Tor Hammerø

Jazzfest i Trondheim går mot slutten og jazz dreier seg jo ofte om å være forberedt på det uventede. Likevel må jeg innrømme at jeg aldri hadde sett for meg et knippe NTNU-studenter under ledelse av Kjetil Møster skulle ta for seg deler av Terje Tysland-repertoaret, med "Heile livet for dæ" i spissen, med far sjøl i salen!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Terje Tysland og Kjetil Møster sammen med NTNU-studentene etter endt dyst. Lænt va de! Rålænt faktisk!

Foto: Arne Hauge

Superlørdagen blei nok omtrent akkurat slik festivalsjef Ernst Wiggo Sandbakk & Co hadde sett for seg. Hvis man ser bort fra hotellstreiken som førte til uforutsette utfordringer der en rekke konserter måtte flyttes – blant annet måtte Bernhoft flyttes til Olavshallen der publikum måtte sitte – uten at det så ut til å legge nevneverdig demper på hyggen. Bernhoft, nok en gang med Hedvig Mollestad Thomassen ved sin side på gitar og vokal, var i storslag og presenterte stolt mye fra sin nye skive den tida jeg var tilstede.

Bernhoft og hans ikke helt uefne band storkoste seg.

Foto: Knut Rogstad

Tidløse Kausland

Lørdagen begynte på best mulig vis med besøk fra Vestfold. Gitaristen Halvard Kausland hadde tatt turen sammen med pianisten Magne Arnesen og møtte det musikalske muntrasjonsrådet John Pål Inderberg på barytonsaksofon og de Trondheimsbaserte unggutta Celio Barros fra Brasil på bass og Frederik Villmow fra Tyskland på trommer. Her blei vi servert tidløse standardlåter i best mulig innpakning – akkurat slik dette stoffet fortjener det.

Halvard Kausland og John Pål Inderberg i et inderlig møte – både i farger og i svart/hvitt.

Foto: Arne Hauge

No går det på ræva

Jazzfest har etterhvert opparbeida en tradisjon der NTNU-studentene tar for seg musikken til en eller annen musikalsk trønderlegende. I år var det Terje Tysland som var tildelt den ære og far sjøl måtte innom baren på vei inn i salen for å samle mot. Han var, som alle oss andre, fullstendig uforberedt på hva som skulle møte oss – og godt var det!

Toppsaksofonisten og den tidligere NTNU-studenten Kjetil Møster hadde arrangert et knippe av Tyslands låter for masse saksofonister, to sangere, to gitarister, to trommeslagere, to bassister og tangenter og du verden så moro det var!

Møster hadde på alle vis behandla Tyslands musikk med respekt. Han hadde gitt den alt fra frijazzdrakt til mer funky utsmykninger og lagt til rette for mye humor også og med "No går det på ræva" og "Heile livet for dæ" var det nesten fullbragt – med en svært så begeistra og beæra Tysland med et smil som nesten gikk rundt. Neste stopp må vel være Terje Tysland som tolker Kjetil Møsters musikk. Der skal i alle fall jeg være!!!

Kjetil Møster og hele NTNU-bandet med en flott hyllest av Terje Tyslands musikk.

Foto: Arne Hauge

Nesets mesterskap

Jeg var så heldig å oppleve saksofonisten Marius Neset med sin strålende kvintett og med cellisten Svante Henryson som gjest tidligere i uka på Maijazz i Stavanger. Jeg visste hva som var i vente med andre ord – og det var det!

Marius Neset er teknisk sett en bortimot fullkommen saksofonist – han har absolutt ingen begrensninger på instrumentet sitt virker det som. Nå har han kommet dit i livet sitt og karriera si at teknikken likevel ikke betyr så mye – det er hva han kan gjøre med den musikalsk som betyr noe. Sammen med trommeslager Anton Eger, bassist Frans Petter Eldh, vibrafonist og marimbaspiller Jim Hart, pianist Ivo Neame og ikke minst den ekstra, flotte stemma til Henryson, slo Neset nok en gang fast at han er mannen for framtida samtidig som han er her nå. Dette var nok en gang en svært inspirert kveld for Neset – det kan nok ha sammenheng med at Brann akkurat hadde vunnet!

Marius Neset, Svante Henryson og fullt band – vi snakker saker!

Foto: Arne Hauge

Amerikafareren

På vei til sengs fikk jeg heldigvis med meg et par låter med den New York-bosatte Sandefjords-saksofonisten Ole Mathisen i et heftig møte med Espen Berg Trio. I den lille baren der kvartetten møttes for første gang – slik hørtes det ikke ut – var det så fullt at jeg blei henvist til gangen. Uansett var det tilstrekkelig til å slå fast at Ole Mathisen er utstyrt med ei helt spesiell stemme og uttrykk. Hans enorme teknikk benytter han til å spytte ut toner på et vis jeg ikke kjenner til noen andre som gjør og de nyutnevnte NTNU-ambassadørene i Espen Berg Trio hadde tilegna seg Mathisens komposisjoner på kortest mulig tid slik store jazzmusikanter gjør det. En perfekt måte å bli sendt hjem fra Jazzfest på – en festival som har funnet sin form og som Trondheim stortrives med og vice versa.

I dag går jeg glipp av hyllesten av legenden Asmund Bjørken – 70 år som artist og like sprek og åndsfrisk – og urframføringa av Ola Kvernbergs "Steamdome" som heldigvis blir videreført i Molde til sommeren.

Takk for no Trondheim – æ kjæm tebake!!!!!!

Ole Mathisen, Espen Berg og alle mann alle i fullt driv.

Foto: Arne Hauge

Når "trommeslageren" – han er jo så mye mer – Per Oddvar Johansen endelig solodebuterer, så gjør han det med et så vakkert og overraskende visittkort som vel mulig.

