende og virtuost vis både har makta å ta vare på tradisjonen og samtidig videreutvikle den både som duo og sammen med flere musikanter de har truffet her i Norge.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Veldig mye av musikken de bruker som utgangspunkt for sine ekskursjoner har sine røtter som en slags bruksmusikk. Den har i generasjoner vært brukt til arbeid, til fest, til begravelse, til bryllup og til andre viktige hendelser. Det betyr igjen at musikken har alt i seg fra melankoli og tungsinn til det sprudlende og virile.

De to langt fremskredne instrumentalistene Lazar og Mešković stortrives åpenbart i hverandres selskap. Når de ved enkelte anledninger også får assistanse av den jazzinspirerte pianisten Bojan Marjanović, mandolinisten Espen Wensaas, sangeren og gitaristen Mili Orućević, tablaisten Sanskriti Shrestha og fløytisten Steinar Ofsdal – sjefen for folkemusikk ved Musikkhøgskolen – så har dette ført til musikalske møter av de herlige og livsbejaende slaget.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den israelske pianisten Yonathan Avishai er et relativt nytt bekjentskap og hans fine trio møter et større publikum for aller første gang.

De aller mest oppmerksomme vil huske Avishai i samspill med barndomskameraten og trompeteren Avishai Cohen på to ECM-utgivelser. Som leder derimot er dette Yonathan Avishai (41) sitt første visittkort på et av verdens ledende jazzplateselskaper.

Avishai kommer fra det spennende jazzmiljøet i Tel Aviv som har eksportert en rekke storheter spesielt til USA. Avishai har vært bosatt i Frankrike siden begynnelsen av årtusenet og har markert seg kraftig i sitt nye hjemland – ikke minst med denne trioen som har vært i live i godt og vel fem år.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Sammen med den franske trommeslageren Donald Kontomanou og den israelske, men også Frankrike-bosatte bassisten Yoni Zelnik, har Avishai utvikla en trio som har henta inspirasjon fra en rekke kilder, det være seg det klassiske trio-uttrykket, folkemusikk, ønsket om å utforske lange former med mer rom og hele tida med solide røtter til store deler av jazzhistoria.

Det som hele tida gjennomsyrer denne debuten er trioens ønske og evne til å dyrke den varme og flotte melodien. Dette er enkelt og greit vakker og uttrykksfull musikk som egner seg til ettertanke. Møtet med Yonathan Avishai, Donald Kontomanou og Yoni Zelnik – de to siste for første gang for min del – har vært av nydelige slaget og nok en gang skal Manfred Eicher og ECM ha all ære for å gi oss ny musikk med «nye» musikanter.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Brian Blade, Scott Colley, Ron Miles og Joshua Redman. Vi snakker supergruppe i superslag denne lørdagskvelden.

Jeg var så heldig at jeg fikk mye å gjøre med Old & New Dreams Band da de besøkte Molde for noen tiår siden. Trommeslager Ed Blackwell, med egen sjukesøster som hjalp han med hans daglige dialyse, kornettist Don Cherry, bassist Charlie Haden og tenorsaksofonist Dewey Redman – et legendarisk band i forlengelsen av Ornette Colemans univers. Vi som fikk oppleve dem på nært hold, kjente på at det var historie vi fikk være med på.

Joshua Redman vokste ikke opp sammen med sin far, men de fikk bra kontakt mot slutten av hans liv. Med bandet Still Dreaming forteller han oss, både gjennom bandnavnet og musikken de tolker, at han tar den musikalske arva etter sin far og hans venner i Old & New Dreams Band på alvor.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Med ei blanding av originalkomposisjoner av både Colley og Redman samt Cherrys nydelige «Mopti», Hadens «Song for Che» og Colemans «Broadway Blues» (takk til fotograf Bob Olsen), fikk vi møte en kvartett som både kollektivt og solistisk forteller hvilket enormt nivå de befinner seg på.

Her blei det ført samtaler på et sjeldent nivå der det ikke blir kompromissa et eneste sekund – dette var alvor tvers gjennom. Mye kunne sjølsagt vært sagt om alle disse fire – jeg lar det være med at dette var en opplevelse av sjeldent kaliber levert av noen av verdens aller hippeste jazzmusikanter.

