Tor Hammerø

Parrhésie betyr fryktløs tale – det betyr at man tør å si sannheten sjøl om omkostningene kan være store. Dette frihetssøkende like kollektivet tør på mange slags vis.

Nusch Werchowska, Kristin Norderval og Ida Heidel – noe helt for seg sjøl.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Kombinasjonen stemme/lap top med live prosessering, ymse fløyter/perkusjon og piano – både innvending og utvendig – er liksom ikke noen dagligdags affære – verken ute eller hjemme som Kong Olav ville ha sagt det. Nå tar norsk-amerikanske Kristin Norderval, norske Ida Heidel og franske Nusch Werschowska ansvaret for at dette avsindige misforholdet blitt gjort noe med.

Med ustoppelige Odd Gjelsnes i Losen Records som vert og hans studio i Spania som base, møttes de tre i september i fjor og med tekster av Dina von Zweck, eller ingenting, som fundament laga de tre ekskursjoner ingen av oss har vært med på tidligere – og som vi heller aldri får bli med på igjen.

Norderval kaller disse utfluktene for spontane felleskomposisjoner og det er ikke vanskelig å følge henne på det. Her er det impulser i minst like stor grad fra samtidsmusikk og opera – Norderval er sjøl en høyt utdanna sopran – som fra impro og det betyr igjen at sluttresultatet blir milevis unna det vi vanligvis forbinder med frijazz.

Musikken er åpen og søkende hele veien og det er tre svært lyttende musikanter som finner veier sammen – veier som er uoppgåtte tidligere. Musikken er hele tida fascinerende, men det er likevel ikke alt som snakker til meg – noe blir for kjølig og innadvendt, men når den snakker så er det i spennende grenseland de er helt aleine om.

Odd Gjelsnes skal nok en gang ha mye ære for at han tør å gi ut utfordrende musikk. Om et år kommer del to av denne trioen – da i en mer elektrisk versjon. Det er bare å vente i spenning til da og hygge seg med "Parrhésie" i mellomtida.

Kristin Norderval

Parrhésie

Losen Records/MusikkLosen

Tom S. Lund falt i den musikalske Brasil-gryta som ung. Der har han heldigvis blitt værende.

Tom S. Lund, Eva Bjerga Haugen og Tor Yttredal gir oss musikk som smaker av sommer og som egner seg for resten av året også.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Gitaristen, muntrasjonsrådet, bandlederen og den ustoppelige entusiasten når det gjelder arven etter Antonio Carlos Jobim & Co, Tom Steinar Lund – mitt navn er ødelagt, som han har fått sagt noen ganger med sitt sedvanlige varme smil, kommer fra den lille bygda Jømna ved Elverum. Der heter en sentral del av bygda Prærien og spesielt mye lenger unna Ipanema, Copacabana, Rio og brasiliansk musikk tror jeg det er vanskelig å komme. Likevel har Lund i store deler av livet vært mer tiltrukket av det som har skjedd musikalsk på den andre siden av kloden enn i og rundt de mørke skogene. Det er mulig å ha forståelse for det.

Lund har i flere tiår spredd både mye glede og store doser varm og herlig musikk med brasilianske røtter med bandene Trio de Janeiro og Desafinado. Det gjør han så avgjort fortsatt spesielt med Trio de Janeiro, men heldigvis er det andre som også vil benytte seg av Lunds tjenester og kvaliteter.

I 2010 blei han invitert til Stavanger av sjefen for jazzutdanninga i oljebyen, saksofonisten og fløytisten Tor Yttredal, og der skulle han også få møte den meget begavede vokalisten Eva Bjerga Haugen. Det sa seg sjøl i hvilket landskap de skulle bevege seg i, men alle var innstilt på å styre unna de vanligste låtene som "Girl from Ipanema" og "One Note Samba". Det finnes nemlig en voldsom underskog av fantastiske låter der sør som de fleste av oss aldri har hørt tidligere, men Lund har heldigvis en oversikt som er sjelden.

Møtet mellom de tre blei så vellykka at Maijazz inviterte de til å gjøre en konsert året etter og NRKs eminente tekniker Per Ravnaas satt heldigvis ved spakene og nå får også vi være med på konserten.