Per Oddvar Johansen – en musikalsk forfører.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Per Oddvar Johansen rakk å bli 48 år før han debuterte under eget navn. Basert på hva han har gitt oss, burde flere vente noen år med å fortelle oss hva de eventuelt har på hjertet. Her har nemlig den erfarne, allsidige, gjennom musikalske og alltid like ærlige trommeslageren – og her også fiolinisten, vibrafonisten, gitaristen, vokalperkusjonisten og elektronikeren – gitt oss noe så vakkert, flott og inderlig som bare et levd liv kan føre til.

Lommedalens store sønn tilhøreren generasjonen som gikk på jazzlinja i Trondheim på begynnelsen av 90-tallet og som førte til mye flott og original musikk sammen med blant andre Trygve Seim, The Source og Christian Wallumrød. Siden har Johansen stått høyt på ønskelista til Solveig Slettahjell, Håvard Wiik og Trondheim Jazz Orchestra og han har jobba med giganter som Arild Andersen, Dave Holland, Joshua Redman og Jens Christian Bugge Wesseltoft.

Nå står han fjellstøtt på egne bein og i Sjur Miljeteigs studio i de svenske skoger har han altså begått "Let´s Dance" – en meget alternativ og vakker danseoppfordring. Han har ønska å skape et fundament basert på musikk med et ikke bestemt tempo som skulle være lyrisk og ha åpne lydrammer som han sammen med pianist Helge Lien og saksofonist og trompeter – med saksofonmunnstykke!!! – Torben Snekkestad, skulle fylle. Og du verden som de tre har levd opp til Johansens intensjoner.

Jeg har hørt Per Oddvar Johansen mye og ofte opp gjennom åra – han har blant annet vunnet seks Spellamnnpriser. Jeg har likevel aldri hørt han slik som på denne debuten. I all hovedsak er nemlig låtene hans så vakre, så inderlige og så sterke at Per Oddvar Johansen i mine ører med ett framstår som noe helt annet enn det jeg har opplevd han som tidligere. Han har blitt en komponist, retningsgiver og multiinstrumentalist som med et helt spesielt tonefølge og instrumentering åpner opp en ny verden.

Helge Lien og Torben Snekkestad, nordmannen som er bosatt i Danmark og som er alt for sjeldent hørt hjemme i Norge, er det perfekte og mest empatiske reisefølget Per Oddvar Johansen kunne ha valgt. Inntil en arrangør eller festival i min nærhet sørger for å få denne trioen og denne musikken på ei scene nær meg, vil "Let´s Dance" bli spilt både titt og både ofte i heimen. Den egner seg nemlig til både ettertanke og sinnets forlystelse.

Per Oddvar Johansen

Let´s Dance

Edition Records/Border Music Norway

Det er store ord i denne tittelen. Og ganske sjeldent brukt av meg i alle fall når det gjelder musikk. Det Jan Magne Førde og hans medspillere ga oss denne kvelden i fantastiske Nidarosdomen fortjener begge – og mere til.

Jan Magne Førde midt i det som må være høydepunktet i hans karriere.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Foto: Knut Rogstad

Fredagen på Jazzfest i Trondheim gikk over til natt hånd i hånd med en sjelden konsertopplevelse. Jan Magne Førde, trompeter og ikke minst flügelhornist, komponist og sentral i Brazz Bros gjennom mange tiår, "betalte" tilbake for sitt sjølpålagte eksil i Trondheim siden 1980 gjennom å gi menigheta i Nidarosdomen bestillingsverket "Mezzing".

Med ei håndplukka besetning fra øverste hylle med Kenneth Ekornes på trommer og perkusjon, Roger Ludvigsen på gitar, Rus Nygård-Pearson på bass og sjølvaste Henning Sommerro på piano, trekkspill, plystring og ikke minst det voldsomme Steinmeyerorgelet i Domen samt Ila Brassband, tok Førde oss med på ei reise i sitt musikalske liv så tilpassa det makaløse rommet i nasjonalkatedralen at det nok vil bli bortimot umulig å framføre det noe annet sted – i alle fall på det viset vi heldige som var kallet fikk det servert fredag 6. mai i det herrens år 2016.

Førde tok i bruk hele rommet og satte umiddelbart stemninga ved å vandre sakte opp mot scena gjennom midtgangen med trompeten som musikalsk premissleverandør. Der venta først kjernegruppa og etterhvert kom også Ila Brassband, vandrende – ikke ilende, til fra sine bidrag levert fra rundt om i rommet.

Som alltid var Førdes musikk en fusjon av norsk folkemusikk, toneganger fra ymse steder på kloden han har latt seg inspirere av, elektronikk, funk og jazz. Mye var nytt, alt var kortreist og unnfanga i Trondheim og sjølsagt så fikk vi også "hitlåta" "Bruremarsj" som tusener har blitt kjent med gjennom Brazz Bros. Som Jan Garbarek en gang sa om musikken sin: det er akkurat den samme som før, men helt forskjellig. Slik var det også denne kvelden: spora tilbake gjennom Førdes karriere var lett å få øre på, men samtidig var det nyskapt.

Førdes inderlige flügelhornoli – det er hans instrument i mine ører -, Ekornes´ fantastiske invitasjon inn i hans musikalske jungel, Ludvigsens usedvanlige uttrykksfulle gitarspill som mange har blitt kjent med gjennom Mari Boines band blant annet og den Trondheimsbosatte engelskmannen Nygård-Pearsons overraskende bass-bidrag var blant konsertens høydepunkt, men det voldsomme møtet mellom Sommerros orgelutblåsning og Ila Brassband, der Nidarosdomen var bokstavelig talt rysta i sine grunnvoller, og jeg var redd for at noe kunne skje med nasjonalhelligdommen, satte spor i sjela som skal bli vanskelig å viske ut. Ikke at det er ønskelig heller og når tårene rant hos flere i mine omgivelser, så forteller det mye om hvilken enorm opplevelse det var.

