Trombonisten Øystein Blix har fått stjernehjelp til å lage et annerledes visittkort.
Øystein Blix har noe på hjertet når han en sjelden gang gir lyd fra seg.
Øystein Blix (48) har bokstavelig talt spilt ei sentral rolle i jazzlivet i Tromsø siden begynnelsen av 90-tallet. Etter studier på den etter hvert så berømte jazzlinja i Trondheim, satte han kursen nordover igjen og har med ujevne mellomrom vist seg fram for oss “andre” også, spesielt gjennom de tre skivene med sitt Blix Band, men også med den utvida elektronikaduoen Tromsø Kunstforsyning.
Blix har aldri fulgt den slagne landevei med sine tidligere visittkort og det gjør han heller ikke nå. Med si første skive under helt eget navn møter vi han sammen med gitaristen Nils-Olav Johansen (Farmers Market, Transjoik etc) og trommeslager, perkusjonist og elektroniker Audun Kleive (JøKleBa, Terje Rypdal blant andre). Man trenger ikke å være så veldig innvidd for å kunne slå fast at Blix har plukka på øverste hylle når han skulle finne reisefølge.
Hva er det så denne trioen byr oss? Det er krevende og utfordrende musikk, som samtidig er både åpen og fri og melodisk og varm. Noe av musikken er skrevet av Blix, mens noe er unnfanga av de tre mer eller mindre kollektivt. Alt er kontemplativt og søkende og ingenting som har kommet min vei tidligere, kan sammenliknes med dette lydlandskapet.
Det er både hyggelig og spennende å bli invitert inn i verdenen som Øystein Blix, Nils-Olav Johansen og Audun Kleive har skapt. Her finnes ingen lettvinte løsninger, bare unik og annerledes musikk.
Eric Johnson (60) og Mike Stern (62) er noe så voldsomt helter innenfor hver sin sjanger. Til tross for at Johnson vant en Grammy for beste instrumentale rockelåt i 1991 med “Cliffs of Dover”, som var henta fra hans platinumselgende cd “Ah Via Musicom”, så har det likevel vært slik at han har vært en godt bevart hemmelighet for den store hop.
Når det gjelder den tidligere Blood Sweat & Tears-gitaristen Stern, så fikk han sitt store gjennombrudd på begynnelsen av 80-tallet da Miles Davis tok han med seg i sitt comeback-band. Der benytta han alle sine kvaliteter og fikk vist en hel verden at han hadde evner til å inkorporere rocken i sitt heftige jazzuttrykk på et unikt vis.
På seinsommeren 2013 hadde et kreativt menneske funnet ut at et møte mellom disse to enerne var en god idé. Stedet var klubben Blue Note i New York og bakmannen hadde helt rett – det slo gnister av musikken fra første takt.
Johnson og Stern var heldigvis også skjønt enige og nå er debutskiva til gitarheltene et faktum.
Sammen med trommeslageren Anton Fig, som mange har sett et glimt av i bandet til “Late Night with David Letterman”, og Johnsons faste bassist Chris Maresh, pluss gjester som Sterns kone Leni på n´goni og vokal og soul/rb-vokalisten Malford Milligan, fra Johnsons hjemby Austin, Texas, har “Eclectic” blitt en gitarfest i flere grenseland.
Begge to har et nært forhold til Jimi Hendrix som de hyller med klassikeren “Red House” til slutt der begge også synger helt ok. Ellers står de stort sett for låtene ganske så broderlig. I løpet av de vel 70 minuttene festen varer viser de med sine vidt forskjellige uttrykk, men samtidig med sin heftige respekt for hverandre, at de utfyller hverandre på et flott vis.
Musikken henter elementer fra pop, rock, jazz og world music og er lett å få under huden med en gang. Her derier det seg ikke om to gitarister som skal ta rotta på hverandre, men som tvert i mot har ønske om å spille hverandre bedre – og det gjør de.
Eric Johnson og Mike Stern har absolutt ingenting å bevise og gjør det derfor fra start til mål. De flytter absolutt ingen grenser her, men de gir oss solid gitarbasert meget høyverdig og lytteverdig musikk av ypperste kvalitet. Det holder mer enn lenge det.