Publikum den gangen og vi nå, og for evigheten, blir servert et dusin nydelige låter av storheter som Ivan Lins, Toninho Horta og Chico Buarque. Lunds gitarspill er så autentisk og "riktig"at det som alltid er en fryd å være i hans selskap. Det samme gjelder på alle vis Bjerga Haugen som, på portugisisk må vite, gjør en inderlig og strålende innsats med sin varme og lyse stemme. Intet mindre enn en liten sensasjon – dette er nemlig mitt første møte med henne. Tor Yttredal fargelegger også med sine ymse instrumenter akkurat slik det skal gjøres – og akkurat på rett sted hele veien.

Blir det ikke varmt og inderlig nok i løpet av sommeren så er det bare å fylle på med Amigo Tom – musikk for alle årstider faktisk.

Amigo Tom

Ao vivo

Balder/Musikkoperatørene

Tom S. Lund falt i den musikalske Brasil-gryta som ung. Der har han heldigvis blitt værende.

Tom S. Lund, Eva Bjerga Haugen og Tor Yttredal gir oss musikk som smaker av sommer og som egner seg for resten av året også.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Gitaristen, muntrasjonsrådet, bandlederen og den ustoppelige entusiasten når det gjelder arven etter Antonio Carlos Jobim & Co, Tom Steinar Lund – mitt navn er ødelagt, som han har fått sagt noen ganger med sitt sedvanlige varme smil, kommer fra den lille bygda Jømna ved Elverum. Der heter en sentral del av bygda Prærien og spesielt mye lenger unna Ipanema, Copacabana, Rio og brasiliansk musikk tror jeg det er vanskelig å komme. Likevel har Lund i store deler av livet vært mer tiltrukket av det som har skjedd musikalsk på den andre siden av kloden enn i og rundt de mørke skogene. Det er mulig å ha forståelse for det.

Lund har i flere tiår spredd både mye glede og store doser varm og herlig musikk med brasilianske røtter med bandene Trio de Janeiro og Desafinado. Det gjør han så avgjort fortsatt spesielt med Trio de Janeiro, men heldigvis er det andre som også vil benytte seg av Lunds tjenester og kvaliteter.

I 2010 blei han invitert til Stavanger av sjefen for jazzutdanninga i oljebyen, saksofonisten og fløytisten Tor Yttredal, og der skulle han også få møte den meget begavede vokalisten Eva Bjerga Haugen. Det sa seg sjøl i hvilket landskap de skulle bevege seg i, men alle var innstilt på å styre unna de vanligste låtene som "Girl from Ipanema" og "One Note Samba". Det finnes nemlig en voldsom underskog av fantastiske låter der sør som de fleste av oss aldri har hørt tidligere, men Lund har heldigvis en oversikt som er sjelden.

Møtet mellom de tre blei så vellykka at Maijazz inviterte de til å gjøre en konsert året etter og NRKs eminente tekniker Per Ravnaas satt heldigvis ved spakene og nå får også vi være med på konserten.

Publikum den gangen og vi nå, og for evigheten, blir servert et dusin nydelige låter av storheter som Ivan Lins, Toninho Horta og Chico Buarque. Lunds gitarspill er så autentisk og "riktig"at det som alltid er en fryd å være i hans selskap. Det samme gjelder på alle vis Bjerga Haugen som, på portugisisk må vite, gjør en inderlig og strålende innsats med sin varme og lyse stemme. Intet mindre enn en liten sensasjon – dette er nemlig mitt første møte med henne. Tor Yttredal fargelegger også med sine ymse instrumenter akkurat slik det skal gjøres – og akkurat på rett sted hele veien.

Blir det ikke varmt og inderlig nok i løpet av sommeren så er det bare å fylle på med Amigo Tom – musikk for alle årstider faktisk.

Amigo Tom

Ao vivo

Balder/Musikkoperatørene

Den franske fiolinisten Dominique Pifarély har helt siden 80-tallet vist oss at han er en musikant som både leter og finner noe nytt.