Hvordan er det så mulig å formidle noe så voldsomt i et slikt unik rom? Svaret er sjølsagt veldig vanskelig og utfordrende – og veldig spennende. Uten lydmagikeren Asle Karstad ville det nok ikke vært mulig i det hele tatt – for en fantastisk jobb han gjorde nok en gang. Mannen er enkelt og greit et unikum og jeg skjønner godt hvorfor kineserne flere ganger i året henter han over for å lære opp lydfolk der borte. Bedre læremester får de altså ikke – sånn er det med den saken: Asle Karstad er en stor kunstner!

Jan Magne Førdes "Mezzing" er en opplevelse som aldri vil bli glemt av oss som var til stede og jeg kan bare takke for gaven.

Henning Sommerro – maestroen som nesten rev ned Nidarosdomen.

Foto: Knut Rogstad

Kenneth Ekornes inviterte oss med på tur i sin musikalske jungel.

Foto: Knut Rogstad

Ekornes, Førde, deler av Ila Brassband og Roger Ludvigsen – et himmelsk møte i Nidarosdomen.

Foto: Knut Rogstad

En inderlig duo

Ralph Towners helt spesielle gitarsound har vært med meg helt siden slutten av 70-tallet. Først med hans signaturband Oregon og siden sammen med vår egen musikalske nasjonalhelligdom Jan Garbarek. Nå er det veeeldig mange år siden jeg har hørt den unike gitaristen, som utelukkende spiller akustisk gitar – denne gangen sekstrenger, både tradisjonell og barytongitar, men det tok nanosekunder før gjenhøret med den helt spesielle sounden var der igjen. Herlig!

Sammen med den meget allsidige og uttrykksfulle italienske trompeteren og ikke minst flügelhornisten Paolo Fresu, som vi har møtt her til lands mange ganger sammen med blant andre John Pål Inderberg, tok Towner (76) oss med inn i en usedvanlig klangverden. Herrene har jobba sammen i rundt 20 år og det høres i deres bortimot telepatiske kommunikasjon. I 2010 ga de oss det vakre visittkortet "Chiaroscuro" på ECM og de henta låter, de fleste skrevet av Towner, både derfra og fra hele deres "samliv". Det eneste unntaket var Miles Davis/Bill Evans-klassikeren "Blue In Green" i en nydelig og annerledes versjon.

Konserten blei avslutta med "Sacred Place" – det var nesten slik det opplevdes å være til stede også.

Ralph Towner og Paolo Fresu – en nydelig klangverden.

Foto: Arne Hauge

Ralph Towner – en helt eget univers.

Foto: Arne Hauge

Paolo Fresu – vakker stemme fra Italia.

Foto: Arne Hauge

Strenge unge herrer

For de som fikk med seg debuten til trioen Open String Department for godt og vel et år siden, "Fringe Music", var det ikke noen stor overraskelse at her blei det servert annerledes bluegrassmusikk med solide doser jazz i brygget. I forbindelse med bandets konsert under Jazzfest fikk gruppas multiinstrumentalist og hovedkomponist, banjoist, dobrospiller, mandolinist og steelgitarist – og mye, mye mer – Magnus Soltvedt Wiik, utdelt Geir Digernes minnepris for 2015 i samarbeid med Sparebank 1 SMN, og at den er fortjent fortalte han oss tydelig gjennom det settet jeg fikk med meg.

Sammen med gitarist Espen Jørgensen Bjarnar og bassist Aksel Jensen – alle med bakgrunn fra jazzlinja i Trondheim – ga Soltvedt Wiik oss ei reise i en type improvisasjonsbasert strengelek de nok er helt aleine om. Her er det bluegrass uten vokal, men derimot med bass-soloer og ymse annet som ikke tilhører det tradisjonelle faget og det er herlig å høre unge karer som går sine egne, spennende veier også innafor dette helt spesielle og sjeldne uttrykket innen jazz i alle fall.

En flott fredag under Jazzfest med andre ord og nå må jeg en tur ut for å se om Nidarosdomen står. Ellers kan det bli dyrt for Jan Magne Førde, Henning Sommerro og festivalsjef Ernst Wiggo Sandbakk!

Open String Department – en annerledes og spennende bluegrass/jazz-opplevelse.

Foto: Arne Hauge

Magnus Soltvedt Wiik blir tildelt Geir Digerns´ minnepris i samarbeid med Sparebank 1 SMN.

Foto: Arne Hauge

Finsk jazz hører vi dessverre alt for lite av i Norge. Nesten hver gang det skjer så oppdager vi i alle fall at kvaliteten er skyhøy. Den unge pianisten Aki Rissanen og hans trio er på ingen måte noe unntak.

Aki Rissanen, til venstre, og hans venner leverer triojazz av svært høy kvalitet.

Aki Rissanen er en 36 år ung finsk pianist som har gitt ut sju album tidligere, men som med "Amorandom" viser seg fram under eget navn for første gang på den internasjonale scena. Det var så avgjort på høy tid. Til tross for at han har spilt med den ledende finske trompeteren Verneri Pohjola i cirka 15 år og har jobba mye med storheter som Dave Liebman, så er dette likevel mitt første møte med Rissanen og det har vært en sann fryd.

Sammen med bassisten Antti Lötjönen og trommeslageren Teppo Mäkynen, ytterligere to unge, ukjente herrer for meg, som av meget forståelige årsaker er av de mest ettertrakta på de finske jazzscenene, har Rissanen skapt en helt egen liten verden basert på sine egne komposisjoner. Musikken var i utgangspunktet skrevet for en animasjonsfilm for noen år siden, men har utvikla seg til å stå veldig på egne bein. De som vil påstå at musikken har ingredienser fra vestlig, klassisk impresjonisme og en lyrisk nordisk tone i seg, har etter min mening virkelig skjønt det og de som samtidig hevder at musikken både er personlig, vakker og varm får også mi stemme.

Aki Rissanen har endelig kommet fram til meg – og han og musikken hans har så avgjort nykommer for å bli.

