Tor Hammerø

Bak Rønnings Jazzmaskin skjuler en kvartett seg som har mye kompromissløs akustisk jazz på hjertet.

Rønnings Jazzmaskin i fri utfoldelse.

Trommeslager og bandleder Truls Rønning, både fra Trondheim og den berømte jazzlinja i den samme byen, har etter hvert et solid navn og rykte som medspiller for mer kjente musikanter som John Pål Inderberg, Ola Kvernberg og Lage Lund. For fem år siden bestemte han seg for ikke bare å være sidemann lenger og starta Rønnings Jazzmaskin som opprinnelig var et hyllestband til trommelegenden Elvin Jones og hans Jazzmachine. Ganske raskt begynte bandet å utvikle seg og få sin egen sound, noe som hang sammen med at medlemmene begynte å skrive eget stoff for kvartetten.

Sammen med to svenske musikanter som også har studert og bodd i Trondheim, bassisten Egil Kalman og tenorsaksofonisten Petter Kraft, og alt-og sopransaksofonisten Martin Myhre Olsen – også han med bakgrunn fra jazzlinja, har Rønning skapt et kollektiv som tar med seg røttene til den amerikanske 60-tallsjazzen, det moderne nordiske uttrykket og en dæsj fra frijazzen også, til noe som de er aleine om.

Alle de ni låtene er skrevet av herrene i bandet – bortsett fra Rønning faktisk – og innspillinga er gjort på gamlemåten der alle er i det samme rommet og spiller uten headset. Mer live i studio blir det ikke og på det viset blir musikken også så ekte og uforfalska som mulig.

Alle fire er meget personlige solister, men det aller viktigste underveis her er likevel det kollektive uttrykket og ektheten i det de har å formidle. Rønnings Jazzmaskin er ei heftig maskin – og ei herlig maskin også!

Rønnings Jazzmaskin

Jazzmaskin!

Losen Records/MusikkLosen

Trekkspilleren Heine Bugge er nok mest kjent for sine jodleutflukter med Polkabjørn. Han kan så mye mer og her møter vi han sammen med den italienske gitaristen Ugo Santangelo. Det swinger kraftig!

Ugo Santangelo og Heine Bugge med gode venner.

Alle som har satt sin fot i republikken Bergen veit at der skjer det mye rart – veldig mye rart. Blant annet har den italienske gitaristen Ugo Santangelo, den australske klarinettisten og bassklarinettisten Michael Barnes, den engelske trommeslageren og perkusjonisten Craig Farr og Moldes store trekkspillsønn Heine Bugge slått seg ned der. Heldigvis har de truffet hverandre også og sjøl om "A Portrait of the Sun", som blei spilt inn i 2012, har gått under de flestes radar, så er den vel verdt å låne øre til den dag i dag.

Her har Santangelo, som fremstår som en meget allsidig og utadvendt gitarist, skrevet all musikken og han sverger til et livsbejaende og tøft jazzuttrykk med røtter i Middelhavsområdets fyrrighet. De ni låtene spenner over et stort lerett med masse dynamikk og Barnes og Farr passer utmerket i dette musikalske landskapet.

I dette bassløse samfunnet får de andre ha meg unnskyldt for at Heine Bugge får litt ekstra oppmerksomhet. Han forteller oss nemlig her at det utskjelte trekkspillet absolutt har noe i jazzen å gjøre og Bugge framstår som en langt framskreden improvisator med ei helt egen stemme. Det swinger og groover som det skal gjøre av en moldenser med andre ord – og det med trekkspill hendene!

"A Portrait of the Sun" er et funky album med mye vakker, tøff og uttrykksfull musikk i seg. Bandet eksisterer dessverre ikke lenger som kvartett, men Barnes, Bugge og Santangelo kjører videre som trioen Paco. Derfor er det å bare å sjekke ut "A Portrait of the Sun" for alle som har blitt nysgjerrige nå – det er det nemlig all mulig grunn til.