Sjøl om Ine Hoem bare er 28 år ung, så er hun blant dem vi har hørt om og hørt i mange år allerede. For min del var det i trioen PELbO jeg først fikk ørene opp for den spennende og originale vokalisten.
Etter at bandet takka for seg, så har Trond Bersu og Kristoffer Lo ikke akkurat gjemt seg bort. Sammen med flere andre fra jazzmiljøet utgjør de i dag en av de største norske popsuksessene med Highasakite. Det er også i noen av de samme spora Ine Hoem går og det kan ikke være tilfeldig at store deler av norsk popelite anno 2015, som nevnte Highasakite, Ellen Andrea Wang, Emilie Nicholas og Susanne Sundfør, alle har mer eller mindre sterke bånd til jazzmiljøet. Hoem har, som et par av de andre vokalistene nevnt her, også sin bakgrunn fra jazzlinja i Trondheim og kvalitetskriteriene de har fått med seg derfra er på alle måter med videre.
Ine Hoem har tydeligvis lært mye om å fortelle historier av sin far, dikterhøvdingen Edvard Hoem.
I mine ører har Hoem aldri vært noen jazzvokalist i tradisjonell forstand verken i PELbO eller i forbindelse med sin EP-debut for et par år siden, “The Island”. Med den virkelige debuten “Angerville” er det en sofistikert og særdeles kvalitetsbevisst popmusiker vi møter. Hun har sammen med produsent Kristoffer Bonsaksen, som også har hatt en finger med i spillet når det gjelder både Highasakite og Emilie Nicholas, laga et pent, sterkt og personlig visittkort som forteller oss at dette lille landet vårt heldigvis er befolka med et vanvitig stort antall flinke vokalister og låtskrivere.
Hoem er en historieforteller av stort format og det er kanskje ikke så rart når vi vet at opphavet, Edvard Hoem, har vært en solid inspirasjonskilde. Støtteapparatet på musikersida med blant andre Trond Bersu og Erland Dahlen på trommer, Erlend Slettevoll på tangenter og Trygve Waldemar Fiske på bass, forteller det meste om hva slags kvalitet vi snakker vi om på det området også.
Låtene ha et fint spenn over seg, sjøl om ikke alle blir lagra på harddisken ved første gjennomhøring – noe som kanskje er en stor fordel? – og Hoem er heldigvis miksa langt frem i lydbildet, noe som gjør et hennes vakre og sterke uttrykk og hennes “ekte” tekster kommer godt frem.
Ine Hoem er på god vei. Hun har antyda at hennes beste album kanskje kommer først når hun er 35. Hvis det er tilfelle kommer det til å være himmelropende bra for “Angerville” er allerede dritbra.
I utgangspunktet er det sjølsagt ikke slik at lista blir lagt på en annen høyde avhengig av hvem du er og hva du holder på med. Noe forteller meg likevel at Haddy vil få en spesiell type oppmerksomhet på grunn av sin tv-bakgrunn. Det lever hun helt sikkert greit med og etter å ha tilbrakt noen runder med hennes “Nattblomst” så er det bare å slå fast at hun er en framifrå formidler, tekstforfatter og ofte også låtsnekrer.
“Nattblomst” er Haddys fjerde cd, men hennes første med norske tekster. Ikke overraskende viser hun oss at hun er en meget god observatør og historieforteller. Hennes mørke, lett nasale stemme kler hennes hverdagsfortellinger som mange kan kjenne seg igjen i på et utmerket vis. Det får hun også utmerket assistanse fra blant andre gitarist og produsent Ørnulv Snortheim og pianist Bernt André Moen til å omfavne musikalsk.
Stort sett har Haddy – som i denne forbindelse har bestemt seg for å spare publikum for å uttale etternavnet hennes feil – skrevet alt av tekst og musikk. Visegenet er det sterkeste i hennes uttrykk, men spor fra blues, folk, pop og jazz er også å finne her. Det er når det gjelder melodiene Haddy har mest å hente. Etter å hygga meg i hennes univers ei god stund, så finner jeg låtene litt for enstonige – de tar ikke bolig i stor nok grad alle sammen.