Aki Rissanen

Amorandom

Edition Records/Border Music Norway

Etter to fantastisk hyggelige dager på Maijazz i Stavanger, står Jazzfest og Trondheim for tur og bedre måte å starte på enn å få tilbringe nesten to timer sammen med Knut Reiersrud, Solveig Slettahjell og In The Country, finnes knapt.

In The Country, Solveig Slettahjell og Knut Reiersrud – det kommer ikke så mye bedre fra bygdene nå til dags.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Foto: Arne Hauge

Etter å ha brukt kvalitetstid sammen med disse storhetene i norsk musikk i mange år, så kommer det ikke som noen bombe at denne konstellasjonen leverer gull. Tvert i mot – alt annet ville vært overraskende. Dessuten har jeg som mange andre hatt gleden av "kvintettens" skive "Trail Of Souls" og var relativt godt forberedt på hva som ville møte det overfylte Dokkhuset – kjernen i trøndernes store Jazzfest.

-Jeg spiller det samme hele tiden jeg, sa Knut Reiersrud i en prat/intervju jeg hadde med han, Morten Qvenild og Solveig Slettahjell etter konserten. Akkurat det samme, men helt forskjellig vil jeg legge til. Det er liksom slik når Reiersrud er til stede så er det han som gjør musikken til sin – eller er det omvendt? Uansett er det en opplevelse hver eneste gang å få være med på reisa Reiersrud inviterer til og som Solveig Slettahjell spontant utbrøt underveis: Æ bli så gæli gla når du spælle Knut! Slik er det for mange av oss skal du vite Solveig – også denne herlige ettermiddagen.

Dette unike samarbeidet, som kanskje i utgangspunktet høres litt merkelig ut, var initiert av den tyske plateselskapsdirektøren Siggi Loch. Denne ideen må være en av hans bedre og bandets unike fusjon av jazz, blues, rock, gospel, salmer, etnisk musikk og gudene vet hva er så flott, så personlig og så inderlig at det bare er å la seg flyte med.

In The Country, med bassist Roger Arntzen, trommeslager Pål Hausken og tangentoperatør, laboratoriebestyrer og motstandsyter Morten Qvenild, er det perfekte fundamentet for disse ekskursjonene. Knut Reiersrud er – ja han er enkelt og greit Knut Reiersrud med sine gitarer, sitt munnspill og sin personlighet både musikalsk og på alle vis. Makaløst! Og så Solveig Slettahjell da – på hjemmebane og på uforfalska trøndersk. Det er altså en tyngde, kraft og ekthet i det hun formidler som gjør henne til en formidler i det ypperste sjiktet – hun både tar og fyller rommet med sin musikalske tilstedeværelse.

Det er tydelig at de fem stortrives sammen – de digger hverandre rett og slett. Det gjorde publikum på Jazzfest også – noe så vederstyggelig det!

Knut Reiersrud er enkelt og greit…..Knut Reiersrud. Egen klasse – egen kategori!

Foto: Arne Hauge

Solveig Slettahjell – snakk om å ta rommet!

Foto: Arne Hauge

Eilertsen på hjemmebane

Bassisten, komponisten og bandlederen Mats Eilertsen er bosatt på Eidsvoll, men er født og oppvokst på Angeltrøa i Trondheim – mer hjemmebane enn Jazzfest kan det nesten ikke bli og derfor var han nok mer enn begeistra da han fikk forespørselen om han ville skrive bestillingsverk til akkurat denne festivalen.

Med sin trio gjennom mange år med den nederlandske pianisten Harmen Fraanje og trommeslager Thomas Strønen som fundament, og den unike vokaltrioen Trio Mediæval – med røtter i middelaldermusikk, norsk folkemusikk og samtidsmusikk – og som nå består av Linn Andrea Fuglseth, Anna Maria Friman Henriksen og Berit Opheim, ga Eilertsen oss en opplevelse som vil bli sittende i lenge.

"Memorabilia", utmerka formidla som alltid når lydmaestro Asle Karstad har ansvaret, er et verk som beveger seg sakte og som gir både de på scena og de i salen rom til å reflektere. Tekstene, både på latin og norsk, egna seg perfekt til musikken Eilertsen hadde skrevet og som trioen skapte. Av og til kunne jeg føle på litt lite framdrift, men den klangverdenen de to trioene bød på var hele tida så hinsides vakker at det blir pirk i den store sammenhengen.

Mats Eilertsen med sin store, tunge, vakre og mørke tone i bassen har tatt et nytt stort steg som komponist og "Memorabilia" kommer til å leve lenge og mange bør få muligheten til å oppleve herligheten og inderligheten.

Mats Eilertsen – Angeltrøas største sønn? Fantastisk bassist og komponist i alle fall!

Foto: Arne Hauge

Mats Eilertsen Trio og Trio Mediæval – hvilket herlig møte.

Foto: Arne Hauge

Trio Mediæval – hvilke stemmer, hvilket uttrykk.

Foto: Arne Hauge

Fantastisk bursdagsfest

Det fyrrige og herlige åttemannsbandet Mambo Compañeros feira like godt sitt 20 års-jubileum med både cd-slipp og samarbeid med selveste TrondheimSolistene. Festen toppa seg med et bursdagsselskap på Jazzfest der stemninga var både høy og god fra første til siste stund – noe annet skulle tatt seg ut.

Bandet, under ledelse av tangentoperatør Morten Huuse og saksofonist og fløytist Kåre Kolve, har vært en gledesspreder fra dag én og du verden som de var det denne kvelden også.

Fronta blant annet av cubanerne Alexander Fernandez og Luison Medína på vokal og congas tok Mambo Compañeros oss gjennom store deler av det de har holdt på gjennom disse 20 åra av salsa, cha cha, merengue og hva de nå heter alle de cubanske rytmene. Hoveddelen av programmet var likevel stoffet fra den helt ferske skiva der de har fått den store drømmen oppfylt, nemlig å få spille med strykere. Og det er ikke hvilke som helst strykere vi snakker om heller: TrondheimSolistene er vel kanskje blant verdensdelens ypperste i sin sjanger og samarbeidet mellom de to gruppene – delt av en nødvendig, men gjennomsiktig plastvegg – var av typen stort og som jeg er sikker på at begge vil huske – også alle de som fylte salen forresten.