Santangelo

A Portrait of the Sun

JTJ/ugosantangelo.com

Den engelsk-skandinaviske gruppa Phronesis har vært blant mine favoritt-trioer i en årrekke. Begeistringa har ikke blitt mindre etter cd nummer seks, "Parallax".

Ivo Neame, Jasper Høiby og Anton Eger utgjør Phronesis. Her går det unna!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Bak det noe kryptiske bandnavnet Phronesis, gresk for en type visdom eller intelligens, finner vi norsk-svenske Anton Eger på trommer, danske Jasper Høiby på bass og engelske Ivo Neame på piano. Bandet blei satt sammen av Høiby allerede i 2005 etter at han flytta til London for å studere ved Royal Academy of Music hvor han møtte Neame. Høiby kjente Eger fra København hvor han studerte og Høibys valg av medsammensvorne kan man ikke si noe annet om enn at har vært bortimot perfekt.

På særdeles demokratisk vis har alle bidratt med tre låter hver. Alle har sitt unike særpreg som komponister også, men et fellestrekk er at alt er usedvanlig melodisk og intrikat og spennende rytmisk. Her er det om å gjøre å ha tunga beint i munnen og skulle Eger noen gang trenge vikar, så vet jeg ikke om noen andre enn Jarle Vespestad, fantomet fra Farmers Market, som kunne "erstatta" han.

Sjøl om musikken er intrikat og egenarta – jeg synes Phronesis er den mest spennende trioen siden Esbjörn Svensson Trio herja for rundt et tiår siden – så er den lett å henge med på og bli engasjert av likevel. Det er et driv og en intensitet i denne musikken som er sjelden og det samspillet Phronesis har utvikla gjennom hundrevis av jobber kloden rundt er oppsiktsvekkende bra. Det er verdensklasse over Phronesis og ekstra morsomt er det da at vi også har en liten norsk flik der – Anton Eger er nemlig født i Oslo og har også vært trommeslager i Garden!

Phronesis

Parallax

Edition Records/border.se

Jeff Buckley blei bare 30 år. Han rakk mye på si kort tilmålte tid – her kommer et vakkert soloalbum med mange coverlåter.

Jeff Buckley gir oss fortsatt mye vakker musikk.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeff Buckley (1966-97) var på veldig god vei til å bli superstjerne da han drukna den dagen bandet hans skulle møtes i Memphis for å spille inn "My Sweetheart the Drunk". Ei karriere som kunne ha ført nesten hvor som helst tok brått slutt – akkurat som hans far Tim Buckley som bare blei 28. Jeff Buckley hadde allerede vist verden sin allsidighet og sine unike evner. Mest kjent for et stort publikum i dag er han kanskje for sin udødelige versjon av Leonard Cohens "Hallelujah" – det er på sett og vis den alle andre versjoner ofte blir målt opp mot.

Etter hans død har mora, Mary Guibert, tatt på seg ei slags produsentrolle i forbindelse med alt materialet som har blitt liggende igjen etter sønnen. Det har blant annet ført til flere livealbum, en live-DVD og annet materiale. Heldigvis finnes det enda mer musikk med en av de mange som forlot oss så altfor tidlig og "You and I" er en herlig seanse med demoer gjort i 1993.

Mora skriver i omslagsheftet at Jeff var på høyden av sine cafe days da disse innspillingene blei gjort. Det betyr at han hadde et enormt repertoar med ei blanding av eget stoff og coverlåter og det er en slik miks vi blir servert her også – der Buckley faktisk også snakker litt mellom enkelte av låtene som ei forklaring på hvorfor han gjør akkurat den låta.

Vi møter han helt aleine med si stemme, som spente over fire oktaver, og sin gitar og vi blir servert alt fra Dylans "Just Like a Woman", Sly & The Family Stones "Everyday People", Gerry and The Pacemakers "Don´t Let the Sun Catch You Crying", Led Zeppelins "Night Flight" og The Smiths-låtene "The Boy with the Thorn in His Side" og "I Know it´s Over". Mora hevder Jeff henta inspirasjon fra blues-legenden Robert Johnson, via Broadway til pop, jazz og rock – og alt som finnes mellom!