Uansett er dette en vakker og inderlig tilstandsrapport fra Haddy. Hun har mye å melde og gjør det på et flott vis.
Hvor tar de det fra? Vi snakker om en av verdens heftigste jazztrommeslagere – Paal Nilssen-Love og hans mentor, Frode Gjerstad. Her kommer tre nye eksempler på deres enorme kreativitet.
Ballister med Paal Nilssen-Love i sentrum.
Saksofonisten, klarinettisten og bandlederen Frode Gjerstad begynner etter hvert å bli en veteran – en kompromissløs sådan. Den av hans “læregutter” som har nådd aller lengst, Paal Nilssen-Love, er nok en av jazzens aller mest hardtarbeidende leiesoldater – han er på reisefot kloden rundt godt og vel 200 dager hvert eneste år.
I trioen Ballister, som har eksistert siden 2009 og som med “Worse for the Wear” gir ut sin femte cd, møtes cellisten og elektronikeren Fred Lonberg-Holm og Dave Rempis på alt-, tenor- og barytonsaksofon, begge amerikanere, og vår egen Paal Nilssen-Love på trommer og perkusjon.
De to sistnevnte er energibomber av en annen verden, og innspillinga gjort på klubben Constellation i Chicago i mars i fjor, forteller oss om en trio med sjelsfrender som snakker det samme språket og som utfyller hverandre med dynamiske og musikalske virkemidler.
Frode Gjerstad Trio med Steve Swell uten sikkerhetsnett.
Etter å ha lært seg å si i i sin fødeby Molde, flytta Nilssen-Love til Stavanger som liten gutt. Foreldrene, som begge er kunstnere, kom raskt i kontakt med Frode Gjerstad som har vært frijazzens ukronede føringsoffiser i Norge helt siden 70-tallet. Det unge stortalentet Paal traff sjølsagt Gjerstad og de har holdt kontakten helt siden den gang.
Her møter vi de to sammen med den meget utadvendte og ekspressive bassisten Jon Rune Strøm på konsert i Chicago – på det samme stedet som Ballister spilte inn sin skive, Constellation – og med seg har de også fått en av frijazzens aller tøffeste trombonister, amerikanske Steve Swell. Jovisst er de tre “låtene” frijazz – kompromissløs sådan også, noe annet skulle tatt seg ut – men denne novemberdagen i fjor var det en mildere utgave av arten vi blir servert. Det forteller oss bare at Gjerstad & Co har en voldsom palett å hente fra.
John Stevens, Eivin One Pedersen og Frode Gjerstad – Detail – fra 1982.
Til slutt kommer det en ikke så reint liten skatt. “First Detail” er nemlig Gjerstads utgivelse nummer 100. Den aller første var “Backwards and Forwards” med gruppa Detail og her er de igjen – sirkelen er slutta!
Av en eller annen merksnodig årsak har “First Detail”, som blei spilt inn før “Backwards and Forwards”, blitt liggende på vent i over 30 år. Opptaket blei gjort på bandets første turné høsten 1982 og det som skulle ha vært en kvartett, blei en trio fordi bassisten Johnny Dyani ikke rakk den første jobben. Det betyr at Gjerstad, som her spiller både tenor- og sopransaksofon, bassklarinett og altfløyte, er omgitt av sine gode venner Eivin One Pedersen (1956-2012) på piano, orgel og andre tangentinstrumenter og den engelske legenden John Stevens (1940-1994) på trommer. Seinere forlot One Pedersen bandet, mens Dyani kom tilbake. Det er flere årsaker til at “First Detail” har blitt liggende på været, men den viktigste er nok at Gjerstad ikke har makta å høre på opptakene fordi det har vært for mange og for sterke følelser involvert. Gjerstad har også vært usikker på kvaliteten i sitt eget spill, men det har han absolutt ikke noen grunn til – dette låter nemlig framifrå på alle slags vis.
