Alle de som liker Silje Nergaard får en ny gottepose med “Chain of Days”.

Silje Nergaard gir sitt publikum akkurat det de vil ha.

Jeg har vært så heldig å få være med på store deler av reisa til Silje Nergaard. Ingen som var til stede da tenåringen fra Hamar inntok nattjamen under Moldejazz sammen med deler av bandet til salige Jaco Pastorius, var i tvil om at vi hadde med unikt talent å gjøre.

Gjennom ei etterhvert svært så innholdsrik og flott karriere, har Nergaard bekrefta antakelsen og mer enn det. Silje Nergaard er i besittelse av en unik estetikk og med “Chain of Days” viser hun oss igjen at hun har noe helt eget å fare med.

Mitt problem med Silje Nergaards uttrykk er at det blir for forutsigbart. Det er så pent og vakkert at det nesten blir for pent og vakkert hvis du skjønner. Kan det brukes mot henne da? Egentlig ikke og hennes store publikum nesten kloden rundt vil sikkert juble uhemma. Misforstå meg ikke – jeg er også tildels begeistra, men jeg er samtidig av typen som gjerne vil bli overraska og det blir jeg ikke denne gangen. Nergaard kjører stort i den samme gata som hun har gjort ei stund nå og hennes sofistikerte poputtrykk vil garantert gå hjem hos dem som har digga henne lenge allerede.

Nergaard skriver fortsatt musikken mens Mike McGurk skriver tekstene og de to har så avgjort truffet hverandre. Dessuten gir hun oss også sin tolkning av a-ha-klassikeren “Hunting High and Low” samt “Morgenstemning” skrevet av Kristin A. Sandberg. Når hun så har med seg de flinkeste gutta i klassen i gitaristene Håvard Bendiksen og Hallgrim Bratberg, trommeslager og ikke minst produsent Anders Engen og bassist Audun Erlien pluss kremgjester som Arve Henriksen (trompet og vokal) og Bendik Hofseth (saksofon), tangentherrene Helge Lien og David Wallumrød og en flott duett med den amerikanske jazzvokalstjerna Kurt Elling, så sier det seg sjøl at det finnes mye å hygge seg med i denne gotteposen.

Jeg er fortsatt veldig glad i Silje Nergaard og hennes musikalske uttrykk. Samtidig kjenner jeg på at jeg vil at hun skal ta større sjanser med musikken sin. Jeg er bombesikker på at det finnes så mye mer å hente bare Silje Nergaard vil utfordre både seg sjøl og oss i enda større grad.

Silje Nergaard

Chain of Days

OKeh Records/Sony Music

Trommeslageren og bandlederen Wolfgang Haffner ligger svært godt an i løypa når den cooleste tyskeren skål kåres.

Man kan nesten se at det swinger av Wolfgang Haffner.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Den snart 50 år unge Haffner er en av de aller største stjernene i tysk jazz. Han har bidratt på over 400 plateinnspillinger og han har jobba med “alle” inkludert Michael Brecker, Pat Metheny og Chaka Khan. Det sier en hel del om allsidigheten til Haffner.

I tillegg til å være en meget ettertrakta sidemann, har Haffner også ved en rekke anledninger vist at han kan være “sjef” også med solid autoritet både i sitt eget spill og i måten å lede band på.

På “Kind of Cool” tar han oss med tilbake til den amerikanske sangskatten og ikke minst med solid inspirasjon fra cool-skolen. Låter som “So What”, “Autumn Leaves”, “Summertime”, “My Funny Valentine”, “I Fall in Love too Easily” og “Django”, sammen med tre Haffner-komposisjoner, er flotte utgangspunkt for ikke revolusjonerende, så i alle fall personlige og gode versjoner.

For at tolkninger av slikt materiale, som er spilt og gjort noen tusen ganger tidligere, skal bli spennende, er man fullstendig avhengig av at mannskapet har noe spesielt å komme til bords med.

Haffner har invitert med seg svenskene Dan Berglund (Esbjörn Svensson Trio, Bugge Wesseltoft) på bass og Jan Lundgren på piano, sin egen landsmann Christopher Dell på vibrafon, den jugoslaviske trompetveteranen Dusko Goykovich på trompet og finske Jukka Perko på altsaksofon. Dette er både ei original og spennende lagoppstilling og på toppen av dette bidrar også blant andre Nils Landgren på trombone og ei helt ny og veldig bra stemme for meg, tyske Max Mutzke, på vokal.