PS Norgesvennen Redman var forresten i tvil om byttet fra TGI Friday til Burger King som Victorias nærmeste nabo var et fremskritt.

Still Dreaming

Nasjonal Jazzscene Victoria

Lørdag 23.2.19

Et av 80- og 90 tallets mest ettertrakta band her hjemme, Siris Svale Band, har våkna av dvalen. Det er intet mindre enn veldig hyggelig.

Bandet blei sjøsatt i 1987 på initiativ fra John Pål Inderberg. Barytonsaksofongiganten ønska å se hva som kunne komme ut av et møte mellom cooltradisjonen han representerte og soulverdenen som vokalist Siri Gellein kom fra. Med de to bassistene Bjørn Alterhaug og Odd Magne Gridseth og trommeslager Carl Haakon Waadeland, skapte de et unikt lydbilde – ei slik instrumentering hadde vi aldri hørt før.

I 1990 kom bandets første skive «Blackbird», der et knippe standardlåter blei miksa med en John Surman-komposisjon og en komposisjon av Alterhaug. Det var tøft og annerledes og en solid bekreftelse på at de to nevnte musikalske utgangspunktene absolutt hadde noe å si hverandre.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Sju år seinere kom oppfølgeren «Necessarily So…». Fortsatt var oppskriften mye av den samme, men her fikk vi også låter som «You Make Me Feel Like a Natural Woman» og Bruce Springsteens «Fire». Inderbergs musikalske vokalakrobatikk hadde også blitt en herlig ingrediens.

I 2001 trodde de fleste, sikkert også bandet sjøl, at det hele var over til tross for at publikum hele tida var begeistra for det de blei servert. Helt til i fjor var det sille, men sjefen for Jazzfest i Trondheim, Ernst Wiggo Sandbakk, ville det annerledes.

Han ville at bandet skulle markere at det var 30 års jubileum under fjorårets festival, og de involverte var ikke vanskelige å be. Gridseth er erstatta med den brasilianske bassisten Celio Barros som har flytta til Norge etter å ha hørt de to første skivene med bandet.

Ikke bare sa bandet ja til festivaljobben. De gikk også i studio og laga ei ny skive, «Sval e Afinado», som med Barrios inntreden har fått herlig brasiliansk krydder med på veien. Ellers er det fortsatt ei herlig blanding standardstoff, dandert på bandets originale måte, mer vokalakrobatikk a la Inderberg pluss blant annet Cindy Laupers nydelige «Time After Time».

Når så alle innspillingene har blitt samla i en fin boks med et flott hefte til, så er det bare å slå fast at Siris Svale Band var bra før, men enda bedre nå. Det er bare å glede seg til de neste 30 åra.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bo Sundström er definitivt mest kjent som frontmann for Bo Kaspers Orkester. Denne konserten i Oslo fortalte oss at han er en strålende jazzvokalist også.

Det kommer jo ikke akkurat som noen bombe på publikum som har latt seg sjarmere av Bo Kaspers Orkester på begge sider av Kjølen helt siden 1991 at det er mye jazz i Sundström.

Likevel er det i sideprosjektet der han på egen hånd, men med et høykompetent seksmannsband med glitrende og empatiske landsmenn, at han i mine ører tar jazzsteget fullt ut.

Sundström (57) er en naturlig posør som på et sjarmerende og ujålete vis hadde publikum i sin hule hånd fra han hilste på den meget vennligsinna Victoria-menigheten til han takka for seg et par timer seinere.

Med et repertoar i stor grad henta fra «Mitt Dumma Jag»-skiva som kom i fjor, viste Sundström at han ikke bare er fascinert av jazz – han har kommet godt inn under huden på stoffet som han har henta i stor grad fra jazzens standardskatt.