"You and I" er nok en bekreftelse på at Jeff Buckley var en storhet allerede mens han levde. Han er det fortsatt – dette er nemlig like bra i 2016 som det var i 1993.

Jeff Buckley

You and I

Columbia/Legacy/Sony Music

Mange har ønska å hylle legenden Billie Holiday i forbindelse med 100 års dagen for hennes fødsel. Sonia Loinsworth, med røtter både i Norge og på Trinidad, er en av dem.

Sonia Loinsworth en av mange med et sterkt forhold til Lady Day.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Sonia Loinsworth er et nytt bekjentskap for meg. Til tross for at hun starta si karriere i Oslo på 80-tallet med jazz, soul og funk på repertoaret, og seinere har drevet med modal musikk, norske folketoner, egne komposisjoner til buddhistisk mantra, overtonesang og indiske vokalresitasjoner, så er denne hyllesten altså mitt første møte med henne.

Her har hun møtt den fine pianisten Oscar Jansen, med base på Sørlandet og som vi tidligere har truffet sammen med vokalisten Inger Marie Gundersen, og sammen gir de oss elleve sanger alle forbundet med uforliknelige Billie Holiday, blant andre "God Bless The Child", "Angel Eyes", "The Very Thought of You" og "Summertime". Mange har forsøkt med noe liknende kloden rundt og har lykkes i større eller mindre grad.

Jeg har ingen problemer med å anerkjenne Loinsworths inderlighet og ærlige intensjoner, men for meg fungerer ikke tolkningene hennes hele veien. Det er absolutt ingen tvil om at Loinsworth har ei flott stemme og ditto musikalitet, men her prøver hun å gjøre alt hun har drevet på med gjennom sitt musikalske liv på en gang – jamfør det jeg har nevnt ovenfor. For meg blir det til tider for mye tonemessig brodering og ikke egna til å løfte fram det ekte som var og er Billie Holidays beskjed. Det er synd for, som sagt, så har Sonia Loinsworth ei flott stemme som jeg gjerne hører mer til, men da med litt mindre "garnityr" enn denne gangen.

Kom gjerne tilbake med mer Sonia Loinsworth, men du synger fint nok til ikke å bruke hele smykkeskrinet samtidig.

Sonia Loinsworth

A Tribute to Billie Holiday

Sonica Music/Musikkoperatørene

Det norske folk blei kjent med amerikanske England Brooks fra Bodø da hun sjarmerte oss bortimot i senk på The Voice på TV 2. Med sin cd-debut forteller hun oss om sine herlige jazzrøtter.

England Brooks er en ekte tolker av jazzens standardskatt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

De står i kø noen og 20-åringene om dagen for å gi ut det de har på hjertet på plate. Ofte er det ikke noe galt i det, men ikke reint sjelden er det åpenbart at de hadde hatt godt av å vente noen år til livet hadde hatt mer å fortelle dem. England Brooks Ellingsen, det siste etternavnet sier vel noe om hvorfor hun har flytta permanent fra Los Angeles til Bodø for vel 10 år siden, har rukket å bli nesten 60. Det høres og vi får møte en vokalist, en musikant og et menneske med et levd liv å vise til.

Jeg kjenner ikke veldig mye til hennes liv før jeg også møtte henne i The Voice. Jeg vet at hun sang i kor som 4-åring med Bing Crosby på "White Christmas" – større blir det vel ikke over there. Basert på hva vi får høre på hennes debut så er det likevel ikke tvil om at hun har pleid sitt forhold til den amerikanske sangskatten godt både før hun flytta til Bodø og definitivt etterpå.