Dominique Pifarély, nummer tre fra venstre, sammen med sin empatiske kvartett.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Foto: Jean-Baptiste Millot

Til tross for at snart 60 år gamle Pifarély har vært sentral i fransk jazz helt siden 80-tallet, har han aldri fått noe gjennombrudd her nord. Årsaken er vanskelig å fastslå, men Pifarélys kompromissløse måte å skape musikk på kan nok være medvirkende. Fra starten av var det straight jazz som stod på kjøreplana, men etterhvert var det mer progressive toneganger sammen med blant andre Mike Westbrook og Vienna Art Orchestra som tok over. Fra midten av 80-tallet har også den grensesprengende klarinettisten Louis Sclavis vært en nær samarbeidspartner og de har gjort flere innspillinger for ECM. Vi har også møtt han på duo med pianisten François Couturier, den italienske pianisten Stefano Battaglia og seinest i fjor med soloutgivelsen "Time Before and Time After".

Her møter vi Pifarély med åtte egne komposisjoner der det skrevne og det improviserte ofte er vanskelig å skille fra hverandre – noe som gjør det ekstra spennende å bli med på reisa. Det er hevet over tvil at Pifarély har mye klassisk inspirasjon i seg og han blander det med et moderne, av og til kontemplativt, men ofte også melodisk og rytmisk utadvendt, lydlandskap. Med seg har han to musikanter han har jobba med gjennom mange år, bassisten Bruno Chevillon og trommeslageren François Merville, samt et relativt nytt bekjentskap også for Pifarély, pianisten Antonin Rayon.

De fire passer utmerket sammen i dette søkende og personlige landskapet Pifarély har skissert for dem. Dessuten viser de oss at de alle er solister som gir oss noe de færreste av oss har fått servert før. Dominique Pifarély fortjener mye mer oppmerksomhet her oppe ved Nordpolen også – dette er et utmerket sted å begynne.

Dominique Pifarély Quartet

Tracé Provisoire

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Strømmen av mer enn lovende unge norske jazzmusikanter virker som den er ustoppelig. Trompeteren, komponisten og bandlederen Simen Kiil Halvorsen er nok et bevis på det.

Simen Kiil Halvorsen etablerer seg med sin debut høyt dere oppe.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Etter å ha vært ganske tett på norsk jazz de seineste tiåra, så burde det vel ikke overraske meg noe særlig: uansett blir jeg like begeistra hver gang jeg møter på ei ny, frisk stemme. 25 år unge Simen Kiil Halvorsen, opprinnelig fra Stavanger, men bosatt og studerende på Musikkhøgskolen i Oslo, har alt i seg til å gå inn i trompeteliten både her hjemme og langt utenfor Harald og Sonjas grenser.

For jazzmiljøet i Stavanger kommer det nok ikke som noen bombe at Kiil Halvorsen har noe eget på hjertet. Allerede fra tenåra viste han seg fram på hjemmebane og i fjor mottok han den høythengende Mølsterprisen under Maijazz. Det førte til at han "måtte" tilbake i år med et takk-for-prisen-prosjekt og denne sekstetten, disse låtene og arrangementene er resultatet og det er intet mindre enn veldig bra.

Kiil Halvorsen har valgt på veldig høy hylle når han satte sammen dette bandet: Øyvind Dale på piano, Fredrik Luhr Dietrichson på bass, Hans Hulbækmo og Raymond Lavik på trommer og Hanna Paulsberg på tenorsaksofon har tilsammen bakgrunn fra miljøene både i Oslo, Stavanger og Trondheim og Kiil Halvorsen visste tydeligvis hva og hvem han var ute etter.

Det hevdes at den unge sjefen har henta inspirasjon fra kilder som John Coltrane, Chet Baker, Grieg, Stravinskij samt moderne nordiske jazzretninger. Mye av dette er lett å få øre på, men det betyr i sum at musikken til Kiil Halvorsen er høyst personlig og ikke minst tiltalende.

Mye av tonegangene er helt nedpå og veldig reflekterende, men besetninga med blant annet to trommeslagere inviterer også til lydlandskap i heftigere luftlag – hele tida rytmisk og melodisk oppfinnsomt. Solistisk viser alle seks, med bakgrunn i band som Atomic, Moskus og Trondheim Jazzorkester, at de holder et skyhøyt nivå med en modenhet langt utover alderen de har nådd.

Simen Kiil Halvorsen forteller klart og tydelig at han er på vei til noe ytterst spennende og originalt – han er der allerede forresten.

Simen Kiil Halvorsen

Scripted Conversations

AMP Music & Records/Musikkoperatørene

Bak det noe spesielle bandnavnet Aiming for Enrike finner vi to unge norske herrer på trommer og gitar som beveger seg fritt i alle typer grenseland: rock, jazz, funk, punk – you name it. Det gjør de på et høyst originalt og spennende vis.