Som det blei sagt på Sørlandet før i verden: her er det forbud mot samleie siden det kan føre til dans. De ivrigste i salen denne kvelden, og tar jeg ikke feil så var de cubanere, greide ikke holde seg unna – dans altså – og musikken egner seg så absolutt for de som synes om slike utskeielser. Moro var det lell og det er bare å ønske Mambo Compañeros lykke til med de neste 20. Blir det fyrrigere og heftigere nå så…..

En framifrå måte å avslutte min første dag på Jazzfest 2016 på.

Mambo Compañeros og TrondheimSolistene – et himmelsk møte på jorda.

Foto: Arne Hauge

Om den fyrrige og heftige musikken førte til noe mer enn dans vites ikke….

Foto: Arne Hauge

Vi ønsker herrene lykke til med de neste 20 – med eller uten rulaTor.

Foto: Arne Hauge

Nok en ny pianotrio har sett dagens lys og mitt første møte med pianisten og bandlederen Eivind Austad har blitt av det varme slaget.

Eivind Austad omringa av Håkon Mjåset Johansen og Magne Thormodsæter – en herlig trio.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Ny og ny fru Blom – trioen har vært i aksjon i mange år den, men av en eller flere merksnodige årsaker så har den ikke nådd ut til et større publikum – før forhåpentligvis nå. Bergenseren Austad har vært en sentral skikkelse i byens jazzliv helt siden midten av 90-tallet og, bortsett fra et bortimot obligatorisk opphold på den berømte jazzlinja i Trondheim, så har han vært bosatt der det finnes sju fjell og et passe dårlig fotballag. Nå underviser han ved Grieg-akademiet i Bergen og ikke minst har han endelig fått anledning til å dokumentere hva og hvem han er som pianist og bandleder.

Det tyske selskapet Ozella Music har gitt ut trioens debutalbum og det betyr at muligheten for distribusjon og oppmerksomhet langt utenfor våre grenser er til stede – og det fortjener både Austad og trioen.

Seks av de åtte låtene har Austad skrevet og det er jazz med et tydelig amerikansk preg med spor av både Bill Evans og Keith Jarrett i seg vi blir servert. I tillegg får vi inderlige tolkninger av standardlåta "All Of You" og David Bowies ikoniske "Life on Mars" – innspilt lenge før han gikk bort, så det finnes absolutt ikke noe spekulativt i det.

Når han så har med seg Håkon Mjåset Johansen på trommer og Magne Thormodsæter på bass så er det meste på plass for at det skal bli klassisk triojazz av beste merke ut av det. Dette er herrer som tydeligvis kjenner hverandre ut og inn og som stortrives i hverandres selskap og som aldri går i veien for hverandre, men tvert i mot åpner de dørene som kan åpnes for at de andre og kollektivet skal skinne.

Eivind Austad har henta inspirasjon fra gospel og rhythm and blues også og makter å skape sitt eget uttrykk på den måten. "Moving" er en varm og inderlig opplevelse. Her blir for så vidt ingen merkesteiner flytta, men det blir skapt ekte og varm musikk. Det er mer enn nok det.

Eivind Austad Trio

Moving

Ozella Music/MusikkLosen

Marius Neset er Brann-supporter på sin hals. Nå har det seg slik at hans kjære klubb ikke kom seg særlig langt i årets norgesmesterskap, men basert på det Neset leverte denne onsdagskvelden på Maijazz kan han derimot gå hele veien. Jeg kan faktisk ikke skjønne hvem eller hva som kan stoppe Marius Neset nå.

Marius Neset – 31-åringen fra Os utenfor Bergen er en saksofonist i verdensklasse. Sånn er det med den saken.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Foto: Johnny Prøis – Maijazz 2016

Vi fikk møte Neset med sin ypperlige kvintett forsterka med cellisten Svante Henrysson på bandets første konsert på denne turneen. Vi snakker om et band som sitter som spikra og som åpenbart har spilt svært mye sammen. Noe annet ville for så vidt vært helt utenkelig: Nesets musikk er nemlig så intrikat og utfordrende, samtidig som den er tiltalende og umiddelbar, at det ville vært nesten komplett umulig for bortimot hvem som helst å gå rett inn i den.

Neset satte stemninga ved å bygge det hele opp fra duo til sakte, men sikkert fullt band – og hvilket band! Anton Eger på trommer er noe av det mest lyttende og musikalske/melodiske jeg kan tenke meg på instrumentet. Han er født i Norge og sjøl om han ikke bor her så bør vi absolutt regne han som norsk! Svenske Frans Petter Eldh er en kraftbassist som markerer seg først og fremst som en empatisk og lojal bandmusikant, men hans soloparti mot slutten fortalte oss hvilke enorme solistiske kvaliteter han besitter også.

De to engelskmennene i bandet, vibrafonisten og marimbaspilleren Jim Hart og pianisten Ivo Neame, hører også hjemme i hvilket som helst toppsjikt og passer Nesets musikk og uttrykk så framifrå som vel tenkelig. Når så gjesten Henrysson, som vi blant annet kjenner fra duosamarbeid med Ketil Bjørnstad, tilfører det hele ei helt ny og vakker stemme, så blei denne kvelden på Stavangeren nok en bekreftelse på at Marius Neset og hans musikk hører hjemme helt i verdenstoppen faktisk.

Som saksofonist har Neset allerede det aller meste. Teknisk sett er han bortimot fullkommen – det virker som om det ikke er noe han ikke kan uttrykke gjennom horna sine. Når han så fyller det med inderlighet og sterke emosjoner gjennom sine kompliserte strukturer, vakre melodier og rytmiske spennende løsninger, så blei dette nok et bevis på at Marius Neset er klar for hvilken som helst scene hvor som helst på kloden. Vi snakker nemlig om en musikant med muligheter til å nå så langt som vel tenkelig her. Mesterlig!