Frode Gjerstad har vært, er og kommer for alltid til å være kompromissløs i forhold til sin søken etter ærlig, personlig og unik musikk. Han har vært, er og kommer til å bli værende en stor inspirasjonskilde for generasjoner av musikere og andre enstusiaster som er tiltrukket av frijazz. På mange vis får vi nå endelig høre hvordan det hele starta og “First Detail” fra 1982 holder på alle vis mål også i 2015. Det gjør fortsatt Frode Gjerstad og Paal Nilssen-Love også!
Jeg er på ingen måte noen Susanne Sundfør-ekspert. Egentlig er ikke denne musikken eller dette uttrykket det som ligger mitt hjerte nærmest heller. Men det er som Duke Ellington sa så klokt: There are two types of music – good and bad. Susanne Sundfør og hennes “Ten Love Songs” kommer så avgjort inn under kategori nummer en.
Uansett hvordan man nærmer seg dette verket, så er det kvalitet hele veien og Sundfør er tydeligvis en fullstendig kompromissløs artist. Hun er en historieforteller av sjeldent merke – hun har opplevd kjærlighetens mangfold og lyse og mørke sider og du verden som hun har evne til å beskrive akkurat det – “So, it´s definite then” er åpningsstrofa og “We´re out of line” er sluttfrasen – mellom der ligger det ufattelig mye livsvisdom fra et relativt ungt menneske.
Når så Sundfør nok en gang skriver nydelige og sterke melodier som omkranser tekstene hennes på best mulig vis, får med seg de beste produsentene, de beste musikantene – Nikolai Hængsle Eilertsen, Lars Horntveth, Gard Nilssen, Morten Qvenild, Røyksopp og Trondheimsolistene er bare noen av de som gjør “Ten Love Songs” til et album som vil bli stående i norsk musikkhistorie, så er det ikke så mye mer å forlange.
Susanne Sundfør synger på toppen av dette som en gudinne. Det er mulig hun kan sammenliknes med både den ene og den andre, men det har jeg ikke noe behov for. Susanne Sundfør er nemlig en musikant som står frem fullstendig på egne premisser. Høydepunktet er forsåvidt bare et – alt, men den 10 minutter lange “Memorial” er både så tekstmessig sterk og personlig, musikalsk altoppslukende på alle vis og med et pianospill og en tekstformidling av en annen verden, som gjør at den vil bli værende der for alltid.
Susanne Sundfør er en artist som har alt som trengs for at hjerter verden rundt bør bli berørt. Som sagt så er jeg både forført og forelska.
I forbindelse med Jack DeJohnettes 70 års dag fikk han tilbud fra jazzfestivalen i sin fødeby Chicago om å åpne festivalen i 2013. Det kunne han gjøre med det bandet han sjøl ønska å sette sammen. DeJohnette, som har spilt med “alle” fra Charles Lloyd, via Miles Davis til Keith Jarrett, var ikke vanskelig å be. Han tenkte raskt tilbake til hvor og med hvem det heile starta og den som var ledestjerna på begynnelsen av 60-tallet var pianisten og bandlederen Muhal Richard Abrams. På skolen møtte DeJohnette saksofonistene og fløytistene Roscoe Mitchell og Henry Threadgill. Alle tre har store navn på grunn av sine unike uttrykk og med Larry Gray på bass og cello, som DeJohnette spilte med første gang i 1994, var Special “Legends” Edition Chicago en realitet.
Den 29. august 2013 stod de på scena sammen for første gang i Pritzker Pavilion Millennium Park med ca 10000 – de fleste bysbarn – begeistra tilstede. To dagers øvelse var unnagjort og kvintetten så dagens lys for aller første gang sjøl om DeJohnette hadde spilt med alle tidligere, men altså ikke sammen. Det er akkurat denne konserten vi får gleden av å være med på her.
Jack DeJohnette – hippere trommespill serveres ikke på bygdene nå til dags.