Simen Følstad Nilsen og Tobias Ørnes Andersen skaper musikk det ryker av.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Foto: Marius Mada Dale

Fra Halden og Rjukan kommer det sikkert mye godt, men at jeg skulle støte på en urheftig duo bestående av Tobias Ørnes Andersen på trommer og Simen Følstad Nilsen på gitar fra de to musikkmetropolene, kom likevel som en stor overraskelse. Det som på alle vis er avdekka etter at jeg har tilbragt kvalitetstid sammen med dette sjangersprengende lille kollektivet er at de byr på beintøff musikk i så mange grenseland som vel tenkelig.

Begge gutta, som fortsatt har et stykke vei å gå før de runder 30, er ukjente størrelser for meg. Jeg har faktisk ikke hørt om noen av dem tidligere, men har etter hvert skjønt at Ørnes Andersen nå også bekler trommekrakken i et anna heftig kollektiv, sjølveste Shining. Det er ikke til å bli overraska over etter møtet med Aiming for Enrike – det er et trøkk og en tilstedeværelse i trommespillet til Ørnes Andersen som absolutt slekter på hans forgjenger i Shining, Torstein Lofthus. Det sier ikke reint lite for å si det på den måten.

Simen Følstad Nilsen har mange av de samme kvalitetene i uttrykket sitt og kjemien mellom de to er allerede langt framskreden.

Hva er det så de har å by på? Begge tilhører en generasjon og et miljø der båser og sjangre er svært lite viktig å forholde seg til. Det betyr at de henter hemningsløst fra rock, impro, jazz, punk og gudene vet hva og setter det sammen til noe de er ganske så aleine om.

De har allerede spilt på Nattjazz i Bergen i vår og om ikke lenge står Øya for tur og til New York som support for Jaga Jazzist. Det forteller sitt tydelige språk om at dette er musikk jazzfolk som digger rock liker og det samme for rockefolk som synes jazz er spennende. Aiming for Enrike – også bandnavnet er av den unike sorten – kom til meg fra det store intet og har virkelig rensa opp i øregangene. Heftig!

Aiming for Enrike

Segway Nation

Name Music/Musiikkoperatørene

Spanske Gerardo Núñez og svenske Ulf Wakenius har satt hverandre stevne. Stort mye strengere blir det ikke.

Gerardo Núñez og. Ulf Wakenius – vi snakker to av klodens aller dyktigste gitarister.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Foto: Siggi Loch

Festivalarrangører og plateselskapssjefer har ofte veeeeeldig gode ideer til nye konstellasjoner. Som oftest synes ikke musikantene sjøl all verden om disse ideene – det er ikke fra musikantene de kommer. Noen ganger stemmer det derimot på alle slags vis. Et godt eksempel er da sjefen for det tyske plateselskapet ACT fant ut at et møte mellom trioen In The Country, Knut Reiersrud og Solveig Slettahjell kunne ha noe magisk i seg. Det hadde – og har – det på alle mulige vis. Siggi Loch, som sjefen heter, har hatt flere slike ideer og her kommer en til som har dette magiske ved seg.

ACT og Loch har en mer eller mindre årlig konsertserie i Berlin under navnet "Jazz at Berlin Philharmonic" og i 2014 mente Loch at det var på sin plass å finne ut hva som ville skje hvis flamenco nuevo-mesteren Gerardo Núñez møtte den svenske jazzmestergitaristen Ulf Wakenius. Publikum i Berlin var begeistra og det skjønner vi godt etter at konserten kom ut på cd i fjor under navnet "Jazzpaña Live". Alle involverte syntes det var en fin tanke å følge opp Berlin-konserten og ikke lenger etterpå inviterte Núñez Wakenius til Madrid for omkamp – sjøl om det ikke var noen taper eller vinner i den første "kampen".

Med Núñez´ faste band bestående av Cancun på flamenco sang, Cepillo på perkusjon og Carmen Cortés og Isabel Núñez på klapping og tilrop – det blir ikke flamenco uten det – som empatisk reisefølge, får vi nok et møte med to gitarmestre fra hver sin verden. Vi snakker her utelukkende om akustiske gitarer og de to virtuosene "snakker" med hverandre som om de ikke har gjort noe annet. Utgangspunktene er som oftest låter av Núñez – Wakenius har skrevet en og en annen er unnfanga felles – og sjøl om det er mye drama og temperament i musikken, så er de to også veldig i stand til å ta´n helt ned.