Sammen med et utmerka band bestående av Magne Arnesen fra Vestfold på piano og ellers musikanter fra nord, John-Kåre Hansen på gitar som også har vært med og produsert herligheta, Roger Johansen på trommer og Dag Erik Pedersen på bass, tar Brooks oss med på ei reise med ni kjente standardlåter som "On a Clear Day", "The Nearness Of You", "My Romance" og "All The Things You Are". Både ballader og låter med heftigere tempi i seg har hun hun ful kontroll på og det swinger av henne uansett. To morsomme høydepunkt, hennes egne "Never In a Million Years" og hennes hyllest til sitt nye hjemland, "Northern Norway", forteller oss også at Brooks har et godt låtskrivergen i seg.

Seint, men godt er det noe som heter og England Brooks passer så absolutt inn i den kategorien. Endelig er hun å finne på den norske jazzscena – nå er det bare å håpe at så mange som mulig får anledning til å oppleve henne, ikke bare i hennes nye hjemby Bodø, men fra landsende til landsende. Så bra er hun nemlig!

England Brooks

My Mother´s Eyes

Ponca Jazz Records/Musikkoperatørene

Den sveitsiske saksofonisten, komponisten og bandlederen Florian Egli er det nok ikke mange som kjenner til her på berget – bortsett fra Jens Christian Bugge Wesseltoft! Det han gir oss med sitt band Weird Beard forteller oss at han er verdt å lytte til – og vel så det.

Florian Egli, nummer to fra venstre, sammen med Weird Beard. Ikke mye skjegg å skimte, men mye god musikk.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Når Skiens største siden Henrik Ibsen, Jens Christian Bugge Wesseltoft, snakker så er det på sin plass å lytte. Såvidt jeg vet er det første gang Bugge skriver en slags innledning på coveret til andre artister – i alle fall til artister som ikke holder til på hans eget selskap. Det har han altså gjort på debuten til Florian Egli Weird Beard. Han skriver om den 33 år unge sveitseren og hans musikk at han er svært begeistra for de fires musikalske ideer og inspirasjonskilder som de har evna å sette sammen til noe friskt og nyskapende. Hardcore og progrock gitar, noe som likner på programmerte trommer miksa med "mountain-echoed" saksofon og djup, fri-inspirert elbass-spill, sier Bugge og fortsetter å skryte av den unge, sveitsiske jazzscena som vi veit altfor lite om her nord.

Det er bare å underskrive på det Bugge har opplevd. Florian Egli har skrevet all musikken og har, sammen med trommeslageren Rico Baumann, elbassisten Martina Berther og gitaristen Dave Gisler, laga et et lite univers de er helt aleine om. Egli, som stort sett spiller altsaksofon, har en vidtfavnende visjon der han henter hemningsløst fra en rekke kilder. Jovisst er det jazz og improvisasjon som ligger i bånn her, men både rock, punk og støy er viktige elementer underveis.

"Everything Moves" er en meget passende tittel på denne Intakt-debuten. Dette er musikk som er i stadig bevegelse og studioteknikeren David Odlum har også spilt ei sentral rolle som gjør at Weird Beard visstnok høres vesensforskjellig ut på cd og på scena.

Dette har vært et tøft og annerledes møte med et band, musikanter og en musikk som jeg aldri har støtt på tidligere. Det forteller oss at like utenfor stuedøra vår befinner det seg musikk som det absolutt er verdt å bruke tid på – bare vi får greie på at den finnes.

Florian Egli Weird Beard

Everything Moves

Intakt Records/MuskkLosen

Når Kim Myhr får anledning til å invitere med seg Jenny Hval og det alltid like tilpasningsdyktige Trondheim Jazz Orchestra, så ligger meste til rette for at det vil bli skapt unik musikk av usedvanlig høy kvalitet. Det har da også skjedd.

Jenny Hval og Kim Myhr – to usedvanlige stemmer.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Foto: Andreas Ulvo

Til Ultimafestivalen i 2012 fikk den unike gitaristen og komponisten Kim Myhr muligheten til å framføre verket "In the End His Voice Will Be the Sound of Paper". Anledninga førte til at han for andre gang inviterte med seg Trondheim Jazz Orchestra – første gang var til bestillingsverket "Stems and Cages" sammen med Sidsel Endresen under Moldejazz i 2009. Mange av musikantene i TJO er de samme som i 2009, men vokalisten er en annen – Jenny Hval. Det Endresen og Hval blant annet har til felles er at de er helt spesielle stemmer, men de har ganske så forskjellige uttrykk og det er sjølsagt mye av grunnen til at denne utgava blir helt forskjellig, men like spennende.