Wolfgang Haffner dominerer på ingen måte denne innspillinga med “plagsomme” trommesoloer. Med sin naturlige autoritet og evne til å swinge, leder han likevel på best mulig måte.

Dette er mer enn coolt nok for meg.

Wolfgang Haffner

Kind of Cool

ACT/Musikkoperatørene

Det er bare å flagge folkens – kulturkanalen NRK skal sende en jazzkonsert. Ikke hvilken som helst heller – vi snakker nemlig om Arild Andersens Mingus-hyllest under Oslo Jazzfestival i fjor.

Et superlag hyller mesteren Charles Mingus.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I fjor var det 50 år siden den legandariske Aula-konserten med Charles Mingus gikk av stabelen. Der var blant andre den 18 år gamle Arild Andersen til stede med vannkjemmet hår og tynt slips må vite – regner jeg i alle fall med.

Noen geniale sjeler fant ut at det ville være en god idé å hylle Mingus med en markering under fjorårets festival og fo en konsert det blei!

Andersen hadde satt sammen et superlag med Mathias Eick på trompet, Klaus Ellerhusen Holm på altsaksofon og bassklarinett, Gard Nilssen på trommer, Jens Christian Bugge Wesseltoft på piano og Petter Wettre på tenorsaksofon og konserten blei av typen uforglemmelig.

I morra klokka 21.10 på NRK 2 er det mulig å opplve konserten igjen. Råd: Gå ikke glipp av denne historiske hendelsen.

Trioen Huntsville fortsetter å lage musikk de er helt aleine om.

Herrene Grydeland, Zach og Kluften fortsetter å gå helt egne veier.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Huntsville er sikkert både det ene og det andre – blant annet minst to byer i USA. For oss musikkinteresserte derimot har det siden 2006 vært kun én ting – nemlig en uroriginal trio som har laga ditto musikk. Ivar Grydeland på gitarer og tilliggende herligheter, Tonny Kluften på bass og Ingar Zach på allehånde perkusjonsinstrumenter, har fra starten utgjort denne helt spesielle organismen. Uansett hvilket stoppested du hopper på når det gjelder Huntsville, så har du blitt konfrontert med musikk du aldri har hatt gleden av å ha blitt utfordra av før. Slik er det definitivt med “Pond” også.

Helt siden starten har det musikalske uttrykket hatt sitt utgangspunkt i kollektiv improvisasjon. Likevel har det vært langt unna det både Peter Brötzmann, Frode Gjerstad og Evan Parker har møtt oss med. Rock, elektronisk musikk, americana inkludert bluegrass er bare noen av ingrediensene Huntsville har bakt inn i sitt unike bakverk og nå låter det tøffere og mer Huntsville enn noen gang.

Musikken har blitt til i løpet av ei uke i studio sammen med tekniker Johnny Skalleberg og vi blir servert fire sakteflytende, lange låter som får tid, rom og luft til å utvikle seg – saaaakte.

Huntsville er altså i større grad enn noensinne en musikalsk smeltedigel der ting skjer hele tida, men noe så voldsomt på de tre herrenes – og ingen andres (med unntak av Skalleberg da) – sine premisser. I denne dammen er det veldig hyggelig og spennende å oppholde seg.

Huntsville

Pond

Hubro/Musikkoperatørene

Dette er nok min første bokomtale. Også for tida som kommer blir det i stor grad kun anmeldelser av bøker forfatta av folk fra mitt eget borettslag. Eller kanskje ikke? Kanskje jeg bløffer? Som han fra A-oppgangen – Jo Nesbø.

Jo Nesbø tidlig i karriera. Nøisomhedsveiens største sønn med heftigst utringing.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Brødrene Per, Knut og Jo vokste altså opp i A-oppgangen. Jeg 50 meter lenger bort i C-oppgangen. Det tok ikke lang tid før vi som var aldri så lite eldre la merke til Knut og Jo – Per og jeg var like gamle – men det var ikke på grunn av litterære kvaliteter. Det var på grunn av det som har med bildet å gjøre – fotball. Der viste nemlig de jevngamle Nesbø-gutta at de hadde solide kvaliteter. Ikke minst Jo. Han hadde et finterepertoar på svært høyt nivå og dessuten var han en målscorer av rang. Det førte til at han som junior vant både Norway Cup og NM med Molde og blei toppscorer i begge turneringene. Bløff? Ikke godt å si…

Seinere har det blitt mye bløffing og juging på Jo – han har faktisk blitt både norgesmester og bortimot verdensmester i faget. Og vi elsker det!