PS Når han så inviterte opp sin søster, fløytisten Ingrid Neset, som er bosatt i Stavanger og spiller i symfoniorkesteret, så fortalte også hun oss gjennom de utrolige unislinjene de spilte at det langt i fra bare er Marius som er utstyrt med unike kvaliteter der i familien. En herlig overraskelse.

Neset i tett meningsutveksling med Anton Eger og Jim Hart.

Foto: Johnny Prøis – Maijazz 2016

Anton Eger – for en trommespiller. Og han er norsk – nesten!

Foto: Johnny Prøis – Maijazz 2016

Svante Henrysson – nok en gang en berikelse.

Foto: Johnny Prøis – Maijazz 2016

Ingrid Neset – en herlig overraskelse og for en fløytist!

Foto: Johnny Prøis – Maijazz 2016

Herlige Anneli Drecker

Jeg skrev at Anneli Drecker har en av de flotteste stemmene og at hun laget strålende musikk etter at hun ga oss skiva "Rocks & Straws" i fjor. Det ser jeg ingen grunn til å gå bort fra etter å ha opplevd henne på et begeistra Folken denne onsdagskvelden. Her serverte hun oss musikk fra store deler av sin karriere – både nytt og gammelt. Sammen med et ypperlig band der spesielt Rune Arnesen på trommer – hvilken groovemester – og Eivind Aarset på gitar, hvilken fargelegger, sørga for at lydlandskapet rundt den flotta stemma var akkurat der det skulle være. Når så selveste Sven Persson var ansvarlig for det store og åpne lydbildet – høyt var det også må vite – så låt dette så mektig som man kunne ønske seg.

Om det er etnisk musikk med maorikor fra New Zealand, "disco", en cover av David Sylvians "Black Water", Arvid Hanssen-lyrikk på engelsk, en feskarblues på duo med Aarset eller hva det skulle være, så tar Drecker den ganske langt ut og leker med stoffet slik en autoritet som hun kan gjøre det. Om det er jazz hun gir oss? På ingen måte. Om det er god musikk? På alle slags vis!

Anneli Drecker – ei fantastisk stemme med et unikt budskap.

Foto: Joakim Hagen Abrahami – Maijazz 2016

Jane Kelly, Eivind Aarset og Rune Arnesen skjemte seg på ingen måte ut sammen med Anneli Drecker.

Foto: Joakim Hagen Abrahami – Maijazz 2016

Anneli Drecker og hennes ikke helt gufne band.

Foto: Joakim Hagen – Maijazz 2016

Den nye stemma?

Onsdagskvelden i Stavanger blei åpna med Norgesdebuten til José James, av mange utropt til den nye, store mannlige jazzvokalisten. Det er hevet over tvil at James har mye å fare med, men enn så lenge så spriker det litt for mye i for mange retninger for meg.

38-åringen fra Prince sin hjemby Minneapolis entra scena på en så cool og tilbakelent måte som vel tenkelig og med et repertoar med alt fra hip hop, via beat boxing til jazz og pop, så mer enn antyda han hvorfor de store orda har blitt henta fram.

Bill Withers´ klassiker "Ain´t No Sunshine" satte stemninga og James, som ikke vil kalle seg jazzsanger, hadde publikum i sin hule hånd derfra og ut. Med en trio med relativt ukjente musikanter, tangenter, elbass/vokal og trommer, blei vi tatt med til de fleste stoppestedene til moderne svart musikk og det nye stoffet vi blei servert mer enn antyda at James er på vei mot et rhythm and blues/soul-uttrykk i tida som kommer.

De som hadde kommet for å høre musikk fra hans ferske Billie Holiday-hyllest, blei nok skuffa sjøl om han ga oss en moderne versjon av "Nature Boy" mot slutten. Uansett fortalte José James oss at vi har mye i vente, men hvor vi kommer til å finne han i åra som kommer er likevel ikke godt å vite.

PS De fleste band og musikanter har vanligvis med seg egne lydfolk på veien. Det hadde verken Neset eller James, men måten Dag Olaf Aastebøl løste lydjobben på i begge tilfeller, på svært kort varsel og lite prøvetid, fortjener store bunker med skryt. Strålende levert!

Med det er mitt alt for korte opphold i hyggelige Stavanger med ditto Maijazz over for denne gang. Jeg er allerede på plass i Trondheim for å være med på like koselige Jazzfest her ved Nidelvens bredd og jeg lover daglige rapporter helt til søndag.

José James – er han den nye mannlige jazzstemma? Mmmmm, tja – ikke helt sikker.

Foto: Joakim Hagen Abrahami – Maijazz 2016

Tradjazzfolket gir seg ikke: de vil at den norsk/svenske unionen skal gjenoppstå og med Union Rhythm Kings leverer de gode argumenter.

Union Rhythm Kings holder tradisjonen ved like på et svært godt vis.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I 2008 så Union Rhythm Kings dagens lys. For mange var det sikkert en overraskende bandkonstellasjon: seks musikanter, fra to generasjoner og fra to land gikk sammen for å føre den opprinnelige jazztradisjonen fra 1910-tallet og et par tiår framover videre. Harald og Sonja var representert med Lars Frank på klarinett, alt- og tenorsaksofon, Kristoffer Kompen på trombone og Morten Gunnar Larsen på piano mens Carl XVI Gustaf og Silvia sendte ut Bent Persson på kornett og trompet, Frans Sjöström på intet mindre enn bass-saksofon og Jacob Ullberger på banjo og gitar.

Etter mye hygge og mange spillejobber er sekstetten endelig tilbake med oppfølgeren til "A Hot Reunion". Åtte år tok det, men det har vært verdt ventetida. Besetninga er den samme, intensjonene er de samme og viljen og evnen er til stede i fullt monn.

Her blir det overhodet ikke kompromissa med noe som helst – her er det den opprinnelige jazzen i sin opprinnelige form som skal formidles og bedre kollektiv til å gjøre det enn dette finnes vel knapt.