Stemninga blei satt for de to settene av instrumentalversjoner av henholdsvis «Milestones» og Clifford Browns «Sandu». Deretter fylte Sundström det hele med stort sett egne oversettelser av kjente låter som «I Love You», «The Way You Look Tonight», Michel Legrands «Once Upon a Summertime», Tom Waits´ «All the World Is Green», «My Foolish Heart», «As Time Goes By», «I Can´t Give You Anything But Love»  og ikoniske svenske låter som «Monicas vals», «Underbart är kort» og ikke minst Hasse og Tages oversettelse av «Ett glas öl». Sjølsagt bød han på en en versjon av «Hon är så söt» (när hon skjiter – som han fleipa med at låta egentlig het).

Sundström er besjela med ei stemme som har et særpreg som gjør den gjenkjennbar på et millisekund. Når han så er miksa perfekt akkurat så langt i front av lydbildet som han skal, så låt dette bortimot mycket bra. Når han så i tillegg i dette amerikanske bebop- og coolidealet har med seg skivelaget med Jonne Bentlöv på trompet, Ulf Engström på bass, Daniel Fredriksson på trommer, Björn Jansson på saksofoner og klarinett, Vladan Wirant på piano og Robert Östlund på gitar, så blei disse musikalske rettene servert på best mulig vis. Et empatisk kollektiv som løfta frem Sundström på et ypperlig vis og med meget bra solister, spesielt Bentlöv og Wirant, gjorde dette faktisk til en svært hyggelig kveld.

Bo Sundström

Nasjonal Jazzscene Victoria

Fredag 22. februar

Det nye bandet Here´s To Us består av fire av Sveriges mest spennende musikanter nesten uansett sjanger. Likevel er det en sannhet med visse modifikasjoner.

Nils Berg på bassklarinett og fløyte, Josef Kallerdahl på bass, Lisen Rylander Löve på tenorsaksofon og Susana Santos Silva på trompet er de fire høykompetente innbyggerne i dette nye og helt spesielle universet. Det betyr musikanter vi har hatt gleden av å møte ved en rekke anledninger tidligere, men altså for første gang sammen. Sannheten dreier altså ikke om de er blant de mest spennende, men handler om at Santos Silva egentlig er portugisisk. Siden hun nå er bosatt i Sverige, så sier vi at det er innafor.

Her har de fire – alle har skrevet musikk til dette prosjektet – på sett og vis tatt utgangspunkt i universet til Vilhelm Moberg og hans ikoniske roman «Innvandrerne». Alle titlene er nemlig henta fra kapittelnavnene i  boka immigrantene hadde med seg på ferden over til Junaiten på 1850-tallet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

De ni overskriftene, som skulle forberede immigrantene på hva de skulle møte, tok bandet med seg til St. Sigfrids kyrka i Stockholm en februardag for et år siden og derfra har de skapt kammerjazz på et usedvanlig høyt plan.

Den ganske så uvanlige og trommeløse instrumenteringa kler dette neddempa, vakre og uten stans søkende uttrykket på et flott og inderlig vis. Hvor én solo slutter og en annen begynner er nesten umulig å si. Viktig er det heller ikke. Her er det samtalene og kommunikasjonen det handler om.

Her glir de fire nesten umerkelig inn og ut av hverandres tanker og ideer, starter nye og fullfører andre. På det viset skaper de nye og spennende univers det er herlig å la seg flyte med i og la seg fascinere av. Here´s To Us har vært et nytt, herlig bekjentskap.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det er bare å bruke fornavnet – Paolo. Da vet alle som er aldri så lite bevandra i norsk musikk hvem vi snakker om. Det finnes nemlig bare en Paolo.

Paolo Vinaccia (64) kom til Norge fra Italia i 1979. Heldigvis sørga Bent Bredesen og Jonas Fjeld for at returen blei utsatt. Nå tyder det aller meste på at returen aldri blir noe av og det skal vi være veldig glade for. Du verden så mye Paolo – han er en av dem vi har lov å være på fornavn med – har bidratt, og bidrar, med til norsk musikkliv. Her blir vi invitert med på en heidundrendes bursdagsfest for knappe fem år siden.