Med “Blod på snø” kommer det nye finter og jeg har som vanlig forbanna meg på at jeg skal avsløre greia før vi er i mål. Nok en gang må jeg bite i det sure eplet – A-oppgangen vant igjen.

Med den nye hovedpersonen Olav Johansen forteller Nesbø oss at dyslektikere kan bli hva som helst. Det er forsåvidt ikke Nesbo, som han kalles over store deler av Tellus, som har fortalt oss at du kan bli statsminister i Norge sjøl om du er dsyletikre, men her introduserer han en leiemorder som sliter med ordblindhet – også det går helt strålende.

Harry Hole har fått en fanskare verden rundt som er bortimot utrolig. Om en leiemorder kan få det samme, gjenstår å se, men måten Nesbø framstiller han på, sørger for at han får min sympati i alle fall.

“Blod på snø” er ganske så forskjellig fra HH-verdenen. Den er ganske tynn, 168 sider, og man leser den på noen få timer. Den er mye mer “underholdende” enn Harrys ofte mørke verden, men ikke noe mindre spennende av den grunn. Som alltid med Nesbøs juging så er det umulig å legge også denne fra seg. Og om Olav Johansen kommer tilbake? Si det – som med Harry så er alle muligheter åpne.

Jo Nesbø var fintesterk fra han fikk på seg den stolte blå drakta for første gang. Det repertoaret har han bare utvida og utvida. Dessuten er han språklig sterk og fargerik og nok en gang har han gjort hjemmeleksa med solid research sjøl om det ikke trengs så mye her som i den schwære og detaljerte Harry-verdenen.

Nok en gang bekrefter Nesbø at han nekter å stivne. Han fornyer seg stadig og jeg slår fast at han er blokkas – det vil altså si Nøisomhedsveien 9 – beste forfatter. Det er avgjort ikke bløff.

Jo Nesbø

Blod på snø

Aschehoug

Først ga danskene oss krimserien “Broen”. Nå gir de oss Bro også – gitaristen Jakob Bro med vår egen verdenstrommeslager Jon Christensen svært så hjertelig til stede.

Jakob Bro, Thomas Morgan og Jon Christensen – pur klasse!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jakob Bro er en relativt ung herre, han blir 37 i april, men til tross for det har han oppnådd mer enn de fleste makter i løpet av et helt livsløp. Han var en viktig del av legenden Paul Motians Electric Bebop Band og han har også spilt ei viktig rolle i det polske ikonet Tomasz Stankos band. Bro har også gitt ut 11 skiver under eget navn med medspillere som Lee Konitz, Bill Frisell, Paul Bley og Mark Turner. Han har vunnet priser i hjemlandet i hopetall og han er allerede medlem av dansk jazz´ “Hall of Fame”.

Som man vil skjønne så er det ikke akkurat noen hvem som helst vi har med å gjøre og når han da har invitert med seg selveste Jon Christensen, jazzens kanskje største perkusjonsfargelegger, og den nye amerikanske bassgiganten Thomas Morgan, så er forutsetningene til stede for en vakker og unik reise.

Jakob Bro – en gitarist med visjoner.

Bro har skrevet all musikken. Den er spilt inn i Rainbow Studio i Oslo hos lydmaestro Jan Erik Kongshaug høsten 2013. Den er vakker, åpen, løs, søkende, melodisk, transparent og hele tida ytterst personlig. Bro er utstyrt med en usedvanlig flott og sterk tone i gitaren sin og han er en musikant som evner å skape rom og luft i uttrykket sitt. Og du verden så korrekte og empatiske medspillere han har med seg i Christensen og Morgan – her har vi med lyttere og fargeleggere av en annen verden å gjøre.

Nå har Danmark altså gitt oss både Broen og Bro – hva blir det neste? Det blir uansett vanskelig å toppe disse to.

Jakob Bro

Gefion

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Annie Lennox er en artist som har det aller meste. Med “Nostalgia” plusser hun på aldri så lite jazz til cven sin også.

Annie Lennox er en komplett artist.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Det finnes etter hvert et stort antall vokalister innenfor de fleste sjangre som av en eller grunn vil fortelle verden at de har et jazzgen også. De fleste er bare sånn midt på treet, mens noen – som Lady Gaga i samarbeid med Tony Bennett, viser oss at de virkelig har et ekte jazzhjerte og har noe å melde på dette området også. I den andre enden finner vi mange, blant andre en av operaverdenens store stemmer – new zealandske Kiri Te Kanawa – som med “Kiri Sidetracks”, fortalte alle med et snev av jazzfeeling at dette skulle hun aldri ha gitt seg ut på.