Det er ikke vanskelig å skjønne på både spillet til sjefen og hans introduksjoner mellom låtene at dette var ei høytidsstund også for han. Alle bortsett fra Gray hadde med seg musikk til smorgasbordet og det er ikke vanskelig å “høre” røttene tilbake til det legendariske kollektivet AACM fra Chicago som Abrams stod i spissen for og som de andre var viktige ingredienser i. Dette er også spennende og innovativ moderne musikk med røtter tilbake og med blikket fremover. De fem stortrives sammen og utfordrer og lar seg utfordre hele veien – det var også mye av grunnlaget for AACM.
Fire av disse fem, Gray er en ukjent størrelse for meg, er musikanter av ypperste verdensklasse. De har basert alle sine karrierer på å være kompromissløse og det er de så avgjort fortsatt sjøl om de er godt voksne herrer. Sjøl om de i stor grad har vært fra hverandre siden midten av 60-tallet, så har de på ingen måte mista hverandre. På det første møtet er det en type kommunikasjon som ikke læres noe sted – enten så er den der eller så er den ikke der. Dette er tøft, søkende og originalt. Jeg vet definitivt hvor jeg skal være den julidagen de inntar Moldejazz.
I forbindelse med Jack DeJohnettes 70 års dag fikk han tilbud fra jazzfestivalen i sin fødeby Chicago om å åpne festivalen i 2013. Det kunne han gjøre med det bandet han sjøl ønska å sette sammen. DeJohnette, som har spilt med “alle” fra Charles Lloyd, via Miles Davis til Keith Jarrett, var ikke vanskelig å be. Han tenkte raskt tilbake til hvor og med hvem det heile starta og den som var ledestjerna på begynnelsen av 60-tallet var pianisten og bandlederen Muhal Richard Abrams. På skolen møtte DeJohnette saksofonistene og fløytistene Roscoe Mitchell og Henry Threadgill. Alle tre har store navn på grunn av sine unike uttrykk og med Larry Gray på bass og cello, som DeJohnette spilte med første gang i 1994, var Special “Legends” Edition Chicago en realitet.
Den 29. august 2013 stod de på scena sammen for første gang i Pritzker Pavilion Millennium Park med ca 10000 – de fleste bysbarn – begeistra tilstede. To dagers øvelse var unnagjort og kvintetten så dagens lys for aller første gang sjøl om DeJohnette hadde spilt med alle tidligere, men altså ikke sammen. Det er akkurat denne konserten vi får gleden av å være med på her.
Jack DeJohnette – hippere trommespill serveres ikke på bygdene nå til dags.
Det er ikke vanskelig å skjønne på både spillet til sjefen og hans introduksjoner mellom låtene at dette var ei høytidsstund også for han. Alle bortsett fra Gray hadde med seg musikk til smorgasbordet og det er ikke vanskelig å “høre” røttene tilbake til det legendariske kollektivet AACM fra Chicago som Abrams stod i spissen for og som de andre var viktige ingredienser i. Dette er også spennende og innovativ moderne musikk med røtter tilbake og med blikket fremover. De fem stortrives sammen og utfordrer og lar seg utfordre hele veien – det var også mye av grunnlaget for AACM.
Fire av disse fem, Gray er en ukjent størrelse for meg, er musikanter av ypperste verdensklasse. De har basert alle sine karrierer på å være kompromissløse og det er de så avgjort fortsatt sjøl om de er godt voksne herrer. Sjøl om de i stor grad har vært fra hverandre siden midten av 60-tallet, så har de på ingen måte mista hverandre. På det første møtet er det en type kommunikasjon som ikke læres noe sted – enten så er den der eller så er den ikke der. Dette er tøft, søkende og originalt. Jeg vet definitivt hvor jeg skal være den julidagen de inntar Moldejazz.
Det begynner å bli noen år siden Diana Krall, som akkurat har runda 50, satt og spilte hyggepiano i baren på det gusjegrønne hotellet som ligger akkurat der man tar av Drammensveien til Hønefoss. Det hun viste alle de som ikke ville lytte, men helst prate sjøl den gangen, var at at hun kunne det som var av låter – det være seg jazz eller pop eller hva det nå enn var. Unge Krall fra Canada var enkelt og greit opptatt av musikk, det eneste kriteriet hun ikke kompromissa med var kvalitet.