Det har skjedd og det skjer fortsatt mye rundt Paolo – som opprinnelig kom til Norge med et libanesisk fusionband. Hvor mange skiver og hvor mange artister han har bidratt med å løfte frem, vet han garantert ikke sjøl en gang, men Heavy Gentlemen har (nesten) hele tida funnes der og hatt en helt spesiell plass i Paolos store hjerte.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I forbindelse med Paolos 60-års dag i 2014 møttes et av landets heftigste band nok en gang etter mange års pause, men låtene og sounden til dette strålende soul/funk/rhytmn and blues-bandet med flere jazzovertoner var på plass fra første takt uansett.

Faktisk var det ikke HG som dro dette bursdagslaget i gang, men en trio med Paolo, Bent Bredesen og Jonas Fjeld – et herlig tilbakeblikk på hvordan det hele kom i gang for rundt 40 år siden. Så blei det også et fint møte med Audun Erlien (elbass), Ståle Storløkken og Jens Christian Bugge Wesseltoft (tangenter) og Eivind Aarset (gitar) – ikke akkurat b-laget der heller.

Det er altså en flott ingrediens i denne dvd-en fra et fullsatt og feststemt Rockefeller i Oslo der bandet bestod nesten av originalbesetninga med Bendik Hofseth og Torbjørn Sunde, pluss gjestene Frode Nymo og Petter Wettre, på blås, Geir Wentzel på orgel, trompet og vokal,  Knut Reiersrud og Ivar Vereide (gitarer), Jørun Bøgeberg (elbass) og ikke minst Carsten Loly på vokal. For en gjeng!

Her har de gamle funklåtene blitt pussa støvet av og du verden så hyggelig både de på scena og de i salen hadde det denne helaftenen. Filminga og lyden er også veldig bra og de som gjerne vil ha litt fest i heimen – når det enn måtte passe – kan trygt sette på denne fest dvd-en og spille høyt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den danske vokalisten Cæcilie Norby har invitert med seg fem utmerkede kvinnelige jazzmusikanter til å tolke noen av hennes favorittsanger.

Cæcilie Norby har gjennom flere tiår fortalt oss at hun har noe å gjøre helt der oppe blant de mest spennende, realtivt tradisjonelle jazzvokalistene. Nå har hun tatt initiativet til å samle en rekke kvinner rundt seg for å fortelle hvor høyt nivå det etterhvert har blitt også blant det sterke kjønn når det gjelder instrumentalister.

Norby har tydeligvis valgt på aller øverste hylle: Nicole Johänntgen fra Sveits på saksofoner, Rita Marcotulli fra Italia på piano, Dorota Piotrowska fra Polen på trommer, Lisa Wulff fra Tyskland på bass samt Harald og Sonjas representant på trompet, Hildegunn Øiseth, pluss perkusjonisitisk assistanse i mesterklassen på fire av spora fra Danmarks dronning i faget, Marilyn Mazur, sørger for at dette er et kremlag uansett hvordan man vurderer det.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Norby har skrevet to av låtene, men i stor grad er dette en slags ønskekonsert for henne: Rickie Lee Jones´ «Easy Money», standardlåta «Willow Weep for Me», Betty Carters «Droppin´ Things», Joni Mitchells «Man from Mars» og «Big Yellow Taxi», Abbey Lincolns «Love Has Gone Away», Bonnie Raitts «All at Once», Carole King og Gerry Goffins «Will You Still Love Me Tomorrow» samt Nina Simones «Do I Move You», løfter også frem kvinnelige komponister eksklusivt og forteller oss samtidig i hvilke landskap Norby kanskje trives aller best.

Som man kan lese ut av setlista, så vil man skjønne at her befinner vi oss i grenseland der både rock, pop og jazz er viktige ingredienser. Det danderer disse søstrene på best mulig vis. Her blir det forsåvidt ikke flytta en eneste musikalsk merkestein, men det er en veldig flott manifestasjon av hvor mye kvalitet det finnes der ute av kvinnelige jazzmusikanter. Denne samlinga av instrumentalister hadde ikke vært mulig å fremskaffe for bare noen få år siden, så det sier oss heldigvis at på noen områder går verden fremover. Mange skal ha en imaginær blomst for dette initiativet – spesielt Cæcilie Norby for både ideen og ikke minst sine vokale bidrag og tilstedeværelse.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.