Alle har dette uttrykket noe så veldig innabords, men jeg tillater meg likevel å bli ekstra imponert over Kristoffer Kompen som nok en gang viser oss at han har solid kunnskap om de fleste av jazzens stilretninger – tradisjonell jazz eller mye mer moderne uttrykk, Kompen har full oversikt.

Det er stadig mer sjelden at denne musikken når ut og frem. Derfor er det ekstra hyggelig og viktig at band som Union Rhythm Kings og sjefen for Herman Records, Trygve Hernæs, tar grep og sørger for at tradisjonen og musikken blir tatt vare på og får gode levevilkår.

Union Rhythm Kings

Second Reunion

Herman Records/Musikkoperatørene

Med Eivind Aarset Band, Svein Olav Herstad Trio og Manu Katché Group på plakaten blei åpningsdagen av Maijazz 2016 i Stavanger alt annet enn en forsiktig start.

Eivind Aarset – det blir faktisk ikke mye tøffere!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi begynner like godt i feil ende – der dagen gikk over i natt. Stort bedre og tøffere måte å avslutte Maijazz sin første dag på enn sammen med Eivind Aarset Band finnes nemlig neppe. Det er 19 år siden Aarset fikk anledning til å vise fram sin musikk på en stor festival for første gang og at det skjedde i Stavanger, har betydd mye for Aarset. Om han la noe spesielt i akkurat det faktumet vet jeg ikke, men uansett serverte han oss en konsert med unik musikk kun Eivind Aarset kunne ha skapt. Vi fikk nemlig nok et bevis på at vi har med ei stemme å gjøre både som komponist, gitarist og lydskaper som ikke kan sammenliknes med noen andres – hvor du enn leiter.

Sammen med Erland Dahlen på trommer og perkusjon, Audun Erlien på elbass og Wetle Holte på trommer, perkusjon og elektronikk, ga Aarset oss 90 minutter med lyd, lys, stemninger, klanger, trøkk, landskap – makeløst formidla av lydmaestro David Solheim – som befinner seg et sted midt i mellom alt mulig: jazz, rock, elektronika, you name it – det blir enkelt og greit Eivind Aarset-musikk. Mesteparten var henta fra hans seineste album, "I.E.", men vi fikk også servert gamle "hits".

Aarset er en dynamisk mester og gir oss hele spekteret fra de herligste, seige ballader til et trøkk som ethvert heavyband kan misunne han. Dessuten er det herlig å gjennomskue at hans fascinasjon for legenden Peter Green heller ikke har sluppet taket.

Bedre og mer korrekt band enn det Aarset omgir seg med nå er vanskelig å tenke seg. Erlien er kjelleren som holder det hele sammen mens perkegutta Dahlen og Holte utfordrer og utfyller hverandre på et ekte og empatisk vis. Og så Eivind Aarset da – tøffere blir det faktisk ikke.

Eivind Aarset Band – saker!

Svein Olav Herstad med Magne Thormodsæter og Håkon Mjåset Johansen – trio av meget høy byrd.

Foto: Tor Hammerø

Inderlig triojazz

Underveis til Aarset-konserten rakk vi også en solid halvtime med Svein Olav Herstad Trio på veien. Et fullsatt og begeistra Spor 5 fikk møtte sjefen på piano sammen med Håkon Mjåset Johansen på trommer og Magne Thormodsæter på bass. Dette er en trio som har fått altfor lite oppmerksomhet – noe de fortalte med all mulig tydelighet på denne konserten.

Her snakker vi empati og samspill på et svært høyt nivå – det er lett å høre at de tre har spilt mye sammen og ikke er noen sammenraska trio. Repertoaret varierer fra mye originalstoff, til standardlåter og til slutt en inderlig hyllest til Prince med "Nothing Compares 2 U" – Mr. Nelson satt sikkert på skya si og smilte ned. Intet mindre enn en solid og fin bekreftelse på at Svein Olav Herstad Trio hører hjemme helt der oppe.

Manu Katché – trommeslager i verdensklasse.

Foto: Øyvind Hagen

Med norsk hjelp

Festivalen blei dratt i gang av en av verdens aller mest ettertrakta trommeslagere, Manu Katché. Sting, Peter Gabriel, Dire Straits og Jan Garbarek har alle stått i kø for å sikre seg franskmannens tjenester – nå er det han som mer enn gjerne vil ha norske tjenester.

Med italienske Luca Aquino på flügelhorn, våre egne Tore Brunborg på tenor- og sopransaksofon og Ellen Andrea Wang på bass og engelske Jim Watson på ymse tangenter, fronter på alle vis Katché bandet som nok en gang ga oss en hip, men ganske så forutsigbar opplevelse. I mine ører er Katché en mye bedre trommeslager enn komponist – mye av stoffet blir ganske endimensjonalt og ikke spesielt utfordrende.

Det hjelper sjølsagt voldsomt at bandet er besatt av meget dyktige solister: Aquino og Watson er sjeldne stemmer her hjemme og begge er meget uttrykksfulle lyrikere og spesielt Aquino med sin lett arabiske innflytelse i uttrykket sitt tiltaler meg. Og så Brunborg og Wang da: Voss´ store saksofonsønn har en sound som er så sterk og personlig at den alltid vekker sterke følelser. Av og til er den så skjør og gjennomsiktig at du nesten blir redd den skal bryte sammen, mens den andre ganger tar fyr og viser en kraft som er sjelden. Nydelig! I Ellen Andrea Wang har Harald og Sonja fått fram en ny bassautoritet som allerede markerer seg i det ypperste sjiktet og som det skal bli usedvanlig spennende å følge de neste tiåra – her finnes det ingen grenser, absolutt ingen.

Når det gjelder Manu Katché så er han en framifrå trommeslager som viste det både underveis og i den laaaange trommesoloen til slutt. Kanskje kan han spørre Brunborg og Wang om å skrive noen låter til han og bandet hans i tida som kommer?