Jenny Hval er et ganske nytt bekjentskap for meg. Jeg har hørt bruddstykker av hva og hvem hun er tidligere, men dette møtet har nesten blitt en liten åpenbaring. Der Endresen ER improvisasjon, så er det et sted Hval har kommet til underveis fra et eksperimentelt rock-utgangspunkt som mange oppdaga gjennom "bandet" Rockettothesky. Her har hun laget tekster og melodier til Myhrs skisser og musikk. Visjonen var Myhrs, mens Hval opplevde det som en stor ære å få jobbe med og lære av så fantastiske medmusikanter. Noe forteller meg at den æren og respekten går begge veier.

Kim Myhr og Jenny Hval omkransa av Trondheim Jazz Orchestra – et strålende møte.

Foto: André Løyning

Hval har tatt med seg mye av pop/rock-estetikken inn i dette improviserte samtidslandskapet. Myhrs vidunderlige musikalske verden er noe så for seg sjøl at det heldigvis er nesten umulig å sammenlikne den med noe som helst annet. Når han så har med seg Rhodri Davies på harpe, Jim Denley på fløyter og saksofon, Michael Duch på bass, Klaus Holm på klarinett, Tor Haugerud på trommer, Eivind Lønning på trompet, Morten Olsen på perkusjon, Espen Reinertsen på saksofon, Kari Rønnekleiv på bratsj, Martin Taxt på tuba og Christian Wallumrød på piano og harmonium, samt seg sjøl på 12-strengers akustisk gitar og vokal på et spor, så sier det sjøl at dette musikalske kollektivet er noe helt unikt – og det har også innspillinga gjort hos Jan Erik Kongshaug i Rainbow Studio på seinsommeren 2014 blitt.

Kim Myhr er en kompromissløs musikalsk søker som her har fått med seg en på mange måter likesinna utfordrer i Jenny Hval. De kommer fra hvert sitt ståsted, men har åpenbart veldig mye å snakke om og "In the End His Voice Will Be the Sound of Paper" – som henspeiler på hvordan de to mener Bob Dylan høres ut nå i moden alder – har blitt så unike og spennende musikalske samtaler som vel tenkelig.

Trondheim Jazz Orchestra/Kim Myhr/Jenny Hval

In the End His Voice Will Be the Sound of Paper

Hubro/Musikkoperatørene

Den originale kvintetten Baker Hansen forsetter suksessen fra 2014 da de ga oss sine gjendiktninger av Chet Baker på norsk. Nå er det flere herlige standardlåter med utgangspunkt i Chet Bakers verden som blir servert på nynorsk og ikke ny norsk som til daglig.

Baker Hansen med nok ei herlig nynorsk tapning av standardlåter.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er bare to år siden siden bassist Stian Andreas Egeland Andersen, trommeslager Tore Flatjord, pianist Kjetil Jerve, trompeter Thomas Husmo Litleskare og ikke minst vokalist og oversetter Sigurd Rotvik Tunestveit, under det kollektive navnet Baker Hansen, ga oss den overraskende debuten "Chet på norsk – Ei som deg". Overraskende enkelt og greit fordi jeg i alle fall ikke så lyrikken til standardlåtene Chet Baker stort sett omga seg med skulle oversettes og synges på Ål-dialekt. Vi snakker Ål i Hallingdalen der Rotvik Tunestveit kommer fra og der dialekta ligger nært opptil nynorsk. Uansett var det en udelt hyggelig og vakker overraskelse.