Sjøl om de to kommer fra hver sin musikalske plattform, så har de så mye felles i bagasjen at "Logos" har blitt noe helt spesielt. Gitarfantaster kloden rundt får garantert vann i munnen etter bare noen sekunder. For alle oss andre er dette også veldig stas med masse påfyll av inderlig og dramatisk musikk servert av mestrene Gerardo Núñez og Ulf Wakenius. Olé!

Gerardo Núñez &. Ulf Wakenius

Logos

ACT/Musikkoperatørene

Spanske Gerardo Núñez og svenske Ulf Wakenius har satt hverandre stevne. Stort mye strengere blir det ikke.

Gerardo Núñez og. Ulf Wakenius – vi snakker to av klodens aller dyktigste gitarister.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Foto: Siggi Loch

Festivalarrangører og plateselskapssjefer har ofte veeeeeldig gode ideer til nye konstellasjoner. Som oftest synes ikke musikantene sjøl all verden om disse ideene – det er ikke fra musikantene de kommer. Noen ganger stemmer det derimot på alle slags vis. Et godt eksempel er da sjefen for det tyske plateselskapet ACT fant ut at et møte mellom trioen In The Country, Knut Reiersrud og Solveig Slettahjell kunne ha noe magisk i seg. Det hadde – og har – det på alle mulige vis. Siggi Loch, som sjefen heter, har hatt flere slike ideer og her kommer en til som har dette magiske ved seg.

ACT og Loch har en mer eller mindre årlig konsertserie i Berlin under navnet "Jazz at Berlin Philharmonic" og i 2014 mente Loch at det var på sin plass å finne ut hva som ville skje hvis flamenco nuevo-mesteren Gerardo Núñez møtte den svenske jazzmestergitaristen Ulf Wakenius. Publikum i Berlin var begeistra og det skjønner vi godt etter at konserten kom ut på cd i fjor under navnet "Jazzpaña Live". Alle involverte syntes det var en fin tanke å følge opp Berlin-konserten og ikke lenger etterpå inviterte Núñez Wakenius til Madrid for omkamp – sjøl om det ikke var noen taper eller vinner i den første "kampen".

Med Núñez´ faste band bestående av Cancun på flamenco sang, Cepillo på perkusjon og Carmen Cortés og Isabel Núñez på klapping og tilrop – det blir ikke flamenco uten det – som empatisk reisefølge, får vi nok et møte med to gitarmestre fra hver sin verden. Vi snakker her utelukkende om akustiske gitarer og de to virtuosene "snakker" med hverandre som om de ikke har gjort noe annet. Utgangspunktene er som oftest låter av Núñez – Wakenius har skrevet en og en annen er unnfanga felles – og sjøl om det er mye drama og temperament i musikken, så er de to også veldig i stand til å ta´n helt ned.

Sjøl om de to kommer fra hver sin musikalske plattform, så har de så mye felles i bagasjen at "Logos" har blitt noe helt spesielt. Gitarfantaster kloden rundt får garantert vann i munnen etter bare noen sekunder. For alle oss andre er dette også veldig stas med masse påfyll av inderlig og dramatisk musikk servert av mestrene Gerardo Núñez og Ulf Wakenius. Olé!

Gerardo Núñez &. Ulf Wakenius

Logos

ACT/Musikkoperatørene

Midtnorsk Ungdomsstorband sammen med vokalensemblet Young Voices forteller oss at det er absolutt ingen fare på ferde for etterveksten i norsk jazz.

Blant medlemmene i Midtnorsk Ungdomsstorband og Young Voices befinner det mange framtidige stjerner på jazzhimmelen. Garantert!

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Foto: Aleksander Lindås

Midtnorsk Ungdomsstorband (MUST) og Young Voices (YV) er to ensembler som Midtnorsk Jazzsenter har etablert for å fremme unge, fra 16 til 20 år, jazztalenter fra regionen under ledelse av toppinstruktører. Etter at Kristoffer Lo, som sikkert blei for opptatt med Highasakite, overlot roret til Martin Myhre Olsen, sjøl bare 25 år, i 2014, har ensemblene tatt nye skritt og med "Plays the Music of Martin Myhre Olsen" gir de oss sin første cd-utgivelse. La det være klokkeklart med en gang: hadde jeg ikke visst det, så hadde jeg trodd at det i stor grad var proffe, voksne musikanter vi hadde med å gjøre.