De som tror jeg hadde en fin åpningsdag på Maijazz 2016 har faktisk helt rett.

Manu Katché Group – med solid norsk ekspertise.

Foto: Øyvind Hagen

Ellen Andrea Wang – bassist som spiller med alle fra Sting til Østre Toten Storband og Manu Katché. Og det gjør hun strålende.

Foto: Øyvind Hagen

Med Eivind Aarset Band, Svein Olav Herstad Trio og Manu Katché Group på plakaten blei åpningsdagen av Maijazz 2016 i Stavanger alt annet enn en forsiktig start.

Eivind Aarset – det blir faktisk ikke mye tøffere!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi begynner like godt i feil ende – der dagen gikk over i natt. Stort bedre og tøffere måte å avslutte Maijazz sin første dag på enn sammen med Eivind Aarset Band finnes nemlig neppe. Det er 19 år siden Aarset fikk anledning til å vise fram sin musikk på en stor festival for første gang og at det skjedde i Stavanger, har betydd mye for Aarset. Om han la noe spesielt i akkurat det faktumet vet jeg ikke, men uansett serverte han oss en konsert med unik musikk kun Eivind Aarset kunne ha skapt. Vi fikk nemlig nok et bevis på at vi har med ei stemme å gjøre både som komponist, gitarist og lydskaper som ikke kan sammenliknes med noen andres – hvor du enn leiter.

Sammen med Erland Dahlen på trommer og perkusjon, Audun Erlien på elbass og Wetle Holte på trommer, perkusjon og elektronikk, ga Aarset oss 90 minutter med lyd, lys, stemninger, klanger, trøkk, landskap – makeløst formidla av lydmaestro David Solheim – som befinner seg et sted midt i mellom alt mulig: jazz, rock, elektronika, you name it – det blir enkelt og greit Eivind Aarset-musikk. Mesteparten var henta fra hans seineste album, "I.E.", men vi fikk også servert gamle "hits".

Aarset er en dynamisk mester og gir oss hele spekteret fra de herligste, seige ballader til et trøkk som ethvert heavyband kan misunne han. Dessuten er det herlig å gjennomskue at hans fascinasjon for legenden Peter Green heller ikke har sluppet taket.

Bedre og mer korrekt band enn det Aarset omgir seg med nå er vanskelig å tenke seg. Erlien er kjelleren som holder det hele sammen mens perkegutta Dahlen og Holte utfordrer og utfyller hverandre på et ekte og empatisk vis. Og så Eivind Aarset da – tøffere blir det faktisk ikke.

Eivind Aarset Band – saker!

Svein Olav Herstad med Magne Thormodsæter og Håkon Mjåset Johansen – trio av meget høy byrd.

Foto: Tor Hammerø

Inderlig triojazz

Underveis til Aarset-konserten rakk vi også en solid halvtime med Svein Olav Herstad Trio på veien. Et fullsatt og begeistra Spor 5 fikk møtte sjefen på piano sammen med Håkon Mjåset Johansen på trommer og Magne Thormodsæter på bass. Dette er en trio som har fått altfor lite oppmerksomhet – noe de fortalte med all mulig tydelighet på denne konserten.

Her snakker vi empati og samspill på et svært høyt nivå – det er lett å høre at de tre har spilt mye sammen og ikke er noen sammenraska trio. Repertoaret varierer fra mye originalstoff, til standardlåter og til slutt en inderlig hyllest til Prince med "Nothing Compares 2 U" – Mr. Nelson satt sikkert på skya si og smilte ned. Intet mindre enn en solid og fin bekreftelse på at Svein Olav Herstad Trio hører hjemme helt der oppe.

Manu Katché – trommeslager i verdensklasse.

Foto: Øyvind Hagen

Med norsk hjelp

Festivalen blei dratt i gang av en av verdens aller mest ettertrakta trommeslagere, Manu Katché. Sting, Peter Gabriel, Dire Straits og Jan Garbarek har alle stått i kø for å sikre seg franskmannens tjenester – nå er det han som mer enn gjerne vil ha norske tjenester.

Med italienske Luca Aquino på flügelhorn, våre egne Tore Brunborg på tenor- og sopransaksofon og Ellen Andrea Wang på bass og engelske Jim Watson på ymse tangenter, fronter på alle vis Katché bandet som nok en gang ga oss en hip, men ganske så forutsigbar opplevelse. I mine ører er Katché en mye bedre trommeslager enn komponist – mye av stoffet blir ganske endimensjonalt og ikke spesielt utfordrende.

Det hjelper sjølsagt voldsomt at bandet er besatt av meget dyktige solister: Aquino og Watson er sjeldne stemmer her hjemme og begge er meget uttrykksfulle lyrikere og spesielt Aquino med sin lett arabiske innflytelse i uttrykket sitt tiltaler meg. Og så Brunborg og Wang da: Voss´ store saksofonsønn har en sound som er så sterk og personlig at den alltid vekker sterke følelser. Av og til er den så skjør og gjennomsiktig at du nesten blir redd den skal bryte sammen, mens den andre ganger tar fyr og viser en kraft som er sjelden. Nydelig! I Ellen Andrea Wang har Harald og Sonja fått fram en ny bassautoritet som allerede markerer seg i det ypperste sjiktet og som det skal bli usedvanlig spennende å følge de neste tiåra – her finnes det ingen grenser, absolutt ingen.

Når det gjelder Manu Katché så er han en framifrå trommeslager som viste det både underveis og i den laaaange trommesoloen til slutt. Kanskje kan han spørre Brunborg og Wang om å skrive noen låter til han og bandet hans i tida som kommer?

De som tror jeg hadde en fin åpningsdag på Maijazz 2016 har faktisk helt rett.

Manu Katché Group – med solid norsk ekspertise.

Foto: Øyvind Hagen

Ellen Andrea Wang – bassist som spiller med alle fra Sting til Østre Toten Storband og Manu Katché. Og det gjør hun strålende.

Foto: Øyvind Hagen