Denne gangen er det altså nok et ikon, Annie Lennox, som gir seg i kast med et dusin standardlåter. Det er sanger som er sunget av “alle” og det er sjølsagt lett eller nesten uunngåelig ikke å komme med sammenlikninger.

Lennox har et nært forhold til alle disse låtene fra sin egen musikalske oppvekst. Her får vi “Georgia On My Mind”, “Summertime”, “I Cover the Waterfront”, “Strange Fruit”, som få har tatt sjansen på etter Billie Holidays endelige tolkning, “God Bless the Child”, “The Nearness of You” og “Mood Indigo”. Jeg må innrømme at skepsisen var stor – kommer det nok et magaplask i forsøket på å skaffe seg kred?

Nå blei det heldigvis slik at Annie Lennox, som jeg har stor respekt for som artist, egentlig ikke har prøvd å vise seg frem som jazzvokalist. Hun har tatt for seg disse klassiske låtene og synger dem ganske så straight – nesten som hun vil si at jeg vet hva jeg kan og jeg vet hva jeg ikke kan. Skiva er spilt inn i London med dyktige engelske jazzmusikanter, men med unntak av på “Mood Indigo” så er det få muligheter til å vise hva de kan solistisk.

Annie Lennox er en artist med integritet så det holder. Det har hun vist oss mange ganger og gjør det igjen. Jazz blei det ikke mye av, men en bekreftelse på at hun har et stort hjerte for disse låtene og dette uttrykket. Min respekt for Annie Lennox har ikke blitt mindre av den grunn.

Annie Lennox

Nostalgia

Island/Blue Note/Universal

Vokalisten, lyrikeren og kompnisten Live Foyn Friis har tatt nok et megasteg i retning seg sjøl.

Live Foyn Friis er på et usedvanlig vakkert og flott sted.

Live Foyn Friis har rukket mye allerede til tross for at hun ikke har makta å runde 30 ennå. Født og oppvokst i Asker, men har etter studier i Tromsø, Stockholm og Århus, valgt å bli værende i Danmark. Med de evnene og det talentet hun er utstyrt med, så har det liten eller ingen betydning hvor hun er bosatt – hun kommer til å slå kraftig gjennom på den internasjonale musikkhimmelen uansett.

“With Strings” er hennes tredje cd – først kom “Joy Visible” med Foyn Trio! og i fjor serverte hun oss “Running Heart” under eget navn. Det er med det samme bandet, men pluss strykekvartett, vi får møte henne denne gangen også.

Live Foyn Friis ser oss djupt inn i sjela.

Kjernetroppene består av gitaristen Alex Jönsson, bassisten Jens Mikkel – begge korer også – og trommeslageren Andreas Skamby og strykekvartetten er av det tradisjonelle slaget med to fioliner, bratsj og cello.

All musikk og alle tekster er skrevet av Foyn Friis. Både på det området og ikke minst som formidler så forteller hun oss at hun har et potensial som kan ta henne hvor som helst. Hun har henta inspirasjon fra over alt og satt det sammen til noe som er hennes unike uttrykk. Jeg hører både Chet Baker og Joni Mitchell i henne, men aller mest hører jeg bare bokstavelig talt ei stemme som musikkelskere og estetikere verden over vil si at dette er jo Live Foyn Friis.

Hun skriver nydelige låter, alle ikke like minneverdige riktig nok, og har samtidig en poetisk kraft i seg som gjør at man sitter ytterst på stolkanten for å få med seg hva hun har å melde. Når så bandet og strykekvartetten er utrolig godt sammenvevd, så forlanger jeg ikke så mye mer. Hva slags bås skal så dette plasseres i? For min skyld absolutt ingen – kategorien god musikk holder mer enn lenge for meg. Opptakene er gjort live i Århus for knappe to år siden og heldige er vi som får være med på denne lykkereisa fra nå av.

Live Foyn Friis er klar for den store verden – sånn er det bare.

Live Foyn Friis

With Strings

Curling Legs/Musikkoperatørene

Den unge norske trioen Monkey Plot er noe av det mest spennende som finnes i improverdenen. Her kommer nok en dokumentasjon.