Myhre Olsen, saksofonist fra Leirsund ved Lillestrøm, er et av de største talentene som har kommet ut av den etterhvert så mye omtalte jazzlinja i Trondheim. Han har sjøl vist seg fram i en rekke konstellasjoner og debuterte under eget navn med, eller rettere sagt med MMO-Ensemble, for kort tid siden med "Lonely Creatures" – en strålende debut. Her har han skrevet musikk for ensemblet og gjort det på Duke Ellington-måten: han kjenner godt til styrkene og personlighetene i bandet og har skrevet musikken spesifikt for hver enkelt. Dessuten er musikken tilpassa tekster av Emily Dickinson og Al Purdy.

Storbandet består av to vokalister, en trompeter, tre saksofonister, piano, vibrafon, gitar, bass og trommer og de unge stemmene er er fire jenter og en gutt under ledelse av Ingrid Lode.

Det hevdes at stikkordene for dette prosjektet er energi, pågangsmot, lekne figurer og former, sårbar mystikk og fokus på det spontane og uhøytidelige. Det er absolutt mulig å kjenne igjen alt dette og mere til på denne herlige ekskursjonen spilt inn i løpet av én dag i desember i fjor. Musikken og arrangementene til Myhre Olsen er uten unntak usedvanlig melodiske og vakre. Det groover noe voldsomt av de unge guttene og jentene – hyggelig at det stadig kommer opp flere jenter forresten – og de er allerede utstyrt med dynamiske kvaliteter som man vanligvis er mye eldre for å mestre.

Jeg kunne nevnt navn på mange av de allerede mer enn lovende solistene her, men synes det er like greit å slå fast at her finnes det mange vi kommer til å høre svært mye fra i åra som kommer. Det som er uomtvistelig er at Martin Myhre Olsen og Ingrid Lode har makta å skape "et band" av unge særdeles lovende musikanter og gitt de meget utfordrende og herlig musikk å bryne seg på.

Midtnorsk Ungdomsstorband & Young Voices

Plays the Music of Martin Myhre Olsen

MNJ Records/MusikkLosen

Fra mitt første møte med gitaristen og lydlandskapsmaleren Stian Westerhus har jeg vært fascinert. Nå mer enn noen gang.

Stian Westerhus går det ikke 13 av på dusinet – ikke 12 heller.

Stian Westerhus (37) er bondesønn fra den lille bygda Jådåren ved Steinkjer i Nord-Trøndelag. Det var liksom ikke åpenbart at han skulle bli en av Europas mest interessante og spennende gitarister i diverse grenseland, men det har han altså allerede blitt. Han har turnert verden rundt, han har vunnet Spellemannpris og han har jobba med blant andre Sidsel Endresen, Nils Petter Molvær, Jaga Jazzist og Trondheim Jazz Orchestra. Han har vært og han er en fullstendig kompromissløs musikant som bare MÅ gå sine egne veier og det gjør han så definitivt på denne soloutgivelsen også.

Med sin gitar, sin stemme og sin trommemaskin til fri disposisjon tar Westerhus oss med til steder de færreste av oss noen gang har vært før. Her er det solide impulser fra impro, støy og rock – og sikkert mye annet også – som Westerhus setter sammen til et helt nytt brygg. Jeg har aldri opplevd vokalisten Westerhus så tydelig og så sentral tidligere og kanskje derfor er også rockebakgrunnen viktigere enn tidligere. Det utadvendte blander han også på et elegant vis med det melankolske.

Stian Westerhus´ mesterskap for min del er hans sound – uttrykket han har skapt seg siden mitt første møte med han med powertrioen Puma. Den har han fortsatt å videreutvikle til noe som er umiskjennelig Stian Westerhus og med de seks ganske så forskjellige låtene på "Amputation" så kommer han til å snakke til et stadig større og mangefasettert publikum rundt om på kloden. Det er svært fortjent for en ev de viktigste og meste spennende, nye stemmene som har kommet ut av kongeriket de seineste åra.

Stian Westerhus

Amputation

House of Mythology/bordermusic.no