Diana Krall trenger absolutt ikke lene seg på sin ektemann Elvis Costello.
De seineste 20 åra og vel så det har Krall fortalt jazzpublikum, som mer enn gjernne ville lytte, at hun er en pianist og vokalist i ultraklassen når det gjelder jazzens standardskatt. Stort sett i trio- eller kvartettformat har hun sunget sangene sine uten store fakter eller sceneshow som har tatt noe bort fra det hun gjerne ville si oss.
Her får vi møte henne i en annen setting. “Wallflower” er nemlig ei skive der hun synger noen av sine poplåt-favoritter og hun gjør det med den samme inderligheten og ektheten som hun har tolka jazzmaterialet. Kvalitet er kvalitet uansett!
Festen starter med Mamas and Papas´ “California Dreamin´” og fortsetter blant annet med Eagles´ storhit “Desperado”, Gilbert O´Sullivans “Alone Again (Naturally)” i duett med Michael Bublé, Dylans tittellåt, Elton Johns “Sorry Seams to Be the Hardest Word”, Jim Croces “Operator” og Randy Newmans “Feels Like Home” i duett med Bryan Adams. I tillegg har hun “fått” ei nydelig låt av Paul McCartney – “If I Take You Home Tonight”.
Alt er gjort med den største finfølelse og med en smakssans som bare de beste er i besittelse av. Mye er gjort i et veldig nedpå tempo og med “assistenter” som David Foster som arrangør og pianist og bassister som Nathan East og Christian McBride og trommeslagerne Jim Keltner og Karriem Riggins, er sjølsagt tonefølget i de beste hender.
Dette er så stilig og så bra og når det hele avsluttes med Neil Finns “Don´t Dream it´s Over” som Crowded House gjorde til en landeplage, så forlanger jeg ikke så mye mer.
Dette starta som en veldig rar dag for meg – Diana Krall har sørga for at sola ikke går ned likevel.
Gitaristen John Russell, elektronikeren Steve Beresford, som også “spiller” på alt som kommer hans vei, og bassisten John Edwards, har tilhørt kjernen av engelsk og europeisk impro de seineste tiåra. De har spilt i utallige konstellasjoner og laga musikk ulikt alt annet.
Det fortsetter de så avgjort med på “Will it Float?”, men her er kollektivet utvida med trommeslageren og perkusjonisten Ståle Liavik Solberg. 35-åringen kommer opprinnelig fra Hamar og er reine skårungen i dette selskapet, men han snakker akkurat det samme språket som de tre andre.
Etter å ha spilt på duo med John Russell en del de siste åra, ønska Liavik Solberg å utvide konseptet og valget med Beresford og Edwards var nok neppe så vanskelig – her snakker vi utvilsomt om fire musikanter, som til tross for noe forskjellig utgangspunkt, vil den samme veien med musikken og uttrykket.
Etter at Liavik Solberg tok initiativet til en konsert i november 2013 i St. Mary´s Old Church i Stoke Newington i England, skjønte alle fire raskt at noe spesielt var på gang og bestemte seg for at konserten burde tas opp. Som sagt, så gjort og dermed får alle som vil være med på utflukten muligheten til å hoppe på.
De fire “låtene” er fritt improviserte og mye mer lydlandskap enn melodier. De krever mye og gir mye. Landskapene er elektroakustiske prega av de fires evne til å lytte til hverandre og til å benytte de dynamiske virkemidlene som trengs for at musikken skal utvikle seg. Her står ideene i kø og de får tid til å utvikle seg.
Om det er et retorisk spørsmål i skive-tittelen vet jeg ikke, men hvis det er det så er svaret klokkeklart: musikken flyter herlig, spennende og unikt av gårde og forteller oss at Ståle Liavik Solberg, som også er sjef for konsertserien Blow Out! i Oslo, så absolutt har noe å gjøre sammen med Europas improelite.