Monkey Plot – klar for det meste.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Monkey Plot, som består av trommeslageren Jan Martin Gismervik fra Karmøy, bassisten Magnus Skavhaug Nergaard fra Lier og gitaristen Christian Winther fra Ålesund, fant hverandre på Musikkhøgskolen for fem år siden. De har holdt sammen siden 2009 og har så avgjort funnet fram til et helt unikt tonespråk.

Monkey Plot starta opp som en elektrisk gitar-trio i Jimi Hendrix-tradisjonen med klare frijazzelementer på plass. Etter hvert har de tre kutta ut strømmen og framstår i dag som en akustisk trio som går sine helt egne veier.

Presseskrivet kaller musikken for musikk for små rom. De mener det er mer passende enn det kanskje pretensiøse begrepet kammermusikk. Gjerne for meg.

Det de uansett gir oss gjennom disse 12 skissene/låtene er inderlige samtaler der interaksjonen mellom de tre er kjernen for at “samtalene” gir mening og flyter medstrøms, men absolutt ikke uten mothaker.

Lydlandskapet er totalt originalt – jeg verken kan eller vil sammenlikne det med noe annet. Det er stillfarende, men intenst, det er søkende og finnende og det er mulig at det stemmer at gitarist Winther er mer inspirert av rockerne Neil Young og Nick Drake enn frijazzguruen Derek Bailey. Det er ikke så viktig for meg – det som gjelder er at dette funker og at det er originalt og spennende.

I fjor vant Monkey Plot den meget prestisjetunge Jazzintro-konkurransen og følger dermed i fotspora til Urban Connection, In The Country og Albatrosh. Prisen har vært med å åpne mange dører for de nevnte og andre vinnere. Med dette visittkortet i hånda og i spilleren er muligheten for at Monkey Plot kan få de samme mulighetene så absolutt til stede – dette er nemlig uroriginalt og spennende.

Monkey Plot

Angående omstendigheter som ikke lar seg nedtegne

Hubro/Musikkoperatørene

Det å bli invitert på kirkekonsert i USA er noe helt spesielt. Ikke minst når det er legendariske The Staple Singers som står for “allsangen”.

The Staple Singers – nærmere himmelen kommer ikke en ateist.

Ikke bare er det legendariske Ths Staple Singers, som eksisterte i forskjellige utgaver mellom 1948 og 1994, vi får møte. Vi skrur nemlig klokka tilbake til 1965 da sangkvartetten bestod av pater familias Roebuck “Pops” Staples, som også spilte gitar, og hans barn Mavis, Pervis og Yvonne. Vi snakker om året da rasemotsetningene var på sitt sterkeste i USA – bare en knapp måned før denne konserten fant sted den 9. april i New Nazareth Church i Chicago, gikk borgerrettsmarsjen fra Selma i Alabama til delstatshovedstaden Montgomery – en marsj som endte i tragedie og der mange fredelige demonstranter mista livet.

“Freedom Highway” har vært gitt ut tidligere og er regna som en klassiker i gospel-, rhythm & blues-, soul-, blues-, funk- og popkretser. Nå kommer den altså ut igjen 50 år etter at den blei spilt inn og dessverre er budskapet, i det som The Staple Singers kalte “message music”, like aktuelt nå som den gangen. Rasismen og hatet virker som det er like sterkt nå, både i USA og andre steder i verden. Politidrap på fargede er fortsatt en del av hverdagen.

Med denne utgivelsen av “Freedom Highway” får vi for første gang være med på hele seansen/konserten/gudstjenesten. Det er det nærmeste jeg har vært en musikalsk baptistisk sammenkomst noen gang og, sjøl om jeg kaller meg ateist, så skjønner jeg at dette er en stor opplevelse både for troende og andre.

Med fullt band, blant annet med den strålende gitaristen Phil Upchurch på elbass, så synger familien Staples alt fra “When the Saints Go Marching In” via “We Shall Overcome” og “Precious Lord, Take My Hand” til “Samson and Delilah” og “He´s All Right”. Her er alt med fra bønn, gode historier, deltakelse og kommentarer, til mye latter, fra menigheta og kollekt!

Dette er så langt fra en gudstjeneste klokka 11 en søndag i ei norsk kirke man kan forestille seg. Han der oppe er nok den samme, men hvordan han blir hylla og tilbedt kan ikke sammenliknes.

The Staple Singers anno 1965 var noe helt for seg sjøl – det er de med 2015-ører også.

The Staple Singers

Freedom Highway Complete

Epic/Legacy/Sony Music