Her har de fem tatt for seg åtte nye Baker-klassikere, blant andre "I´m Old Fashioned" som har blitt til. "Gamle daga", "You´d Be So Nice to Come Home to" som har blitt "Koma heim", "My. Funny Valentine" som har blitt "Min ven", "They All Laughed" heter på ålisk "Nansen og e" og til slutt heter "My Ideal" "Skapt for meg". Rotvik Tunestveit skal ha all mulig slags ære for både oversetter- og vokaljobben og det er veldig bra at han ikke prøver å etterlikne Baker på noe vis vokalt – bare når det gjelder stemningene han og resten av gjengen makter å skape. Det at både Rotvik Tunestveit og resten av bandet er tungt inspirert av legenden og hans univers ligger jo i sakens natur, men de har både ønska og evna å finne sin egen innfallsvinkel og godt er det.

Da debuten kom i 2014 var som sagt overraskelsen stor. Det er den ikke nå lenger. Likevel er det både hyggelig, varmt og empatisk å få besøk av Baker Hansen og Chet Bakers univers nok en gang.

Baker Hansen

Gamle daga

NORCD/Musikkoperatørene

Charles Lloyd er en av de siste store gjenlevende jazzpersonlighetene fra 60-talls generasjonen. Her møter vi han med et nytt toppband og med Norah Jones og Willie Nelson som gjester.

Charles Lloyd gir seg heldigvis ikke og han har fortsatt mye å melde.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Legenden Charles Lloyd har rukket å nå den meget anstendige alder av 78. Det hindrer ikke den unike tenorsaksofonisten og fløytisten fortsatt å skape ny og spennende musikk i stadig nye konstellasjoner. Jeg husker jeg skrev om "Mirror" som kom ut på ECM i 2010 at det kanskje var den aller beste utgivelsen til Lloyd og da sammenlikner jeg med skiver fra gjennombruddet i 1966 som "Dream Weaver" og "Forest Flower" der han sammen med Jack DeJohnette, Keith Jarrett og Cecil McBee oppnådde noe som likna på popstjernestatus.

Etterhvert blei denne statusen og tilnærma heltedyrkelsen for mye for Lloyd og han trakk seg tilbake fra offentligheten og til sitt indre eksil i Big Sur i Calofornia. Der blei han værende i bortimot total ensomhet i flere år, mediterende og uten noe ønske om å komme tilbake til rampelyset og musikken. Så dukka den franske pianisten Michel Petrucciani opp på dørstokken i Big Sur i 1982 og etter at han hadde hørt den lille, store Petrucciani spille så visste han at han måtte fine fram hornet igjen. Siden har Lloyd reetablert seg som en av verdens ledende saksofonister nok en gang og med "I Long to See You" har han nesten overgått seg sjøl.

Med det nye bandet som han kaller The Marvels har han invitert med seg supergitarist Bill Frisell, trommeslager Eric Harland, steel-gitarist i ultraklassen Greg Leisz og bassist Reuben Rogers og soundet de fem skaper er altså så inderlig, så vakkert og så unikt at det ikke er lett å finne ord.

Når så Lloyd har fått tilsvarende inderlig besøk i studio av Willie Nelson til å tolke "Last Night I Had the Strangest Dream" – som vi her hjemme kjenner som " I natt jag drömde" med og av Cornelis Vreeswijk – og Norah Jones i "You Are So Beautful" som Joe Cocker gjorde en storhit av, så er det ikke så mye mer å ønske seg. Repertoaret ellers består av Bob Dylans "Masters Of War", fire Lloyd-låter, blant andre "Sombrero Sam" fra 1966 pluss fire folkemelodier, blant andre "Shenandoah" og "Abide with Me". Om det ikke blir søtsuppete? Aldri i nærheten en gang og det er nesten en fornærmelse å stille spørsmålet i et slikt selskap.

Charles Lloyd har aldri lefia med ektheten og inderligheten og han ser heller ingen grunn til å begynne med det nå i godt moden alder. "I Long to See You" forteller oss at Charles Lloyd fortsatt er i toppslag og at "alle" står i kø for å jobbe med han. Vi kan bare takke og nyte.

Charles Lloyd & The Marvels

I Long to See You

Blue Note/Universal